| |
EØS-komiteen vedtok 7. november 2003 å endre vedlegg XII (fri bevegelse av kapital) til EØS-avtalen til å omfatte Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2560/2001 av 19. desember 2001 om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen). Formålet med forordningen er å regulere gebyrer for betalinger på tvers av landegrensene i valutaen euro. Forordningen inneholder også bestemmelser om informasjonsplikt knyttet til gebyr for utenlandske og grensekryssende betalinger, samt bestemmelser om innrapporteringsplikt.
Ettersom gjennomføringen i norsk rett krever lovendring, ble beslutningen i EØS-komiteen tatt med forhold om samtykke fra Stortinget i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd, jf EØS-avtalen artikkel 103.
Beslutningen i EØS-komiteen og Europaparlaments- og rådsforordning (EF) 2560/2001 i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Forordningen må ses i sammenheng med direktiv 97/5/EF om pengeoverføringer på tvers av landegrensene som ble vedtatt av EU i 1997. Formålet med direktiv 97/5/EF var å forbedre og effektivisere tjenestene knyttet til grensekryssende pengeoverføringer. Direktivet inneholder imidlertid ingen bestemmelser om kostnadenes størrelse.
Forordning (EF) 2560/2001 skal sikre at det indre marked fungerer tilfredsstillende, samt å skape tillit til valutaen euro. Forordningen fastsetter at gebyret for betalinger mellom medlemsstatene ikke kan være høyere enn gebyr for betalinger i euro som foretas innenfor en medlemsstat. Forordningen får anvendelse på grensekryssende betalinger i form av grensekryssende elektroniske betalingstransaksjoner, samt grensekryssende pengeoverføringer.
Euroforordningen inneholder bestemmelser om institusjonens informasjonsplikt i forhold til ulike typer av gebyrer. Forordningen regulerer tiltak som skal gjøre det lettere for institusjonen å utføre grensekryssende betalinger.
Som følge av dette pålegger forordningen også EU-statene å oppheve visse forpliktelser i nasjonal lovgivning.
Ifølge forordningen kan medlemsstater utenfor eurosonen beslutte å utvide forordningens anvendelsesområde til også å gjelde den nasjonale valuta. Hvorvidt euroforordningen bør gjøres gjeldende for norske kroner, vil drøftes nærmere i forbindelse med gjennomføring av forordningen i norsk rett.
Gjennomføringen av forordningen i norsk rett legger til rette for at norske banker kan delta i systemer som kan gi mer effektiv gjennomføring av grensekryssende transaksjoner i euro. Dette kan gi grunnlag for reduserte kostnader for bankene forbundet med slike grensekryssende betalinger i euro. Prisen kundene må betale for slike transaksjoner vil etter omstendighetene også kunne bli redusert som følge av regulering av gebyrnivået.
Alle norske banker kan allerede i dag identifiseres ved BIC (Bank Identifier Code) og alle konti ved hjelp av IBAN (International Bank Account Number). Dette innebærer at en del av det praktiske arbeidet som involverer den enkelte bank allerede er gjennomført, slik at det ikke gjenstår store kostnader forbundet med slik omlegging.
Regjeringen tilrår at Stortinget samtykker til godkjennelse av beslutning i EØS-komiteen nr. 154/2003 av 7. november 2003 om innlemmelse i EØS-avtalen av forordningen om betalinger på tvers av landegrensene i euro (euroforordningen).