Innst.S.nr.272 (2003-2004)
Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende forhold rundt salget av SND Invest AS

Vedlegg 8.

Referat fra åpen høring vedrørende

Forhold i tilknytning til salget av SND Invest AS

Høring onsdag den 2. juni 2004:

Åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen onsdag den 2. juni 2004 kl. 13

       Sak:

Forhold i tilknytning til salget av SND Invest AS

       Møtelederen: På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg ønske velkommen til denne høringen.

       Jeg vil først si litt om temaet for høringen, og så litt om reglementet som gjelder for åpne kontrollhøringer.

       Temaet er forhold rundt salg av SND Invest AS, og det er tatt opp som egen sak av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Komiteen vil følge reglementet for åpne kontrollhøringer, men i denne saken er det en del taushetsbelagt informasjon som er blitt oversendt komiteen. Dersom man under høringen i dag skulle komme inn på informasjon som er taushetsbelagt, vil man vurdere å lukke høringen. Men jeg vil presisere at det er vanskelig for komiteen å vite hva som er taushetsbelagt. Derfor vil det være opp til dem som blir spurt, å gjøre oppmerksom på spørsmål som gjelder taushetsbelagt informasjon.

       Hvis vi skulle komme i den situasjonen, har vi flere muligheter. Den ene er å lukke høringen, den andre er at den som spør, omformulerer spørsmålene eller lar være å opprettholde spørsmålene.

       Jeg gjør også oppmerksom på at en av dem som er invitert til høring, nemlig representanten for Four Seasons Venture, er blitt fritatt for taushetsplikten.

       Komiteen er blitt enig om følgende framgangsmåte: De inviterte har enten 5 minutter eller 10 minutter til en innledning. Deretter har saksordføreren, som i denne saken er Kjell Engebretsen fra Arbeiderpartiet, ordet til utspørring. De øvrige partiene har inntil 5 minutter eller 10 minutter til utspørring, og til slutt har de inviterte 5 minutter til en oppsummering.

       Jeg vil be om at de inviterte svarer så kort som mulig, slik at komiteen får muligheten til å stille flere spørsmål innenfor den tida vi har til disposisjon. Formålet med høringa er å belyse denne saken så godt som mulig, slik at vi kan legge fram en kvalifisert og god innstilling - får vi håpe - til Stortinget.

       Jeg vil gjøre oppmerksom på at det blir ført referat fra denne høringa.

       Da har jeg gleden av å ønske statsråd Ansgar Gabrielsen velkommen. Statsråden har 10 minutter til disposisjon. Vær så god!

Høring med statsråd Ansgar Gabrielsen

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Takk for det. Det var gledelig at det var gledelig!

       La meg si innledningsvis at i forhold til taushetsbelagt og ikke taushetsbelagt informasjon er det klart at det er vanskelig for komiteen, men det er også vanskelig for oss som sitter midt oppe i dette, å skille snørr og bart i farten. Men jeg vil i så stor grad som mulig prøve å holde meg på et slikt detaljnivå at vi skal unngå diskusjonen om hvorvidt en skal lukke eller ikke lukke høringen.

       Jeg vil absolutt takke for anledningen til å få lov til å møte til denne høringen for å redegjøre for departementets håndtering av salget av aksjene i SND Invest. Det er klart at slik saken har vært fremstilt i i hvert fall deler av media, er det høyst naturlig at komiteen tok fatt i dette.

       Jeg vil konsentrere mitt åpningsinnlegg om det jeg mener er det kanskje aller vesentligste, og som jeg antar komiteen vil være interessert i å få innsikt i, og hvilke vurderinger vi har foretatt.

       For å begynne med begynnelsen. I St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 høsten 2001 bad Regjeringen om en fullmakt til nedsalg i SND Invest. Det fattet Stortinget vedtak om den 6. desember 2001, og vi fikk en fullmakt til å lage et opplegg for å gjennomføre et salg av SND Invest. Den fullmakten har Stortinget siden ikke trukket tilbake. Vi hadde allerede i samarbeidserklæringen fra Sem nedfelt at vi ønsket å avhende SND Invest.

       Det har også vært reist spørsmål om hastesak eller ikke hastesak. Siden vi fikk den fullmakten, har vi jobbet kontinuerlig med dette, og vi brukte altså 22 måneder før vi foretok det endelige salget. Allerede 18. juni 2002 var vi kommet så langt at vi hadde en anbudsinnbydelse til dem som skulle være rådgivere for oss i den første fasen. Det var rådgivere som skulle foreta en verdivurdering av den porteføljen som var i SND Invest, og de skulle vurdere hvilken prosess vi skulle benytte oss av i forbindelse med avhending.

       Vi brukte som sagt 22 måneder på dette. Det var etter mitt skjønn en lang - nødvendig lang - prosess. Det var en grundig prosess. Det var en prosess etter de retningslinjer som er utarbeidet, og etter den praksis som er etablert gjennom skiftende regjeringer, og i realiteten i nær dialog med Riksrevisjonen - Riksrevisjonen, som jo er til stede på våre generalforsamlinger, og som evaluerer ethvert salg som departementet foretar. Jeg vil definitivt slå fast at det ikke var noe hastverk rundt dette, men jeg aksepterer at man i forbindelse med kjøp og salg av aksjer alltid kan stille spørsmålet: Valgte vi det rette tidspunktet? Forelå det på det tidspunktet vi solgte, en åpenbar mulighet for å få en høyere pris på et annet tidspunkt?

       Da vi fikk fullmakten i Stortinget den 6. desember, var Oslo Børs på ca. samme nivå som 22 måneder senere, da vi forestod salget med endelig closing, som altså var 15. oktober 2003. I mellomtiden hadde Oslo Børs vært både oppe og nede. Ut fra generelle betraktninger kan man etter mitt skjønn ikke si hva som var et riktig eller galt tidspunkt.

       Denne porteføljen bestod av mange selskaper som var i en tidlig utviklingsfase. Det var over 100 selskaper, selskaper der Oslo Børs indeks og dagsform ikke var avgjørende for verdien av en slik portefølje. Det var en portefølje som i det alt vesentlige ikke var børsnotert. Cirka 80 % var ikke-børsnoterte aksjer. Det var en portefølje der realiseringen skulle skje over en fem-sju-årsperiode. Det er jo først når en slik periode er omme, at man kan se de egentlige verdiene. Man kan ha antakelser og forhåpninger om hva de vil være, men noen eksakt viten har man ikke før man har realisert. Da først kan man se om man har oppnådd de avkastningskrav som er.

       Det var altså over 50 interessenter i utgangspunktet til denne porteføljen. Det betyr at det var en betydelig oppmerksomhet rundt dette. En av de tingene som det også har vært stilt spørsmål ved, var om vi skulle ha delt porteføljen i to, om vi skulle ha tatt de ikke-børsnoterte i én bolk og de børsnoterte i én bolk. Vi foretok lange vurderinger av det. Det skal jeg komme tilbake til, men jeg vil bare fastslå at hvis man hadde gjort det, hadde man stått overfor nøyaktig den samme problemstillingen: Har vi valgt det rette tidspunktet for avhending? Ved ethvert salg av aksjer som har skjedd, enten man har solgt aksjer i Telenor eller i Statoil eller i Hydro eller hvor man har gjort det, vil det alltid i ettertid og i etterpåklokskapens klare lys kunne sies at man skulle ha solgt før eller siden.

       Etter mitt skjønn er det slik at på det tidspunktet da vi foretok dette, hadde vi ikke kvalifisert informasjon fra noen om at det var andre tidspunkt som fremstod som mer fornuftige.

       Etter at vi hadde foretatt salget, informerte vi Stortinget høsten 2003 om pris, premisser og på hvilken måte dette hadde foregått, slik at det var kjent. La meg i en parentes si det slik: Jeg kan ikke huske at pressen den gang skrev om at det var en spesielt lav pris. Det kom først etter at etterpåklokskapen var blitt mer påtakelig.

       Vi valgte altså å foreta et samlet salg. Det var etter at vi hadde gjort vurderinger oppad stolper og nedad vegger. Det var etter at våre rådgivere hadde vurdert fem-seks mulige alternativer for på hvilken måte vi skulle kunne gjøre dette. Det ene var at vi kunne ha splittet porteføljen i to. Det andre var at vi kunne hatt et selskap som skulle forestå detaljsalg av hver aksje i hvert selskap. Vi kunne ha sortert porteføljen i forskjellige bransjer og solgt bransjebolker. Alt dette ble vurdert av våre finansielle rådgivere og selvfølgelig av departementet selv, men vi så mange problemer knyttet til dette. Hvis jeg skal si noe om det mest grunnleggende i forhold til det, vil jeg si at det er klart at man med erfaring fra å selge enkeltaksjer kan forestille seg hvilken prosess det er. Hvordan skulle det ha vært om vi skulle ha begynt et utsalg under et slags press om å avhende over 100 forskjellige aksjer i enkeltselskap? Det var helt åpenbart at det i mange av disse selskapene var aksjonæravtaler som innebar nedsalgsrett. Det var samtykkekrav, og i mange av disse selskapene var det aksjonæravtaler om forkjøpsrett. Det betyr at man måtte ha behandlet hele porteføljen individuelt. Hva det ville hatt å si for den totale verdien, kan man bare spekulere i. Men at det var en håndteringsutfordring, var det ingen tvil om.

       Det var også en risiko for at vi ville ha sittet igjen med en del råtne egg i en slik portefølje. Det ville bety at det for selskapene det gjaldt, og for de andre medaksjonærene i de selskapene, ville ha blitt en eksponering som de neppe ville ha satt særlig pris på. Det var slik at jeg i porteføljen fikk innspill fra noen som ønsket at vi skulle gjøre det på den måten, og noen som ønsket det motsatte litt avhengig av hvilken økonomisk « shape » de forskjellige selskapene var i. Det var helt uomtvistelig i hvert fall at vi vurderte det som om det ville få negative konsekvenser for en del av enkeltselskapene.

       Jeg vurderte det også slik at det ville være av betydning om vi kunne beholde en så stor grad av dette SND-miljøet som mulig, selv om jeg var fullstendig klar over at et samlet salg ville bety en redusert stab. Jeg mener at det ikke var sannsynliggjort at det var en klar merverdi i å velge et annet alternativ for avhending enn det som vi til syvende og sist valgte. Et spørsmål som har vært sentralt, og som har vært kommentert i media, og som oppstod ved styrelederen og administrasjonen i SND Invest seks måneder etter at salget var gjennomført, var om det ville ha gitt større verdi om SND Invest selv hadde forestått dette salget. Jeg har ikke på noe tidspunkt, verken under prosessen eller før, mens jeg har vært i denne jobben, undervurdert kompetansen i SND Invest. Så langt jeg har erfart, er det en kompetanse som vurderes som absolutt solid. Men tallenes tale sa noe om hvilken avkastning man hadde hatt i SND Invest. De sa noe om hvilket kostnadsnivå man hadde hatt i SND Invest. De sa noe om nedskriving av verdier i SND Invest. Stortinget har sagt noe om hva som skal være et avkastningskrav i dette selskapet. Det betyr at vi måtte legge inn de premissene da vi skulle vurdere hva dagsverdien var - hva er verdien i dag neddiskontert, den antakelse man har om verdien i fremtiden. Det var det vi gjorde. Vi konkluderte med at vi vurderte det annerledes enn det SND Invest, styreleder og administrerende direktør hadde gitt uttrykk for underveis, i møter og for så vidt skriftlig. De mente den prisen vi hadde, var for lav.

       Så har det vært stilt spørsmål ved om SND Invests styre ble desavuert i disse prosessene. Hver måned er det slik at staten som eier gjør andre vurderinger enn det styret og administrasjon i enkelte av våre store og små selskaper mener. Det er jo ikke ukjent at eier, styre og administrasjon har forskjellige syn, faktisk både bakover og ikke minst når det gjelder fremtiden. Det skulle være unødvendig å minne Stortinget om det faktum at i andre selskaper hvor man har foretatt tilsvarende vurderinger, har det i etterkant vist seg, enten det heter Raufoss, Syd-Varanger eller Moxy - eller hva det måtte hete - at det ble veldig annerledes.

       Det andre som det blir stilt spørsmål om, er spillereglene. Der vil jeg bare slå fast at med all mulig gjennomgang på kryss og tvers er det ingen indikasjoner på at disse spillereglene ikke ble fulgt til punkt og prikke. I denne prosessen, som har gått over 22 måneder, og hvor jeg har oversendt 1.500-2.000 sider, har det vært et hundretalls møter om denne saken. Personlig har jeg på det jevne ikke deltatt i møter med mulige kjøpere og rådgivere om disse tingene overhodet ikke men jeg har et embetsverk som har gjort dette på en måte som jeg fullt ut står bak, 100 %. Jeg vil også be om tillatelse til muligens å slippe noen av dem til i spørsmålsstillingen, hvis dere kommer ned på et detaljnivå som fordrer at man må ha hatt fingeren på avtrekkeren.

       Møtelederen: Det er helt i orden. Jeg gir ordet til Kjell Engebretsen, som er saksordfører. Han har i denne bolken 15 minutter til disposisjon.

       Kjell Engebretsen (A): Takk til statsråden for at han stiller opp her. Det er som han sier, en svær og omfattende sak, og han viser også forståelse for at komiteen tok tak i den etter alt som var skrevet og sagt rundt den.

       Statsråden innledet med å si at vi fikk en fullmakt 6. desember 2001 av Stortinget. Senere er den ikke trukket tilbake. Jeg sliter litt med denne fullmakten, fordi jeg forstår at statsråden viser til vedtaket hvor det heter at departementet får fullmakt til å « lage et opplegg for og gjennomføre salg av aksjene i SND Invest AS ». Det var vedtaket Stortinget fattet den 6. desember 2001. Det er helt riktig. Men 2 minutter senere fattet Stortinget følgende vedtak:

       Jeg er sikker på at dette er nøye vurdert i departementet, men jeg vil spørre om det vedtaket som fulgte etterpå, er helt uproblematisk for statsråden. Jeg må også si at etter eierskapsmeldingen har ikke Stortinget fattet noe nytt vedtak når det gjelder salg av statlige aksjer.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Min vurdering av det er at det ble fattet et plenarvedtak i Stortinget om en fullmakt, som altså siden ikke er trukket tilbake. Nå er det slik at Stortinget enkelte ganger fatter vedtak som innbyrdes kan ha motstridende elementer som må tolkes. I dette tilfellet sa Stortinget noe om at man ville komme tilbake til det endelige etter eierskapsmeldingen. Min vurdering er at når man valgte bort å benytte seg av den annonserte muligheten man hadde lansert, betyr det at fullmakten står. I departementet har det aldri vært tvil om det faktum at den fullmakten var en realitet. Det beste beviset på det er den realiteten at Stortinget i revidert nasjonalbudsjett i 2003 hadde et forslag om å trekke tilbake den fullmakten. Hvis det er slik at de i finanskomiteen fremmer forslag om å trekke tilbake en fullmakt, må en forutsetningsvis anta at den var en realitet på det tidspunktet man ønsket å trekke den tilbake. Min tolkning er altså: Det forelå en fullmakt, og det er den vi har benyttet oss av.

       Kjell Engebretsen (A): Jeg registrerer det, og jeg er enig med deg i at det blir en litt spesiell situasjon når Stortinget senere, som du sier, forsøker å trekke tilbake denne fullmakten. Det man gjorde, var å be Regjeringen om å stoppe salget, fordi salgsprosessen var i gang så var det et forslag fra mindretallet i Stortinget, som ønsket å stoppe det salget.

       Under opprettelsen av SND, og også utskillelsen av SND Invest, har det fra Stortingets og Regjeringens side vært understreket at det for hele denne virksomheten skal legges til grunn at det skal fremmes en bærekraftig utvikling. Det er selve hovedredskapet for oss i den sammenheng. Hvordan lar dette målet seg forene med at departementet opplyser om en avkastning på 15 %? Det er det ene. På hvilken måte, og når, ble styret informert om eierens krav om en avkastning på 15 %?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er slik at SND Invest ble opprettet og premissgitt i St.prp. nr. 1 høsten 1992 av regjeringen Harlem Brundtland under daværende industriminister Finn Kristensen. Der ligger de grunnleggende premissene, som jeg ikke på noe tidspunkt kan se har vært endret av noen regjering siden, nemlig at de investeringene som gjøres, skal skje på forretningsmessige vilkår med innskudd og aksjekapital i fortrinnsvis små og mellomstore bedrifter samt venture-selskap.

       Så har Stortinget fattet et utall av merknader og vedtak siden, basert på at man årlig har hatt en oversikt over hva som de facto er skjedd. Det som er helt åpenbart, er at utviklingen i selskapet har vært en stadig romsligere tolkning av de innledende besvergelsene - hvis en kan kalle det det - om hvordan dette skulle være. Det kanskje beste beviset på den utviklingen er når man ser hvor i landet de investeringene skjedde. Når man ser på den samlede porteføljen slik den fremstår nå - og som var noe av begrunnelsen til SV, så vidt jeg husker i debatten om revidert nasjonalbudsjett for 2003, for ikke å trekke tilbake fullmakten - er det et faktum at man har glidd bort fra de innledende premissene som representanten Engebretsen gir uttrykk for.

       Det neste spørsmålet går på avkastningskrav. Det er slik at når det gjelder dette selskapet, var det faktisk snakk om et utbytte tilsvarende, så vidt jeg husker, risikofri rente, som etter hvert ble justert til 75 % av risikofri rente. Departementets forståelse av avkastningskrav til den type selskap vil jeg si ligger i sjiktet 12-15 % Det har også vært SNDs egne vurderinger. Det fremgår av en foil som jeg sitter med her fra april 2003, der selskapet sier - riktignok på engelsk « annual rate of return on investment of free risk rate three years government bond ». Det var på det tidspunktet 5 % pluss 8 %, som det står her. Så selskapets egne vurderinger av hva avkastningskravet burde være, var i det sjiktet som departementet vurderer som naturlig for den type investeringsselskap som SND Invest var.

       Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha.

       Når departementet går ut for å hente inn nødvendig bistand og faglig hjelp i et så stort arbeid som å selge hele denne porteføljen, så har man etter hvert hyret den som skal forestå selve salget eller være den finansielle kompetansen her, Enskilda. Så hyrer man inn juridisk kompetanse for bistand og sikring av kvaliteten ved det arbeidet som Enskilda skal gjøre, og som de sikkert har gjort utmerket. Og da velger departementet blant flere anbydere her n aktør som har et veldig nært forhold til Enskilda, etter hva jeg kan forstå ut fra det som framgår, et nært forhold til den som altså skal forestå salget. Man hyrer inn dette advokatfirmaet som sier i sitt anbud at de har oppdrag for Orkla Enskilda og er på en måte deres advokat i en lang rekke sammenhenger, og allikevel blir de brukt til å kontrollere Enskildas rolle og funksjon i dette. Ser statsråden noen som helst betenkeligheter ved dette? For det er også noe man har gått inn i med veldig åpne øyne, dette advokatfirmaet var veldig åpent på det fra starten av det, og sa at det er situasjonen. Men allikevel velger statsråden, eller staten, å gjøre dette. Er det noen betenkeligheter ved det?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg må si at den problemstillingen har etter mitt skjønn ikke vært viktig, verken i den ene eller den andre retningen. Vi delte veldig klart disse prosessene i to, som vi alltid gjør. Først hadde vi, som jeg sa, en prosess der vi skulle velge rådgiver som skulle rådgi oss i hvordan vi skulle selge, og i hva som var av verdi, og de fikk ingen opsjoner på å gå videre i neste omgang. Når vi i neste omgang valgte Enskilda - vi hadde et tyvetalls tilbud inne, så vidt jeg husker, eller i hvert fall et stort antall - var det basert på pris og kvalitet. Det er jo et begrenset antall aktører på dette. Når det gjaldt juridisk rådgivning, hadde vi en tilsvarende runde. Så vidt jeg husker, var det 17 firmaer som innleverte anbud, og man kom frem til valg av rådgiver basert på pris og kvalitet og erfaring. Nå er det slik at det er et begrenset antall slike, det dreier seg som sagt om 15-20, og at det i dette tilfellet ble et selskap som representanten sier har jobbet mye for Enskilda, det kan godt tenkes, det er vel slik det er. Men betenkeligheter i forhold til at de skal bistå oss juridisk - det er jo ikke først og fremst i forhold til Enskilda at de skal bistå oss juridisk, det er i kontraktsinngåelsen med mulige kjøpere - de skal påse at vi ikke går i fallgruver, og at staten skal være sikret at har vi inngått en avtale på 547 mill. kr, skal vi ikke risikere å tape noe. Det er det som er den juridiske bistanden. Så den problemstillingen anser jeg som relativt ubetydelig i denne sammenheng, hvis jeg i det hele tatt kan greie å se at det har betydning.

       Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha.

       Som statsråden selv har sagt her tidligere i dag, var dette et samlet salg - kapitalen, kontantene, de unoterte og de noterte skulle selges som én pakke. Og i dokumentene til Stortinget, så vel som i anbudsutlysningen, slås det fast at porteføljen selges på denne måten. Det var flere av anbyderne som reserverte seg mot dette, også de to som kom helt til finalen. Etter hva jeg forstår, har FSV hele tiden gjort det klart at de ikke ville komme til å kjøpe og sitte på de noterte, og at det var klart hele veien fra deres side. Stortinget fikk allikevel hele tiden melding om at dette så ut på denne måten, det skulle selges som en pakke. Og la meg spørre: Ble det solgt som en helhet? Ble det solgt på den måten, eller solgte staten for sin del de noterte utenom, slik at egenkapitalbehovet for dem som til slutt kjøper det hele, er annerledes enn forutsatt?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Dette er et ganske viktig punkt. Det som etter mitt skjønn er helt klinkende klart, er at den anbudsprosessen vi hadde hele veien, og ikke minst i den intensive perioden de tre siste døgnene, var at aktørene hadde nøyaktig samme mulighet til å gi anbud på nøyaktig de samme formuleringene. Vi hadde faktisk - det blir vel den 29., lørdagen - først vurdert det slik at Wiik og Skogen hadde det gunstigste tilbudet, og satte i gang eksklusiv forhandling med dem med den målsetting å komme i mål. Det viste seg at premissene for en del av risikoen for dette ikke var slik som antatt, og det ble avsluttet. Da gikk vi ut på nytt - og i løpet av 24 timer skulle de komme med et samlet bud. Det gjorde begge aktørene, og det er i hvert fall kjent hva prisen var for det høyeste, det var 547 mill. kr. Vi bad da om å få en splitt på henholdsvis hva er det dere betaler for de unoterte, og hva er det dere betaler for de noterte. Men avgjørelsen om hvem som skulle få det, var basert på summen. Når vi allikevel måtte ha en splitt, var det fordi det i premissene var lagt inn at vi skulle sitte med en risiko for kursutvikling, en del av risikoen, i 14 dager fram til closing, som var 15. oktober. Det er klart at for statens del var det ikke uinteressant hva som ville skje de neste 14 dagene. Jeg vil minne om at den tyngste aksjen i porteføljen av de noterte hadde bare 2-3-4 uker tidligere hatt en fluktuasjon på over 100 %. Men når vi tok beslutningen på mandag om hvem vi skulle inngå eksklusive forhandlinger med, var det basert på sum av disse tingene.

       Så spør saksordføreren om salg direkte og ikke direkte. Vel, vi hadde altså inngått en avtale med FSV om at de skulle få kjøpe det for 547 mill. kr. FSV hadde før de leverte inn dette anbudet, gjort en avtale om avhending av hele den børsnoterte porteføljen til DnB til en pris som de hadde blitt enige om. I den transaksjonen, som skjedde umiddelbart etter at avtalen med FSV og staten var inngått, ble de aksjene overført til den som da hadde kjøpt dem av FSV, nemlig DnB, som da tok dem på underwriting på egen bok og på egen balanse og på eget ansvar.

       Møtelederen: Berit Brørby - til et kort oppfølgingsspørsmål.

       Berit Brørby (A): Et av styrets ankepunkter mot det foreliggende bud var størrelsen på rabattene ved salget. Ifølge styret opererte FSV med henholdsvis 56,5 % og 50 % rabatt på transaksjonen totalt. Er statsråden enig i denne framstillingen? Og i tilfelle: Hva kan anses som et vanlig rabattnivå ved slike transaksjoner?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: For å ta det siste først: Det er vanskelig å finne noe empirisk belegg for hva som er vanlig i dette, for det er relativt uvanlig at noen sitter på en slik portefølje som vi gjorde, og at den blir solgt. Så jeg tror ikke det er etablert noe som er vanlig. Men dette med rabatter, det er som å kjøpe på salg. Det er rabatt i forhold til hva? Er det i forhold til en pris som markedet vil betale? Var det tilfellet? Eller var det den prisen som man fikk, som noen ville betale? Ville noen betale den prisen som skulle utgjøre 100 %? Da er det jo et regnestykke, som det alltid er når man diskonterer: X antall millioner om fem år, hvor mye er det i dag, gitt en avkastning, en risiko, en kostnadsstruktur og en antatt utvikling? Da vurderte vi altså de to tingene som å sammenfalle, men det er veldig lett å regne 547 mill. kr i prosent av et høyere tall. Jeg er for så vidt enig i at man godt kan tenke seg at de 547 mill. kr ville være det dobbelte, det tredobbelte eller det firedobbelte om x antall år, men vi måtte gjøre vurderingen: Hva utgjør den muligheten der fremme, i dag? Da vurderte vi det altså slik at de 547 mill. kr pluss Venturefondet pluss kontanter på 500 mill. kr eller et eller annet rundt det, til sammen ca. 1,2 milliarder kr, var å foretrekke for staten, og at regjering og storting kunne disponere de 1,2 milliarder kr til andre ting.

       Møtelederen: Takk til dere fra Arbeiderpartiet. Da går vi til Høyre, og jeg forstår det slik at dere skal dele på utspørringen. Dere har 10 minutter til disposisjon.

       Martin Engeset (H): Det har jo i oppkjøringen til denne høringen i ukene forut vært til dels betydelig mediedekning av salgsprosessen og hva som skjedde. Det har svirret ulike tall i lufta. Det har vært hevdet bl.a. fra Dagens Næringslivs side at her har man solgt aksjer på billigsalg og kastet bort mange hundre millioner kroner, at man kanskje kunne ha fått det dobbelte for dette. Er det statsrådens vurdering at staten oppnådde maksimal pris for SND Invest?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg begynne med antakelsen, som det alltid er når man spekulerer, om at man kanskje kunne ha fått et eller annet der fremme. Jeg har vært med på mange behandlinger i Stortinget av så mange saker der man kanskje trodde et eller annet, og så har det vist seg å bli annerledes. Jeg har vært med på såpass mye også i det private næringsliv at jeg vet at vi kanskje trodde, og så ble det annerledes. Det er ingen tvil om at man på en relativt solid måte kan argumentere for en antakelse om at disse 547 mill. kr, gitt en spesiell utvikling, ville kunne ha utviklet verdier. Det er det ingen tvil om. Spørsmålet vi må stille oss ved salg, er: Fikk vi riktig pris på det tidspunktet? Da vi for tre-fire uker siden solgte for 89 milliarder kr i Telenor-aksjer, fikk vi den rette pris? Og som jeg ser av et avisutklipp jeg sitter med her, uttaler en av mine forgjengere, Grete Knudsen, seg i forhold til om vi fikk riktig pris da vi delprivatiserte Telenor. Altså, skal man kjøpe og selge aksjer, må man også ha nerver til å gjøre det når man skal gjøre det. Min begrunnelse for at det var en riktig pris, var det faktum at det viser seg at det var 50 interessenter. Mange av dem var ikke kompetente i det hele tatt, men vi hadde en finaleomgang der det var fem til slutt, så ble det tre, og så to. Det var selskap som hadde den tilstrekkelige kapitalen, som hadde den tilstrekkelige kompetansen, og som hadde den tilstrekkelige interessen. Og alle de indikasjonene vi hadde, sammenholdt med egne vurderinger og våre rådgiveres, tilsa at det var prisen. Det er også, som jeg sa tidligere, av litt underordnet betydning hva som er fluktuasjonen på Oslo Børs og indeksen, hva man verdsetter denne type portefølje til. Man er ikke så ømfintlige som i de børsnoterte selskapene. 20 % av den totale bolken var børsnotert, og de er jo mer ømfintlige, selvfølgelig, for svingninger på Oslo Børs. Min konklusjon er: Vi solgte til en forsvarlig pris på et tidspunkt som på ingen måte, ei heller i ettertid, framstår som spesielt ugunstig.

       Martin Engeset (H): Det kan sikkert være delte meninger om prisen og hvor riktig den var, i hvert fall i ettertid. Men før salget kom det jo en uttalelse i Finansavisen hvor sjefen i Telenor Venture, Rune Rinnan, uttaler følgende:

       Var den typen vurderinger også retningsgivende for den konklusjonen dere trakk en stund etterpå, da dere faktisk fikk mer enn det dobbelte?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Vel, la meg si det slik at i forbindelse med at Stortinget hadde en ny runde i revidert nasjonalbudsjett våren 2003, verserte det mange tall. På det tidspunktet hadde vi indikasjoner på, og våre rådgivere mente, at dette ville dreie seg om et sted mellom 400 og 500 mill. kr. Vi vet at en del av de interessentene som var, falt av fordi de mente de var verdt mindre, herunder Telenor Venture. Vi mente bestemt at det ville være høyere enn det. Så da vi til syvende og sist kom ut på 547 mill. kr, var vi fornøyd ut fra de premissene som forelå, men slike enkeltuttalelser i Finansavisen eller andre steder påvirker jo i liten grad det arbeidet. Det er først når vi har de seriøse, som er med i finaleomgangen, at vi får greie på hva markedet er villig til å betale, og det var altså det dobbelte av det Telenor Venture ville betale.

       André Dahl (H): Litt i forlengelsen av et tidligere spørsmål fra saksordfører i forbindelse med valg av finansielle rådgivere: Kan du fortelle litt nærmere om bakgrunnen for at man valgte finansielle rådgivere i to omganger, og også litt nærmere om bakgrunnen for valget av den juridiske rådgiveren som ble valgt i utgangspunktet?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: I prosesser der vi er inne på vurderinger av om vi skal selge, gitt at Stortinget har gitt en fullmakt - for det er ikke slik at når vi har en fullmakt, må vi selge - foretar vi en vurdering av om vi skal selge, og da er det hensett til den antatte verdien i selskapet og den prisen det kan ses ut fra i markedet, og vi må ha en anbefaling om salgsprosess. Da skiller vi alltid disse prosessene i to for at det ikke skal være incentivstrukturer hos de første rådgiverne til å anbefale spesielle løsninger fordi de vet at de også skal være rådgivere når de skal forestå selve salget. Vi har alltid to anbudsrunder på dette. Derfor var det slik at i den første runden med finansielle rådgivere var det på fast pris, og det er ingen suksesshonorarer og alle slike ting som det er i forbindelse med slike salg. Vi valgte to rådgivere. Både Enskilda og Nordea Security hadde vi inne, så vi hadde to finansielle rådgivere for å få en uavhengig vurdering. De hadde verdiestimeringer som skilte litt, men ikke noe dramatisk. Det var snakk om ensifret prosent i forskjell.

       Når det gjaldt juridiske rådgivere, hadde vi en alminnelig anbudsrunde på det basert på timepris, vurdert ut fra den kompetanse som vi måtte etterspørre i en slik sammenheng. Det var bakgrunnen for det.

       André Dahl (H): Jeg lurer på om du også kan si litt nærmere og mer konkret om hvordan styre og ledelse ble involvert i selve salgsprosessen, for det har jo vært tatt opp tidligere her at det var noen som følte seg tråkket på i prosessen. Jeg lurer på om du kan si litt mer om det.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: La meg si det slik at nå har jeg hatt dialog med mange styrer og styreledere i de selskapene vi har, også i de situasjonene hvor vi har hatt salg, og innenfor enkelte selskaper hvor styrene har ønsket at vi skulle selge, men hvor vi ikke har solgt. Den dialogen som vi hadde med styret på det formelle, skilte seg i realiteten ikke fra det som er alminnelig, men det var en interessemotsetning, eller det var forskjell i synspunkter, og det må vi respektere. Jeg hadde et høyst kompetent styre i SND Invest som jeg selv hadde satt inn, og jeg har ingenting å bemerke til det. De hadde bare synspunkt som var annerledes enn det som var departementets og mine vurderinger. Slik er det hver eneste måned, at det er forskjellige vurderinger mellom en eier, et styre og en administrasjon. Styret og administrasjonen bistod i prosessen, slik et styre og en administrasjon skal bistå, i forhold til å kartlegge og bistå med data og gjøre tilgjengelig de opplysninger som mulige kjøpere skal ha. Jeg føler vel at også i pressen har det blitt litt konfliktfylt ut over det som er nødvendig, ved at det var forskjellige syn, men jeg har ingenting å sette fingeren på, og det har jeg heller ikke gjort.

       André Dahl (H): Et kort oppfølgingsspørsmål: Du holdt opp en foiler i stad når det gjaldt avkastningskravet. Medfører det riktighet at den type avkastningskrav som man opererte med internt, i realiteten medfører at departementets vurdering av og overslag over hvor mye man kunne få, versus styrets og SNDs overslag over hva man kunne få, hvis man beregner det, er noenlunde like?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: I venturebransjen er det alle mulige prosentsatser som man regner med, og som man lever i håpet om. I DnB NOR er styrets krav til avkastning mellom 12 og 15 %, og det er en ganske mye mer safe virksomhet man driver i DnB NOR, får vi inderlig håpe. Vi vet at dette varierer fram og tilbake. I Argentum, som er et annet selskap som staten er inne i, er det, så vidt jeg husker, en obligasjonsrente på pluss 10, og på denne foileren lå det, som jeg sier, på 13-14 %. Hensett til alle de ting SND Invest har i ryggsekken av premisser, var dette et naturlig leie, etter mitt skjønn.

       Møtelederen: Takk til Høyre. Da går vi videre til Fremskrittspartiet. Jeg skjønner at det er Carl I Hagen som skal føre ordet. Jeg gir beskjed når det er to minutter igjen.

       Carl I Hagen (FrP): Det er fint, leder. Det er mulig at det også her blir oppfølging, men vi får se hvordan det går.

       Bakgrunnen for denne saken er et vedtak i Stortinget 6. desember 2001 kl. 23.00.17. Det ble vedtatt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, og det lyder:

       Altså i de tre første var det staten som eide aksjene. I SND Invest var det bedriften, aksjeselskapet SND Invest, som eide aksjene formelt sett. Det er viktig å være påpasselig med hva som er formelt.

       Statsråden har bekreftet at dette var en fullmakt, men at han selv stod fritt om han ville bruke den eller ikke bruke den, altså han kunne la være å selge av en eller annen grunn. Er statsråden enig i det?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Ja, jeg vurderer alle de fullmakter som gis til Regjeringen, som fullmakter og ikke pålegg. Stortinget er vanligvis nokså ...

       Carl I Hagen (FrP): Greit, takk skal du ha. Det er ikke noen tvang om å bruke den?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei.

       Carl I Hagen (FrP): Er da statsråden enig i at han håndterer dette innenfor de alminnelige bestemmelser og konstitusjonelle bestemmelser, f.eks. ansvarlighetsloven § 10, som lyder:

       Er statsråden enig i at det er innenfor rammen av slike bestemmelser han må oppføre seg?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Til enhver tid.

       Carl I Hagen (FrP): Fint, da har vi klarlagt det.

       Er statsråden enig i at det var fullt mulig for statsråden og departementet basert på Stortingets vedtak, å si: Kan vi få et forslag fra styret og administrasjonen i SND Invest AS om hvorledes og hvem som bør organisere og stå for et mulig salg av aksjene i SND Invest?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Ja, i forbindelse med den prosessen som vi har og hadde i dette tilfellet, er det helt åpenbart at vi innhentet forslag og synspunkter. Det gjorde vi også her ved at vi hadde et møte i departementet, så vidt jeg husker, 23. april 2003.

       Carl I Hagen (FrP): Var det et møte med styret, hvor styret aktivt ble stilt spørsmålet: Kan dere komme med et opplegg til departementet for salg av aksjene i SND Invest? Kom styret og administrasjonen i selskapet med noe forslag om dette?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Hvem som hadde foranlediget det møtet, kan jeg ikke huske her og nå, men vi hadde i hvert fall et møte - nå må jeg være forsiktig slik at jeg ikke sier noe feil, men jeg mener definitivt at styret var representert på det møtet. (Bisitter gir opplysning.) - Styreleder var til stede på det møtet, og jeg var selv til stede.

       Carl I Hagen (FrP): Og statsråden er enig i at det ville vært helt i samsvar med denne fullmakten hvis departementet ikke engasjerte en juridisk eller en finansiell rådgiver, men ganske enkelt bad om et opplegg der selskapet selv forestod salget av aksjer i de selskapene de eide? Det var fullt mulig å gjøre det på den måten?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei. Det var etter mitt skjønn ikke innenfor ansvarlighetsloven å gjøre det siste uten å ha engasjert finansielle rådgivere til å be om råd om alternative måter å selge det på. Det er helt åpenbart at det hadde jeg under ingen omstendigheter gjort. For det en må ha, er uhildede miljøer til å foreta en vurdering av alle de handlingsalternativene som foreligger, for at en skal kunne gjøre et kvalifisert valg til slutt av hvilket handlingsalternativ en velger. Når det muligens er snakk om å benytte seg av den fullmakten Stortinget har gitt for salg av eksempelvis Store Norske Spitsbergen Kullkompani, med 49 %, så er det helt åpenbart at jeg ikke bare kan spørre styret, jeg vil måtte ha finansielle rådgivere ...

       Carl I Hagen (FrP): Beklager statsråd, men det er min tid som brukes her, og jeg har fått svar på det som var spørsmålet. Statsråden svarte at han ikke syntes det var innenfor ansvarlighetsloven. Betyr det at hver gang et selskap hvor staten eier i hvert fall alle aksjene, vil avhende aksjer i datterselskaper, så må det inn til departementet, hvor man ber om en finansiell rådgiver for å vurdere prosessen?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det representanten spør om nå, er noe annet.

       Carl I Hagen (FrP): Nei, jeg stilte spørsmålet om det var mulig å få et opplegg hvor styret og administrasjonen i SND Invest - som selv har foretatt aksjeinnkjøpene, selv har foretatt investeringene, selv kjenner alle selskapene i sin egen portefølje - selv forestår et opplegg med hvilke aksjer som bør selges først, i hvilken rekkefølge og hvorledes man best kan gjøre dette. Det er vel dette som egentlig er det vanlige, og på det svarte statsråden at dette var ikke akseptabelt innenfor ansvarlighetsloven, og det forbauser meg meget.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei, jeg sier at det ikke var ansvarlig å ikke ha vurdert handlingsalternativet til det. Det kunne selvfølgelig ha blitt en mulig konklusjon, og det var alternativet i enden av tunnelen. Alternativet til et samlet salg var - holdt jeg på å si - å følge anbefalinger som i det møtet var presentert som et mulig opplegg, der man hadde et fond, og der de ansatte etablerte et management-selskap som skulle forestå dette. Eller man kunne la SND Invest selv gjøre det. Det var den gangen snakk om at de ansatte skulle etablere et eget selskap og ha de incentivene som skulle til for å gjøre en fornuftig jobb.

       Carl I Hagen (FrP): Statsråden erkjenner altså at det var fullt mulig å gjøre tingene på en annen måte, men at det var statsråden som foretok sitt politiske valg om at departementet skal forestå hele prosessen, departementet skal ha en juridisk og en finansiell rådgiver, og det er departementet som skal styre salget av disse aksjene istedenfor selskapet selv, som er det vanlige i alle selskaper som skal avhende aksjer - de som selv kjenner markedene og har kunnskapene, har de beste forutsetningene for å gjøre de mest fornuftige valgene i de enkeltstående selskaper.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Representanten Hagen legger inn altfor mange premisser i det som skal ende opp i et ja- eller nei-svar, som er en miks av ja og nei.

