Stortingets
konstituering og
stortingsmøtene
| Stortingets forretningsorden inneholder bestemmelser om hvordan
Stortinget organiserer seg og om hvordan arbeidet i Stortinget skal ordnes. |
Stortinget trer sammen og konstituerer seg
«Storthinget sammentræder i Almindelighed den første
Søgnedag i October Maned hvert Aar...», står det
i § 68 i Grunnloven.
Representantene tar sete, første hverdag i oktober, og dermed
starter Stortingets arbeidsperiode. En fireårs periode er delt
i fire sesjoner som varer fra 1.10 t.o.m. 30.09.
Når et nyvalgt storting møter, har den første representanten
fra hvert fylke med en fullmakt fra valgstyret i sitt fylke, som sier
at de valgte representantene fra fylket har mandat til å møte
på Stortinget. Alle fullmaktene blir kontrollert av Stortingets
fullmaktskomité (16 medlemmer), slik at man er sikker på
at representantene er valgt etter de lover og regler som gjelder. Dersom
det er gjort feil, kan det bli holdt omvalg (Buskerud og Troms i 1981).
Etter at innstillingen fra fullmaktskomiteen er ferdigbehandlet, velger
Stortinget presidenter og sekretærer. Deretter velges Lagtingets
medlemmer – en fjerdedel av representantene (42). De resterende tre
fjerdedelene (127) sitter i Odelstinget. Når Stortinget har fått
melding om at både Lagtinget og Odelstinget har valgt sine presidenter
og sekretærer, erklærer presidenten Stortinget for lovlig
konstituert, og gir melding til kongen om dette.
«Saasnart Storthinget har konstituert sig, aabner Kongen eller
den, han dertil beskikker, dets Forhandlinger med en Tale, hvori han
underretter det om Rigets Tilstand og de gjenstande, hvorpaa han især
ønsker at henlede Storthingets Opmærksomhed» (Grl.
§ 74)
Vanligvis foretar kongen den høytidelige åpningen dagen
etter at Stortinget har konstituert seg. I valgår skjer konstituering
og åpning ca. en uke senere fordi fullmaktskomiteen først
må kontrollere fullmaktene og dermed valgresultatet. Trontalen
som leses opp av kongen, inneholder regjeringens programerklæring
for kommende år. Deretter leser et av medlemmene i regjeringen
opp en «beretning om rikets tilstand». Noen dager senere
blir trontalen debattert i Stortinget.
Valg av presidenter skjer på samme måte hver gang de følgende
storting i samme valgperiode trer sammen. Når Stortinget har konstituert
seg, velges en valgkomité på 37 medlemmer. Valgkomiteen
velger medlemmene til de faste komiteene for hele fireårsperioden,
og kommer med forslag om andre valg som Stortinget foretar.
Presidentskapet
De seks valgte presidentene og visepresidentene utgjør Stortingets
presidentskap. Presidentskapets hovedoppgave er av administrativ art
ved at det tilrettelegger Stortingets arbeidsordning og møtevirksomhet.
Presidentene leder møtene annenhver måned. I deres fravær
ledes møtene av en varapresident eller en settepresident (som
fungerer midlertidig).
Stortingets president er leder av Presidentskapets møter og
undertegner på Stortingets vegne brev som går fra Presidentskapet.
Stortingspresidentene har også myndighet til å treffe «forføyninger
vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg
påkrevd»
i den tid Stortinget ikke er samlet. Selv om det velges presidentskap
for hver sesjon i en stortingsperiode, er det nærmest blitt
praksis at de valg som foretas ved konstitueringen av et nytt storting
etter et valg, vanligvis blir de samme i hele perioden. Presidentskapets
funksjoner er rent administrative, nærmest som et styre for
Stortinget, uten rett til å ta politiske avgjørelser.
Når politiske
saker eller saker som kan bli politisk kontroversielle kommer opp,
vil Stortingspresidenten vanligvis legge saken frem for de parlamentariske
lederne på gruppeledermøter.
Se også Presidentskapets side
Les mer om Presidentskapets oppgaver
Møtene
Et program over møtene i kommende uke blir kunngjort i slutten
av hver uke. Presidentskapet fastsetter når Stortinget og avdelingene
skal møte, og setter opp hvilke saker som skal behandles på
møtet (dagsorden). Det enkelte møte med dagsorden skal
kunngjøres minst 24 timer før det tar til.
Fem minutter før et møte tar til, ringes det til møte.
Sitter representantene opptatt med annet arbeid, får de da beskjed
om at de må gå i salen. Det er ulike kallesignaler til stortings-
og lagtingsmøter, mens kallesignalet til Odelstinget er likt
det til Stortinget. Presidenten skal forvisse seg om at det lovbestemte
minsteantall representanter, minst halvparten, er til stede før
møtet begynner. Den som har ordet, skal rette talen til Presidenten,
og derfor starter talerne gjerne sine innlegg med: «Ærede
President», «President», «Gode President»
e.l. Presidenten leder møtet og skal påse at det er ro
i salen under møtene. Han/hun kan avbryte møtet dersom
det er uro og bråk. Presidenten er imidlertid pålagt å
avbryte en representant som bruker «upassende eller fornærmelig
tale». I Stortingets forretningsorden er reglementet for taletid
fastsatt, og Presidenten skal påse at representantene holder seg
til den tiden de har fått tildelt. Møtene holdes vanligvis
på hverdager mellom kl. 1000 og 1600 (onsdager er det vanligvis
spørretime kl. 1000). Dersom arbeidsmengden krever det, kan presidentskapet
beslutte at det også skal holdes kveldsmøte mellom kl.
