| |
Jeg viser til oversendelse av
Dok.nr.8:34
(2003-2004) hvor stortingsrepresentantene Inger S Enger, Eli Sollied Øveraas
og Morten Lund har fremmet følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen endre
praksis slik at utgiftene til flomforbygning og opprydding etter flommen i
Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal i august 2003, og lignende flommer, dekkes
fullt ut av staten, dvs. uten distriktsandel. »
Svar:
Krisetiltak som gjennomføres for å avverge overhengende fare for menneskeliv eller skader på større verdier umiddelbart før, under og etter en flom finansieres 100 prosent av staten. Dette ble også gjort for flommen på Nordvestlandet og i Trøndelag i august 2003.
Permanente sikringstiltak som foretas etter en flom, finansieres vanligvis på samme måte som ordinære tiltak. Dette innebærer at tiltaket finansieres av staten med 80 prosent og med en distriktsandel på 20 prosent.
Stortinget har bestemt at NVE kan redusere eller frafalle kravet om distriktsandel i følgende tilfeller:
| - | For sikringstiltak som reduserer faren for tap av menneskeliv og større materielle verdier, eksempelvis som følge av kvikkleireskred. |
| - | Sikring mot erosjon eller kontroll med masseføringen der tiltakene primært er begrunnet med allmenne hensyn, eksempelvis for å hindre forurensning eller for å bedre forholdene for fisk i vassdraget. |
Siste gang Stortinget drøftet distriktsandelen var 10. juni 1997 i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 42 (1996-1997) Tiltak mot flom, jf Innst.S.nr.244. Distriktsandelen ble da videreført og satt ned fra 25 prosent til 20 prosent. Komiteens flertall uttalte blant annet i innstillingen:
| « Med bakgrunn i at tiltak mot flom og erosjon gir fordeler lokalt, er flertallet enig i at distriktsandelen opprettholdes. |
| Flertallet viser til at flom- og erosjonssikringstiltak gir varige fordeler for lokale interesser, og mener derfor at de som oppnår fordeler også bidrar i finansieringen. » |
Jeg kan ikke se at forutsetningene for dekning av distriktsandelen har endret seg siden Stortinget sist behandlet dette spørsmålet. Hensynet til at lokale interesser skal ta del i prioriteringen av tiltak og til en rimelig ressursbruk til behandling av søknader om tiltak, tilsier at det normale fortsatt bør være at bevilgningen til permanente flom- og erosjonssikringstiltak er belagt med en distriktsandel. Kravet om distriktsandel sikrer at det er velfunderte behov som ligger til grunn for søknader om statlig støtte. Distriktsandelen bidrar dessuten til lokalt ansvar og eierskap til tiltakene.
Bortsett fra at det etter store flommer kan avdekkes behov for flere sikringstiltak enn vanlig, og at enkelte sikringstiltak ofte bør gjennomføres raskere, er tiltakene hver for seg ikke forskjellig fra andre tiltak verken når det gjelder planlegging og gjennomføring, utsatte verdier eller prioritering i forhold til nytte og kostnad. Full statlig finansiering av alle tiltak etter store flommer vil være en forskjellsbehandling i forhold til de mange kommuner og grunneiere som har deltatt og deltar i finansiering av andre, ellers like sikringstiltak. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at det ofte er lokale flomsituasjoner som normalt avdekker sikringsbehov også i de vanlige sakene, men disse får ofte ikke den samme fokus utad som større flommer.
Det kan også være vanskelig å vurdere hva som er store skadeflommer. Dette er et skalaspørsmål, og for den enkelte part som har fått eller står i fare for å få skade på sine verdier, er skalaen av mindre interesse. Fare for tap av verdier kan være minst like stor i saker som ikke er en følge av store flommer.
Det er kommunene som er ansvarlige for arealutnyttelsen. Dersom staten skal dekke kostnadene ved forebygging etter flom fullt ut, kan dette føre til mindre oppmerksomhet på faren ved utbygging i flomutsatte områder. Dette kan på sikt føre til økt skadeomfang ved fremtidige flommer.
Det er riktig at sikringstiltakene som ble foretatt i forbindelse med de meget betydelige skadeflommene i 1995 og 1997 ble dekket 100 prosent av staten. Dette ble gjort gjennom ekstraordinære bevilgninger fra Stortinget som dekket alle utgiftene ved flommene. Bakgrunnen for dette var behovet for en rask reparasjon av sikringsanleggene for å hindre skade på de verdiene anleggene skulle beskytte, og for å unngå skadeutvikling på selve sikringsanleggene. Omfanget av skadene etter disse storflommene var så omfattende at det ikke var mulig å gjennomføre tiltakene innenfor ordinære budsjettmidler.
Ut fra den begrunnelse som er gitt ovenfor, er jeg derfor i mot å frafalle kravet om distriktsandel etter flommen i august 2003.