| |
Jeg er kjent med den kritikk som Sivilombudsmannen og Riksadvokaten har gitt utrykk for i anledning saken og tar denne til etterretning.
Justisdepartementet mottok i april 2000 en klage fra anmeldte og senere klager i sakskomplekset, over politi og påtalemyndighetens behandling av straffesaken mot han. Klagen ble oversendt riksadvokaten som overordnet påtalemyndighet, og klager ble underrettet om at verken Justisdepartementet eller Justisministeren kan ikke gripe inn i avgjørelser som er truffet av påtalemyndigheten. Klager rettet på ny kritikk mot politiet og påtalemyndighetens håndtering av saken i en henvendelse til Justisdepartementet i mars 2001. Kritikken var en av slik karakter at departementet fant grunn til å be om en redegjørelse fra riksadvokaten. I sitt svarbrev beklager riksadvokaten den behandling saken har fått i politiet og påtalemyndigheten. Avgjørelsen i klagesaken resulterer, som De er kjent med, i et skriv til samtlige statsadvokatembeter der riksadvokaten innskjerper regler og rutiner i straffesaksbehandlingen.
Etter dette fremmer klager krav om erstatning for uberettiget forfølging etter reglene i straffeprosessloven, og departementet mottar i februar 2002 en henvendelse fra Torstein Dahle på vegne av klager, hvor det bes om at det iverksettes en offentlig granskning av saken. Departementet viser i sin tilbakemelding til Dahle at det ikke vil være riktig å iverksette en gransking av saken så lenge deler av den verserer for domstolene. Det ble også vist til at det er foretatt en intern evaluering av saken i politidistriktet og at riksadvokaten har sluttet seg til den kritikken som er rettet mot behandlingen av saken. Dette standpunkt ble også formidlet til Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. I brev av 14. mai 2002 fra Stortinget Kontroll og konstitusjonskomite ble departementet bedt om å vurdere mulighetene for å inngå forlik med hensyn til erstatning. Dette spørsmålet ble umiddelbart tatt opp med riksadvokaten, som opplyste at påtalemyndigheten var innstilt på å bidra til at erstatningsspørsmålet skulle få en rask og tilfredsstillende løsning. Forliksforhandlinger ført imidlertid ikke frem og erstatningskravet ble avvist ved kjennelse av Gulating lagmannsrett 31. oktober 2003 (LG-2003-45) og kjennelse fra høyesteretts kjæremålsutvalg 3. februar 2004 (Rt-2004-173). Kravet om erstatning for uberettiget forføyning ble behandlet etter da gjeldene bestemmelser i straffeprosessloven. Det var påtalemyndigheten som var partsrepresentant i sakene og justisministeren har ikke instruksjonsmyndighet overfor påtalemyndigheten i konkrete straffesaker og kan heller ikke gripe inn i saker som behandles av påtalemyndigheten etter straffeprosessloven.
Klager fremmet, sammen med sin kone, 7. mai 2004 sivilt søksmål mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning. Søksmålet omhandlet i stor grad de samme forhold som har vært brakt inn for Sivilombudsmannen. Jeg har gitt uttrykk for at saken burde forlikes på grunn av de kritikkverdige forhold som er avdekket, og at klager burde delvis imøtekommes. Staten ved Justisdepartementet inngikk 26. januar d.å forlik i saken.
Forliket innebærer at staten betaler kr 1.200.000 til dekning av kostnader saksøkerne er blitt påført i perioden 1994-2006. Betalingen er knyttet opp til de kritikkverdige manglende ved politiet og påtalemyndighetens saksbehandling som er påtalt av riksadvokaten og Sivilombudsmannen i anledning saken, og som er fulgt opp av tidligere statsråd Dørum i brev av 14. mars 2002 til Stortinget. Videre påpekes det i forliket at enkelte anførsler som ble fremsatt av statens prosessfullmektig i anledning erstatningssak ved Gulating lagmannsrett 31. oktober 2003 (LG-2003-45) ikke representerer staten ved Justisdepartementets syn. Det siktes her konkret til påstand fra klager om at staten i den nevnte saken for Gulating lagmannsrett trakk i tvil riksadvokatens omgjøring av henleggelsesgrunnlaget fra « bevisets stilling » til « intet straffbart forhold bevist ». I tillegg siktes det til en anførsel fra statens prosessfullmektig om at sakens « store og tragiske betydnings for sakens parter ... i stor grad kan henføres til As personlighet, og til at han har hatt dårlige rådgivere ».
