Hør   Søk   A til Å   Lyd og bilde   Publikasjoner   Kontakt og besøk   Lenker

Stortingets partigrupper og gruppesekretariater

PARTIGRUPPE: Når de 169 representantene kommer til Stortinget, organiserer de seg i partigrupper. De representantene som er valgt fra samme politiske parti, utgjør en partigruppe.

Historikk
Det finnes ingen forfatningsregler som regulerer partienes organisering. Rettslig sett kan partiene karakteriseres som foreninger som tar sikte på å fremme visse politiske saker.

I den første tiden etter 1814 var det ingen faste gruppedannelser på Stortinget. I 1830-årene dannet det seg en bondeopposisjon, men først i 1859 kom det første tilløpet til organisert gruppesamarbeid på Stortinget. Da gikk opposisjonen mot embetsmennene sammen i den såkalte Reformforeningen. Men først i 1884 fikk vi partier slik vi kjenner i dag idet Venstre og Høyre ble dannet. Arbeiderpartiet ble dannet i 1887. Bondepartiet (Senterpartiet fra 1959) kom i 1920 og Kristelig Folkeparti i 1933. En fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961. På begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk, og ble deretter med i Sosialistisk Valgforbund (SV), som ble dannet før valget 1973. SV ble omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV) i 1975. SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. På høyresiden i norsk politikk ble Anders Langes parti dannet i 1973. Partiet skiftet navn til Fremskrittspartiet i 1977.

Partienes hovedoppgaver
På nasjonalt nivå søker partiene å bli representert på Stortinget. Det kan nevnes fire hovedoppgaver som partiene har i det politiske systemet:
– partiene representerer visse interesser overfor og innenfor offentlige vedtaksorganer
– partiene har en viktig rekrutteringsfunksjon. I denne sammenheng er det viktig at partiene har hånd om nominasjonsprosessen
– partiene har en opinionsskapende og opinionsformidlende funksjon. Politiske oppfatninger blir i stor grad dannet av og formidlet via de politiske partiene
– partiene har en mobiliserende funksjon ved å motivere velgerne til å avgi stemmer ved kommune- og stortingsvalg

Representantene skal vise lojalitet overfor sine velgere og sitt parti. De er valgt på sitt partis program, men i tillegg kommer forventningene om å tale hjemstedets sak. Både partidisiplin og lojalitet preger representantenes standpunkter og vedtak.

«Den politiske makt ligger i partigruppene […] Gjennom hele den hundreårige historien til parlamentarismen i Norge har stortingsgruppene spilt en viktig og avgjørende rolle.» (Guttorm Hansen: «–Der er det godt å sitte…, 1984).

Partigruppene
Det er i partigruppene sakene i realiteten avgjøres. Det er for eksempel gruppene som på sine møter fastlegger partiets politiske linje og utformer standpunkter i de saker som Stortinget arbeider med. Hver partigruppe velger et gruppestyre og en leder. Han eller hun kalles partiets parlamentariske leder. Gruppeledelsen tar enkelte politiske avgjørelser, samordner arbeidet i partigruppen, foreslår hvordan partiets representanter skal fordeles på komiteene, fordeler taletid m.v.

De fleste stortingsgruppene har møte onsdag ettermiddag. Der blir viktige saker drøftet, og representantene orienterer om saker i sine komiteer. På gruppemøtene kommer man også frem til hvilket standpunkt stortingsgruppen skal ta i enkelte saker det skal stemmes over i Stortinget.

Det vanligste er at representanter fra samme parti stemmer likt. Men når det gjelder saker av betydning for enkelte representanters valgdistrikt, eller saker som angår blant annet samvittighetsspørsmål, er det vanlig at representantene får lov til å stemme slik de selv vil. Det er i gruppene taktikken diskuteres og legges opp, og det er her den enkelte representants politiske utspill godkjennes. Disse møtene er ikke offentlige.

Hver stortingsgruppe har sitt eget sekretariat på Stortinget som hjelper representantene med ulikt arbeid av politisk eller mer praktisk art.

Antall ansatte i gruppesekretariatet varierer med størrelsen på gruppen i valgperioden. De enkelte gruppesekretariatene er organisert på forskjellige måter blant annet på grunn av størrelsen. Gruppene har ansatt en egen leder for sekretariatet og enkelte har knyttet til seg spesialrådgivere, opprettet informasjonsavdeling og utarbeidet eget klipparkiv. De fleste sekretariatene har fordelt ansvaret for bestemte komiteer på de enkelte gruppesekretærer. Gruppesekretariatenes oppgaver går blant annet ut på å:

– bistå i behandlingen av komitésaker
– skaffe materiale og opplysninger til saksbehandlingen
– forberede debatter og talelister, utarbeide notater
– formidle kontakt utad med organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner
– fungere som kontakt mellom gruppen og partiet

Partigruppene drøfter altså og tar standpunkt til alle viktige saker som skal behandles i Stortinget, slik at medlemmene kan opptre mest mulig samlet der. Hvis det er uenighet innen en partigruppe om en sak, avklares dette i gruppen på forhånd. Et mindretall vil vanligvis bøye seg for flertallet, og stemme sammen med det når saken kommer opp i Stortinget.

Det står ingenting om virksomheten i partigruppene i Stortingets forretningsorden, det vil si i det trykte dokumentet om arbeidsformen i Stortinget som inneholder bestemmelser om hvordan sakene skal behandles. Likevel er de politiske partigruppene sentrale og helt nødvendige i vårt politiske system.

