Velkommen til Stortinget
|
|
|
|
Folkeavstemning§ 1. Det skal avholdes en folkeavstemning der alle som har stemmerett etter § 3,
skal ha adgang til å svare på følgende spørsmål: «Bør Norge bli medlem av EU (Den
europeiske union)». Svaret på spørsmålet skal være ja eller nei. Slik lød § 1 da Kommunal- og arbeidsdepartementet la frem forslag til lov om folkeavstemning over spørsmålet om Norge bør bli medlem av Den europeiske union. Stortinget vedtok loven, og folkeavstemningen ble avholdt 27. og 28. november 1994. Ved EU-avstemningen stemte 52,2 prosent av de som avgav stemme nei, mens 47,8 prosent stemte ja. Valgdeltakelsen var på 89 prosent, den klart høyeste siden innføringen av alminnelig stemmerett (for kvinner) i 1913. Det fins ingen bestemmelser om folkeavstemning i Grunnloven. Seks ganger er det avholdt landsomfattende folkeavstemninger i Norge. Uttrykkene folkeavstemning og referendum brukes gjerne om hverandre, og betyr at den stemmeberettigede del av befolkningen i direkte valg tar stilling til et enkelt politisk spørsmål. Folkeavstemning er som nevnt ovenfor, ikke omtalt i Grunnloven, og Stortinget har gått imot å innføre regler om folkeavstemning. Bruk av folkeavstemninger har vært foreslått som grunnlovsforslag ved flere anledninger. Senest i 1992 forkastet Stortinget et forslag om å få samme bestemmelse i Norge som den danske grunnlovens § 42 som gjelder for prøving av lovvedtak og ordning med avgjørende folkeavstemninger og ankeadgang for et mindretall i nasjonalforsamlingen. Dermed har ikke folkeavstemninger noen plass i vår forfatning. Grunnloven legger ansvaret på de folkevalgte stortingsrepresentantene. Derfor er det opp til statsmaktene å bestemme om en sak er så viktig at den bør legges frem for folket. Hvis det holdes folkeavstemning, er resultatet bare rådgivende for statsstyret, ikke bindende for regjeringen og Stortinget. De seks folkeavstemningene i Norge har alle vært rådgivende (konsultative) og frivillige (fakultative). Flere land har andre typer folkeavstemninger, f.eks. bindende (desisive) og påbudte (obligatoriske). I 1905 ble det holdt to folkeavstemninger i Norge, og begge ble besluttet av Stortinget i plenum. 13. august skulle de stemmeberettigede svare ja eller nei på spørsmålet om man var enig i «den stedfundne opløsning af unionen eller ikke». Det var 7. juni-vedtaket der Stortinget erklærte unionen med Sverige for oppløst, som skulle stadfestes og legitimeres. 368 208 stemte for unionsoppløsning og bare 184 mot. Det var 85 prosent fremmøte. Kvinnene hadde ikke stemmerett, men det ble samlet inn 244 765 underskrifter til fordel for 7. juni- vedtaket. 12. og 13. november 1905 skulle de stemmeberettigede svare ja eller nei på spørsmålet om man var «enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge?». Forutsetningen var at resultatet i folkeavstemningen var positivt. 259 563 stemte for og 69 264 stemte imot. Folkeavstemningen 5. og 6. oktober 1919 om innføring av «lovfestet varig forbud mot tilvirkirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk (het) vin» ble besluttet ved en egen lov om folkeavstemning. Også denne gangen skulle spørsmålet besvares med ja eller nei. Det var 62 prosent som gikk inn for forbudslinjen. Folkeavstemningen 18. oktober 1926 om «det brennevinsforbud som da gjaldt fremdeles skulde oprettholdes» ble også besluttet ved lovs form. Svaret på spørsmålet ved folkeavstemningen skulle være «For brennevinsforbud» eller «Mot brennevinsforbud». Det ble 56 prosent flertall for å oppheve forbudet. EF-avstemningen 24. og 25. september 1972 ble også besluttet av Stortinget i lovs form: § 1 Det skal i året 1972 holdes en folkeavstemning hvor alle som har stemmerett etter § 3 skal ha adgang til å gi svar på følgende spørsmål: «Bør Norge bli medlem av De Europeiske Fellesskap»..... Svaret på spørsmålet skulle være ja eller nei. Resultatet ga et flertall på 53,5 prosent mot tilslutning. Stortinget har som følge av konstitusjonell praksis adgang til å bestemme at det skal holdes rådgivende folkeavstemning, enten ved vedtak av Stortinget i plenum eller ved vedtak i formell lovs form. |
|
