| |
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens
Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning,
Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten
Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin
Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og
Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til at også i 2004 har
NATO gjennomgått betydelige endringer og fortsatt tilpassingen til nye
oppgaver, samtidig som organisasjonen har ansvar for og gjennomfører tunge
oppdrag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, vil særlig bemerke den historiske utvidelsen 29. mars 2004 da Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Slovakia, Romania og Bulgaria ble opptatt som medlemmer. Utvidelsen markerer et tidsskille for sikkerhetspolitikken på det europeiske kontinentet gjennom økt integrasjon.
I tillegg mener flertallet at NATO
gjennom engasjementene på Balkan, i Afghanistan og i Irak bidrar til
stabilitet og dermed til demokratisk utvikling, og anser at disse
engasjementene bidrar til den økende samarbeidsinteressen fra stadig flere
samarbeidsland i Asia, Nord-Afrika og i Midtøsten. Flertallet ser det som
viktig at Norge bidrar til å styrke utviklingen av denne siden av NATOs
virksomhet.
Komiteen observerer at det fortsatt er
indre spenninger i alliansen, og særlig mellom USA og sentrale europeiske
allierte. Irak er en av grunnene til dette, men også fremveksten av et mer
diffust trusselbilde og et sterkere og mer selvsikkert Europa. Komiteen er
tilfreds med at en fra europeisk side legger avgjørende vekt på at
internasjonal terrorisme bare kan nedkjempes ved kombinert bruk av
politiske, økonomiske, militære og andre virkemidler. Det er viktig for
Norge å følge nøye med i prosessen når balansen i alliansen endres i takt
med EUs økende ambisjoner og vilje til å spille en mer selvstendig og aktiv
rolle på det forsvars- og sikkerhetspolitiske området. Komiteen konstaterer
at denne utviklingen går fort, og at det stadig tettere sikkerhetspolitiske
samarbeidet mellom EU-landene vil kunne få vesentlige konsekvenser for NATO
og for Norge, dersom en ikke sikrer gode samarbeidsordninger mellom de to
organisasjonene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er vesentlig at Norge er en pådriver i utviklingen av slike samarbeidsrelasjoner, at det aktive NATO-engasjementet fra amerikansk side fortsetter, og at den brede transatlantiske dialogen innenfor alliansen videreføres.
Flertallet er innforstått med at
Afghanistan blir en hovedprioritert oppgave for alliansen i lang tid
fremover, og også at det er full enighet mellom de allierte om å bidra til
oppbyggingen av et demokratisk og stabilt Irak, også ved å delta i NATOs
treningsmisjon.
Overføringen av fredsoperasjonen i Bosnia-Hercegovina fra NATO til EU i desember 2004 viser at samarbeidet mellom NATO og EU kan fungere godt. Etter dette er NATO-engasjementet på Balkan nå hovedsakelig knyttet til Kosovo. Komiteen er tilfreds med den brede enigheten om at styrkenivået i KFOR inntil videre skal opprettholdes, og om at alliansen i tillegg til militær stabilisering må spille en mer politisk rolle for bl.a å støtte opp under FNs innsats.
Komiteen merker seg den positive
utviklingen i NATO-Russland-rådet det siste året. Dette har også en positiv
innvirkning på forholdet mellom Norge og Russland, og komiteen støtter at
det fra norsk side arbeides for å videreutvikle dette samarbeidet så vel om
vanskelige politiske saker som om mer praktiske og konkrete operasjoner.
Også i 2004 arbeidet NATO med å
omforme sin militære evne til å kunne håndtere de sikkerhetsutfordringene vi
står overfor. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk
Venstreparti, er oppmerksom på at det er spesielt behov for mer fleksible
styrker som kan nyttes både innenfor og utenfor NATO-territorium.
Flertallet ser også at nye og kostbare kapasiteter krever videreutvikling av
det flernasjonale samarbeidet internt i alliansen, og at dette er og vil bli
sentrale spørsmål i omformingen av de ulike kapasitetsrelaterte prosessene
og planleggingsdisiplinene i NATO.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til de militære omformingsprosessene NATO er inne i og som er begrunnet ut fra alliansens behov for hurtigreaksjonsstyrker til bruk utenfor eget territorium. Dette er en utvikling disse medlemmer har vært sterkt imot fordi det bidrar til å gjøre NATO til en angrepsallianse. Doktrinen om forebyggende angrep understreker denne tendensen. Disse medlemmer mener at Norge bør ta initiativ til at NATO går bort fra førsteslagsstrategien, og på den måten går foran i det internasjonale nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. At Tyskland nå diskuterer tilbaketrekking av amerikanske atomvåpen i landet i NATO, kan åpne for dette på en annen måte enn tidligere.
