Sak nr. 1
Innstilling fra finanskomiteen om skatteopplegget 1997 - lovendringer (Innst.O.nr.13, jf. Ot.prp.nr.1)

TALERE:

       Tore Nordtun (A)
(ordfører for saken):

       Det som nå legges fram, er forslag til sju lovendringer som berører ulike deler av vårt skatteopplegg for 1997. Likeså er det i denne proposisjonen foreslått av Regjeringen en del endringer i beløpsgrensene, faktisk hele elleve. I tillegg kommer en rekke andre forslag som ulike grupperinger i komiteen har tatt opp. Det som jeg konstaterer er gjennomgående i innstillingen, er at det er flertall for samtlige punkter i skatteopplegget for 1997. Det er i tillegg tatt inn ett forslag, nemlig det som ble signalisert av et flertall i finansinnstillingen, forslaget om fritak fra arbeidsgiveravgift for lærlinger. Det er nå tatt inn som et lovforslag.

       Jeg vil ikke kommentere hver enkelt sak her, men det er en del som jeg vil komme inn på.

       For å ta lærlingene først: Hovedgrunnen fra Arbeiderpartiets side for ikke å gå inn på dette nå, er bl.a. Reform 94. Med denne fikk vi en klar styrking av lærebedriftenes økonomi, og bak den nye ordningen var det en bred enighet mellom LO, NHO og myndighetene om opplegget for avlønning og tilskuddsordninger i forbindelse med den nye lærlingordningen. I praksis kan en snakke om en trepartsavtale. De som husker en tid tilbake, vet at det skulle både kløkt og mye tankevirksomhet til for å få den nye ordningen på plass. Det er etter vår oppfatning uklokt i dag å rokke ved det resultatet. En skal også være oppmerksom på at arbeidsgiveravgiften er en generell ordning som ikke må undergraves ved å åpne for fritak for spesielle grupper, samme hvor gode intensjonene med dette konkrete forslaget måtte være.

       Videre er arbeidsgiveravgiften også det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet vi har, og en må ikke gjøre noe som kan svekke prinsippene bak denne geografisk differensierte avgiften. Det vil svekke ordningen i seg selv, og det er ille nok, men forslaget vil også slå svært ulikt ut i ulike deler av landet. Det må også stilles et spørsmålstegn ved treffsikkerheten av et fritak fra arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Vi svekker inntektene med om lag 300 mill. kr - det er sikkert - men vi vet derimot ikke hvor mange lærlingplasser som kommer ut av fritaket. Det kan bli meget dyre plasser. På den andre siden: Hvis en har så stor tro på de økonomiske argumentene, hvorfor har ikke fritaksfolket gått rett på sak og foreslått økte tilskuddssatser? Det er en sak som jeg vil komme tilbake til siden.

       Når det så gjelder spørsmålet om opsjoner i arbeidsforhold som berøres av skatteloven § 42 trettende ledd, er det også et spørsmål om retten knyttet til annet verdipapir, lån, forskudd o.l., altså ikke bare retten til kjøp og salg av aksjer eller grunnfondsbevis i arbeidsforhold. Her slutter flertallet seg til Regjeringen. En vil da presisere i skatteloven § 42 trettende ledd, at opsjoner som er knyttet til fordring eller verdipapir omfattes av paragrafen, samt at tegningsrettigheter også omfattes. En slutter seg videre til at virkeområdet avgrenses til at retten til kjøp eller salg av aksjer eller grunnfondsbevis skal være ervervet i arbeidsforhold.

       Videre har vi foretatt en oppfølging av tidligere vedtak i forbindelse med at velferdsmeldingen ble behandlet her i Stortinget, dette med opphevelse av særfradrag for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Det har vært en del debatt omkring dette. Flertallet går nå inn for å oppheve særfradraget for grunn- og hjelpestønad, men vi presiserer, som det ble gjort tidligere ved behandlingen av velferdsmeldingen, at som kompensasjon vil satsene for grunn- og hjelpestønad økes samtidig som det foretas en omprioritering til beste for personer med størst utgifter og hjelpebehov. Dette er gjort på bakgrunn av at vi da vil få et forenklet - jeg understreker forenklet - skattesystem, og vil målrette og forbedre støtteordningene i folketrygden etter flertallets oppfatning.

