Hør   Søk   A til Å   Lyd og bilde   Publikasjoner   Kontakt og besøk   Lenker

Parlamentarismen

HISTORISK BAKGRUNN

Parlamentarismens gjennombrudd kom i 1884 da regjeringen, etter en langvarig og bitter politisk strid, ble fradømt sine embeter. Den politiske striden i annen halvpart av 1800-tallet var preget av bøndenes og den nye middelklassens kamp mot "embetsmannsstaten".

Noe av bakgrunnen var at bedre skolegang og styrket folkeopplysning vakte den politiske interessen hos bredere lag av befolkningen. Med formannskapslovene av 1837, som innførte lokalt selvstyre med valgte kommunestyrer, mistet embetsmennene etter hvert kontrollen med lokalstyret. I Stortinget hadde embetsmennene lenge overtaket. Slutten av 1860-årene var et vendepunkt. Opposisjonen fikk flertall på Stortinget, og den stod mer samlet enn før. I 1870- og 80-årene toppet konflikten seg i den dramatiske kampen om parlamentarismen. I det ytre sto striden om hvorvidt statsrådene burde få adgang til å delta i Stortingets forhandlinger (statsrådssaken), men i virkeligheten gjaldt den makten i samfunnet.

Det var Johan Sverdrup (1816-92) som kom til å lede kampen for parlamentarismen. I 1869 innledet han samarbeid med bondeopposisjonens fører Søren Jaabæk. Vedtaket om årlige storting (mot før hvert tredje år) la grunnlaget for økt stortingsmakt (1869).

Parlamentarismen førte til at maktfordelingsprinsippet i sin opprinnelige form ble oppgitt, og at ikke kongen lenger stod fritt i valget av rådgivere. Regjeringsmedlemmene var nå virkelig blitt politikere. Embetsmannsstaten hadde opphørt å eksistere.

Forfatningsstriden førte også til at organiserte politiske partier ble dannet. Samtidig med at stortingsgruppene ble fastere organisert, ble det stiftet støtteforeninger utover landet. Den formelle stiftelsen av Venstre og Høyre skjedde i 1884. Den politiske interessen blant folk fikk også et markert oppsving. I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet, men partiet fikk ikke representanter inn på Stortinget før i 1903.

PARLAMENTARISME I PRAKSIS

Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget, og er avhengig av å ha Stortingets tillit. Gjennom en rekke konstitusjonelle former reguleres forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Brudd på formene får politiske konsekvenser, som f.eks. at en regjering eller en statsråd må gå av. Det står ikke noe om dette i Grunnloven, men prinsippet er skapt gjennom politisk praksis og regnes som like bindende som om det hadde stått der (konstitusjonell sedvanerett).

Parlamentarisme vil også si at det er stortingsflertallet som avgjør hvem som skal ha regjeringsmakten. Det betyr ikke at en regjering alltid må ha flertallet bak seg, men den kan ikke fortsette å styre med flertallet imot seg. Og det er dette siste som er kjernen i parlamentarismen. Dersom Stortinget vedtar at "Regjeringen har ikke Stortingets tillit", må regjeringen gå av. Det samme gjelder forslag der Stortinget beklager regjeringens handlemåte. Regjeringen må altså gå som følge av mistillit i Stortinget. Mistillit kan også rettes mot én eller enkelte statsråder. En regjering kan stille kabinettsspørsmål og dermed true med å gå av hvis ikke Stortinget vedtar dens forslag i en konkret sak. I praksis vil en regjering også søke avskjed etter valgnederlag, dvs hvis stortingsflertallet endres ved valget, og det dermed skapes et parlamentarisk grunnlag for en ny regjering.

Siden 1905 har det bare hendt to ganger at en regjering har blitt felt av et mistillitsvotum. I 1928 ble den første arbeiderpartiregjeringen, ledet av Christopher Hornsrud, bare sittende i 18 dager fordi det mistillitsforslaget som ble fremmet allerede i debatten etter tiltredelseserklæringen, ble vedtatt med 86 mot 63 stemmer. I 1963 måtte Einar Gerhardsens arbeiderpartiregjering gå av i forbindelse med den såkalte "Kings Bay- saken", etter at de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti hadde stemt for mistillit sammen med de "borgerlige" partiene. John Lyngs samarbeidsregjering mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre satt i 28 dager, men gikk av fordi den ikke fikk positiv tilslutning til regjeringserklæringen den la frem for Stortinget.

Når en regjering stiller kabinettsspørsmål, legger den press på Stortinget og setter sin stilling inn på å få en sak igjennom i Stortinget eller hindre at et forslag blir vedtatt. Tapt kabinettsspørsmål har vært den vanligste årsaken til regjeringsskifter i Norge. Kåre Willochs regjering gikk av i mai 1986 etter å ha stilt kabinettsspørsmål for å få igjennom et forslag om å forhøye bensinavgiften. Mer vellykket var det året før da Willoch stilte kabinettsspørsmål på innføringen av Lotto og fikk stortingsflertallets støtte. Kjell Magne Bondevik gikk av i mars 2000 etter å ha stilt kabinettspørsmål i forbindelse med energipolitikken og bygging av gasskraftverk.

