| |
Utenriksdepartementet viser i proposisjonen til at Norge og Storbritannia 4. april 2005 undertegnet en rammeavtale om petroleumssamarbeid over grenselinjen. Avtalen regulerer nye petroleumsprosjekter som krysser grenselinjen mellom de to staters kontinentalsokler og som ikke dekkes av tidligere inngåtte overenskomster.
Avtalen i norsk og engelsk tekst følger som trykte vedlegg til proposisjonen.
Utenriksdepartementet viser til at det gjennom flere tiår har vært et nært samarbeid mellom Norge og Storbritannia om utnyttelse av petroleumsforekomstene i Nordsjøen. De største samarbeidsprosjektene har vært gjenstand for separate bilaterale avtaler. Slike avtaler er inngått for felles utnyttelse av grenseoverskridende reservoarer (reservoarer som strekker seg over sokkelgrensen) og bygging og drift av rørledninger som krysser sokkelgrensen.
For å legge forholdene bedre til rette for nye fellesprosjekter som ikke dekkes av rammeavtalen av 1998, ble de to staters energiministere i 2002 enige om å inngå en ny rammeavtale for disse.
Rammeavtalen omfatter nye prosjekter som ikke dekkes av tidligere inngåtte overenskomster. Dette er avtaler om felles utnyttelse av grenseoverskridende reservoarer og bygging og drift av olje- og gassrørledninger, herunder rammeavtalen av 1998.
Nye rørledningsprosjekter som ikke dekkes av rammeavtalen av 1998 vil først og fremst være ilandføringsrørledninger, som for alle praktiske formål er rørledninger for transport av olje eller gass fra norsk sokkel til terminal i Storbritannia. Regimet for tredjepartsadgang til ledig kapasitet i disse rørledningene er en sentral del av den nye rammeavtalen. Tredjepartsadgang til ledig kapasitet i rørledninger skal være i samsvar med gjeldende EU-lovgivning. Prinsippene om rimelighet, ikke-diskriminering, transparens og åpen tilgang skal gjelde.
Rammeavtalen gjelder også felles utnyttelse av reservoarer som strekker seg over sokkelgrensen, og bruk av installasjoner på én side av sokkelgrensen for leting etter eller utvinning av petroleum på den annen side. Slike prosjekter krever tillatelser og godkjennelser fra begge staters regjeringer. Avtalen regulerer derfor fordeling av myndighetskompetanse og fastsetter når det kreves enighet eller at enighet skal søkes oppnådd.
Fordelingen av myndighetskompetansen er basert på at kyststaten har jurisdiksjon over sine sokkelinstallasjoner. Når det gjelder rørledninger må kompetansen i en viss utstrekning fastsettes fra prosjekt til prosjekt.
Utenriksdepartementet viser til at rammeavtalen i vesentlig grad vil lette den administrative behandling av prosjekter som involverer de to staters myndigheter. Den vil skape klarhet i fordelingen av myndighetskompetanse, som vil gi industrien større forutsigbarhet i sin planlegging av prosjekter.
Gjennom avtalen pålegges partene blant annet å legge forholdene til rette for bruk av ledig kapasitet i eksisterende offshore infrastruktur, samt å legge forholdene til rette for felles utnyttelse av grenseoverskridende reservoarer som en enhet. Slik bruk og utnyttelse vil kunne føre til store økonomiske besparelser hos alle involverte aktører.
Rammeavtalen vil ikke få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere om de enkelte bestemmelser i avtalen.