Hør   Søk   A til Å   Lyd og bilde   Publikasjoner   Kontakt og besøk   Lenker

Voteringer. Utbyttingssystem
"Den tomme salen"

"Når de talere som har tegnet seg, har hatt ordet, erklærer presidenten debatten for avsluttet. Saken blir deretter tatt opp til avstemning.." (Stortingets forretningsorden § 43)

Voteringer
«Forslaget tas opp til votering...»
I Stortinget og Odelstinget blir sakene tatt opp til avstemning (votering) ved slutten av dagens møte. I alle saker, unntatt grunnlovsforslag, kan det voteres (stemmes) når minst halvparten av representantene er til stede. Ved behandling av grunnlovsforslag må minst to tredjedeler være til stede. Det ringes med eget signal før votering, slik at representantene kan komme til salen.

Det er Stortingets forretningsorden som gir nærmere regler for voteringene. I § 46 bestemmes det at «når en sak er satt under debatt, må ikke møtet heves før saken er avgjort ved avstemning, eller forsamlingen har vedtatt at forhandlingene skal utsettes».

Voteringene avslutter den parlamentariske saksbehandlingsprosessen, ofte etter langvarige drøftinger i komiteer og partigrupper, og etter omfattende debatt. Resultatet av avstemningen kan være en enstemmig tilslutning til eller forkastelse av de forslag som foreligger. Oftere vil kanskje voteringen vise et flertall for eller imot forslagene. Dermed er resultatet i samsvar med det demokratiske prinsipp at flertallet avgjør saken, etter at også mindretallet har hatt anledning til å gi uttrykk for sitt syn.

Komitéinnstillingen konkluderer alltid med det vedtak Stortinget (eller Odelstinget) anbefales å fatte. Det er først og fremst dette forslaget til vedtak som ligger til grunn for voteringen, samt forslag som er fremsatt under debatten. Det er disse voteringer som avgjør hva som er rettslig bindende. Dersom det i en sak foreligger flere forslag, skal presidenten sette hvert av dem under avstemning «i logisk rekkefølge». Som regel vil man først votere over det mest ytterliggående eller vidtgående forslag, dvs. det forslag som avviker mest fra komiteens innstilling. Videre følges det prinsipp at voteringen så langt det er mulig, skal legges opp slik at representantene kan få gitt uttrykk for sin oppfatning. Dersom stemmetallet står likt for og imot, bestemmer forretningsordenen at presidentens stemme gjør utslaget,«dobbelt-stemme».

Votering i praksis
Før avstemningen starter, må voteringsordningen være kunngjort og godtatt. Avstemningen ordnes på én av følgende måter:

- Ved at presidenten oppfordrer de medlemmer som er for eller imot et forslag, om å reise seg. Oftest er det de som stemmer for, som oppfordres til å bli sittende. (Presidenten kan også foreta kontravotering).

- Ved bruk av det elektroniske voteringsanlegget (fra 1968).
Hovedregelen er at representanter som stemmer for, trykker på en grønn knapp merket «for» og sitter mens de som stemmer imot, trykker på en rød knapp merket «mot» og reiser seg. Når voteringen er avsluttet, angis stemmetallene på voteringstavler. Samtidig registreres resultatet automatisk i en utskriverenhet som gir utskrift av voteringen med opplysning om hvordan den enkelte representant har stemt. I Lagtingssalen er det ikke elektronisk voteringsanlegg.

- Ved bruk av navneopprop. Det er i særlig viktige eller særlig omstridte saker, og nesten alltid ved votering over forslag til endringer i Grunnloven, og alltid ved mistillitsforslag og kabinettsspørsmål at denne fremgangsmåten benyttes.

- Ved skriftlig (sedler) og hemmelig avstemning. Denne voteringsmåten brukes bare ved valg av personer til verv m.v.

Vanligvis avgjøres avstemningen ved vanlig stemmeflertall, dvs. mer enn halvparten av stemmene, hvis ikke Grunnloven krever to tredjedels flertall (Grl. §112 – ved forfatningsendringer eller ved plenumsbehandling av lovforslag) eller tre fjerdedels flertall (Grl. §93 – ved overdragelse av myndighet til internasjonale organisasjoner). EØS-avtalen ble vedtatt i henhold til denne paragrafen (130 mot 35 ved navneopprop).
I de fleste andre land har representantene i nasjonalforsamlingen anledning til å avstå fra voteringen, dvs. at vedkommende ikke er forpliktet til å avgi stemme. Slik er det ikke i Stortinget. En representant som er til stede i Stortinget eller i Odelstinget/Lagtinget ved en votering, har plikt til å avgi stemme.

