Innst.S.nr.182 (2006-2007)
Innstilling fra næringskomiteen om representantforslag fra stortingsrepresentantene Torbjørn Hansen, Gunnar Gundersen, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og Bent Høie om å fjerne boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom

Vedlegg 2. Brev fra Landbruks- og matdepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 10. april 2007

Dok.nr.8:40 (2006-2007) - Spørsmål fra Næringskomiteen

       Næringskomiteen har på vegne av komiteens medlemmer fra Høyre bedt om svar på en rekke spørsmål i tilknytning til Dok.nr.8:40 (2006-2007) fremmet av stortingsrepresentantene Torbjørn Hansen, Gunnar Gundersen, Peter Skovholt Gitmark og Bent Høie. Spørsmålene er referert nedenfor med kursiv. Svar på spørsmål som tematisk hører sammen er gruppert.

       Innledningsvis vil jeg presisere noen sentrale forskjeller mellom mitt syn på spørsmålene om priskontroll og boplikt og det synet jeg oppfatter at forslagstillerne legger til grunn for sine forslag.

       I Soria-Moria erklæringen har denne regjeringen lagt til grunn som mål at det skal gjennomføres et løft for distriktene, et løft hvor virkemidler innen ulike sektorer tas i bruk for å sikre levende lokalsamfunn. Regjeringens politikk går bl.a fram av St.meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet som ble lagt fram for Stortinget i fjor vår. Jeg ser det som en viktig oppgave at også virkemidlene i eiendomspolitikken skal bidra til å nå de målene regjeringen har satt seg. Dette er også lagt til grunn i Stortingsmeldingen.

       Virkemidlene i landbruks- og distriktspolitikken kan ikke ses isolert - det er en naturlig og viktig sammenheng mellom dem og andre virkemidler enten de er fastsatt i lovgivning, knyttet til økonomiske ordninger i landbruket, eller distriktspolitiske virkemidler av mer generell karakter. Skal regjeringens mål nås, må det følgelig finnes ulike virkemidler å spille på, og virkemidlene må balanseres på en tjenlig måte i forhold til hverandre.

Spørsmål 1 og 3.

       I brev til Næringskomiteen 15. mars 2007 skriver Landbruks- og matministeren om priskontrollen: « Jeg mener at priskontrollen bidrar til å realisere flere av målene i landbrukspolitikken, bl.a målet om å sikre rekruttering av yngre aktive utøvere i landbruksnæringen, og å legge til rette for god ressursforvaltning. Jeg mener også at den bidrar til å skape stabile arbeidsplasser og sikre investeringsnivået i landbruket.» Kan statsråden skaffe dokumentasjon på at priskontrollen er et bidrag til det ovennevnte, og om priskontrollen i så fall er et vesentlig bidrag?

       I brevet til næringskomiteen av 15. mars 2007 antar statsråden at omfanget av skjult vederlag er relativt begrenset. Hva mener statsråden med relativt begrenset, og hvilke initiativ vil Regjeringen ta for å komme denne ukulturen til livs?

Spørsmål 1. Skal de landbrukspolitiske målene nås, bør prisnivået på landbrukseiendommer ikke være høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdien eiendommen har som bosted. Samtidig bør det ikke stilles krav om urimelig høy egenkapital.

       Etter gjeldende bestemmelser er formålet med priskontrollen å bidra til en samfunnsmessig forsvarlig pris, dvs. en pris som bidrar til å realisere målene i landbrukspolitikken. Hensikten med kontroll av prisene er ikke å fryse fast prisene, jf. bl.a hensynet til eiendommens funksjon som kredittgrunnlag. Kontrollen gjelder bare eiendom som skal brukes til landbruk, dvs. eiendom som består av jord- og skogressurser samt tilhørende ressurser og rettigheter som etter en realistisk objektiv vurdering kan gi grunnlag for drift og utnytting av næringsmessig karakter. Er det påregnelig med jordbruksdrift av et omfang som berettiger til produksjonstillegg i jordbruket, får priskontrollen som et utgangspunkt anvendelse, men ikke dersom eiendommen erverves til andre formål enn landbruk og det ikke er påregnelig at eiendommen i framtida skal opprettholdes som landbrukseiendom.

