Innst.S.nr.117 (2003-2004)
Innstilling fra kommunalkomiteen om storbymeldingen

6. Sosiale utfordringer i storbyene

6.1 Sammendrag

       Kulturelle og sosiale forskjeller bidrar til et positivt mangfold i storbyene. Samtidig viser undersøkelsene av levekår i storbyene at storbykommunene står overfor alvorlige sosiale utfordringer. Dette er først og fremst utfordringer knyttet til barns og unges oppvekst og levekår, rus, psykisk helse og sosiale tjenester, trygghet og tilbud om bolig til alle, språk og kultur. Det etniske mangfold i dagens Norge setter preg på storbyene, spesielt Oslo. Spørsmål om integrering av innvandrere gir omfattende utfordringer som gjelder kultur, oppvekst, arbeid, bolig og brukerorienterte tjenester.

       I kap. 6 i meldingen blir det satt fokus på de sosiale utfordringene storbykommunene står overfor, og på variasjon og ulikhet innad i storbyene og mellom dem. Oslo har både de beste og de dårligste levekår i Norge og de største sosiale utfordringene. Andre storbyer og mellomstore byer har også sin andel av sosiale storbyproblemer. For hver utfordring er det nødvendig å se den enkelte bruker og hans eller hennes situasjon i sammenheng. Siden noen byområder har opphoping av levekårsproblemer, har erfaringer vist at det er både viktig og effektivt å se utfordringene i sammenheng og arbeide helhetlig med områderettede tiltak.

       På det sosiale området er storbypolitikkens mål å sikre alle mennesker likeverdige muligheter og en grunnleggende sosial og økonomisk velferd, gode levekår og en hverdag i trygghet. Da kan vi best utnytte hvert enkelt menneskes ressurser til kulturell og økonomisk vekst og gi alle muligheter for det gode liv. Dette er derfor en integrert del av en moderne, utviklingsorientert storbypolitikk.

       Regjeringen vil:

       Regjeringens storbypolitikk skal baseres på:

       Regjeringen har de senere år i flere Stortingsmeldinger og handlingsplaner tatt fatt på de største sosiale utfordringene; fattigdom, rusproblemer, psykisk helse, folkehelse, barnevern, barns og unges oppvekst og levekår, og bostedsløse. Regjeringen vil legge fram en boligmelding i løpet av høsten 2003 som tar opp ulike sider ved boligpolitikken. Ulike problemstillinger knyttet til det flerkulturelle samfunn vil bli drøftet i en melding som vil bli framlagt i 2004.

       I meldingen vises det til at det er kommunenes oppgave å se byutvikling og sosial utvikling i lokalsamfunnet i sammenheng og møte disse utfordringene. For Regjeringen er det et mål å unngå opphoping av levekårsproblemer i områder med dårlig bymiljø. Regjeringen vil støtte utviklingen av områderettet politikk i storbyene. Regjeringen vil bidra blant annet ved å videreføre støtten til Handlingsprogrammet for bedre levekår i Oslo indre øst og storbytiltak for ungdom. Oslo kommune har foreslått at organiseringen av Handlingsprogrammet for Oslo indre øst revurderes og at tiltakstypene også anvendes i andre bydeler enn Oslo indre øst. Regjeringen vil sammen med Oslo kommune gjennomføre en slik vurdering.

       Regjeringen forutsetter at statlige instanser bidrar til en positiv sosial og fysisk utvikling når statens oppgaver og interesser blir berørt i et byområde. I statlige budsjetter er det i dag enkelte tilskudd som har som formål å bidra til løsning av sosiale utfordringer i storbyene. Det er viktig at slike tilskudd bidrar til en helhetlig politikk for å møte levekårsutfordringene. Regjeringen vil se nærmere på hvordan staten i land som Danmark og Storbritannia stimulerer utviklingen i utsatte byområder, og vil vurdere hvordan staten kan støtte opp om en helhetlig kommunal politikk for å fremme gode levekår, oppvekstforhold og bomiljø.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg at storbyene i gjennomsnitt har noe dårligere levekår enn andre kommuner, men at det ikke er store avvik fra landsgjennomsnittet. Derimot er det en sterk konsentrasjon av bosatte med levekårsproblemer i enkelte bydeler i de største byene, særlig i sentrumsbydelene. Komiteen vil spesielt peke på at konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer i Oslo indre øst står i en særstilling. Bare kommunene i indre Finnmark er målt å ha dårligere levekår enn bydelene i Oslo indre øst.