       Carl I Hagen (FrP): OK. Statsråden har sagt at det ikke er unaturlig at en eier har et annet synspunkt enn administrasjonen og styret, og det er velkjent. Anser statsråden seg her for å være eier på lik linje med andre eiere, enten private eiere eller bedrifter som eier, eller anser statsråden seg på en måte her for å være en representant for den reelle eier, som er staten representert ved nasjonalforsamlingen?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Alt det som man som statsråd utøver, er i realiteten på vegne av det folket som har valgt ham, og jeg er fullstendig klar over at alt det som gjøres, og også det som ikke gjøres, står jeg til ansvar for i forhold til Stortinget. Det er basert på de fullmaktene og innenfor de beskrankninger som til enhver tid gjelder, og som Stortinget har gitt. Selvfølgelig.

       Carl I Hagen (FrP): Var statsråden når det var diskusjon om hvorvidt departementet selv skulle foreta denne operasjonen som man i utgangspunktet erkjente at man ikke egentlig kunne greie uten rådgivere utenfra, i dyre dommer, eller om selskapets styre og administrasjon selv skulle foreta denne prosessen - inne på tanken om å legge det spørsmålet fram for Stortinget, når han er så opptatt av at styret og administrasjonen må følge eierens og oppdragsgiverens instrukser? Var han inne på tanken om å gjøre det samme selv?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det som er den store forskjellen på dette, er at det her var gitt en fullmakt til et salg på vanlig måte. I alle de selskaper hvor man gjennomfører slike salg, og ved langt større operasjoner enn i SND Invest, er dette basert på sedvane, på at Stortinget får seg forelagt hva vi har gjort i detalj, ikke bare hva vi har fått, men også konsulenthonorarene. Det har aldri vært reist spørsmål, så vidt jeg vet, fra Stortinget om at Stortinget vil ha seg forelagt framgangsmåten, men at de skal stå ansvarlig i ettertid for den jobben som er gjort på vegne av Stortinget.

       Carl I Hagen (FrP): Foretok departementet noen beregninger eller anslag over kostnadene ved den finansielle og den juridiske rådgiver kontra det å få noen til å forestå et detaljsalg? Det er klart at vi alle skjønner at det ville ha vært mye mer kompliserende, og man ville trenge en del flere mennesker, men SND Invest hadde jo allerede sitt styre, og de hadde sin administrasjon med inngående kunnskaper om alle disse aksjene og de selskapene og de markedene som man virket i. Hadde man noe anslag over kostnadene, selve salgskostnadene, apparatet for å foreta dette salget, dvs. hva som ville være det mest fornuftige - for vi kjenner jo da kostnadene ved de juridiske og finansielle rådgivere?

       Møtelederen: Da er det ett og et halvt minutt igjen.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Vi kjenner kostnadene ved de juridiske rådgiverne, men vi kjenner ikke alternativet.

       Carl I Hagen (FrP): Alternativet var hvis SND Invests administrasjon og styre foretok dette. De behøvde jo ikke å gjøre noe særlig, for de hadde alle kunnskapene på forhånd.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Men vi vet ikke hva resultatet hadde blitt. Det var jo det som var usikkerheten knyttet til dette, og det var det våre rådgivere

       Carl I Hagen (FrP): Så det ble ikke laget noe anslag, noen beregning om at anslagsvis ville det koste

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jo, selvfølgelig. Det inngikk i premissene totalt sett, for jeg visste at det hadde kostet 40 mill. kr pr. år å drive SND Invest. Det visste jeg nøyaktig. Det fremgår av årsregnskapet.

       Carl I Hagen (FrP): Takk, leder. Da får Henrik Rød de siste sekunder.

       Henrik Rød (FrP): Et kort spørsmål helt til slutt: Vi ser jo ut fra det brevet som er skrevet av selskapet selv, ved styreformannen, at de vurderinger som de har gjort, tilsier at dette selskapet er solgt omtrent til halv pris i forhold til hva som er de underliggende verdiene i selskapet. Styret sier at man er av den oppfatning at et salg på de premissene er fullstendig uakseptabelt. Jeg viser også til et intervju i Dagens Næringsliv med Otto Geheb, hvor det antydes at man skulle selge dette selskapet fra statsrådens side omtrent til enhver pris. Jeg vil gjerne at statsråden gir noen betraktninger rundt det.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg vil på det mest bestemte avvise den problemstillingen i den forstand at vi jo hadde foretatt en nærdiskontering av det som var en antatt mulig verdi om x antall år - fem til sju år. Og så kan man regne på det oppad stolper og nedad vegger. Man kan legge inn forskjellige premisser for det og hva det innebærer i nåverdi.

       Så dette med såkalt underliggende verdier. Vel, det så man da man børsintroduserte Telenor, som man trodde var verdt mangfoldige milliarder, titalls milliarder, mer. Da man kom på børsen, var det noe annet.

       Det er som å selge andre ting: Det er verdt det noen i markedet vil betale. Vi vurderte det og våre rådgivere vurderte det slik at den prisen vi fikk, var høyst sammenlignbar med det som var en antatt verdi der fremme.

       Møtelederen: Det er greit. Da skal jeg sjøl spørre ut litt, og da gir jeg klubba til komiteens nestleder.

       Martin Engeset overtok her som møteleder.

       Ågot Valle (SV): Det er jo kommet fram en del opplysninger i media som det er viktig å høre om det er hold i eller ikke.

       Regjeringa fikk jo 547 mill. kr for selskapet. Spørsmålet er da hva denne prisen dekker. Det jeg gjerne vil vite, er om statsråden kan redegjøre for om statens omstillingskostnader i det gamle SND Invest på 25 mill. kr gikk inn i kjøpesummen, og videre om de millionene som var satt av på sperret konto i forbindelse med tvangsinnløsning av aksjer i Norway Seafood, gikk inn i kjøpesummen.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Skal vi se, det var Norway Seafood - det var to spørsmål.

       Ågot Valle (SV): Det var omstillingskostnadene og Norway Seafood.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først til hva vi fikk for hele selskapet. Nå er ikke det endelig. Vi skal komme tilbake til det for Norway Seafoood, for det endelige oppgjøret for det er ikke foretatt. Men det dreier seg om ca. 1,2 milliarder kr i sum for dette. Og av de 1,2 milliarder kr må vi trekke ut 25 mill. kr til omstilling, som er sluttvederlagsordninger og diverse, i avtale mellom styret og de ansatte, etter forutsetningsvis alminnelige vilkår. Så det er 25 mill. kr. Det går fra de 1,2 milliarder kr. Det er det ingen tvil om.

       Det vi har fått, er altså 547 mill. kr. Så tok vi ut ca. 520 mill. kr i kontanter. Så er det et venturefond som er verdt ca. 110 mill. kr. Og hvis det skjønnet blir stående for Norway Seafood slik det er i dag - nå er det forlangt overskjønn, så vidt jeg skjønner, så det står på domstolene, for vi har tatt høyde for i det salget at de 23 mill. kr aksjene SND Invest hadde i Norway Seafood, var priset til 16 kr, men nå ser det ut til at det skjønnet blir på kr 34,50 pluss rente, dvs. like i overkant av 50 kr pr. aksje - betyr det at staten vil få et sted mellom 30 og 40 mill. kr ytterligere, så det dreier seg om ca. 1,2 milliarder kr.

       Norway Seafood-problematikken ligger i SND Invest som aktiva. Det er en fordring man har i et annet selskap, så det ligger jo i selskapet, for vi har solgt SND Invest.

       Ågot Valle (SV): OK.

       Tilleggsopplysninger? Svar?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det representanten spurte om, står det for så vidt redegjort for i St.prp. nr. 18, som var nysalderingen som vi la frem i høst. Ja, det står om 549,8 mill. kr som vi fikk i forbindelse med selve aksjesalget, og at det er 25 mill. kr som er satt av til omstruktureringskostnader og 2 mill. kr for eventuelle « skulnader på staten si hand i eit pro et contra-oppgjer mellom partane ». Så vi har satt av disse pengene innenfor de ca. 1,2 milliarder kr.

       Ågot Valle (SV): Så litt til dem som fikk jobben som finansielle rådgivere helt til slutt.

       Ifølge media har Orkla Enskilda også jobbet for Four Seasons Venture. Stemmer dette, og kan statsråden garantere at det ikke foreligger forbindelser mellom Orkla Enskilda Securities og ASFB som må ha påvirket salgsprosessen i en eller annen retning?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Tidspunktet vi valgte Orkla Enskilda til å være rådgiver i salgsprosessen, når var det?

       Reier Søberg: Det var november 2002.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: I november 2002 valgte vi rådgiver, og vi gikk ut og fikk inn disse anbudene ¾ år etterpå. Det var den 9. september kl. 09.00 i 2003 at vi fikk inn disse anbudene fra de forskjellige og Orkla Enskilda Securities. Hvilken forbindelse med og hvilke oppdrag de har hatt for andre selskaper, vet selvfølgelig ikke jeg. Og om de har hatt det du antyder som irregulære forbindelser, det er meg helt ukjent.

       Ågot Valle (SV): OK.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Et øyeblikk - Søberg, du hadde kanskje tilleggsopplysninger?

       Reier Søberg: Det er standard prosedyre i alle slike engasjementer at vi når vi ber om tilbud på et oppdrag, ber om opplysninger om det er forhold som gjør at rådgiverne har kontakter eller oppdrag som gjør at de ikke er uavhengige.

       Ågot Valle (SV): Og disse opplysningene kom fram her?

       Reier Søberg: Det kom ikke fram opplysninger som gir oss noen grunn til å forfølge det.

       Ågot Valle (SV): Men litt videre til dette med Enskilda. Bondevik sa i Dagens Næringsliv 16. mars at styrets interesser i SND ikke alltid er i overensstemmelse med statens, og så brukte han begrepet « uavhengige rådgivere » om Enskilda. Da er spørsmålet: Hadde Enskilda noen egeninteresse i form av at betalinga var knyttet til raskt salg?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det ble jo gjort et betydelig nummer av uttalelsen til Bondevik. Men det Bondevik har sagt, har han jo selv sagt og får svare for. I forhold til uavhengighet og avhengighet er det, som jeg har sagt tidligere, i enkelte spørsmål helt naturlig at en eier, et styre og en administrasjon har forskjellige syn. Det er høyst naturlig. Det betyr at i enkelte typer spørsmål kan man si man kan ha en egeninteresse. Det er jo ikke noe lugubert ved det å ha en egeninteresse. Poenget er jo bare at i de tilfellene man har det, må man si fra at her kan man ha det. Og hvis ikke man gjør det, må noen andre si det.

       Når det gjelder Enskilda og de rådgiverne vi har hatt inne, vet jeg ikke om noe vondt, her jeg nå sitter, som skulle tilsi at de ikke har vært uhildet fra a til å. Alt annet vil overraske meg stort.

       Ågot Valle (SV): Takk.

       Jeg har et spørsmål til. Det er vel ikke noen tvil om at de som bød mest, også fikk tilslaget. Men det vi er interessert i, er om noen av de selskapene som var med til slutt, la inn tilbud om oppfølgingsmidler til de selskapene som SND Invest hadde eierskap i. Hadde Four Seasons Venture det tilbudet - altså om oppfølgingsmidler?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det var vel i juni, for å gi dere innsikt i den innerste beslutningen - i juni 2003 - jeg hadde den saken til fornyet behandling på mitt bord, der jeg sa at vi går videre med salget, og det er én premiss som gjelder, det er mest mulig betaling som gjelder for dette. Jeg ville ikke komme i en situasjon der man liksom har et eller annet festlig rundt som aldri blir noe av, og så får jeg kritikk av Stortinget for ikke å ha solgt til den som byr mest. Derfor var det det som var helt avgjørende. Da vi veide anbudene den siste dagen før kontraktsinngåelse, var det: Hvem har bydd mest?

       Når det gjelder oppfølgingskapital, hadde vel FSV antydet 200 mill. kr i oppfølgingskapital for å kunne gå inn i en del av disse selskapene, for det er helt åpenbart at i den porteføljen som var, var det behov for det. Det var faktisk sånn at SND Invest selv hadde antydet overfor departementet et behov i løpet av de neste tolv månedene på 250-300 mill. kr i oppfølgingskapital. Og det er helt naturlig at hvis man ikke har den kapitalen, så må man gå inn. Og det har de da også gjort. Men det må altså ikke herske noen tvil om at det vi veide i enden av tunnelen, det var: Hvem ville by mest? Nå skal jeg ikke si hvor mye de som ble nr. 2, bød - det vet de selv - men de som bød mest, bød 547 mill. kr. Men som sagt, på grunn av oppgjøret med Norway Seafood vil det bli en påplussing på ytterligere 30-40 mill. kr.

       Ågot Valle (SV): Jeg har et lite spørsmål til til oppfølging. Four Seasons Venture har åpenbart en oppfatning om at det er lurt å selge unna aksjene over en lengre tid for å øke inntjeningen. Statsråden sa til å begynne med at man måtte karakterisere det i etterpåklokskapens lys at man ikke fikk nok for salget. Betyr det at han i ettertid vurderer at en oppsplitting ville betydd større fortjeneste?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei, det gjør det ikke, for jeg så hva verdiutviklingen hadde vært. Jeg så fluktuasjonen på Oslo Børs på disse aksjene, hva den var, og den vurderingen som lå til grunn den gangen, står jeg også på i dag. Men det å tenke sånn når det gjelder aksjesalg, blir for meg som: Hva hadde skjedd om ikke far hadde truffet mor?

       Ågot Valle (SV): Vel, det får man jo spørre om.

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det får man aldri svar på.

       Ågot Valle overtok her igjen som møteleder.

       Møtelederen: Takk skal du ha.

       Da gir jeg ordet videre til Modulf Aukan fra Kristelig Folkeparti.

       Modulf Aukan (KrF): No er det slik at eit selskap som SND Invest må Stortinget alltid evaluera nytten av. Og det gjorde faktisk Stortinget i samband med at det kom eit forslag om å stoppa salet i si tid. Ein såg jo at dette ville ha ein sentraliserande verknad, og det vart investert nokså tilfeldig, for å seia det sånn.

       Så tok prosessen med å gjennomføra salet 22 månader, sa statsråden i innleiinga si her. Kan du seia litt meir til oss om sjølve prosessen?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Da vi fikk denne fullmakten, og da vi fikk fullmaktene fra de andre selskapene som det var snakk om, Arcus og Olivin og Moxy og hvem de nå alle var, lagde vi separate prosesser på dette. Vi har en eierskapsavdeling som er delt inn slik at vi har sammensatt en gruppe med forskjellige kvalifikasjoner som går videre med dette. Og da er det slik at noen av disse blir avklart relativt fort, og noen tar lengre tid. Denne tok lang tid, for vi mente den var relativt kompleks. Det var en veldig sammensatt portefølje, og vi syntes det var litt uoversiktlig. Derfor engasjerte vi to rådgivere, og vi hadde selvfølgelig anbefalingene fra SND Invest. Vi visste hva som stod i balansen i SND Invest. Vi visste også at SND Invest hadde nedskrevet verdien på denne porteføljen. Og man må hele tiden stille spørsmål om den verdien man har i balansen, er den rette. Og det er også slik at etter ethvert salg kommer Riksrevisjonen og - jeg holdt på å si - sitter til de er fornøyd, går igjennom alle de samme permene som komiteen har fått, for å se på det som de facto har foregått - selvfølgelig for at man skal kunne foreta en vurdering i forhold til ansvarlighetsloven, som representanten Hagen var inne på. Har man beskikket statens verdier på en fornuftig måte? Det lærer vi av, og den prosessen vi her har hatt, er i realiteten en kopi av det vi gjør i saker tilsvarende dette. Nå har det også blitt mye fokus på dette med styre og ikke styre - kanskje litt underlig, sett med mine øyne. Men det at vi i slike prosesser kommer forskjellig ut, styre og eier i et heleid selskap, er ingen nyhet i det hele tatt i de selskapene. Slik har det vært siden tidenes morgen, viser arkivet i departementet.

       Modulf Aukan (KrF): Det vart sagt at dette var ei fullmakt, ei moglegheit for å selja. Det at avkastninga har lege på ca 5 %, har det påverka avgjerda om å setja i gang prosessen?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Nei, det har ikke avgjørende betydning i forhold til hvorvidt man skal selge eller ikke selge. Det er bare et tall og et faktum som man kan ha med i sine premisser når man neddiskonterer og ser på fremtidige muligheter. Det at avkastningen har vært 5 % - det er brutto avkastning, før man trekker fra kostnader - hadde ikke avgjørende betydning for om man skulle selge. Det var en beslutning fra Regjeringens side. Vi fikk en fullmakt. Den ble ikke trukket tilbake. Den ble opprettholdt i revidert nasjonalbudsjett, og vi inngikk, som de fleste vet, et politisk kompromiss om en anvendelse av disse pengene til andre formål.

       Modulf Aukan (KrF): Takk, da har eg ikkje fleire spørsmål.

       Møtelederen: Da er utspørringen over i denne omgang. Vil statsråden benytte seg av retten til en fem minutters oppsummering?

       Statsråd Ansgar Gabrielsen: Ja, jeg synes det er så sjelden jeg får anledning til å snakke i Stortinget nå, at jeg synes jeg må benytte den jeg har.

       La meg si det sånn: Jeg synes det har vært en litt stusslig vår i forhold til dette, basert på at vi rapporterte til Stortinget i høst om disse tingene. Og at det først kanskje etter seks måneder gikk opp for den som tapte anbudsrunden, det som må ha gått opp for vedkommende rundt påsketider, fremstår for meg som litt underlig. Det at så profesjonelle folk har valgt den fremgangsmåten, tar jeg bare til etterretning.

       Jeg mener at den prosessen vi har gjennomført, som er nøyaktig slik vi pleier å gjennomføre disse, og som det er lang og sikker erfaring for, den er etter mitt skjønn hundre prosent. Så betyr ikke det at jeg ikke ser at man i etterpåklokskap kan diskutere: Skulle jeg ha ventet i 14 dager, skulle jeg gjort det to måneder før, skulle jeg ha ventet et halvår? Dét blir en vanskelig affære hvis man skal holde på med å kjøpe og selge aksjer. Det er det for alle. For det er nøyaktig like mange som har tapt, som har vunnet, i det som går på kjøp og salg av aksjer. I dette markedet er det alltid nøyaktig like mange kjøpere og selgere. Så slik er det.

       Helt til slutt: Det er slik at vi som er politikere, uansett hvor vi er hen, samler på sitater av ymse slag. Jeg skal lese et lite sitat fra en av mine forgjengere i forbindelse med børsnoteringen av Telenor en børsnotering som for øvrig var meget klok, og som jeg fullt ut støttet her i Stortinget. Grete Knudsen uttalte i forbindelse med børsnoteringen:

       Vi vet hvilke prosesser det er rundt dette. Og vi vet at man har klamme fingre når man sitter med fingeren på avtrekkeren og skal prøve å velge det gunstigste tidspunkt. Ingen skal være i tvil om at sitter man med denne jobben, er det én ting man er opptatt av, og det er å ha ryggen fri i forhold til ikke bare kontrollkomiteen, men Stortinget, og det å forvalte dette på en uangripelig måte. Om den prosessen vi har hatt, som har vært ledet av eierskapsavdelingen i departementet, som fortjener børsdirektørens karakteristikk, nemlig at det har blitt en vesentlig forbedring av utøvelsen av statens eierskap, og de rådgiverne vi har hatt, gitt den lille antydningen som her lå fra komitélederen, om at det skulle være en eller annen et eller annet sted som har gjort noe som vedkommende ikke burde gjort, som jeg altså ikke har hørt om, vil jeg si: Denne prosessen er forsvarlig. Den prisen vi har oppnådd, har vært det markedet ville betale etter at det var en betydelig interesse for dette.

       Møtelederen: Takk skal dere ha.

Høring med tidligere styreleder i SND Invest AS Otto A Geheb og tidligere direktør i SND Invest AS Morten Frogner

       Møtelederen: Da ønsker jeg Otto A Geheb og Morten Frogner velkommen. Vi gir dere ordet ti minutter til å redegjøre for saken, og så stiller komiteen spørsmål etterpå. - Vær så god.

       Otto A Geheb: Det er hyggelig å få lov til å redegjøre for denne saken på en annen måte enn det som går gjennom media. Media er viktig, men det er ikke alltid sammenhengen og de store linjene kommer helt frem der.