       Vurderinger av virkningen av priskontrollen må etter dette knyttes til om bestemmelsene bidrar til å opprettholde et prisnivå som kan forenes med målene i landbrukspolitikken. Som nevnt mener jeg at virkningene av priskontrollen ikke kan ses isolert fra utviklingen i resten av samfunnet, og heller ikke isolert fra andre landbruks- og distriktspolitiske virkemidler. Det er følgelig vanskelig å isolere og beskrive hvor stort bidraget som oppnås gjennom priskontrollen er målt i forhold til virkningen av andre rammebetingelser og virkemidler. Rammebetingelsene i Norge er forskjellige, noe som fører til at omsetningsprisene er ulike i forskjellige deler av landet.

       En beskrivelse av forholdet mellom prisnivå og priskontroll er inntatt i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Landbruksmeldingen på s. 128-129. Det vises til at priskontroll ikke er det eneste virkemidlet som innvirker på prisnivået. Også odelsretten og regler om boplikt kan ha en prisdempende virkning. Det pekes videre på at samspillet mellom reglene (om takst) i odelsloven og konsesjonsloven bidrar til et prisnivå som gjør det lettere å overta eiendom og betjene nødvendige lån innenfor eiendommens avkastningsgrunnlag. Det er vist til at dette bør være utgangspunktet for hva som er et ønskelig prisnivå. Det er ellers lagt til grunn at priskontrollen trolig har stor betydning for omsetningsprisene i tettstedsnære områder, men har mindre betydning i distriktene. Det er videre lagt til grunn at den bidrar til en jevnere inntektsfordeling over generasjonsintervallene enn om det ikke hadde vært priskontroll.

       Jeg er enig i de vurderingene som er kommet fram i meldingen, noe også et bredt flertall på Stortinget sluttet seg til, jf. omtalen i Innst.S.nr.167 (1999-2000) s. 40. Flertallet viste i den forbindelse til at samfunnet bl.a gjennom overføringene til næringen setter rammevilkår som bidrar til å sikre inntjeningen på jordbrukseiendommene. I en slik situasjon mente flertallet at det er et mål å legge til rette for et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved overdragelse av landbrukseiendom.

Spørsmål 3. Avtale om skjult vederlag (« penger under bordet ») kan være begrunnet i en rekke ulike motiv, for eksempel et ønske om å spare dokumentavgift, eller ulike former for skatteplanlegging av mer eller mindre tvilsom karakter. Det kan også være motivert ut fra et ønske om å omgå priskontrollen. Det ligger i sakens natur at det ikke lar seg gjøre å skaffe dokumentasjon på omfanget av slike avtaler gjennom noen landsdekkende statistikk. Oppdager kommunen at slikt vederlag er avtalt, og det framgår at vederlaget fører til at den totale kjøpesummen overstiger en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, risikerer kjøper at konsesjonssøknaden avslås. Det følger av Høyesteretts avgjørelse ( Rt-2004-1582 ) at kjøper ikke er privatrettslig forpliktet til å betale det skjulte vederlaget. Fører avtalen til omgåelse av reglene om dokumentavgift eller skattehensyn, risikerer partene straff. Både kjøper og selger løper etter dette en betydelig risiko ved inngåelse av slike avtaler. Det er derfor neppe grunn til å tro at omfanget er så stort at det har betydning for prisnivået på landbrukseiendom. Jeg ser derfor ikke behov for å sette inn særlige tiltak ut fra noen landbrukspolitisk begrunnelse med sikte på å fange opp de forhold som det her er tale om.

Spørsmål 4, 5, 8 og 12.

       I brevet til næringskomiteen av 15. mars 2007 hevder statsråden at « de ulike bestemmelsene om boplikt er viktige virkemidler i landbruks- og distriktspolitikken, og at bestemmelsene i samvirke med andre virkemidler bidrar til å opprettholde bosettingen og kulturlandskapet i landet vårt.» Videre hevdet statsråden i Stortingets spørretime den 7. februar 2007 som bevis på at boplikten fungerer at « Det holder å sette seg i bilen og kjøre rundt og se på norske bygdesamfunn, så ser en at vi faktisk har lyktes i forhold til bosetting på en helt annen måte enn hva en for eksempel har gjort på andre sida av grensa.» Har statsråden annen dokumentasjon eller faglig grunnlag på at boplikten fungerer etter intensjonen enn ovennevnte sitat om biltur?

       Regjeringen mener at boplikten fungerer. Er det aktuelt å utvide eller å gjøre boplikten strengere for landbrukseiendommer?

       Hvordan påvirker boplikt omsetningsverdien av eiendom i fraflyttingsområder?

