Wilhelm Frimann Koren Christie – Stortingets første president
«Han var en ypperlig administrator, rask, bestemt og med stor sakkunnskap og frisk oppfatningsevne. Han kunne være slagferdig og spydig, men han lot seg ikke forvirre, og han ble aldri hissig. Når taler etter taler hadde floket til en sak, eller når forslagene krysset hverandre i en vanskelig situasjon, kunne han rolig ryste løkkene ut og løse den bindende knute». Sverre Steen: Det frie Norge - 1814 (1951)
Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) var født i Kristiansund. 10 år gammel ble han sendt til Bergen for å gå på Latinskolen. 16 år gammel ble han student i København, og fem år senere tok han latinskjuridisk embetseksamen. Han ble kansellisekretær (saksbehandler og sjef for et regjeringskontor) i København, og 30 år gammel ble han i 1809 sorenskriver (dommer) i Nordhordland, med bosted i Bergen.
Han var et barn av opplysningstiden, og på mange måter var han forut for sin tid. Som enslig far tok han med sine to barn til Norge.
Politisk innsats i Norges historie
Christie spilte en avgjørende rolle på et kritisk tidspunkt i Norges historie. Han var rett mann på rett sted til rett tid. Elskverdig, alltid villig til å høre på motargumenter. Christie truet ingen til å følge sin vilje, men overbeviste ved å appellere til sine kollegers forstand. Nøkternhet var et karaktertrekk hos han. Hans politiske karriere varte i fire år, 1814-1818.
Stortingets første president
Christie var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814. Der ble han valgt til fast sekretær. Han var en varsom reformator som fremsto som folkets talsmann. På Eidsvoll var han blant prins Christian Frederiks fortrolige, og formidlet hans ønsker til forsamlingen. I juni-juli var han med i en tremannsdelegasjon som forgjeves forhandlet i London om Norges selvstendighet. Den engelske regjering sto fast ved at den dansk-norske kongen skulle avstå Norge til Sverige, som et resultat av at Norge hadde stått på «feil» side i kampen mot Napoleon. Christies møte med stormakten lærte ham at Norge var et lite rike og en svak stat, og at det var vanskelig å stå alene. Christie fikk god bruk for all sin optimisme, men også for den nøkternhet som han var utstyrt med. I oktober ble han valgt til Stortingets president.
Forhandlingene med svenskene
Christie ledet forhandlingen med svenskene. Han tilhørte selvstendighetspartiet, som ønsket full norsk uavhengighet. Men da det ble klart at en union med Sverige ikke var til å unngå, arbeidet han målbevisst og konstruktivt for å gjøre forholdene best mulig for Norge. Igjen brukte han sin klokskap, sjarm og taktikk. Realiteten var klar; unionen kom uansett og Norges konge hadde frasagt seg tronen og lagt sin myndighet i Stortingets hender.
20. oktober var Stortingets viktigste møte, og Christies politisk største dag. Da ble det slått fast at unionen ville bli etablert. Christies standpunkt var at Grunnloven måtte bevares så uforandret som mulig, og samtidig få styrket norsk selvstendighet. Revisjonen av Grunnloven tok ti dager, og 4. november vedtok Stortinget at svenske Carl den 13. var Norges rette konge.
(Du kan se kopi av 4. november-grunnloven i Historisk sal i Stortinget).
Christie har, mer enn noen, æren for at Norges selvstendighet ble bevart i unionen. 4. november-grunnloven bygger på de samme prinsipper som 17. mai-grunnloven. Den har få endringer, men styrker Stortingets stilling overfor den svenske kongen. Kongens kontroll med forsvaret og utenrikspolitikken begrenses, regjeringen får en mer selvstendig stilling, reglene om riksrett skjerpes og den utvidede stemmerett opprettholdes. Karl Johan lovet å respektere den nye grunnloven, men hæren skulle stå under den svenske kongens kommando og landet skulle ikke ha egen utenrikstjeneste.
Christie ble tilbudt plass i regjeringen og på Stortinget, men takket nei. Etter 1818 trakk han seg ut av det politiske liv. Han ville nødig forlate Bergen, han hadde en skrantende helse, og ville kanskje unngå skuffelsen ved å ikke strekke til?
President Christie, som han gjerne kalles, har alltid vært en stor mann i sin hjemby. Hans statue – den første i Norge – står nå foran Bergens museum, som han grunnla og arbeidet for gjennom mer enn 20 år. Du kan også se en statue av ham foran Stortinget på Løvebakken. Laget av Kristian Blystad (1989).
I Stortingets historie er Christie en person man ikke kan komme utenom. Oscar A. Wergelands maleri; Eidsvoll 1814, henger i stortingssalen. Her ser vi Christie, sittende med en fjærpenn i hånden. Oppmerksomheten hans er rettet mot representantene og mot fremtiden.
Sist oppdatert 01.10.2005
