Sak nr. 2
Innstilling fra finanskomiteen om lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (Innst.O.nr.3, jf. Ot.prp.nr.63 (1995-1996))

TALERE:

       Bjørnar Olsen (A) (ordfører for saken):

       I den framlagte odelstingsproposisjonen behandles lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.

       Det foreslås endringer i reglene om sikringsordningen for banker og i reglene for betalings- og soliditetsvansker i finansinstitusjoner, samt offentlig administrasjon av finansinstitusjoner.

       Grunnlaget for endringene bygger på Banklovkommisjonens utredning nr. 2. De foreslåtte endringene i sikringsordningen for banker fører til at Norge med dette oppfyller EØS-reglene og avtalen på dette området.

       Etter de erfaringer vi høstet av bankkrisen, der sikringsfondene i all hovedsak viste seg å fungere etter hensikten, er det i grove trekk en videreutvikling av eksisterende ordning som nå behandles.

       Komiteen står da også relativt samlet bak framlegget, men på enkelte punkter er innstillingen delt.

       Slik ordningen er nå, skal den dekke tap i sparebanker og forretningsbanker fra de respektive fond, mens innskudd i Postbanken er garantert av staten. Fondene har i dag ingen beløpsgrense for de forskjellige dekningsordningene, og sparebankene og forretningsbankene har i tillegg til å dekke tap på innskudd ved avvikling av en bank også adgang til å yte støtte til bankene. På en del av disse områdene bir lovverket nå endret.

       Det er behov for å klargjøre sikringsordningens omfang og gjøre en del begrensninger. Sikringsordningen, slik den fungerte under krisen, var i stor grad med på å sikre tilliten til betalingssystemet og stabiliteten i det finansielle system. Blant annet derfor er det viktig at vi viderefører ordningen. I stikkords form er endringene at vi nå får to fond med en samlet kapital på 10 milliarder kr, vi får en maksimalgrense på garanti med 2 mill. kr pr. innskyter pr. bank, og avgiften til fondet blir beregnet med 1 promille av samlet innskudd og 0,5 promille av kapitaldekningskravet.

       Ordningen med to separate sikringsfond videreføres, et for sparebankene og et for forretningsbankene. Postbanken vil nå bli tilknyttet forretningsbankenes sikringsfond.

       Komiteens flertall har på dette punktet presisert at prinsippet med to fond skal videreføres. Videre mener flertallet at departementet skal ha hjemmel for å pålegge andre kredittinstitusjoner å være medlemmer i sikringsordningen.

       Som nevnt tidligere, er tilpassing til EØS-reglene en viktig del av endringene som nå foretas. EØS-reglene krever at filialer av kredittinstitusjoner i andre EØS-land skal gis anledning til å delta i en innskuddsgarantiordning i vertslandet dersom denne gir en bedre garanti enn hjemlandets ordning.

       Komiteen er her enig i at det gis hjemmel til departementet når det gjelder nærmere regler for medlemskap. I forhold til dette slutter en enstemmig komite seg til forslaget om en slik hjemmel, som innebærer at departementet kan bestemme at banker eller kredittinstitusjoner i EØS-området har rett til å være medlemmer av garantiordningen. Departementet kan også bestemme at banker eller kredittinstitusjoner utenfor EØS-området skal være medlemmer, og også i hvilket fond.

       Departementet kan også fastsette regler om filialenes medlemskap i fondene og også om at fondene kan granske filialenes regnskap og revisjonsforhold og vurdere deres forvaltning. Flertallet ønsker i denne innstillingen å lovfeste denne granskingsretten, og den vil gjelde for begge fond. Fondene kan i tillegg til det som er nevnt, kreve framlagt alle dokumenter og opplysninger som er relevante for fondenes gransking, og som fondene anser nødvendig.

       Da ordningen skal dekke innskudd, har definisjonen om hva som er innskudd i denne sammenheng, vært gjenstand for drøfting i komiteen. I proposisjonen er dette definert som konto som lyder på navn eller innskuddsbevis til navngitt person. Det samme gjelder renter som ikke er forfalt, samt betalingsoverføring eller andre vanlige banktjenester. En enstemmig komite slutter seg til denne definisjonen.