       Er det aktuelt å justere opp arealbegrensningene som utløser boplikt slik at det er mulig å leve av eiendommen når man blir pålagt å bo på den?

Spørsmål 4. Virkningene av boplikt kan ikke ses isolert i forhold til bosettingshensynet. Boplikt på landbrukseiendom har etter gjeldende regler et sammensatt formål. Bo- og driveplikt kom inn i konsesjonsloven i 1974, og hadde som primært mål at eier- og bruksforhold til landbrukseiendommer i størst mulig grad skulle baseres på en selveiende bondestand som aktivt driver sine eiendommer. I de senere årene, og særlig etter lovendringen i 2001 har hensynet til bosetting og kulturlandskap vært mer fremtredende som begrunnelse for boplikt.

       Det finnes få undersøkelser om bosetting på landbrukseiendom. Spørsmålet er imidlertid omtalt i Ot.prp.nr.33 (2000-2001). Det går der fram at:

       Denne statistikken er ingen dokumentasjon på at boplikt på landbrukseiendom virker, men den viser at samvirket mellom virkemidlene i landbrukspolitikken virker. Boplikt på landbrukseiendom er et av disse virkemidlene. Statistikken tyder også på at det er sammenheng mellom bosetting på landbrukseiendom og det næringsmessige ressursgrunnlaget på eiendommen. Jeg vil med dette som bakgrunn advare sterkt mot å oppheve boplikten uten at det foreligger klar dokumentasjon for at den motvirker bosetting eller andre landbrukspolitiske mål som begrunner reglene.

       Undersøkelsen fra Ås som det er vist til i Dok.8:40 gjelder ikke boplikt på landbrukseiendom, men boplikt i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense. Slik boplikt har ikke det samme sammensatte formålet som boplikt på landbrukseiendom, og undersøkelsen er derfor ikke er egnet som grunnlag for å ta stilling til om reglene i landbruket virker etter sine formål. Ved boplikt på landbrukseiendom er det ikke unntak fra boplikten for nær slekt, slik reglen er ved boplikt fastsatt med hjemmel i lokal forskrift. Også dette gjør overføringsverdien fra undersøkelsen begrenset fordi omdanning fra bruk som bolig til fritidsbruk i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense trolig i hovedsak skjer ved erverv av nær slekt. Ved erverv av landbrukseiendom er på den annen side kommunenes praksis i forbindelse med søknad om dispensasjon og oppfølging av mislighold sentral for om eiendommen blir bebodd eller ikke.

Spørsmål 5. Jeg mener det er behov for en gjennomgang av bestemmelsene om boplikt. Reglene bør utformes slik at de blir mer målrettet enn i dag. De bør få en tydeligere begrunnelse, og kommunene må utfordres til å ta et større ansvar for praksis ved søknad om dispensasjon og kontroll med mislighold. Jeg ser ikke bort fra at dette kan innebære at reglene bør skjerpes på enkelte områder. Jeg vil imidlertid anbefale at Stortinget venter med å ta stilling til dette til departementet har foretatt en grundig gjennomgang, og til det er gjennomført en bred høring knyttet til aktuelle forslag. Jeg mener også at det er ønskelig å innhente kunnskap om virkningene av bestemmelsene, og vil stimulere til slik kunnskapsinnhenting.

Spørsmål 8. Det foreligger ikke dokumentasjon på i hvilken grad personlig boplikt på landbrukseiendom i fraflyttingsområder påvirker omsetningsprisen. Mye taler for at plikten i liten grad påvirker prisen dersom eiendommen skal brukes til jordbruksdrift. Dette gjelder særlig bruk som gir heltidsbeskjeftigelse hvor det er grunn til å tro at eiendommens avkastningsgrunnlag i hovedsak vil være bestemmende for omsetningsprisen, eller bruk med husdyrhold som gjør det nødvendig å bo nær dyra. På bruk hvor næringsgrunnlaget er svakt, kan det imidlertid tenkes at boplikt får større betydning for omsetningsprisen, og da særlig dersom eiendommen ligger attraktivt til og forskjellen måles i forhold til en pris til fritidsformål.

Spørsmål 12. Boplikt som et virkemiddel for å sikre distriktspolitiske mål kan etter mitt syn ikke forankres i en forutsetning om at det må være mulig å leve av eiendommen. Det må på den annen side legges til rette for at det er mulig å leve i distriktene - selv om en ikke er så heldig å være eier av en landbrukseiendom. Jeg viser til St.meld. nr. 21 (2005-2006) som er omtalt innledningsvis, og til regjeringens ambisjoner om et stort distriktspolitisk løft.

