| |
Jeg viser til brev fra Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen datert 1. oktober 2004 og til det aktuelle forslaget fra stortingsrepresentantene May Hansen og Inga Marte Thorkildsen. Representantene foreslår der å opprette krisesentre for barn i hver av de fem barnevernregionene.
Jeg mener det er svært viktig å sikre rask hjelp til barn som er i akutt krise på grunn av ulike former for overgrep og grov vanskjøtsel, og synes det er positivt at spørsmålet settes på dagsorden.
Jeg er litt usikker på hva som nøyaktig menes med krisesentre i denne sammenhengen. I og med disse krisesentrene foreslås lagt til barnevernregionene og foreslås fullfinansiert av det statlige barnevernet, går jeg ut fra at disse sentrene ville bli vesentlig forskjellige fra krisesentrene for kvinner.
Dokumentet sier ikke noe spesifikt om eierskap eller organisasjonstilknytning for de foreslåtte krisesentrene. Sentrene forutsettes imidlertid i dokumentet å ha utøvende myndighet til å foreta innleggelser eller hastevedtak uten foreldrenes samtykke. Uten at det skrives eksplisitt, regner jeg her med at dette gjelder myndighet til å fatte akuttvedtak og plassere barn i fosterhjem eller institusjon med hjemmel i barnevernloven.
Ut fra formuleringene i de to første avsnittene i dokumentet, er jeg i tvil om forslagsstillerne mener sentrene skal være en del av barnevernet eller ikke. Det forutsettes imidlertid i dokumentet (spalte to, annet avsnitt) at krisesentrene for barn skal drives etter gjeldende lover. Gitt myndigheten sentrene er tiltenkt, ville de da måtte være en del av barneverntjenestene. Med unntak av at krisesentrene eksplisitt skulle dekke bestemte geografiske regioner, kan jeg ikke se at de ville skille seg vesentlig ut fra de kommunale og interkommunale barnevernvaktene som allerede eksisterer.
Jeg oppfatter barns behov for døgnåpne lavterskeltilbud som den sentrale begrunnelsen for forslaget. Etter min vurdering kan ikke fem regionsentre dekke slike behov i praksis. For mange av barna ville reiseavstanden til det regionale sentret bli lang. Jeg vil derfor hevde at regionale krisesentre for barn stort sett ville bli tiltak for barn som bor i eller nær regionsentret.
Etter min vurdering ville ikke regionale krisesentre dekke andre behov for kriseberedskap enn de behovene barnevernvaktene allerede skal dekke. Barnevernvaktene har beredskap utenfor barneverntjenestenes ordinære arbeidstid. De har i tillegg egne lokaler for å ta i mot barn også telefonberedskap, muligheter til å reise dit barnet bor og myndighet til om nødvendig å plassere barn utenfor hjemmet. Jeg vil her tilføye at Barne- og familiedepartementet skal gjennomgå nærmere hvordan barnevernvaktene fungerer. Hvor tilgjengelige barnevernvaktene er for barn i akutt krise vil være inkludert i denne gjennomgangen.
Jeg forventer at regionkontorene i det statlige barnevernet sammen med kommunene sørger for tilstrekkelig og tilgjengelig informasjon til barn både om barnevernvaktene, kontakttelefoner for barn og andre steder barn og unge i krise kan henvende seg.
Alt i alt kan jeg ikke se at forslaget om regionale krisesentre for barn vil gi et bedre tilbud til utsatte barn enn det som i dag er etablert i barnevernet.