Forliket regulerer ikke klagers sak for Stortingets kontroll og konstitusjonskomite eller hans sak for Den europeiske menneskerettighets domstolen. Denne saken omhandler forståelsen av begrepet « siktet » som Høyesterrett har lagt til grunn i sin kjennelse av 3. februar 2004 (Rt-2004-173) i forbindelse med klagers søksmål om erstatning for uberettiget forføyning.
Justisdepartementet har forelagt Dok.nr.4:01 (2005-2006) - Særskilt melding fra Stortingets ombudsmann for riksadvokaten. Riksadvokatens uttalelse følger vedlagt.
Jeg konstaterer de kritikkverdige forhold som på uheldig måte har rammet enkeltpersoner i denne saken, og legger til grunn at riksadvokatens oppfølging av saken vil forhindre at politi og påtalemyndighet gjennom sin saksbehandling i fremtiden opptrer på en måte som gir grunn for lignende kritikk.
FORLIK:
| 1. | Staten v/Justisdepartementet betaler kr l 200.000 i kostnadsdekning til A og B for utgifter påført i perioden 1994-2006 som følge av de kritikkverdige manglene ved politiets og påtalemyndighetens formelle saksbehandling, jfr Riksadvokatens påtegning av 7. mai 2001 punkt IV og de forhold som påpekes i Sivilombudsmannens særmelding til Stortinget av 9. september 2005. Staten v/Justisdepartementet erkjenner at de anførsler som ble fremsatt av Staten i anledning erstatningssak ved Gulating lagmannsrett 31-10-2003 etter strpl kap 31 ikke representerer statens syn. Det legges således til grunn at straffesaken ble endelig avgjort ved Riksadvokatens vedtak av 7. mai 2001 som intet straffbart forhold funnet bevist, og at dette innebærer en renvaskelse for de straffbare anklager. Staten fastholder statsråd Odd Einar Dørums brev til Stortinget av 14. mars 2002. |
| 2. | Beløpet forfaller til betaling tre uker etter underskrift, og overføres via advokat Sjødins klientkonto xxxxxxxxxxx. |
| 3. | Dette forlik berører ikke A/Bs rett til å forfølge videre saker etter strpl kap 31, klagesaken mot EMD, eventuell erstatningsutbetaling fra Stortinget eller Stortingets organer eller den pågående behandling i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. |
| 4. | A/B frafaller sine påståtte erstatningskrav mot de enkelte embeds- og tjenestemenn som har handlet på statens vegne i straffesakskomplekset, herunder ... . Embeds- og tjenestemennene kan på selvstendig grunnlag påberope seg at erstatningskravene er frafalt. |
| 5. | Saken for Bergen tingrett mellom partene heves som forlikt. Det forutsettes at tingretten samtykker i at det ikke nedlegges krav fra A/B om tilkjennelse av saksomkostninger i henhold til rettshjelpsloven § 25. Samtidig frafalles stevningen mot ..., hvoretter det for hans vedkommende i medhold av tvml § 67 jf § 305 vil bli avsagt formelt frifinnende dom. |
Det vises til brev av 17. februar 2006 fra Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite med bilag og departementets oversendelse av 21. februar d.å. med frist for merknader til i dag.
Riksadvokaten har gitt flere uttalelser til Stortingets ombudsmann i forbindelse med hans behandling av den aktuelle saken, og en antar at det ikke er verken nødvendig eller ønskelig at disse synspunktene gjentas her.
Ved Riksadvokatembetet oppfatter vi Sivilombudsmannens kritikk i det vesentlige som sammenfallende med de vurderinger man herfra har gitt uttrykk for tidligere. Saksbehandlingen var ikke tilfredsstillende, hvilket også var bakgrunnen for beklagelsen og påtalemyndighetens tilbud til klagerne i en tidligere fase om økonomisk kompensasjon. Tilbudet ble avslått.
To forhold i ombudsmannens kritikk bør
kanskje kort omtales særskilt idet de retter seg direkte mot riksadvokatens
saksbehandling:
1) Ombudsmannens pkt. 4.3
Gjenparter av den aktuelle klage ble,
til tross for at Riksadvokatembetet som nevnt bare var gjenpartsadressat,
likefullt sendt Hordaland statsadvokatembeter nokså umiddelbart. Generelt
sett er det ikke slik at alle gjenparter blir fulgt opp på samme måte, idet
hovedadressater anses for å ha primæransvaret. Men når dette først ble
gjort, utløste det en aktivitetsplikt her for å purre opp en eventuell
manglende oversendelse fra hovedadressaten. Med det som utgangspunkt gikk
det for lang tid mellom riksadvokatens oversendelse av gjenparten og
etterlysningen herfra, og våre purrerutiner er lagt om.