Spørsmål 6, 7 og 2.

       Kan statsråden vise til dokumentasjon som underbygger påstanden om at boplikten fører til økning eller mindre nedgang i bosettingen, enn for kommuner uten boplikt?

       Kan statsråden vise til dokumentasjon som underbygger påstanden om at boplikten ikke er et hinder for omsetning av eiendommer?

       I Dok.nr.8:40 (2006-2007) vises det til et forskningsprosjekt utført av Landbrukshøyskolen på Ås som bl.a kunne vise til at det er et lavere nivå på investeringer og vedlikehold i kommuner med boplikt enn i kommuner uten boplikt. Kan statsråden vise til dokumentasjon på at dette ikke stemmer?

       Påstandene som her er nevnt er alle behandlet i forskningsprosjektet fra Ås som det er vist til i Dok.nr.8:40. Som nevnt innledningsvis inneholder undersøkelsen i liten grad noen nevneverdig vurdering av samspillet mellom de ulike landbruks- og distriktspolitiske virkemidlene. Dette gjør at konklusjonene i undersøkelsen ikke bør overvurderes.

       Prosjektet gjaldt lokalt fastsatt forskrift om boplikt for boligeiendommer, og formålet med boplikten er å unngå tomme bolighus i deler av året. Slik boplikt er i dag innført i de fleste kystkommuner fra svenskekysten til Mandal, samt en rekke kommuner i fjellet med sterkt press på omdanning til fritidsbruk. Et eksempel er Nøtterøy kommune der boplikten etter folkeavstemming høsten 2006 ble beholdt på øya Veierland. Kommunestyret la (med et flertall fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig folkeparti) til grunn at dersom beboerne på Veierland selv mente det var behov for regler om boplikt for å beholde fast bosetting på øya, burde de ha slike regler.

       Begrunnelsen for boplikt på boligeiendommer er smalere enn begrunnelsen for boplikt på landbrukseiendom, og innholdet er også forskjellig. Jeg har derfor vanskelig for å se at spørsmålene - og konklusjonene som er trukket i prosjektet - er dekkende ved vurdering av boplikt på landbrukseiendom.

       I rapporten er det bl.a vist til at det omdannes flere boliger fra bolig- til fritidsbruk i kommuner med lokalt vedtatt boplikt enn i kommuner uten slik boplikt, det hevdes at boplikten er et hinder for omsetningen, at det er et lavere nivå på investeringer og vedlikehold i kommuner med lokal boplikt, og at det er nedgang i bosettingen i slike kommuner sett i forhold til andre tilsvarende kommuner uten boplikt.

       Mange av funnene er ikke overraskende. Årsaken til at kommunene har valgt å innføre lokal boplikt er at de har registrert et sterkt press på omdanning fra boligbruk til fritidsbruk. Presset er neppe tilsvarende stort i kommuner som ikke selv har sett behov for å innføre forskrift, selv om kommunene kan sammenlignes etter mange andre parametre. Det er neppe overraskende at en høyere pris - og da med salg til fritidsbruk i et attraktivt område - kan gi seg utslag i at flere eiendommer kommer på salg. Det er heller ikke overraskende at det til tross for konsesjonsplikten omdannes flere boliger til fritidsformål enn i sammenlignbare kommuner uten tilsvarende press. Dette kan også ha sammenheng med unntaket fra boplikt ved overdragelse til nære slektninger. Jeg gjør oppmerksom på at mange kommuner med forskrift har gitt uttrykk for at dette unntaket fra konsesjonsplikten er uheldig, og at reglene bør endres.

Spørsmål 2. I rapporten hevdes det at investeringene i boligene er lavere i kommuner med forskrift enn i kommuner uten slik forskrift. Jeg har ikke dokumentasjon som viser at dette er feil, men kan heller ikke se at rapporten gir grunnlag for en slik påstand. Vurderingene i rapporten bygger på en spørreundersøkelse knyttet til eiernes investeringsvilje. Dette er etter min vurdering ingen dokumentasjon på at det er investert mer i kommuner uten boplikt enn i kommuner med slik plikt. Undersøkelsen viser kun at det er en mulighet for at det foreligger en sammenheng.

Spørsmål 9, 10 og 11.

