| |
Etter at Stortinget fattet vedtaket i 2001, konsulterte den daværende regjering med en rekke land for å få bragt på det rene om det ville være mulig å oppnå enighet om et forbud mot klasebomber, på lik linje med forbudet mot antipersonellminer. Konsultasjonsrunden viste at det ikke var tilstrekkelig internasjonal støtte for et slikt forbud.
I en redegjørelse for oppfølgingen av Stortingets vedtak, gjengitt i St.meld. nr. 4 (2001-2002), ble det vist til at regjeringen « støtter internasjonalt arbeid som har til hensikt å regulere og om nødvendig forby bruk av våpen og ammunisjon som kan ha en utilsiktet inhuman effekt. På den internasjonale nedrustningsarena foregår det imidlertid intet arbeid som på kort eller mellomlang sikt har som målsetting å komme fram til et totalforbud mot « klasebomber ». Ingen stater har på det nåværende tidspunkt tatt til orde for dette. Det gjør heller ikke Det Internasjonale Røde Kors ». I redegjørelsen ble det videre vist til at; « En tilnærming basert på i første omgang regulering av bruk, for så å bevege seg over til et forbud mot nærmere definerte « klasebomber », vil forøvrig være i tråd med den som førte fram til totalforbudet mot antipersonellminene ».
Den nåværende regjering innledet sent høsten 2001 konsultasjoner med nære allierte og partnere om det var mulig å sette i gang et arbeid med sikte på å forby « klasebomber » i tråd med stortingsvedtaket. Det var imidlertid fortsatt ingen støtte for forslaget om et totalforbud - snarere tvert om; i konsultasjonene ble et totalforbud avvist som en uaktuell problemstilling på grunn av bombenes militære rolle. Det ble også vist til at alternative våpen og ammunisjonstyper har vel så store negative humanitære konsekvenser.
Jeg orienterte Stortinget 28. februar 2002 om regjeringens oppfølging av Stortingets vedtak og viste her bl.a til følgende; « Ut fra de drøftinger vi har hatt, er grunnlaget ikke til stede for et selvstendig norsk initiativ om et totalforbud. Jeg har derfor lagt til grunn at vi fra norsk side nå konsentrerer oss om i første omgang å videreføre arbeidet for å samle enighet om reguleringer av bruk av klasebomber ». Ingen representanter hadde substansielle merknader til redegjørelsen på dette punktet.
På denne bakgrunn har regjeringen fortsatt arbeidet for å oppnå internasjonal enighet om folkerettslige forpliktelser som begrenser de humanitære skadevirkningene knyttet til bruk av slik ammunisjon. Vår innsats har særlig omfattet; forpliktelser med hensyn til krav til pålitelighet og selvdestruksjonsmekanismer (for i størst mulig grad å unngå « blindgjengere »), restriksjoner på bruk mot militære mål i områder med konsentrasjon av sivilbefolkning, krav til opprydning etter at militære operasjoner er gjennomført, samt varsling til sivilbefolkningen der slik ammunisjon har vært benyttet.
Fra norsk side har vi i første rekke konsentrert arbeidet innenfor rammen av FNs konvensjon om « Forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan forårsake unødig skade eller som kan ramme vilkårlig » (Konvensjonen om inhumane våpen). Dette har så langt ledet frem til den foreliggende protokoll om krigens eksplosive etterlatenskaper. Denne protokollen pålegger ansvar og stiller krav til partene om opprydding og uskadeliggjøring av « blindgjengere » etter at krigshandlinger er over. På denne måten utgjør protokollen et viktig bidrag for å redusere skadevirkningene knyttet til blindgjengere fra bl.a klasebomber.
Protokollen omhandler imidlertid primært tiltak etter en konflikt, og den er derfor ikke tilstrekkelig alene til å ivareta de humanitære hensyn. Regjeringen arbeider derfor videre med å oppnå enighet om nødvendigheten av forebyggende tiltak innenfor rammen av konvensjonen om inhumane våpen. Arbeidet pågår langs to hovedlinjer:
| - | For det første er det etter initiativ fra Norge og enkelte likesinnede land satt i gang en vurdering av hvorvidt gjeldende folkerett innebærer tilstrekkelige begrensninger på bruken av klasebomber. |
| - | For det andre blir det utredet hvordan påliteligheten (teknisk sett) til slik ammunisjon kan forbedres slik at de resulterer i et minimalt antall «blindgjengere». |
Norge samarbeider nært med Sverige, Kanada, New Zealand og Sveits for å få på plass et så sterkt forhandlingsmandat som mulig for det videre arbeidet om disse spørsmålene. I den forbindelse har vi tatt initiativ til et internasjonalt seminar i Oslo i slutten av juni d.å., hvor formålet er å oppnå enighet om det videre arbeidet for å få utviklet nye internasjonale forpliktelser på dette området.