2) Ombudsmannens pkt. 4.6
I ettertid ser en at riksadvokaten i
denne saken - slik den utviklet seg - kunne ha redegjort grundigere for
« saksbehandlingens materielle innhold », herunder påstanden om « skjev
etterforsking ». Vi anså nok beklagelsen som det viktige.
Ombudsmannens avsluttende kritikk i
den aktuelle saken er fulgt opp herfra, ikke bare i forhold til det aktuelle
distrikt. Den 30. september 2005 tilskrev riksadvokaten samtlige
statsadvokatembeter slik:
| « POLITIETS OG PÅTALEMYNDIGHETENS SAKSBEHANDLING - SIVILOMBUDSMANNENS AVGJØRELSE I KLAGESAK |
| Vedlagt oversendes Sivilombudsmannens uttalelse av 9. september 2005 i en konkret sak i anonymisert form. |
| Med utgangspunkt i den samme sak innskjerpet riksadvokaten i brev av 7. mai 2001 kravet til saksbehandlings- og oppfølgningsrutiner i politidistriktene og i Den høyere påtalemyndigheten. (Brevet vedlegges for enkel referanse). Påleggene ble, som kjent, gjentatt både på statsadvokatmøtene i 2001 og 2002, jf. oppsummeringsskriv av 10. juli 2001 og 28. juni 2002. |
| I sin avgjørelse av 9. september d.å. slutter Sivilombudsmannen seg til den kritikken som riksadvokaten tidligere har uttalt. Foranlediget av anførslene i den konkrete klagesaken utdypes kritikken på flere punkter, og knyttes også til forhold som herfra ikke er direkte berørt i de forannevnte pålegg. |
| Sivilombudsmannens uttalelse oversendes i sin helhet. Et forsøk på utvelgelse av enkeltavsnitt - løsrevet fra sammenheng - vil lett kunne gi en skjevt og fragmentert fremstilling. En ville også risikere å overse en viktig lærdom, nemlig hvordan uryddig dokumenthåndtering, manglende notoritet og svikt i oppfølgningsrutiner smitter over og svekker tilliten til selve etterforskingen og de påtalemessige avgjørelsene. |
| Embetsleder
bes besørge at statsadvokatene gjør seg kjent med Sivilombudsmannens uttalelse
og bør selv kvalitetssikre embetets saksbehandlings- og oppfølgningsrutiner.
Statsadvokatene må - som ledd i fagledelsen - på tilsvarende måte forsikre
seg om at politidistriktene har gode rutiner og at den enkelte har en bevisst
holdning til viktigheten av korrekt og ryddig saksbehandling. » |
Samme dag skrev vi følgende spesifikt
til Hordaland statsadvokatembeter:
| « A »-SAKEN - SIVILOMBUDSMANNENS AVGJØRELSE I KLAGESAK |
| Vedlagt oversendes Sivilombudsmannens uttalelse av 9. september 2005. |
| En forutsetter at De gjør uttalelsen kjent for politimesteren i Hordaland og i samråd med ham, vurderer om - og eventuelt hvilke - tiltak eller oppfølgning uttalelsen foranlediger. |
| Det
vises for øvrig til riksadvokatens brev av i dag til samtlige statsadvokatembeter.
Saken er avsluttet herfra. » |
Med andre ord ble de kritikkverdige forhold i stor grad gjort kjent for politiet og påtalemyndigheten før ombudsmannens uttalelse forelå og saksbehandlings- og oppfølgingsrutiner innskjerpet. I ettertid er ombudsmannens uttalelse sendt samtlige statsadvokatembeter med ytterligere innskjerpinger. Det er understreket at statsadvokatene - som ledd i sin fagledelse - må forsikre seg om at politidistriktene har gode rutiner og bevisst holdning til viktigheten av korrekt og ryddig saksbehandling.
Avslutningsvis understrekes at riksadvokatens primære siktemål med innskjerpelsene er å søke å unngå at politiet og påtalemyndigheten gjennom sin saksbehandling på ny gir foranledning til kritikkverdig forhold som rammer enkeltpersoner.
Ønskes ytterligere opplysninger står en selvsagt til disposisjon.
For ordens skyld sendes gjenpart av dette brev til Sivilombudsmannen. En har ikke funnet det naturlig å unnta brevet fra offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 5 annet ledd litra b.