       I følge statistikk som Nationen viser til den 16. mars 2007 er det bare 9 % av de som søkte fritak i 2006 fra boplikt på landbrukseiendommer, som fikk avslag. Er dette et riktig bilde av situasjonen, og mener statsråden at regelverket fungerer godt når 9 av 10 som søker fritak får dette innvilget?

       Hvor mange av de som søker fritak fra den kommunale boplikten blir innvilget dette? Er det store forskjeller fra kommune til kommune? I hvor mange saker klages det på vedtak, og hvor mange av klagerne gis det medhold i?

       Har statsråden noen oversikt over omfanget av kontroll med boplikt i kommunene?

Til spørsmål 9. I 2005 ble det behandlet søknad om dispensasjon fra den lovbestemte boplikten på landbrukseiendom i 1.172 tilfeller. I 1.081 saker ble det gitt slik dispensasjon, og i 91 saker ble søknaden avslått. I 424 av sakene ble dispensasjonen gitt som en varig løsning, mens det i 657 saker ble gitt midlertidig fritak fra boplikten. Antall innvilget tidsbegrenset fritak ligger høyere i 2005 enn i tidligere år. Antallet varige fritak er noe lavere enn for eksempel i 2002. Avslagsprosenten er i samme størrelsesorden som tidligere år.

       Praksis som viser et stort omfang fritak er ikke noe nytt. Statistikk som gjelder søknad om fritak fra bo- og driveplikt innhentet fra innføringen av boplikt i 1974 fram til i dag viser at det hvert år er gitt dispensasjon i et stort omfang. Denne praksisen bygger i hovedsak på odelslovens bestemmelser som gir anvisning på en helhetsvurdering i hver enkelt sak. I vurderingen skal det legges særlig vekt på søkerens tilknytning til eiendommen, på livssituasjonen, og bosettingshensynet. I tillegg skal det til gunst for søker legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne og bebyggelse. Ikke sjelden har søkeren nær tilknytning til eiendommen og eiendommen har et svakt ressursgrunnlag og dårlig bebyggelse. Dette er momenter som gjør at kommunene i en del tilfeller kommer til at bosettingshensynet må vike.

       Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved om regelverket er utformet godt nok når det gis så mange fritak som dette. Samtidig mener jeg det er nødvendig å foreta en konkret avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende i den enkelte saken, og at det må være mulig å få fritak fra en personlig boplikt dersom viktige hensyn gjør seg gjeldende. Jeg vil komme tilbake til dette i forbindelse med den gjennomgangen av regelverket som jeg mener er nødvendig.

       Jeg peker for ordens skyld på at denne statistikken ikke sier noe om hvor mange som flytter til sin eiendom når de overtar og derfor ikke behøver å søke fritak fra boplikten.

Til spørsmål 10. Med bakgrunn i opplysninger innhentet gjennom KOSTRA har Statens landbruksforvaltning kommet fram til at det i 2005 ble behandlet 124 saker¹ som gjaldt søknad om konsesjon etter konsesjonsloven § 7 i de 73 kommunene som hadde innført nedsatt konsesjonsgrense enten for hele kommunen eller deler av kommunen. I disse kommunene ble det samme år omsatt totalt 247 bebygde eiendommer hvor reglene fikk anvendelse. I 24 av konsesjonssakene ble det gitt avslag, dvs. at kommunen fant at eiendommen fortsatt burde brukes til helårsbolig. 6 av avgjørelsene ble påklaget, og vedtaket ble endret i 2 saker.

       Statistikkmaterialet er for lite til at det kan sies noe om det er store forskjeller fra kommune til kommune. Saksforholdet i hver enkelt sak er heller ikke likt, og det er derfor heller ikke sannsynlig at en konkret gjennomgang av sakene vil kunne gi opplysninger som viser om det finnes systematiske forskjeller i kommunenes behandling.

Til spørsmål 11. Det er ikke samlet inn statistikk over hvordan kommunene kontrollerer overholdelse av boplikten. Departementet har imidlertid utarbeidet en veileder om juridiske virkemidler knyttet til bosetting som ble lagt ut på Landbruks- og matdepartementets hjemmeside i februar i år. Veilederen inneholder bl.a informasjon om hvordan kontrollen med boplikt kan gjennomføres. Kopi av veilederen vedlegges til orientering, og den kan leses på følgende nettadresse:
/www.regjeringen.no/Upload/LMD/Vedlegg/Veileder%20om%20bosetting.pdf.

---

Sist oppdatert 3. mai 2007 av Stortingets administrasjon