       Men fra styrets side i SND Invest må jeg si at helt fra Sem-erklæringen mener vi at vi har vært lojale i forhold til eiers beslutning om å avvikle statens eierinteresser i SND Invest. Vi tar overhodet ikke standpunkt til selve den politiske delen, eller det at eier har rett til å selge sine aksjer når eier vil. Det er ikke gjenstand for diskusjon. Styret har heller ikke vært implisert i selve salgsprosessen, men vi føler allikevel at det var vår plikt å følge med i det som skjedde, så langt det lot seg gjøre, og komme med innspill overfor eier om hvordan vi så på denne saken.

       Det gjaldt jo for det første å få ut mest mulig verdier av selskapet. Det andre var hensynet til porteføljebedriftene, som vi så på som veldig viktig på det tidspunkt. Vi bekymret oss veldig tidlig for eiers valg av strategi for salget. Hvis vi nå slår fast at uansett Oslo Børs så var i hvert fall det økonomiske klimaet da beslutningen ble fattet på Sem i 2001, helt annerledes enn da det nærmet seg slutten av salgsprosessen. Så verdivurderingen, altså dette selskapets verdier, hvordan en enn måtte velge å vurdere det - det var jo i hvert fall vurdert helt annerledes. Man måtte jo, innenfor regler om dette, skrive ned verdiene i takt med utviklingen i markedet, og den egentlige verdien er jo veldig vanskelig å anslå - det er helt klart. Men vi så at tidspunktet å selge på her, ut fra helt alminnelige betraktninger, var nærmest så ugunstig som det kunne bli, hvis vi ser de siste ti årene under ett.

       Vi skjønte veldig fort at med den modellen man hadde valgt, ville det bli snakk om å gi betydelige rabatter. Vi anslo dem til å være over 50 %. For når man selger på den måten, vil disse rabattene oppstå. Statsråden har henvist til salg av aksjeselskaper, men her var det snakk om et ventureselskap hvor man hadde eierinteresser eller aksjer i 123 selskaper, eller noe sånt. Det er klart at det er en helt annen situasjon enn å selge en aksjepost i f.eks. Moxy - det kan overhodet ikke sammenlignes. Vår kompetanse - styrets og administrasjonens - lå jo i nettopp det å kjøpe aksjer, kjøpe seg eierandeler i andre selskaper, og selge igjen. Vi var valgt av departementet og hadde som oppgave å gjøre nettopp det departementet også ville gjøre når de skulle selge SND Invest, nemlig kjøpe og selge. Vi mener at det lå en betydelig kompetanse i dette miljøet. Jeg tror det kan verifiseres også i finansmiljøene i Norge at SND Invest stod for kunnskap og kompetanse.

       Vi gjorde fra styrets side næringsministeren og statssekretæren oppmerksom på vårt syn. Statsråden har nok en liten erindringsforskyvning når det gjelder dette møtet den 23. september totusenog ... . I hvert fall, det møtet var initiert av oss, altså SND Invests styre, og vi fremla da en redegjørelse og regnestykker som viste hvordan vi så på denne saken. Det viste med betydelig grad av likhet med det som Four Seasons Venture kom med siden, at ved en avhending av disse aksjene over fem år mente vi at det lå et potensial på pluss 500 mill. opp til 1 milliard kr i forhold til et salg under ett. Four Seasons Venture anslår dette potensialet til 1,2 milliarder, etter det som er gjengitt i hvert fall av et prospekt de har utgitt i media. Vi som da for så vidt satt med samme kompetanse som kjøper gjorde, hadde rimelig samme vurderinger av verdipotensialet i denne porteføljen.

       Så til det vi foreslo i dette møtet, som faktisk undertegnede måtte bruke ganske mye energi på å få i gang. Det foreligger, tror jeg, som bilag en mail som ble sendt til statssekretær Oluf Ulseth. Det tok ganske lang tid å få til dette møtet, og det virket ikke som departementet var spesielt interessert i å snakke med oss, men vi fikk nå dette møtet, og vi la frem vår vurdering og regnet med at dette i hvert fall ville bli tatt i betraktning som en mulighet blant flere. Det skjedde da ikke. Så vi får jo bare i ettertid ta til underretning at departementet valgte å høre på andre rådgivere og ikke ta hensyn til hva styret mente.

       Det er blitt antydet en interessekonflikt - at eier og styre kan ha hatt forskjellige interesser. Jeg tror jeg vil gå inn på det språklige her. Det er klart, vi hadde akkurat nøyaktig samme interesse, og måtte ha samme interesse, av hva som skulle skje, nemlig størst mulig uttelling av samfunnets midler her. Men at vi hadde forskjellig oppfatning av hvordan det skulle gjøres, det er noe helt annet. Og jeg må si at som styreleder følte jeg meg jo tusjert av statsministeren, som sa at styre og eier kunne ha forskjellige interesser. Det hadde vi jo overhodet ikke. Vi hadde bare én interesse, og det var å få mest mulig ut av denne saken økonomisk, i statens interesse. Det kan jo være at man ikke er så nøye med de språklige nyansene her, men slik var det i hvert fall.

       Dette med de børsnoterte aksjene og diskusjonen rundt dette - der må jeg si at der var styret totalt utenfor prosessen. Det var en beslutning som ble tatt, og et diktat som da ble fremført fra eier til SND Invest om å selge de børsnoterte aksjene rett før salgsprosessen skulle gå inn i avgjørende fase. Styret ble da pålagt dette, og jeg som styreleder sa at det var det umulig for meg å gå inn på, på grunn av innsideinformasjon om en del av disse aksjene. Likeledes var administrerende direktør også innsider, og departementsfolk var innsidere, for de var nemlig blitt forelagt en sak som gjaldt en emisjon i et av de store selskapene som var i porteføljen. For min del gjorde tilfeldighetene at jeg reiste utenlands rett etterpå, men da ble altså et av styremedlemmene innkalt for å delta i en ekstraordinær generalforsamling, hvor man da ble pålagt av eier å selge disse aksjene. Hvorvidt dette var brudd på forutsetningene og forskjellsbehandling, kan ikke jeg i kraft av å være styreleder uttale meg om. Men dette var i hvert fall det som da foregikk. Så det var jo også en meget rar historie. Hvis jeg skulle ha sammenliknet med det som jeg kjenner best, nemlig privat næringsliv, ville jeg jo si at det virket som at salgsprosessen hadde stått stille veldig lenge, og så fikk man veldig hastverk på slutten, og så skulle ting skje veldig fort. Og det å selge ut med den rabatten som ble totalt på hele oppgjøret, var også noe som et privat selskap nærmest ville ha gjort i en nødssituasjon, etter min vurdering.

       Da tror jeg jeg avslutter der. Jeg vet ikke om Morten Frogner vil supplere meg - med det du mente du har større kjennskap til.

       Morten Frogner: Jeg takker for anledningen. Jeg skal ikke bruke veldig mange ord.

       Thor Svegården, tidligere administrerende direktør, kunne dessverre ikke være til stede, og han beklaget det. Han og jeg hadde et møte med Kjell Engebretsen på Stortinget, og vi skrev et brev i den anledning. Nå skjønner jeg at det brevet er gjort kjent for komiteen. Fra det er det vel egentlig viktig å understreke det som for så vidt statsråden nå bekreftet, nemlig at han hadde full tillit til styret og administrasjonen, slik jeg hørte ham i dag, og det var en av de tingene som var veldig viktig for oss å understreke fra administrasjonens side. Det har fremkommet opplysninger i pressen som skulle tyde på at administrasjonen og styret undergravde denne prosessen og således bevirket at staten fikk lavere betaling for både de børsnoterte aksjene og den øvrige porteføljen. Det er i dette brevet redegjort i detalj for vår rolle i dette, så jeg går ikke nærmere inn på det.

       Jeg tror det er én ting som kanskje kan belyses ekstra. Det er hvordan man selger et selskap som SND Invest. Det som lå i styrets forslag, var at man skulle selge ut selskapet aksje for aksje i stedet for som en enhet. Det som skiller disse metodene fra hverandre, er i første rekke at selger man selskapet som en enhet, vil man bli utsatt for en eller annen form for rabattering, som følge av at en kjøper kjøper en stor portefølje som han ikke har mulighet til å ha så mye innsikt i som den som besitter den. Dersom man selger selskapets aksjer én for én, får man altså ikke en slik rabatt. Det man får i stedet, er en usikkerhet. Så det en selger må ta hensyn til, er: Hvor stor rabatt vil jeg tolerere for å slippe usikkerheten? Det tror jeg på en måte kanskje er det viktige punktet her, økonomisk sett.

       Møtelederen: Takk skal dere ha.

       Da gir jeg ordet til Kjell Engebretsen, som har ti minutter. Vær så god!

       Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha! Jeg begynner med rabattene, ja i det hele tatt med resultatet av salgsprosessen, det staten sitter igjen med av gevinst. Jeg forsøker nå å balansere dette, få et grep om det.

       Statsråden sier for sin del at det å sitte med disse aksjene og eksempelvis over fem år ha en styrt avvikling av det hele medfører en risiko og en årlig kostnad. Hvis man også baker inn prisutviklinger og slikt, sier han at man kommer ut på den andre siden med iallfall i det minste en stor risiko, antakelig. De vurderte å selge nå istedenfor å gjøre det på den måten.

       Vi vet at dere hadde et annet forslag. Hvorfor? Hvilken begrunnelse har dere for at det å sitte med denne porteføljen over lengre tid og styre dette på en annen måte ville ha gitt et bedre resultat?

       Otto A Geheb: Det er i grunnen ganske enkelt. Det SND Invest har drevet med så lenge det har eksistert, og spesielt de siste årene, fordi det da var blitt skilt ut fra den opprinnelige egenkapital - det var jo en egenkapitaldivisjon i SND som var utgangspunktet, men det er mer og mer gått over til å bli et normalt ventureselskap - er at man har kjøpt, sittet på en aksje og solgt den igjen med fortjeneste. Det har jo vært målet. Det betyr at noe tjener man på, og noe taper man på. Men summen av dette skal bli en skikkelig avkastning.

       Det man foreslo - og for dem som måtte ønske det, har jeg kopi av vår innstilling overfor departementet fra dette berømmelige møtet, der jeg redegjør i detalj for hvordan dette kunne gjøres - var rett og slett å sette bort, altså lukke, selskapet som sådant, la aksjene stå i et fond og ha en administrator eller et management-selskap som skulle stå for salg over tid. Da ville man gjøre nøyaktig det som SND Invest har gjort gjennom alle år med hensyn til å selge, nemlig selge den enkelte aksje på et tidspunkt da man kunne ta ut gevinst. Det betyr at noe ville bli solgt relativt kvikt. Det siste halvåret før selskapet ble solgt, solgte vi to-tre slike aksjegrupper - jeg kan til og med gjerne gi navnene på disse, hvis det er ønskelig - med betydelig fortjeneste. Det er jo på denne måten man opererer i et slikt selskap. Hvis vi hadde fått vår idé igjennom, hadde vi gjort det samme som kjøper nå gjør, sittet på disse - og selvfølgelig tapt på noe og tjent på noe. Avkastningskravet på 15 % - eller hva det nå måtte være - var overhodet ikke inne i vårt regnestykke. Vi tok ikke hensyn til avkastning, vi tok bare hensyn til normal utvikling av en slik portefølje.

       Nå må det jo også sies at avkastningen historisk i SND Invest selvfølgelig er preget av at vi arvet en del av porteføljen vår fra SND. Det har opprinnelig vært helt andre avkastningskrav til dette, og dermed er snittavkastningen noe lavere. Men 15 % var realistisk på slutten.

       Kjell Engebretsen (A): Jeg sitter med en forståelse av at SND Invest var en betydelig egenkapitalkilde for en del virksomheter i en del spesielle områder og i spesielle bransjer osv. Ble det ved dette salget utarbeidet noen konsekvensanalyse av hva dette betyr for denne delen av næringslivet, altså bedrifter i utsatte områder og utsatte bransjer? Ble det gjort noen analyse av dette?

       Otto A Geheb: Morten Frogner kan sikkert svare på dette bedre enn jeg, men jeg vil bare si med en gang at vi etterlyste jo egentlig at det ble gjort. Og det ble det ikke. Men jeg vil også med en gang si - fordi det fra en bestemt stortingsrepresentant ble fremhevet at vi liksom hadde investert i hytt og pine - at i virkeligheten lå ca 60 % av porteføljen i distrikter og utsatte næringer - reiseliv, fisk osv. Men det vet Morten Frogner veldig mye om.

       Morten Frogner: Det konkrete svar på det konkrete spørsmålet ditt er veldig enkelt. Det kan jo hvem som helst svare på, hadde jeg nær sagt. Det er nei, det ble det ikke.

       Så kan jeg kanskje gi litt påfyll på den siste delen av det Geheb svarte på. Vi hadde historisk en strategi som skilte seg betydelig fra andre venture- eller private equityaktører i Norge, ved at vi investerte store deler av vår portefølje i fiskeri, reiseliv og den type næringer. Det normale er å investere veldig mye på teknologisiden, hvor vi også var, men det var som sagt en helt annen profil på vår portefølje enn det som er normalt for tilsvarende privateide aktører.

       Kjell Engebretsen (A): Jeg er sikker på at det kommer spørsmål om dette senere. Andre kommer til å stille noe mer konkrete spørsmål om dette, tror jeg. Vi kunne lese i pressen at Enskilda Securities nærmest beskyldte ledelsen i SND Invest for å motarbeide salgsprosessen for de noterte aksjene, og dette bidrog til å redusere mulighetene for verdimaksimering av dette. For det første: Hva er kommentaren til en slik påstand? Og for det andre: Når ble administrasjonen orientert om salgsopplegget for de noterte aksjene?

       Morten Frogner: For å ta den siste delen først: Vi ble orientert om dette salgsopplegget den samme mandagen som closing hadde funnet sted. Da ble vi orientert om at de børsnoterte aksjene skulle selges. Vi fikk for så vidt beskjed om å gjøre det. Men vi sa at det kan vi ikke gjøre, av de samme årsakene som Geheb har forklart. Vi var i innsideposisjon i en del av disse selskapene, noe som gjorde det helt umulig for oss å gjøre det.

       Kjell Engebretsen (A): Så dere ble informert etter closing?

       Morten Frogner: Vi ble informert etter at beslutningen var fattet. Og vi hadde ingen befatning verken med vedtak eller prosessen i etterkant av det.

       Vi fikk - for å nyansere litt, eller ikke for å nyansere, men for å svare litt grundigere - gjennom prosessen en forståelse av at de enkelte kjøperne ikke var interessert i de børsnoterte selskapene. Det forstår man gjennom spørsmålsstillingen, f.eks. i møter.

       Det vi da spilte inn overfor departementet i løpet av sommeren, var at dersom det skulle bli aktuelt å selge de børsnoterte selskapene, la oss da få være med i en prosess for å se hvordan vi kan gjøre det. Men etter det fikk vi ikke høre noe om dette før den samme mandagen som jeg nevnte.

       Kjell Engebretsen (A): Greit! Vi spurte statsråden, og han sa at med en så stor portefølje - ja, i hele denne saken er det i det hele tatt veldig vanskelig å ha noen kvalifisert vurdering av hvilken rabatt som ligger der, forstod jeg. Det gjaldt både de noterte og de unoterte. Nå har dere gitt uttrykk for at den rabatten som ble gitt totalt sett, var uakseptabelt høy. Kan dere ytterligere utdype det noe?

       Otto A Geheb: Slik som jeg oppfattet situasjonen, når man selger et selskap la SND Invest AS, vil det fremkomme rabatter i denne størrelsesorden. Så statsråden har fullstendig rett i at man med åpne øyne gikk inn i en form for salg som medførte i størrelsesorden over 50 % rabatt, fordi usikkerhet for kjøper av en hel portefølje er helt annerledes enn usikkerheten for selgeren som sitter og har dette, og kjenner hvert enkelt selskap. Historisk gjennom tid har styrerepresentasjon i selskapene osv. hatt en helt annen situasjon. Så de som har kjøpt med den rabatten, har for så vidt ikke gjort noe galt. De som har solgt, har ikke gjort noe galt. Men det gale etter vår oppfatning er jo at man i det hele tatt gikk inn på et salg på de premissene, nemlig å selge dette under ett, og ikke valgte den andre løsningen.

       Kjell Engebretsen (A): Så det er altså mye av selve prosessen som fører til en slik rabatt ute i markedet? - OK.

       Møtelederen: Da går vi videre til Høyre, som har 5 minutter til spørsmål.

       Martin Engeset (H): Til dette møtet med departementet som vi innledningsvis kom litt inn på, hvor det ble presentert en alternativ modell for hvordan dette kunne gjøres: Etter den dokumentasjonen vi har her, fant det sted 8. april. Jeg har registrert at du var litt usikker på datoen, men vi forholder oss både til skriftlig materiell og ting som kommer muntlig her i dag. I hvert fall står det i den rapporten som vi har fått fra departementet:

       Så hele den modellen dere har snakket om her, står beskrevet i dette notatet. Det kan bekreftes?

       Otto A Geheb: Ja, modellen står der. Men du var unøyaktig på ett punkt nå, som jeg gjerne kan rette opp.

       Martin Engeset (H): Det får du ta når vi kommer til svaret. Men spørsmålet går på: Her beskriver jo departementet hvordan de oppfattet SNDIs forslag og modell, og konklusjonen er:

       Det var konklusjonen. Det jeg lurer på, er: Hvem var det som skulle drive dette selskapet, og hvordan skulle det organiseres?

       Otto A Geheb: Forslaget var helt konkret. Det skulle settes bort til et privateid management-selskap. Så står det i tillegg ...

       Martin Engeset (H): Hvem skulle eie det da?

       Otto A Geheb: Hvem som helst. Det finnes flere i dag som kunne ha gjort det. Den andre muligheten var at når vi satt med en stab av folk som kjente disse selskapene, så var det mulig at de om ikke annet ville bli etterspurt i dette management-selskapet, eller at de muligens kunne etablere, når de allikevel ble arbeidsledige etter at det ble solgt, og kunne drive dette. Men det var ikke hovedpoenget.

       Martin Engeset (H): Der lå det også en interesse da ...

       Otto A Geheb: Nei!

       Martin Engeset (H): ... i forhold til at man kunne få seg noen attraktive muligheter framover?

       Otto A Geheb: Dette ble helt fra begynnelsen av sagt veldig tydelig fra min side, både til departementet og til de ansatte i SND Invest, at når vi går inn i en diskusjon om dette, så gjør vi det ikke for å redde verken arbeidsplasser eller noe som helst av de tingene. Vi går inn for å få ut de verdiene som kan måles i penger. Da kan f.eks humankapitalen også måles i penger i visse sammenhenger. Men her var det ikke snakk om å bygge opp noe for å ta vare på de ansatte. Det var for å få mest mulig ut av det.

       Morten Frogner: Jeg vil gjerne også svare på det. Dette var et forslag som var veldig klart på den måten at det splittet det som normalt er et fond, fra et management-selskap. Det er jo veldig tydelig da at hvem som helst kan drive dette management-selskapet. Slik at hvis man var misfornøyd med den tidligere administrasjonen i SND Invest, og hvis administrasjonen i SND Invest ikke var kompetent til å gjennomføre dette, slik Orkla antydet, kunne man bare sette dette ut til hvem som helst. Og byen var full av forvaltere som var villig til å gjøre det. Så jeg vil si at det var en konkurranseutsetting mer enn en mulighet. Men muligheter er det jo over alt, og muligheter var det for tidligere ansatte i SND Invest også, hos kjøper. Så muligheter var det.

       Martin Engeset (H): Muligheter man mistet hvis man valgte departementets modell?

       Morten Frogner: Nei, ikke det. Fem av SND Invests gamle medarbeidere er jo i dag i Four Seasons Venture. Så muligheter var det alle veier.

       André Dahl (H): Når det gjelder prosesser, har vi i hvert fall fått klarlagt at det var deltakelse i møte mellom kjøpergruppering og engasjementsselskaper - det medfører riktighet - og SNDI, og dere har fått redegjort for synspunkter overfor departementet. Det følger ganske klart her. Men et kort ja- eller nei-spørsmål, og det er: Er det riktig at SNDI i denne prosessen i april 2003 vurderte at det var behov for tilleggsinvesteringer i løpet av de første 12 månedene på et beløp på ca. 300 mill. kr? Medfører det riktighet at dere fremførte de synspunktene?

       Morten Frogner: Ja, det er riktig. Fra april og 12 måneder: ca. 300 mill.

       André Dahl (H): 300 mill. OK. Til fradrag fra det dere eventuelt kunne få ved en annen organisering, ikke sant?