       Som nevnt tidligere vil størrelsen på fondene samlet bli 10 milliarder kr. Sikringsfondenes dekningsansvar er satt til 2 milliarder kr^* pr. innskyter pr. bank. Komiteen mener at departementet i henhold til dette kan bestemme at grensen for dekning kan settes høyere for spesielle typer innskudd eller for innskudd fra særskilte innskytere. Komiteen mener at en herved har dekket bl.a umyndiges konti og klientkonti hos advokater m.v.

       Som jeg også har nevnt tidligere, går komiteens flertall inn for at fondene skal ha granskingsrett overfor sine medlemmer, både hva gjelder regnskap og revisjonsforhold, og også forvaltning. Komiteens medlemmer ønsker med dette at fondene på et tidlig stadium skal kunne gripe inn med veiledning og styring i forhold til medlemsbedrifter som kan komme i vanskeligheter.

       Med de endringer som nå er gjort, mener komiteen at Norge i framtiden har en sikringsordning som gir trygghet for innskyterne, tillit til bank og finanssektoren, samt at vi med dette burde stå sterkt i konkurransen i denne næringen både internasjonalt og nasjonalt.

Gudmund Restad (Sp) : For å bidra til en rask avvikling av Odelstingets møte, skal jeg fatte meg i korthet.

       Jeg viser til saksordførerens innlegg, som jeg i all hovedsak kan slutte meg til. Senterpartiet utgjør en del av flertallet gjennom hele innstillingen. Derfor føler jeg ikke behov for å tilføye særlig mye utover det saksordføreren sa i sitt innlegg. La meg kun kort understreke et par viktige poeng.

       Hele komiteen går, i tråd med Regjeringens anbefaling, inn for å videreføre ordningen med to sikringsfond - altså et Sparebankenes sikringsfond og et Forretningsbankenes sikringsfond. Høyre og representanten Bråthen holder imidlertid muligheten åpen for å revurdere dette standpunktet senere og eventuelt åpne for å slå de to fondene sammen. Jeg har merket meg at også Regjeringen har vært inne på slike tanker i proposisjonen.

       Derfor er det viktig å merke seg komiteflertallets formulering i innstillingen på side 12, nederst i høyre spalte. Som en oppfølging av standpunktet om en videreføring av ordningen med to sikringsfond heter det der følgende:

« For komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og representanten Stephen Bråthen, er dette et prinsipielt - og ikke et situasjonsbestemt standpunkt. Flertallet ser derfor ingen grunn til å skape usikkerhet omkring de to sikringsfondenes framtid ved å annonsere en mulig endring senere f.eks når begge fondene er fullt oppkapitalisert. »

       Etter dette har et stort flertall gjort det klart at ordningen med to sikringsfond skal forbli en permanent ordning.

       Jeg henleder også oppmerksomheten spesielt til kap. 2.2.3.2 på side 13 i innstillingen. Her viser komiteen til at Sparebankenes sikringsfond hittil har hatt lovhjemmel til å granske medlemmenes regnskaps- og revisjonsforhold og til å vurdere deres forvaltning. En slik granskingsrett vil utvilsomt i en gitt situasjon kunne medføre at man i tide blir oppmerksom på svakheter i en enkeltbanks virksomhet, slik at unødvendige tap kan avverges. Det skal også ha skjedd flere ganger hittil. Senterpartiet mener at en slik granskingsrett derfor vil kunne virke preventivt i forhold til mulige kriser i enkeltbanker, og at den retten som sparebankene hittil har hatt lovfestet i sparebankloven § 42, heretter bør lovfestes for så vel sparebanker som forretningsbanker. Komiteens flertall går inn for dette og har foreslått et nytt fjerde ledd i § 2-4 hvor granskingsretten blir lovhjemlet.

       Endelig peker jeg på komiteens tilføyelse i § 2-10 annet ledd siste punktum, hvor det lovfestes en hjemmel til for Kongen i forskrift å bestemme at grensen for pliktig dekning av innskudd kan settes høyere enn den generelle grensen på 2 mill. kr for enkelte typer innskudd eller for innskudd fra særskilte innskytere. Komiteen har her spesielt hatt i tankene innskudd av umyndiges midler og klientkonti hos advokater og eiendomsmeglere o.l. - altså innskudd som den egentlige eier av pengene ikke selv bestemmer plasseringen av. Det kan selvsagt også tenkes andre tilfeller enn de nevnte eksemplene hvor tilsvarende forhold gjør seg gjeldende og hvor dekning utover 2-millionersgrensen ville være rimelig.