       Videre er det grunn til å merke seg det vi har presisert i en felles komitemerknad angående sjømannsfradrag for sjømenn ansatt i Redningsselskapet. Der sier en enstemmig komite at en ikke har noen innvendinger til Finansdepartementets vurdering, men en ber likevel Regjeringen snarest avklare den fremtidige status for Redningsselskapets ansatte som arbeider om bord på skøytene, og at vi kan få avsluttet dette med et vanlig vedtak om hvilken status de ansatte i Redningsselskapet skal ha skattemessig.

       Komiteen har viet to saker spesiell oppmerksomhet. Det er fradrag for reiseutgifter og beskatning av kostgodtgjørelse på tjenestereiser. La meg først nevne fradrag for reiseutgifter: Det er en sak komiteen og flertallet vil komme tilbake til, og flertallet peker på at det er fremmet forslag om å be Regjeringen om å vurdere forenklinger og/eller sjablongregler for fradrag for reiseutgifter. Dette forslaget ble fremmet og vedtatt av Stortinget den 31. oktober. Men det er påkrevd at vi får denne saken tilbake og på nytt går gjennom den.

       I forbindelse med punkt 12.15 om beskatning av kostgodtgjørelse på tjenestereise har innstillingen tatt med som vedlegg et brev fra finansministeren. Ut fra dette skrivet er det momenter i saken som nevnes i brevet, som det er grunn til å gjennomgå på nytt, og en legger ifølge brevet opp til en utredning i samråd med Administrasjonsdepartementet og Skattedirektoratet. Etter det vi forstår og oppfatter av brevet, er en viktig del av denne utredningen å få avklart om godtgjørelsesreglene i statens regulativ kan tilpasses slik at en i størst mulig grad kan unngå trekkplikt og behov for overskuddsberegning ved likning.

       Til slutt må jeg si at denne innstillingen om skatteopplegget for 1997 i stor grad er tuftet på flertallsvedtak som tidligere er gjort i skattepolitiske spørsmål, og på den måten er dette en oppfølging. Det er vel av den grunn vi har flertall for de fleste forslagene som nå foreligger til votering.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Skatteopplegget for 1997 ble drøftet i samband med finansinnstillingen og tilhørende debatt her i salen den 31. oktober. På vegne av Senterpartiet gikk jeg da inn på vår overordnede prioritering i skatte- og avgiftspolitikken og vil derfor i dag bare kort ta for meg noen punkter i denne innstillingen.

       Først til Senterpartiets fordelingsprofil. Senterpartiet gjør to grep i denne innstillingen. Det første er å øke minstefradraget fra 20 til 25 %. Dette gir en skattelette for skattytere med de laveste inntektene på inntil 130.000 kr. Denne skatteletten på om lag 1,6 milliarder kr finansieres ved økt toppskatt.

       Videre går Senterpartiet mot å oppheve særfradraget for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Dette forslaget, som Regjeringen får flertall for med Høyre og de andre liberalistiske stemmene i denne sal, er med på å øke forskjellene blant folk og er en oppfølging av disse partienes prioritering, slik de framkom i innstillingen til velferdsmeldingen.

       Regjeringen går inn for å avvikle Skattefordelingsfondet, samtidig som skatten fortsatt skal benevnes som fellesskatt. Senterpartiet ønsker klare linjer i dette spørsmålet, slik at de skatteinntekter som har til formål å virke til utjevning mellom skattesterke og skattesvake kommuner, klart kan identifiseres og følges i offentlige skatteoversikter. Med Regjeringens forslag blir dette ikke mulig på en enkel måte. Senterpartiet går derfor mot avvikling av Skattefordelingsfondet og stemmer mot opphevelse av lov om Skattefordelingsfondet og tilhørende lovendringer. Siden Regjeringens forslag i realiteten vil innebære at det er staten som får denne delen av skatteinntektene, vil den korrekte betegnelsen på skatten være statsskatt og ikke fellesskatt.

       Arbeidsgiveravgiften for lærlinger under lov om fagopplæring blir tatt bort med denne innstillingen ved at alle - unntatt Arbeiderpartiet - stemmer for forslaget. Det er svært gledelig at vi får til denne endringen, for det er helt ulogisk å pålegge slik arbeidsgiveravgift når fellesskapet samtidig må yte betydelig økonomisk stimulans for å sikre lærlingordningen under lov om fagopplæring. Det er å håpe at den forenklingen som vi her gjør og bortfallet av arbeidsgiveravgift, fører til at det blir større interesse fra arbeidsgivere for å benytte ordningen med lærlinger under lov om fagopplæring, noe som det er et skrikende behov for.

