| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Torny Pedersen og Ola Røtvei, fra Høyre, Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S Woldseth, fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti, Dagrun Eriksen og Ola T Lånke, og fra Senterpartiet, Ola T Heggem, viser til at forslagstillerne ønsker å lovfeste tilbud om krisesentrene, samt at de også ønsker en annen finansiering enn den som praktiseres i dag. Komiteen viser til at krisesentrene i mange år har vært det viktigste lavterskel hjelpetilbudet for voldsutsatte kvinner og deres barn. Krisesentrene inngår som et viktig ledd i samfunnets tilbud om akutthjelp til voldsutsatte kvinner.
Komiteen viser også til at
krisesentrene har vært i drift siden 1970-tallet, og er i stor utstrekning
basert på selvhjelpsorganisering, myndiggjøring og frivillig innsats utenpå
det offentlige hjelpeapparatet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er kjent med at en rekke av de 50 krisesentrene i Norge til tider har vært preget av uforutsigbar økonomi, og særlig blir dette tydelig når kommuneøkonomien rundt om i landet er presset. Flertallet er kjent med at en finansieringsform, der 50 % dekkes av verts- og brukerkommuner og 50 % dekkes av staten, kan gjøre hverdagen for krisesentrene vanskelig. Spesielt vanskelig blir det å søke bidrag for krisesentre som har flere kommuner å forholde seg til.
Flertallet minner om at etter at
helsedelen ble flyttet fra fylkene til staten har en del krisesentre mistet
sin finansiering. Flertallet er kjent med at ved enkelte krisesentre må
brukerne selv betale en andel fordi det er knapt med ressurser. Dette er
flertallet ikke tilfreds med, og mener at krisesentrene skal være et akutt
og gratis tilbud for brukerne.
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti vil understreke at tilbudet skal være tilgjengelig også
økonomisk for alle som har behov. Det er kun tillatt å ta mindre beløp
knyttet til matpenger. Eventuelt gjestedøgnspriser skal ikke belastes
brukerne.
Komiteen har merket seg at krisesentrene i de store byene har en overvekt av kvinnelige beboere med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse kvinnene har ofte manglende nettverk utenfor familien og svak tilknytning til yrkeslivet. Problemene blir derfor mer kompliserte når disse kvinnene søker hjelp hos krisesentrene. I de fleste tilfellene betyr det fullt brudd med egen familie og det sosiale nettverket.
Komiteen ser det også som viktig at familievernet kan bidra til konfliktløsning mellom familiemedlemmer som ønsker slik bistand. Det er derfor viktig at departementet har som et av sine satsingsområder å styrke familievernets kompetanse i arbeid med familier med etnisk minoritetsbakgrunn.
Komiteen ser positivt på at departementet har under utvikling et kompetanseutviklingsprogram på dette området i samarbeid med relevante fagmiljøer, der fokus vil ligge på opplæring av ansatte på krisesentrene og deres nærmeste samarbeidspartnere.
Komiteen viser til at
forslagsstillerne foreslår å lovfeste tilbudet om krisesenter.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bemerke at
det har vist seg at det å lovpålegge ikke er sammenfallende med å sikre
tilbudet, og derfor kan ikke flertallet se det som hensiktsmessig å
lovpålegge dette tilbudet. Flertallet ser det som langt mer viktig at man
faktisk har et tilbud til utsatte kvinner og barn, og at dette kan gjøres på
andre måter enn ved å lovpålegge kommunene å ha et slikt tilbud. Noen
kommuner bruker i dag både offentlige og private krisesentre. Andre
kommuner sikrer at det gis et tilbud til de kvinnene som har behov for det
gjennom interkommunale avtaler eller avtaler med ett eller flere
privatdrevne krisesentre. Flertallet er av den oppfatning at kommuner som i
dag ikke har råd til å bruke krisesentrene, heller ikke vil ha økonomi til å
tilby sine innbyggere dette, selv om tilbud om krisesentre ble lovfestet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man i St.prp. nr. 64 (2003-2004) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2005, også har vurdert om krisesentertilbudet skal lovfestes som et kommunalt ansvar. Nærmere 90 % av kommunene bidrar i dag økonomisk til drift av krisesentrene og kommunene har valgt å prioritere en vesentlig realvekst i bevilgningene til krisesentrene i løpet av de siste årene.
Disse medlemmer mener dette viser at kommunene har tatt et betydelig ansvar for krisesentertilbudet uten at et slikt ansvar har vært lovfestet.
