| |
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Bendiks H Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal, fra Høyre,
Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen og Michael Momyr, fra
Fremskrittspartiet, Pål Berrefjord, Øystein Hedstrøm og Lodve Solholm, fra
Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti,
May-Helen Molvær Grimstad og Einar Steensnæs, og fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, viser til
Dok.nr.8:47
(2004-2005), forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Ulf Erik
Knudsen og Lodve Solholm om å innføre en bredbåndsdefinisjon i Norge, samt
brev fra moderniseringsministeren til næringskomiteen av 22. februar 2005
(vedlagt).
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 49 (2002-2003) Bredbånd for kunnskap og vekst, la til grunn en bruksorientert tilnærming hvor man definerte bredbånd som et « toveis kommunikasjonsnett som kan overføre ulike former for data som tekst, lyd og levende bilder og som må kunne bære nye tjenester og tillate at mange bruker nettet samtidig ». I praksis innebærer det at man regner kapasitet fra ADSL og oppover som bredbånd.
Flertallet er enig i departementets vurdering om at en eventuell definisjon fort kan bli utdatert på grunn av den raske utviklingen av bredbåndsteknologi. Datakompresjon sørger for at behovet for kapasitet reduseres for en enkelt isolert oppgave, mens økt bruk av nettet, og at stadig flere vil bruke nettet til å motta og ikke minst sende informasjon raskt, vil kunne føre til at en definisjon av bredbånd vil bli for snever.
Flertallet mener det må være tilbudet
og etterspørselen etter bredbånd som definerer både båndbredde og valg av
teknologi. En gradvis utbygging av nettet reduserer risiko for
overinvesteringer, samtidig som aktørene i markedet kan justere utbyggingen
etter etterspørselen.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at det må være
den enkelte bredbåndsbestiller som må definere kapasitetsbehovet som er
ønskelig. Hvis ikke, kan vi komme i den situasjon at brukeren må betale for
en kapasitet som er mye større enn det som er ønskelig.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, foreslår at dokumentet
vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener det må foretas en opprydning i begrepsbruken med hensyn til hva som kan betegnes som bredbånd. Disse medlemmer vil minne om at et slikt arbeid er igangsatt på europeisk nivå.
Disse medlemmer vil hevde at en fastsettelse av en minimumsstandard for bredbånd vil være et viktig virkemiddel i arbeidet med bredbåndsutbyggingen. Disse medlemmer viser til at ifølge Statistisk sentralbyrås beregninger er det relativt få norske hjem som har bredbånd etter europeisk standardmål. Ved utgangen av 3. kvartal 2004 var det bare ca 22.000 internettabonnenter på over 2 Mbit/s. Totalt var det på samme tidspunkt ca 2.340.000 internettabonnenter med varierende, men gjennomsnittlig langt lavere båndbredde. Disse medlemmer mener dette viser behovet for en opprydning og at arbeidet bør starte nå.
Disse medlemmer har merket seg at det allerede foreligger forskjellige forsøk på inndeling i båndklasser. SINTEF operer eksempelvis med tre klasser: Smalbånd opp til 256 Kbit/s. (ISDN), mellombånd opp til 2 Mbit/s. (ADSL) og bredbånd over 2 Mbit/s. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at ADSL er inkludert i Regjeringens definisjon av bredbånd og dekningsprognoser, mens det av SINTEF regnes som en mellombåndsløsning. Disse medlemmer finner dette lite hensiktsmessig.
Disse medlemmer mener at hensynet til forbrukeren og holdbare konkurranseforhold i bredbåndsmarkedet begrunner en myndighetsfastsatt bredbåndsdefinisjon. Disse medlemmer vil minne om at i dag markedsføres alt fra 128 kb. til 20 mb. som bredbånd. Dette medvirker til uklare konkurranseforhold som hemmer utviklingen av høyere hastighet. Norge henger i dag betydelig etter i utbyggingen av ADSL 2+ kanskje nettopp fordi det ikke er fokus på hva kundene får av hastighet. I Sverige har f.eks. 1,4 millioner husstander tilgang på bredbånd, telefoni og TV i én og samme kabel med høy overføringskapasitet.
