| |
Jeg viser til brev fra Stortingets Familie-, kultur- og administrasjonskomité til meg datert 19. januar 2004. Vedlagt brevet var Dok.nr.8:13 (2003-2004) Forslag fra representantene Karin S Woldseth og Ulf Erik Knudsen om innføring av en ordning med møteforbud én dag pr. uke ved alle offentlige kontorer, for å bedre allmennhetens tilgang til offentlige saksbehandlere. Forslaget lyder: « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget der man drøfter generelle og spesielle tiltak for å bedre service og tilgjengelighet ved offentlige kontorer. Som en del av dette forslaget bes Regjeringen drøfte hyppigheten av møter ved offentlige kontorer, og vurdere om det kan innføres en ordning med én møtefri dag pr. uke ved alle offentlige kontorer, for å bedre allmennhetens tilgang til offentlige saksbehandlere. »
Jeg er enig med forslagsstillerne i at både servicen i, og tilgjengeligheten til, forvaltningen og dens saksbehandlere bør bli bedre enn i dag. I den forbindelse vil jeg vise til redegjørelsen « Fra ord til handling » som jeg holdt i Stortinget 24. januar 2002.
For å få til en bedre og mer brukervennlig forvaltning, må vi første erkjenne at forvaltningen er til for brukerne, og ikke omvendt. Et av de viktigste tiltak i arbeidet med å modernisere den offentlige forvaltningen, er å delegere og desentralisere myndighet til lokale ledd. Som et ledd i dette arbeidet er det viktig å avvikle de sentrale bestemmelsene som ikke gir de lokale lederne og etatene det nødvendige handlingsrom og dermed hindrer dem i å nå sine mål. Sentralt må vi derfor bruke ressursene på å sette søkelyset på mål og resultatoppnåelse, ikke på å regulere virkemidlene som skal nyttes. Lokalt må man kunne velge de virkemidlene som er mest hensiktsmessige.
I moderniseringasarbeidet er det avgjørende å få med lederne, og betydningen av lokalt ansvar og lokal handlefrihet er blant annet en sentral del av det program som Arbeids- og administrasjonsdepartementet har for alle topplederne i staten.
Når det gjelder det konkrete forslaget om et møteforbud, så vil jeg ikke rå regjeringen til foreslå dette overfor Stortinget. Nedenfor vil jeg gi de viktigste grunnene for mitt standpunkt.
At det fra tid til annen kan forekomme møter som strengt tatt ikke burde vært holdt, er så sin sak, men vi kan ikke si at møter i seg selv er en ineffektiv arbeidsform. Møter er en viktig del av arbeidsformen i den moderne offentlige forvaltningen, hvor saker og problemstillinger ofte må løses på tvers av formelle organisasjonsgrenser. Særlig gjelder dette hvor flere typer kompetanse er nødvendig i arbeidet med sakene.
Det er et pågående arbeid i forvaltningen å gjøre den mer publikumsrettet, blant annet gjennom opprettelse av ulike former for servicetorg og utvikling av elektroniske tjenester. Det er et mål i seg selv å organisere og utøve arbeidet på en slik måte at publikum skal slippe å måtte ta unødvendig kontakt med forvaltningen.
En innføring av møteforbud i hele offentlig sektor vil måtte bety en lovregulering for kommunesektorens vedkommende, og innføring av instrukser i staten. Dette ville være i strid med arbeidet med å løse opp sentrale bindinger på virkemiddelbruk. Jeg er også redd det ville gå med mye tid til å administrere en slik ordning, som også ville legge press på ressursene de andre dagene i uken hvor det ikke var møteforbud. Jeg mener publikum at er bedre tjent med at disse ressursene blir satt direkte inn i tjenesteytingen.
Derimot vil jeg ikke avvise at man i målstyringen av de ulike etater og tjenesteytende virksomheter i større grad bør legge inn god tilgjengelighet overfor publikum og brukere som ett av de operative mål virksomheten og dens ledelse blir pålagt.