       Et annet spørsmål som drøftes, er fradrag for bruk av bil ved reise mellom hjem og arbeidssted. Regelverket er svært komplisert. Vi hadde en gammel regel der det het:

« Fradrag for bruk av bil godkjennes dersom bruk av rutegående transportmiddel medfører ventetid med tidstap på over to timer for reise frem og tilbake mellom hjem og arbeidssted. »

       I dag er det kommet en ny regel som ikke er blitt særlig enklere. Der heter det:

« Fradrag for bruk av bil godkjennes dersom en bruker bil mellom hjem og arbeidssted, og bruken medfører minst to timers kortere reisetid tur/retur sammenlignet med rutegående transportmiddel. »

       Regelverket her er svært arbeidskrevende for ligningsmyndighetene, ja det er det regelverket som ligningssjefene sier belaster dem aller mest. Det skaper i tillegg en rekke konflikter mellom ligningsmyndighetene og skattemyndighetene, og det er svært mange skattytere som i praksis gis fradrag ut fra kilometersatsen for privatbil, fordi ligningsmyndighetene har kapasitetsproblemer som følge av regelverket. Det er derfor skrikende behov for en kraftig forenkling av dette regelverket, og Senterpartiet foreslår da en forenkling som bygger på objektive faktorer.

       Senterpartiets forslag innebærer at reiseavstand hjem - arbeidssted må oppgis. Når det ganges med antall arbeidsdager, får en da en sum kilometer hjem - arbeidssted i året. Dette beløpet multipliseres med en sats, og så trekkes det fra et beløp på 6.000 kr som det ikke gis skattemessig fradrag for i inntekten. Utfordringen blir da å beslutte en rimelig kronesats pr. km. Skattemyndighetene må vurdere ulike alternativer, hvor bl.a både satser for privatbil og satser for ulike offentlige kommunikasjoner inngår. Geografiske differensieringer ut fra omfanget av det kollektive transporttilbudet i området må også vurderes.

       Det er gledelig at hele komiteen ønsker en forenkling, sjøl om Senterpartiet bare får tilslutning fra Rød Valgallianse til forslaget om endring av skatteloven.

       Et annet punkt som er tatt opp, er boligskatten. Senterpartiet avventer finanskomiteens behandling av takstsystem og tilhørende satser og tar ikke standpunkt til den framtidige boligskatten i denne innstillingen. Men jeg vil si klart fra at Senterpartiet vil ha en samlet behandling av takstsystem og satser for skatter på boliger. Dermed unngår vi den bit for bit-behandling som hittil har preget boligskattleggingen, og som Regjeringen har lagt opp til ved at Stortinget først bare skal vedta takstsystemet. Innenfor en slik helhetlig behandling går Senterpartiet prinsipielt inn for inntektsskatt på bolig. Begrunnelsen er bl.a gjeldsrentefradraget, som i vesentlig grad henger sammen med gjeld knyttet til kjøp av bolig. Land som ikke har gjeldsrentefradrag, har vanligvis heller ikke inntektsskatt på bolig. Videre er det viktig å få en likebehandling av eiere og leiere av bolig.

       Ifølge Senterpartiets prinsipprogram skal dette prinsipp praktiseres slik at det ikke skal bli skatt på vanlig bolig. Og det gjelder alle former for skatt, både inntektsskatt, formuesskatt og eiendomsskatt - altså skattefritak for det store flertall og en reduksjon av skatteinntektene på bolig.

       For partiet Høyre er denne saken grei: Ingen skatter, verken inntekts-, formues- eller eiendomsskatt på bolig overhodet. Dermed har partiet Høyre heller ikke behov for noe takstsystem i det hele tatt. Min påstand er at denne holdningen ut fra internasjonale erfaringer med et økonomisk system med fri kapitalbevegelse naturlig vil lede til et system med eiendomsskatt på boliger, slik svenskene smertelig har fått erfare.

       Partiet Venstre har ikke avklart sitt syn på samlet boligskatt, men partiet er en sterk tilhenger av alle prinsippene i Grønn skattekommisjon, og det innebærer økt beskatning av fast eiendom i form av eksempelvis eiendomsskatt.

