| |
Dette kapitlet inneheld nærmare omtale av politikkutfordringar og innsats på samfunnsområde som Regjeringa meiner er særleg viktige for å fremme måla om vekst og auka verdiskaping i alle delar av landet og balanse i busetjing mellom landsdelane.
Regjeringa legg stor vekt på at den økonomiske politikken og skatte- og avgiftspolitikken legg gode generelle rammer for næringslivet. Dessutan må eit nyskapande næringsliv ha stabile rammevilkår.
Regjeringa legg også vekt på ein aktiv konkurransepolitikk, det vil seie ein politikk som stimulerer til konkurranse i Noreg.
Regjeringa arbeider heile tida for å forenkle lover og reglar som påverkar næringslivet. Det gjeld rapporteringsplikter, pålegg og kontroll knytt til helse, miljø og tryggleik, og reguleringar av arbeidsmarknaden og arbeidsmiljøet.
Lågare skattar og avgifter vil normalt stimulere til meir verdiskaping. Regjeringa har innført Skattefunnordninga som eit sentralt verkemiddel for å stimulere til meir forsking og utviklingsarbeid i næringslivet Eit overslag viser at det samla skattefrådraget for prosjekt i perioden 2002-2004, blir opp mot 4 mrd. kroner. Ei evaluering av heile ordninga vil bli lagt fram i 2007. Det er også gjort vedtak om å opprette fire nye landsdekkande såkornfond i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og fire regionale såkornfond som særleg skal dekkje det distriktspolitiske verkeområdet.
Samferdselssektoren har lenge vore tillagt ei sentral rolle i regionalpolitikken.
I arbeidet med Nasjonal transportplan 2006-2015 (NTP) har Regjeringa lagt vekt på utbygging av viktige transportkorridorar mellom og innanfor landsdelar, og til og frå utlandet. Dette er grunnleggjande for å få til ei positiv utvikling i alle delar av landet.
Eit fungerande og sikkert transport- og kommunikasjonsnett utan store flaskehalsar er grunnleggjande i eit moderne samfunn. Samstundes må det vurderast nøye kva innsats ein bør prioritere for å nå målet om å fremme regional utvikling. Regjeringa vurderer regionforstørring som eit aktuelt verkemiddel i denne samanhengen.
I storbyområda kring Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim har utbygging av vegar og jernbane medverka til å etablere store og attraktive, samanhengande bu- og arbeidsmarknader. Regjeringa legg vekt på at regionforstørring nyttast som verkemiddel til å styrkje vekstkrafta også i mindre og mellomstore byområde. Det inneber både å knytte saman fleire mindre byar og å kople desse til større byområde.
Dette ligg til grunn for Regjeringa sin transportpolitikk. Samstundes er det viktig at fylkeskommunane også i sine prioriteringar vurderer innsats som medverkar til regionforstørring.
Regjeringa legg vekt på at statlege instansar skal samarbeide nært med regionale og lokale styresmakter om samordna areal- og transportplanlegging, både når det gjeld lokalisering av bedrifter og når det gjeld planlegging og utbygging av statleg finansiert infrastruktur.
For å redusere ulemper for næringslivet knytt til lange avstandar er det særleg nødvendig å ha eit godt stamvegnett, men det er og viktig at andre vegar er så gode at transportane kjem raskt og sikkert fram til stamvegnettet. Regjeringa varsla i NTP ei auka satsing på stamvegnettet i alle delar av landet, der samanhengande bygging av lengre strekningar vil bli prioritert.
Regjeringa har som mål å leggje til rette for eit godt landsdekkjande flytilbod. Regjeringa legg ikkje opp til ein auke i det statlege kjøpet av flyruter, men vil følgje utviklinga nøye for å sikre at alle delar av landet har eit tilfredsstillande transporttilbod.
Mange område med småsenter og spreidd busetnad kan ikkje koplast til større arbeidsregionar gjennom investeringar i infrastruktur. I slike område vil Regjeringa syte for stabile transporttilbod med tilstrekkeleg kapasitet gjennom offentlege kjøp av transporttenester. I desse områda er det ikkje miljøomsyn som er utgangspunktet for satsing på eit kollektivt transporttilbod, men å betre grunnlaget for busetjing ved at det finst eit transporttilbod også for dei som ikkje kan nytte privatbil.
Hovudtyngda av befolkninga og næringslivet er lokalisert nær kysten. Sjøtransport er derfor viktig i det norske transportsystemet. Regjeringa har som mål at sjøtransport både held oppe og utviklar sin posisjon i marknaden, særleg innanfor godstransport. Regjeringa har også som mål å utvikle effektive og konkurransedyktige fiskerihamner som grunnlag for næringsutvikling i ulke delar av landet.
Regjeringa sin politikk for utbygging av breiband er grundig omtalt i St.meld. nr. 49 (2002-2003) Breiband for kunnskap og vekst og i oppfølginga av Stortinget si behandling av meldinga gjennom St.prp. nr. 1 (2004-2005) frå Samferdselsdepartementet og frå Moderniseringsdepartementet.
Regjeringa meiner at breiband er ein viktig føresetnad for verdiskaping i alle delar av landet. Politikken for breiband i Noreg byggjer på prinsippa om ein open marknad med verksam konkurranse, bruk av regulering som verkemiddel for å hindre at dominerande aktørar misbrukar si stilling, teknologinøytralitet og effektiv bruk av ressursane i samfunnet.
Marknaden for breiband er i sterk vekst. Telenor tek sikte på at alle kommunar kan få eit tilbod om tilknyting til ADSL i 2005, i form av ein oppgradert sentral i kvar kommune.
HØYKOM er eit sentralt verkemiddel i strategien for spreiing av breiband. Siktemålet med programmet er å stimulere offentlege verksemder til å ta i bruk IKT-tenester som krev breiband. Programmet medverkar på denne måten til modernisering av offentleg sektor og til infrastrukturutbygging til nytte for næringsliv og for husstandar.
Det er ei særleg utfordring å løyse ut investeringar i breiband i område av landet med spreidd busetnad. Frå og med 2004 oppretta Regjeringa eit nytt delprogram, « HØYKOM-distrikt », spesielt innretta mot utvikling av breiband i desse områda. Dette delprogrammet vil få ein stor del av dei samla løyvingane til HØYKOM.
Regjeringa vil halde fram med å føre ein aktiv lokaliseringspolitikk som medverkar til å nå dei regionalpolitiske måla, mellom anna ved å styrkje landsdelssenter utanfor Osloregionen og mellomstore og små byområde. Nye statlege verksemder skal som hovudregel lokaliserast utanfor Oslo. Avvik frå dette må bli særskilt grunngitt. Regjeringa vil også leggje til rette for utflytting av oppgåver og funksjonar frå statlege verksemder. Regjeringa legg ikkje opp til nye store utlokaliseringar av heile eksisterande verksemder frå hovudstadsområdet med det første, ettersom dette er omfattande og kostnadskrevjande prosessar.
Ved avgjerder om lokalisering vil Regjeringa leggje vekt på i kva grad den aktuelle lokaliseringa kan utnytte og forsterke kompetansemiljø som alt finst på staden. Det skal også leggjast vekt på behov i verksemdene for tilgang på kompetanse, infrastruktur og for samarbeid med andre verksemder, i tillegg til kostnadseffektivitet. Kompetansebehov kan også bli tilfredsstilt gjennom utvikling av særlege ordningar eller studietilbod på lokaliseringsstaden, i samarbeid med lokale høgskular.
Den regionale statsforvaltinga utgjer ca 40 verksemder som har oppgåver innanfor ein avgrensa del av landet, over kommunenivået. Verksemdene er svært ulike, men oppgåvene er oftast knytte til utbygging av infrastruktur, tenesteyting og utøving av mynde overfor enkeltpersonar og næringslivet, eller til rettleiing og tilsyn overfor kommunane.
I dei seinare åra har den statlege regionalforvaltinga vore igjennom omfattande endringar. 28 etatar har endra organiseringa på regionalt nivå sidan 1997.
Inndelinga av dei regionale statsetatane har tradisjonelt følgt fylkesgrensene. Det er ein klar tendens til at fylket blir mindre viktig som inndelingseining og at det skjer ei samanslåing til færre og større einingar. Unntaket gjeld etatar som har oppgåver retta mot kommunane og der omsynet til nærleik til kommunane er viktig. Dette gjeld i hovudsak etatar som i dei siste 20 åra er blitt integrerte i fylkesmannsembetet.
Regjeringa meiner at den geografiske inndelinga av statlege verksemder må ta utgangspunkt i fleire omsyn. Behovet for ei effektiv gjennomføring av den nasjonale sektorpolitikken tilseier at omsynet til ein kostnads- og formålseffektiv forvaltingsstruktur tilpassa dei aktuelle oppgåvene må vege tungt når ein skal organisere og dele inn dei ulike aktivitetane. På den andre sida er det også nødvendig å sjå dei ulike statlege sektorane som del av ein heilskapeleg politikk og ei heilskapleg forvalting, slik at ikkje mange ulike regioninndelingar får utilsikta konsekvensar. God kontakt statsetatane imellom og samhandling mellom regional statsforvalting, kommunar og fylkeskommunar, når det gjeld til dømes innsats for å fremme regional utvikling er viktig. Sist, men ikkje minst, må inndelinga ta omsyn til dei behova brukarane har.
Regjeringa legg opp til at framtida til mellomnivået i norsk politikk og forvalting skal vurderast i neste stortingsperiode. Regjeringa ønskjer likevel ikkje ei generell utsetjing av nye inndelingar av ansvarsområdet til statlege verksemder til situasjonen til mellomnivået er avklart, men vil vurdere dette spørsmålet i kvart enkelt tilfelle, ut frå dei prinsippa som er presenterte ovanfor.
Regjeringa legg vekt på å vidareføre eit desentralisert utdanningssystem og å leggje til rette for meir og betre forsking i dei norske FoU-miljøa. Universitet, høgskolar og FoU-institutt utgjer ein kunnskapsinfrastruktur som er heilt sentral for nærings- og samfunnsutviklinga i Noreg.
Kvalitetsreforma og eit nytt finansieringssystem skal gi betre kvalitet og høgre intensitet på utdanninga ved alle universitet og høgskolar. Regjeringa legg vekt på at desse institusjonane skal syte for utdanning og kunnskapsintensiv innovasjon både nasjonalt og regionalt, samstundes som dei er viktige delar av arbeidsmarknaden der dei er plasserte. Dei eksisterande høgskolane er i mange høve lokaliserte til mellomstore byar og småbyar eller til større bygdebyar.
Regjeringa legg stor vekt på den rolla dei ulike kunnskapsmiljøa spelar innanfor ein regionalt tilpassa innovasjonspolitikk. I denne politikken må arbeidet med utvikling og styrking av relevant utdanning, FoU-miljø og regionale næringsmiljø henge nært saman.
Forskingspolitikken er viktig for regional utvikling både i og utanfor dei områda som er vertsregionar for forskingsinstitusjonar. Regjeringa har nyleg lagt fram ei forskingsmelding, St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning, der hovudlinjene i forskingspolitikken for åra framover er trekte opp. Regjeringa legg til grunn at det må bli stilt høge krav til kvalitet i forsking.
Behovet for omstilling og effektivisering av norsk næringsliv og offentleg sektor grunngir satsinga på forskingsbasert innovasjon og nyskaping. Dei fire tematiske prioriteringane av energi/miljø, hav, helse og mat reflekterer behovet for målretta innsats mot særskilde område.
Regjeringa vil også ha eit fokus på korleis innsatsen medverkar til å utnytte potensiala for forskingsbasert verdiskaping i regionar med lågt FoU-nivå.
Regjeringa legg stor vekt på at forskingsmiljøa i og kring universiteta blir vidareutvikla, både gjennom grunnfinansiering og gjennom konkurranse om ressursar frå Forskingsrådet (både programmidlar og midlar til « frie prosjekt »). Likeins legg Regjeringa vekt på at forskingspolitikken skal leggje til rette for at både små og store forskingsmiljø skal kunne konkurrere om offentlege forskingsmidlar på grunnlag av kvalitet og relevans.
Dei regionale forskingsinstitutta er viktige diskusjonspartnarar og problemløysarar for næringslivet. Dei er også verdifulle kjelder til FoU for lokale, regionale og nasjonale styresmakter, og kan gi viktige bidrag i å kople saman bedrifter og andre FoU-miljø. Regjeringa vil leggje til rette for at styrken i desse miljøa blir vidareutvikla.
Samarbeid om entreprenørskapssatsingar mellom vidaregåande skolar og næringslivet, og mellom høgskolar og næringslivet, er heilt sentrale verkemiddel for å auke graden av nyetableringar i Noreg.
Regjeringa legg vekt på at det skal vere eit tett samspel mellom kunnskapsmiljøa og offentlege og private verksemder. Endringar som kom i universitets- og høgskolelova i 2002, og det nye regelverket for forvalting av eksternt finansiert verksemd, har gitt universitet og høgskolar både eit insentiv til og meir ansvar for å styrkje kontakten med samfunnslivet og næringslivet.
Næringsretta FoU er eit viktig element i innovasjonspolitikken. Investeringar i næringsretta forsking bør også resultere i kommersiell verksemd.
Verkemidla for innovasjon, entreprenørskap og anna næringsutvikling skal medverke til å utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsame prosjekt som elles ikkje ville blitt sette i gang. Ei felles utfordring er å fjerne hindringar for innovasjon og å skape ein innovasjons- og etablerarkultur i heile landet.
Regjeringa ser det som ei utfordring å få til ein samla politikk for innovasjon som er tilpassa regionale variasjonar. Politikken skal medverke til å styrkje regionale konkurransefortrinn og å byggje ned hindringar for innovasjon i alle delar av landet.
Det næringsretta verkemiddelapparatet har styrkt og forankra aktiviteten i regionane. Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet har inngått ein samarbeidsavtale som gjeld frå 1. januar 2005. Eit viktig siktemål med avtalen er at brukarane skal kunne møte eit heilskapleg verkemiddelapparat. Eit anna siktemål er styrkt deltaking i internasjonalt forskings-, teknologi- og innovasjonssamarbeid.
I tillegg til Innovasjon Noreg, har både SIVA og Forskingsrådet underskrive samarbeidsavtalar med fleire fylkeskommunar.
Regjeringa vil understreke at regional tilpassing av innovasjonspolitikken primært skjer gjennom dei prioriteringane som blir gjorde på lokalt og regionalt nivå.
Regjeringa sin plan for ein heilskapleg innovasjonspolitikk, « Fra idé til verdi « , blir følgd opp gjennom « Innovasjon 2010-arbeidet ». Under denne overbygninga er det starta opp ni prosjekt.
Regjeringa legg til grunn at innovasjon og nyetableringar skjer « nedanfrå » og med utgangspunkt i menneske, bedrifter og institusjonar. Dei lokale og regionale miljøa bedriftene og institusjonane ligg i, er ein viktig ressurs.
Næringslivet og dei naturressursane og menneskelege ressursane regionane allereie har, utgjer grunnlaget for vidare vekst.
Dette er dei viktigaste satsingsområda for ein regionalt tilpassa innovasjonspolitikk:
| - | Styrking av eksisterande og utvikling av fleire sterke og internasjonalt konkurransedyktige næringsmiljø med lokale/regionale tyngdepunkt ved å mobilisere viktige aktørar og ressursar til samarbeid. |
| - | Styrking av entreprenørskap og kommersialisering, der det er eit mål å stimulere til meir nyskaping i alle delar av landet, og behov for eit ekstra fokus på dei områda som har ein sårbar næringsstruktur og som treng eit meir robust nærings- og sysselsetjingsgrunnlag. |
| - | Sikring av tilgang på ulike former for kapital til bedrifter og etablerarar som møter ekstra hindringar for innovasjon. |
SIVA, Innovasjon Noreg og Forskingsrådet forvaltar midlar og utfører arbeid retta inn mot alle tre områda, ut frå ulik vektlegging og ei arbeidsdeling der verkemidla og arbeidsmåtane skal supplere og forsterke kvarandre.
Desse tre institusjonane skal ha eit tett operativt samarbeid med fylkeskommunane, med regionale høgskolar og med andre regionale offentlege og private miljø. Program og satsingar skal ta utganspunkt i situasjonen i kvar enkelt region. Det føreset eit opplegg basert på lokal fridom og lokalt og regionalt ansvar. Gjennom desentralisering av ansvar og midlar til fylkeskommunane, har Regjeringa lagt til rette for ein betre regional tilpassing av verkemiddelbruken.
Regjeringa ser på næringshagane, inkubatorane og kunnskaps- og forskingsparkane som sentrale element i ein strategi for å skape vekstkraftige regionar. Innanfor den særskilde regional- og distriktspolitiske innsatsen under Kommunal- og regionaldepartementet, vil Regjeringa satse vidare på næringshagar og inkubatorar.
