| |
Ref: Spørsmål oversendt i en e-post av 18. mai 2006.
Norge er part i 14 bilaterale investeringsbeskyttelsesavtaler (« BITS »). Disse avtalene beskytter norske investeringer i utlandet og utenlandske investeringer i Norge.
Avtalene omfatter blant annet bestemmelser om likebehandling, kapitalbevegelser, rett til erstatning ved ekspropriasjon og adgang til tvisteløsning.
I tillegg har vi EFTA-handelsavtalen med Singapore fra 2002 som gir enkelte regler om investeringsbeskyttelse.
Norge har ikke inngått nye investeringsbeskyttelsesavtaler siden midten av 1990-tallet.
Investeringsbeskyttelsesavtaler er ikke først og fremst rettet mot land med etablerte og godt utviklede rettssystemer og høy grad av rettssikkerhet - men mot stater med svakere utviklede forvaltnings- og rettstradisjoner.
Et hovedsiktemål med slike avtaler fra industrialiserte lands side er å sikre så klare og gode rammevilkår som mulig for egne investorer. De fleste OECD-land har inngått BITS for å beskytte egne investorer som ønsker å etablere seg i land som vurderes å ha et risikofylt investeringsklima.
De siste årene har det imidlertid blitt mer vanlig å inkludere bestemmelser om investeringsbeskyttelse i handelsavtaler - også mellom industrialiserte land.
For land med svakt utviklede økonomier er hovedsiktemålet med slike avtaler å tiltrekke utenlandske investeringer. Et viktig virkemiddel er muligheten avtalene gir private utenlandske investorer til å velge internasjonal voldgift, i stedet for å benytte de nasjonale domstoler for å løse tvister som måtte oppstå med myndighetene i vertsstaten.
Investeringsbeskyttelsesavtaler er basert på en forutsetning om gjensidighet i avtalepartenes rettigheter og forpliktelser. Det er først og fremst gjensidighetsvirkningene internt i Norge som har vært ansett som problematiske i forhold til å inngå nye slike avtaler. De to hovedspørsmål som er reist, er forholdet til Grunnloven og forholdet til myndighetenes reguleringsadgang:
Når det gjelder førstnevnte er det den direkte virkningen i norsk rett av eventuelle voldgiftsavgjørelser rettet mot statens myndighetsutøvelse som kan anses å reise spørsmål, herunder om investeringsbeskyttelsesavtaler kan inngås i henhold til Grunnloven § 26 , eller om de må anses å innebære slik overføring av domsmyndighet til internasjonale organer, at vedtak etter Grunnloven § 93 vil være nødvendig. I utgangspunktet vil dette avhenge av om voldgiftsmekanismene innebærer overføring av myndighet som er i strid med Grunnloven § 88 og 90 .
Dernest kan investeringsbeskyttelsesavtaler reise spørsmål i forhold til norsk myndighetsutøvelse; først og fremst at staten forplikter seg internasjonalt i relasjon til særlige reguleringsinteresser. En grunnleggende forutsetning for å kunne inngå investeringsbeskyttelsesavtaler er at de ikke i vesentlig grad griper inn i norsk myndighetsutøvelse hvor sentrale offentlige interesser er berørt.
På den annen side vil enhver svekkelse av investeringsbeskyttelsesavtaler gjøre dem mindre betydningsfulle for norske investorer som ønsker beskyttelse i det annet land.
Våre EFTA-partnere Sveits, Island og Liechtenstein ønsker å inngå investeringsbeskyttelsesavtaler i tilknytning til EFTAs frihandelsavtaler, og de har forhandlet fram en avtale om investeringsbeskyttelse parallelt med handelsavtalen med Sør-Korea.
Begrunnelsen for at Norge ikke er part i denne avtalen, er at det har vist seg vanskelig å komme fram til en avtaleform som ivaretar investorenes interesser i utlandet i tilstrekkelig grad uten samtidig å reise grunnleggende konstitusjonelle og reguleringsmessige spørsmål på norsk side.
Flere land, inklusive en rekke utviklingsland, har uttrykt ønske om å inngå investeringsbeskyttelsesavtaler med Norge, primært for å trekke til seg norsk kapital. Fra et norsk perspektiv anses slike avtaler å kunne bidra til økt stabilitet og sikkerhet for norske investorer i disse landene, og dermed styrke deres muligheter til å tiltrekke utenlandsk kapital. Som følge av at stadig flere norske selskaper satser internasjonalt, er investeringsavtaler også blitt mer etterspurt av norsk næringsliv.
Det kan avslutningsvis legges til at hvorledes man kan sikre norske interesser i utlandet, uten å komme i konflikt med grunnleggende konstitusjonelle og reguleringsmessige hensyn, har vært drøftet mellom de berørte departementer i en viss tid, og det har vært gjort flere forsøk på å finne en avtalemodell som ivaretar de kryssende hensyn.
Regjeringen har nå opprettet et statssekretærutvalg med representanter for berørte departementer for å komme fram til norske posisjoner i forhold til avtaler om investeringsbeskyttelse. Dette utvalget skal utarbeide forslag til en standardmal som vil avklare grensene for hvor langt Norge vil gå i forhandlinger om enkeltstående avtaler og avtaler som inngås i forbindelse med EFTAs handelsavtaler. Det tas sikte på at statssekretærutvalgets arbeid skal framlegges for Regjeringen kommende høst.
Dette til orientering.