       Kristelig Folkeparti mener det er umulig å finne et rettferdig takstsystem for inntektsskatt på bolig, samtidig som det ikke er mulig å finne et rettferdig takstsystem for formuesskatt på bolig. Ensidig bruk av formuesskatten vil kunne innebære at boligskatten i større grad veltes over på alle typer formue, hvor eksempelvis bankinnskudd er spesielt hardt beskattet allerede, og dagens næringsformuesbeskatning rammer spesielt sjølstendige næringsdrivende sterkt i forhold til eiere av f.eks aksjeselskap.

       Det mest sentrale i debatten om boligskatt er derfor nå om en ønsker en samlet behandling av takstsystemet og satser for all skatt på bolig. Senterpartiet ønsker, som tidligere nevnt, en helhetlig behandling av saken. Derved har partiene mulighet for å legge fram sine helhetlige skatteforslag når det gjelder bolig. Det er dette boligeiere både ønsker og har behov for å få avklart.

       Senterpartiet viser ellers i innstillingen til merknader om å utvide sparestimulerende ordninger til sparing med skattefradrag, såkalt SMS, etter tilsvarende satser som aksjesparing med skattefradrag - altså 5.000 kr i klasse 1 og 10.000 kr i klasse 2. Det er svært vesentlig i den situasjonen Norge nå er inne i, med en oljefyring av norsk økonomi som er så sterk at vi ikke tåler det, at det blir gitt sparestimulerende ordninger også til de grupper som ønsker å spare på tradisjonell måte gjennom bank.

       Når det gjelder beskatning av kostgodtgjørelse på tjenestereiser, mener Senterpartiet at hensynet til enkle og lett praktikable skatteregler tilsier bruk av skattefrie sjablongsatser for kostgodtgjørelse. Det betinger at satsene for kostgodtgjørelse fastsettes slik at de normalt dekker utgifter til kosthold, men heller ikke mer.

       På vegne av Senterpartiet vil jeg ta opp forslagene nr. 8 og 17, som vi står bak.

       Jeg har lyst til å gå gjennom et par av disse. Vi har ønsket å øke toppskatteinnslagspunktet med 20.000 kr, både i skatteklasse 1 og i skatteklasse 2. Vi mener det er en nødvendig økning for å sikre seg mot at man for hvert år som går - slik det faktisk har skjedd - får en større gruppe skattytere som faller inn under toppskatteinnslagspunktet, fordi man når det gjelder disse innslagspunktene har en opparbeidet underregulering i forhold til lønnsutviklingen. Vi mener også prinsipielt at toppskatten ikke skal slå inn på det vi kaller vanlige inntekter, og har en målsetting om å øke toppskatteinnslagspunktene enda mer enn det vi kan gjøre over ett års budsjett.

       Vi mener også at man bør gi skattelettelse til alle. Det har vi gjort gjennom vårt forslag i innstillingen om å øke klassefradraget med 2.000 kr i skatteklasse 1 og med 4.000 kr i skatteklasse 2. Vi synes også det er redelig når vi diskuterer store reformer som går på endringer i skattegrunnlaget, som den diskusjonen som nå pågår om å endre systemet for boligbeskatning - at vi også synliggjør hvordan vi vil finansiere en slik endring og ikke går inn for forslag som vi ikke viser finansieringen av i løpet av året, som ikke er innarbeidet i budsjettet. Jeg synes at noen partier har en uheldig praksis på dette området, ikke minst partier som f.eks til stadighet snakker om at de har foreslått gradert moms, men som aldri har finansiert det i sine alternative budsjetter og derfor aldri kan vise hvordan de faktisk finansierer det, slik at det blir et valg for folk hvilke ordninger de skal forholde seg til. Derfor har vi tatt frem vårt forslag om helt å fjerne fordelsbeskatningen på bolig, og vi har finansiert det gjennom vårt alternative budsjett.

       Vi foreslår også en reduksjon av formuesskatten. Vi mener prinsipielt at vi ikke burde ha formuesskatt i Norge, men vi innrømmer at det ikke er mulig over ett budsjett å fjerne den. Vi mener formuesskatten er en særskatt på norsk eierskap i norske bedrifter. Vi synes det er uheldig. Vi synes også at utformingen av formuesskatten i Norge er dårlig, fordi den slår inn på veldig lave formuesverdier, og mener at innslagspunktene for formuesskatten også burde øke.