Utbyttingssystem
Stortinget består av 169 representanter. Ikke alle kan til enhver tid befinne seg i Stortingsbygningen eller være til stede under forhandlingene, dvs. på møtene i Stortinget og dets to avdelinger (Odelstinget og Lagtinget). En representant som må være borte p.g.a. andre gjøremål, f.eks. reiser og møter, må søke Stortinget om permisjon. Vararepresentanten blir deretter innkalt. Fraværet kan også være kortvarig, og da er det ikke alltid nødvendig med permisjon. I slike tilfeller benyttes et system med utbytting av representanter i forbindelse med viktige voteringer. Når en komité har ferdigbehandlet en sak, er vanligvis resultatet klart. Ofte foreligger det en innstilling som er enstemmig, eller har et flertall. I slike tilfeller vil det ikke knytte seg spenning til avstemningen. Det hender imidlertid at en sak har et knapt flertall i komiteen, og dermed blir de politiske skillelinjene skarpere, og selve voteringen i salen viktigere. Da er det nødvendig å mobilisere partienes representanter, og utbyttingssystemet trer i funksjon.

For å forstå systemet, må man se litt på den politiske sammensetningen av Stortinget. Det er resultatet ved stortingsvalget som har avgjort fordelingen av plassene i Stortinget mellom de politiske partiene. Når det skal stemmes over en sak, i Stortinget, Odelstinget eller Lagtinget, bør de representantene som er i salen og skal votere, forholdsmessig tilsvare den politiske sammensetning i det valgte Stortinget. Styrkeforholdet mellom de politiske partiene bør tilnærmet være det samme. Dersom 3 representanter fra et parti ikke kan være til stede ved votering, bør de byttes ut med 3 fra et parti med motsatt politisk syn. Disse kan heller ikke få avgi stemme. Dermed opprettholdes den politiske balansen. Hver partigruppe velger en «innpisker», og det er innpiskerne som har ansvaret for at utbyttingen foregår riktig. Systemet er bygd på tillitsforhold mellom partigruppene, og fungerer stort sett meget godt. Dersom innpiskerne ikke følger de uskrevne regler om utbytting, kan man risikere at en sak ikke blir vedtatt av Stortinget selv om flertallet egentlig mener at saken skal vedtas. Innpiskerne fra de ulike partier har et godt og nært samarbeid, og systemet forutsetter disiplinert opptreden fra representantenes side.

«Den tomme salen»
Stortingsrepresentantenes arbeidsdag er hverken avtalefestet eller underlagt arbeidsmiljølovens alminnelige bestemmelser om arbeidstid. Det kan derfor lett bli både harde og lange dager og sene kvelder for den folkevalgte, spesielt under budsjettbehandlingen i okt- nov-desember. Arbeidsdagen i Stortinget vil i det vesentlige være avhengig av den møtevirksomhet som foregår i partiene, i komiteene og i Stortinget. Videre går dagen med til møter med organisasjoner, departement, delegasjoner, besøkende fra hjemdistriktet og andre som ønsker å samtale med den enkelte representant. Ekstra viktig er det å holde kontakt med eget fylkeslag, delta på bedriftsbesøk, befaringer og møter.

Mange som ser bilder og TV-overføringer fra Stortingssalen reagerer på at det ofte er få representanter til stede under debattene. Forklaringen på dette er rett og slett at representantene har så mye å gjøre at de er nødt til å prioritere mellom arbeidsoppgavene. Som regel møter representantene i salen hvis det er en sak fra egen komité som skal behandles, de selv skal delta i debatten eller de er spesielt interessert i temaet som debatteres. Ofte følger representantene debattene via intern-TV på eget kontor. Alle saker har først vært grundig diskutert i en fagkomité og i partigruppene også. Det som skjer i salen, er egentlig en presentasjon av de politiske synspunktene i saken for offentligheten. Og denne presentasjonen tar gjerne komitémedlemmene seg av. Gjennom innstillingen i den aktuelle sak er som regel også resultatet klart. Stortingsrepresentantene har imidlertid plikt til å være til stede i salen når møtet blir satt, og til å delta i alle avstemninger (hvis de ikke er «utbyttet» eller har permisjon). Ellers er representanten først og fremst til stede i salen for å delta i debatten.

---

Sist oppdatert 01.10.2005