|
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Eirin Faldet, Trond Giske og Torny Pedersen, fra Høyre,
Afshan Rafiq, lederen Sonja Irene Sjøli og Olemic Thommessen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Erik Knudsen og Karin S Woldseth, fra Sosialistisk
Venstreparti, Magnar Lund Bergo og May Hansen, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen og Ola T Lånke, og fra Senterpartiet, Eli Sollied Øveraas,
viser til brev fra Barne- og familiedepartementet av 28. oktober 2004
(vedlegg) til det aktuelle forslaget fra stortingsrepresentantene May Hansen
og Inga Marte Thorkildsen, hvor representantene foreslår å opprette
krisesentre for barn i hver av de fem barnevernsregionene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er svært viktig å sikre rask hjelp til barn som er i akutt krise på grunn av ulike former for overgrep og grov vanskjøtsel, men er usikker på hva som nøyaktig menes med krisesentre i denne sammenhengen. Med unntak av at krisesentrene eksplisitt skulle dekke bestemte geografiske regioner, kan flertallet ikke se at de ville skille seg vesentlig ut fra de kommunale og interkommunale barnevernsvaktene som allerede eksisterer.
Flertallet oppfatter barns behov for døgnåpne lavterskeltilbud som den sentrale begrunnelsen for forslaget. Fem regionsentre vil ikke dekke slike behov i praksis. For mange av barna ville reiseavstanden til det regionale sentret bli lang.
Flertallet deler departementets
vurdering om at regionale krisesentre ikke vil dekke andre behov for
kriseberedskap enn de behovene barnevernsvaktene allerede skal dekke.
Barnevernsvaktene har beredskap utenfor barnevernstjenestenes ordinære
arbeidstid. De har i tillegg egne lokaler for å ta imot barn samt
telefonberedskap, muligheter til å reise dit barnet bor og myndighet til om
nødvendig å plassere barn utenfor hjemmet.
Komiteen har merket seg at Barne- og familiedepartementet skal gjennomgå nærmere hvordan barnevernsvaktene fungerer. Hvor tilgjengelige barnevernsvaktene er for barn i akutt krise vil være inkludert i denne gjennomgangen.
Komiteen forventer at regionkontorene
i det statlige barnevernet sammen med kommunene sørger for tilstrekkelig og
tilgjengelig informasjon til barn både om barnevernsvaktene,
kontakttelefoner for barn og andre steder barn og unge i krise kan henvende
seg.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, kan på bakgrunn av bl.a dette ikke
se at forslaget om regionale krisesentre for barn vil gi et bedre tilbud til
utsatte barn enn det som i dag er etablert i barnevernet, og foreslår derfor
å avvise forslaget.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti vil påpeke at krisesenter for barn ikke er tenkt som et tilbud
tilknyttet barnevernet. Dette skal være et lavterskeltilbud som barn kan
oppsøke av ulike årsaker. Her skal man kunne få være fra noen dager opptil
noen uker etter som man trenger det. Dette skal være et forebyggende tiltak
hvor det er et tverrfaglig team som går inn og vurderer videre hva barnet
trenger av tiltak. Disse medlemmer viser til at det kan være barn som har
vært utsatt for traumer eller barn som lever i en vanskelig livssituasjon
som trenger en pause fra hjemmesituasjonen, og som ønsker å få sin situasjon
vurdert og som trenger å snakke med fagpersonell. Dette skal være et sted
der barn og unge selv på eget initiativ kan få hjelp på egne premisser.
Dette er ikke en barnevernsvakt, som de fleste stedene i landet er en
telefon og kun det. Barnevernsvaktene har ikke lokaler for mottak, heller
ikke mulighet til overnatting. Det er for mange barn og unge en høy terskel
for å henvende seg til barnevernet - barn er lojale mot sine foreldre og
mange opplever det som meget vanskelig å henvende seg til barnevernet.
Disse medlemmer vil videre påpeke at dette tilbudet ikke kan sammenlignes
med krisesenter for voksne fordi det skal være et undersøkelses- og
behandlingstilbud for barn som skal henvises videre til det tilbudet som er
best egnet for dem. Det kan være barnevernet, men det kan også være andre
tilbud. Disse medlemmer viser til at de fem barnevernsregionene er valgt
fordi vi må starte et sted og se hvor stort behovet er. Dette tilbudet
fungerer veldig bra andre steder, som for eksempel i Riga. Barnehuset på
Island er en annen modell som retter seg inn mot barn og unge utsatt for
seksuelle overgrep. Disse medlemmer mener vi trenger flere ulike tiltak i
Norge for å møte den vanskelige situasjonen mange barn og unge lever i. Vi
har en negativ utvikling med vold, psykiatri og rus blant barn og unge som
trenger et mangfoldig hjelpeapparat. Det kan ikke sies at dette ikke er et
bedre tilbud enn det vi har i Norge i dag til barn og unge. Dette er et
viktig og nødvendig supplement i andre land, noe komiteen burde vurdert i
sin behandling av dette forslaget. Disse medlemmer opprettholder sine
forslag:
| « 1. | Stortinget ber Regjeringen opprette et krisesenter for barn i hver av de fem barnevernsregionene. |
| 2. | Stortinget
ber Regjeringen sørge for at det er et krisesenter for barn i hver av de fem
regionene, som er 100 % finansiert av det statlige barnevernet, og legges inn
i budsjettet for 2005.» |