Entreprenørskap representerer ei av dei viktigaste kjeldene til vekst. Nyetablerte føretak er ei av dei viktigaste kjeldane for auka verdiskaping og sysselsetjing. Eit langsiktig mål med den heilskaplege innovasjonspolitikken er å skape ein kultur for å etablere og drive forretning. I arbeidet overfor ulike målgrupper, legg Regjeringa vekt på at offentleg innsats blir utforma slik at han treffer potensielle nyskaparar blant ungdom, kvinner og innvandrarar. Regjeringa vil medverke til at utdannings- og forskingsinstitusjonar får ei sentral rolle i å skape ein god entreprenørskapskultur i alle delar av landet, og at ein større del av forskinga som skjer ved universitet, høgskular og institutt, skal gi grunnlag for etablering av nye, kunnskapsintensive bedrifter.
Tilgang til risikokapital er avgjerande for å utløyse innovasjonspotensiala i næringslivet.
Regjeringa er oppteken av at det samla finansieringssystemet stadig betre skal medverke til nyskaping og næringsutvikling i alle delar av landet. Samfinansiering og samarbeid mellom offentlege verkemiddelaktørar og private er sentralt for å dekkje marknadssvikt og/eller regional- og distriktspolitiske målsetjingar.
Blant viktige nye tiltak dei siste åra nemner meldinga innføringa av Skattefunnordninga for å stimulere til meir forsking og utvikling i næringslivet, etablering av ulike såkornkapitalfond som medverkar til å betre tilbodet av såkalla « risikovillig kapital » og omorganiseringa av det offentlege verkemiddelapparatet, slik at det skal bli betre rusta til å hjelpe etablerarar og bedrifter med å finne løysingar som er tilpassa deira behov og føresetnader og til å bidra til internasjonaliseringsprosessar. Dessutan meiner Regjeringa at skatte- og avgiftslettar styrkjer tilgangen på norsk privat kapital som kan medverke til å utløyse meir av verdiskapingspotensiala over heile landet.
Distriktsutviklingstilskot og distriktsretta risikolån kan nyttast innanfor sonene A, B og C i det distriktspolitiske verkeområdet. Regjeringa vil framleis stille midlar og handlingsrom til rådvelde for fylka, slik at dei kan prioritere bruk av desse verkemidla.
Vurderingar av moglege verknader av eit nytt europeisk kapitaldekningsregelverk (Basel II) inngår i Regjeringa sitt arbeid med å vurdere korleis det nye forslaget skal innarbeidast i norsk regelverk. Det vil bli fremma ei eiga sak til Stortinget om dette.
Måla, utfordringane og satsingsområda i Regjeringa sin heilskaplege innovasjonspolitikk gjeld alle delar av næringslivet i alle delar av landet. Regjeringa vil samstundes framleis ha ei spesiell merksemd retta mot samfunnsutfordringar i område med ein sårbar næringsstruktur eller med svikt i næringsgrunnlaget. Område med små arbeidsmarknader og eit einsidig nærings- og sysselsetjingsgrunnlag er mest sårbare for endringar i internasjonale og nasjonale rammevilkår, og har ei særleg stor utfordring når det gjeld omstilling og nyskaping. Dette er samfunnsutfordringar som krev ei enda breiare tilnærming enn å fjerne flaskehalsar for innovasjon. Det gjeld i størst mogleg grad å møte utfordringane i framkant, å gripe nye sjansar og ta i bruk ressursane i eigen region på nye måtar.
Store samfunnsutfordringar knytte til endringar i næringsliv og sysselsetjing som omfattar heile lokalsamfunn og regionar finst i første rekkje på einsidige industristader og i fiskeri- og landbruksavhengige samfunn, men også i ein del område dominerte av offentleg sektor i endring, som til dømes i vertskommunar for Forsvaret. Samiske område i Indre Finnmark har også møtt store utfordringar knytte til omstilling i tradisjonell næringsutøving.
Regjeringa legg vekt på at alle skal ha tilgang på grunnleggjande tenester, uavhengig av geografi, storleik på kommunen eller næringsgrunnlaget i området. Kommunane og fylkeskommunane er ansvarlege for ei rad velferdstenester til innbyggjarane, mellom anna grunnskolen, barnehagar, pleie- og omsorgstenester, helse- og sosialtenester, vidaregåande opplæring og kollektivtransport.
Det er viktig å sikre at kommunar og fylkeskommunar har økonomiske rammevilkår som set dei i stand til å tilby gode tenester. Dei viktigaste inntektskjeldene er skatteinntekter, overføringar frå staten (mellom anna gjennom inntektssystemet for kommunesektoren) og brukarbetaling.
Gjennom inntektssystemet blir ulike føresetnader for å gi eit likeverdig tenestetilbod jamna ut. I inntektssystemet er det mellom anna lagt inn spesielle regionalpolitiske verkemiddel for små kommunar og for kommunar og fylkeskommunar i Nord-Noreg.
Fleire mindre kommunar med små fagmiljø vil i aukande grad møte ei utfordring når det gjeld i å sikre tilgang på fagkompetanse. I slike tilfelle er det viktig med samarbeid mellom kommunar eller å vurdere endringar i kommunestrukturen.
Regjeringa legg stor vekt på at tilbodet av spesialisthelsetenester blir utforma slik at det sikrar gode løysingar for befolkninga i alle delar av landet.
I ei tid der verksemder blir mindre stadbundne og mykje av sysselsetjinga og næringsverksemda er knytt til offentlege og private tenester, blir busetjingsval stadig viktigare for utviklinga i folketalet og for arbeids- og næringslivet. Desse vala er påverka av mange faktorar. Arbeidsmarknaden, utdanningstilbod og tilknyting til området er blant dei viktigaste, men ikkje einerådande. Byar og bygder må vere attraktive også på andre måtar for at folk og verksemder skal etablere seg der. Unge familiar med både norsk og fleirkulturell bakgrunn er ei viktig målgruppe for busetjing og tilflytting. For denne gruppa er tilbod til barn og unge, kulturopplevingar, friluftsliv og bustad viktig.
Mangfald og samfunn som er opne for nye impulsar er verdiar dei fleste av oss set høgt i vurderinga av viktige kvalitetar ved lokalmiljøet. Tilflytting av nye folk og oppstart av nye verksemder er viktige vitamintilskot til både små og store stader. Mangfald i bakgrunn og kulturell ballast i befolkninga er i seg sjølv ein viktig verdi, i tillegg til at det stimulerer til nytenking og nyskaping. Derfor er det også ein samanheng mellom attraktive stader og næringsutvikling. Stader som er attraktive for tilflytting og gjennom busetjing kan gi betre grunnlag for lokalisering av verksemder, både gjennom gründarverksemd og god tilgang på arbeidskraft. Stader som trekker til seg nye verksemder kan også bli meir attraktive for tilflytting.
Erfaringar viser at ei positiv utvikling er avhengig av medvitne satsingar og holdningar, der ein tek utgangspunkt i sterke sider ved staden og gjer ein innsats som kan medverke til å styrkje identiteten og gi lokalsamfunnet og regionen ein unik profil. I den samanhengen kan utnytting av kulturuttrykk vere sentralt. Det er også viktig å ta utgangspunkt i variasjonar i behov som følgjer av kjønn og livsfaser.
Regjeringa meiner at utvikling av attraktive og miljøvennlege tettstader er ein viktig strategi for å fremme identitetskjensle og gjere område med småsentre og spreidd busetnad attraktive for tilflytting og lokalisering av bedrifter.
Regjeringa legg vekt på at erfaringane frå det nasjonale tettstadprogrammet blir utnytta og gjorde kjende blant aktuelle kommunar, som grunnlag for vidare innsats. Fleire fylkeskommunar har tettstadutvikling som ein regional utviklingsstrategi og vurderer tettstadutvikling på lik linje med andre tiltak ved fordeling av økonomiske midlar for regional utvikling i fylket. Fylka speler òg ei viktig rolle når det gjeld å gi kommunane nødvendig rettleiing og fagleg støtte i arbeidet med tettstadutvikling. Regjeringa ser positivt på dette.
Regjeringa legg opp til at MERKUR (Merkantilt kompetanseprogram for utkantbutikkar) skal bli vidareutvikla i samsvar med nye utfordringar, slik at programmet blir eit målretta verkemiddel for å halde oppe viktige tenestetilbod i små lokalsamfunn.
Regjeringa meiner at kommunane i små og mellomstore byregionar bør vidareutvikle samarbeidet med regionale aktørar, med tanke på å gjere særleg sentera i regionane meir attraktive for næringsutvikling og busetjing. Arbeidet bør byggje på erfaringar frå breie satsingsprosjekt i byregionar, både i Noreg og i utlandet, og på erfaringar frå andre stadutviklingsprosjekt. Regjeringa legg vekt på at arbeidet med dette skal bli betre koordinert også på sentralt hald.
Komiteen mener det er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet at vi har klart å ta vare på det mangfold og de kulturvariasjoner som preger et folk som er spredt over et så stort areal og som har så ulike livsvilkår som vi har i Norge. Komiteen ser det som et viktig siktemål å ta vare på dette mangfoldet.
Komiteen vil samtidig peke på at mye av vår økonomiske verdiskaping har sin basis i distriktene. Fisken, skogen, jorda, mineralene og vannkraften vil også i fremtiden spille en helt sentral rolle for hele landets næringsutvikling og verdiskaping. Også for vår nasjonale økonomi vil derfor bosetting og aktivitet i distriktene være avgjørende viktig.
For å stå best mulig rustet til å møte de utfordringene vi som nasjon står foran, ser komiteen det som viktig at hele landet er i bruk. Komiteen mener derfor at en vellykket nærings- og sysselsettingspolitikk må bygge på en forståelse av hvordan de ulike regionene i samspill kan bidra til den samlede økonomiske utviklingen. By og bygd må spille sammen. Steder med ulik størrelse har hver sine roller i den nasjonale verdiskapingen.
Komiteen vil understreke at hvert sted og hver region må utvikle seg med utgangspunkt i sine fortrinn og sine muligheter. Det er dette som i sum gjør Norge til et rikt land med et høyt velferdsnivå og med relativt små forskjeller mellom folk.
Komiteen vil peke på at byene har en
viktig rolle som motor for regional utvikling, både i kraft av sin egen
vekst og at de gir omlandet et bredere tilbud av varer og tjenester. For å
utnytte verdiskapingspotensial i alle deler av landet, ser komiteen det som
viktig å få en bedre fordeling av veksten mellom storbyområdene og de
mellomstore og mindre byområdene. Komiteen mener derfor det er viktig å
legge til rette for en positiv utvikling i de mellomstore og mindre byene,
slik at de kan være et attraktivt alternativ for folk og bedrifter som
ønsker å være i en by, og slik at de kan gi et bedre tjenestetilbud til
distriktene omkring. Komiteen er enig med Regjeringen i at det er en særlig
utfordring å få utnyttet og utviklet det potensial som ligger i
småbyregioner i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at byene har en viktig rolle som motor for regional utvikling, både i kraft av sin egen vekst og at de gir omlandet et bredere tilbud av varer og tjenester.
Disse medlemmer ser det derfor som viktig å ha en ambisjon om å ta hele landet i bruk. Disse medlemmer vil støtte dette.
Disse medlemmer mener at utviklingen i de små og mellomstore byene er et viktig element i distriktspolitikken.
De små og mellomstore byene er en ressurs for sine respektive omland, og det er et mål at disse skal være attraktive alternativ for folk og bedrifter som ønsker å etablere seg i en by, samtidig som de skal være attraktive for omlandet rundt.
Komiteen vil peke på at en sunn økonomisk politikk, der finanspolitikken og pengepolitikken sammen bidrar til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting, er helt sentral for utviklingen i alle deler av landet.
Komiteen mener det er viktig å ha et
skattesystem som fremmer effektiv og miljøvennlig ressursbruk, bidrar til å
finansiere velferdstjenestene, og bidrar til rettferdig fordeling. Komiteen
vil minne om at offentlig og privat virksomhet er gjensidig avhengig av
hverandre. Offentlig virksomhet er avhengig av de inntekter som skapes
gjennom næringslivet. Samtidig er næringslivet avhengig av et godt
utdanningstilbud som gir velkvalifisert arbeidskraft, en god helsetjeneste
som gir rask og god behandling ved sykdom og skader, et godt barnehagetilbud
og et godt omsorgstilbud som gjør det mulig å kombinere arbeid og ansvar for
familie.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener derfor det er uheldig dersom det gis skatte- og avgiftslettelser som svekker muligheten til å bevare og videreutvikle velferdstjenester som er viktige både for befolkningen generelt og for næringslivets egen konkurransekraft. Flertallet mener at det store omfanget av skatte- og avgiftslettelser de siste årene har svekket muligheten til å videreføre og utvikle slike viktige velferdstjenester.
Flertallet vil understreke at
bærekraftig utnyttelse av naturressursene er en forutsetning for
næringsmessig utnyttelse av dem. Eksempelvis er bærekraftig
ressursforvaltning av fiskeressursene en forutsetning for all fangst og
bearbeidelse i fiskerinæringen. På samme måte er tilgang på ren natur og et
kulturlandskap holdt i hevd en forutsetning for utvikling av
reiselivsnæringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til meldingen og til at Regjeringen også i tiden framover vil legge til rette for at næringslivet har stabile og forutsigbare internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for å sikre stabilitet og utvikling. Disse medlemmer støtter en næringspolitikk som fører til etablering av nye selskaper i Norge i et svært høyt tempo. I denne utviklingen merker disse medlemmer seg spesielt at kvinner og innvandrere er aktive deltakere i prosessene rundt disse etableringene.
Disse medlemmer mener at gode rammebetingelser er en forutsetning for et velfungerende næringsliv. Et velfungerende næringsliv er igjen grunnlaget for å kunne bevare og videreutvikle velferdspolitikken. Disse medlemmer viser til at den vedtatte skatte- og avgiftspolitikken har stimulert næringslivet som i dag gir uttrykk for større optimisme enn da Regjeringen overtok etter regjeringen Stoltenberg i 2001. Disse medlemmer viser også til at for hver krone som har blitt gitt i skattelettelse har to kroner gått til økninger på velferdsområdet. Disse medlemmer viser til at de rekord mange nyetableringene i den senere tid er et godt eksempel på at målet om full sysselsetting kan nås. Dette sammen med stabilitet i eksisterende næringsliv gjør at vi i kan videreføre våre gode velferdstilbud. Disse medlemmer finner det derfor positivt at det legges opp til å videreføre en økonomisk politikk som støtter opp under stabilitet og utvikling i produksjon og sysselsettingen i alle deler av landet. Dette vil i tillegg skape forutsigbarhet og gode rammebetingelser for offentlig sektor.
Komiteen viser til SSBs Rapport
2005/13: Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004 som
fastslår at det først og fremst er menneskelige ressurser - eller
humankapitalen - som gjør Norge til et rikt land. Beregninger av
nasjonalformuen viser at olje- og gassreservene utgjorde 12 % av
nasjonalformuen i 2004 mens humankapitalen utgjorde hele 77 %. Befolkningen
er dermed av større økonomisk verdi for landet enn alle naturresursene til
sammen. Det er derfor viktig at også deler av landet med lav
befolkningstetthet får bedre tilgang til utdanning, forsknings- og
utviklingsarbeid.
Komiteen viser til de respektive
partiers merknader i
Innst.S.nr.232
(2004-2005) om
St.meld. nr. 20 (2004-2005) Vilje til forskning (Forskningsmeldingen), og i
Innst.O.nr.48
(2004-2005) om
Ot.prp.nr.79
(2004-2005) Lov om universiteter og høyskoler.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at deler av Distrikts-Norge har problemer med å
rekruttere fagpersonell. Undersøkelser viser at utbygging av
utdanningstilbudet i en region også bidrar til mer stabil rekruttering av
fagpersonell i regionen. Flertallet mener at dette viser behov for å
utvikle en bredde i utdanningstilbudet i alle deler av landet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at lange avstander gjør at det tidvis kan være vanskelig å ta utdanning i distriktene. Dette flertallet vil derfor videreutvikle fjernopplæringstilbud og desentrale tilbud i videregående opplæring og høyere utdanning. For eksempel bør høyere utdanningsinstitusjoner kunne tilby kurs i samarbeid med videregående skoler der viktige tilbud for å utvikle lokale og regionale fortrinn ikke finnes i rimelig nærhet. Dette kan blant annet skje ved å etablere lokale studiesentre og kompetansesentre der videregående skole, lokale opplærings- og utviklingssentre (OPUS) og høgskolene samarbeider.
Dette flertallet viser til at desentralisert høgskoleutdanningstilbud har vært svært vellykket. Det må etableres et egnet finansieringssystem for å fremme desentralisert utdanning og for å gjøre det mulig for distriktene å tilby et mangfoldig og variert studietilbud.
Dette flertallet fremmer derfor
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen gjennomgå
og utvikle et bedre finansieringssystem for å fremme desentralisert
utdanning. »
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, mener det er behov for nærmere samarbeid mellom
utdanningsinstitusjonene, forskningsmiljøene og næringslivet.
