| |
Formålet med EFTAs frihandelsavtaler er å stimulere til økt samhandel og økonomisk samarbeid mellom partene.
Det bærende prinsipp i EFTA-statenes tredjelandspolitikk har vært parallellitet med EU. Bakgrunnen er behovet for å sikre EFTA-eksportører tilsvarende handelsbetingelser i tredjelandsmarkeder som EU-eksportører. EU inngikk en frihandelsavtale med Chile 18. november 2002. Den trådte ikraft 1. februar 2003.
Frihandelsavtalen mellom EFTA og Chile er en moderne avtale i EFTA-sammenheng. I tillegg til å omfatte handel med industrivarer, fiskeprodukter og landbruksvarer, inneholder avtalen forpliktelser innen handel med tjenester, etableringer, immaterielle rettigheter og offentlige anskaffelser. Dessuten er flere tradisjonelle artikler i avtalen oppdatert i henhold til utviklingen i det internasjonale handelsregimet. Som del av frihandelsavtalen har hver av EFTA-statene dessuten forhandlet en bilateral landbruksavtale med Chile.
Frihandelsavtalen er fremforhandlet i samsvar med WTOs regler om unntak for regionale avtaler fra bestevilkårsbehandling, og den oppfyller blant annet kravet om at en frihandelsavtale skal omfatte den vesentlige del av samhandelen mellom partene.
Frihandelsavtalen inneholder et vedlegg som gir Norge rett til ved ratifikasjon å unnta Svalbard fra avtalens forpliktelser på andre områder enn handel med varer. Norge vil benytte seg av denne retten.
Avtalen er fremforhandlet i fellesskap på EFTA-siden, men inngås enkeltvis mellom hver av de fire EFTA-statene og Chile. Avtalen ble parafert i Genève 23. mars 2003 og undertegnet på EFTAs ministermøte i Kristiansand 26. juni 2003.
Som vedlegg til proposisjonen følger frihandelsavtalen og den bilaterale landbruksavtalen i engelsk originalversjon med oversettelse til norsk.