Den delen av arbeidet i Stortinget som foregår i plenum eller i de to avdelingene (Odelstinget og Lagtinget), kan alle som vil, skaffe seg kjennskap til. Møtene her er offentlige, og både publikum og presse har adgang til å følge forhandlingene. Dessuten utgis det en rekke publikasjoner etter hvert som saksbehandlingen går sin gang. Det kommer meldinger og proposisjoner fra regjeringen, innstillinger fra komiteene og referater fra debattene i Stortinget, Odelstinget og Lagtinget. Alt legges også ut på Internett.

Utdrag fra Guttorm Hansens bok «–Der er det godt å sitte...» (1984)
«Gruppemøtene er ikke bare pliktmøter. De er helt nødvendige for representantene dersom de skal kunne holde seg orientert om de mange sakene som er under arbeid i de forskjellige komiteene. Det er på gruppemøtene at de enkelte komiteers saksbehandling blir gjort rede for. Jeg har aldri skjønt klagene fra representanter, særlig nye, om at de ikke greier å holde rede på de mange saker. I alle år har jeg brukt gruppemøtene til å holde meg orientert. I gruppemøtet blir sakens faktiske innhold, de politiske meningsforskjeller i komiteen, referert og diskutert. Etter som det er uråd å kunne lese alle sakers dokumenter, er gruppemøtene det viktigste middel til å skaffe seg oversikt over saker en ikke selv har deltatt i arbeidet med. Og i gruppemøtet brytes oppfatningene mot hverandre, det kan være meningsforskjell mellom komitémedlemmer, det kan være andre gruppemedlemmer som har synspunkter på saken, i det hele vil en god gruppebehandling av saken gi et godt bilde av den. Der gruppemøtene svikter sin oppgave, vil det ofte bli problemer ved behandlingen i Stortinget. Mange vil da føle at de ikke er blitt tilstrekkelig informert av sine partifeller i komiteen, og det kan skape problemer for hele partigruppen.

Gruppemøtene er ikke akkurat de forsamlinger som er sterkest preget av det man kan kalle den milde menighetsfølelse, som ofte ellers finnes i partiforeninger. Her er ikke plassen for de store ord og agitasjonsfraser. Det er harde fakta, og det er tildels kvasse uoverensstemmelser og steile motsetninger i saker. Ordskiftene går ofte nokså uforsonlige, og gruppelederen har mer enn en gang en vanskelig oppgave med å forene og finne kompromissene og å holde gemyttene i sjakk. Det var John Lyng som var gruppeleder for Høyres stortingsgruppe, og da han skulle slutte og det ble snakk om hvem som skulle bli ny gruppeleder, sa han: «Dere får avertere etter en løvetemmer». Ingen dårlig karakteristikk av gruppelederens oppgave. Men mye avhenger også av lederens evne til å få gruppen til å samarbeide og til å holde sammen. Da en av Høyres representanter, som hadde en sterk posisjon i gruppen fordi han var «innpisker» - den person som har ansvaret for at medlemmene er til stede ved viktige voteringer - skulle gi en karakteristikk av et lederskifte i Høyres gruppe sa han: «Da Svenn Stray var gruppeformann levde vi under løsgjengerloven, nå med Willoch etter den militære straffelov». Otto Lyng hadde med dette bildet gitt en ganske god karakteristikk av to forskjellige gruppelederes måte å lede gruppa på.

Helt fra de første gruppedannelsene i Stortinget for hundre år siden har partienes innflytelse på utformingen av den norske parlamentarismen vært betydelig. [...]

Det har vært en slags myte at det er i ett parti, Arbeiderpartiet, at det har hersket den sterke disiplin og at det er der «partipisken» er svunget sterkest og oftest. Men i alle gruppene har lojalitet til partiet og til regjeringen, om de stod bak den, vært omtrent like sterk. […] I enkelte spesielle saker er det imidlertid gammel tradisjon at gruppens medlemmer står fritt. Det er såkalte «samvittighetsspørsmål», det kan være religiøse spørsmål, edruskapspolitiske spørsmål og liknende. Når lokale saker skal avgjøres, er det også vanlig at representantene fra det distriktet det gjelder, står friere enn vanlig.

Stortingsgruppenes indre liv og deres arbeidsform skifter sterkt med den posisjon gruppene har i Stortinget. En stortingsgruppe som er hele, eller deler av, basisen for en regjering, vil ha en annen arbeidsform og måte å leve sitt politiske liv på enn en stortingsgruppe i opposisjon. Det vil også være forskjell på små grupper i opposisjon, særlig yttergrupper som neppe noen gang blir del av en regjeringskoalisjon, og store opposisjonsgrupper med den mulighet i sikte at de kan bli regjeringsparti.

Mange kan ha inntrykk av at regjeringspartiene spiller liten rolle i Stortinget utenom det å stå bak regjeringens politikk og å sørge for at forslagene blir vedtatt. Nå er det ikke så enkelt som det kan høres. Regjeringspartier vil ofte oppleve utrolig harde tider, ikke bare i forhold til opposisjonen i Stortinget, men også til sin egen regjering. Gruppemøtene blir ikke mye søndagsskoleaktige når det braker sammen mellom regjering og gruppe på møtene. Regjeringen eller de statsråder i regjeringen som hører til partiet, deltar på møtene, og det er her de store brytninger foregår mellom regjeringen og dens støtte i Stortinget. Det er ikke sjelden at statsråder, ja, for den saks skyld hele regjeringen, går nokså mismodig og nedtrykte fra slike møter. De har fått motbør av stortingsfolket og kanskje fått klar beskjed om at den sak de hadde lagt ned så mye arbeid på og satt så mye inn på å få fremmet, den bør ikke fremmes, den får ikke støtte og kan ikke godtas av gruppen.[...]

Gjennom hele den hundreårige historien til parlamentarismen i Norge har stortingsgruppene spilt en viktig og avgjørende rolle.»

---

Sist oppdatert 01.10.2005