       Det må være til ettertanke for en del at vi nå er i en situasjon hvor rentenivået - altså avkastningen på penger satt i banken bl.a. - er så lavt at det, koblet med formuesskatten på høyeste trinn, innebærer det Høyre har advart om flere ganger ved behandlingen av formuesskatten: at vi faktisk har mer enn 100 % beskatning av avkastningen på formue hvis den er plassert direkte i bank. Det burde vi ikke ha. Det er dårlige incentiver, ikke minst dårlige spareincentiver i den situasjonen vi er oppe i i dag. Det vil innebære at folk er lite interessert i å plassere pengene sine til sparing, fordi man opplever at formuen over tid vil bli mindre, ikke større, av å sette penger til side. Vi har derfor foreslått - ikke bare på grunn av dette - sparestimulerende tiltak i to hovedpunkter i forbindelse med vårt budsjettopplegg. Det er sparestimulerende tiltak overfor ungdom. Vi mener at det er på tide å utvide BSU-ordningen både når det gjelder å øke det årlige sparebeløp og maksimalbeløpet. Vi ser at boligprisene øker drastisk, mens de årlige sparebeløpene i BSU-ordningen har stått stille siden skattereformen, og man får faktisk en mindre prosent av boligen i dag dekket gjennom oppspart egenkapital i BSU-ordningen enn man gjorde da man innførte BSU-ordningen. Vi synes ikke dette er riktig, vi synes altså at BSU-ordningen bør utvides, og jeg er glad for at det er flere partier som i denne omgang har støttet vårt forslag her.

       Vi mener også at AMS-ordningen bør utvides drastisk. Det er vårt forslag til sparestimulerende tiltak, og jeg synes det er litt påfallende at selv om Senterpartiet sier at det er behov for å innføre sparestimulerende tiltak i dagens økonomi, så velger de det forslaget som ingen andre partier står for, og som det derfor ikke er mulig å få gjennomslag for, nemlig å gjeninnføre sparing med skattefradrag direkte i bank.

       Vi mener at det er en positiv sidevirkning ved et sparestimulerende tiltak som AMS, nemlig at det styrker norsk eierskap, at det vil bidra til at nordmenn eier større deler også av norske selskaper.

       I proposisjonen foreslår departementet og Regjeringen å videreutvikle en del av de forhold som er blitt tatt opp når det gjelder opsjoner i forbindelse med behandlingen av skattelovsendringer i mai måned i Stortinget. Høyre var på det tidspunktet uenig, og vi er fortsatt uenig i den metoden for beskatning av opsjoner som den gang ble gjennomført. Vi mener at det var en politisk sak, ikke en skattemessig sak. Det som er foreslått er usymmetrisk, det er beskatning av en fordel på et tidspunkt da fordelen ikke er inntrådt, og derfor anses den som helt urimelig. Og den har det helt spesielle forhold ved seg at en rekke norske som er ansatt i internasjonale selskaper, ikke får ta del i de ordninger som finnes for å stimulere til medeierskap i det selskap de er ansatt i. En rekke internasjonale selskaper bruker nettopp opsjoner etter lange ansettelsesforhold som en måte for de ansatte til å bli medeiere på. Det har man effektivt satt en stopper for gjennom omleggingen av skattesystemet.

       Vi kommer ikke til å gå inn for de lovendringene som er foreslått i proposisjonen, derimot har vi sammen med Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen tatt opp et forslag hvor vi i alle fall gir mulighet for å bruke de gamle opsjonsreglene for ordninger av typen opsjoner til alle ansatte i en bedrift, altså det som også LO har satt som et vesentlig krav for at man skulle ha opsjoner. Jeg synes det begynner å bli mer og mer påfallende at statsminister Thorbjørn Jagland kan snakke om at man ønsker å stimulere til mer medarbeidereie. Men hver gang vi tar opp et forslag eller en sak knyttet til dette, stemmer Arbeiderpartiet imot her i salen.

       Det er ikke slik at det blir mer medarbeidereie av at man bare prater om det, det blir ikke det av at man lager større vanskeligheter for folk når det gjelder å delta i de ordningene som faktisk finnes i en del bedrifter. Derimot burde vi stimulere det gjennom måten vi utformer vårt skattesystem på, både når det gjelder opsjoner og kjøp av aksjer i bedrift på vanlig måte.