       På slutten av mitt innlegg kom jeg i skade for å si at sikringsfondenes dekningsansvar er satt til 2 milliarder kr. Det skal selvsagt være 2 mill. kr. Hvorvidt dette blir folkelesning, vet jeg ikke, men jeg har grunn til å tro at det som blir sagt i denne debatten, kan være gjenstand for innsyn fra dem som er spesielt interessert i denne næringen og denne saken. Derfor ønsker jeg at dette blir rettet opp i referatet.

       Jeg vil så gå over til problemstillingen omkring sikringsfondene - konstruksjonen, avgiftene og størrelsen. På mange måter er dette en debatt som følger i kjølvannet av en bankkrise, og som også til en viss grad er litt påvirket av bankkrisen, av den grunn at fortsatt gjenstår det et veldig løft før forretningsbankgruppen får fylt opp sitt sikringsfond - og det uansett regelverk. Til tross for ulike syn på enkelte punkter i innstillingen går alle fraksjoner inn for meget strenge krav til sikringsfondsoppbygging som et annenlinjeforsvar for innskudd. Førstelinjeforsvaret er jo bankenes egen soliditet. Men alle fraksjonene går inn for sikringsordninger som både i forhold til innskuddsgarantiens størrelse på 2 mill. kr, og for så vidt som en konsekvens av det også kravene til sikringsfondets størrelse, og i forhold til årlige avgifter går vesentlig utover det som er alminnelig i andre land. Det skaper selvfølgelig pr. definisjon et konkurranseproblem. Det vil særlig få betydning for forretningsbankene, som fortsatt ikke har kommet i den situasjon at de egentlig har begynt å bygge opp sitt fond etter bankkrisen, mens på den annen side sparebankene som gruppe er i en annen situasjon, fordi de meget langt på vei har fylt opp sitt sikringsfond. Så når Høyre og representanten Bråthen - og også, men ikke i samme utstrekning Kristelig Folkeparti og Venstre - har funnet det nødvendig å foreslå alternative opplegg på visse punkt i forhold til Regjeringens forslag, har det først og fremst sammenheng med konkurranseforholdene.

       Hovedendringene som blir foreslått her fra Høyres side, går for det første på at vi ønsker at sikringsfondet i større grad enn det Regjeringen legger opp til, skal øremerkes og være en ordning som skal sikre garanterte innskudd, og ikke fungere som en form for en institusjonsgaranti, som i seg selv kan gi uheldige signalvirkninger også når det gjelder atferd rundt om i ulike finansinstitusjoner. Og det er jo også en innskuddsgaranti ordningen er ment å være. Det er det den er også i andre land.

       Med det som utgangspunkt er det en logisk konsekvens at vi også mener at både avgiftsbelastningen og fondets størrelse kan nedtones noe i forhold til Regjeringens forslag. Det er også en naturlig konsekvens at vi mener at det er de garanterte innskudd som bør danne grunnlaget så vel for fondets totale størrelse som for årlig innbetalt avgift. Konsekvensen av dette resonnement er altså en viss demping i avgiftsbelastningen. Vi har fortsatt mye tyngre belastning enn det andre land har, og det gjelder også utenlandske banker i direkte konkurranse med norske banker gjennom filialer i Norge. Vi legger altså opp til så vel en demping av den totale avgiftsbelastning som en endring av beregningsmåtene.

       I tillegg til den nevnte endring med garanterte innskudd i stedet for den totale innskuddsmasse foreslår vi at man fjerner det såkalte beregningsgrunnlaget for ansvarlig kapital som en selvstendig base for avgiftsbelegging. Så vidt komiteen har brakt i erfaring, er det ingen andre land som avgiftsbelegger denne post i en banks regnskap. Konsekvensen av dette - og det er særlig dette leddet som her virker negativt - er at norske banker som er i særlig konkurranse med utenlandske, blir pålagt en direkteavgift på denne posten i sin balanse, som så vidt jeg vet, ingen andre lands banker blir pålagt.