       Komiteen viser til at det er betydelige levekårsproblemer i avgrensede områder også i enkelte andre byer.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor det er behov for et forsterket program for levekårsforbedring i de indre delene av Oslos østlige bydeler.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til programmet for Oslo indre øst som er midt i programperioden. Disse medlemmer mener at dette programmet har gitt mange positive bidrag, noe som også kan leses av utviklingen i befolkningssammensetning i de aktuelle bydelene samt utviklingen i boligmarkedet.

       Komiteen legger til grunn at storbypolitikken skal innrettes for å sikre alle mennesker likeverdige muligheter og en grunnleggende sosial og økonomisk velferd, gode levekår og en hverdag i trygghet. Komiteen mener at gode fellesskapsløsninger er avgjørende viktig for å kunne nå et slikt mål.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor at fellesskapsløsningene i storbyene må styrkes slik at de kan bidra til bedre levekår og mer rettferdig fordeling.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil samtidig understreke at hver enkelt av oss har et ansvar for å utvikle et godt nærmiljø og en god og trygg by å leve i.

       Komiteen viser til at grunnlaget både for samfunnets og den enkeltes velferd ligger i de verdier som skapes gjennom arbeid. Komiteen mener at det viktigste tiltaket for å forebygge og motvirke sosiale problemer er å sikre arbeid for alle. Komiteen mener det dels må skje ved en politikk for å skape varierte arbeidsplasser som er egnet for alle sosiale grupper i storbyregionene, og dels ved målrettede tiltak for å bistå dem som er uten arbeid til å komme tilbake i arbeidslivet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener dette må skje gjennom en målrettet næringspolitikk og en kraftig utbygging av arbeidsmarkedstiltak for de ledige.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at dette gjøres best gjennom en helhetlig politikk som legger til rette for nyskapning gjennom en ansvarlig økonomisk politikk som bidrar til fortsatt lav rente og kronekurs, samt skattelette. I tillegg må dette suppleres med målrettede arbeidsmarkedstiltak, og det vises her til at Aetat nå er styrket.

       Disse medlemmer vil også understreke betydningen av Regjeringens handlingsplan mot fattigdom. I rammen av handlingsplanen går det tiltaksmidler spesielt til oppfølging av langtidsmottakere av sosialstønad. Disse midlene går blant annet til tiltaks- og kvalifiseringsplasser i regi av sosialtjenesten og Aetat i samarbeid. I tillegg er det avsatt midler til kompetansehevende tiltak for sosialtjenestens arbeid med disse brukerne.

       Komiteen vil peke på at forverringen av situasjonen på arbeidsmarkedet de siste årene i særlig grad kan ramme grupper som er spesielt sårbare for endringer i arbeidsmarkedet, bl.a ikke-vestlige innvandrere og personer med helseproblemer. Komiteen mener derfor det er behov for særskilt oppmerksomhet bl.a for å kvalifisere utsatte grupper for aktuelle arbeidsplasser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er bekymret for at en eventuell åpning for økt bruk av midlertidige ansettelser vil kunne gjøre det enda vanskeligere for slike utsatte grupper å få fast jobb.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens forslag om å åpne for midlertidige ansettelser. Dette ville gjort det lettere for folk å komme i jobb. Særlig ville dette bidratt til at unge og innvandrere lettere ville komme ut i arbeidslivet. Disse medlemmer mener at en midlertidig jobb er langt å foretrekke fremfor ingen jobb, og at all erfaring tilsier at midlertidig ansatte med stor sannsynlighet kommer over i fast ansettelse etter en stund. Forslaget om midlertidig ansettelse ville hatt stor betydning for sysselsetting både i byene og i distriktene.

