| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, lederen Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Gunhild Øyangen, fra Høyre, Julie Christiansen, Inge Lønning, Oddvard Nilsen og Finn Martin Vallersnes, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund og Christopher Stensaker, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Bjørn Jacobsen, fra Kristelig Folkeparti, Sigmund Kroslid og Lars Rise, og fra Senterpartiet, Åslaug Haga, viser til proposisjonen om samtykke til godkjenning av protokoll av 28. november 2003 om eksplosive krigsleivningar til FN-konvensjonen om forbod mot eller restriksjonar på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan skade i utrengsmål eller kan ramme vilkårleg.
Komiteen viser også til forhandlingene som er ført med sikte på å komme frem til reguleringer etter at stridshandlinger er over, for å hindre at blindgjengere og etterlatt ammunisjon skader sivilbefolkningen.
Komiteen mener det er viktig at protokollen inneholder tiltak for å rydde områder som inneholder eksplosiver, og om utveksling av informasjon om hvor slike eksplosiver, ammunisjon eller giftige krigsetterlatenskaper finnes, slik at opprydding kommer hurtig i gang etter en konflikt.
Komiteen vil peke på at forbud mot enkelte våpen og rydding av områder etter krigshandlinger er svært viktig for at flyktninger hurtig kan vende hjem til sine områder og ta disse i bruk igjen.
Komiteen mener også at det burde være flere internasjonale reguleringer på bruk av våpen eller sprengstoff som rammer uskyldige, og mener protokollen burde vært mer omfattende, men at den er et viktig skritt på veien mot beskyttelse av sivile liv, særlig barn som av uvitenhet kan komme til skade ved å leke med etterlatte våpen.
Komiteen vil også uttrykke bekymring
for ulike terrororganisasjoner som har som mål å ramme uskyldige, og mener
innsatsen for å bekjempe disse må intensiveres.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, minner om at Stortinget så sent som 7. februar 2003 behandlet spørsmålet om « klasebomber » på bakgrunn av Innst.S.nr.115 (2002-2003) fra forsvarskomiteen. I denne innstillingen gikk et flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, i praksis inn for at Norge skal være en « ikke-bruker » av klasebomber. Det samme flertall gikk på dette grunnlaget mot et ensidig norsk lovforbud mot klasebomber.
Flertallet forstår Regjeringens opplegg om ikke å bruke klasebomber i operasjoner i Afghanistan slik at en heller ikke vil bruke klasebomber i andre internasjonale operasjoner.
Flertallet viser til Innst.S.nr.115 (2002-2003) og til brev fra utenriksministeren til utenrikskomiteen datert 20. april 2005 (vedlegg til denne innstillingen).
Flertallet forutsetter at Regjeringen
viderefører arbeidet for å få slutt på bruken av klasebomber.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Regjeringen har vist for lite engasjement i forhold til å oppfylle Stortingets pålegg om å arbeide for et internasjonalt forbud mot klasebomber. I de snart fire årene som har gått siden Stortingets vedtak i 2001, er klaseammunisjon blitt hyppig brukt.
Disse medlemmer viser til Human Rights Watch's rapport « Off Target: The Conduct of the War and Civilian Casualties in Iraq ». Ifølge rapporten ble det i løpet av tre uker i mars og april 2003 sluppet tett på 13.000 klasebomber med minst 1,8 millioner småbomber over Irak. Klasebombeangrepene har etterlatt seg titusenvis - kanskje så mye som 200.000 - blindgjengere, som allerede har tatt flere hundre sivile liv. Rapporten peker videre på at de fleste sivile tapene under krigen i Irak synes å være forårsaket av klasebomber levert fra bakken. Bruk av klasebomber fører til et høyt antall sivile skadde og drepte. Det er nødvendig å få stanset bruken av klaseammunisjon så snart som mulig.
Disse medlemmer vil peke på at erfaringene fra den internasjonale kampanjen mot landminer, som resulterte i et internasjonalt forbud i 1999, viser at det er mulig å oppnå internasjonal enighet i slike spørsmål. Det krever at arbeidet må prioriteres høyt og at det arbeides målrettet med et bredt spekter av virkemidler. Disse medlemmer mener Regjeringen må opptre mer offensivt. Det er behov for et tydeligere norsk engasjement i de internasjonale fora der disse spørsmål drøftes. Det trengs også et sterkere engasjement i forhold til alliansebygging, både med likesinnede land og med de frivillige organisasjonene i den internasjonale koalisjonen mot klasebomber.