Innst.S.nr.162 (2003-2004)
Innstilling fra sosialkomiteen om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Strategier, mål og tiltak i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne

8. Reformen for mennesker med utviklingshemning

8.1 Sammendrag

       Det redegjøres for reformen for mennesker med utviklingshemning som ble satt i verk i januar 1991, og som innebar at kommunene fikk ansvaret for bo- og tjenestetilbudet til utviklingshemmede som hadde et tilbud i Helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU).

       I en oppsummering av erfaringene med reformen uttales bl.a at Levekårsundersøkelsen viser at det har skjedd en normalisering av livssituasjonen og en bedring av levekårene for utviklingshemmede som nå bor i egen bolig, går i ordinær barnehage og skole i nærmiljøet, får tjenester av det kommunale tjenesteapparatet, er i arbeid/dagaktivitet og deltar i ulike fritidsaktiviteter i nærmiljøet. Undersøkelsen viser at utviklingshemmede som før bodde i institusjon, har fått sin egen bolig med god standard. Evalueringen av reformen viser at mange bor i boliger med ulik grad av kollektiv utforming, og mange av boligene skiller seg ut fra ordinære boliger. Også mange utviklingshemmede som bodde hos pårørende, har fått et nytt botilbud. Fortsatt er det mange voksne utviklingshemmede som bor hos pårørende, som ønsker et tilbud om egen bolig. Det uttales at det har skjedd en betydelig kompetanseutvikling blant tjenesteyterne, men at det er en utfordring å utvikle den videre. Lovbestemmelsene i sosialtjenesteloven kap. 6A har ifølge meldingen bidratt til kontroll med bruk av tvang og makt, og til redusert bruk av tvang i tjenesteutøvelsen. Det ser ut til at flere har fått et større sosialt nettverk, men mange har fortsatt et svakt nettverk rundt seg. Etter avvikling av institusjonene skjedde det en utvikling i retning av mer selvbestemmelse, men fortsatt har personer med utviklingshemning liten grad av selvbestemmelse over sentrale deler av livet. Når det gjelder fritidsaktiviteter, ser det ut til å ha vært en tilbakegang i forhold til situasjonen før reformen. Institusjonene hadde etablert et omfattende fritidstilbud som kommunene ikke har klart å følge opp. Reduksjonen i fritidsaktiviteter etter nedlegging av institusjonene er i noen grad kompensert med en økning i dagaktivitetene. Utviklingshemmede deltar i liten grad i ordinære arbeids- og fritidstilbud. Evalueringen viser at om lag 75 prosent av pårørende i ettertid mener at forholdene er blitt bedre.

       Når det gjelder utfordringer og målene framover, framholdes det at de samme verdier og mål som gjelder i politikken for personer med nedsatt funksjonsevne, også gjelder for utviklingshemmede. Målet er at mennesker med utviklingshemning skal kunne benytte sine evner fullt ut, og at utviklingshemmede kan leve et liv så nært det normale som mulig, med størst mulig grad av selvbestemmelse. Et bærende prinsipp i utformingen av bolig- og tjenestetilbudet er å ta utgangspunkt i den enkeltes behov og forutsetninger.

       Det framholdes som en utfordring å legge forholdene til rette slik at utviklingshemmede som bor hos pårørende, kan flytte til egen bolig når de blir voksne. I årene fremover vil utbygging av et variert og kvalitativt godt tiltaks- og tjenestetilbud i kommunene være et av de viktigste virkemidlene for å bedre levekårene for utviklingshemmede og andre personer med nedsatt funksjonsevne. En av de største utfordringene er å bedre rekrutteringen og kompetansen hos de som yter tjenester til utviklingshemmede i kommunene. Regjeringen ser det som viktig å skape et godt tjenestetilbud til utviklingshemmede med psykiske lidelser og/eller alvorlige adferdsavvik, og mener det er viktig å ivareta behovet for brukermedvirkning og individuelt tilpassede tjenester. Det framholdes at mange utviklingshemmede føler seg isolert og har et for dårlig nettverk, og at å skape en mer aktiv og variert fritid og sørge for at utviklingshemmede som har forutsetninger for det, får delta i det ordinære arbeidsliv, er viktige utfordringer.

       Sosialdepartementet vil stimulere til etablering av nasjonale arenaer hvor både brukere, pårørende, tjenesteytere, kommunale ledere, politikere og forskere kan delta i sosialpolitiske debatter om mål, virkemidler og videre utvikling av lokalsamfunn som på en god måte ivaretar behovene også til utviklingshemmede.

       Tiltak når det gjelder utviklingshemmede, oppsummeres slik:

8.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merka seg Regjeringa sin gjennomgang av reforma for menneske med utviklingshemning. Levekårsundersøkinga syner at det har skjedd ei normalisering av livssituasjonen og ei betring av levekåra for utviklingshemma som no bur i eigen bustad. Det er i dag fleire utviklingshemma som har fått sin eigen bustad med god standard, det har skjedd ei betydeleg kompetanseheving hjå tenesteytaren, og det har vorte reduksjon i bruken av tvang og makt, betre sosialt netverk og meir sjølvbestemming. Komiteen er svært nøgd med desse positive trekka og er glad for at 75 prosent av dei pårørande meiner at forholda har vorte betre. Komiteen ynskjer likevel å peike på at det framleis er mange utviklingshemma som bur hos pårørande, at kompetansen hjå tenesteytarar framleis er for låg, at mange har ei svakt sosialt nettverk, og at det har vore ein nedgang i fritidsaktivitetar for dei utviklingshemma. Komiteen meiner at desse områda no må prioriterast, og stiller seg bak dei tiltaka som Regjeringa går gjennom i dette kapittelet og som er kommentert av komiteen under andre kapittel på generelt grunnlag.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at reformen for psykisk utviklingshemmede var viktig for å sikre psykisk utviklingshemmede boliger i lokalsamfunnet.

       Komiteen mener det er behov for økt kompetanse hos ansatte i kommunale tjenester for å sikre at kvaliteten på innholdet i tjenestene styrkes. I forbindelse med de tiltak som skal etableres, vil komiteen vurdere behovet for rekrutteringstiltak for å sikre tilstrekkelig og kvalifisert personale og kompetansehevingstiltak for eksisterende personale som arbeider med psykisk utviklingshemmede.

       Komiteen ser det som viktig å utvikle metodar og måtar for å styrkje sjølvbestemminga til menneske med utviklingshemming, og arbeide for at utviklingshemma sjølv kan kome til orde. Komiteen meiner at det er viktig å gje kommunane kunnskap om korleis ein kan leggje til rette for større grad av sjølvbestemming for menneske med utviklingshemming, og styrkje kompetansen til personell som arbeider med denne gruppa når det gjeld stimulering av sjølvbestemming. Komiteen ynskjer å understreke at Samordningsrådet (SOR) har vore den sentrale aktøren i arbeidet med å leggje til rette for sosialpolitisk debatt knytt til levekår og tenester for utviklingshemma. Komiteen er derfor nøgd med at SOR får ei langsiktig finansiering av si verksemd.