       Komiteen mener at en god bolig i et godt bomiljø er en nødvendig forutsetning for å sikre et godt liv for den enkelte. Komiteen viser til sine merknader under kap. 5 om betydningen av økt nybygging av boliger for å dempe presset på boligprisene og gjøre det letter å komme inn i boligmarkedet. Komiteen vil peke på at de høye bokostnadene i storbyene gjør det særlig vanskelig for ungdom som skal etablere seg og for andre med små økonomiske ressurser å finne et godt sted å bo. Samtidig har komiteen merket seg at mange ungdommer ser det attraktivt å leie bolig en tid før de etablerer seg fast.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor at det bør bygges vesentlig flere utleieboliger og lavinnskuddsboliger for ungdom ved at det innføres finansieringsordninger slik disse partier foreslo i Innst.S.nr.95 (2002-2003).

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke den påfallende avstand det er mellom løfter og oppfølging i Arbeiderpartiets boligpolitikk. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i Dok.nr.8:141 (2002-2003) fremmet en rekke tiltak som etter deres mening ville styrke boligpolitikken. Disse medlemmer vil påpeke at Arbeiderpartiet i sine alternative statsbudsjetter ikke er i nærheten av å følge opp egne løfter om en opptrappingsplan, og at man bare for 2003 og 2004 ligger i overkant av 500 mill. kroner på etterskudd i forhold til egne løfter.

       Disse medlemmer vil vise til at det svekker tilliten til politikken om partier lover mer enn det de holder i sine egne alternative budsjetter. I tillegg vil disse medlemmer vise til at Regjeringen har gjennomført en rekke av de tiltak Arbeiderpartiet har foreslått.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Arbeiderpartiet i Dok.nr.8:141 (2001-2002) fremmet en rekke forslag om boligtiltak for ungdom og økonomisk vanskeligstilte. Forslagene forutsatte en opptrapping over flere år. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i alternativt statsbudsjett for 2003 foreslo betydelige styrkinger i boligpolitikken - i form av økt låneramme i Husbanken og økte bevilgninger. I alternativt statsbudsjett for 2004 foreslo Arbeiderpartiet likeså en betydelig økning av låneramma i Husbanken og økte bevilgninger til boligpolitiske formål. Disse medlemmer vil for øvrig bemerke at Regjeringen selv har foreslått og innarbeidet enkelte av forslagene i Dok.nr.8:141 (2001-2002) i Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2003 og 2004.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at en del personer, særlig unge, velger å bo i leid bolig i enkelte perioder. Det kan ha ulike årsaker. Disse medlemmer vil påpeke at sosiale utleieboliger og klausulerte lavinnskuddsboliger kan være fattigdomsfeller og dermed virke mot sin hensikt. Disse medlemmer mener det er å foretrekke at flest mulig eier egen bolig i det ordinære boligmarkedet. Disse medlemmer viser videre til Regjeringens varslede boligmelding og ber Regjeringen legge til rette for at flest mulig kan settes i stand til å eie sin egen bolig, gjennom Husbankens tilskudds- og låneordninger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at utlån av Startlån er markert lavere enn summen av de tidligere ordningene etableringslån og kjøpslån. Flertallet mener at risikodelingen mellom staten og kommunene bør endres til en 50/50 % risikodeling fra første krone, og at Startlån gradvis bør utvikles i retning av et rettighetslån for alle som ønsker å etablere seg i eid bolig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at Startlånet som ble innført fra 2003 har vært en god ordning. Dette vises bl.a gjennom at kommunenes innlåning har vært langt høyere for Startlånet enn for den gamle etableringslånsordningen og flere kommuner deltar. Startlånet er etter disse medlemmers oppfatning et viktig virkemiddel i kommunenes boligpolitikk, blant annet gjennom at den er svært fleksibel i forhold til lokale forhold og individuelle behov. Disse medlemmer merker seg at storbyene er blant de mest aktive brukerne av Startlånet. Disse medlemmer vil likevel be Regjeringen styrke veiledningen overfor kommunene når det gjelder bruk av Startlånet overfor unge i etableringsfasen og andre som for eksempel mangler egenkapital.