Disse medlemmer mener at NATO-samarbeidet burde opphørt i det Warszawa-pakten ble nedlagt, for å markere en endelig avslutning på den kalde krigen. I stedet har alliansen redefinert sine oppgaver for å begrunne sin fortsatte eksistens.
Disse medlemmer viser til Irak-krigen
og de konsekvenser denne har hatt for de tradisjonelt sterke transatlantiske
bånd, slik det er beskrevet i meldingen. Vi har sett gjentatte eksempler på
at USA velger å ikke forholde seg til NATO, men heller danner koalisjoner
med enkeltland i sin krigføring. Dette bidrar til å svekke NATOs relevans
som militærallianse. Selv om USA ikke er avhengig av NATO i sine
angrepskriger, søker de å legitimere krig og okkupasjon i Irak ved å trekke
inn alliansen i ettertid. Disse medlemmer er tilfredse med at det ikke er
blitt enighet om at NATO skal bidra i den pågående krigen i Irak, og mener
at heller ikke Norge bør delta her. Det ville vært i tråd med den norske
folkemeningen. Disse medlemmer vil heller ikke at NATO skal bistå med
opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker så lenge okkupasjonen pågår, verken
i eller utenfor Iraks grenser.
Utviklingen av en felles sikkerhets-
og forsvarspolitikk i EU bidrar til å svekke NATOs relevans ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at
det er et blindspor for Norge å knytte seg nærmere til dette samarbeidet.
Det er ikke ønskelig å stille styrker eller materiell til disposisjon for en
union vi ikke er medlem av. Disse medlemmer mener at framveksten av en
europeisk sikkerhetsblokk i tillegg til NATO viser behovet for
utenrikspolitiske aktører med en mer uavhengig linje. Det kan gi et viktig
bidrag for brobygging og dialog, og en rolle Norge bør og kan påta seg i
større grad framover.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til ISAF-styrken i Afghanistan. Det er en rådende oppfatning at denne gjør en viktig innsats for fred og stabilitet i Kabul, og det er en bred oppslutning om de norske bidragene til ISAF. Det er også allmenn enighet om at disse må utvides til et større geografisk område enn hovedstaden dersom det skal legges grunnlag for en varig demokratisk utvikling i landet. Disse medlemmer støtter dette, men er urolig over sammenblandingen av sivile og militære oppgaver som gjøre i PRT-lagene. Militære enheter skal primært utføre militære oppgaver, både fordi det er dette de er trent til og har kunnskap om, men også av hensyn til sikkerheten til humanitære organisasjoner og uavhengige bistandsaktører, som lett kan bli assosiert med militære som utfører humanitært arbeid. Bistandsarbeidere har protestert mot denne rolleblandingen, fordi den vanskeliggjør deres jobb i konfliktområder.
Disse medlemmer vil understreke at nærværet av NATO i FN-oppdrag skaper forventninger om vekst og utvikling i befolkningen. Den tillit som ISAF så langt nyter kan snus dersom deres innsats ikke følges av framgang på det sosiale og økonomiske området. Det er konkrete forbedringer i hverdagen til folk flest og positiv utvikling i samfunnet under ett som er avgjørende for at ISAF lykkes, og ikke Operation Enduring Freedoms krigføring i ulike deler av landet.
Partnerskapsarbeidet som foregår innenfor NATO-samarbeidet, er positivt. Men ut fra styrkeforholdet mellom partnerskapslandene og NATO ville det etter disse medlemmers mening vært en fordel om dialog om forsvarsreformer, nedrustning og gjensidig tillitskapende arbeid ble ført innenfor andre rammer, som FN og OSSE.
Ønsket om økt partnerskap med nordiske naboland er velkomment, hvis det betyr at det kan legges til rette for samarbeid også på andre felter. Disse medlemmer viser til at forslaget om å samarbeide om et skytefelt med Sverige i stedet for å bygge Regionfelt Østlandet ble avvist, med henvisning til at Sverige ikke er medlem av NATO. Dersom samarbeidsviljen hadde vært til stede da dette skytefeltet ble diskutert, kunne den norske stat ha spart store miljøødeleggelser og flere milliarder kroner til nybygging.