       Morten Frogner: Jeg er ikke sikker på om jeg skjønte det spørsmålet.

       André Dahl (H): Nei, det er en type investeringer som da vil komme til fradrag fra den modellen dere skisserte i april.

       Morten Frogner: Nei. Tilleggsinvesteringer ville det jo være behov for uansett hvilken modell man ville velge. Det man også kunne gjøre i en slik sak, var å bevilge et mindre beløp og si at de første salgene man gjorde, kunne gå til også de tilleggsinvesteringene som viste seg nødvendige. Fradrag - jeg skjønner ikke ...

       André Dahl (H): Jo, det totale av det man kunne forvente å tjene på det. Når det blir 300 mill. kr i en investering slik, må jo det nødvendigvis ses i en samlet pakke.

       Morten Frogner: Svaret er klart nei, hvis det er det du mener. Eier man aksjer i Norsk Hydro for 100 kr og investerer 50 kr til, forventer man å få avkastning også på de siste 50 - uten sammenligning for øvrig.

       André Dahl (H): Et spørsmål: Hvilke avkastningskrav la dere til grunn?

       Møtelederen: Beklager - tiden er ute.

       Da går vi videre til Fremskrittspartiet. Vær så god! Fremskrittspartiet har også 5 minutter.

       Carl I Hagen (FrP): Takk, leder.

       Står dere fast på det som dere har gjort i dette regneeksemplet når det gjelder « Avvikling av statens eierskap i SND Invest AS » og « Alternativ framgangsmåte », på ca. en halv milliard kr?

       Otto A Geheb: Det står vi fast på, ja.

       Carl I Hagen (FrP): Og det er slik at hvis hastverket til at departementet skulle gjennomføre dette salget, eller avvikling av porteføljen, var begrunnet - la oss si - av politiske årsaker, og man var redd for at fullmaktene skulle bli trukket tilbake, da ville man allikevel ha oppnådd det gjennom denne modellen gjennom kontrakten mellom fondet og selskapet, at man ikke kunne ha snudd opp ned på den avviklingen over fem år?

       Otto A Geheb: Jeg er ikke sikker på om jeg skjønte spørsmålet.

       Carl I Hagen (FrP): Hvis bakgrunnen for at man ikke ville gjøre det over fem år, var at man var engstelig for at det politiske vedtaket som ble gjort veldig omstridt, ble omgjort av et nytt vedtak, så ville man jo ikke ha greid å bli kvitt SND for de politiske grunner som ligger til grunn for hele saken, Men som jeg leste dette, var det en avtale mellom dette nye fondet og det gamle selskapet, det nye management-fondet, som skulle gjennomføre prosessen, så man ville likevel ha greid å låse muligheten for å stoppe prosessen.

       Morten Frogner: Det forholdet, som du sier, ville jo blitt regulert med en avtale mellom et management-selskap og et fond, og dersom den avtalen ikke hadde - på en måte - hatt en klausul om at dette kunne stoppes eller reverseres, ville ikke det vært mulig.

       Carl I Hagen (FrP): Ok. Det var akkurat det jeg ville ha bekreftet, for da begynner vi å finne nøkkelen her.

       Så vidt jeg skjønner, anser dere selvsagt at SND Invest AS var et venture-selskap, men selvsagt mer spesielt enn øvrige private venture-selskaper, i og med at det var et politisk redskap til å begynne med, i hvert fall for SND og egenkapitaldivisjonen, som hadde politiske årsaker, politiske føringer, på hvor man investerte midler for å hjelpe bedrifter som ellers ikke var liv laga. Er det korrekt? Altså: Bortsett fra alt det gamle politiske var det et venture-selskap?

       Dere må svare av hensyn til referatet.

       Jeg vet det er et litt vanskelig spørsmål. Men hvis man skulle stille spørsmålet: Hvilke personer ville være best egnet kompetansemessig, kunnskapsmessig, til å få avviklet SND Invests aksjeportefølje over en femårsperiode - de som jobbet og satt i SND Invests administrasjon, som hadde kjøpt aksjene, foretatt investeringer og analysene, eller et helt nytt venture-selskap som ikke hadde den samme kompetansen?

       Otto A Geheb: Etter min vurdering vil selvfølgelig de som kjente porteføljen, være de beste. Men det er klart at hvis eier hadde valgt den løsningen, hadde de stått totalt fritt. Og de kunne ha valgt hva som helst, de kunne ha brukt rådgivere om igjen som kanskje hadde hatt andre interesser av å gjennomføre det, for å se hva som var best.

       Carl I Hagen (FrP): Du opplyste at det var en ekstraordinær generalforsamling da du var ute og reiste. Var det vanlig? Hvis det er slik at et styre har én oppfatning og en eier har en annen, hvis styret mener veldig sterkt at her vil vi ha ryggen fri, vil man jo ofte insistere på et formelt generalforsamlingsvedtak, kontra at man bare har hatt en telefon. Var dette en problemstilling som kom opp?

       Otto A Geheb: Problemstillingen var egentlig at SND Invest når som helst kunne selge disse aksjene, hvis de syntes det var riktig. I dette tilfellet ble vi jo bedt om å selge aksjene, og vi fant ut at vi ikke kunne gjøre det på grunn av innsideproblematikk. Dermed måtte departementet tenke ut en metode for å gjøre det. Og hvordan de greide å løse dette når de var innsidere, flere av dem, vet jeg ikke. Men fra styrets side ble det også under mitt fravær innkalt et styremedlem - dette gikk jo veldig fort - som overhodet ikke visste om situasjonen, til å være styrets representant på generalforsamlingen. Og så ble det gjennomført som et generalforsamlingsvedtak.

       Carl I Hagen (FrP): Som du hørte tidligere, når det gjelder hele prosessen her med å selge aksjene i SND Invest, altså porteføljen til et selskap som var eksperter på kjøp og salg av aksjer, sa statsråden at statsråden og departementet fulgte vanlig praksis og vanlig opplegg for andre bedrifter hvor staten eier aksjer direkte, som i Arcus og i Moxy osv. Kan du kommentere det? For meg virker det som om det er stor reell forskjell her.

       Otto A Geheb: Jeg tror ikke det finnes noen vanlig praksis i staten for å selge venture-selskap, for å si det enkelt. Men man har solgt andre selskaper, det er helt riktig.

       Carl I Hagen (FrP): Når det gjelder den rådgivning som ble innleid til departementets avdeling, som er nevnt tidligere, hadde det vært noe behov for noen juridisk rådgivning eller for Orkla Enskilda hvis SND Invest AS gjorde det på den måten dere har skissert i dette opplegget?

       Otto A Geheb: Hvis man skulle tenke seg at man var i departementets sted, ville jeg gått løs på dette med å bruke uhildede eksperter som skulle vurdere løsningen helt uavhengig av et honorar eller et prosentuelt utbytte av et salg. Nå vet jeg ikke, for jeg har ikke sett disse kontraktene - jeg har fått referert noe av det - men vårt inntrykk er at de vurderingene som ble gjort av utenforstående her, ikke gjaldt hvordan man skulle selge, men gjennomføringen av selve salgsprosessen etter at man hadde bestemt seg.

       Carl I Hagen (FrP): SND Invests styre og administrasjon greide å avvikle dette uten å måtte innleie noen slike tjenester?

       Otto A Geheb: Ja.

       Møtelederen: Da er tiden ute. Da gir jeg klubba til komiteens nestleder.

       Martin Engeset overtok her som møteleder.

       Ågot Valle (SV): Statsråden sa tidligere at hans oppfatning var at her var det foregått et samlet salg, mens dere, ettersom jeg skjønte, mener det har vært separate salg av de børsnoterte selskapene og de ikke-børsnoterte selskapene - altså hver for seg. Stemmer det?

       Otto A Geheb: Ja, etter det som er fremkommet, er det jo tydelig at det er slik det har foregått.

       Ågot Valle (SV): Jeg spurte også statsråden om dette med krav til selskap om å legge inn omstillingsmidler i anbudet. Han sa at det var det ikke noe krav om, men det var krav om å by mest. Hva slags kommentar har dere til det? Hvilke konsekvenser har det for porteføljeselskapene at det ikke ble gjort?

       Otto A Geheb: Du tenker vel egentlig på disse oppfølgingsinvesteringene?

       Ågot Valle (SV): Ja.

       Otto A Geheb: Der må jeg også si, på bakgrunn av det som er sagt tidligere her, at alle slike selskap må ha til rådighet et betydelig beløp for å kunne drive med oppfølging. Det er ikke noe som har med denne situasjonen å gjøre.

       Hvis SND Invest f.eks hadde fått likviditetsproblemer, hadde de begynt etter at man hadde hatt 200-300 mill. kr til rådighet for å kunne drive oppfølging. Så det var vel en av forutsetningene at tilbyderne her måtte signalisere at de hadde kapital til oppfølging. Det var vel 200 mill. kr, som ble nevnt av kjøper, som man hadde til rådighet. Så det at vi hadde antydet 300 mill. kr, var ut fra en generell betraktning, ikke noe som var beregnet til konkrete formål.

       Morten Frogner: Overslaget var også gitt fem måneder før transaksjonen ble gjort, så en del av den oppfølgingen ble altså gjort i forkant, mellom da anslaget ble gitt, og selve transaksjonen. Bare så det er sagt.

       Ågot Valle (SV): Har dere noen mening om hvorfor finansiell rådgiver og dere hadde så ulik mening om hvordan man skulle gå fram?

       Otto A Geheb: Vi kan ikke ha hatt noen oppfatning om det. Vi har aldri vært i diskusjon med noen ekstern rådgiver. Vi har aldri fra departementets side fått presentert noen form for rådgivning som er gjort av eksterne. Det eneste vi har fått rede på, er selve rådet når det gjelder gjennomføringen - den tekniske gjennomføringen av selve prosessen.

       Ågot Valle (SV): Så dere har ikke noen mening om hva slags hensyn som da lå bak den tekniske gjennomføringen av prosessen?

       Otto A Geheb: De eneste rådgivere vi har hørt om, er jo de som har vært med i selve prosessen og hatt et honorar som har stått i forhold til hva de har solgt det for - så vidt jeg har skjønt da. Men jeg har ikke sett disse kontraktene.

       Ågot Valle (SV): Så dersom de hadde den type føringer, ville de hatt interesse av å få solgt det raskt?

       Otto A Geheb: Ja. Hvis jeg som konsulent hadde gitt et råd som veldig kort sier: Overlat dette til et management-selskap og lukk det i et fond, så hadde jeg fått et visst honorar. Hvis jeg hadde stått for en transaksjon på 500-600 mill. kr, hadde jeg fått et helt annet honorar, så det er jo en interessekonflikt hvis det er de samme rådgiverne. Men det kan ikke jeg uttale meg om, for det kjenner jeg ikke i detalj.

       Ågot Valle (SV): Takk skal du ha.

       Ågot Valle overtok her igjen som møteleder.

       Møtelederen: Da har jeg tatt tilbake klubba, og gir ordet videre til Kristelig Folkeparti. Vær så god!

       Modulf Aukan (KrF): Ja takk. SND Invest opplyste i sin årsrapport for 2002 at dei for perioden 1994-2002 oppnådde ei avkasting før driftskostnader for det avsluttande engasjementet på 5 % pr. år. Vart det vurdert som ei avkasting på forretningsmessige vilkår?

       Morten Frogner: Nei, men så drev vi jo heller ikke virksomheten på rent forretningsmessige vilkår, og spesielt ikke fra starten av. Så det jeg pleide å si for å forklare dette, var at gitt en investering og en investeringsmulighet opptrådte vi som en privat investor. Men selve strategien for SND Invest var jo annerledes enn det som private investorer ville ha valgt. Jeg la merke til at du stilte et spørsmål i sted - hvis jeg kan tillate meg å nevne det - om sentraliserende effekt. Man kan ikke både ha ikke-sentraliserende effekt og ha interesse av å investere i alle bransjer i alle fylker i hele landet likt fordelt og samtidig levere en avkastning som er på topp kommersielt. Da blir det for mange betingelser.

       Modulf Aukan (KrF): Da er det naturleg å stilla spørsmålet: Var det slik oppfatninga av føresetnadene i St.prp. nr. 1 (1992-1993) var, at dei investeringane som skal gjennomførast, skal skje på forretningsmessige vilkår - som det står i budsjettet?

       Morten Frogner: Det var akkurat det jeg forklarte nå. Det er forskjellen mellom når man gjør en enkelt investering og hvordan du ser på det, og hvordan du legger opp strategien for selskapet som helhet. Det blir fine nyanser her, men det er ganske viktig for SND Invest, for du kan si at dersom man i 1994 skulle valgt en strategi som sier at det eneste vi skal gjøre, er å tjene mest mulig penger på statens vegne, så er det klart at en rekke av de investeringene vi har gjort, spesielt i Utkant-Norge og i bransjer som ikke er så interessante, kunne vi da ikke ha gjort. Her er det altså en fin linje man må balansere på i forhold til de betingelsene som ble lagt. Og spesielt - hvis jeg skal tillate meg det hjertesukket - så er jo de føringer eller signaler man får fra ulike politikere, veldig vanskelige å tolke. Derfor må man prøve å lese det som faktisk står, som du henviser til, og leve etter det, og så la andre uttalelser på en måte bli registrert, men nødvendigvis ikke etterfulgt.

       Modulf Aukan (KrF): Du sa at det var 60 % av investeringane som skjedde i det ein kan kalla utsette næringar. Kan du seia litt meir om ein følte at ein oppnådde det ein ønskte? SND Invest skulle jo vera ein reiskap?

       Morten Frogner: Jeg synes det. Personlig er jeg stolt av å ha arbeidet 10 år i SND Invest. Jeg synes vi fikk til utrolig mye i løpet av den tiårsperioden. Vi investerte i en hel masse bedrifter, og vi leverte en avkastning som private vil si var dårlig, men som tross alt var en avkastning tilbake til staten. Vi viste vei som investor innenfor en rekke sektorer, spesielt kanskje sjømannssektoren, som vi var godt kjent for. Jeg synes da - i all beskjedenhet - at det er verdt å være stolt av det å ha jobbet der i ti år.

       Modulf Aukan (KrF): Ja, takk.

       Møtelederen: Dere har da 5 minutter til oppsummering, dersom dere ønsker å bruke de minuttene. Vær så god.

       Otto A Geheb: Det er blitt sagt mye i denne sammenheng, og det har stått mye i media. Jeg vil bare si at fra styrets side føler vi, i likhet med statsråden, at vi ikke har vært i en konflikt, det har ikke vært de store følelsene oss imellom. Vi har samarbeidet om det som det har vært naturlig å samarbeide om, styret har gitt uttrykk for hva vi har ment.

       Når det er sagt, vil jeg si at det har vært en dyp og prinsipiell uenighet om hva som var riktig i denne salgssituasjonen. Vi kalte det ikke engang salg da vi lagde vår innstilling, vi kalte det avvikling av statens eierskap i SND Invest, for vi mente at det egentlig var det som det politiske vedtaket innebar. Det var ikke teknikken i å gå ut av selskapet som var det viktige, det viktige var at staten ikke skulle eie SND Invest. Med den modellen vi fremla, mente vi at vi dekket det politiske vedtak og samtidig tok vare på de verdiene som lå i selskapet. Det var vårt motiv. Det er derfor jeg sier at interessen fra eier og fra styret må ha vært nøyaktig den samme, jeg kan ikke skjønne at den kunne ha vært noe annet. Men metodene for å få det til var vi dypt og inderlig uenige om. Det har vi gitt signal om.

       Jeg synes bare for å si det en gang til - at det var merkelig at statsråden var i tvil om hvem som hadde tatt initiativ til dette møtet, etter at undertegnede hadde strevd veldig lenge for å få det i stand og omsider fikk presentert vårt syn samlet, ikke bare gjennom mer sporadiske kontakter.

       Hvis noen skulle være interessert i å se på dette - jeg vet ikke om det er anledning til det, leder - har jeg en del kopier av den innstillingen. Jeg vet ikke om dette prospektet til Four Seasons Venture er tilgjengelig for allmennheten, men hvis det var det, kunne man jo legge dokumentene ved siden av hverandre og se om de som egentlig har kompetanse innen dette området, tenker noenlunde likt.

       Møtelederen: Takk skal dere ha. Vi tar 10 minutters pause.

Høring med Sverre Skogen, Wiik og Skogen

       Møtelederen: Da ønsker vi Wiik og Skogen, Sverre Skogen og Willy Wiik, velkommen.

       Dere skal nå få 5 minutter for å gjøre rede for saken slik dere ser den.

       Sverre Skogen: Takk for det. Vi begynner med å presentere oss.

       Willy Wiik, ved min side, var daglig leder ved oppstarten av SND Invest de første tre og et halvt årene. Vår gruppe bestod også av Pareto som finansiell rådgiver og tilrettelegger. Vi var ute i markedet for å finansiere dette. Det investeringsselskapet som vi valgte som finansiell investor, Harbour West Partners, er ett av USAs tre største investeringsselskap. Og vi hadde med oss advokatfirmaet BAHR, som hadde den detaljerte gjennomgangen av porteføljen, og hadde også en av partnerne, Ole Lund, med, som ville vært styreleder. Undertegnede heter Sverre Skogen, med bakgrunn fra Aker.

       Det som var vår forretningsidé med SND Invest, var å bruke det som et første fond av flere for å kombinere det vi så var behov for større tilgang på kapital enn det vi så i Norge, med industriell bakgrunn og kompetanse. Vi så tydelig at den porteføljen som lå i SND, var langt bedre enn det noen uttalte seg om i pressen. Derfor fenget det vår interesse, i hvert fall undertegnedes. Willy Wiik hadde arbeidet med det i en periode allerede. Det var slik vi kom sammen. Det ville blitt det første av flere fond.

       Vi valgte Harbour West alene, fordi vi ønsket å ha en effektiv gjennomgang av porteføljen. Som det har kommet fram her, har den type portefølje stor risiko. For 123 selskaper, eller i hvert fall 80 av dem som ble valgt ut for å bli satt verdi på, ville det være veldig viktig å kunne få tilgang til ikke bare styrenotater og referater, men også ledelsen og deres vurdering av sin egen forretningsplan og sin egen markedssituasjon. Så vi hadde mobilisert et relativt stort team og valgte å ha med oss en som hadde vært med på den type gjennomgang tidligere, for nettopp å ta bort usikkerheten, vite hvordan vi kunne utvikle og bistå disse selskapene på veien framover, og for å kunne sette en riktig pris på dem.

       Vi hadde i vår avtale med Harbour West et mandat til å selge ut på samme vilkår 50 % av aksjene, for vi mente at det var riktig å ha med også norske investorer. Det mente vi var riktig, ikke minst fordi vi ville etablere dette som en plattform for flere fond.

       Vi fikk ikke detaljert tilgang til organisasjonen i SND Invest, men vi så på deres egne planer om å redusere fra det nivået som de var på ved disse tider i fjor, fra 18,19 ned mot 10, til å være omtrent et riktig nivå. Så det vi hadde som plan, var at Wiik og jeg ville gå inn i ledelsen av selskapet, og så ville vi ha en detaljert gjennomgang av de ansatte og ta med oss majoriteten av dem som var der. Det var også en plan som vi kommuniserte til departementet.

       Anbudsinstruksen, som vi ble invitert til å by på, var et kjøp av den samlede porteføljen, altså både de unoterte aksjene, som var den største delen, de noterte aksjene, kontantene i selskapet og én pris, og - også det ble forespurt - hvilket perspektiv vi hadde på utviklingen av selskapet framover, altså et langsiktig perspektiv. Det var det vi hadde å forholde oss til. Vi hadde da finansiering på det hele. Vi hadde også finansiering på oppfølgingskapital. Det var kommet fram fra administrasjonen at det var behov for en god del oppfølgingskapital. Vår egen vurdering tilsa at det var nødvendig, men det ville også være gode investeringer. Det var en del av den totale finansieringen som vi da hadde tilgjengelig.

       Det var flere runder opp til de innledende fasene. Jeg tror vi var en del av 15, så ble vi en del av sju, og så ned til tre i innspurten. Anbudsinstruksen var ganske klar. Vi arbeidet med den såkalte SPAen, som er en Share Purchase Agreement, som i realiteten er kontrakten, hadde den helt avklart og hadde i realiteten ingen praktiske forbehold, og var med i de budprosessene som var både rett før sommeren i fjor, i september og de to siste rundene helt på tampen.