       Disse medlemmer vil vise til at Startlånsordningen i stor grad fungerer som toppfinansiering, mens kjøpslånet var grunnfinansiering. Det er derfor lite hensiktsmessig direkte å sammenligne lånebeløp i de to ordningene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at Startlånet skulle avløse ordningene med etableringslån og kjøpslån. Det kan derfor ikke brukes som målestokk for om man har lyktes, at kommunenes innlåning har vært høyere for Startlånet enn for den gamle etableringslåneordningen alene. Når man bruker volumet på den nye låneordningen som kriterium, må man måle dette opp mot begge de to låneordningene Startlånet har avløst. Disse medlemmer viser til Husbankens foreløpige statistikk pr. 31. desember 2003. Av statistikken fremgår at 3.671,3 mill. kroner i Startlån er tildelt kommunene og at 214,2 mill. kroner er tildelt av Husbanken, til sammen 3.885,5 mill. kroner. Disse medlemmer vil påpeke at dette er 19,8 % lavere enn den samlede bruken av etableringslån og kjøpslån i 2002 og 30,3 % lavere enn i 2001.

       Komiteen har merket seg at det i 1997 var om lag 6.200 bostedsløse i Norge, og at 70 % av disse holdt til i storbyene. Komiteen vil peke på at for særlig vanskeligstilte grupper er manglende boevne ofte et tilleggsproblem til sviktende betalingsevne. Det gjelder ikke minst grupper med rusproblemer. Komiteen har merket seg at mange bostedsløse over lengre periode bor i dyre og dårlige hospitser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at hospits er et dårlig botilbud, som gir dårlige rammer for rehabilitering og dårlig økonomisk ressursbruk. Staten gir allerede i dag opp til 60 % tilskudd til kjøp eller bygging av utleieboliger til særlig vanskeligstilte. De store ressursene som storbykommunene i dag benytter til hospits vil bedre kunne brukes til gode boligløsninger finansiert med statlige tilskudd. Dette vil samtidig frigjøre betydelige økonomiske midler som i stedet kan settes inn for å gi den enkelte en sosialfaglig oppfølging som kan gjøre det lettere å etablere tilknytning til arbeid og et meningsfullt sosialt liv. Flertallet mener derfor at bruk av hospits må opphøre.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at hospitsbruken bør reduseres til et minimum. Hospits er først og fremst et storbyfenomen. Disse medlemmer mener at hospits er et dårlig egnet botilbud over tid og mener at dette bør unngås så langt som råd er. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gitt topp prioritet på bekjempelse av bostedsløse og at kommunene gjennom Husbanken kan få tilskudd til boliger for bostedsløse og vanskeligstilte. Disse medlemmer viser også til at Regjeringen i den varslede boligmeldingen vil komme tilbake med et forslag til en nasjonal strategi for bekjempelse av bostedsløshet, blant annet på grunnlag av erfaringene fra prosjekt bostedsløse.

       Disse medlemmer mener at hvis hospits må tas i bruk, skal dette kun være for kortere tidsrom, og disse medlemmer vil be kommunene om kun å benytte hospits hvor man har inngått kvalitetsavtaler, på linje med de Oslo kommune har inngått.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til fattigdomsmeldingen og Sosialdepartementets bevilgning av penger til oppfølgingstjenester i bolig.

       Komiteen mener det er viktig å styrke samspillet med organisasjoner som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon som på frivillig grunnlag gjør en stor innsats på dette området. Komiteen mener at det gjennom Sosialdepartementet bør utvikles en støtteordning for kommuner og frivillige organisasjoner som tar et ansvar for særlig vanskeligstilte, hvor de kan få dekket deler av kostnadene ved boligsosial oppfølging.

       Komiteen mener at bostøtten er et viktig virkemiddel for å bidra til at eldre, uføre og barnefamilier med svak økonomi skal kunne bo i en god og hensiktsmessig bolig. Komiteen viser til at boutgiftene er langt høyere i storbyene enn i gjennomsnitt for landet. Komiteen mener det er behov for å heve boutgiftstaket, særlig i de største byene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har videre merket seg at barnefamiliene som mottar bostøtte har klart høyere totale boutgifter i prosent av inntekt etter bostøtte enn gruppen pensjonister som mottar bostøtte.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener derfor at bostøtteordningen bør deles med en ordning for pensjonister og en for barnefamilier og andre mottakere av bostøtte.