       Problemet her er særlig knyttet til de områdene hvor den internasjonale konkurranse gjør seg sterkest gjeldende. Det gjelder f.eks store, solide norske bedrifter og norske kommuner, hvor ofte risikoen er svært liten, og hvor fortjeneste og rentemargin er lav og konkurransen veldig hard. Konsekvensen av det opplegget som velges fra flertallets side, er at en betydelig del av mulig fortjenestemargin så vel som rentemargin vil bli spist opp i form av en særavgift på norske banker, hvilket de utenlandske banker som går inn i konkurranse, slipper. Et slikt veldig konkurransehandikap vil selvfølgelig først og fremst ramme de største bankene, som er i et slikt direkte konkurranseforhold, men også mellomstore banker f.eks i forhold til norske kommuner.

       Hvis nå argumentasjonen for denne særbelastning hadde gått på at det ville gi økt soliditet i norsk bankvesen, hadde det kanskje vært grunn til en diskusjon om spørsmålet, selv om det ville vært et konkurransehandikap for de norske banker. Men det er ikke sannsynliggjort at så er tilfellet. Tvert imot, nettopp denne type store låneengasjement med små marginer vil svært ofte være knyttet til de mest solide låntakerne. Ved å pålegge norske banker en konkurranseulempe som svekker dem i forhold til denne type engasjement, vil jo bankene få en mer risikoutsatt balansestruktur. Med andre ord: Man innfører en særavgift med sikte på å gi et bedre soliditetsmessig sikkerhetsnett i forhold til bankvesenet, med den konsekvens at risikoen i viktige, konkurranseutsatte banker faktisk kan stå i fare for å øke og ikke minske.

       Jeg har også registrert at Sparebankforeningen, som i hovedsak støtter Regjeringens opplegg, har tatt til orde for en viss demping av nivået på disse avgiftene. Men her er det selvsagt viktig å være oppmerksom på at for sparebankene som gruppe er ikke dette et så stort problem fordi sikringsfondet deres i så stor grad er fylt opp.

       Vi har vært igjennom en sak tidligere hvor Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet sviktet småbedriftene. Det som her er meget interessant å registrere, er at det nå - atter en gang - er Senterpartiet som sammen med Arbeiderpartiet sørger for å opprettholde denne sterke konkurranseulempe for norske banker og sterke favorisering av utenlandske banker. Kristelig Folkeparti og Venstre har, som det vil fremgå av innstillingen, presentert en mellomløsning, som går i samme retning som den Høyre og Stephen Bråthen har lagt opp til. De har også i innstillingen sterkt understreket ønskeligheten og nødvendigheten av like konkurransevilkår. Det vil selvfølgelig Høyre støtte subsidiært.

       Jeg tillater meg da på vegne av Høyre og representanten Stephen Bråthen å ta opp forslagene på side 28 i innstillingen.

       Politiske forsikringer som ble avgitt tidligere da Postbanken ble behandlet, har altså vist seg fra Senterpartiets side å være totalt innholdsløse. Samtidig med at statsgarantien blir opphevet, innstiller nemlig flertallet på at Postbanken nå skal inngå som medlem, ikke i Sparebankenes sikringsfond, men i Forretningsbankenes sikringsfond. Har det vært Stortingets intensjon at Postbanken skal grupperes og operere som en forretningsbank? Tvert imot. Det viser den siste politiske avklaring vedrørende Postbankens strategi, at dens profil fortsatt skal være personkundemarkedet, ikke bedriftskundemarkedet. Derfor repeteres det i enhver innstilling fra Stortingets finanskomite at Postbanken skal ha en lavrisikoprofil.

       Norge har i dag en fullverdig innskuddsgarantiordning uten beløpsmessig begrensning. Flertallet innstiller på at det fastsettes en øvre beløpsgrense, ikke på 2 milliarder kr, men 2 mill. kr som innskuddsdekning, åpenbart inspirert av den markedslogiske tenkning som EØS-reglene foreskriver. En lav garantigrense skal nemlig stimulere til pengeplassering i ulike banker etter en antatt bedømmelse av risiko for et fremtidig tap. Hva vil skje? Hvis f.eks en av storbankene går over ende, blir insolvent, skal man etter reglene bare få dekket beløp på over 2 mill. kr. Gjennom en eventuell ny bankkrise sikres dette gjennom Sikringsfondet. Ifølge Den norske Bankforening vil da om lag 45 % av innskuddene ved en typisk norsk forretningsbank ikke bli dekket.

