| |
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, forstår det slik at forslaget er utformet slik at staten skal ha en plikt til å sørge for at alle får en egen bolig, samtidig som den enkelte borger ikke skal kunne bruke en slik bestemmelse i en rettssak mot staten, med påstand om å få tildelt et sted å bo.
Komiteen vil understreke statens ansvar for å føre en boligpolitikk som sikrer alle innbyggere i Norge et sted å bo. I tillegg har kommunene et ansvar for å skaffe bostedsløse som ikke klarer det selv, et sted å bo.
Komiteen viser til at retten til en
rimelig levestandard, blant annet retten til et tilfredsstillende sted å bo,
er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter, som er inkorporert i norsk lov i lov om styrking av
menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) av 21. mai
1999. Menneskerettighetene generelt, og dermed også retten til en rimelig
levestandard, er også gitt i grunnlovsvern gjennom Grunnloven § 110 c, om at
statlige myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener derfor at retten til tilfredsstillende bolig alt er gitt et tilstrekkelig grunnlovsvern.
Flertallet mener i utgangspunktet at Stortinget bør være tilbakeholden med å ta inn programerklæringer på ulike politikkområder i Grunnloven. Rettigheter for det enkelte individ som er nedfelt særskilt i Grunnloven, er i hovedsak bestemmelser som verner den enkelte borger mot inngrep fra staten, som rett til ytringsfrihet og rett til erstatning ved ekspropriasjon.
Slik retten til en tilfredsstillende levestandard er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal den i praksis gjennomføres over tid, ved at myndighetene prioriterer ut fra de økonomiske ressursene som foreligger. Boligpolitikken er derfor slik flertallet ser det, et område som hører hjemme i de politiske prioriteringer i budsjettsammenheng. Flertallet viser til at det er brei enighet om å føre en boligpolitikk som gir alle en sjanse til å få egen bolig, selv om det er ulike syn på hva slags virkemidler som skal benyttes.
Flertallet vil ut fra dette ikke
bifalle forslaget til ny § 110 d i Grunnloven.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at mennesket og de menneskelige behov står i sentrum for samfunnsbygging og de institusjoner Grunnloven fastsetter. Dette er et verdivalg for samfunnet og nedfelles i Grunnloven i de ulike bestemmelsene. Slike rettigheter er av avgjørende betydning for å kunne ivareta både samfunnets og enkeltmenneskers interesser.
Dette medlem mener at det generelle grunnlovsvernet for menneskerettighetene gjennom § 110 c ikke utelukker at det kan være hensiktsmessig å gi enkelte menneskerettigheter vern ved hjelp av egne bestemmelser i Grunnloven. Dette medlem viser til at blant annet retten til arbeid har grunnlovsvern ved hjelp av en egen bestemmelse, Grunnloven § 110. Dette medlem kan ikke se at retten til arbeid er mer grunnleggende enn retten til bolig.
Dette medlem viser til at bolig er et gode ingen i Norge kan klare seg uten. Uten et sted å bo er det vanskelig å stifte familie og å ha en form for privatliv. Et sted å bo er også nødvendig for å kunne ha og beholde arbeid og nyttiggjøre seg sentrale velferdstilbud, som utdannelse og grunnleggende helsetjenester. Dette medlem vil derfor understreke at bolig er en sentral forutsetning for å kunne nyte godt av andre menneskerettigheter. Enkelte andre menneskerettigheter har dermed mindre verdi for en bostedsløs.
Dette medlem viser til at en undersøkelse fra SINTEF Byggforsk anslår at det var ca 5.500 bostedsløse i 2005. Selv om antallet bostedsløse er redusert med ca 700 personer siden 1996, så viser rapporten at nedgangen stoppet opp i 2003. Etter 2003 har antallet bostedsløse økt med ca 300. Det er derfor langt igjen til at bostedsløshet er avskaffet. Dette medlem mener at det må tas nye politiske initiativer for å løse denne grunnleggende mangelen. En egen bestemmelse i Grunnloven om rett til bolig er et slikt initiativ.
Dette medlem understreker at et samfunn som ikke har nok boliger til borgere som enten varig eller i en fase av livet har dårlig råd, vil preges av store og økende sosiale forskjeller. Mangel på nøkterne, rimelige boliger fører også til at andre sosiale problemer øker.
Dette medlem viser til at grunnlovsforslaget spesifiserer at retten til bolig gjelder « enhver Borger ». Begrepet « enhver Borger » skal ifølge dette medlem forstås slik at retten gis til alle som har lovlig opphold, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge.
Dette medlem viser til at en grunnlovsbestemmelse alene ikke avskaffer bostedsløsheten i Norge. Stat og kommune må ta i bruk mange virkemidler for at målet om å avskaffe bostedsløshet skal nås. Grunnlovsforslagets intensjon er derfor at staten gjennom lovgivning forpliktes til å føre en sosial boligpolitikk.
Dette medlem mener at ulike boligløsninger kan være aktuelle. I reglene for bostøtte står det at bostøtten skal gis til personer som fyller kriteriene i ordningen, og at bostøtten skal gjøre det mulig å anskaffe en god, hensiktsmessig og nøktern leie- eller eiebolig som vedkommende skal ha mulighet til å bli boende i. Dette medlem mener at det kan være aktuelt å gi begrepet « bolig » en definisjon som tilsvarer den en finner i reglene om bostøtten.
Dette medlem mener at grunnlovsfesting av retten til bolig vil være et viktig bidrag til å bygge ut og forsterke det norske velferdssamfunnet og gi enkeltmennesker et vern mot å bli bostedsløse. Dette medlem anbefaler at alternativ A i forslag om ny § 110 d i Grunnloven bifalles.