       Samtidig mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, at det er et klart behov for å styrke bostøtten for barnefamiliene. Ved en økning av både inntektsgrensen og boutgiftstaket mener flertallet at belastningen av bokostnadene vil kunne begrenses vesentlig for barnefamilier i storbyene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har styrket bostøtteordningen kraftig, mens det i regjeringen Stoltenbergs statsbudsjettforslag for 2002 var en nulløkning. Disse medlemmer viser bl.a til at Regjeringen i statsbudsjettet for 2004 har foreslått å heve boutgiftstaket i de store byene med hhv. 10.000 for Oslo og 5.000 for Bergen, Trondheim og Stavanger samt å fjerne 40 m² -grensen for kommunale utleieboliger. Regjeringen har i tillegg besluttet at boutgiftstaket skal heves med 5.000 kroner også i storbyene Kristiansand, Drammen, Tromsø og Fredrikstad fra og med 2004. Dette er tiltak som gjør det lettere for personer med dårlig råd å kunne etablere seg i egen bolig eller beholde sin bolig. Disse medlemmer støtter disse forslagene fra Regjeringen. For øvrig vil disse medlemmer vise til Regjeringens varslede boligmelding for en helhetlig gjennomgang av bostøtteordningen.

       Disse medlemmer vil vise til behovet for ytterligere målretting av de boligpolitiske virkemidlene mot vanskeligstilte.

       Medlemen i komiteen frå Senterpartiet vil vise til at stadig fleire innbyggjarar i samfunnet generelt og i storbyane spesielt er åleinebuande. Dette medfører nye politiske utfordringar, mellom anna i bustad-, skatte- og avgiftspolitikken. Einslege har andre behov og problem enn tradisjonelle familiar. Ensliges Landsforbund viser til at einslege toppar statistikkane for gjeldsbyrde og betalingsvanskar. Einpersonshushald har òg ofte langt høgare buutgifter pr. person enn andre hushald. Denne medlemen meiner Regjeringa bør utpeike ein statsråd som har samordningsansvaret for politikken overfor einpersonshushald.

       Denne medlemen viser til at mange kommunar tek omsyn til einpersonshushald i måten dei innrettar avgiftene på. Avgifter etter forbruk vil både når det gjeld renovasjon og vatn kome einpersonshushald til gode. Denne medlemen meiner det er behov for å gjere kjent dei gode døma frå kommunane slik at fleire kommunar fylgjer opp. Denne medlemen ber departementet medverke til det.

       Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at desse partia i lag med Kystpartiet i samband med handsaminga av Dok.nr.8:03 (2003-2004) frå Senterpartiet om eit eige skattefrådrag for einpersonshushald, ba Regjeringa utgreie levekåra til åleinebuande og einslege forsørgjarar.

       Komiteen har merket seg at det er lite statistikk som underbygger at utbredelsen av rusmiddelproblemer er vesentlig større i storbyene enn i landet for øvrig. Komiteen har imidlertid merket seg at det er grunn til å anta at det er en viss opphoping av personer med langvarig og etablert misbruk, og med de tyngste og sammensatte problemene, i de større byene. Komiteen vil understreke at det overfor personer med sammensatte sosiale problemer, eksempelvis knyttet til rusmiddelbruk, psykiske lidelser og bostedsløshet, er behov for en tiltakskjede med tett samarbeid mellom ulike etater og organisatoriske nivåer. Komiteen understreker derfor at reformer og omorganiseringer av de ulike tjenestesektorene ikke må føre til oppsplitting av tjenestetilbudet i forhold til brukerne.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at det er gode grunner til at Oslo ikke skal ha den samme modell for organisering og finansiering av rusfeltet som øvrige norske kommuner. Flertallet viser til at Oslo har utviklet et samvirke mellom flere aktører i arbeidet for rusmiddelmisbrukere, for eksempel bolig, arbeid, skole, barnevern, sosialhjelp og de ulike institusjonene. I dette ligger en mulighet til fleksibilitet mellom de oppgaver kommunen utfører, og det som er institusjonenes oppgaver. Flertallet forutsetter at statlige tiltak som settes inn for å styrke den generelle behandlingen av rusmiddelmisbrukere, fordeles slik at Oslo kommune ikke kommer økonomisk svekket ut sammenlignet med det som var situasjonen før Rusreform II. Flertallet forutsetter også at det skapes en finansiering for de rusmiddelinstitusjoner som Oslo kommune får ansvaret for å drive, som medfører at statens dekning av kostnadene blir lik den dekning av kostnadene som statlige institusjoner vil få.