       La meg bare bruke et par setninger på de innledende fasene. Det var den 26. vi leverte inn det som ble vårt nest siste bud, men vi gav beskjed om at det ville bli det siste budet. Da hadde vi et par dager før blitt utfordret på den budinstruksen om en samlet pakke, hvor departementet gjerne ville ha en redusert risiko for oss, men da med en økt risiko for seg selv på de børsnoterte, om hva slags mekanisme vi kunne legge til grunn for å få det til. Vi skisserte en mekanisme ut fra en ganske stram forutsetning. Det var at vi tidligere ikke hadde vært ute i markedet for å skaffe oss noen som ville være sammen med oss og ta de børsnoterte, altså såkalt « back to back », har jeg forstått at det kalles på finansspråket. Vi fikk heller ikke muligheten til å gjøre det de få dagene dette var aktuelt. Det fikk vi klar beskjed om fra departementet. Og sågar var det noen hos Pareto, som til tross for hva vi hadde fått beskjed om, hadde kommunisert videre og tatt en telefon til en investor. Det gikk ikke mange minuttene før den kom tilbake via Enskilda til undertegnede om at så likevel hadde foregått, og at det måtte vi passe oss for, for det kunne ikke være slik at alle tilbyderne var ute i markedet samtidig. Det ville bare skape stor usikkerhet og muligens påvirke aksjekursen, som jo ikke er urimelig.

       Møtelederen: Takk skal du ha.

       Da gir jeg ordet til Kjell Engebretsen.

       Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha, leder. Dette med de noterte aksjene blir for oss en sak som er litt vanskelig å få grep om. De som til slutt fikk tilslaget, FSV, hadde lagt inn et bud hvor den børsnoterte delen av aksjene var skilt ut. Det skulle legges til DNB Markets eller en liknende institusjon for videre salg. Hadde dere denne opplysningen? Hadde dere denne muligheten? Hvis dere hadde denne opplysningen hele tiden, at det hadde vært en mulighet, ville det ha forandret prosessen og opplegget for deres del?

       Sverre Skogen: Nei, vi hadde ikke den muligheten. Den muligheten vi hadde, var enten å få Advokatfirmaet BAHR, undertegnede, Wiik eller Harbour West til å gjøre det. Alle var innenfor vår gruppe. Vi hadde ikke anledning til å gå ut for å gjøre det.

       Vårt forslag var at det var noe som departementet selv gjorde. Og vi ville gjøre det for dem - det var jo en del av vårt opprinnelige bud. Vi fant ut at når departementet ikke ville gjøre det og det ikke var noen tredje part, ville den beste løsningen da være å selge med én gang. Det var ikke det vi ønsket. Vi ville som sagt være langsiktige, og vi så at en del også av den børsnoterte porteføljen var viktig for en del av de bransjene. Men for å kunne øke prisen, ble det løsningen. Så det var vårt forslag fredag den 26. - altså vårt nest siste bud - og det forslaget vi ble invitert til eksklusive forhandlinger om, lørdag den 27.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat. Det var altså ... sa du lørdag?

       Sverre Skogen: Lørdag den 27.

       Kjell Engebretsen (A): Den 27. Da var dette den siste runden?

       Sverre Skogen: Ja, vi bød fredag den 26., og så ble vi sent på kvelden ringt opp og gjort oppmerksom på at det var meget sannsynlig at vi ville bli kalt inn til eksklusive forhandlinger på lørdag. Jeg var på reise, så jeg ble bedt om å komme meg hjem - hvilket jeg gjorde - og fikk beskjed på flyplassen om at de bare bekreftet møtet klokken, var det 9, eller 10? 10, tror jeg det var.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat. Vi forsøker å danne oss et overordnet, generelt bilde av en relativt komplisert sak.

       Vi kunne se at Skogen uttalte til Dagens Næringsliv for en stund siden at han og hans medinvestorer ikke ville ha budt på SNDI hvis de den gangen hadde visst hva de vet i dag. Hvordan var denne budprosessen? Hvorfor mener dere at de eksklusive forhandlingene strandet slik som de gjorde?

       Sverre Skogen: La meg bare si at inntil den siste innspurten var det et veldig ryddig løp fra departementet og fra rådgiverne. Vi så ikke at det var noe grunnlag for å utsette noen ting på den prosessen. Vi kjente dem også delvis fra tidligere. Men det som skjedde de siste dagene, var at den opprinnelig budinstruksen, som man hadde vært lojal mot hele veien og vært helt konsekvent på, ble avveket. Vi opplevde det som et betydelig handikap at vi ikke fikk muligheten til å avlaste oss den risikoen vi ble utfordret på å ta.

       Nå endte vi faktisk opp på den mandagen - etter å ha vært kastet ut av eksklusive forhandlinger og invitert til å by på nytt igjen - med å ta den risikoen. Men da la vi jo hele innsatsen vår på å øke verdien av budet med den økte risikoen, ved å ta den risikoen på de børsnoterte. Så i vårt endelige bud var det da ikke noen gjennomføringsrisiko, ikke noen forutsetning at aksjene skulle selges med én gang. Det var faktisk ikke noen forutsetning at de skulle selges i det hele tatt. Det var bare en markedsjustering.

       Møtelederen: Vær så god Berit Brørby.

       Berit Brørby (A): Jeg har et siste spørsmål.

       For at FSV skulle kunne disponere slik de gjorde, måtte de i forkant ut på markedet for å avklare om det forelå interessenter. Hadde ditt selskap foretatt tilsvarende undersøkelser? Forelå det signaler fra departementet om hvorledes slike undersøkelser eventuelt skulle håndteres?

       Sverre Skogen: Nei.

       Vi hadde som sagt budt på dette som én pakke og hadde ikke forutsatt at vi skulle selge de børsnoterte. Vi hadde forutsatt at vi skulle sitte med dem i et femårsperspektiv, så vi hadde overhodet ikke vært i markedet.

       Willy Wiik: Vi hadde jo fått beskjed om at vi ikke fikk lov til å gå i markedet.

       Sverre Skogen: Men det var kun et tema de siste dagene, da vi ble utfordret på den mekanismen. Før det hadde ikke det vært noe vi hadde tenkt på engang.

       Møtelederen: O K. Da går vi videre.

       Da gir jeg ordet til Høyre vær så god.

       Martin Engeset (H): Jeg lurer på: Hva er deres vurdering av den prisen som SNDI ble solgt til?

       Willy Wiik: For de unoterte selskapene er det sikkert en grei pris.

       Martin Engeset (H): Mm.

       Willy Wiik: Jeg vil gjette på at hvis du regner den andre veien, altså på en portefølje, så gis det porteføljerabatt, som Morten Frogner sa. Dette er unoterte aksjer, hvor det gis en likviditetsrabatt. Så hvis du bruker markedsbetingelser på likviditetsrabatt og konglomeratrabatt, kommer du ned omtrent på det. Og da er det bare spørsmål om hvor flinke Four Seasons er - om det er verdt 1,2 milliarder? Hvis de er flinke, blir det det. Men da har de gjort en jobb fra der de har kjøpt det.

       Så jeg tror at for de unoterte må det være ganske greit.

       Martin Engeset (H): Hva vurderer dere å være normalt avkastningskrav for denne type virksomhet?

       Sverre Skogen: En relativt, man kan ikke si risikofri, men en risikobalansert avkastning på 15 % årlig må man regne med. Det var også i tråd med de kravene som våre investorer bak oss hadde.

       Martin Engeset (H): Mm.

       Ville deres vurdering av pris og verdi vært vesentlig forskjellig, dersom salget hadde funnet sted på et annet tidspunkt?

       Sverre Skogen: Det blir en hypotese.

       Men om det hadde vært delt opp på en annen måte, om du hadde truffet aktører i markedet i Norge som var mer fokusert innenfor f.eks. sjømat, olje, gass, teknologi eller turistnæring, ville jeg tro det ville truffet et bredere nett av potensielle kjøpere. Da kunne det brakt prisen opp.

       Martin Engeset (H): Har dere dokumentasjon på at det ble gitt ulik informasjon til ulike kjøpergrupperinger?

       Sverre Skogen: Nei, men det er ulike forutsetninger som vi opplever er kommet fram i ettertid, i og med at én aktør allerede hadde vært i markedet. Det måtte jo selger ha visst. De måtte ha visst at dette var et betydelig handikap for oss.

       André Dahl (H): Det var jo dere som hadde det beste tilbudet i utgangspunktet. Medfører det riktighet at det ble muntlig meddelt dere før dere gikk inn i det eksklusive forhandlingsmøtet, at det ikke skulle være noen risiko for staten knyttet til å gjennomføre salget av de børsnoterte aksjene?

       Sverre Skogen: Nei, det var en del telefonsamtaler på fredag. Jeg var som sagt på reise. Det gikk først og fremst på forholdet om en markedsmekanisme, altså mekanismen fra vi signerte - eventuelt i løpet av helgen - til vi overtok formelt. Det som var uklart, var om det skulle være f.eks. 80 %, deler av mekanismen, eller om det skulle være 100 %. Vi var helt presise på at det skulle være helt i tråd med utviklingen av aksjene. Så hvis aksjeporteføljen gikk opp 10 mill., ville vi betale 10 mill. mer.

       André Dahl (H): Så dere oppfattet ikke at departementet meddelte at det var en forutsetning for å gå i det møtet den 27. at det ikke skulle være noen gjennomføringsrisiko på de børsnoterte aksjene?

       Sverre Skogen: Nei. Det har i ettertid blitt omtalt - vi har jo hatt møte med departementet - som en misforståelse. Det har vi akseptert. Men vi har vært litt forbauset over at det i ettertid har blitt omtalt som om det var bristende forutsetninger. Det har først dukket opp som betraktning de siste månedene. Vi har et skriftlig bud som er helt presist, og hvor det står svart på hvitt hva vi byr.

       Møtelederen: Ønsker Henrik Rød ordet?

       Vær så god.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det.

       I forhold til dette med endrede eller ulike forutsetninger for å inngi bud, som har vært et tema, synes jeg det er litt vanskelig på en måte å få helt tak i akkurat det. Hvordan var det rent faktisk ulike forutsetninger eller ulike rammebetingelser i forhold til dette med den noterte aksjeporteføljen?

       Sverre Skogen: Fordi vi ble bedt om å by på én pakke, og da forutsetningen var at det skulle være én pakke, altså en samlet pakke, har ikke vi på forhånd gått og fridd til noen som skal kjøpe verken det ene unoterte selskapet, de børsnoterte selskapene eller en portefølje av børsnoterte selskaper. Vi er ikke i en situasjon hvor vi kan snu oss rundt, og at noen avlaster oss for den risikoen som ligger der. Det var en del av forutsetningene i budinstruksen.

       Henrik Rød (FrP): Det var åpenbart under prosessen blitt gitt anledning til - det har i hvert fall skjedd, det har kommet fram - at det var andre som på en måte gikk inn og rent faktisk tok den noterte delen.

       Sverre Skogen: Det kjenner ikke vi til før nå, og det er åpenbart at det var en mulighet vi muligens også kunne hatt. Men vi har forholdt oss lojalt til budinstruksen, og da var ikke det noe som det overhodet var behov for å gjøre.

       Willy Wiik: Ved det første budet så bød vi uten forbehold. Da hadde vi en langsiktig strategi, som Sverre sa, når det også gjaldt de børsnoterte. Noen av de børsnoterte fiskeriselskapene vurderte vi som viktige i utviklingen av også de unoterte som var i porteføljen. Så ble det da et press oppover på pris fra selgers side. Det å ha en langsiktig strategi på 200 mill. kr i børsnoterte papirer er jo noe helt annet enn det som var i det opprinnelige budet vårt. Da sa vi at vi må ha en frihet til å gjøre noe med de børsnoterte aksjene. Det fikk vi altså ikke lov til å gjøre før etter closing. For oss kunne det ta to, tre eller fire uker mellom at vi signerte kontrakten og closing. Da måtte vi sitte mange uker uten å kunne gjøre noe med en børsnotert portefølje. Det var det vi ikke kunne ta risikoen på når vi brøt forhandlingene første gang. Vi fikk også beskjed om at vi ikke kunne avlaste den risikoen i markedet ved å gå ut og se om vi hadde takere til den porteføljen. Vi var, som Sverre sa, ute og testet én, og fikk beskjed av selger om at det hadde vi ikke lov til. Men det er helt klart at Four Seasons med DnB har avlastet det i markedet, slik det har skjedd etterpå, i hvert fall slik som det ser ut for oss.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det.

       Så litt over til dette med prisingen av dette selskapet og på en måte verdivurderingen av det som har blitt omtalt som også underliggende verdier i aksjeporteføljen til SND Invest.

       Vi har tidligere i denne høringen i dag hørt at man ved å organisere salgsprosessen på en annen måte og foreta en mer styrt avvikling kunne generere større inntekter, eller større verdier, over et tidsrom. Jeg antar at det også på en måte er litt av forretningsidéen deres i forbindelse med det å engasjere dere i dette salget. Kan dere bekrefte det?

       Sverre Skogen: Ja, det kan vi bekrefte. Men det er ikke uten innsikt og ikke uten hardt arbeid.

       Henrik Rød (FrP): Nei, det er åpenbart. Det ser jeg ikke bort fra.

       Men dere støtter den oppfatning at ved å organisere salget på en annen måte fra statens side ville staten selv på en måte kunne få disse merverdiene, eller disse underliggende verdiene som det refereres til?

       Willy Wiik: Selvfølgelig. Men da måtte vi ta den samme risikoen som Four Seasons nå tar. Istedenfor å få 547 mill. kr i dag, måtte man være investor framover, ta den risikoen og jobbe fram de verdiene. Så det kommer ikke av seg selv. Noen måtte gjøre det, selv om staten fortsatt var eier.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det!

       Møtelederen: Modulf Aukan - ønsker du å spørre?

       Modulf Aukan (KrF): Ja.

       Møtelederen: Vær så god, ordet er ditt.

       Modulf Aukan (KrF): Det gjeld Norway Seafoods. Det var ei fordring i SNDI. Verdiane i kjøpesummen vart sett til 16 kr pr. aksje. I utkastet til kjøps- og salsavtale, punkt 4.8, vart det skildra korleis kjøpesummen skulle korrigerast for utfall av rettssaka om Norway Seafoodsaksjen som veik frå 16 kr.

       Vi har fått opplyst at FSV ikkje hadde kommentarar til dette punktet i utkastet. Kvifor ikkje?

       Sverre Skogen: Unnskyld, hva var spørsmålet?

       Modulf Aukan (KrF): Det vert sagt at FSV ikkje hadde kommentarar til punktet om Norway Seafoods-aksjane. Kvifor ikkje?

       Sverre Skogen: Four Seasons må jo svare for seg.

       Men når det gjelder den fordringen, ble dette klart for oss i et møte vi hadde med departementet et par måneder tilbake. Da dette begynte å bli en sak i media, bad vi om et møte med dem. Vi ble presentert for en oppstilling, som kom som en egen tabell under Four Seasons og ikke på oss. Det spurte vi om. Det som kom klart fram da, var at når disse midlene kom inn fra Norway Seafoods, så ville det tilfalle Four Seasons. Det gjorde vi departementet oppmerksom på: Hvis dere går tilbake til vårt bud, det siste budet, hvor dere ber om pris på de noterte, de unoterte og på kontantene, så er det 140 mill. kr i kontanter. Der er ikke fordringer med. I vårt bud var det ikke forutsatt at vi skulle få de fordringene fra Norway Seafoods.

       Møtelederen: Da ser det ikke ut til å være noen flere spørsmål, og dere har fem minutter til å oppsummere, dersom dere ønsker det. Vær så god!

       Sverre Skogen: Ja, jeg vil si litt kort at jeg tror jo i dag at SND Invest har kommet til et godt hjem. Jeg tror ikke at det er noe å utsette på Four Seasons når det gjelder hvordan de driver, og vi har et generelt godt inntrykk av det arbeidet som Enskilda og departementet har gjort. Vi hadde et møte rett etter at vi ble informert om at vi tapte denne saken - en ukes tid etterpå - det var på bakgrunn av at dagen etterpå ble de børsnoterte aksjene solgt. Det var jo nettopp det forholdet vi ble kastet ut av eksklusive forhandlinger på, og det er vanligvis ikke noe som foregår. Da fikk vi en forklaring på at alle forutsetninger for det var kommet opp etterpå, det var ingen forutsetninger i noens bud. Det var grunnlaget for at vi la denne saken til side - da hadde de funnet ut at vi hadde kommet med en god idé, og likevel valgte de å gjøre det. Det som har kommet fram nå, er jo noe helt annet, at det var en forutsetning i et av budene. Og vi opplever det da som at denne budprosessen ikke har foregått på likt vilkår, og vi sitter her i dag for å belyse det. Ikke fordi vi mener at dette har kommet et feil sted - Four Seasons er sikkert like gode drivere av dette som vi ville ha vært, men dette er noe som man bør belyse og få fram. Jeg tror i den grad det får noen konsekvenser, så er det kanskje spesielt for utenlandske investorer som ser på Norge som et sted å investere, at dette har vært svært uheldig, og i hvert fall de som har vært nær oss, vil nok vegre seg igjen for å gå inn i en slik prosess.

       Ellers vil jeg helt til sist bare si at jeg hørte fra statsråden, selv om han ikke er her, at det er bemerkelsesverdig at de som tapte, går fram på denne måten her seks måneder etterpå. Vi har ikke gått fram på noen som helst måte. Jeg har selv fått dette belyst i media, og har ikke snakket med pressen før etter at dette hadde gått flere uker i pressen. Jeg ville bare få sagt det når jeg var her. Takk for oss!

       Møtelederen: Takk skal dere ha for at dere belyste saken for oss. For oss er det jo viktig å få fram flest mulige opplysninger, slik at vi kan legge fram en bra innstilling til Stortinget.

Høring med Thomas Falck, Four Seasons Venture IV AS

       Møtelederen: Da ønsker vi Four Seasons Venture v/ Thomas Falck velkommen. Dere har fem minutter til å legge fram betraktninger rundt denne saken for oss. Vær så god!

       Thomas Falck: Ja, la meg først introdusere oss som sitter her. Mitt navn er Thomas Falck. Jeg leder Four Seasons Venture IV. Jeg har med Bjørn Erik Lippestad fra DNB Markets, som var kjøperen av de børsnoterte postene, og jeg har med transaksjonsadvokaten Einar Glomnes, fra Schjødt.

       Four Seasons fulgte denne prosessen som en av mange budgivere gjennom lang tid. Four Seasons har jo vært etablert i det norske venture-kapitalmarkedet siden 1985, og er i dag den største kapitalforvalteren av denne typen midler i vårt land. Vi har sett en rekke transaksjoner og budprosesser, og denne var etter vårt skjønn ikke unormal. Vi har tatt på oss ansvaret for å drive denne porteføljen videre. Vi er glad for den muligheten, og vi har bygd en ny organisasjon bestående av gode elementer fra den gamle SND Invest-organisasjonen og noen fra vår egen organisasjon. Vi kjenner oss ikke igjen i den beskrivelsen som fremkommer i media, og vi kjenner oss heller ikke igjen i en del av de beskrivelsene som er presentert i komiteen i dag.

       Når det gjelder prosessen, opplevde vi den som grundig og bred, vi opplevde den som åpen. Vi avgav bud ved alle korsveier i tråd med budinstrukser, og opplevde aldri å ha noen særfordel i den prosessen. Vi konstaterer at vi gav det budet som til slutt ble foretrukket, at vi gav den høyeste pris for den samlede porteføljen, og at vi kjøpte porteføljen til den høyeste pris som fremkom i siste bud. Vi finansierte kjøpet på en annen måte, og kommer sikkert litt tilbake til det.

