| |
Lov om offentlige anskaffelser og anskaffelsesforskriften pålegger offentlig virksomhet å anbudsutsette de aller fleste tjenester det offentlige kjøper. Dette gjelder også helse- og sosialtjenester.
EØS-regelverket, herunder tjenestedirektivet, pålegger derimot ikke EØS-landene å konkurranseutsette helse- og sosialtjenester.
Dette betyr at Norge kan velge ikke å ha regler om gjennomføring av konkurranse ved anskaffelse av helse- og sosialtjenester, og at kommunene dermed kan tegne kontrakter med den en ønsker uten nærmere vilkår eller begrunnelse for valget. Frivillige organisasjoner vil dermed kunne bli valgt dersom kommunen ønsker slike organisasjoner som leverandører fremfor kommersielle selskaper. Kommunens politiske flertall bør selv bestemme hvem de vil invitere til å utføre offentlige tjenester. Når heller ikke EØS-avtalen og tjenestedirektivet er til hinder for at kommunen selv avgjør de viktigste anskaffelsesprosedyrene for helse- og sosialtjenester, bør de norske anskaffelsesreglene etter forslagsstillernes mening endres til å være frivillige for kommunene. Det er de ideelle organisasjonene som gjerne kommer til kort når helse- og sosialtjenester disse organisasjonene tidligere har drevet for det offentlige, blir konkurranseutsatt. Dagens anbudspraksis vil derfor gradvis føre til at menigheter og andre ideelle virksomheter forsvinner fra helse- og omsorgssektoren. « Den tredje sektor » representerer på mange måter en egenverdi i seg selv, og noe fundamentalt annet enn kommersielle, private storbedrifter som presser seg inn i helse- og sosialsektoren. « Den tredje sektor » vil i realiteten ikke være en konkurrent til det offentlige.
Følgende forslag fremmes i dokumentet:
« Stortinget ber Regjeringen gjøre de nødvendige endringer i lov av 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser og tilhørende forskrifter, som gjør at reglene for anskaffelser av tjenester innen helse- og sosialtjenester ikke er mer omfattende enn det EØS-avtalen og tjenestedirektivet forutsetter. »