| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Signe Øye, fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Hans Kristian Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ivar Østberg, og fra Senterpartiet, lederen Magnhild Meltveit Kleppa, viser til at det er bred politisk enighet om at flyktningmottakene skal være midlertidige botilbud, ikke minst i saker der barn er involvert. Det er derfor nødvendig med generelle tiltak som kan redusere saksbehandlingstiden for asylsøkere, at bosetting skjer så raskt som mulig etter at oppholdstillatelse er gitt, at tilbakevending skjer omgående etter avslag og at utlendingsforvaltningen prioriterer asylsøknader som omhandler barn.
Komiteen har merket seg at flere barn og deres familier har blitt sittende mange år i asylmottak eller på annen måte oppholdt seg i Norge, også etter at de har fått endelig avslag på sine søknader. Komiteen viser til at det kan være flere og sammensatte årsaker til at slike situasjoner oppstår. Uavhengig av årsaker har norske myndigheter, også overfor disse barna, ansvar for å sikre barn de rettigheter som er nedfelt i norsk lov, blant annet gjennom implementeringen av FNs konvensjon for barns rettigheter. Komiteen vil understreke at barnevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle som oppholder seg i Norge, og at det er viktig at barnevernet gir barn i mottak den beskyttelse som følger av loven.
Komiteen har forståelse for at det å leve med en slik uavklart situasjon over lang tid kan ramme barn og unge sterkt, noe som også er synliggjort av en del av de barna som for tiden sitter i norske asylmottak. Komiteen viser til UDIs rapport av 10. april 2003 om lengeværende i mottak, der denne problemstillingen blant annet beskrives. Komiteen deler forslagsstillernes syn om at de barnefamilier som pr. i dag har blitt værende i mottak i lang tid må få muligheten til å få sakene sine vurdert på nytt. Komiteen viser i den forbindelse til kommunal- og regionalministerens brev av 20. april 2004 til Redd Barna der det heter:
| « Etter gjeldende forvaltningsrettslige prinsipper i Norge er det fullt mulig å be om en fornyet vurdering av en avslagssak når nye momenter som kan ha betydning for resultatet foreligger. Utlendingsmyndighetene behandler årlig et stort antall slike omgjøringsanmodninger. For å sikre at også de momentene som gjelder barnas situasjon blir gjenstand for en fornyet vurdering, vil jeg i samråd med UDI og UNE legge til rette for en prioritering av behandlingen av eventuelle omgjøringsanmodninger som innen utgangen av mai 2004 blir fremmet av et barn eller en familie som er blitt værende i Norge i to år eller mer etter at endelig negativt vedtak er fattet. » |
Komiteen viser videre til kommunal- og regionalministerens brev til komiteen av 28. april 2004 der det redegjøres for at utlendingsloven § 38 er til hinder for at statsråden kan instruere UDI eller UNE om lovtolkningen, skjønnsutøvelsen eller utfallet i enkeltsaker, med mindre disse berører rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Dette på bakgrunn av at Stortinget i 2001 vedtok en endring i utlendingsloven. Statsråden har imidlertid benyttet sin rett til å instruere UDI og UNE om prioritering av grupper av saker. Det fremgår av brevet at etatene er instruert til å prioritere behandlingen av omgjøringsanmodninger som fremmes av barn eller barnefamilier som har blitt værende i to år eller mer etter at endelig avslag på deres asylsøknader er gitt. Det fremgår også av brevet at omgjøringsanmodningene må fremmes i løpet av mai 2004.
Komiteen vil påpeke at denne fristen må forlenges noe etter Stortingets vedtak i denne sak, og ber departementet fastsette fristen til 1. juli 2004.
Komiteen er positiv til at dette skal omfatte barn og barnefamilier som bor både i og utenfor mottak, og vil således gjelde asylsøkerbarn som bor i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon, personer som har fått midlertidig arbeidstillatelse og forsørger seg selv utenfor mottak eller som av andre grunner bor utenfor asylmottak.
Komiteen er svært tilfreds med at kommunal- og regionalministeren vil instruere UDI og UNE om å prioritere saksbehandlingen og omgjøringsanmodninger for barn og barnefamilier. Komiteen mener at å prioritere de familier som har blitt værende i Norge i to år eller mer etter endelig avslag på søknad om asyl ikke vil være tilstrekkelig for å løse situasjonen for de barna som har sittet lenge i mottak, da flere av de omtalte barna har fått endelig avslag for mindre enn to år siden. Komiteen finner det rimelig at det som et minimumskrav skal omfatte alle som har fått første avslag på søknad før 1. juli 2003.
Komiteen legger til grunn at alle
familier med barn som i dag har bodd i Norge i mer enn tre år vil være
omfattet av ordningen.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, legger videre til grunn at de familiene og barna dette
gjelder får være i Norge til sakene deres er ferdigbehandlet.
Komiteen presiserer at denne fremgangsmåten er avgrenset til å gjelde disse enkeltsakene. Komiteen vil derfor støtte forslagsstillerne i at muligheten for fornyet saksbehandling fra UDI og UNE må omfatte barn og barnefamilier som pr. i dag har vært i Norge i tre år eller lenger. Tidspunkt for endelig avslag på søknaden må være underordnet. Komiteen vil understreke at en ny behandling må bygge på en generøs vurdering med utgangspunkt i barnas konkrete situasjon, menneskelige hensyn og FNs barnekonvensjon art. 3 der det slås fast at « barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ». Av hensyn til legitimitet og tillit til utlendingsforvaltningen ser komiteen det som viktig at sakene vurderes av ny saksbehandler. Dette vil også være i tråd med god etisk forvaltningsskikk. Av hensyn til barna er komiteen opptatt av at saksbehandlingen skjer raskt og at barna det gjelder høres i saken.
Komiteen er enig i at det i framtiden er viktig å skape mer forutsigbare forhold i de saker hvor de barn det angår har vært her så lenge at de defineres som « lengeværende ». I slike saker må det sørges for at humanitære og menneskerettslige hensyn og det enkelte menneskets faktiske livssituasjon vektlegges av utlendingsforvaltningen. Komiteen finner det riktig å understreke viktigheten av at utlendingsforvaltningen fortsatt vurderer forholdet til FNs barnekonvensjon, Den europeiske menneskerettskonvensjon og andre konvensjoner som Norge har sluttet seg til. Barnekonvensjonen forplikter utvilsomt Norge til å legge vekt på hensynet til barnets beste i saksbehandlingen.
Komiteen har forståelse for
argumentene og innholdet i forslag 1 i dokumentet om rett til fornyet
saksbehandling etter en bestemt tid for barnefamilier, dersom retur til
hjemlandet ikke er gjennomført. På den andre siden ser komiteen at dette
vil kunne medføre økt tilstrømming av barnefamilier uten beskyttelsesbehov,
og at flere familier blir værende etter endelig avslag. Komiteen vurderer
det dit hen at barna i verste fall vil kunne utsettes for et utilbørlig
press og lang oppholdstid i mottak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener likevel det er behov for ordninger som
gir mulighet for å skjære gjennom i saker der barn er involvert, eller der
saken av en eller annen grunn ikke lar seg løse. En måte å løse dette på er
gjennom å lage en foreldelsesordning i tråd med det fremsatte forslaget, en
annen er gjennom å fastsette i forskrift at det som sterke menneskelige
hensyn skal regnes at barn har hatt lang oppholdstid i Norge, og at barnas
situasjon skal vurderes uavhengig av foreldrene.
Komiteen har merket seg at kommunal- og regionalministeren mener at en generell ordning om foreldelse av avslag om opphold for personer som har bodd lenge i asylmottak, og hvor det gis mulighet til å søke på nytt, kan medvirke til uthuling av asylinstituttet. Komiteen vil fremholde betydningen av systematisk arbeid for å sikre en saksbehandlingsprosess som forhindrer at barn får unødig lange opphold i mottak. Herunder gjelder også at det sørges for rask effektuering av vedtak. Komiteen ber Regjeringen utrede denne problemstillingen nærmere og komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse i egnet sak.
Komiteen foreslår at dokumentet
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at årsakene til at vi i dag har et større antall barn og barnefamilier sittende i mottak er fordi norske myndigheter ikke greier å effektuere utvisningsvedtak, fordi de avviste asylsøkerne er definert som « ikke returnerbare » eller fordi foreldrene av ulike grunner ikke frivillig ønsker å reise ut av Norge. Disse medlemmer presiserer at søknadene er behandlet i forhold til flyktningkonvensjonen, og at ingen er reelle asylsøkere og at de derfor er å anse som grunnløse asylsøkere.
Disse medlemmer mener det er den sittende og tidligere regjeringer, som har ansvar for den situasjonen som har oppstått i norske asylmottak. Disse medlemmer viser til at regjeringen Bondevik I i særlig grad fokuserte på å endre norsk asylpolitikk i mer liberal retning, og at konsekvensen åpenbarte seg kort tid etter da tilstrømmingen av grunnløse asylsøkere økte dramatisk. Disse medlemmer viser til den nære sammenhengen det er mellom de signaler landet sender om sin asylpolitikk, og tilstrømmingen av grunnløse asylsøkere.
Disse medlemmer viser til at da Danmark reformerte sin asylpolitikk så resulterte det i en umiddelbar nedgang i antall ubegrunnede asylsøknader. I løpet av drøye 6 måneder sank antallet med 50 %, samtidig som antallet reelle asylsøkere tallmessig forble uforandret. Disse medlemmer konstaterer at den danske innvandringspolitikken er sammenfallende med Fremskrittspartiets. Dette innebærer at dersom Fremskrittspartiets innvandringspolitikk hadde blitt fulgt, så hadde vi ikke hatt de utfordringene vi i dag står overfor.
Disse medlemmer er opptatt av å verne om barn og deres rett til en trygg oppvekst. Disse medlemmer viser til at barn er uforskyldt den situasjonen de har kommet i gjennom å være ofre for sine foreldres valg, som har fått det feilaktige inntrykket av at alle asylsøkere gis opphold i Norge. Samtidig så har landet et klart ansvar for å sikre barn de rettigheter som er nedfelt i norsk lov, blant annet gjennom implementeringen av konvensjonen om barns rettigheter.
Disse medlemmer er kritiske til å innføre en absolutt tidsgrense som forslagsstillerne tar til orde for. I visshet om at det er uaktuelt å skille barn og foreldre vil en slik tidsfrist kunne virke motiverende for enkelte asylsøkerfamilier til å bli boende lenge i mottak. Disse medlemmer er også redd for at en slik absolutt tidsfrist vil kunne føre til at foreldre forlater barna sine i asylmottaket for deretter, etter at barna er gitt opphold i Norge, søker om familiegjenforening. På denne måten vil barn i ytterligere grad bli « brukt » i et ledd for å få opphold i Norge. Disse medlemmer mener ikke at en slik utvikling ville være til barnas beste.
Disse medlemmer viser også til de svært uheldige konsekvensene den tidligere 15-månedersregelen hadde.
Disse medlemmer er allikevel opptatt av at det blir funnet en løsning for alle de barn og barnefamilier som har sittet lenge i norske asylmottak, og ber Regjeringen komme tilbake med en egen sak til Stortinget om dette.