       Når det gjelder budet, får jeg ta dette med de noterte med en gang. Vi hadde fremforhandlet en såkalt back to back-avtale. Vi hadde mulighet til å selge disse aksjene videre til DnB Markets umiddelbart etter closing, og closing skjedde 15. oktober. Vi skrev denne avtalen 29. september, og perioden imellom er 1617 dager. Det tilbudet vi hadde fremforhandlet i forhold til å selge aksjene videre umiddelbart etter at vi overtok, inngikk som en del av vår finansiering. Tilbudet var også et tilbud til selger om å tre inn i samme avtalen, og de valgte å gjøre det sannsynligvis for å redusere risikoen i disse selskapene. Jeg skal ikke spekulere i motivasjonen, men vi hadde fremforhandlet en rett for oss selv til å selge videre til dem. Denne retten fremforhandlet vi siste helgen - lørdag kveld/søndag - og forhandlet denne utover mandagen. Om DnB testet, kall det, postene i markedet, det får DnB svare på selv. Det er vår informasjon at slik testing ikke skjedde før den siste budinstruksen ble utlevert lørdag kveld/søndag formiddag, men jeg hører, og det gikk rykter om, at flere av budgiverne hadde finansielle rådgivere som testet markedet for disse postene. Vi, som komiteen bør være kjent med i forhold til budene våre, anbefalte staten å vurdere tre alternative nedsalgsmodeller, og vi tok faktisk ikke helt på alvor at man ønsket å selge de noterte på denne måten, før i siste innspurt. Men dere vil se av budene våre at vi har anbefalt og foreslått andre løsninger, og det kommer frem også fra DnBs side.

       Det er kommentert rabatter. Vi betalte den høyeste pris markedet er villig til å by. Vi er som profesjonell aktør kjent med at slike rabatter ikke er uvanlige i det internasjonale markedet. Der omsettes det porteføljer i sekundærmarkedet, og rabatter i forhold til bokførte verdier er til dels betydelige. I dette tilfellet var det, som indikert, 50-60 %. Det kan vel også nevnes at fra utsiden er det veldig vanskelig å måle disse verdiene. Vi konstaterte at management selv skrev ned verdiene i løpet av første halvår med flere hundre millioner kroner. Det er veldig vanskelig å sette lit til balanseverdiene. Vi gjorde vår egen vurdering fra utsiden. Vi vurderte hvert eneste selskap, satte en pris på hvert eneste selskap og antok når disse kunne selges etter å ha blitt utviklet over tid, og summerte opp dette til en sum, gitt vårt avkastningskrav som markerte vår budlimit. I det som ble siste budrunden, bød vi helt i toppen av den budlimiten vi hadde definert ni måneder i forveien. Jeg tror ikke vi ville ha budt særlig mer hvis dette hadde skjedd tidligere eller senere. Hadde det skjedd tidligere, hadde vi hatt problemer med å by, fordi vi opplevde at svært mange investorer falt fra i prosessen fordi de syntes prisen ble for høy. Så det var en opplevelse vi hadde fra vår side. I tillegg til å gjøre analysen av selskapet og vurdere organisasjonen reiste ikke vi penger fra ett internasjonalt miljø, men fra 24-25.

       Tiden vil vise om vi har gjort en god investering. Det vet vi ikke i dag. Det fremheves at vi kanskje kan tjene 1,2 milliarder kr. Faktum er vel kanskje at vi kan realisere verdier for 1,2 milliarder kr, og det er vel det alle har snakket om. I tillegg må man trekke fra kjøpesum og forvaltningskost, og disse 200 mill. kr som vi har satt av til oppfølging. Vi bød med oppfølgingskapital i vårt bud fordi vi mente at det er forsvarlig å ha det for å utvikle porteføljen over tid.

       Jeg ser at du vil at jeg skal slutte, så da tar jeg spørsmål.

       Møtelederen: Ja, da gir jeg ordet til Kjell Engebretsen. Vær så god. Du har fem minutter.

       Kjell Engebretsen (A): Takk skal du ha.

       Da anbudsdokumentene ble sendt ut, forstod jeg at her var det et tilbud om å kjøpe hele pakka - kontantene, de noterte og de unoterte. Og FSV har altså, så langt jeg har forstått, hele tiden tatt forbehold om de noterte. Det lå i deres tilbud at dere tok dette forbeholdet. Hadde dere klarert dette med Enskilda eller med departementet, slik at dette på en eller annen måte var et akseptabelt tilbud ut fra de anbudsdokumentene som faktisk lå der?

       Thomas Falck: Nei, det hadde vi ikke.

       Kjell Engebretsen (A): Det hadde dere ikke.

       Thomas Falck: Nei.

       Kjell Engebretsen (A): Så det bare fløt med inn i prosessen, dette? Dere hadde egentlig ikke svart på de tilbudene som lå der?

       Thomas Falck: Det kan være en riktig forståelse.

       Vi fremmet alternative modeller, for vi var usikre på hva som til slutt ville være den beste løsning for selger. Vi opererte med tre ulike modeller for nedsalget. Vi tillot oss å gjøre det i en åpen budprosess med mange budgivere. Vi ble ikke foretrukket i eksklusive forhandlinger, og tok vel da først på alvor at vi måtte ha et stramt bud også for de noterte, og fikk frem et slikt budgrunnlag i løpet av de siste dagene. Men vi var veldig usikre på hva som var den ideelle nedsalgsmodellen for de noterte aksjene, og tilbød oss å kjøpe dem for en garantert pris på et tidlig tidspunkt, og kjøpe dem i en struktur, som vi til slutt valgte å gjøre med DnB, og forvalte dem videre for selger i en tidsavgrenset periode.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat. Her må jeg innrømme at jeg har litt problemer - det er en del dokumenter vi har inne, samtidig som vi driver med revidert og litt andre småting også - men jeg har forstått at helt på slutten i prosessen kommer dere med et bud på 35 milliarder, nei, 35 mill. kr, og det er etter at det hele er avsluttet. Er det riktig?

       Thomas Falck: Vi har aldri budt 35 mill. eller 35 milliarder kr for denne porteføljen.

       Kjell Engebretsen (A): Nei, millioner.

       Thomas Falck: Vi har aldri budt 35 mill. kr for porteføljen.

       Kjell Engebretsen (A): Nei, jeg sier ikke det. Men på slutten hevet dere dette budet med 35 mill. kr, og det var etter at budfristen var avsluttet. Er det riktig? Og hva er systemet, hva er beveggrunnene, for at det skjer?

       Thomas Falck: Vi bød en pris den 9. september. Vi ble kontaktet av rådgiver i løpet av den siste uken før transaksjonen sluttet, og ble bedt om å styrke budet vårt i løpet av torsdagen. Vi valgte å ikke gjøre det. Vi konstaterte at i løpet av fredag kveld gikk det mot eksklusive forhandlinger med Wiik og Skogen, og forsøkte å fremme vår, kall det, betalingsvilje ved å heve budet. Så vi hevet budet vårt fredag kveld. Vi ble invitert til Orkla til å heve bud eller gi bud i eller utenfor prosess. Og vi gjorde det.

       Kjell Engebretsen (A): Ble dette budet akseptert umiddelbart?

       Thomas Falck: Det ble avgitt kl. 19.40, og det ble forkastet klokken åtte.

       Kjell Engebretsen (A): Og så igjen ...?

       Thomas Falck: Så gikk man i eksklusive forhandlinger med Wiik og Skogen, og vi konstaterte da at vi sannsynligvis hadde tapt dette anbudet.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat.

       Hva er den generelle vurderingen av salgsprosessen? Hvordan synes dere at dette har fungert i forhold til hvordan ting skal fungere? Er dette en grei sak?

       Thomas Falck: Vi synes prosessen var lang. Den trakk ut i svært lang tid. Jeg synes det var en prestasjon av ledelsen i daværende SND Invest å holde organisasjonen samlet over så pass mange måneder. Dette trakk svært lenge ut i tid. Vi opplevde at alle slike prosesser har en initiell fase og en innspurtsfase. Det tok lang tid før innspurten begynte, men vi opplevde prosessen som ryddig.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat.

       Thomas Falck: Det er jo alltid korsveier hvor man kunne ønske at utfallet ble annerledes, men vi opplevde prosessen som ryddig.

       Kjell Engebretsen (A): Det er kastet inn her tidligere, og det er også nevnt i en annen sammenheng - bare så jeg får det plassert ut av systemet her: Har FSV hatt kontakter med Enskilda Securities på en måte som gjør at man kan få mistanke om at det kan ha påvirket prosessen?

       Thomas Falck: Det tror jeg ikke. Vi diskuterte det kort i pausen, for det var litt overraskende for oss. Vi konstaterer at vi klarer ikke å avdekke at FSV og Orkla jobbet sammen i de siste ti år. Enskilda har bistått i børsnoteringen av StepStone og i børsnoteringen av Opera Software, som er to av mange selskaper vi har jobbet med. Vi jobber til enhver tid med mellom 15 og 20 økonomiske rådgivere, og det er egentlig bemerkelsesverdig at vi har jobbet så lite med Orkla over årenes gang.

       Kjell Engebretsen (A): Utmerket. Takk skal du ha.

       Thomas Falck: Det er ingen slik binding.

       Møtelederen: Da gir jeg ordet til Høyre. Vær så god.

       Martin Engeset (H): Vi var vel inne på det i spørsmål til Wiik og Skogen tidligere her, men for ordens skyld synes jeg det er greit å spørre dere om noe av det samme. Hva anser dere for å være et normalt avkastningskrav for denne typen virksomhet?

       Thomas Falck: Vi har presentert et grunnscenario for våre investorer hvor vi leverer mellom 25 og 30 % avkastning på denne investeringen. Det er i tråd med den risiko investor krevde i det markedet vi så i 2003. Det er også i tråd med det venture-selskaper over tid bør levere.

       Martin Engeset (H): Har dere erfaringer med hva som er normale rabatter ved salg av denne typen - om ikke i Norge, så utenlands?

       Thomas Falck: I våre forstudier har vi sett rabatter helt opp i 70 % på bokførte verdier. Det er ikke uvanlig at de ligger mellom 50 og 70 %, uten at jeg her og nå kan dokumentere i hvilke tilfeller. Men det var i en del av våre forstudier.

       Martin Engeset (H): Hvorfor inngikk dere en avtale med DnB om så store rabatter for salget av de børsnoterte aksjene? Ville ikke dere kunne være tjent med å sitte med aksjene selv, og selge dem i markedet senere?

       Thomas Falck: Vår forretningsmodell er å utøve aktivt eierskap i selskaper hvor vi har evne til innflytelse. I børsnoterte selskaper har vi ikke slik evne. I vår verden er børsnotering første skrittet på vei til realisering eller exit. Det er ikke noe poeng for oss å opprettholde eierskap i børsnoterte selskaper. Ved børsnotering er vi pr. definisjon på vei ut.

       Det gjorde vi klart for selger gjennom de 15 månedene før transaksjonen skjedde. Vi flagget også tydelig at vår intensjon var å gjøre et salg mot DnB. Det var en av opsjonene, og det var det det ble til slutt.

       André Dahl (H): Jeg forutsetter ikke at dere har full oversikt over styret i SND Invests organisasjonsmodell, hvordan man så det for seg. Men som en aktør i markedet med betydelig erfaring, hvorledes vurderer dere sannsynlighetsgraden av at man skulle kunne øke verdiene på sikt med en 500 mill. kr? Har dere forståelse for departementets negative vurdering av sannsynlighetsgraden av dette? Det er altså sett på bakgrunn av de oppfølgingsinvesteringskostnader dere selv tok med som gjelder dere, når dere skal vurdere graden av avkastning for dere.

       Thomas Falck: Vi tror - og har solgt til våre investorer - at det er fullt realistisk å få det til. Men det krever fem år med hard jobbing, og den jobbingen er vi i gang med.

       André Dahl (H): Når det gjelder punktet om eventuell risiko for staten knyttet til gjennomføringen av salget av de børsnoterte postene, fremstod det for dere som et punkt som var viktig for rådgiverne og departementet å få klarlagt, tidspunktet 26.-27. september?

       Thomas Falck: Ja, vi opplevde mot slutten at gjennomføringsrisiko var et begrep som selger og selgers rådgivere brukte intenst. Vi ønsket minimal usikkerhet knyttet til oppgjørsformen og sikkerheten for saksprovenyet. Så gjennomføringsrisiko var sentralt for dem.

       André Dahl (H): Så det var ikke et punkt som bare ble tatt opp sånn i forbifarten?

       Thomas Falck: Nei.

       Møtelederen: Da går vi videre til Fremskrittspartiet - vær så god.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det.

       Jeg kommer tilbake til et spørsmål som jeg også hadde til dem som satt her før dere, og som går på at det har blitt antydet at forutsetningene for dette salget var blitt endret underveis. I den forbindelse står dette med den noterte porteføljen sentralt.

       Hvis jeg forstod dere rett i innledningen, er det slik at det var en forutsetning fra starten av fra deres side at denne ikke skulle være med?

       Thomas Falck: Vår foretrukne modell var at den ikke skulle være med. Det var ingen forutsetning fra vår side at den ikke skulle være med, og vi endte med å kjøpe hele porteføljen, delfinansiert ved en transaksjon mot DnB Markets.

       Henrik Rød (FrP): Men opplevde dere på et tidspunkt at forutsetningene ble endret, at holdningene i forhold til den noterte porteføljen fra statens side ble endret?

       Thomas Falck: Nei, på ingen måte. Men vi misforstod nok hvor seriøst de mente at det var denne måten de skulle gjøre det på.

       Henrik Rød (FrP): Hva mente du med det at dere misforstod?

       Thomas Falck: Vi trodde at en av våre alternative nedsalgsmodeller var å foretrekke fremfor den måten staten til slutt valgte å gjøre det på.

       I ettertid, gitt hva som har skjedd i markedet, og gitt den informasjonen vi ikke hadde om emisjonsfare og den type ting, er det vanskelig å kritisere dem fra vårt ståsted. Men vi opplevde ikke - altså, vi holdt på å forregne oss og miste prosjektet på bakgrunn av at vi ikke trodde de ville gjøre det på akkurat den måten.

       Henrik Rød (FrP): Riktig.

       I forhold til rabatten som har blitt omtalt, har det vært operert med størrelser på 50-60 % i forhold til de underliggende verdiene. Er det en størrelse som dere er enig i?

       Thomas Falck: Nei. Vi mener at vi kjøpte porteføljen til den prisen markedet var villig til å betale. Vi konstaterer at det er en rabatt i forhold til investert kapital, og i forhold til bokført kapital.

       Henrik Rød (FrP): Men den rabatten er dere enig i er på 50-60 %?

       Thomas Falck: Nei. Vi har nedskrevet verdien i porteføljen etter overtakelse.

       Henrik Rød (FrP): Men i forhold til SND Invests muligheter til å få en styrt avvikling eller realisere disse verdiene på en annen måte, er dere enig i at SND Invest muligens kunne klare å realisere disse aksjene selv og således generere en høyere avkastning og større verdier til staten som eier?

       Thomas Falck: Det har jeg ingen formening om. SND Invest var en kompetent organisasjon. Om de ville levert høyere avkastning i fremtiden enn de hadde gjort i fortiden, har jeg ikke forutsetning for å mene noe om.

       Vi har tatt med oss fem ansatte over i vår organisasjon som vi er stolte av å ha med på vårt lag, og som leverer en god innsats hos oss. Jeg vil anta at de i en annen « set up » kunne ha levert en god innsats også der.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det.

       Møtelederen: Nå velger jeg å gi mine fem tilmålte minutter videre til saksordføreren. - Vær så god.

       Kjell Engebretsen (A): Takk leder, i dobbelt forstand.

       Er det slik at dere kjøpte de noterte aksjene og videresolgte dem til DnB Markets?

       Thomas Falck: Det er slik at vi kjøpte de noterte aksjene. Men den avtalen vi hadde med DnB, gav rom for at staten kunne tre inn i vår avtale med DnB. Så staten - altså, vi registrerte da vi « closet » den 15., at aksjene var solgt, ved hjelp av den mekanismen som var fremforhandlet. Men dette ble kjøpt av oss med en finansieringskomponent som var et videresalg til DnB, som staten valgte å tre inn i. De hadde den muligheten, vi gav dem den muligheten. Men disse aksjenes skjebne var beseglet idet vi signerte kjøpsavtalen 29. september. Fra det tidspunktet var det umulig for oss ikke å selge dem gjennom DnB så fort vi hadde « closet », gitt den avtalen vi hadde fremforhandlet med dem. Vi hadde fremforhandlet en avtale om å selge dem videre umiddelbart etterpå, og den avtalen valgte staten å tre inn i. Men det var vi som kontrollerte beslutningen om å selge videre på den måten. At staten valgte å bruke mekanismen 14 dager før, blir deres vurdering.

       Kjell Engebretsen (A): OK. Man skal være kvalifisert kremmer for å klare å henge med i disse tingene her, men la meg bare få spørre: Påvirket dette på noen måte den egenkapitalen som dere var i behov av for å gå inn i dette kjøpet? Betalte dere selv noe for disse aksjene, eller var dette en sak mellom DnB Markets og staten?

       Thomas Falck: Dette var en sak mellom oss og DnB. Det ble en sak mellom DnB og staten ved at staten valgte å tre inn i den avtalen.

       Kjell Engebretsen (A): Betydde det noe for egenkapitalen dere måtte inn med?

       Thomas Falck: Ikke slik avtalen var strukturert med DnB.

       Kjell Engebretsen (A): Nei. I realiteten er det altså slik - nå snakker jeg ikke jus og den slags ting - at staten selger aksjene til DnB?

       Thomas Falck: Realiteten er vel at SND Invest blir påtvunget av staten å gjøre det, i tråd med den avtalen som er fremforhandlet. La meg presisere noe: Vi hadde reist en sum penger. De pengene var reist for å forvalte den unoterte porteføljen. Vi hadde ikke egenkapitalfinansiering for å håndtere de noterte på egen bok i et langsiktig perspektiv. Derfor forhandlet vi med DnB som én av mange investorer om en håndtering av de noterte aksjene. Det er en teknisk sak. Vi hadde ikke egne midler i vårt fond til å håndtere de noterte, men fant en løsning på den problemstillingen.

       Kjell Engebretsen (A): Ja. Vi får forsøke å få ordentlig grep om det. Det som er vår situasjon, er at dette skulle selges som en hel pakke. Det er hva Regjeringen for så vidt har meddelt oss. Det kan for meg se ut som om - uten å virke arrogant eller flåsete på noen måte - dette til de grader er triks for å komme rundt det. Det var aldri solgt som én pakke. Dere var aldri inne i bildet og kjøpte de noterte aksjene, slik at det rett og slett var en fiktiv sak. Det er staten via SND som selger dette til DnB Markets. Dere gjør aldri opp for disse aksjene til staten, gjør dere det?

       Thomas Falck: Vi som Four Seasons Venture gjorde aldri det. Men din fremstilling er uriktig.

       Kjell Engebretsen (A): Den er uriktig fordi ...

       Thomas Falck: Vi hadde anledning til å selge aksjene videre til DnB Markets umiddelbart etter at vi overtok. Staten valgte å tre inn i den avtalen. Det er ikke et triks. Det var et valg staten fikk etter avtalen som var fremforhandlet, og som de valgte å benytte seg av.

       Kjell Engebretsen (A): Så dere kunne ha kjøpt aksjene?

       Thomas Falck: Ja, vi kunne ha overtatt aksjene, kjøpt dem og solgt dem videre til DnB Markets umiddelbart.

       Kjell Engebretsen (A): Akkurat. OK. Takk skal dere ha.

       Møtelederen: Da gir jeg ordet til Kristelig Folkeparti. Vær så god.

       Modulf Aukan (KrF): Du innleidde med å seia at det vart betalt den høgste prisen som marknaden var villig til å by. Så seier du vidare at ein sette ein pris på kvart einaste selskap. Betyr det at ein gjekk inn i kvart einaste av dei 123 selskapa?

       Thomas Falck: Da vi overtok, var det 102 selskap i porteføljen. Seks selskaper var børsnoterte, og det var 96 unoterte selskaper. I løpet av de siste tolv månedene gjennomførte vi en grunnleggende analyse av hvert eneste ett av dem. Vi fokuserte analysen vår på 40 selskaper og baserte prisingen på ca. 30.

       Modulf Aukan (KrF): Det var jo snakk om eit felles sal. Ville resultatet likevel ha vorte det same om du hadde gått inn i kvart enkelt selskap og kjøpt dei kvar for seg?

       Thomas Falck: Det tviler jeg på. Men den vurderingen gjorde vi ikke.

       Modulf Aukan (KrF): Nei. Så sa du at de sette av 200 mill. kr til utvikling av selskapa. Til slutt sa du at ein ønskte å utøva ein aktiv eigarskap, men helst i unoterte selskap. Kan du seia litt meir om dei vurderingane som vart gjorde i den samanhengen ?