Utdanningstilbudene er i betydelig grad blitt innrettet ut fra behovene i
offentlig sektor. Dette har vært nødvendig, men er ikke nok. Det må etter
flertallets syn legges sterkere vekt på næringslivets behov, blant annet ved
å styrke tilbudene i og rekrutteringen til teknologiske fag, markedsføring
og salg.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det må settes inn en ekstra innsats for å øke forsknings- og utviklingsaktiviteten i Nord-Norge. Dette bør skje ved å legge målrettede programmer som vil gi utnyttelse av regionale fortrinn til universitet og høgskoler i landsdelen. På denne måten kan også Nord-Norges andel av de nasjonale FoU-midlene økes. FoU-innsatsen må økes også i andre områder med lav aktivitet, bl.a i Innlandet.
Dette flertallet mener at utdannings- og forskningspolitikken må innrettes mot regionale satsingsområder. Denne politikken skal underbygge utviklingen av regionale fortrinn og regionale verdiskapingsmiljøer. Kompetansemiljøene må være en del av nettverkene som danner de regionale verdiskapingsmiljøene. Det eksisterende næringsliv er avhengig av tilgang på ny kunnskap. Likeså må det legges til rette for at resultatene av den forskning som foregår ved universitet, høgskoler og ved internasjonale institusjoner bringes videre til etableringer av nye bedrifter og arbeidsplasser.
Dette flertallet vil peke på at nærhet
mellom næringslivet og kompetansemiljøene er viktige for å få dette til.
Det kan tale for at det bør utvikles regionale samarbeidsarenaer mellom
FoU-miljøer og næringslivet med sikte på å fremme nyskaping.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at den nasjonale innovasjons- og FoU-politikken treffer tradisjonelle næringer dårlig og er for smalt definert til å sikre tilstrekkelig nyskaping og nyetableringer i distriktene. Disse medlemmer vil derfor etablere regionale forskningsfond. Disse medlemmer viser til at Distriktskommisjonen påpekte behovet for å prøve en ut en slik finansieringsmulighet. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader og forslag i innstillingen til forskningsmeldingen.
Disse medlemmer vil understreke den
viktige rollen de regionale forskingsinstituttene har rundt om i landet, og
mener at de bør få økte grunnbevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til finansieringssystemet
for høyere utdanning som knytter finansieringen av institusjonene innenfor
høyere utdanning til at studentene har avlagt bestått eksamen og til
forskningsinnsatsen. Disse medlemmer peker på at en slik
finansieringsordning oppmuntrer til rekruttering av studenter og konkurranse
om studenter mellom institusjonene. Sammen med opplegg for
fjernundervisning mener disse medlemmer forholdene derved er lagt til rette
for at undervisningstilbud også rettes mot innbyggerne i distriktene. Disse
medlemmer viser også til at universitets- og høyskoleloven gir slike
institusjoner et særlig ansvar for å « bidra til innovasjon og verdiskapning
basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk
utviklingsarbeid ». Samtidig understreker disse medlemmer at universiteter og
høyskoler fortsatt bør ha et nasjonalt og ikke regionalt eierskap for å
sikre nasjonale prioriteringer og at ikke institusjoner innenfor høyere
utdanning og forskning brukes mer som virkemiddel i distrikts- og
regionalpolitikk enn til utdanning og forskning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
viser til at de statlige høgskolene og de regionale forskingsinstituttene
har viktige oppgaver når det gjelder kompetanseutvikling og forsknings- og
utviklingsvirksomhet regionalt. Høyskoler med høyt faglig nivå skal etter
dette medlems syn være en viktig motor i arbeidet for nyskaping og utvikling
regionalt. Dette medlem mener derfor at de statlige høgskolene bør utvikle
egne FoU-strategier og gjennom egne kommersialiseringskontor styrke sin
FoU-virksomhet i nært samarbeid med det lokale næringslivet, regionale
forskningsmiljø og andre aktuelle kompetanseaktører.
Komiteen har merket seg at det i Finland er utviklet et stort antall kompetansesentre (Center of Expertise) rundt om i landet, bygd opp rundt næringsvirksomhet og forskningsaktivitet som er globalt ledende.
Komiteen mener at det i Norge bør utvikles et bredt program for å utnytte spisskompetanse innen i næringsområder hvor Norge har spesielle fortrinn. Komiteen mener derfor at det bør etableres sentre for spisskompetanse (Center of Expertise) rundt om i landet, og sentre for fremragende forsking (Center of Excellence) knyttet til universitetsmiljøene. Komiteen mener at en gjennom Center of Expertise må etablere et nettverk av forskningsmiljøer og næringsvirksomhet som spesialiserer seg på utvikling innen avgrensede områder, hvor det er deltakere med kompetanse som er verdensledende. Spisskompetansesentrene (Center of Expertice) skal legge til rette for stadig utvikling av kompetansen innen sitt område slik at den er verdensledende, styrke samarbeidet mellom forskningsmiljøene og næringslivet og legge til rette for å sette nye forskningsbaserte ideer ut i livet gjennom å skape nye produkter med et forretingsmessig grunnlag. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at sentrene holder svært høy internasjonal kvalitet. Ved at ulike regioner av landet har ulike fortrinn, vil slike sentre etter komiteens syn kunne bidra til regional utvikling på områder der den enkelte region har kompetanse og utviklingsmuligheter på høyt internasjonalt nivå. Komiteen mener at universitet og høgskoler, forskningsinstitusjoner, næringsliv og offentlig myndigheter i de enkelte regioner må motiveres til å utvikle slike miljøer. Fordelingen av hvor de ulike kompetansesentrene skal etableres må så skje ut fra en konkurranse om hvem som har de beste prosjektene.
Komiteen mener det er viktig å utvikle Center of Expertise på de næringsområder hvor vi har spesielle forutsetninger for utvikling.
Komiteen vil vise til behovet for kunnskapsutvikling i reiselivssektoren. Komiteen har merket seg at en samlet reiselivsnæring har under utvikling et opplegg for Center of Expertise for reiselivsnæringen knyttet til høgskolemiljøet i Alta. Komiteen har også merket seg oppbyggingen av kunnskap om geoturisme i Sogn og Fjordane.
Komiteen vil vise til at det er
oppretta tre piloter: Ålesund, Raufoss og Horten, og at det er langt flere
gode kandidater enn dette. Det må så raskt som mulig bli etablert Center of
Expertise også på Sørlandet, Midt-Norge og Nord-Norge som åpenbart har gode
kunnskapsmiljøer og næringsklynger som er gode kandidater.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ser positivt på at Regjeringen nå har satt i gang et arbeid med etablering av Norwegian Centres of Expertice, og at arbeidet med pilotene er kommet godt i gang. Pilotforsøkene i Horten, på Raufoss og i Ålesund vil bli brukt i det videre arbeidet med CoE-programmet som tar sikte på oppstart i 2006. Disse medlemmer mener et slikt CoE-program vil være viktig for å stimulere vekstpotensialet i mellomstore og mindre byregioner der det er muligheter for samarbeid mellom næringslivet og ulike kunnskapsmiljø.
Det nære samarbeidet mellom virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA ser ut til å være utviklende i seg selv. Disse medlemmer mener at de tre utvalgte pilotene bidrar på en meget god måte i det pågående arbeid. Disse medlemmer ser det som en ubetinget fordel at det nå ligger til rette for at det kan skapes gode rammer for å videreutvikle tilbudet, og mange nye kandidater banker allerede på for å delta når det lyses ut for ordinær etablering.
Norwegian Centres Of Expertice vil
knytte næringsklynger i regionene tettere sammen med våre forskning- og
utdanningsinstitutter, og samlet sett vil dette skape et løft internt i
regionene. Samtidig vil det skape et mer attraktivt bilde av regionen
internasjonalt som igjen kan føre til spinn-offs i form av knoppskyting og
nyetableringer.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet viser igjen til
Innst.S.nr.232
(2004-2005) om
St.meld. nr. 20 (2004-2005), både til meldingens innhold og
Fremskrittspartiets merknader. Disse medlemmer har merket seg gode
erfaringer fra Finland med kompetansesentre (Center of Expertise), men mener
dette må utvikles i sammenheng med forskningspolitikk og næringspolitikk og
i samarbeid mellom UFD, NHD og Norges Forskningsråd.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil trekke fram at høgskole-, teknologi- og energimiljø i Narvik har arbeidet for å oppnå CoE-status innenfor energiområdet.
For å nå hovedmålene for regional- og distriktspolitikken om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og legge til rette for likeverdig levekår over hele landet, ser komiteen det som avgjørende at det er godt utbygde velferdstilbud og et bredt spekter av sikre og interessante arbeidsplasser i alle regionene. Komiteen vil derfor understreke at muligheten til å nå målene henger nøye sammen med vår evne til å utvikle en fremtidsrettet og lønnsom privat næringsvirksomhet i alle regioner.
Det offentlige må legge til rette for økt verdiskaping og sysselsetting. Komiteen vil likevel fremheve at det bare er den enkelte regionens befolkning, næringsliv og lokale myndigheter, som kan utnytte mulighetene og rammebetingelsene til å skape ny aktivitet og utvikling. Det er derfor etter komiteens syn viktig å erkjenne at det er den enkelte regionen selv som må ta hovedansvaret for å drive frem en slik næringsutvikling.
Komiteen vil peke på at oppmerksomheten i alle regioner må rettes inn mot de fortrinn og de muligheter som finnes i regionen. Samtidig er det viktig å styrke satsingsviljen i det eksisterende næringsliv og hos personer som har ideer som kan gi grunnlag for næringsvirksomhet. Komiteen vil understreke at vi er helt ut avhengig av at det finnes mennesker som vil søke etter nye løsninger, og som har evne og vilje til å satse. Derfor må vi også stimulere « gründere » og skape et bedre etablererklima.
Komiteen ser det som et mål at stadig
flere elever, lærlinger og studenter skal få både praktisk og teoretisk
innsikt i hvordan det er å starte og drive en bedrift. Komiteen mener
derfor det må legges stor vekt på å utvikle tilbudet av elev-, ungdoms- og
studentbedrifter.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil imidlertid understreke at staten har, og må ha, et
overordnet ansvar for regional- og distriktspolitikken, og for å
tilrettelegge en politikk med sikte på å virkeliggjøre hovedmålene for denne
politikken. Denne politikken må bygge på de strategier og de retningslinjer
som er trukket opp foran.
Komiteen mener at den offentlige virksomheten har en viktig rolle i utviklingen av velferdstilbudet til befolkningen. Komiteen vil samtidig peke på at sektoren har en viktig rolle som veileder og tilrettelegger for privat næringsvirksomhet. Raske teknologiske og markedsmessige endringer stiller nye krav til omstillingsevne også i offentlige virksomheter som skal legge til rette for næringsutvikling.
Komiteen vil peke på at utviklingen av
kunnskapssamfunnet får store konsekvenser for næringspolitikken. Norge må
bli en av de ledende innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i
verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dette
krever en aktiv næringspolitikk hvor staten er bredt engasjert.
Komiteen vil understreke betydningen
av gode regionale utviklingsprosesser og et samarbeid mellom
virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet både på
regionalt og nasjonalt nivå. Virkemiddelapparatet skal ha fokus på
sammenhengen mellom regional utvikling, nyskaping og internasjonalisering.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil peke på at næringspolitikken i Norge i større grad må bli
regional. Flertallet mener det må utvikles regionale verdiskapingsmiljøer
der det er tett samspill mellom aktørene. Det må være et siktemål å utvikle
helhetlig miljø, der råvareleverandører, foredlingsbedrifter,
underleverandører, støttefunksjoner, finansinstitusjoner og
kompetansemiljøer spiller sammen. Den offentlige virkemiddelbruken må bidra
til utvikling av slike miljøer. Søkelys må settes på manglende helhet i
miljøene.
Komiteen mener derfor det må satses
sterkere på utvikling av forskningsparker, kunnskapsparker, næringsparker,
næringshager og inkubatorer. Komiteen mener Selskapet for
industrivekstanlegg (SIVA) har spilt en svært positiv rolle for utvikling av
slike miljøer, og må gis rom for å videreføre og styrke dette. Det er
viktig å legge til rette for slike miljøer der det er en viss bredde i
nyskapingsarbeidet, men det er også viktig å se mulighetene for utvikling av
næringshager og industri-inkubatorer på steder som står overfor store
omstillinger enten i næringslivet eller i offentlig virksomhet, og hvor det
er behov for et ekstra løft i omstillingsarbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at det vil være vanskelig å få til slike nettverk på små steder der det er lange avstander til andre partnere. For å utvikle samspill, også for bedrifter som ligger på steder hvor det ikke ligger til rette for å utvikle bredere lokale eller regionale miljøer, må det stimuleres til nettverk blant annet via informasjonsteknologi.
Flertallet vil understreke at en hovedutfordring i nyskapningsarbeidet er å øke bruken av kompetanse og forskning i bedriftene. Dette er igjen nært knyttet til behovet for nærmere kontakt mellom næringslivet, utdanningsmiljøene og FoU-miljøene.
Flertallet vil understreke at både
utdanningsmiljøene og FoU-miljøene må erkjenne sitt ansvar for å bidra til
utvikling av regionale næringsliv, og aktiv innsetting for å fylle en slik
rolle. Utdannings- og forskningsmiljøene må være en kunnskapssektor både
ved egen aktivitet og ved å formidle kunnskap og være en inngangsport for
det regionale næringslivet til nasjonal og internasjonal spisskompetanse.
Komiteen vil fremheve at bedrifter som ønsker å ligge fremst på sitt felt internasjonal, må ha tett kontakt med de forsknings- og utviklingsmiljøene som ligger fremst internasjonalt på sektoren. Komiteen ser det som viktig å prioritere virkemiddel og tiltak som medvirker til å senke barrieren på kunnskapsoverføring, blant annet ved å styrke kontakten mellom forsknings- og utviklingsmiljøene og næringslivet.
Komiteen vil peke på at dagens
FoU-virksomhet ikke treffer næringsliv i distriktene godt nok og i alt for
liten grad kobler kunnskapsutvikling til næringsutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at en annen av hovedutfordringene i nyskapingsarbeidet er å løfte de ideer som kommer gjennom forsknings- og utviklingsarbeid over til lønnsom forretningsvirksomhet. Dette krever nærmere samarbeid mellom kompetansemiljøer og næringslivet og mellom kompetansemiljøer og investeringsmiljøer. Flertallet ser det også i denne sammenheng viktig at det finnes regionale samarbeidsarenaer som forskningsparker, kunnskapsparker, Center of Expertise, næringsparker og næringshager.
Flertallet vil peke på behovet for
statlig bidrag til grunnfinansiering av næringshager i en startperiode.
Flertallet har merket seg at mye tyder på at en bidragsperiode på 5 år er
for kort. Flertallet ser det som viktig at det finnes ressurser i
næringshagene som kan bidra til et aktivt utviklingsmiljø i næringshagen og
også til samspillet mellom næringshagen og næringslivet utenfor.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet mener derfor at det må vurderes å forlenge perioden med
statlig støtte til grunnfinansiering utover de 5 årene som er i dag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil spesielt framheve at næringshagene har
vært en suksess med blant annet en kvinneandel på 40 % blant etablererne.
Disse medlemmer mener perioden med statlig støtte til næringshagene må
forlenges og vurderes gjort permanent.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, mener det må avklares hvordan det varige
finansieringsansvaret for næringshagen etter etableringsperiode skal
fordeles mellom staten og regionene. Regional myndighet må i denne
sammenheng vurdere en vanlig driftsstøtte.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er tilfreds med de samlede tiltak som legges frem gjennom flere meldinger denne våren. Disse medlemmer viser dessuten til at Regjeringa sin visjon går på å løfte Norge fram som den mest innovative og kunnskapsbaserte nasjonen. Disse medlemmer støtter dette. Disse medlemmer sier seg videre fornøyd med Regjeringens satsing på ungt entreprenørskap i skolen gjennom den etablerte stipendordningen.
Disse medlemmer vil fremheve følgende punkt som viktigst for regional nyskaping:
| - | Legge forholdene til rette lokalt for eksisterende og nye aktører for å lykkes i et internasjonalt konkurransedyktig næringsmiljø. |
| - | Styrke entreprenørskap og kommersialisering med et ekstra fokus på de områdene som har en sårbar næringsstruktur. |
| - | Fortsatt fjerne hindringer samtidig som det etableres flere moderne løsninger for næringslivet slik at ytterligere nye bedrifter kan etableres. |
Disse medlemmer støtter en videre satsing på utvikling av forskningsparker, næringsparker, næringshager og inkubatorer. Det er viktig å legge til rette for slike miljø der det er en viss bredde i nyskapingsarbeidet, og disse medlemmer ser det derfor som en fordel at det nå legges til rette for en videre føring av slike etableringer, spesielt på steder med tynne og kapitalfattige næringsmiljø.
Komiteen har merket seg at Innovasjon
Norge, SIVA og Norges Forskningsråd har inngått en samarbeidsavtale som
gjelder fra 1. januar 2005. Komiteen ser det som viktig at brukerne skal
kunne møte et mest mulig helhetlig og samordnet virkemiddelapparat.
Siktemålet må være at næringsutøveren skal få kontakt med det riktige
fagorganet ved å henvende seg til ett virkemiddelkontor. Innovasjon Norges
fylkeskontorer må være kjernen i virkemiddelapparatet.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, understreker i denne sammenheng betydningen av at det er
etableres partnerskapsavtaler mellom institusjonene og fylkeskommunene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at det har skjedd en betydelig reduksjon av bevilgningene til distriktspolitiske tiltak (den « smale » distriktspolitikken) de siste årene, samtidig som virkemiddelinnsatsen er lagt om fra investeringsstøtte til å stimulere innovasjon og nyskaping. Dette flertallet vil peke på at dette i vesentlig grad har endret virkningene av politikken. Den bedriftsrettede investeringsstøtten, blant annet i form av investeringstilskudd og lånegarantier, har som formål å kompensere for markedssvikt i kapitalmarkedene som fører til at private finansinstitusjoner er tilbakeholdne med å gi risikolån til lønnsom investeringsprosjekter, blant annet som følge av at verdien av panteobjekter ansees som mindre sikker i distriktene. Behovet for slike virkemidler er etter dette flertallets syn økt de siste årene, mens som virkemiddelinnsatsen er dreid bort fra slike virkemidler. Samtidig vil dette flertallet peke på at vridningen av virkemiddelbruken fra investeringsstøtte til støtte av innovasjonen og nyskaping favoriserer nærhet til FoU-miljøer og ofte derfor nærhet til større sentra.
Dette flertallet er enig i at støtte til nyskaping og innovasjon er viktig. Dette flertallet vil imidlertid sterkt understreke at det er et selvstendig mål å skape aktivitet i distriktene selv om virksomheten ikke er nyskapende. Dette flertallet mener derfor at det forstsatt må gis generell investeringsstøtte i distriktene - også til investeringer som i seg selv ikke er nyskapende.
Dette flertallet vil for øvrig vise til at de politiske myndigheter har innrettet virkemidlene i distriktspolitikken slik at det er ulike maksimale støttesatser i ulike områder. Dette flertallet vil fremheve at hensikten med slike retningslinjer er at de distriktspolitiske virkemidlene skal kunne brukes mer kraftfullt i områder med høye støttesatser enn i områder med lavere støttesatser. Dette flertallet mener derfor at virkemiddelapparatet må innrette bruken sterkere i tråd med de forutsetningene som er lagt til grunn om variasjon i støtteintensiteten.
Dette flertallet vil understreke at de regional- og distriktspolitiske virkemidlene i tråd med dette både må innrettes for å kompensere for avstand, klima, tynnere næringsmiljøer og markedssvikt med sikte på å fremme investeringer og utvikling av arbeidsplasser i distriktene, og for å stimulere innovasjonen og nyskaping.
Dette flertallet mener det er viktig
at de økonomiske rammene for Innovasjon Norges virkemidler overfor
næringslivet økes, slik at Innovasjon Norge i større grad kan bidra til å
skape nye og utvikle eksisterende arbeidsplasser.
Komiteen har merket seg at ettersom
det har blitt friere internasjonale kapitalbevegelser, har det utviklet seg
internasjonale kapitalmarkeder hvor realrenter og avkastningskrav er
utjevnet, og hvor konkurransen om kapital og investeringer er blitt hardere.
Dette har forsterket kravet til lønnsomhet. Svak lønnsomhet er en årsak til
at små bedrifter i distriktene har hatt problemer med å trekke til seg
kapital og at de har hatt lav egenkapitalandel. Komiteen har samtidig
merket seg at distriktene ofte har et svakere annenhåndsmarked for
investeringsobjektene. Sikkerheten for en investering eller et lån er
derfor mindre. Samtidig er avstanden fra de tunge investeringsmiljøene i
sentrale strøk lengre, og informasjonen om de enkelte bedrifter dårligere.
Komiteen mener at tilgangen på risikokapital er helt avgjørende for å legge
til rette for en aktiv næringsutvikling over hele landet. Næringslivet i
distriktene er ofte å finne blant taperne i kampen om risikokapitalen.
Komiteen viser til at det bl.a er lite tilgjengelig kapital for
bedriftsetableringer i en tidligfase. Komiteen ser det som et mål å gjøre
næringslivet i distriktene så lønnsomt og interessant at bedriftene kan
bygge opp kapital gjennom lønnsomhet og ved å være attraktive
investeringsobjekter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener like fullt det er behov for offentlige tiltak som kan rette opp svakheter i kapitaltilgangen i markedet.
Flertallet har merket seg at antall banker og bankfilialer i distriktene er redusert som følge av oppkjøp og sammenslåinger. Dette gir økt avstand mellom finansinstitusjonene og næringslivet og således mindre lokal kunnskap. Flertallet vil peke på at dette kan bety at samspillet med andre finansieringskilder, blant annet gjennom det offentlige virkemiddelapparatet, kan bli enda viktigere i flere distrikter.
I en situasjon hvor finansnæringen synes å vise tilbakeholdenhet med å gi lån til næringslivet i distriktene, eller til spesielle næringer ut over det som en normal risikovurdering skulle tilsi, mener flertallet at Innovasjon Norge må gis en sterkere rolle i finansieringen av næringslivet. Flertallet mener derfor at rammene for Innovasjon Norge sin grunnfinansieringsordning må utvides.
Flertallet mener at det offentlige må legge til rette for finansiering av de tidligste fasene av næringsutvikling hvor det er store muligheter for gevinst, og også stor tapsrisiko. Dette kan etter flertallets syn skje ved felles offentlig/privat finansiering av risikokapital blant annet gjennom såkornfond. Flertallet har merket seg at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2005 vedtok å etablere såkornfond knyttet til alle universitetene utenom Universitetet i Tromsø.
Flertallet mener at det må etableres
et slikt såkornfond også i tilknytning til Universitetet i Tromsø.
Komiteen vil vise til at Stortinget
har vedtatt etablering av regionale såkornfond for næringslivet. Det må
være en prioritert oppgave å få fondene operative så raskt som mulig slik at
de kan bidra til å få fart på verdiskaping og nye arbeidsplasser i
distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, mener de økonomiske rammene for SIVA må styrkes for at
selskapet skal kunne bidra offensivt til regional utvikling. Flertallet vil
spesielt peke på behovet for bedre egenkapitaldekning.
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen løfter fram SIVA som en viktig
aktør i det regionalpolitiske og næringspolitiske arbeidet. Spesielt vil
disse medlemmer peke på Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett
hvor det foreslås en tilleggsbevilgning på i alt 38 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener Norge så
raskt som mulig må notifisere kommunale næringsfond og andre aktuelle
virkemidler i distriktspolitikken.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Effektutvalet slo fast at de distriktsretta virkemidlene har større effekt i distrikta enn de mer generelle, nasjonale næringspolitiske tiltak som i liten grad når distriktsbedriftene.
Dette medlem mener at de eksisterende ordningene for nyetablerere må styrkes betydelig og kompletteres med en gründerbank. Dette medlem mener vi trenger offensive instrumenter for å forløse kreativitet og ideer i langt større grad enn i dag. Det bør derfor etter dette medlems syn etableres en gründerbank som kan veilede og gi økonomisk støtte til gründere, oppfinnere andre kommersielle fritenkere og ildsjeler med gode prosjekter og ideer, som i dag faller utenfor de eksisterende ordningene.
På denne bakgrunn vil dette medlem
fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa fremme
forslag om en gründerbank som kan veilede og gi økonomisk støtte til
gründere som i dag faller utenfor de eksisterende økonomiske ordninger. »
Dette medlem viser til den fordel Norge har gjennom god tilgang til kapital, og mener at denne fordelen bør utnyttes i større grad enn den gjøres i dag. Dette medlem viser til Senterpartiets forslag om å sette av 20 mrd. kroner i kapitalbase til regionale næringsfond. Avkastningen skal forvaltes i et samarbeid mellom regionalt forvaltningsnivå og Innovasjon Norge. Samarbeidet på regionalt nivå skal også inkludere næringsaktører og private investorer. Slike fond vil etter dette medlems syn kunne utløse et stort potensial for verdiskaping rundt om i landet.
Dette medlem vil derfor fremme
følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa
tilrettelegge for en kapitalbase på 20 mrd. kroner til regionale
næringsfond. Avkastningen skal forvaltes i et samarbeid mellom det
regionale folkevalgte nivå og Innovasjon Norge. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser videre til at de kommunale næringsfondene bidro til å skape 1.810 arbeidsplasser og 970 bedrifter, før Regjeringen fikk flertall for å kutte staten sin del av støtten til disse fondene. Disse medlemmer mener dette kuttet var et feilgrep og ønsker å gjenopprette støtten til kommunale næringsfond.
Komiteen vil peke på at avstand er en
betydelig ulempe i et langstrakt land som Norge med store areal, liten
befolkning, spredt bosetting og svært varierende geografiske og topografiske
forhold. Dette forsterkes ved at klimaet vinterstid ytterligere forverrer
fremkommeligheten. Komiteen mener derfor at et godt transporttilbud er
viktig for å sikre tilgangen til markedene og for å dekke næringslivets
øvrige behov. Dessuten ser komiteen det som viktig at befolkningen skal
kunne ha god kontakt med familie og venner, og tilgang til ønskede ferie- og
fritidstilbud. Dette er ofte avgjørende for at så vel næringsliv som
privatpersoner finner det attraktivt å være i distriktene.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, viser til Stortingets behandling av Nasjonal Transportplan
2006-2015 (
Innst.S.nr.240
(2003-2004)), hvor et flertall i Stortinget gikk inn for en betydelig økning
av bevilgningen til samferdselsformål utover det Regjeringen hadde
foreslått. Flertallet ser det nødvendig å øke bevilgningene til samferdsel
fremover.
Komiteen mener at en
samferdselspolitikk som bidrar til å knytte en større region sammen er
viktig for å kunne nå de regionalpolitiske målene. Komiteen vil også peke
på betydningen av at ulike sentre kan knyttes sammen i en flerkjernestruktur
gjennom effektive transporttilbud mellom tettsteder og byer med ulik
størrelse. Komiteen har i denne sammenheng blant annet merket seg hvordan
en positiv utvikling i flere byregioner i utkanten av pendlingsomlandet til
Oslo kan avlaste, supplere og delvis konkurrere med hovedstadsområdet.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at
utbyggingen av stamveinettet må prioriteres, slik at flaskehalser fjernes,
og en får en gjennomgående stamveistandard. For å utløse
verdiskapingspotensial rundt om i landet er det også svært viktig å ruste
opp og bygge ut det sekundære riksveinettet rundt om i landet.
Komiteen viser til at utbygging av
bruer og tunneler har gitt fast veitilknytning til steder som tidligere var
avhengig av ferger. En bedring av samferdselstilbudet til fergeavhengige
områder kan skje ved at offentlig støtte til fergedrift omdisponeres til
finansiering av fastlandsforbindelse der dette er mulig, slik Stortinget
allerede har vedtatt. Komiteen mener at slike muligheter må utnyttes for å
bedre samferdselen i ulike regioner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at i områder der det ligger til rette for å utvikle jernbanetilbud, bør jernbanen ta hånd om store persontrafikkstrømmer. Videre kan jernbane være fordelaktig ved frakting av gods over store avstander.
Flertallet mener at bevilgningene til
kollektivtransport bør økes, og at utbyggingen av jernbanetilbudet bør
forseres.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, vil peke på at tid er en viktig faktor både for næringslivet
og privatpersoner. Flytransport får derfor stadig større betydning i
distriktene. Dette flertallet vil fremheve at Effektutvalget mener det
regionale flytilbudet har svært positivt effekt på utvikling av distriktene.
Det er derfor viktig å bidra til gode rutetilbud og lavere priser på
kortbanenettet. Dette flertallet legger vekt på å sikre et godt
flyplassnett og flyrutetilbud i alle deler av landet.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil for
øvrig peke på at en i vurderingen av det statlige støttenivået til
flyrutetransport ikke kan vurdere dette isolert, men også se omfanget av
støtten til flytransport i forhold til andre transportformer.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at Hurtigruta må videreføres som et enhetlig transporttilbud med daglige, helårlige seilinger på hele distansen Bergen-Kirkenes.
Dette flertallet ser det som et mål at
mer av godstransporten flyttes fra vei til båt og bane. Dette forutsetter
samtidig at ulempene ved omlastingen reduseres, og at infrastrukturen i
havner og jernbane bedres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser behov for en sterkere samordning mellom de ulike transportformene.
Flertallet mener det er nødvendig at finansieringen av havner og farleier styrkes ytterligere. Flertallet vil framheve at muligheten til å utnytte vårt nasjonale fortrinn innen fiskeri og havbruk avhenger av tilgang på gode fiskehavner.
Flertallet vil peke på at de nye
mulighetene for elektronisk kommunikasjon gir mulighet for å fjerne
vesentlige deler av de avstandsulempene som Distrikts-Norge har. Dette
forutsetter imidlertid at distriktene sikres tilgang til telenett med høy
hastighet. Og det forutsetter at den nye teknologien benyttes bevisst til å
skape utvikling i distriktene. Flertallet mener at alle norske husstander
skal sikres tilbud om tilknytning til høyhastighets telenett innen utgangen
av 2007. Staten må medvirke til finansiering av utbyggingen der det ikke er
markedsmessig grunnlag for utbygging. Flertallet ser dette som en
videreføring av det arbeid som allerede foregår i HØYKOM.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til forslag om å etablere et
utbyggingsfond for bredbånd.
Komiteen viser for øvrig til
Innst.S.nr.133
(2003-2004) Breiband for kunnskap og vekst.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke
at det må legges til rette for posttjenester til like priser over hele
landet. Flertallet mener det ikke er akseptabelt dersom enkelte fylker har
en vesentlig senere postfremføring enn det som forutsettes for landet som
helhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen Bondevik II de siste årene har styrket satsingen på samferdsel og at forslaget til Nasjonal transportplan 2006-2015 innebar en ytterligere økning i rammene til samferdselsformål. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gjennomført en storsatsing på gode samferdselsløsninger for hele landet. Disse medlemmer er svært fornøyd med at Sem-erklæringens mål om en økning for kollektivtransporten på mellom 1,5 og 2 mrd. kroner i løpet av fireårsperioden er mer enn oppnådd. Disse medlemmer vil vise til at veginvesteringene i perioden 2002-2005 er styrket med over 1 milliard kroner i forhold til Arbeiderpartiets forslag til Nasjonal transportplan. Inkludert OPS-prosjektene er Sem-erklæringens mål for veginvesteringer om lag oppfylt.
Disse medlemmer vil vise til at bevilgingene til jernbaneformål i denne stortingsperioden har vært større enn noen gang før, med unntak av den ekstraordinære utbyggingen av Gardermobanen.
Disse medlemmer vil understreke at gode og hensiktsmessige transportløsninger er nødvendige for å sikre bosetting over hele landet samt nyskaping og vekst i næringslivet. Bedret framkommelighet i og mellom regioner må derfor være et svært viktig mål for transportpolitikken. Norske eksportbedrifter har høye kostnader knyttet til transport sett i forhold til næringsliv i land vi konkurrerer med.
Disse medlemmer mener at hovedtyngden av bevilgningene til jernbaneinfrastrukturen må kanaliseres til storbyområdene og i intercitytriangelet, ettersom det er her jernbanen først og fremst kan bidra til bedre fremkommelighet og bedre miljø. Disse medlemmer støtter Regjeringens strategi om å bygge nye dobbeltspor rundt de store byene og kortere dobbeltsporparseller i intercitytriangelet.
Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan 2006-2015, og egne merknader i Innst.S.nr.240 (2003-2004). Disse medlemmer er svært tilfreds med at Regjeringen i NTP økte innsatsen til særskilte kollektivtiltak med 2.500 mill. kroner i planperioden. I tillegg kommer en eventuell finansiering over samlet statlig finansieringsordning for kollektivinfrastruktur. Disse medlemmer vil understreke at dette til sammen innebærer en betydelig styrking av innsatsen for kollektivtransport i forhold til dagens nivå.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Nasjonal transportplan for 2006-2015 la til grunn en ramme for kjøp av lufthavntjenester på 300 mill. kroner årlig i planperioden og at dette er en økning fra nivået så langt i inneværende fireårsperiode. Dette vil være et viktig bidrag for å legge til rette for et godt transporttilbud i distriktene.
Disse medlemmer vil videre vise til at Regjeringen har ført en aktiv konkurransepolitikk innenfor luftfarten som bidrar til at konkurransen blir mest mulig reell. Flypassasjeravgiften er fjernet og staten kjøper nå innenlandsreiser av flere selskaper. Opphør av ordningen med bonuspoeng på flyreiser innenlands har gjort det lettere for nye aktører å komme inn på det norske markedet. Totalt sett har dette gitt lavere priser og et bedre flytilbud, og dermed betydelige gevinster både for næringslivet og for folk flest. Disse medlemmer vil understreke at lavere flypriser er viktig for distriktene og spesielt for Nord-Norge.
Disse medlemmer mener at elektronisk kommunikasjon gir muligheter for å fjerne vesentlige deler av avstandsulempene i kystdistriktene og andre deler av Distrikts-Norge.
Dette forutsetter imidlertid etter disse medlemmers mening at næringslivet i distriktene må sikres tilgang til telenett med høy hastighet. Og det forutsetter at den nye teknologien brukes bevisst til å skape utvikling i distriktene.
Disse medlemmer viser til behandlingen av St.meld. nr. 49 (2002-2003), jf. Innst.S.nr.133 (2003-2004) Breiband for kunnskap og vekst. Disse medlemmer viser til at partienes standpunkter er nøye redegjort for i den innstillingen.
Videre er disse medlemmer opptatt av å
sikre hele landet et godt og likeverdig posttilbud. Den overordnede
målsettingen på postområdet er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av
posttjenester til rimelige priser og med god kvalitet. Disse medlemmer vil
vise til at 99,6 % av alle husstander i Norge får i dag posten sin levert
seks dager i uken. Det er en klar og entydig intensjon fra disse medlemmers
side å opprettholde dagens høye nivå på tjenestetilbudet i distriktene.
Gjennom bruk av virkemidler som enhetsporto på enkeltsendinger, statlig kjøp
av ulønnsomme tjenester og et nytt regelverk som er tilpasset de særegne
norske forholdene som for eksempel det spredte bosettingsmønsteret, skal vi
ha et godt posttilbud over hele landet også i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at i samferdselspolitikken vil Fremskrittspartiet arbeide for miljø, sikkerhet, transportøkonomi og framkommelighet. Transport av varer og passasjerer skal skje i fri konkurranse og med full markedsstyring. Disse medlemmer mener at en konkurranse mellom jernbanetransport, sjøtransport, lufttransport og veitransport må skje uten at noen av aktørene må betale en avgift for å finansiere andre transportformer. Det betyr at Fremskrittspartiet ikke vil bruke avgifter som er pålagt bilistene for å finansiere drift og vedlikehold av jernbane eller andre typer transportformer. En slik kryssubsidiering fører til at transportørene velger en transportløsning som koster samfunnet større beløp enn hvis en fri konkurranse mellom transportformene fikk virke.
Det er av den største betydning å satse på de mest hensiktsmessige transportmidlene i forhold til de transportoppgaver som skal løses. Dette vil gi en mer kostnadseffektiv bruk av offentlige ressurser innenfor samferdsel, og i tillegg føre til en mer rettferdig fordeling av kostnadene mellom de ulike transportformene.
Disse medlemmer legger til grunn i
sine vurderinger av prosjekter at de skal være lønnsomme. Det betyr at de
har høy kost/nytteeffekt. I praksis betyr det at en vei hvor det går mye
biler pr. døgn (ÅDT), vil bli prioritert foran bygging av veier med lav ÅDT.
Ved beregning av nytte/kost legges det også til grunn en kalkulasjonsrente.
I Norge er denne renten særdeles høy, og varierer mellom kollektivreiser som
har 5 %, til luftfart hvor renten er 10 %. Hvis renten er høy for et
prosjekt, er det mindre lønnsomt å investere i et slikt prosjekt, og jo
lavere renten er, desto mer lønnsomt er det. Det hevdes fra
samarbeidsregjeringen at denne renten er satt ut fra en faglig vurdering,
noe disse medlemmer finner lite troverdig. Dette har sin bakgrunn i at
renten er satt i henhold til de mål samarbeidsregjeringen har satt i
Sem-erklæringen, og vil gjøre det lønnsomt å satse på kollektivtransport.
Det er verd å merke seg at mens renten varierer fra 5 til 10 % i Norge, er
den 4 % i Sverige og 6 % i Danmark. Dette fører bl.a til at byggingen av
Svinesundsbroen som er utfartsåren til Europa for Norge, er ulønnsom for
Norge å bygge, mens den er lønnsom for Sverige. Dette er et klart eksempel
på at kalkulasjonsrenten i Norge er feil, og må senkes. Spesielt viktig er
dette for veiprosjekter hvor den norske renten på 8 % er dobbelt så høy som
i Sverige med sine 4 %
Oversikt over diskonteringsrentene i Norge og en del andre land. Alle renter er realrenter
| Danmark | Sverige | Norge | Finland | UK | Nederland | Tyskland | Frankrike |
| 6 % | 4 % | 5-10 % | 5 % | 3,5 % | 4 % | 3 % | 8 % |
Disse medlemmer mener at et godt utbygd samferdselstilbud er en av de viktigste faktorene for at samfunnet skal kunne fungere. Uten et godt utbygd infrastrukturnett vil det være umulig for bedrifter og enkeltpersoner å etablere seg og bo rundt omkring i landet. Samferdselsnettet må derfor ses i helhet, der bil-, bane-, båt- og lufttransport utfyller hverandre.
I et land som Norge med lange avstander og spredt bosetning, vil et godt utbygd veinett med høy standard være avgjørende for at næringsliv skal kunne fungere på en effektiv måte. Disse medlemmer ønsker derfor å prioritere investeringer og vedlikehold av veinettet høyest. Muligheten til bruk av bil, både til arbeidsformål og rekreasjon, er positivt, og bedrer den enkeltes livskvalitet. I konkurranse med jernbane har bilen overlegne konkurransefortrinn, som hurtighet, fleksibilitet, og ikke minst økonomi.
Kollektive transporttilbud skal utføres av private bedrifter etter markedsøkonomiske prinsipper, med reelle priser og med sunn konkurranse mellom transportselskapene. I de områder hvor det ikke er mulig å drive kollektivtransport med overskudd, og hvor det offentlige av spesielle grunner ønsker å opprettholde et tilbud, skal tilbudet basere seg på konkurranse mellom transportselskapene basert på anbud.
Disse medlemmer vil peke på at selv om det er kostbart å fly i Norge, har inntreden av det nye norske flyselskapet AS Norwegian Air Shuttle vist at konkurranse på det innenlandske markedet virker. Prisene er kraftig redusert og rutetilbudet forbedres stadig. Også på det internasjonale markedet har opprettelsen av flere lavprisselskaper tvunget prisene ned. Selv om konkurransen har blitt bedre, vil Fremskrittspartiet fortsette å fjerne konkurransehindrende regler, og legge til rette for mer konkurranse og lavere kostnader slik at flyprisene kan reduseres. Fremskrittspartiets gjennomslag for å omgjøre Luftfartsverket til Avinor AS vil føre til reduksjon i flyavgiftene, noe som igjen vil gi lavere flypriser til forbrukerne.
Disse medlemmer ønsker å opprettholde et godt flytilbud rundt om i landet, men dette tilbudet må basere seg på konkurranse og til enhver tid være tilpasset det reelle behov for flytransport. Disse medlemmer mener at hvis ulønnsomme flyplasser skal opprettholdes, må dette gjøres ved bevilgninger over statsbudsjettet og ikke gjennom et system hvor andre flypassasjerer må betale en ekstra flyplassavgift slik systemet har vært fram til i dag.
Disse medlemmer vil peke på at jernbane er lite egnet som en effektiv transportform i et land som Norge hvor det er liten befolkningstetthet. Når det gjelder transport av personer, bør det legges opp til fri konkurranse mellom de forskjellige transportformer uten noen form for kryssubsidiering. Ut fra dette vil det derfor være ønskelig å i langt større utstrekning satse på bygging og vedlikehold av veinettet, framfor investeringer i jernbanenettet og kjøp av tjenester fra NSB. I flere områder har etablering av ekspressbussruter vist seg å være en suksess, og de reisende går over fra å reise med tog til busstransport. Bakgrunnen for dette er selvfølgelig at de nye bussene er mer komfortable, i tillegg til at buss er langt mer fleksibelt enn tog. For disse medlemmer er det ulogisk å satse på togtransport der kundene velger å reise med buss. Spesielt når busselskapene betaler store beløp i avgift til staten for å bruke veinettet, og likevel går med overskudd.
Disse medlemmer vil peke på at for næringsliv og befolkningen vil en konkurransedyktig sjøtransport være av avgjørende betydning for framtidig bosetting og næringsliv rundt om i landet. Norge er et langstrakt land med mange og lange fjorder. Båt som transportmiddel er derfor en viktig del av norsk samferdsel. Ferjedrift er en naturlig del av det offentlige veinettet og er følgelig et offentlig ansvar, men private ferjeselskaper bør stå for selve driften etter anbudsprinsippet.
Der det ut fra samfunnsmessige årsaker er viktig å opprettholde ulønnsomme ruter, skal disse gjøres lønnsomme ved statstilskudd, og legges ut på anbud.
Disse medlemmer mener at sikker transport på havet er av avgjørende betydning. Derfor er det viktig at arbeidet med utbygging, merking og utdyping av farleder bør skje på en mer effektiv måte. På kort sikt er utbedringsbehovet av farleder på 300-400 mill. kroner. Disse medlemmer ønsker derfor å satse på en raskere utbedring enn Regjeringen, og legger til grunn at økt bruk av konkurranse vil frigjøre midler slik at utbedring av farleder kan framskyndes.
Norge har en lang kyst med mange og lange fjorder. Derfor vil bruk av båt for å frakte både mennesker og varer være en effektiv løsning. Disse medlemmer ønsker derfor at det blir full konkurranse om ferjedrift, og at besparelsene brukes til å gjøre ferjetransport gratis for brukerne av ferjer som er tilknyttet innenlands riks- og europaveier. Disse medlemmer har registrert at flere eksportører og trafikkselskaper rundt om i landet klager på at det er for få ferjeavganger, noe som fører til ekstra kostnader for næringslivet. Dette fører igjen til at de taper i konkurransen med andre. Derfor foreslår disse medlemmer at det bevilges mer penger til ferjedrift slik at anløpsfrekvensen kan øke. Dette vil spesielt styrke næringslivet i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer viser til at bevilgningen til veiinvesteringer fremdeles viderefører et betydelig etterslep på både veivedlikehold og investeringer. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å satse på en kraftig utbygging av veisektoren. Disse medlemmer vil vise til at Norge som et land med lange avstander og spredt bebyggelse burde, for å utligne ulempene med å ligge langt fra markedene, ha et bedre utbygd veinett enn andre land. Dessverre er det motsatte tilfelle, Norge ligger langt etter de fleste europeiske land. Bevilgningen til veiformål har gjennom flere år gått reelt ned, samtidig har trafikkveksten vært sterk, og ulykkesfrekvensen negativ. For disse medlemmer er det en klar sammenheng mellom økt trafikk og flere ulykker på den ene siden, og mindre penger til veiformål på den andre siden.
Disse medlemmer ønsker derfor å forsere utbyggingen av veinettet i Norge samt forbedre vedlikeholdet, dette vil føre til færre ulykker og et mer lønnsomt næringsliv. Spesielt vil dette virke positivt for næringsliv og befolkning i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer er bekymret over at en stadig større del av investeringsmidlene innen veisektoren bompengefinansieres. Disse medlemmer viser til at staten tar inn langt over 50 mrd. kroner i forskjellige bilrelaterte avgifter inkludert merverdiavgift på avgiftene. Disse medlemmer ser på den stadig økende bruk av bompenger, som en ekstra skatt/avgift på bilisten, noe Fremskrittspartiet på det sterkeste er imot.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i NTP 2006-2015 foreslo å bruke 75 mrd. kroner mer på veibygging, rassikring og veivedlikehold enn det som ligger inne i Regjeringens forslag til NTP for samme periode. Uten en slik satsing er etter disse medlemmers syn 0-visjonen uoppnåelig, og en vil se at ulykkesstatistikkene fortsatt vil holde seg høye i fremtiden. En slik satsing er også nødvendig for at næringslivet skal kunne omdanne sine lokale konkurransefortrinn til overskudd i bedriften gjennom at de kan frakte sine produkter til markedene for en akseptabel pris.
Disse medlemmer viser til at fylkesveinettet utgjør 30 % av det offentlige veinettet. Fylkesveiene er den delen av det offentlige veinettet med dårligst standard og som utgjør betydelige flaskehalser i veisystemet. Over 20 % av fylkesveinettet mangler fast dekke. Det er store forskjeller mellom fylkene. I en rekke fylker er andelen som mangler fast dekke 40 %. Bare 53 % av fylkesveiene har 10 tonn tillatt aksellast.
Disse medlemmer viser til at de i B.innst.S.nr.13 (2004-2005) foreslo at det ble opprettet en ny post på samferdselsbudsjettet som skulle øremerkes midler til fast dekke på fylkesveinettet og at det skulle utarbeides en 5-årig handlingsplan for oppgradering av fylkesveinettet med fast dekke og styrket bæreevne. Den nye ordningen skulle fungere som en stimuleringsordning og spleiselag mellom staten og fylkeskommunene.
Selv om disse medlemmer er imot bompengeinnkreving, vil det være naturlig at de midler som er innbetalt gjennom bompengestasjoner brukes til veiinvesteringer og ikke til kollektivløsninger, og at disse midlene brukes i de områdene hvor de er innkrevd.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har foreslått å ettergi bompengeselskapenes gjeld samt at planlagte bompengeprosjekter bygges ut som planlagt finansiert over statsbudsjettet. Disse medlemmer viser til at da pengene enten allerede er brukt eller vedtatt brukt vil en slik finansiering ikke påvirke økonomien gjennom økt press. Disse medlemmer viser videre til at Stortinget tidligere har vedtatt samme fremgangsmåte for Gardermobanen.
I mange områder er ferjetransport helt
avgjørende for et eksportrettet næringsliv. Få avganger fører til at mange
av disse bedriftene har problemer med å få produktene ut i markedet til rett
tid og til rett pris. Disse medlemmer vil gjennom økt bruk av konkurranse
og økte bevilgninger arbeide for at bruk av innlands ferjer som er
tilknyttet riks- og europaveinettet gjøres gratis.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag og merknader under behandlingen av Nasjonal Transportplan. Disse medlemmer understreker at jernbanene er den mest miljøvennlige transportformen for framtida, og at jernbaneutbygging må prioriteres foran ny vegutbygging i pressområdene. Disse medlemmer vil peke på at det ikke er mulig å løse køproblemene rundt de store byene ved hjelp av ny vegbygging. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at kollektivtransporten skal være ryggraden i transportsystemet i de store byene, noe som krever økt satsing og økte bevilgninger. Disse medlemmer viser til at i distriktene vil kollektivtransporten spille en mindre rolle enn i byene, og at det derfor er riktig å prioritere stamveger og øvrige riksveger i disse områdene av landet.
Disse medlemmer viser til at store deler av vegnettet i distriktene er preget av dårlig standard, flaskehalser og aksellastbegrensninger. Disse medlemmer viser derfor til forslag om en egen grusvegpakke i statsbudsjettet for 2005.
Disse medlemmer peker på at barns sikkerhet krever endret fokus på at dette er nødvendig, blant annet gjennom krav til gang- og sykkelinfrastruktur i tilknytning til alle skoler og sentrumsområder.
Disse medlemmer vil peke på at rasfaren er stor langs mange norske veger. Rasfarlige strekninger skaper stor utrygghet for de som reiser og ikke minst for de som må sende unger av gårde på en rasfarlig skoleveg og disse medlemmer viser til egne forslag i Dok.nr.8:87 (2002-2003) om bedre kartlegging av rasfaren i Norge.
Disse medlemmer viser til sitt partis
alternative statsbudsjett for 2005 der årsavgiften for personbiler ble
foreslått fjernet i arbeidsgiveravgiftssone 3-5 og redusert i sone 2. Dette
for å kompensere for avstandsulemper i distriktene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at etterslepet på drift og vedlikehold i veisektoren er beregnet til 11 mrd. kroner. Dette etterslepet skaper daglig problemer for bilister og næringsliv. Dette medlem mener det bør komme en plan for innhenting av det store vedlikeholdsetterslepet i sektoren.
Dette medlem viser videre til den farlige situasjonen rasfaren på mange veier skaper for de reisende lange perioder av året. Dette medlem viser til at dette i tillegg til å være til hinder for næringsliv og privatpersoner, også utgjør en betydelig psykisk belastning for mange. Dette medlem mener derfor at en økt satsing på rassikring vil være et nødvendig tiltak for å fremme næringsutvikling og livskvalitet mange steder i landet.
Dette medlem viser til at kalkulasjonsrenten i Norge er 5-10 % for veiprosjekter. Dette er en høy rente sammenlignet med andre land i Europa. Følgene av dette er at prosjekt som ville vært lønnsomme å bygge i utlandet, blir regnet som ulønnsomme når de bygges i Norge. Dette medlem mener at kalkulasjonsrenten burde vært satt til 4 %.
Dette medlem viser til den store transportkostnaden ferjene utgjør for private og næringsliv mange steder i landet. Dette medlem peker på at ferjene ofte er veien de stedene det ikke er vei, og at dette naturlig nok er en utgift som rammer næringslivet på kysten særlig hardt. Dette medlem mener derfor at riksveiferjene bør bli gratis. Dette er allerede gjennomført i vårt naboland Sverige.
Dette medlem vil peke på at opprettholdelsen av dagens flyplasstruktur og videreutvikling av flytilbudet er viktig for å redusere reisetida mellom ulike deler av landet for reisende og for deler av godstrafikken. Dette medlem vil særlig fremheve den viktige rollen kortbanenette har for mange distrikter.
Dette medlem mener at innsatsen for økt sikkerhet i farledene langs kysten, er avgjørende for å overføre mer transport fra vei til sjø. Merking og utbedring av ledene må være et prioritert arbeidsområdene de kommende årene. Dette medlem viser til den fare det uforutsigbare havområdet Stadhavet representerer for skipstrafikken. Dette medlem mener på den bakgrunn at planene for bygging av Stad skipstunel må få fortgang.
Dette medlem viser til at tilgang til god internettforbindelse er en svært viktig ressurs for næringslivets markedsføring og kundekontakt. Det gir forutsetninger for desentralisert arbeid, og er dessuten en stadig viktigere kilde til kultur- og fritidsopplevelser, samt tilgang til informasjon og lokalt engasjement. Dette medlem mener at den digitale kløfta er med på å øke forskjellene mellom by og distrikt. Staten må etter dette medlems syn ta et ansvar for å sikre alle tilgang til den digitale infrastrukturen ved å gi statlige garantier og økonomiske tilskudd til utbygging av bredbåndsnett i hele landet. Dette medlem mener utbyggingen av bredbåndsnettet bør skje etter følgende kriterier: Like gode forbindelser i hele landet, et nett som er åpent for alle aktører på like vilkår for å sikre konkurransen på tjeneste- og operatørsiden og et nett som har kapasitet til å takle at etterspørsel og hastighet økes. Dette medlem mener alle boliger og bedrifter bør tilbys bredbånd, til lik pris, innen 2007.
Dette medlem peker på at langt fra alle steder har gode forhold for bruk av mobiltelefon. Spesielt gjelder dette spredt bebygde strøk, både på kysten og i fjellbygdene. Dette medlem viser til at den dårlige mobildekningen mange steder både er en ulempe for næringslivet og en sikkerhetsrisiko. Dette medlem mener innsatsen for utbygging av mobilnettet i områder med dårlig dekning må intensiveres.
Dette medlem mener videre at man bør innføre en fraktutjevningsordning på drivstoff. Mange utkanter har i dag høyere drivstoffpriser enn de største byene. Samtidig har disse områdene et langt dårligere kollektivtilbud. Dette gjør bilen til det naturlige fremkomstmiddel. En fraktutjevningsordning vil etter dette medlems syn også kunne være med på å utjevne de konkurranseulemper næringslivet i distriktene har.
Komiteen vil peke på at både for
næringsliv og privatpersoner vil tilgang på arbeidsplasser for begge kjønn,
gode boliger, gode velferdstilbud, gode kommunikasjonsløsninger og et bredt
spekter av servicetilbud være avgjørende for om stedet er attraktivt for
lokalisering. Mange steder vil ikke kunne gi et så bredt og variert tilbud
som ønskelig. Komiteen vil imidlertid peke på at det ofte vil være
tilstrekkelig at bredden i tilbudet finnes i regionen.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener derfor at utvikling av arbeids-, bolig- og
serviceregioner vil kunne gi regionen som helhet større kraft. Flertallet
vil derfor utvikle slike regioner som motkraft mot sentralisering.
Komiteen mener at en ved en slik
regional satsing kan gi en befolkning et bredere arbeidstilbud og et bredere
servicetilbud samtidig som man opprettholder befolkningens identitet og
lojalitet i forhold til lokalsamfunnet og regionen. Komiteen ser
utviklingen av regionale sentre som et viktig ledd i en strategi for
utvikling av sterke regioner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener samtidig at innsatsen overfor små kommuner med særlig sterk nedgang i folketallet må forsterkes. Småkommunene i utkantområdene har ofte svakere forutsetninger for å utvikle den bredden i næringsliv og servicetilbud som større regioner har.
Flertallet mener at det bør gjennomføres en særskilt småsamfunnssatsing mot områder med stor nedgang i folketallet og stor avstand til sentre.
Flertallet vil derfor fremme følgende
forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om en særskilt nasjonal satsing rettet mot småsamfunn i områder med
stor nedgang i folketallet og stor avstand til sentra. »
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at det bør opprettes et nasjonalt senter for småsamfunn som skal samordne og videreføre erfaringene fra blant annet utkantprogrammet, småsamfunnssatsingen og bygdeutviklingsprogrammene, med sikte på å utvikle livskraftig næringsliv og bolyst i distriktene.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa etablere et
nasjonalt senter for småsamfunnsatsing. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti støtter at det nå legges bedre til rette for
næringsutvikling også i utsatte områder med negativ befolkningsutvikling.
Disse medlemmer viser til virkningen av endrede kriterier for etablering av
næringshager, etablering av statlige arbeidsplasser og utflytting av
statlige tilsyn.
Disse medlemmer er kjent med at
Regjeringen følger opp utkantsatsingen med støtte til de årlige seminarene
vekselvis i Dyrøy og i Vågå, og disse medlemmer mener at tettstedsutvikling
er et viktig element i en regional utviklingsstrategi.
Komiteen viser til at ordningen med
tilskudd til drift av nærbutikker i småsamfunn og utkantområder har vært en
viktig bidragsyter til å opprettholde nær hundre nærbutikker i utkantstrøk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil øke tilskuddene til ordningen og legge ordningen helt under Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.
Disse medlemmer vil vise til at
ordningen med servicekontor må utbygges og statlige etater pålegges å gå inn
i samarbeid om dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener at på steder som har utfordringer knyttet til skjev
alders- og kjønnsstruktur og nedgang i folketallet, er det særlig viktig å
utvikle og sette i verk tiltak for å gjøre stedet attraktivt for mulige
tilbakeflyttere og tilflyttere. Unge familier og kvinner bør være sentrale
målgrupper i dette arbeidet.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg
likestillingsarbeidet som er gjort ved våre to Kvinneuniversiteter;
Kvinneuniversitetet Nord (Steigen i Nordland) og Kvinneuniversitetet på
Løten (Hedemark). Dette flertallet mener det er behov for regionale aktører
som kan være pådrivere i forhold til kommuner og næringsliv på
likestillingsområdet. Dette flertallet mener verken etnisk diskriminering
eller diskriminering på grunn av kjønn er et storbyfenomen, og mener derfor
at regionalt likestillingsarbeid over hele landet er viktig. Dette
flertallet mener derfor at regionale aktører bør styrkes. Dette flertallet
vil at Kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid til sentrale
likestillingsaktører og dermed være en forlenget arm ut i regionene.
Komiteen vil at kunnskap om vellykkede
prosjekter for lokalsamfunnsutvikling skal formidles til andre områder med
tilsvarende utfordringer.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at
tettstedsutvikling er et viktig element i en regional utviklingsstrategi.
Komiteen ser det i denne sammenheng
viktig at mellomstore og mindre byer også utvikler attraktive sentre med god
tilgang på tjenester, slik at de blir gode alternativ for lokalisering av
virksomhet og for bosetting.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at utvikling av livskraftige lokalsamfunn også må inneholde satsing på kultur. Kultur utløser kreativitet, gjennom nysgjerrighet og utprøving, og gjennom nye ideer. En bevisst satsing på kultur kan derfor fremme den nyskapning som er så viktig for å møte fremtidens utfordringer. Flertallet vil også understreke at kultur gir tilhørighet. Ved å styrke bevisstheten og tryggheten om hva man står for, hvor man hører til og hvem man hører sammen med, vil også styrke entusiasmen for lokal utvikling. Lokalt kulturliv, lokale kunstnere og lokale idrettsutøvere skaper stolthet, fellesskap og tro på egne krefter. Flertallet mener at slik aktivitet derfor i seg selv kan utløse pågangsmot.
Flertallet vil likeså peke på at
kultur skaper trivsel. Gode kulturtilbud både med profesjonelle utøvere og
gjennom frivillig kulturliv og egenutfoldelse, aktivt kulturvern og
kvalitetsbevisst utforming av bygg og anlegg skaper trivsel, livskvalitet og
samhørighet. Dette vil i seg selv være viktig for bosetting og for
lokalisering av nye arbeidsplasser. Flertallet vil peke på at et av
distriktenes fremste fortrinn er nærheten mellom menneskene. Denne
kvaliteten blir ofte undervurdert. I presentasjonen av sine fortrinn må
også distriktene selv etter flertallets syn legge vekt på betydningen av at
menneskene har noe å leve for, ikke bare noe å leve av.
Komiteen vil også peke på at kultur
gir arbeidsplasser i seg selv. Det skjer dels i tradisjonell
kulturutøvelse. Men kultur gis også grunnlag for utvikling av
reiselivsprodukter og innhold i ulike tjenesteprodukter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser tilgang på en god bolig i gode boområder som grunnleggende viktig for gode levekår. Flertallet mener at alle må gis økonomisk mulighet til å disponere egen bolig. Flertallet mener at boligpolitikken må styrkes slik at det bygges et høyt antall nye boliger, ved at det satses på billige utleieboliger til ungdom og vanskeligstilte i boligmarkedet, og at bostøtten til barnefamiliene økes slik at det blir lettere å klare bokostnadene for barnefamilier med svak økonomi.
Flertallet mener det er behov for en allment tilrettelagt boligpolitikk. Flertallet mener at Husbankens låneordning skal brukes aktivt for å fremme nybygging. Flertallet er derfor ikke enig med Regjeringen i at boligpolitikken, og herunder Husbankens grunnlån, skal målrettes mot vanskeligstilte.
Flertallet ser det som viktig å gjøre det mulig å bygge boliger også i de områder hvor de private bankene er tilbakeholdne med å lånefinansiere nye boliger, og hvor det samtidig er et lite tilbud av brukte boliger. Flertallet vil understreke at Husbanken må ha et særlig ansvar for å bidra til finansiering av boligbygging i slike områder.
Flertallet viser til at mange kommuner
har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere. Flertallet mener
det er behov for å sette grenser for hva som avtales slik at ikke
utbyggingen belastes med kostnader knyttet til utvikling av sosial
infrastruktur som skoler, barnehager mv. Flertallet ser det som en bedre
løsning å innføre et statlig tilskudd pr. bolig til kommuner som bygger
boliger utover et minstenivå, og å etablere en låneordning gjennom Husbanken
hvor kommunene kan få rente- og avdragsutsettelser på lån til tomtekjøp.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til en rekordhøy boligbygging i 2004 med 30.000 nye boliger. Det har vært en vekst i boligbyggingen i hele landet. Disse medlemmer er enige i boligpolitikken, hvor hovedlinjene ble behandlet i forbindelse med boligmeldingen ( St.meld. nr. 23 (2003-2004)). Disse medlemmer er videre av den oppfatning at boligpolitikken skal bidra til at alle skal kunne bo godt og trygt, herunder sikre boliger til vanskeligstilte, sikre at det også kan bygges/moderniseres boliger i alle deler av landet. Husbanken skal bidra til dette gjennom det nye grunnlånet.
Disse medlemmer vil peke på
startlånsordningen som ble innført som et viktig virkemiddel for kommunene i
alle deler av landet, for å få unge mennesker til å etablere seg i kommunen.
Komiteens medlemmer fra Høyre og
Kristelig Folkeparti viser til behandlingen av
Ot.prp.nr.22
(2004-2005) om utbyggingsavtaler for sitt syn på slike avtaler. Disse
medlemmer viser til at det vedtak som flertallet i Stortinget gjorde, blant
annet med hensyn til å nekte bruk av forskuttering, kan få uheldige
konsekvenser for boligbyggingen og dermed boligprisene i mange sentrale
strøk.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har økt bostøtten betydelig og at boligpolitikken også på andre områder er styrket betraktelig.
Disse medlemmer viser til at
Husbankens låneordninger i disse dager legges om. Ut går gamle arealkrav og
« parkettilsynet », og disse erstattes av krav om miljøkvaliteter og
tilgjengelighet. Disse medlemmer viser videre til at det er lett å få
kreditt i det norske markedet, men at Husbanken har en viktig rolle å spille
i områder hvor det er vanskelig å få kreditt i det private markedet. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen har lagt opp til at Husbanken nettopp
skal ha en slik funksjon. I tillegg skal Husbanken bidra til mer
miljøvennlige boliger og mer tilgjengelige boliger samt til at
vanskeligstilte skal kunne få lån. Disse medlemmer viser til at et
enstemmig storting gikk inn for Regjeringens endringsforslag på dette
området.
Komiteen vil peke på at lokalt engasjement er nødvendig for lokal utvikling. Gjennom lokale utviklingsprosjekter kan det skapes positive prosjekter som igjen kan resultere i utvikling. På samme måte som på regionalt nivå, er det behov for sterkere samordning av næringsarbeidet også på lokalt nivå, med tettere samspill mellom den kommunale næringsadministrasjonen, sektororganene for fiske og landbruk, arbeidsmarkedsetaten og lokale videregående skoler. Komiteen mener kommunene må ta initiativ til å utvikle dette samspillet, og forutsetter at de statlige sektormyndighetene aktivt medvirker i arbeidet.
Komiteen vil peke på at offentlig
virksomhet har betydning for utviklingen i lokalsamfunnet, både som
produsent av velferdstjenester, som arbeidsgiver og som tilrettelegger for
næringsutvikling. Komiteen mener at alle skal ha tilgang på grunnleggende
velferdstjenester uavhengig av geografi, kommunestørrelse eller
næringsgrunnlaget i området. Kommunene og fylkeskommunene er ansvarlige for
store deler av velferdstjenesten til innbyggerne. Kommunene må utforme et
velferdstilbud som møter de lokale behov gjennom omstilling, fornyelse og
forbedring.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at for at kommunene skal kunne gjøre det, er de avhengige av et økonomisk fundament. Flertallet ser det derfor som viktig å sikre at kommuner og fylkeskommuner har økonomiske rammevilkår som setter dem i stand til å tilby gode og likeverdige tjenester. Flertallet mener at kommunesektorens økonomi må styrkes vesentlig. Flertallet mener det må utarbeides en helhetlig plan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren.
Flertallet vil samtidig understreke at
fordelingen kommunene imellom må ta hensyn til de særskilte utfordringene
som er i en del mindre distriktskommuner. Flertallet er enig med
Distriktskommisjonen i at inntektssystemet til kommunene fortsatt bør ta
utgangspunkt i at distriktskommuner har andre forutsetninger enn større og
mer sentralt beliggende kommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er positive til at
kommuneøkonomien er i ferd med å innta balanse, og 2004 var et år hvor
inntektene til kommunal sektor økte sterkt. Disse medlemmer vil peke på at
dette førte til et driftsresultat for sektoren samlet på 2,4 % mot 0,6 %
året før. Disse medlemmer vil også bemerke at kommunene i 2004 hadde den
sterkeste inntektsveksten siden 1997.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at alle kommuner fremdeles må være generalistkommuner i demokratisk forstand. Som demokratiske organer bør kommunene beholde sitt brede ansvarsområde og størst mulig frihet til å prioritere mellom sektorer. Dette forhindrer ikke at kommunene kan samarbeide eller velge andre organisasjonsformer. I den forstand kan også generalistkommuner fremstå som spesialistkommuner i forvaltning og tjenesteproduksjon. Kommunene er etter disse medlemmers syn grunnsteinen i det norske demokratiet, endringer i kommune-strukturen bør derfor baseres på frivillighet og endringer først skje etter folkeavstemninger.
Som et ledd i å styrke posisjonen til
det lokale selvstyret går disse medlemmer inn for at det lokale selvstyret
blir grunnlovsfestet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil understreke at et godt helsevesen er avgjørende for befolkningens opplevelse av trygghet. Flertallet mener det skal være et faglig godt fastlegetilbud over hele landet. Ved alvorlig sykdom skal det gis øyeblikkelig hjelp til alle døgnets tider.
Flertallet vil sikre et desentralisert
sykehustilbud av god kvalitet som blant annet sørger for nærhet til
akuttfunksjoner og fødetilbud, samt en ambulansetjeneste over hele landet
som har god beredskap og forsvarlig responstid.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 la frem en ny strategi for lokalsykehusene. Lokalsykehusene skal utvikles som trygghetsbase for befolkningen, med vekt på pasientgrupper hvor nærhet til brukeren og de kommunale tjenestene står sentralt, som tilbud innen rehabilitering, til kronikere og syke eldre. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har foreslått å bevilge 100 mill. kroner til styrking og omstilling av lokalsykehusene, og til realisering av samhandlingstiltak med primærhelsetjenesten i kommunene.
Disse medlemmer viser til avtalen som
ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i Revidert
nasjonalbudsjett for 2005. Disse medlemmer vil peke på at det ble bevilget
700 mill. kroner til økt pasientbehandling, inkludert 20 mill. kroner til
kjøp av rehabiliterings- og opptreningsplasser hos private. Disse medlemmer
viser til at avtalen utsetter kravet om økonomisk balanse ved
helseforetakene i 2005 til utgangen av 2006. Med unntak av Helse Sør må
halvparten av balansekravet innfris i 2005.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet mener at lokale og regionale myndigheter må få anledning til
å foreslå kandidater til styrene på alle nivåer i helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti under Stortingets behandling av Ot.prp.nr.66 (2000-2001) Om lov om helseforetak m.m. fremmet et eget lovforslag, der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for en helseforvaltningslov i stedet for en helseforetakslov. Disse medlemmer mener at dagens lovgivning i for stor grad bidrar til at avgjørelser som burde vært fattet av politiske organer, i stedet fattes av styrene i helseforetakene.
Disse medlemmer mener at en
forslagsrett for lokale og regionale myndigheter ved oppnevningen av
styremedlemmer til styrene i helseforetakene ikke løser det demokratiske
underskuddet som helseforetaksloven bidrar til. Disse medlemmer mener at
Stortinget på et overordnet nivå skal vedta strukturen for
spesialisthelsetjenesten gjennom en nasjonal helseplan, mens det i de
regionale styrene for helseforetakene må sikres direkte innflytelse fra de
regionale folkevalgte organene ved at disse deltar i beslutningsprosessene
ved oppnevning av styremedlemmer. Som ledd i å øke den folkevalgte
styringen over spesialisthelsetjenesten vil disse medlemmer arbeide aktivt
for at helseforetaksloven erstattes av en forvaltningslov, slik at den
folkevalgte styringen med spesialisttjenesten styrkes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener statliggjøring av sykehusene var et
feilgrep fordi det har svekket det politiske ansvaret og vanskeliggjort
samfunnets innsyn med og kontroll av sykehusene. Disse medlemmer vil hevde
at målene om styrket samarbeid med primærhelsetjenesten, aksept av
variasjoner ut fra lokale forhold og hensynet til demokratisk styring,
forutsetter regional folkevalgt styring av sykehusene.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener det bør innføres en nærhetsgaranti for føde- og akuttjenester. Dette medlem mener at alle innbyggere skal ha rett til en grunntrygghet og et godt helsetilbud. Ingen bør ha lengre enn to timers reisetid til føde- og akuttavdelinger. Der dette ikke er mulig å oppnå, skal gravide få et godt og gratis botilbud ved fødeavdelingen i god tid før fødselen. Fødende skal ha rett til jordmorfølge der det er mer enn 1 times reisevei fra hjem til sykehus. Dette medlem mener det er av avgjørende viktighet å sikre forsvarlig reaksjonstid for ambulanser i hele landet.
På denne bakgrunn vil dette medlem
fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa utrede en
nærhetsgaranti for føde- og akuttjenester som sikrer at ingen har mer enn to
timer reisetid til føde- og akuttavdelinger. »
Dette medlem mener at lokalsykehusene
er viktige for å sikre folk i distriktene trygghet for helsetilbud innen
rimelig avstand. Dette medlem vil derfor opprettholde fullverdige
lokalsykehus med akuttberedskap og fødeavdeling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til at i dag stilles det lavere krav til
hvor raskt politiet skal være på stedet i distriktene enn i byene. Ved
ulykker, overfall eller andre akutte situasjoner hvor politiet skal rykke
ut, kan man risikere uholdbar lang ventetid. Dermed reduseres
grunntryggheten til innbyggerne. Disse medlemmer mener politiet bør
tilføres flere nye stillinger. De nye politistillingene i distriktene skal
først og fremst gå til å bemanne opp lensmannskontorene slik at politiet i
Distrikts-Norge får lavere responstid enn i dag. Disse medlemmer mener det
trengs et krafttak for å gi politiet reell mulighet til å utføre sine
oppgaver i hele landet.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
statlig virksomheter de senere årene har gjennomført betydelige
omstillinger. Omstillingene har i stor grad skjedd med utgangspunkt i den
enkelte etat, uten at det har vært en koordinering av de samlede
omstillingene. Dette har resultert i nedleggelse av et betydelig antall
arbeidsplasser i enkelte lokalsamfunn. Flertallet mener at fremtidige
omstillinger må koordineres bedre.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, vil vise til at det skjer en løpende utvikling av oppgavene i
offentlige virksomheter. Ny informasjonsteknologi gjør at flere oppgaver
kan utføres andre steder enn i nasjonale sentra. Dette flertallet mener den
statlige lokaliseringspolitikken må brukes aktivt. Når staten oppretter nye
virksomheter, mener dette flertallet at det generelt må legges til grunn at
nye statlige oppgaver skal lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra dette
prinsippet må ha en særskilt begrunnelse. Ved alle vurderinger av statlig
tjenesteproduksjon og statlige arbeidsplasser, må det derfor søkes etter
lokaliseringsalternativer utenfor Oslo som har tilstrekkelig stort
arbeidsmarked til at virksomheten kan fungere, og hvor virksomheten kan
bidra til å bygge opp eller forsterke eksisterende fagmiljøer. Slik
lokalisering kan også være et virkemiddel i forhold til steder som er
særskilt rammet av omstilling.
Et tredje flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, vil likevel understreke at dette flertallet ikke
ønsker å igangsette en ny stor runde med omfattende utflytting av
eksisterende statlige virksomheter.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at utlokaliseringen av 900
statlige arbeidsplasser som Stortinget vedtok i 2004, nå er i gang og ser ut
til å bli svært vellykket. Disse medlemmer peker likevel på at selv om man
nå flytter 900 arbeidsplasser ut av Oslo øker tallet på statlig tilsatte i
hovedstaden betraktelig. Bare fra 1. mars 2002 til 1. mars 2004 økte tallet
på statsansatte i Oslo med 4.236 personer. Økningen av statlige
arbeidsplasser i Oslo bidrar etter disse medlemmers syn til en unødig sterk
maktkonsentrasjon og sentralisering. Disse medlemmer mener resten av landet
i større grad må få del i de sterke utviklingsstimulanser statlige
arbeidsplasser gir, og viser til det som Distriktskommisjonen sier om dette.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
viser videre til rapporten Komparative lokaliseringsbetingelser fra Cap
Gemini Ernst & Young som peker på at Distrikts-Norge kan løse offentlige
oppgaver like godt og med lavere kostnader enn ved tilsvarende lokalisering
i hovedstaden. Årsaken er mellom annet at avstandsreduserende informasjons-
og kommunikasjonsteknologi mer enn oppveier fordelen ved å legge flest
mulige funksjoner under samme tak. Kostnadsnivået på kontorlokaler og lønn
er selvsagt viktig, men også lavere sykefravær og bedre tilgang på stabil
arbeidskraft, gir en direkte gevinst i form av mindre produksjonstap. Dette
medlem vil også vise til at den britiske regjeringen nå er i gang med å
følge opp en rapport som foreslår flytting av 20.000 statlige arbeidsplasser
ut av London, og den irske regjeringen planlegger utflytting av 10.000
arbeidsplasser fra Dublin. Dette medlem mener på denne bakgrunn at det er
behov for en plan for utlokalisering av statlige arbeidsplasser fra
hovedstaden de kommende årene. Dette medlem mener at man også i regionene
bør vurdere å lokalisere den regionale forvaltningen på andre og eventuelt
flere steder enn i det som ut fra størrelse og beliggenhet framstår som
naturlige regionsenter.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at det kan oppstå særskilte utfordringer i enkelte kommuner eller enkelte regioner, f.eks. knyttet til utviklingen i næringslivet eller i offentlig virksomhet eller stort tap av arbeidsplasser. Flertallet viser til at slike store utfordringer i første rekke finnes på ensidige industristeder og i fiskeri- og landbruksavhengige samfunn hvor det skjer store strukturelle endringer. Likeså står enkelte lokalsamfunn overfor betydelige omstillinger som følge av endringene i offentlig sektor, blant annet i Forsvaret.
Flertallet vil understreke at det vil
være en fordel å kunne sette inn nødvendige omstillingstiltak så raskt som
mulig, og fortrinnsvis før en nedbemanning finner sted. Flertallet mener at
departementet må ha ansvaret for å avklare om en kommune i nasjonal
sammenheng skal anses å ha utfordringer som gir grunnlag for en særskilt
omstillingsstatus.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at departementet eventuelt må tilføre den aktuelle fylkeskommunen ekstraordinære midler for å følge opp denne utfordringen.
Dette flertallet viser til de store omstillingene en står overfor i f.eks. Sogn og Fjordane, blant annet knyttet til store strukturendringer i industrien i Årdal, Høyanger og Flora.
Likeså viser dette flertallet til de betydelige omstillingsutfordringene flere av kystkommunene i Finnmark står overfor som følge av problemene i fiskeindustrien. Flertallet vil understreke at håndteringen av kriser av denne type er et nasjonalt ansvar, og ikke kan tillegges den enkelte kommune og fylkeskommune alene.
Dette flertallet vil understreke at Innovasjon Norge må iverksette aktive tiltak for omstilling, samfunnsutvikling og etablering av nye arbeidsplasser i slike tilfeller. Virkemiddelapparatet må bidra aktivt i selve omstillingsprosessen, og også ta selvstendige initiativ i samråd med lokale og regionale myndigheter for å fremme nye etableringer. Dette flertallet forutsetter at Innovasjon Norge går mer offensivt inn i en del slike omstillinger enn de tidvis har gjort.
Dette flertallet peker på at det i tillegg til fylkeskommunenes rammer kan være behov for nasjonale midler som Innovasjon Norge kan disponere for å bidra i store regionale omstillinger. Dette må etter dette flertallets syn også sees i sammenheng med statens ansvar for å tilføre særskilte ressurser til områder som gis særskilt omstillingsstatus.
Dette flertallet forutsetter at staten
aktivt benytter statlig lokaliseringspolitikk for å bidra til å skape nye og
stabile arbeidsplasser på steder som står overfor betydelige
omstillingsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil minne om at også Vanylven kommune i Møre og Romsdal har omstillingsutfordringer som kan sammenlignes med de nevnte kommuner i Sogn og Fjordane.
Disse medlemmer vil videre peke på at
lav lønnsutvikling og omstrukturering innen landbruket gjør at det er en
betydelig nedgang i tallet på bruk. Dette gjør at mange kommuner med
småskala landbruksproduksjon nå merker tilsvarende problemer som i kommuner
med store strukturendringer innen industrien.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det bør gjøres lettere å bo i distriktet selv om man jobber i mer sentrale strøk. Dette kan for eksempel gjøres ved å beholde pendlerfradraget.
Komiteen vil peke på at landbruket i tillegg til sin betydning for norsk matproduksjon, matvaresikkerhet og for næringsmiddelindustrien, også har stor betydning for blant annet reiselivet og for kulturbasert næringsutvikling. Komiteen mener at det ligger store muligheter for landbruket i en mer forbrukerrettet matpolitikk der en ser hele kjeden fra jord til bord i sammenheng. Lokal foredling, merking og sporbarhet vil være viktige elementer i en slik modell.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at lover og regler bør tilpasses slik at det blir enklere å starte opp
lokal foredling og omsette lokale råvarer.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at
landbruket og landbruksrelaterte næringer er avgjørende for å sikre en
viktig del av det norske bosettingsmønsteret og den norske kulturarven.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at meldinga peker på de positive trekkene i landbruket, og til det potensialet for økt verdiskaping som ligger der. Disse medlemmer viser også til de utfordringene globaliseringen fører med seg for næringen. Disse utfordringene må møtes med omstilling og nyskaping. Disse medlemmer viser til at det er stor kommunal og regional kreativitet knyttet til reiselivet, og en samhandling mellom landbruk, turisme og verneinteresser er sentralt i meldinga.
Disse medlemmer har merket seg at
Nord-Norge er høyt prioritert i fordelingen av den særskilte regional- og
distriktspolitiske innsatsen, på grunn av de spesielle utfordringene i
landsdelen når det gjelder avstand til markedet, tynne næringsmiljø og mange
områder med nedgang i folketallet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil arbeide for å bevare et bærekraftig landbruk gjennom et restriktivt jordvern. Landets resterende kornjord er bærebjelke for matvaresikkerhet og jordbruksproduksjon. Denne jorda vil aldri kunne erstattes med nydyrkingsjord, og må vernes spesielt mot nedbygging i pressområdene.
Målet må være at landbruket får
rammebetingelser som gjør at det kan fortsette sitt arbeid i mer
miljøvennlig retning. Disse medlemmer mener det må være rom for både
økologisk produksjon og annen miljøvennlig produksjon. Disse medlemmer
mener matvaresikkerhet og distriktsbosetting krever utvikling av gårdsbruk
med ulikt ressursgrunnlag og ulike produksjonsformer.
For å bidra til en mer rettferdig
fordeling vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ha innført
en øvre grense for hvor mye støtte et enkelt gårdsbruk kan motta.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet viser til viktigheten av å rekruttere ungdom
til landbruksnæringen, og peker på at dette mellom annet kan gjøres gjennom
å bedre lønnsomheten i næringen, samt å finne gode investeringsordninger for
bønder som ønsker å satse.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke at i innlandsområder kan satsing på fornybar energiproduksjon basert på lokale biomasseressurser utvikles til en viktig motor for teknologisk utvikling og skape mange arbeidsplasser. Flertallet viser til Sverige der bioenergi er en meget stor næring. I det nordiske energimarkedet er bioenergi allerede større enn vannkraft.
Produksjon av biobrensel i jordbruket
kan gi redusert nedlegging av dyrka mark og bidra til å holde
kulturlandskapet åpent. En industrialisering av bioenergien kan gi et stort
antall arbeidsplasser i de mest skogrike fylkene.
Et annet flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til
Innst.S.nr.181
(2003-2004) der disse partier foreslo en rekke tiltak for å legge til rette
for å utvikle bioenergi. Dette vil, i tillegg til å være svært viktig
miljøpolitikk, være svært viktig både for jord- og skogbruket og
reiselivsnæringa.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
viser til
Dok.nr.8:31
(2004-2005) der partiet foreslår momsfritak på alternativ energi. Dette ble
gjennomført med god effekt i vårt naboland Sverige på midten av 1980-tallet
og vil etter dette medlems syn være et effektivt tiltak for å øke interessen
for bioenergi også i Norge.
Komiteen vil peke på den store
betydning som fiskerinæringen og oppdrettsnæringen har for kystdistriktene.
Komiteen mener at det må legges en nasjonal strategi for utvikling av
fiskerinæringen som bygger på vårt fortrinn med tilgang på ferskt råstoff av
høy kvalitet. Det må legges til rette for en aktiv utvikling av
havbruksnæringen. Komiteen mener Norge må ha ambisjon om å være verdens
fremste sjømatnasjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, mener at marin forskning må være høyt prioritert, sammen med
forsterket innsats innen produktutvikling og økt markedsinnsats for norske
fiskeprodukter.
Komiteens medlemmer fra
Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det bør opprettes et eget statlig
investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn med eierinteresser i
oppdrett og i foredling av marine produkter, herunder marin bioteknologi.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som viktig at det utvikles et offensivt verdiskapingsprogram for fiskerinæringen.
Flertallet mener at både råfiskloven og deltakerloven er sentrale forutsetninger for stabilitet og forutsigbarhet, og for å sikre en lønnsom og fiskereid flåte. Råfiskloven og deltakerloven må derfor opprettholdes.
Flertallet mener det bør etableres en ordning med kystutviklingsmidler i kystområdene etter samme mønster som bygdeutviklingsmidlene i landbruksområdene.
Flertallet fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen etablere en
ordning med kystutviklingsmidler i kystområdene som en parallell til
bygdeutviklingsmidlene i landbruksområdene. Nærmere retningslinjer for
ordningen forutsettes drøftet i statsbudsjettet for 2006. »
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fiskerinæringen er en viktig aktør med lange og gode tradisjoner langs hele kysten. Disse medlemmer peker på den konkurransen fiskerinæringen har vært eksponert for de siste årene. Dette krever etter disse medlemmers mening et fortsatt fokus på omstilling i hele næringen. Disse medlemmer viser til at næringa har vært preget av en overkapasitet både på sjø og land. Dette ser etter disse medlemmers mening ut til å være i ferd med å endre seg. Næringen oppnår nå bedre resultater og soliditeten er i ferd med å komme tilbake i næringa, og disse medlemmer viser til at Regjeringa fortsatt legger vekt på rammevilkår for å skape et solid næringsliv langs kysten.
Imidlertid ser disse medlemmer at oppdrettsnæringa har vært utsatt for et betydelig press og beskyldninger fra EU.
Disse medlemmer viser til at næringa
er fornøyd med den innsats Regjeringa har bidratt med som koordinator og
pådriver overfor EU-kommisjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at fiskeri- og
havbruksnæringen er viktig for å sikre bosetting i distriktene og langs
kysten. Disse medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til fortsatt
utvikling og vekst gjennom lønnsomme bedrifter. Disse medlemmer ser det som
positivt at det legges opp til å utnytte potensialet i sektoren. Dette ved
å vurdere sektorens rammevilkår samt å legge til rette for en sikker drift i
et rent miljø. Disse medlemmer ser det også som positivt at det rettes
fokus på nye felt innenfor næringen som nye marine arter, bedre utnyttelse
av biprodukter, marin bioteknologi, bioprospektering og eksport av marin
teknologi. Disse medlemmer mener også det er positivt at turisme og
kystkultur sees på som et viktig potensial.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er nødvendig å styrke deltakerloven og råfiskloven som redskap for bedre lønnsomhet i fiskerinæringa, og for å hindre sentralisering og privatisering av det økonomiske utbyttet. Målet er et forbud mot salg av kvoter. Disse medlemmer viser til at et flertall i Stortinget nå har vedtatt et verdiskapingsprogram for fisk som satser på arbeidsplasser og lokal verdiskaping gjennom utvikling av nisjeprodukter, innovasjon, kvalitetsutvikling og mangfold på matområdet.
Disse medlemmer vil etablere
rekrutteringskvoter til ungdom og åpne for fritt fiske på kongekrabben med
mål om å holde bestanden så lav som mulig.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti vil fremme en fiskeripolitikk som overfører kvoter fra den
havgående til den kystnære flåten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
mener at på sikt må større deler av totalkvotene tildeles kystfiskeflåten.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti mener konsesjonstildeling for oppdrett må være et virkemiddel
for å styrke bosetting og næringsutvikling i distriktene, og at konsesjonene
derfor ikke skal være fritt omsettelige eller kunne auksjoneres bort. For å
sikre økt lokal verdiskaping vil disse medlemmer foreslå at det innføres en
lokal fastsatt arealavgift, differensiert etter type oppdrett, som går til
kommunene som erstatning for konsesjonsavgiften, som foreslått av
Distriktskommisjonens flertall.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at kystkommunene, som har et ansvar for å legge til rette for arealer til oppdrett, skal kunne kreve en begrenset arealavgift av produksjon utover et visst volum. Dette betinger etter dette medlems syn at konsesjonene blir vederlagsfrie fra statens side.
Dette medlem viser til
verdiskapingsprogrammet for landbruket som hvert år bidrar til å utvikle nye
produkter innen næringen. Dette medlem vil gi fiskerinæringen den samme
muligheten. Et verdiskapingsprogram for fersk fisk ville sikre at de mange
som har gode ideer, vilje og kunnskap langs kysten vår på dette området,
kunne få realisere ideene sine. Dette medlem mener videre at dette ville
vært en viktig støtte for fiskeriindustrien i arbeidet med å få fram fersk
fisk og utvikle nye produkter til betalingsvillige kunder.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil peke på petroleumsvirksomhetens betydning for distriktene. Flertallet mener at leteaktiviteten etter olje og gass bør økes, og at oljeindustrien må få tilgang til interessante letearealer.
Flertallet mener Norge må delta i
utviklingen av petroleumsvirksomheten i nord i samspill med Russland.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser positivt på at det åpnes for leteboring på nye områder innen petroleumssektoren. Samhandling med Russland er en viktig strategi for å lykkes i Barentshavet, disse medlemmer viser i den forbindelse til nye meldinger som er lagt fram denne våren. Norge bør være en pådriver i utviklingen av næringa i Barentshavet. Dette gjelder etter disse medlemmers syn både innenfor viktige felt som sikkerhet og miljø, men ikke minst innenfor offshore-industri.
Disse medlemmer viser til at petroleumsnæringen er en viktig næring som kan bety store endringer og nyskapinger i store deler av den nordlige landsdel.
I tillegg viser disse medlemmer til Regjeringa sine planer og prioriteringer for å være behjelpelige med å rydde opp i atomproblematikken i Nordvest-Russland. Her tar, etter disse medlemmer sitt syn, Regjeringa mål av seg til å være en god og aktiv pådriver i området.
Disse medlemmer viser i den forbindelse til de respektive partiers merknader til Nordområdemeldinga som ble lagt fram tidligere i vår.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Norge bør være den ledende aktør innenfor Helse, Miljø og Sikkerhet ved
utviklingen av petroleumsvirksomhet i Barentshavet.
Komiteen mener at petroleumsvirksomhet i Barentshavet og Norskehavet skal være verdens fremste i forhold til oljevernberedskap og miljøovervåking.
Når petroleumsaktiviteten beveger seg
nordover må det også stilles krav om arbeidsplasser knyttet til drift i de
tilgrensende områder på land. Det er derfor viktig at de deler av
konsesjonskravene som omhandler den geografiske tilknyttingen ikke blir
svekket, men blir brukt aktivt for å sikre regional aktivitet og regionale
leveranser. Det er et klart mål at flere områder trekkes inn i
leverandørvirksomheten etter hvert som næringen utvikles inn i nye områder.
Som ledd i dette bør det iverksettes et rammeprogram for
kompetanseoppbygging i leverandørindustri i nye aktivitetsområder, blant
annet med bruk av offentlige og private utviklingskontrakter.
Komiteen viser til de respektive
partiers merknad og forslag i
Innst.S.nr.135
(2004-2005) Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege gasskraftteknologiar
mv.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig at leverandørbedrifter
over hele landet får del i oppdrag innenfor utbygging av olje og gassfelt og
oppdrag innenfor vedlikehold og modifikasjon på norsk sokkel og
internasjonalt. Som ledd i dette bør det utvikles nye programmer for
kompetanseutvikling, bl.a med bruk av industrielle forsknings- og
utviklingskontrakter (IFU).
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener at en større del av naturgassen som utvinnes på norsk
sokkel må tas i bruk innenlands til industri-, energi- og transportformål.
Flertallet mener derfor at staten må bidra til utbygging av infrastruktur
for gasstransport og innenlands bruk av gass.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at de påviste
gassressursene på sokkelen gjør Norge til en stor gassprodusent de neste
femti til hundre årene. Disse medlemmer er positive til at det nå skal
satses på økt innenlandsk bruk av naturgass for å skape ny industri og nye
arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det må legges til rette for
kostnadseffektive transportløsninger for naturgass. Disse medlemmer mener
også det må legges til rette for at gassprodusentene finner det interessant
å levere gass til innenlandske brukere. Disse medlemmer viser til sine
merknader i forbindelse med behandlingen av
St.meld. nr. 9 (2002-2003) om innenlands bruk av naturgass mv., jf.
Innst.S.nr.167
(2002-2003) og til behandlingen av
St.meld. nr. 47 (2003-2004) Om innovasjonsverksemda for miljøvennlege
gasskraftteknologiar mv., jf.
Innst.S.nr.135
(2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil støtte en aktiv statlig politikk for å utnytte naturgass som industrielt råstoff og som energi dersom det fortrenger fyringsolje og bidrar til lavere utslipp. Disse medlemmer vil støtte gasskraftverk med CO2 -deponering, dersom dette inngår i en langsiktig og helhetlig strategi som tar sikte på både å redusere det totale energiforbruket, og å gjøre Norge til en nettoeksportør av miljøvennlig energi.
Disse medlemmer viser til behovet for
å prioritere merutvinning av olje og gass fra eksisterende felt kombinert
med teknologi for CO2 -håndtering og trykkstøtte.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti viser til forslag om investeringer i teknologi, kunnskaps- og
næringsutvikling i Sosialistisk Venstrepartis vekstplan for Nord-Norge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
mener det bør utformes gode rammevilkår for bruk av gass i Norge.
Gassinfrastruktur og transportprising bør herunder legge til rette for at
nærhet blir et komparativt fortrinn for ny utvikling av arbeidsplasser i
distriktene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk
Venstreparti prioriterer hensynet til fiskeri og reiseliv foran hensynet til
olje- og gassnæringen i nord.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker sårbarheten og rikdommen som finnes i norske havområder som trafikkeres av oljetankere. Barentshavet/Lofoten er et av verdens største og viktigste marine matfat og et av verdens mest produktive havområder.
Disse medlemmer vil peke på at disse verdiene er sårbare for oljeforurensning og på langt nær godt nok beskyttet i dag. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader og forslag i Innst.S.nr.178 (2004-2005) Innstilling fra samferdselskomiteen om På den sikre siden - sjøsikkerhet og oljevernberedskap.
Disse medlemmer vil ha en klar og
målrettet prosess for det videre arbeidet med petroleumsfrie områder i
Barentshavet fram mot etableringen av en helhetlig forvaltningsplan for
Barentshavet i 2006. Disse medlemmer viser til forslag i behandlingen av
St.meld. nr. 21 (2004-2005).
Komiteen vil peke på at den maritime sektoren er stor i Norge fordi vi ligger fremst i verden når det gjelder maritim næringskompetanse. Komiteen vil likevel understreke at dersom vi ikke utvikler og fornyer vår kompetanse, vil andre land komme foran oss. Komiteen vil at Norge skal være ledende i verden innen maritim forskning, kompetanseutvikling og nyskaping. På den måten vil Norge ha viktige lokaliseringsfortrinn for den delen av næringen som legger vekt på høy kvalitet.
Komiteen vil understreke viktigheten av at regionale myndigheter og virkemiddelapparatet har en nær dialog med det regionale næringsliv om utvikling av strategier og tiltak. Komiteen vil fremheve betydningen av at næringsaktørene selv tar et ansvar for å definere felles utfordringer, etablere nettverk og iverksette fellestiltak. Komiteen mener at lokale og regionale myndigheter og virkemiddelapparatet bør legge sterk vekt på et samspill med næringslivets egne satsinger. Komiteen ser utviklingen av Maritimt Forum nasjonalt rundt om i landet som en slik viktig samarbeidspartner.
Komiteen mener at en må utnytte
spisskompetansen som er i Norge innen blant annet marin sektor, maritim
sektor og petroleumssektoren til å utvikle ny industriell virksomhet.
Komiteen ser det som viktig at norske råvarer i så stor grad som mulig skal
videreforedles i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Senterpartiet, legger i denne sammenheng også vekt på at kraftintensiv
industri skal ha tilgang på elektrisk kraft som sikrer industriens
konkurranseevne i et internasjonalt marked.
Komiteen viser til at prosessindustrien i 2004 sto for en eksport på 150 mrd. kroner, det vil si over halvparten av eksporten fra Fastlands-Norge. Bedriftene er lokalisert over hele landet fra Lindesnes i sør til North Cape Minerals i nord. Industrimiljøer som Grenland, Årdal og Sunndal er blant regionene i Norge med høyest tetthet av forskere i Norge. Norsk kompetanse på silisiummetall har vært en forutsetning for at Norge er blitt blant de ledende i verden i framstilling av solceller gjennom søsterbedriftene Scanwafer i Glomfjord og Porsgrunn og Scancell i Narvik. Komiteen mener dette representerer en spennende kobling mellom tradisjonell prosessindustri og nyskapende miljøteknologi som det er viktig å utvikle.
Komiteen mener prosessindustriens
ressurser, infrastruktur og kompetanse må utnyttes aktivt til nyskaping og
næringsutvikling, og mener det er positivt at kunnskapsparker og inkubatorer
allerede er etablert i flere av disse miljøene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at de kraftintensive deler av industrien trues av store økninger i kraftprisene som følge av at myndighetsbestemte kraftkontrakter faller vekk fram mot 2011. Flertallet mener det er viktig for nærings- og distriktsutvikling at disse bedriftene får tilgang til langsiktige kraftbetingelser som holder mål internasjonalt. Flertallet viser til vedtakene om utredning med sikte på etablering av et industrikraftmarked for langsiktige kontrakter og forventer at dette følges aktivt opp av Regjeringen.
Flertallet mener at det bør etableres
en ordning for fellesfinansiering av merkostnadene ved utbygging og
vedlikehold av kraftlinjenettet i spredtbygde strøk.
Komiteen viser til de respektive
partienes merknader og forslag ved behandlingen av
St.meld. nr. 22 (2004-2005) Kultur og næring, og
St.meld. nr. 16 (2004-2005) Leve med kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at St.meld. nr. 22 (2004-2005) gir et helhetlig perspektiv på forholdet mellom kultur, næring og samfunnsbygging. Regjeringen har med meldingen synliggjort hvilke funksjoner kunst og kultur har innenfor en samfunnsmessig helhet, og meldingen er ment å legge til rette for at kultursektoren kan spille en større rolle i nyskapende og bærekraftig samfunnsutvikling.
Disse medlemmer viser til forslaget om
å etablere et verdiskapingsprogram for kulturminner og kulturmiljø. Disse
medlemmer er kjent med at programmet skal stimulere til at viktige
kultur-minneressurser blir tatt i bruk i utviklingen av lokalsamfunn og som
grunnlag for næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener dette er en spennende
satsing fra Regjeringens side og disse medlemmer imøteser resultatene av
samspillet mellom eierne av kulturminner, næringslivet, andre private og
offentlige aktører, museer og frivillige organisasjoner.
Komiteen mener at reiselivsnæringen må gjøres til et nasjonalt satsingsområde. Som ledd i det mener komiteen at det bør utformes en nasjonal reiselivsstrategi, gjennomføres en målrettet markedsføring av Norge som reisemål, foretas en opprusting av infrastrukturen for reiseliv, satses på kunnskap og gjøres tilpasninger i nasjonalt regelverk.
Komiteen mener bl.a at det bør
stimuleres til utvikling av aktivitetsbasert turisme, der matkultur og
naturopplevelser med lokalt tilsnitt utgjør viktige deler. En større
satsing på reiselivsaktivitet innen og omkring vernede områder og
nasjonalparker, vil for eksempel bidra til økt aktivitet i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti er positive til at Regjeringen følger opp regionalmeldingen og setter av 17 mill. kroner til Selskapet for industrivekst (SIVA) i Revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer blant annet at det allerede inneværende år vil kunne bli etablert en reiselivsinkubator på Lillehammer. Denne inkubatoren vil ha en profil rettet spesielt mot reiseliv med fokus på kultur- og opplevelsesprodukter.
Disse medlemmer viser videre til at
Nærings- og handelsdepartementet vil utarbeide en handlingsplan for reiseliv
våren 2005, hvor både næringen selv og Innovasjon Norge er involvert i
arbeidet. I Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen satt av 15 mill.
kroner til oppfølging av den samme handlingsplanen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å legge til rette for økt lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser. Vern av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn må ses i sammenheng.
Disse medlemmer finner det uheldig at de gode ønskene om mer aktiv bruk av verneområdene ikke i større grad er fulgt opp med midler og konkrete tiltak.
Disse medlemmer mener det er et stort behov for økte midler til tilretteleggingstiltak i nasjonalparkene. Styring av ferdsel, skilting og andre tiltak som gjør områdene mer attraktive for turisme og lokal næringsutvikling må prioriteres sterkere.
Disse medlemmer mener det vil være et viktig signal for vernearbeidet og utviklingen av et grønt reiseliv at Regjeringen i løpet av friluftslivets år, 2005, legger frem en opptrappingsplan for utbygging av nasjonalparksentre og starter etableringen av disse.
Disse medlemmer viser til egne forslag
i
Dok.nr.8:62
(2002-2003) og
Innst.S.nr.243
(2002-2003) Om å styrkje og byggje ut nasjonalparkforvaltinga.
Komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet og Senterpartiet mener at nasjonalparker og andre
verneområder i større grad må utvikles til å bli en ressurs for
lokalsamfunnene, og ikke et hinder for næringsaktivitet og bosetting. Det
er etter disse medlemmers syn nødvendig å legge til rette for økt
lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser. Disse medlemmer
mener at vern av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn må ses i
sammenheng, og det må i større grad legges opp til å ta vare på områder
gjennom aktiv bruk.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil påpeke at hvis beitebruk og annen tradisjonell bruk av områdene opphører, risikerer vi at også viktige deler av verneverdiene forsvinner.
Dette medlem mener at en viktig grunn til det høye konfliktnivået i mange vernesaker, er stortingsflertallets unnfallenhet i forhold til konsekvensene av egne vernevedtak. Dette har ført til lokal usikkerhet om hvilke utviklingsmuligheter som finnes i området og altfor lave erstatninger til grunneier og lokalsamfunn. Dette medlem viser til at i overkant av 10 % av det norske landarealet er fredet etter naturvernloven som nasjonalpark, naturreservat eller landskapsvernområde. Det er etter dette medlems mening nå viktig at det blir tatt en pause i vern av nye områder. Dette medlem ønsker en grundig evaluering av hvilke effekter dagens vernepolitikk har hatt, og om hvorvidt målene ved det omfattende vernet blir oppnådd.