| |
Jeg viser til oversendelse av
Dok.nr.8:13
(2004-2005) hvor stortingsrepresentantene Harald T Nesvik, Øyvind Vaksdal,
Øyvind Korsberg, Per Sandberg og Lodve Solheim fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå regelverk og praksis med hensyn til distriktsandel på nytt, for å gjøre dette mer treffsikkert og rettferdig slik at flomforbygging og opprydding etter flom dekkes av staten fullt ut. Endringen skal inkludere flomskadene som fant sted sensommeren/høsten 2004. »
Jeg vil vise til at samme spørsmål om statens dekning av distriktsandel for permanente sikringstiltak senest ble behandlet av Stortinget i juni i år, jf Dok.nr.8:34 (2003-2004) og Innst.S.nr.252. Den gjeldende ordning ble opprettholdt ved Stortingets vedtak av 14.06.2004.
Stortingsrepresentantene Inger S Enger og Eli Sollied Øveraas tok igjen opp ordningen ved brev til olje- og energiministeren 18. oktober d.å.
Som jeg redegjorde for i mitt brev til representantene Enger og Øveraas, og som tidligere statsråd Steensnæs redegjorde for i sitt brev av 26.04.04, dekker staten størsteparten av utgiftene i forbindelse med flom. Krisetiltakene som gjennomføres for å avverge overhengende fare for menneskeliv eller skader på større verdier umiddelbart før, under og etter flom finansieres 100 prosent av staten.
Ved en flom vil det ofte avdekkes behov for mer permanente sikringstiltak. Permanente sikringstiltak finansieres vanligvis likt uavhengig om behovet avdekkes som følge av en flom eller ikke. Staten finansierer 80 prosent og distriktet 20 prosent.
Stortinget har samtidig bestemt at NVE kan redusere eller frafalle kravet om distriktsandel i følgende tilfeller:
| - | For sikringstiltak som reduserer faren for tap av menneskeliv og større materielle verdier, eksempelvis som følge av kvikkleireskred. |
| - | Sikring mot erosjon eller kontroll med masseføringen der tiltakene primært er begrunnet med allmenne hensyn, eksempelvis for å hindre forurensning eller for å bedre forholdene for fisk i vassdraget. |
Flommen i Møre og Romsdal 27. september i år førte til skader både i Ørsta og i Sydve i Vanylven kommune. Begge steder har NVE utført krisetiltak i etterkant av flommene, som blir finansiert fullt ut av staten. I Sydve vil NVE også prosjektere permanente sikringstiltak. For det permanente tiltaket vil det på vanlig måte bli krevd dekning av distriktsandel på 20 prosent.
Også i forbindelse med flommen i Møre og Romsdal 14. og 15. august 2003 utførte NVE en rekke krisetiltak i Liadalselva i Ørsta kommune og i Dokkelva i Nesset kommune. Tiltakene ble finansiert fullt ut av staten. I begge elvene har NVE også utført permanente sikringstiltak. Tiltakene finansieres med 80 prosent av staten og 20 prosent av distriktet.
Situasjonen i forbindelse med de meget betydelige skadeflommene på Østlandet i 1995 og 1997 var spesiell ved at Stortinget vedtok at de permanente sikringstiltakene skulle dekkes 100 prosent av staten. Dette ble gjort gjennom ekstraordinære bevilgninger som dekket alle utgiftene ved flommene. Bakgrunnen for dette var behovet for en rask reparasjon av sikringsanleggene for å hindre skade på de verdiene anleggene skulle beskytte, og for å unngå skadeutvikling på selve sikringsanleggene. Omfanget av skadene etter disse storflommene var så omfattende at det ikke var mulig å gjennomføre tiltakene innenfor ordinære budsjettmidler.
Hensynet til at lokale interesser skal ta del i prioriteringen av tiltak og til en rimelig ressursbruk til behandling av søknader om tiltak, tilsier at det normale fortsatt bør være at bevilgningen til permanente flom- og erosjonssikringstiltak er belagt med en distriktsandel. Kravet om distriktsandel sikrer at det er velfunderte behov som ligger til grunn for søknader om statlig støtte. Distriktsandelen bidrar dessuten til lokalt ansvar og eierskap til tiltakene.
Bortsett fra at det etter flommer kan avdekkes behov for flere sikringstiltak enn vanlig, og at enkelte sikringstiltak ofte bør gjennomføres raskere, er tiltakene hver for seg ikke forskjellig fra andre tiltak verken når det gjelder planlegging og gjennomføring, utsatte verdier eller prioritering i forhold til nytte og kostnad. Full statlig finansiering av alle tiltak etter store flommer vil være en forskjellsbehandling i forhold til de mange kommuner og grunneiere som har deltatt og deltar i finansiering av andre, ellers like sikringstiltak. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at det ofte er lokale flomsituasjoner som normalt avdekker sikringsbehov også i de vanlige sakene, men disse får ofte ikke den samme fokus utad som større flommer.
Det er kommunene som er ansvarlige for arealutnyttelsen. Dersom staten skal dekke kostnadene ved forebygging etter flom fullt ut, kan dette føre til mindre oppmerksomhet på faren ved utbygging i flomutsatte områder. Dette kan på sikt føre til økt skadeomfang ved fremtidige flommer.
Slik jeg ser det sikrer dagens virkemiddelbruk flomrammede områder en betydelig grad av statlig støtte, samtidig som hensynet til en fornuftig ressursbruk og likebehandling ivaretas. Jeg mener derfor at den gjeldende ordning med betalingen av distriktsandel, som Stortinget senest i juni i år har gitt sin tilslutning til, må videreføres.