Disse medlemmer vil hevde at en definisjon vil kunne bedre konkurransen i markedet fordi det vil bli lettere å sammenlikne tilbudet av tjenester. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til brev fra statsråd Morten Andreas Meyer datert 22. februar 2005, hvor det gis uttrykk for at det ikke er ønskelig å sette en definisjon fordi teknologien er i utvikling med innføring av blant annet mer avanserte komprimeringsteknologier. Disse medlemmer minner om at i Norge er bredbånd hovedsakelig basert på Telenors kobber. Dette innebærer vesentlig lavere hastighet enn f.eks. fiber i tillegg til at flere samtidige brukere gir mindre overføringskapasitet. Disse medlemmer vil hevde at siden cirka 90 % av alle bredbåndslinjer i Norge er videresalg av Telenors kobber, bidrar dette til å svekke konkurransen i det norske telemarkedet.
Disse medlemmer mener at en myndighetsfastsatt bredbåndsdefinisjon vil være en forutsetning for en holdbar sammenlikning av infrastrukturutbyggingen med nabolandenes utbygging. En entydig og klar definisjon vil også gjøre det langt enklere for forbrukerne å orientere seg i jungelen av tilbud samtidig som konkurransen skjerpes i bredbåndsmarkedet.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn
fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en definisjon på bredbånd. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener digitale nett er å regne som infrastruktur, og at dette har viktige implikasjoner for hvordan utbygging bør skje og hvordan nettet forvaltes. Disse medlemmer mener at markedet ikke selv bør tillegges ansvaret for en helhetlig utbygging, men at det offentlige bør eie, koordinere og drive utbygging av nett av god standard i hele landet. Disse medlemmer slutter seg derfor til det syn som kommer til uttrykk innledningsvis i St.meld. nr. 49 (2002-2003) Bredbånd for vekst, hvor det i meldingens kapittel 7.2 heter at « Ei marknadsbasert utvikling aleine vil (...) ikkje sørgje for eit fullgodt breibandstilbod over heile landet ».
Disse medlemmer viser i den anledning til Stortingets vedtak 7. mai 2002 hvor et flertall støttet at
| « Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak for Stortinget om utbygging av bredbåndsnett i områder av landet der markedet i seg selv ikke er sterkt nok til å sikre utbygging ». |
Disse medlemmer viser til merknader fra Innst.S.nr.133 (2003-2004) Innstilling fra næringskomiteen om breiband for kunnskap og vekst, hvor flertallet i komiteen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet « fremhevet konklusjonen i rapporten fra Norges forskningsråd knyttet til forventet båndbreddebehov i skolen om 5-6 år. Den understreker viktigheten av at bredbåndsnettene som nå bygges er tilstrekkelig skalerbare. Landets skoler vil ha forskjellig behov for båndbredde, bl.a på grunn av ulik størrelse. Ut fra en skjønnsmessig vurdering konkluderer rapporten med at skoler med mindre enn 50 elever sannsynligvis kan få dekket sine behov med en kapasitet på 2-10 Mbit/s. En skole med 50 elever vil trenge 10-32 Mbit/s, og en skole med 100 elever vil trenge 32-100 Mbit/s. Skoler med mer enn 300 elever anslås å ha et båndbreddebehov på 100 Mbit/s og oppover om 5-6 år ».
Når det gjelder bredbåndskapasitet og definisjon av kapasitet, vises til merknad fra Innst.S.nr.133 (2003-2004) Innstilling fra næringskomiteen om breiband for kunnskap og vekst hvor det heter følgende:
| « Disse medlemmer mener at det fortsatt er åpent om en videre bredbåndsutbygging bør skje hovedsakelig ved hjelp av fiber, eller om man i større grad bør jobbe for flere parallelle, rivaliserende teknologiske løsninger som tjener ulike hensikter. Disse medlemmer viser til at å låse seg til « kun fiber » betyr at man kan hindre fremveksten av nye løsninger, f.eks. ultrabreibånd (radio). Ulike systemer (fiber, kabel, radio) kan fylle hverandre ut, og rivaliserer på ulike nivåer, f.eks. ved at byer og tettsteder kan finne formålstjenlig andre løsninger enn distriktene gjør. Disse medlemmer anbefaler en åpen tilnærming, og viser bl.a til at Teknologirådet anbefaler at stamnettet bør være fiber, men at de enkelte husstandene kan dekkes med ulike løsninger som kabel og radio/satellittnett. Disse medlemmer mener det viktigste for valg av teknologi er i) at kommunikasjonen i infrastrukturen er toveis, ii) kapasitetshensyn og muligheter for kapasitetsutvidelse, og iii) at de forskjellige systemene kan snakke med hverandre. » |