       Komiteen viser for øvrig til sine respektive merknader i Innst.O.nr.4 (2003-2004).

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener Regjeringen etter Stortingets behandling av Rusreform II på nytt må vurdere søknader fra enkelte storbyer om forsøk med å overta den statlige rusomsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen gjennomfører og har foreslått en rekke endringer knyttet til bedre samordning av barnevernet, av rusvernet samt en bedre samordning av SATS. Disse medlemmer er glade for lovfestingen av retten til en individuell plan etter lov om sosiale tjenester. Det er særlig viktig at byene gis en mulighet til en helhetlig oppfølging av ulike klienter, og disse medlemmer ser frem til å høste erfaring med de forsøk som Regjeringen har satt eller vil sette i verk knyttet til personer med ulike utfordringer og behov for oppfølging.

       Komiteen vil understreke at tiltak for å få flere i arbeid og tiltak for å sikre alle en god bolig er de to viktigste enkelttiltakene for å forebygge og motvirke fattigdom. Komiteen vil samtidig peke på betydningen av målrettet sosialt arbeid. Dette gjelder ikke minst for å bistå arbeidsledige sosialhjelpmottakere til å få arbeid gjennom bistand til kvalifisering og jobbsøking.

       Komiteen har merket seg at det er i Oslo og Oslo-regionen at hovedtyngden av innvandrerne bor, men at det er mange innvandrere også i de andre storbyene. En tredjedel av alle landets innvandrere bor i Oslo. Av alle ikke-vestlige innvandrere bor over 40 % i Oslo, og de utgjør 17 % av Oslos befolkning. 28,5 % av elevene i grunnskolen i Oslo har annet morsmål enn norsk og samisk.

       Komiteen vil framheve at dette bidrar til mangfoldige og kulturelt spennende storbyer.

       Komiteen vil like fullt peke på at dette representerer betydelige utfordringer for storbyene for å sikre tilhørighet, integrering og fellesskap.

       Komiteen vil peke på at det er store ulikheter mellom ulike innvandrergrupper og mellom de enkelte innvandrere. Som gruppe kommer imidlertid personer med innvandrerbakgrunn dårligere ut i forhold til de fleste kriterier man måler levekår etter enn resten av befolkningen. Komiteen understreker derfor betydningen av tiltak knyttet til arbeid og bolig for innvandrere.

       Komiteen vil også vise til B.innst.S.nr.5 (2003-2004) der komiteen ber om en snarlig avklaring på den varslede supplerende stønadsordningen for pensjonister med kort botid i Norge.

       Komiteen mener at den flerkulturelle kompetansen hos ansatte i ulike samfunnsinstitusjoner må styrkes for at befolkningen med minoritetsbakgrunn skal kunne nyttiggjøre seg offentlige tjenester på en like god måte som befolkningen for øvrig. Komiteen ser det som et mål at flere med minoritetsbakgrunn skal rekrutteres til ulike offentlige tjenester. Dette vil også bidra til at minoritetsbefolkningen i større grad identifiserer seg med det norske samfunnet og dets tjenester.

       Komiteen understreker at arbeidet mot diskriminering og rasisme må ha høy prioritet, ikke minst i ungdomsmiljøene. Komiteen mener at offentlige myndigheter, herunder også storbykommunene, må kartlegge, planlegge, tilpasse og gjennomføre tiltak innen sine ulike sektorer for å sikre alle like muligheter og rettigheter uavhengig av etnisitet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen nå gjennomfører sin offensive handlingsplan mot rasisme og diskriminering innenfor de ulike sektorer som bolig, arbeidsliv, skole og utdanning, uteliv og fritidsaktiviteter. Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen skal legge frem en Stortingsmelding om det flerkulturelle Norge høsten 2004.

