| |
Ved EØS-komiteens beslutning nr. 78/2004 og nr. 79/2004 av 8. juni 2004 ble protokoll 21, 22 og 24 og vedlegg XIV til EØS-avtalen endret for å innlemme rådsforordning (EF) nr. 139/2004 av 20. januar 2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger (fusjonsforord-ningen) i EØS-avtalen. Beslutning nr. 79/2004 innlemmer artikkel 13 og 22 i denne rådsforordningen. Beslutning nr. 78/2004 innlemmer de øvrige bestemmelsene i rådsforordningen.
Det er kun artikkel 13 og 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 som har nødvendiggjort endringer i norsk lov, mens forordningens øvrige artikler har krevd endringer i forskrift. Siden Stortingets samtykke må innhentes før Norge blir bundet av EØS-komiteens beslutning, vil det ta noen tid før denne beslutningen kan tre i kraft i EØS-området. Fordi det vil være uheldig med en lengre periode med to ulike regelverk for fusjonskontroll i EU og EØS, er rådsforordning (EF) nr. 139/2004 innlemmet i EØS-avtalen ved to separate EØS-komitébeslutninger; én som vedrører de artiklene som kun krever forskriftsendringer og derfor kan tre tidligere i kraft, samt én som vedrører de to artiklene som krever endring i lov.
Det er kun EØS-komitébeslutning nr. 79/2004 om innlemmelse av forordningens artikkel 13 og 22 som har nødvendiggjort lovendring, og som legges fram i denne proposisjonen. Artikkel 13 og 22 er allerede vedtatt i norsk rett ved lov 17. desember 2004 nr. 100 om endringer i EØS-konkurranseloven. Verken EØS-konkurranseloven eller endringene til EØS-konkurranseloven er trådt i kraft. Lovendringene vil tre i kraft når EØS-komiteens beslutning nr. 79/2004 trer i kraft.
I Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (ODA) av 2. mai 1992, er kompetansen til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) fastlagt. Fordi den nye fusjonsforordningen legger kompetanse til ESA, vil innlemmelse av artikkel 13 og 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen også kreve endringer i ODA protokoll 4 kapittel XIII. Forslag til slike endringer er fremmet i en egen stortingsproposisjon, St.prp. nr. 38 (2004-2005).
Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 setter forbud mot å gjennomføre fusjoner som skaper eller styrker en dominerende stilling som kan føre til at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres. Fusjonsforordningen kommer til anvendelse på foretakssammenslutninger hvor partenes omsetning på henholdsvis verdensmarkedet og i EU eller EØS/EFTA-området overstiger visse terskelverdier. Foretakssammenslutninger som overstiger disse terskelverdiene må meldes til Kommisjonen før de kan gjennomføres.
Fusjonsforordningen fastsetter en klar fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner som faller inn under fusjonsforordningen. Medlemsstatene har på sin side eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner hvor foretakenes omsetning ligger under terskelverdiene.
Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 13 utvider Kommisjonens kompetanse i bevissikringssaker noe i forhold til gjeldende regler, og tilpasser kompetansen til dagens behov. Dette innebærer blant annet at Kommisjonen nå kan innhente elektronisk lagret informasjon og at adgangen til å innhente muntlige forklaringer under bevissikringen er utvidet.
Endringene gjør at Kommisjonens kompetanse ved bevissikring i saker om fusjonskontroll nå samsvarer med kontrollfullmaktene ved mistanke om brudd på konkurransereglene i EF-traktatens artikkel 81 og 82 (EØS-avtalens artikkel 53 og 54), med unntak av at Kommisjonen i fusjonssaker ikke kan foreta bevissikring i private hjem.
Bestemmelsen kodifiserer også de gjeldende rammene for nasjonale domstolers prøving av Kommisjonens beslutninger om bevissikring.
Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 artikkel 22 omhandler overføring av saker fra en eller flere medlemsstater til Kommisjonen. Overføring av en fusjonssak fra en nasjonal konkurransemyndighet til Kommisjonen skjer kun i de tilfeller hvor den nasjonale konkurransemyndigheten, frivillig og etter en konkret vurdering, anmoder Kommisjonen om dette. Kommisjonen kan ikke pålegge en nasjonal myndighet å overføre slike saker. Når det er truffet vedtak om overføring, har ikke de nasjonale konkurransemyndighetene i vedkommende stat kompetanse til å behandle saken etter den nasjonale lovgivning om fusjonskontroll.
Den nye artikkel 22 i rådsforordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen vil sikre at norske myndigheter i gitte situasjoner og etter en konkret vurdering kan delta i en overføring av en sak som berører fusjonskontrollen i flere land til behandling i Kommisjonen for å sikre at fusjonen behandles av kun én instans, og derved sikre en mest mulig effektiv saksbehandling.