       Thomas Falck: Vi gjennomførte i løpet av august måned en « due diligence ». Før det hadde vi egentlig bare hatt tilgang til offentlig regnskapsinformasjon. I løpet av august møtte vi ledelsen i ca. 30-35 av selskapene. Vi sonderte hvem som var styremedlemmer. Vi sonderte hvordan eiersituasjonen så ut. Vi så på hvordan selskapene gikk, og hadde gleden av å treffe lederne i 30-35 selskaper face to face. Vi diskuterte også nøye våre planer og deres vurderinger og situasjon: hvor de skulle, hvor de skulle videre, og hvordan vi sammen kunne bidra. Vi diskuterte også på det tidspunkt hva de anså som fornuftig hva gjaldt videresalg og avhending, realisering av postene over tid. Så vi gjorde en grundig jobb i forhold til å vurdere denne porteføljen.

       Modulf Aukan (KrF): Så det låg eit betydeleg arbeid i den prosessen som du sjølv karakteriserte som relativt lang?

       Thomas Falck: Fra oss og våre rådgiveres side gikk det innpå i størrelsesorden 500-600 årsverk, tror jeg, i perioden frem til budet.

       Modulf Aukan (KrF): Takk.

       Møtelederen: Jeg takker for det.

       Da har dere mulighet til å bruke fem minutter til oppsummering, dersom dere ønsker å benytte dere av de fem minuttene.

       Thomas Falck: Jeg vil bare kort si at vi hele veien opplevde prosessen som grundig og åpen. Jeg opplevde den som ryddig. Vi forholdt oss til alle budinstrukser. Vi leverte til slutt det samlede budet for hele porteføljen som ble foretrukket, og vi kan da jobbe videre med vår forretningsidé, som er å utvikle disse selskapene, og jobbe sammen med øvrige eiere av disse selskapene for å realisere disse verdiene Kun tiden vil vise om vi leverer den avkastningen vi håper på å levere. Men det er det vi fokuserer på. Vi takker for anledningen til å bli hørt. Vi har ikke truffet noen av komiteens medlemmer før, ei heller blitt fremstilt i pressen. Vi har vært bundet av taushetsplikten, og forholdt oss til det.

       Møtelederen: Takk skal dere ha for at dere kom. Det var nyttig for oss.

Høring med Jan G Hartvig, Norgesinvestor III AS

       Møtelederen: Da kjører vi videre og gir ordet til Jan G. Hartvig, NorgesInvestor III AS.

       Jan G Hartvig: Takk for det.

       Møtelederen: Du har også fem minutter til å gjøre rede for saken.

       Jan G Hartvig: Aller først vil jeg bare si at NorgesInvestor III rett og slett er det tredje « private equity » i selskapet vårt. Vi har holdt på med dette i mange år. NorgesInvestor består av åtte forskjellige investeringsselskaper. Jeg er ansvarlig for alle de selskapene som jobber med denne type investeringer som vi her snakker om, altså primært investeringer i unoterte bedrifter. Totalt sett forvalter vi ca. 2,5 milliarder kr, og vi er stort sett eid av norske institusjoner og private personer. Vår forretningsidé er ganske lik både den som Willy Wiik og Skogen og Four Seasons Venture også har. Vi jobber med det vi kaller aktivt eierskap. Vi går inn og identifiserer selskaper, porteføljer som er undervurdert, som vi mener har en høyere verdi reelt sett enn det man kan få kjøpt dem til. Det er forretningsideen.

       For oss var én ting viktig, og det var at vi hele tiden fikk beskjed om og fikk vite at dette skulle selges samlet. Når jeg sier samlet, mener jeg lån, jeg mener unoterte aksjeinnehav, og jeg mener børsnoterte innehav. Dette var for oss viktig. Vi skilte oss litt ut fra de to andre byderne. Vi visste jo ikke hvem de andre byderne var, men vi antok hvem det var. Det var en del skriverier om dette i prosessen, så det var ikke så vanskelig å gjette hvem det var. Men vi er nok litt annerledes enn de to andre på grunn av at vi hadde allerede oppe et investeringsselskap som var klart med kapital, hvilket de andre gruppene ikke hadde. Four Seasons Venture måtte jo sette opp et nytt selskap, og det måtte Skogen og Wiik også. Vi hadde jo vårt NorgesInvestor III, som var ferdigkapitalisert, som vi sier, altså med egenkapital.

       Vi skulle gjøre denne transaksjonen sammen med et annet byrå også, Energivekst i Stavanger, på grunn av at vi følte at de kunne utfylle oss på kompetansen innenfor oil service, altså oljerelaterte investeringer. Pluss at vi hadde med en annen privatperson, en velstående utenlandsbosatt nordmann, som hadde spesielt god kunnskap om venture-porteføljen, høyteknologiporteføljen i SND Invest. Budet vi bød, har dere vel fått? Jeg antar at dere har fått all dokumentasjon på alle budgiverne. Bare for å oppsummere det: Vi bød fra 465 mill. kr til 500 mill. kr, og jeg må nesten bruke litt tid bare på å fortelle hvordan vi strukturerte dette. Vi bød 465 mill. kr dersom vi måtte overta alt under ett. Vi hadde ingen back to back-avtale med noen. Vi måtte ta risikoen også på den noterte porteføljen, hvilket vi syntes faktisk var relativt vanskelig å sette en verdi på, på grunn av at særlig disse Fjord og Pan Fish-aksjene jo er det vi kaller høyvolatile aksjer som svinger voldsomt mye, og det var veldig vanskelig å si hva som egentlig var verdien av denne aksjeposten, som også var - selv om den var betydelig i seg selv - en minoritetspost. Så det var en utfordring for oss.

       Vi ville nok helt klart helst ha kjøpt bare unotert portefølje, men vi så det som bevisst fra tilrettelegger og staten at vi skulle kjøpe alt. Så ble vi spurt fra tilrettelegger om vi kunne spesifisere hvordan vi fordelte verdiene. Og det betød ikke at vi gav to bud, men det betød at vi gav ett bud. Og vi sa da at vi gav 325 mill. kr for de unoterte aksjene inklusive lån, og at vi gav 140 mill. kr for den noterte delen.

       Men så sa vi en liten « snake » på slutten. Det var at dersom staten var villig til å beholde den børsnoterte porteføljen til den børskurs som var pr. dato for innlevering av vårt bud, altså 26. september, og vi teoretisk forutsatte at de kunne selge alle børspostene sine på den dagen vi gav budet, 26. september, ville vårt bud være på 500 mill. kr.

       Hva gjelder planer for driften videre i virksomheten, så så vi på dette som en vanlig porteføljeinvestering for oss. Vi så på dette som en investering, dvs. at vi ville beholde sju stykker fra organisasjonen. Det skulle på en måte være ledergruppen. Vi skulle ikke ta dem inn i vårt eget selskap, for vi er jo 19 personer som jobber hos oss, som kun jobber med dette på full tid. Vi så på dette som et helt rendyrket enkeltselskap, at SND Invest skulle være et av kanskje fem-seks investeringer i NorgesInvestor III.

       Vi var nok også litt annerledes, hører jeg nå, i forhold til de andre, for vi satte ikke av kapital til oppfølgingsinvesteringer. Det er to grunner til det. Den ene er at vi synes det er et usunt prinsipp i utgangspunktet, på grunn av at det gjør at managementet, ledergruppen, kan bli litt slapp fordi de vet at de har 200 mill. kr eller 300 mill. kr til som den kan bruke. Vi tror det er lurere å si at i utgangspunktet får dere ikke mer kapital, men vi vil bruke våre investorer. Bak oss står jo mange av Skandinavias største banker og forsikringsselskaper, så om de enkeltprosjektene, de enkelte porteføljebedriftene, og SND Invest var gode nok, regnet vi med å hente kapital fra våre eiere bak oss igjen. Vi hadde ikke kommittert et visst antall hundre millioner kr i utgangspunktet, det er ikke slik vi arbeider.

       Ja, det var egentlig det jeg hadde tenkt å si.

       Vel, det er en ting til, og det hadde jeg egentlig tenkt å oppsummere med, og det er at vi har et utrolig godt forhold til departementet. Vi har et nært samarbeid i en annen sak, i Cermaq, hvor vi er store eiere sammen med staten. Og jeg må bare si at vi har ikke vært overrasket, men vi synes det har vært veldig hyggelig å se profesjonaliteten som staten viser i utøvelsen av eierskap. Så vi har ingen problemer med det.

       Hva gjelder prosessen, har jeg et lite tilleggsmoment der også. Vi var nok litt overrasket da vi gav budet den 26. september. Da fikk vi vite to ting: Vi ble ringt opp og fikk vite at det var to ting tilrettelegger ikke likte med vårt bud. Det ene var at vi hadde tatt et lite forbehold om fremmedkapitalfinansiering, for vi var avhengige av noe lån. Vi hadde oppgitt i vårt bud, som dere sikkert ser av dokumentasjonen, at vi skulle låne en del penger fra to sparebanker. Det var en positiv innstilling til dette fra begge ledergruppene i bankene. Vi visste at vi ville få pengene, men det forelå ikke formelle styregodkjennelser. Da fikk vi tilbakemelding om at det var ikke godt nok. Vel, vi aksepterer det. Det er klart vi burde ha vært tidligere ute og fått klarering på fremmedkapitalfinansieringen. Det hadde vi ikke.

       Det andre er at vi synes kanskje det var litt rart at vi ikke ble ringt opp den weekenden da de to andre grupperingene, som det har vist seg i ettertid, gikk i eksklusivitet, at ikke vi ble kontaktet for å høre om vi var interessert i å by litt til.

       Møtelederen: Takk skal du ha.

       Jeg gir ordet til Kjell Engebretsen. Vær så god!

       Kjell Engebretsen (A): Ja, nettopp dette siste er det vi har vært litt interessert i. Hva mener du selv kan være grunnen til at dere ikke ble med i det gode selskap helt til finalen?

       Jan G Hartvig: Jeg tror faktisk det var det forhold at vi hadde et forbehold - og det er helt klart negativt for departementet og negativt for tilrettelegger - dette at vi hadde bygd hele vår transaksjon på at vi skulle ha med lån fra to sparebanker, og det var ikke formelt styregodkjent. I prinsippet var det det, og vi hadde jo til og med gitt navnet på de to konsernsjefene som skulle si at dette var i orden. Men det er klart at for tilrettelegger ser jeg at det er et minus. - Jeg tror det var hovedgrunnen.

       Kjell Engebretsen (A): Nå ble dere kontaktet, forstår jeg, ganske umiddelbart etter at budrunden var over, og man pekte på dette med fremmedkapitalen og slike ting. Nå var det litt over 50 anbydere, og det betyr vel at man hadde en del jobb med å gå igjennom alt og så ta kontakt. Når en anbyder går inn, og når anbudsdokumentene sier at her skal alt selges under ett, og når man får inn et tilbud her som går på at man reserverer seg i forhold til den noterte delen, var det overveiende sannsynlig at det også kom en telefon der?

       Jan G Hartvig: Jeg vet ikke om jeg helt forstod spørsmålet ditt, men vi fikk ingen telefoner om at det var mulig å by kun på unoterte. Vi visste og jeg jobbet hele tiden med å syndikere og sette dette sammen som om vi måtte by på alt.

       Kjell Engebretsen (A): Det vi sliter litt med, er altså: Her er det en del anbydere. Man har fått et anbudsdokument som sier at her skal alt selges under ett. Det er også den beskjeden Stortinget har fått, og som Stortinget forholder seg til for så vidt i denne saken.

       Så er det en eller flere anbydere som kommer inn med sine tilbud, som sier at vi er ikke med på de noterte. Det er vel slik at man driver ikke og presenterer hverandres tilbud her. Denne prosessen går videre framover. Til slutt havner man i en sak hvor man på en måte selger det hele samlet, men da med retten til videresalg umiddelbart, i samme sekund så å si. Hvorvidt det har hatt betydning for egenkapitalen man måtte inn med der, vet ikke jeg. Det får vi se nærmere på.

       Hadde det forandret din og ditt selskaps situasjon hvis dere kunne ha opptrådt på samme måten?

       Jan G Hartvig: Jeg må nok nesten si ja til det. Det går på at kapital er en mangelvare rundt omkring. Det er en ressurs som alle andre råvarer - for å kalle det det. Det er lettere å hente inn et mindre beløp enn et større beløp. Det er klart at dette var forbundet med mye risiko, særlig med fiskeaksjene til Fjord og Pan, som veldig mange var nervøse for. Mitt styre var også nervøse for dem. Jeg fikk beskjed: Vil dere ta risikoen og gjøre det? Men vi så selvfølgelig på det som en forutsetning for transaksjonene at vi måtte ta det hele.

       Møtelederen: Vi går da videre til Høyre.

       Martin Engeset (H): Vurderte aldri dere å fremme et tilsvarende forslag som det vi har hørt om her, som et ledd i finansieringen med å videreselge disse noterte aksjene umiddelbart til andre investorer?

       Jan G Hartvig: Nei, det eneste vi gjorde, var det jeg sa innledningsvis. Vi åpnet på en måte for å få staten til å forstå at dersom de beholdt de børsnoterte selv, ville de få bedre betalt enn om vi kjøpte dem. Det ser dere jo i vårt bud.

       Likeledes spurte vi vel i en eller to setninger i tilbudet vårt om eventuelt å få en eller annen form for selgerkreditt, hvor vi påtar oss forpliktelsen, men hvor vi på en måte bygger bro over det forbeholdet vi har tatt om endelig bankfinansiering. Men dette som du her henviser til, var aldri noen « issue ». Det var ingen som snakket om det. Vi visste ikke noe om det i det hele tatt.

       Martin Engeset (H): Og dere tenkte ikke muligheten?

       Jan G Hartvig: Nei, vi gjorde ikke det. Vi vurderer i snitt 200 selskaper i året. For mitt vedkommende har jeg holdt på med det i snart 15 år. Nesten alltid er dette - kall det - auksjonsprosesser. Vi er ganske strikte, ganske proft kjørt. Enskilda har jo holdt på med dette i alle år, veldig proffe. Da får du egentlig en A4-side på hva du skal forholde deg til. Det er det de vil ha. De skal ha det smack-smack nedover. Det skal ikke være noe avvik fra det. I og med at vi er vant til slike prosesser, prøvde vi å opptre mest mulig i tråd med kravene vi antok at de stilte til oss.

       Martin Engeset (H): Du sa innledningsvis at dere hadde hatt ganske mye med departementet å gjøre, og at dere hadde gode erfaringer med ryddighet og profesjonalitet. Oppfatter du at det som skjedde her, var et avvik i forhold til hva dere var vant til, at dette ikke var så ryddig?

       Jan G Hartvig: Nei, det gjør jeg ikke. Jeg må si at jeg synes at staten og departementet har opptrådt veldig ryddig alle de gangene jeg har møtt dem, mange ganger faktisk mye tøffere enn det vi i vår egen organisasjon kan være. Det er positivt, synes jeg.

       Martin Engeset (H): Da har ikke jeg flere spørsmål.

       Møtelederen: Dere ønsker ikke flere spørsmål totalt sett? Nei, det er greit. Da går vi videre til Fremskrittspartiet.

       Henrik Rød (FrP): Jeg ble litt i villrede i forhold til hvordan jeg skulle oppfatte det svaret som du gav til Martin Engeset nå. Hvis jeg forstod deg riktig i ditt svar til saksordføreren, har dere hele tiden hatt som forutsetning at dere skulle gjøre et samlet kjøp av det totale bildet i SND Invest - lån, cash, unoterte og noterte aksjer.

       Jan G Hartvig: Det er korrekt.

       Henrik Rød (FrP): Så oppstår det forhold i ettertid som i hvert fall gjør at det er grunn til stille spørsmål ved om det i realiteten var blitt foretatt et samlet salg av dette. Riktignok var det framforhandlet avtale mellom noen parter, osv., men realiteten kan man diskutere. Det ble bekreftet her i sted at det i prinsippet er gjort en direkte transaksjon mellom SND Invest og DnB som kjøper av den noterte porteføljen. Opplever du, på tross av dette, at det har vært full ryddighet fra statens side i denne prosessen?

       Jan G Hartvig: Så vidt jeg vet, er dette vi nå snakker om, antakelser. Jeg har ikke noen fasit på dette. Jeg har ikke sett et eneste tilbudsdokument fra våre konkurrenter, og jeg har ikke sett noe som helst annet. Jeg forholder meg egentlig bare til faktum. Faktum på det tidspunkt vi gav budet, er det jeg har sagt i dag. Hva som skjer, og hva som vil skje, kjenner ikke jeg til. Det er veldig vanskelig for meg å svare på det spørsmålet ordentlig.

       Henrik Rød (FrP): Jeg forstår det. Men når man lager et anbudsdokument som innebærer visse forutsetninger, og har anbydere til dette, mennesker og bedrifter som er interessert i å anta dette, må man forvente at selger på en måte forholder seg likt i forhold til alle interesserte kjøpere. Det er du enig i?

       Jan G Hartvig: Det skal man gjøre. Det er jeg enig i.

       Henrik Rød (FrP): I forhold til det som man ser i dag, som jo er fasit - vi kjenner resultatet - ser du da at det kan være grunnlag for å stille spørsmålet om forutsetningene, eller i hvert fall deler av dem, kan være noe endret eller revurdert underveis?

       Jan G Hartvig: Dersom faktum viser at det har skjedd, og at av oss tre har to av gruppene fått noe annen informasjon enn de andre, er det klart uheldig. Jeg har tidligere sagt at jeg synes det var, jeg vil ikke si vanskelig, men litt dumt, kanskje, at vi ikke ble ringt opp den weekenden etter at vi hadde gitt vårt bud. Det var tross alt et svært bud, en halv milliard kroner. Vi hadde vel kanskje forventet at vi skulle få mulighet til å gå en siste runde den lørdagen. Det er vel det eneste jeg føler kanskje var litt dumt. Vi hadde også lagt ned en betydelig innsats.

       Vi har den fordelen at vi har holdt på med dette siden 1990. Veldig mange av de bedriftene som var i SND Invests portefølje, hadde jeg personlig vært og besøkt gjennom alle disse årene. Vi kjente selskapene relativt godt og hadde en fordel på den måten. Vi har lagt ned et betydelig arbeid. Da er det alltid litt slitsomt og litt vondt på en måte, etter en slik prosess, når du legger inn et bud som du synes er ganske all right, ikke å høre noe mer. Det er litt vanskelig. Jeg finner ikke noe som er kritikkverdig. Det er klart at det er deres oppgave å finne ut om det har vært noe som har vært uryddig eller på annen måte feil.

       Henrik Rød (FrP): Det er det vi prøver på.

       Et spørsmål til slutt: Når det gjelder kapitaliseringen av dem som skal være kjøpere i dette bildet, er ikke forholdet til den noterte porteføljen uten betydning i så måte?

       Jan G Hartvig: Det er riktig.

       Henrik Rød (FrP): Hvis man legger inn ulike forutsetninger, de ulike kjøperne, for hvordan den noterte porteføljen skal finansieres og håndteres, er det vel grunn til å tro at også det kan ha vært med på å påvirke det totale prisbildet i den transaksjonen som er gjennomført?

       Jan G Hartvig: Der må jeg bare snakke ut fra vår egen vurdering, og vår egen vurdering var at det var betydelig risiko på grunn av volatiliteten - altså svingningene - og liten forutsigbarhet i kursutviklingen, særlig på disse havbruksselskapene som var børsnoterte. Svaret på det er nok ja.

       Henrik Rød (FrP): Takk for det.

       Møtelederen: Etter det jeg har observert, er det ingen flere som vil stille spørsmål. Da har du muligheten til å sammenfatte i 5 minutter hvis du vil det.

       Jan G Hartvig: Jeg skal ikke kjede dere med det. Jeg føler at jeg har sagt det jeg skulle si.

       Møtelederen: Takk skal du ha. Tusen takk for at du kom, det var nyttig.

       Da har vi gjennomført høringen. På vegne av komiteen vil jeg takke alle de frammøtte.

       Vi skal nå prøve å gjøre oss ferdige med denne saken før sommerferien. Det blir en utfordring for oss, men den må vi ta. Tusen takk skal dere ha.

---

Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon