Lenke til Stortingets hovedside  

Innst.S.nr.48 (2004-2005)
Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen om å oppheve forbudet mot tigging


oversikt første" forrige

Vedlegg. Brev fra Justis- og politidepartementet v/statsråden til justiskomiteen, datert 1. november 2004

Dok.nr.8:91 (2003-2004): Forslag fra stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen om å oppheve forbudet mot tigging

       Jeg viser til justiskomiteens brev 19. oktober 2004. I brevet ber komiteen om departementets syn på forslaget i Dok.nr.8:91 (2003-2004), samt departementets vurdering av om organisasjoners pengeinnsamlinger kan oppfattes som tigging etter lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskap (løsgjengerloven).

1. Departementets syn på forslaget i Dok.nr.8:91 (2003-2004)

       Forslaget i Dok.nr.8:91 (2003-2004) lyder:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot tigging, i tråd med forslag fra Straffelovkommisjonen. »

       Forbudet mot vedvarende tigging går frem av løsgjengerloven § 11. Strafferammen er inntil 2 måneders fengsel. Dersom tiggingen er truende, rammes forholdet av § 13. Her er strafferammen inntil 3 måneders fengsel.

       Straffelovkommisjonen foreslår i NOU 2002:4 Ny straffelov å oppheve løsgjengerloven § 11. Kommisjonen mener at ordinær tigging ikke bør være straffbar. Kommisjonen foreslår også å oppheve løsgjengerloven § 13, fordi bestemmelser i straffeloven rammer forholdet (jf gjeldende straffelov § 222, § 227 og § 270 og kommisjonens utkast til ny straffelov § 20-1 (ordensforstyrrelse), § 26-10 (hensynsløs atferd), §§ 32-1 til 32-3 (bedrageri) og etter omstendighetene § 26-8 og § 26-9 (trusler)).

       Etter mitt syn har tiden løpt fra mange av bestemmelsene i løsgjengerloven. Jeg vil derfor om kort tid sende på høring et forslag om å oppheve loven. I høringsbrevet vil departementet gå gjennom hvilke bestemmelser som bør oppheves, hvilke som bør flyttes til andre lover, samt drøfte om det bør overlates til kommunene å regulere i politivedtektene enkelte av de handlingene som i dag er straffbare etter løsgjengerloven. På denne bakgrunn vil jeg ikke nå fremme forslag om å oppheve forbudet mot tigging, men se spørsmålet i sammenheng med forslaget om å oppheve hele løsgjengerloven.

2. Organisasjoners pengeinnsamlinger og forholdet til løsgjengerloven

       Løsgjengerloven § 11 lyder:

       « Den, som betler til sedvane, eller som gjentagne ganger betler paa et almindelig befærdet eller for almindelig færdsel bestemt sted eller gaaende fra hus til hus, straffes med fængsel indtil 2 maaneder, hvis han ikke fældes efter § 4.
       Paa samme maate straffes den, som anvender andre til saadant betleri for sig eller tillater nogen under hans forsorg staaende umyndig at gjøre sig skyldig deri. »

       Bestemmelsen rammer tigging (« betling ») som skjer vanemessig eller gjentatte ganger. Selv om lovens ordlyd ikke direkte krever at tiggingen skal skje med sikte på forsørgelse, taler etter departementets syn bakgrunnen for at loven ble gitt, for at det er mennesker som tigger til seg selv eller sine - oftest som en levevei - som i første rekke omfattes. Bestemmelsene ble gitt for å begrense omfanget av omstreiferi (se bl.a. Ot.prp. nr. 2 (1898-99) side 1). Slik departementet ser det, er det i utgangspunktet ikke nærliggende å se organisasjoners innsamling av penger som betling i løsgjengerlovens forstand. Straffebud tolkes normalt slik at de ikke rammer forhold som det ikke har vært meningen å kriminalisere. Departementet presiserer for ordens skyld at spørsmålet - så vidt vites - ikke har vært vurdert av domstolene.

       I samme retning trekker løsgjengerloven § 15 første og annet ledd, som lyder:

       « Den, som ved falske foregivender søker at tilvende sig eller andre gaver eller understøttelse eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller fængsel indtil 3 maaneder.
       På samme maate straffes den, som skaffer sig eller andre utilbørlig vinding ved bruk av midler, som er indsamlet i velgjørende eller almennyttige øiemed. »

       Bestemmelsen strafflegger for det første innsamling av gaver eller understøttelse som skjer ved falske foregivender. I saken referert i Rt-1940-183 ble en mann dømt etter § 15 for å ha samlet inn penger til « trengende » med falsk innsamlingsliste og uberettiget stempel (slike handlinger bedømmes i dag som bedrageri, jf straffeloven § 270). Videre rammes den som skaffer seg vinning ved bruk av midler som er samlet inn til gode formål (slike handlinger kan straffes som underslag, jf straffeloven § 255). Løsgjengerloven § 11 og § 15 sett i sammenheng forutsetter etter departementets syn at innsamling av midler til veldedige formål ikke rammes av loven.

       Jeg kan for øvrig opplyse at organisasjonene selv har dannet stiftelsen Innsamlingskontrollen. Stiftelsens formål er å ivareta allmennhetens interesser i at innsamlinger til humanitære, kulturelle og religiøse formål m.v. organiseres og gjennomføres på en betryggende måte og at forvaltningen av midlene er forsvarlig.

       Målsettingen er at publikum på sikt vil være varsomme med å støtte ukjente organisasjoner som driver innsamlingsvirksomhet uten å være registrert i Innsamlingskontrollen. Øvrige opplysninger finnes på

/www.innsamlingskontrollen.no.

oversikt første" forrige


Sist oppdatert 8. nov 2005 av Stortingets administrasjon