Etter disse medlemmers vurdering er
det derfor ikke nødvendig å lovfeste en slik plikt for kommunene. En
lovfesting vil også være i strid med Regjeringens prinsipper for styring av
kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at krisesentertilbudet skal lovfestes. Grunnet dårlig økonomi har mange kommuner problemer med å bidra til finansieringen av tilbudet. Det er derfor av hensyn til voldsutsatte kvinner og barn behov for å sikre tilbudet gjennom lovfesting. Disse medlemmer mener en lovfesting vil gjøre at kommunene blir forpliktet til å yte sin del av tilskuddet og dermed sikre tilbudet lokalt. Disse medlemmer mener en lovfesting skal gjennomføres i sammenheng med innføringen av en ny finansieringsmodell hvor staten bidrar med 80 % og kommunene med 20 % av tilskuddet.
Komiteen ser det som en svært viktig
oppgave å sikre et godt tilbud til voldsutsatte kvinner og deres barn.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at for å sikre
videre drift av krisesentrene kan det se ut som det kreves en annen
finansieringsform enn dagens. Dels fordi et så viktig tilbud som
krisesentrene krever en forutsigbar finansieringsform, men også fordi det
bør være et tilbud uavhengig av hvor i landet man bor. Flertallet mener
derfor at staten må ta et større ansvar for driften av krisesentrene, og
sikre driften av disse.
Komiteen har merket seg at både
Krisesentersekretariatet, Norsk Krisesenterforbund og Kommunenes
Sentralforbund (KS) støtter en finansieringsform hvor staten tar et større
ansvar for driften. Komiteen har også merket seg at en av
problemstillingene som drøftes i
NOU 2003:31 Retten til et liv uten vold, er krisesentrenes økonomiske
plattform.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, ser med bekymring på at tiden går, og at krisesentrene får en stadig tøffere hverdag. Det er et økende behov for krisesentrene, og stadig flere kvinner søker seg til krisesentrene.
Flertallet kan ikke sitte og se på at
krisesentre blir lagt ned fordi de mangler forutsigbar finansiering.
Flertallet slutter seg derfor til forslaget om at staten dekker 80 % av
tilskuddet til krisesentrene og at kommunene dekker 20 %. Flertallet mener
at tilskuddet skal øremerkes.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser med bekymring på at hverdagen for en del kvinner er blitt tøffere og at det er et økende behov for krisesentre.
Disse medlemmer mener at krisesentrene har behov for en stabil og langsiktig økonomi basert på en i alt vesentlig offentlig finansiering.
Disse medlemmer viser til St.prp. nr. 64 (2003-2004) Om lokaldemokrati, velferd og økonomi i kommunesektoren 2005, hvor man drøfter forslag om delt finansiering mellom staten og kommunene.
Disse medlemmer understreker at nær kontakt med det lokale hjelpetilbudet er viktig for kvaliteten på den hjelpen som kan gis brukerne i form av kunnskap om tilbudet og god lokal oppfølging etter krisesenteroppholdet. Tilbudet bør derfor sees i sammenheng med andre førstelinjetjenester.
Disse medlemmer viser til at om lag hver tiende kommune er vertskommune for et senter, og 87 % av kommunene bidrar økonomisk til drift av ett eller flere senter. Kommunenes samlede økonomiske innsats overfor sentrene har økt med henholdsvis 6, 7 og 14 % i 2001, 2002 og 2003. Likevel er kompetansen og kunnskapen om voldsproblematikk ofte begrenset i flere av kommunene.
Mange krisesentre oppgir at de bruker mye av tiden sin på å få den lokale finansieringen på plass slik at det statlige bidraget utløses. Disse medlemmer mener derfor det vil være behov for fortsatt statlig innsats for å sikre og utvikle krisesentervirksomheten i noen år framover, ikke minst for å styrke vertskommunenes arbeid med å få til langsiktige interkommunale løsninger på området.
Disse medlemmer mener derfor at forvaltningen av tilskuddet og utviklingsoppgavene skal legges til Statens barne- og familievern (SBF), som fra før har ansvaret for barnevern og familievern. Kompetanse i forhold til barn og vold, og vold i nære relasjoner, er viktig også for de andre saksfeltene SBF har ansvaret for, og en samordning og kompetanseutveksling mellom disse sektorene vil styrke arbeidet mot vold som helhet. Statens barne- og familievern kan bistå krisesentrene med å få til langsiktige interkommunale avtaler bl.a for økonomisk støtte.
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at dagens finansieringsordning opprettholdes.
Disse medlemmer mener at dagens utbygging basert på frivillig initiativ og kommunal velvilje viser store variasjoner i dekning i ulike regioner.
Disse medlemmer mener at det skal
utarbeides en tilgjengelighetsplan for landet som helhet. Statens barne- og
familievern har fem regionkontorer, noe som gir et godt utgangspunkt for, i
samarbeid med kommunene, å vurdere et jevnere tilbud i landet som helhet.
På bakgrunn av en slik plan må det forventes at alle kommuner etter hvert
bidrar til å gi sine innbyggere et tilbud om akutthjelp ved vold i hjemmet.
Komiteen viser til at VISTA-utredningen har vist at krisesenterdrift ofte skjer i uhensiktmessige og gamle lokaler. Selv om noe av veksten i kostnadene de siste årene skyldes utbedring av lokaler, er bygningsmessige utbedringer noe av det sentrene har hatt størst problemer med å skaffe midler til.
Komiteen er derfor positiv til at
Husbankens ordning for utbedringslån nå også omfatter krisesentre med
botilbud. Ordningen omfatter lån til utbedring, lån til ombygging og
ominnredning. Det kan også gis lån til oppføring dersom det er aktuelt med
nybygging. Informasjon om dette sendes krisesentre og kommuner.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti peker på at det primære standpunktet til Sosialistisk Venstreparti er at krisesentrene og incestsentrene skal være en statlig oppgave på linje med barnevernet, familievernet og rusomsorgen. Disse medlemmer ønsker full statlig finansiering, og en lovfesting av krisesenter- og incestsentertilbudet.
Disse medlemmer viser til at det har vært kjent i flere år at krisesentrene har hatt vanskelige driftsforhold. Det har vært gjennomført en rekke utredninger av krisesentrene, jf Sosialistisk Venstrepartis merknad om krisesentrene i innstillingen til Kommuneproposisjonen 2005. Alle utredningene har foreslått en nødvendig bedring av finansieringen av krisesentrene.
Disse medlemmer støtter subsidiært
forslaget om en 80 % statlig finansiering og en 20 % kommunal/frivillig
finansiering av krisesentrene, men peker på at disse medlemmer mener at det
er en forvaltningsmessig svakhet når krisesentrene får en annen
organisatorisk tilknytning og finansiering enn barnevernet og familievernet
som viktige samarbeidspartnere. Disse medlemmer mener også at det er behov
for en lovfesting av et så viktig tilbud som hjelp i krise for voldsutsatte
kvinner og barn.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Innst.S.nr.40 (2002-2003) der Senterpartiets primære standpunkt var at staten skulle overta finansieringen av krisesentrene. Dette fordi dagens finansiering av krisesentrene er lite forutsigbar for driften, og fordi det er behov for nyetablering og rehabilitering av sentre med dårlig standard.
Dette medlem er prinsipielt for en reduksjon i antall øremerkede midler og en tilsvarende styrking av kommunenes økonomiske evne til å oppfylle de oppgaver som skal løses. Når det gjelder spørsmålet om framtidig finansiering av krisesentrene, vil dette medlem vise til at antallet krisesentre er lite og med stor geografisk variasjon. En eventuell innlemming i rammetilskuddet bør først gjennomføres når dekningsgraden er hevet i tråd med det behovet som finnes lokalt.
Komiteen vil understreke at når det offentlige går inn og gir støtte til en virksomhet, kan det stilles krav til virksomheten. For krisesentrene gjøres dette gjennom det årlige rundskrivet fra departementet. Etter komiteens mening må retningslinjene inneholde krav som bl.a omfatter bomiljø og kvalitet.
Komiteen merker seg at låneordningen fra Husbanken vil kunne gjøre det lettere for krisesentrene å bedre bomiljøet. I tillegg vil komiteen understreke at den bistanden som Statens barne- og familievern (SBF) kan bidra med faglig vil kunne hjelpe sentrene til en kvalitetsutvikling som vil være positiv for brukerne.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
ikke til forslaget om å lovpålegge tilbudet om krisesentre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti slutter seg til forslaget om å lovpålegge tilbudet om krisesentrene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen sørge for
at tilbud om krisesenter lovfestes. »
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, slutter seg til en finansieringsplan hvor staten dekker 80 % og kommunene dekker 20 %, og at dette skjer senest samtidig med forslaget til statsbudsjett for 2005. Flertallet mener at tilskudd skal øremerkes.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen etablere en
helhetlig finansieringsplan for krisesentre slik at statlig tilskudd er 80 %
og 20 % dekkes av kommunene. Det statlige tilskuddet øremerkes.
Regjeringen bes fremme forslag i tråd med dette senest samtidig med forslag
til budsjett for 2005. »