| |
I et brev til Kommunalkomiteen datert 6. mai i år svarer jeg på et brev fra komiteen datert 21. april 2005, vedlagt Dok.nr.8:65 (2004-2005) fra stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Øystein Djupedal og Jørund Leknes om å gi opphold for irakiske flyktninger som fikk opphold uten rett til familiegjenforening i 2000 og 2001.
I brevet skriver jeg bl.a at Norge i dag ikke tvangsreturnerer noen til Irak og at de returer som gjennomføres er basert på frivillighet gjennom IOM. Brevet er skrevet for nesten en måned siden og var basert på den praksis og den kunnskap departementet på den tid hadde om returmulighetene.
Jeg er i ettertid gjort kjent med at samarbeidet med den irakiske ambassaden i Stockholm for tiden er godt, og at politiet forutsetter at nødvendige reisedokumenter i stor grad vil kunne utstedes der hvor politiet kan fremlegge tilstrekkelig dokumentasjon som grunnlag for sikker identitetsfastsettelse. Dette innebærer at politiet vurderer situasjonen slik at tvangsreturer til Irak vil kunne gjennomføres i et betydelig større omfang enn hittil.
Situasjonen i dag, drøye tre uker etter at svaret ble skrevet, kan følgelig være endret. I den grad avslagssaker fra Utlendingsdirektoratet/Utlendingsnemnda kommer til politiet, vil tvangsreturer kunne gjennomføres. Nemnda opplyser at de har avslått ca 170 saker etter at de tok opp behandlingen av sakene etter berostillelsen.
UNHCRs siste anbefaling « UNHCR Return Advisory Regarding Iraqi Asylum Seekers and Refugees » er datert september 2004 og fraråder gjennomføring av tvangsreturer til Irak. Det forutsettes at UDI/UNE vurderer anbefalingene i forbindelse med vedtak i disse saker. Jeg fremhever i den forbindelse at Norge ikke er bundet av UNHCRs anbefalinger knyttet til returer, dersom norske myndigheter finner at det ikke foreligger et beskyttelsesbehov i den konkrete sak. UNHCRs mandat knytter seg til personer som er vurdert som flyktninger.
De endrede forhold vedrørende returmulighetene påvirker ikke konklusjonen i brevet til Kommunalkomiteen.