       Komiteen understreker betydningen av at det legges til rette for aktiv deltakelse fra innvandrerne i alle deler av samfunnslivet. Dette er en viktig forutsetning for tilhørighet og integrasjon. Komiteen mener kunnskaper i norsk og kunnskaper om det norske samfunnet er viktige forutsetninger for deltakelse. Komiteen understreker derfor viktigheten av introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere som nylig er vedtatt, og viktigheten av at flyktninger, personer med opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforente til disse gruppene har rett og plikt til å delta i programmet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at introduksjonsordningen ble gjort gjeldende fra og med 1. september 2003 som en frivillig ordning, og obligatorisk fra og med 1. september 2004. Flertallet mener at introduksjonsordningen vil virke positivt med tanke på integrering, også i storbyene og storbyregionene hvor de fleste personer med innvandrerbakgrunn bor. Det er etter flertallets syn viktig at introduksjonsordningen også tar for seg spørsmål knyttet til bolig og kunnskap om det å bo.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at å beherske språk er nøkkelen til inkludering og til deltakelse. En opphopning av levekårsproblemer slik vi ser dem i enkelte deler av Oslo indre øst, kan bare løses gjennom å løfte gruppen gjennom økt kvalifisering og utjamning av levekår. Nyankomne flyktninger og asylsøkere, samt de som kommer på familiegjenforening som en følge av disse, er i dag sikret norskopplæring gjennom introduksjonsprogrammet. Dette flertallet mener at også innvandrere som allerede bor i landet og som mangler norskkunnskaper, bør få tilbud om opplæring. Opplæringstilbudet må tilpasses den enkelte, være intensivt og ta sikte på å nå et målbart nivå. Hovedvekten må ligge på språkopplæring, men også samfunnskunnskap og arbeidspraksis skal ha en plass i opplæringen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til det allerede pågående handlingsprogrammet for Oslo indre øst.

       Komiteen viser til at Regjeringen har sendt på høring et forslag om plikt og rett til norskopplæring. Komiteen slutter seg til dette prinsippet og avventer Regjeringens forslag til gjennomføring av en ordning med rett og plikt til norskopplæring. Komiteen vil understreke den betydning en slik ordning vil ha for integreringen i storbyene.

       Komiteen vil peke på at foreldrenes, og særlig mødrenes, norskkunnskaper har stor betydning for barnas skoleprestasjoner. Komiteen mener derfor at norskopplæringen for mødre må styrkes. Komiteen viser til at kvinner med innvandrerbakgrunn er en like mangfoldig gruppe som innvandrerbefolkningen som helhet. De har, som alle andre, rett til deltakelse i samfunnet, i språkopplæring og kvalifisering for arbeid, dersom det er nødvendig. For at mulighetene skal være reelle for kvinnene, må det imidlertid gis tilbud om barnepass.

       Komiteen vil peke på at deltakelse i barnehage gir barn med minoritetsbakgrunn et bedre grunnlag for språkutvikling, skolegang og integrering i samfunnet. Barnehagene fungerer samtidig som et bindeledd mellom innvandrerforeldre og det norske samfunnet. Komiteen er derfor bekymret over at barn med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i barnehagene, særlig i storbyene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som særdeles viktig at det settes i verk særskilte tiltak for at barn med innvandrerbakgrunn skal gå i barnehage.

       Flertallet mener at det ikke bare er viktig å sikre barnehageplass. Erfaringer fra forsøk med kartlegging av 4-åringer i Groruddalen viser at egne språkstimuleringstiltak er viktig i barnehager med stor grad av innvandrerbarn, slik at disse kan lære seg norsk på en god måte.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som viktig å videreføre tilbudet om gratis kjernetid i barnehage i Oslo Indre Øst. Dette flertallet mener videre at finansiering av dette tilbudet bør avklares.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Oslo kommune selv har finansiert et lignende tilbud etter avslutningen sommeren 2003 av prosjektet med statlig finansiering av gratis korttidstilbud i barnehager i bydel Gamle Oslo. Også innenfor handlingsplanen for Oslo indre øst har det pågått prosjekter. Bare barnehage er ikke nødvendigvis nok. Disse medlemmer viser til at kartlegging på fireårskontrollen gir mulighet for en mer individuelt tilpasset oppfølging.

       Komiteen mener også at det er behov for særskilte tiltak for å sikre tilpasset opplæring i skolen for barn med innvandrerbakgrunn, bl.a gjennom tilbud om leksehjelp og styrket kontakt mellom hjem og skole bl.a gjennom mødregrupper.