I 1972 gikk Trygve Brattelis regjering av i forbindelse med folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF. Statsministeren hadde på forhånd sagt fra at regjeringen ville gå av hvis det ble et Nei-flertall ("Bratteli stilte kabinettsspørsmål til det norske folk"). I 1997 gikk Thorbjørn Jaglands regjering av fordi statsministeren hadde sagt at hvis ikke partiet fikk en oppslutning på minst 36,9 pst. av stemmene, ville den gå av. Partiet fikk ca. 35 pst. og gikk av.

Negativt flertall kan også føre til regjeringsskifte. Det foreligger negativt flertall hvis det er fremsatt to eller flere mistillitsforslag mot regjeringen hvor ingen av dem får flertall alene, men hvor forslagene får flertall til sammen. Dette skjedde i 1908 (Løvland) og i 1926 (Mowinckel), men det har vært diskusjon om hvorvidt en regjering ikke bare har rett, men også plikt til å gå av.

Valgnederlag har ført til at mange regjeringer har gått av (bl.a. Lykke i 1927, Gerhardsen i 1965, Brundtland i 1981 og i 1989, Stoltenberg i 2001). Selv om det kanskje ikke foreligger en rettslig formell plikt for regjeringen til å gå av som følge av valgnederlag, vil den følge politisk praksis ved å gå av før den ev blir felt av et mistillitsforslag. Ofte har regjeringsspørsmålet vært fremme i den foregående valgkampen, og å ta konsekvensen av "folkeviljen" (som Stortingets nye politiske sammensetning er et resultat av), vil være det samme som å holde et løfte overfor velgerne. Det er vanlig at avskjedssøknaden ved valgnederlag leveres når det nye Stortinget trer sammen, men etter at trontale og statsbudsjett er overlevert.

Andre forhold kan også føre til regjeringers avgang. Det kan skje endringer innenfor regjeringen som skyldes meningsforskjeller mellom koalisjonspartnere (Borten i 1971, Syse i 1990) eller at en statsminister ønsker avløsning (Brundtland i 1996) eller at partiet ønsker lederskifte (Torp i 1955, Bratteli i 1976). Sykdom hos statsministeren har forårsaket regjeringsskifter (Michelsen i 1907, Gerhardsen i 1951, Nordli i 1981). Statsminsterens død fører også til at hele regjeringen går av (Halvorsen i 1923, Kolstad i 1932). Det er politisk skikk som gjør at hele regjeringen går av i forbindelse med en statsministers avgang, noe som henger sammen med at regjeringens identitet på mange måter er knyttet til statsministerens person og hensynet til at den nye statsministeren ikke skal være bundet av sin forgjengers valg av statsråder.

Formelt gir parlamentarismen bare rett til å felle regjeringen, og ikke til å bestemme den nye regjeringens sammensetning eller hvilken politikk den må føre. Men parlamentarismen får likevel indirekte følger.

Kongen velger ikke lenger "selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere", slik det står i § 12 i Grunnloven. Kongens rolle er å "utnevne" den regjeringen som Stortinget vil akseptere, og det ligger en hel prosess bak arbeidet som går forut for utnevnelsen. Det hele starter gjerne med underhåndsdrøftelser mellom de politiske partiene på Stortinget. Når resultatet er klart, får Kongen råd fra Stortingets president eller den avgående statsminister om hvem han bør la statsministeroppdraget gå til. Statsministerkandidaten legger deretter frem en liste om hvem som bør utpekes til de enkelte statsrådpostene. Forut ligger en grundig vurdering der ulike hensyn som distriktsrepresentasjon, kjønnsfordeling, politiske forhold m.v. spiller inn.

Hvis det ikke er grunnlag for en flertallsregjering, går oppdraget til det største partiet eller til de partiene som samler flest stemmer i Stortinget. I 1972 dannet Lars Korvald regjering med svært "smal" basis i Stortinget, men under de ekstraordinære politiske forhold etter EF- folkeavstemningen, var det likevel den regjering som var "best i takt med velgerne". Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (1997) har bare direkte partistøtte fra 42 representanter i Stortinget.

Når alt er klart mht. regjeringsdannelsen, må Kongen signere den kongelige resolusjonen som konstituerer regjeringen, og dermed er utnevnelsene gyldige.

Regjeringen må alltid ta hensyn til hva slags politikk som kan aksepteres av Stortinget. Enhver regjering må regne med å få kritikk og kan heller ikke regne med å få alle saker uendret igjennom stortingsbehandlingen, men det behøver nødvendigvis ikke få politiske konsekvenser. Når en regjering ikke har noe flertall bak seg i Stortinget, såkalt "mindretallsparlamentarisme", må regjeringen manøvrere mer fra sak til sak, og dette gir Stortinget en noe sterkere maktstilling. Likevel øver i praksis selv mindretallsregjeringer innflytelse på Stortinget fordi det er regjeringen som forbereder de aller fleste sakene og fordi den leder forvaltningsapparatet. Mangelen på noe handlekraftig regjeringsalternativ spiller også en rolle. De reelle maktforholdene vil skifte, og er langt mer sammensatte fordi politikken også fungerer ved "personer som etablerer uformelle bånd seg imellom, både innen og på tvers av grensene mellom statsmaktene". Dermed modifiseres den politiske prosessen, og det skjer en "maktintegrering".1)

NOTER:

1. Hernes,Nergaard: Oss i mellom
2. flere mistillitsforslag på forskjellig grunnlag får til sammen flertall, uten at det er flertall for noen av dem.
3. sykdom, statsministeravløsning, "indre oppløsning" i en samarbeidsregjering m.v.

---

Sist oppdatert 01.10.2005