| |
Jeg viser til de tre spørsmål oversendt til Utenriksdepartementet 26. mai 2005 og gjengitt i sin helhet nedenfor.
Under punkt 3.3 i meldinga står det å
lese at: « Eurojust-samarbeidet inneber ikkje regelutvikling, og norsk
samarbeid med Eurojust kan difor ikkje samanliknast med EØS-samarbeidet
eller Schengen-samarbeidet. » Samtidig er Eurojust en del av rettsssamarbeidet
i EU, der det skjer en stadig dypere integrering, jf. blant annet meldinga
punkt 2.1: « Den nye EU-forfatningstraktaten har føresegner om Eurojust.
Artikkel III-175 gjev heimel til å etablere ei europeisk påtalemakt innanfor
Eurojust. Påtalemakta vil kunne etterforske og reise tiltale for nasjonale
domstolar i saker som gjeld alvorlege grenseoverskridande bortsverk og
unionens økonomiske interesser. » Man kan således se for seg situasjoner der
EU - i medhold av avtalens artikkel 20 - tar initiativ til endring av
avtalen innhold. Hvilke prosedyrer ser regjeringen for seg å involvere
Stortinget i forbindelse med en slik prosess, og hva vil eventuelt bli
konsekvensene dersom Norge og EU ikke skulle bli enige om en revidering av
avtalen?
Svar:
Som ikke-medlem av EU knyttes Norge til det praktiske samarbeidet innen Eurojust gjennom en samarbeidsavtale. Avtalen har selv bestemmelser om endringer, jf. artikkel 20, der det fremgår at dette krever gjensidig samtykke fra partene. En endring av avtalen vil i Norge måtte behandles etter de regler som gjelder for traktatsinngåelser, og som også regulerer Stortingets medvirkning. Dersom partene ikke kommer til enighet om et forslag om å endre avtalen, vil den opprinnelige avtalen gjelde inntil den eventuelt sies opp av en av partene, jf. avtalens artikkel 19.
Regjeringa skriver i meldinga under
punkt 3.3 at « Noreg ser det som viktig å delta i størst mogeleg grad i det
rettslege samarbeidet i EU, som no er i sterk utvikling. » Ser regjeringa
mulige utviklingstrekk i EU som kan gi grunn for å revurdere denne
oppfatningen, jf. ovenfor?
Svar:
Regjeringen ønsker at Norge deltar i kampen mot alvorlige former for internasjonal kriminalitet og terrorisme på europeisk nivå. Avtalen med Eurojust er i tråd med denne målsettingen, og vil etter regjeringens syn bidra til å styrke det nære og velfungerende samarbeidet som allerede eksisterer på justisområdet. Siden Norge står utenfor EU, vil vi kun delta i forpliktende samarbeid med EU på områder der vi har inngått særskilte avtaler.
I samarbeidsavtalen artikkel 3 er det
blant annet nedfelt at « For å få gjennomført denne avtales formål kan de
kompetente myndigheter i Norge og Eurojust foreslå for den annen part å
vurdere nødvendige tiltak. » Regjeringa skriver i meldinga under punkt 3.3 at
« ens kollegiet kan be om at den nasjonale påtalemakta i eit medlemsland set i
verk tiltak, vil det ikkje vere aktuelt med omsyn til Noreg. » Dette er en
viktig presisering som - så langt vi kan se - ikke framgår klart av
samarbeidsavtalen. Samtidig sies det i fortalen at « Norge og Eurojust er
interessert i å utvikle et nært og dynamisk samarbeid ». Kan regjeringen
underbygge at Norge og EU har en felles oppfatning av Norges forpliktelser
på dette området - nemlig at Eurojust overfor Norge kun kan foreslå å
vurdere tiltak - og ikke har myndighet til å be om at nasjonale tiltak
iverksettes?
Svar:
Eurojust kan anmode påtalemyndigheten i en medlemsstat i EU om å innlede etterforskning av konkrete forhold, jf. rådsbeslutningens artikkel 7. Vedkommende stat har ingen plikt til å iverksette etterforskning, jf. rådsbeslutningens artikkel 8. I samarbeidsavtalen med Norge er det tatt inn en ytterligere begrensning ved at påtalemyndighetene må nøye seg med å « foreslå for den annen part å vurdere nødvendige tiltak » (min understrekning), jf. samarbeidsavtalens artikkel 3, tredje ledd. Regjeringen anser at avtalen er klar på dette punkt.