       Komiteen vil framheve viktigheten av å ha kvalitet på opplæringen i den offentlige fellesskolen som sikrer et godt tilbud for alle uansett bakgrunn.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at utbygging av et heldagstilbud i skolen vil være viktig for barn og unge med minoritetsbakgrunn.

       Disse medlemmer viser til Arbeiderpartiets initiativ for å øke timetallet i småskolen (1.-4. klasse). Arbeiderpartiet vil styrke kvaliteten i grunnopplæringen, ved blant annet å øke det totale timetallet for småskolen med tre ekstra undervisningstimer per uke fra høsten 2004, og at disse timene blant annet skal brukes til lese- og skrivetrening og mer undervisning i matematikk. Disse medlemmer mener at skolen og skolefritidsordningen (SFO) bør sees i sammenheng. Barna må gis mer undervisning ved å øke timetallet, men det må også sørges for å sikre god kvalitet i SFO. SFO må styrkes i innhold og foreldrebetalingen må bli lavere slik at flere foreldre kan benytte seg av ordningen. Disse medlemmer vil framheve at det er svært positivt at en økning i timetallet betyr et redusert behov for SFO, og dermed lavere utgifter for foreldre og kommunene.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Arbeiderpartiets merknader i B.innst.S.nr.5 (2003-2004).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Sem-erklæringens mål om å øke timetallet blant annet på barnetrinnet. Disse medlemmer er glad for at budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sikrer økt timetall allerede fra høsten 2004. Disse medlemmer er spesielt tilfreds med at timetallsøkningen skal gå til styrket undervisning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, holder fast på at skolefritidsordningene fortsatt skal være et frivillig tilbud i elevenes fritid. SFO er ikke en del av skolens undervisning, og innholdet i skolefritidsordningene bør derfor utformes lokalt, og i samråd med foreldrene.

       Både for å forebygge rusmisbruk og ungdomskriminalitet, vil komiteen understreke betydningen av forebyggende ungdomsarbeid både i offentlig og privat regi. Komiteen vil bl.a peke på viktigheten av gode møteplasser gjennom fritidsklubber og fritidshus, der det koster lite å delta, støtte til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet og tilgang på arenaer for idrett og kulturell utfoldelse.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at barn i dag opplever å bli avvist fra idrettstilbud fordi det er mangel på baner og haller. Disse medlemmer vil ikke at mangel på plass skal hindre barn i å drive idrett. Derfor må det satses på utbygging av flerbrukshaller og idrettsanlegg.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at større byer og tettsteder må prioriteres.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at større byer og pressområder tradisjonelt har hatt lavere anleggsdekning enn resten av landet. Disse medlemmer er derfor glad for at anlegg i pressområder nå blir prioritert ved tildeling av anleggsmidler. Dette er viktig for å sikre alle barn og unge økt tilgang til idrett og fysisk aktivitet.

       Komiteen er bekymret for økningen i grov, umotivert vold i storbyene. Komiteen viser til at slik vold ofte skjer i kombinasjon med rusmiddelbruk eller at det skyldes psykisk ubalanse. Komiteen understreker betydningen av bedre tilbud for behandling av rus- og psykiatriproblemer i påvente av og under soning. Komiteen mener at det forebyggende barne- og ungdomsarbeid og tiltak for å sikre arbeid for alle er viktige tiltak for å forebygge årsakene til kriminalitet. Komiteen ser det som viktig å skape større trygghet mot voldskriminalitet i storbyene. Komiteen mener det må legges fram en vurdering av ressurssituasjonen for politiet i hovedstaden som tar hensyn til de særskilte hovedstadsfunksjonene knyttet til statsbesøk, ambassadevakthold og lignende.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at budsjettet for Oslo politidistrikt årlig har fått betydelige påplusninger siden 11. september 2001. Disse medlemmer viser videre til at Oslo kommune i samarbeid med politiet har etablert et eget barneransprosjekt med tett oppfølging overfor de aktuelle barn og deres familier. Disse medlemmer er godt fornøyd med at prosjektet har medvirket til at antall barneran har gått kraftig ned i Oslo.