1800 og 2200. Når møtene av og til varer langt ut over
denne tid, skjer det med Stortingets, ev. avdelingens samtykke.
Debattene
Stortingets debattform har gjennomgått mange endringer i årenes
løp. Det er lang vei fra de første temmelig tilfeldige
og ustrukturerte diskusjoner til dagens debatter med forhåndsavtalte
talerlister med begrenset antall debattdeltakere og bestemmelser om
maksimale taletider. Det har gjennom tidene vært mye motstand
mot alle forslag om å avgrense debattene, men etter hvert har
det dannet seg et mønster for debattene som stort sett aksepteres
av alle representanter. § 35 i Stortingets forretningsorden gir
Presidenten anledning til før større debatter å
avtale med de parlamentariske lederne rekkefølgen for talerne
med sikte på å få til en rimelig fordeling av taletiden
mellom partigruppene. Nå er det også blitt praksis at de
enkelte fagkomiteer i større saker foreslår samlet taletid
og fordeling av talerne på de enkelte partier. Forslaget leveres
den president som leder møtet, og han/hun vil da foreslå
en slik ordning for debatten. I mindre saker hender det at det ikke
reguleres taletid og fordeles talere mellom partigruppene.
Fordelingen av taletid skjer etter forholdstallsprinsippet, beregnet
etter den partipolitiske representasjonen. For mindre partier blir taletiden
økt ut over det deres representasjon skulle tilsi. «Taletiden
må som regel ikke overskride 30 minutter i første innlegg
og 10 minutter i annet» heter det i Stortingets forretningsorden,
men i praksis foreslår Presidenten før debatten en samlet
taletid. De lengste innleggene er nå vanligvis 20 minutter, ellers
er det 10 og 5 minutter. Dessuten åpnes det ofte for såkalte
3-minutters innlegg. Det er videre gjort muligheter for unntak fra taletidsbegrensningen
for statsråder, parlamentariske ledere, komitéledere og
saksordførere. Etter et innlegg er det gjerne anledning til et
replikkordskifte avgrenset til inntil 5 eller 3 replikker med svar.
Taletiden er ett minutt. Den enkelte som tar replikk på en taler,
kan bare få ordet to ganger. Det kan under debatten også
gis tillatelse til innlegg på høyst ett minutt i forbindelse
med siste talers innlegg for å besvare direkte spørsmål
eller rette en åpenbar misforståelse.
Debattene, som vanligvis skjer for «åpne dører»,
gir Stortinget anledning til å kontrollere og ev. kritisere regjeringens
politikk. Som oftest er det slik at de sakene Stortinget behandler,
kommer fra regjeringen. Det er imidlertid mulig for stortingsrepresentantene
selv å ta initiativet. Gjennom spørsmål og interpellasjoner
til regjeringsmedlemmene gis det mulighet til å få fram
informasjon om bestemte saker og/eller klarlegge regjeringens holdning
til aktuelle politiske spørsmål. Representantene kan også
fremme egne forslag, «representantforslag» (dok:8).
Guttorm Hansen skriver i sin bok «- Der er det godt å
sitte...» (1984):
«I et intervju om en sak som gjaldt Stortingets forhold til
regjeringen og der det ble hevdet en del formelle argumenter, sa en
yngre stortingsrepresentant at dette var «formalistiske snurrepiperier
som folk utenfor Stortinget ikke skjønte noe av». Og derfor
mente hun at heller ikke Stortinget burde befatte seg med det. Representanten
var opptatt av selve saken som ble utgangspunktet for diskusjonen om
formaliteter. Men hun gikk egentlig til angrep på noe som er uløselig
knyttet til selve det parlamentariske system. For uten slike «formalistiske
snurrepiperier» ville parlamentarismen meget snart slutte å
fungere. Ja, i virkeligheten er systemet i seg sjøl et nettverk
av skrevne, men mest uskrevne, spilleregler, skapt og nedfelt gjennom
praksis i de hundre år, og de har fått sitt særpreg
gjennom forhistorien til parlamentarismens gjennomføring i Norge.
Stortingets forretningsorden, som reglementet for Stortingets arbeidsmåte
heter, er en liten tynn bok, og sammen med grunnlovens paragrafer om
Stortinget utgjør dette Stortingets formelle, skrevne regelverk.
Men ved siden av og under ligger så de mange spilleregler som
bare er hjemlet gjennom praksis, men som alltid ansees som like bindende
og betydningsfulle for arbeidet i huset. Det har vært tradisjon
at forretningsordenen har vært gjenstand for stor interesse blant
representantene. Den har vært revidert utallige ganger, og til
dels er det gjennomført store endringer i den [...] Forretningsordenen
er det redskapet som skal få orden i arbeidet, både i komiteer
og i møtesal, og manglende kunnskap her kan fort bringe uorden
i systemet og få et møte ut av kontroll. På et vis
er forretningsordenen trafikkreglene i Stortinget. Tolkingen av forretningsordenens
forskjellige bestemmelser er det Stortinget selv som foretar. Stortinget
hersker helt suverent over sin forretningsorden og kan også sette
bestemmelser ut av kraft om det ønsker det. Ikke så sjelden
hender det f.eks. når det gjelder saker det haster med, at Stortinget
selv avviker fra tidsbestemmelser, men ikke når det gjelder lovbehandling,
der kommer Grunnlovens bestemmelser inn. Det finnes et utall av slike
tolkinger av bestemmelsene og det kommer stadig nye til, eller omfortolkinger
av tidligere forståelse.[...] Saksgangen er viktig, og sjøl
om den kan være langsom, er det alltid noen som våker over
den og påser at tingene går rett for seg. Og det finnes
alltid en grunn til slike formelle framgangsmåter.»
Sist oppdatert 29.09.2006