       Når vi tar et blikk tilbake på bankkrisen, burde det være innlysende for alle og enhver at de politiske myndigheter overhodet ikke kan forholde seg passivt til en situasjon hvor en av storbankene går over ende, og hvor bare om lag 50 % av innskuddene blir dekket. Er det slik at denne innstramming og annullering av den innarbeidede og lovfestede innskuddsgarantiordningen skal fungere reelt under en eventuell finansiell krise? Hva ville skjedd hvis denne bestemmelse hadde vært fulgt under den bankkrisen som vi har lagt bak oss? Hvis det kunne påvises at gjeldende sikrings- og garantiordning hadde fungert utilfredsstillende, hadde fungert dårlig under den finansielle krisen i 1990-91, ville det ha gitt grunn for en kritisk gjennomgang med sikte på endring. Imidlertid innrømmer departementet ikke bare at sikringsordningen viste seg å være formålstjenlig, som det heter, men også at innskuddsgarantien bidrog til å sikre tilliten og stabiliteten til det finansielle systemet. At innskuddene var sikret hindret nemlig panikkpågang. Det hindret store pengebevegelser i de kriserammede banker, noe som ville ha forsterket problemene. Dette var en felles politisk erkjennelse for noen år tilbake. Nå er man fanget inn i moderne tanker om mikroøkonomiens risikooverveielser og ser overhodet ikke de samfunnsøkonomiske betraktninger.

       Spørsmålet om det nåværende system med to sikringsfond skal fortsette, har vært oppe til politisk behandling ved en rekke anledninger. SV har da stått temmelig alene om å forfekte et prinsipielt syn, nemlig at dagens ordning med to fond bør videreføres. Dette skjedde sist ved Stortingets behandling av bankkrisemeldingen. Derfor er det oppløftende for oss at komiteens flertall ikke bare fastslår at ordningen med to sikringsfond skal videreføres, men også at dette standpunkt ikke er situasjonsbestemt. Det er ikke avhengig av i hvilken utstrekning fondene er oppkapitalisert. Det er et prinsipielt standpunkt som en fellesmerknad innført i innstillingen.

       Sparebankforeningen tok i sin høringsuttalelse opp sikringsfondenes rett til gransking av medlemsbankene. Det ble reist tvil om denne muligheten ble forringet eller avskaffet gjennom forslaget fra departementet. Det ble da henvist til at § 42 i sparebankloven, som gav anledning til særskilte undersøkelser og krav om fremleggelse av dokumenter fra medlemsbankene, burde vurderes å tas inn i det nye lovverket. For komiteen var det viktig å opprettholde denne granskingsretten som et forebyggende tiltak. Bankkrisen hadde nemlig dokumentert betydningen av å beholde en slik lovbestemmelse. Derfor er vi glad for at komiteens flertall går videre på denne del av lovverket.

Odd Holten (KrF) : I vår nære fortid har vi erfaring for behovet for sikringsfond knyttet til bankvesenet.

       « Sikkert som banken » ble med ett skapt til usikkerhet knyttet til bankkrisen - en bankkrise som kom temmelig akutt over oss, og hvor mange små og store aksjonærer fikk tap når bankenes kapital gikk tapt.

       Derfor må en godt fungerende sikringsfondsordning være selve bankenes viktigste alibi og trygghet ikke minst overfor befolkningen.

       Grunnlaget for departementets behandling av lovforslagene som nå er til behandling, er Banklovkommisjonens utredning nr. 2. Ved gjennomføring av forslagene om sikringsordninger for banker vil dette også føre til at Norge vil oppfylle EØS-reglene som svarer til innskuddsgarantidirektivet - Parlaments- og Rådsdirektiv 94/19/EØF.

       Den norske sikringsfondsordningen har i hovedsak vist seg å være hensiktsmessig under den bankkrise som vi opplevde i starten av 1990-årene. Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond viste seg å være et effektivt sikkerhetsnett inntil krisen ble så omfattende at det kan snakkes om en systemkrise i vårt bankvesen.

       I denne forbindelse viser departementet til at det var behov for å videreutvikle den norske sikringsfondsordningen, og at innskuddsgarantiens omfang måtte klargjøres og begrenses. Herunder ble det konstatert at et av hovedformålene med innskuddsgarantien er å gi husholdninger og andre mindre aktører et risikofritt og likvid plasseringsalternativ i tillegg til statspapirer. Videre ble det vist til at innskuddsgarantien også bidrar til å sikre tillit til betalingssystemet og stabiliteten i det finansielle systemet.

       I hovedsak er det et klart flertall hva angår krav til informasjon til innskytere, hvorvidt det skal være ett eller to fond og fondenes størrelse. Hva angår fondets størrelse er det viktig å påse at norske banker blir konkurransedyktige på det internasjonale valutamarked. Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen har derfor en litt annen innvinkling på beregningsgrunnlaget, men er enig i at fondenes størrelse settes til 2 % av samlede garanterte innskudd hos medlemsbankene.

       Kristelig Folkeparti har merket seg at reglene for Bankenes sikringsfond er endret for å samsvare med EØS-direktiver, og at departementet på enkelte punkter stiller strengere krav til sikkerhet enn det som fremgår av direktivene.

       Kristelig Folkeparti mener imidlertid at regelutformingen i hovedsak bør samsvare med det som internasjonalt er vanlig. I den forbindelse tillater vi oss å fremme forslag nr. 6, som tilkjennegir at det enkelte sikringsfonds samlede ansvarlige kapital til enhver tid minst skal være lik summen av 1,25 % av samlede innskudd hos medlemmer og 0,5 % av summen av beregningsgrunnlagene for kapitaldekningskravene for de institusjoner som er medlemmer etter § 2-1.

       For øvrig er Kristelig Folkeparti enig med departementet og Banklovkommisjonen i at en tilpasning av gjeldende sikringsfondsordninger i EØS-regelverket gjør det naturlig å endre gjeldende regler om avgiftsberegning, idet de to fondene skal bestå av innbetalt kapital fra medlemmene i de enkelte fond.

       Jeg anbefaler innstillingen og fremmer forslag nr. 6 på vegne av Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Odd Holten har tatt opp det forslag han refererte til.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Harald Ellefsen (H) : Jeg har bedt om ordet for å kommentere et par ting på tampen av debatten. Det ene går på spørsmålsstillingen to eller ett fond. Der har også Høyre kommet til samme konklusjon som flertallet, at vi bør og kan videreføre en ordning med to fond, men vil sterkt understreke at ideelt sett hadde ett felles fond vært å foretrekke. Nå når situasjonen i de to fond er så ekstremt forskjellig, er det naturlig at man viderefører dagens ordning. Men hvis man ser på forholdet mellom forretningsbanker og sparebanker, er de på mange måter så like i sin drift, og forskjellen mellom banker går egentlig på kryss og tvers av de to bankgrupper. En liten forretningsbank vil ha langt mer til felles i sin drift med en sparebank, mens på den annen side de store sparebanker vil ha langt mer til felles med de store forretningsbankene. Dessuten er det ingen tvil om at hvis man hadde hatt ett fond, ville man ut fra forsikringsmessige prinsipper kunne hatt et mindre fond totalt sett med lavere belastninger.

       For det andre vil jeg gjøre oppmerksom på at også Høyre og representanten Stephen Bråthen støtter granskingshjemmel fra sikringsfondets side, men mener at denne granskingshjemmelen som Regjeringen får, bør være av en slik art at man bør ha samme system for norske som utenlandske banker.

       Til slutt vil jeg si at man ser nå i denne innstillingen at flertallet tar et nytt skritt i retning av å gi departementet og Regjeringen en slik nedskrivingsrett av egenkapital i banker som denne særloven som ble gitt midt under bankkrisen, og som la grunnlaget for at aksjekapitalen i våre tre største forretningsbanker ble skrevet ned til null. De senere dager har vist en livlig diskusjon med mange interessante innspill fra ulike hold, hvor stadig flere retter et meget kritisk søkelys på den måten departementet og staten gav seg selv denne særloven og den måten de benyttet denne særloven på, når vi ser i hvor stor grad denne nedskrivningen av aksjekapitalen - nullingen av tidligere aksjonærer - var basert på beregnede, ikke konstaterte tap.

       Jeg konstaterer nå at et flertall her i salen ikke bare på nytt vil stadfeste denne type ekspropriasjonsartet lovgivning, hvor man uten å gå veien om offentlig administrasjon rett og slett kan overta bankene uten erstatning, men man går nå et skritt videre, hvor man også inkluderer ansvarlig lån og grunnfondsbeviskapital inn under disse tvangshjemlene, med den meget svake rettssikkerhetsgaranti det gir. Det stemmer selvfølgelig Høyre imot.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet. Debatten om sak nr. 2 er dermed avsluttet.