       En spesiell type medarbeidereide bedrifter er små bedrifter som faller inn under delingsmodellen. Også her er det slik at de endringene som ble gjort i forbindelse med evalueringen av delingsmodellen i fjor, ikke tok hensyn til de spesielle strukturene. Den måten lønnsfradraget er utformet på, betyr at man motvirker medarbeiderskap. Det betyr at det kan bli høyere eierskatt i en bedrift hvis man lar noen av de ansatte bli medeiere. Det betyr også at det blir høyere skatt på de bedrifter som etableres med flere eiere, med f.eks fem - seks personer. Det er veldig mange av den type bedrifter som i dag etableres, ikke minst innenfor det kunnskapsbaserte og kompetansebaserte næringslivet i Norge.

       På samme måte som familiefirma og familiebedrifter straffes med det høye personinntektstaket og med det dårlig utformede lønnsfradraget, rammes medarbeiderfirmaene av nettopp de samme reglene. Vi foreslår derfor i forbindelse med denne innstillingen å endre både personinntektstaket og beregningen av lønnsfradrag. Vi foreslår et tretrinns tak i delingsmodellen, som i mye større grad retter seg mot å etablere et tak på det nivå hvor daglige ledere i sammenlignbare bedrifter avlønnes. Vårt tak er utformet i forhold til hvor store lønnskostnader man har i bedriftene, og det er ikke mer enn tre uker siden Dagens Næringsliv hadde en reportasje som viste at for ansatte daglige ledere varierte avlønningen i veldig stor grad med antallet ansatte i bedriften. Vi tror det er et meget treffsikkert mål for å ha et tak i en delingsmodell som ikke oppfattes som urimelig for de små bedriftene. Det personinntektstaket som i dag er lagt i delingsmodellen, er kun et « luftehull » for bedrifter med mange ansatte eller bedrifter som er svært, svært lønnsomme. Den store hopen av små og mellomstore bedrifter kommer aldri i en lønnsomhetsgrad som nærmer seg delingsmodellen. Likevel kan de bli utsatt for konkurranseulikhet på grunn av regnereglene innenfor delingsmodellen.

       Dette er viktig fordi de fleste partier her er enig i at fremtidens største utfordring, nemlig pensjonsforpliktelsene, faktisk må løses på to parallelle måter, nemlig sparing av oljeinntekter i dag og økning av vekstkraften i norsk økonomi. Og vi mener at en bedre delingsmodell, stimulans til medeierskap og ikke minst mulighet til avskrivninger for forsknings- og utviklingsutgifter er viktige tiltak for å øke vekstraten i norsk økonomi og bidra til en bedre fastlandsøkonomi i fremtiden. Og vi mener at økt toppskatt, som har vært en viktig del av andre partiers skatteopplegg, er helt feil vei å gå Det forverrer delingsmodellen, og det forverrer muligheten til å få moderate lønnsoppgjør i de kommende årene.

       I forbindelse med innstillingen har Høyre sammen med Stephen Bråthen tatt opp et tema som er blitt mer og mer påfallende. Det er den snikende skatteskjerpelsen som faktisk foregår innenfor skattesystemet. En rekke fradragsordninger reguleres ikke. Det innebærer at man for hvert år for enkelte grupper øker beskatningen. Det har vært stor fokusering på at pensjonsbeskatningen skal skjerpes. Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti uttalte nå ærlig nok da vi behandlet velferdsmeldingen, at det hadde de som intensjon. Men faktum er at Senterpartiet går like langt ved at de lar være å regulere verdien av særfradraget for alder.

       I tillegg har vi en rekke andre fradrag som ikke endres. Forsørgerfradraget er ikke endret på mange år, sjømannsfradraget er ikke endret siden skattereformen, finnmarksfradraget er ikke endret, privat syke- og ulykkesforsikring beskattes reelt sett høyere, og sluttvederlaget i AFP-ordningen beskattes mer fordi man ikke regulerer de ulike innslagspunktene og fradragsbeløpene. Punktene er flere.

       For oss er det vesentlig å påpeke at dette er en måte å foreta skatteskjerpelser på som vi mener er uheldig. Vi synes det svekker troverdigheten ved de skattereformer vi faktisk gjennomfører, fordi alle fordelingsvirkninger endrer seg når man lar være å endre slike fradragsordninger. Og det er et viktig signal til norske velgere i forhold til behandlingen av bunnfradraget i forbindelse med boligskatten. Hvorfor skal man tro mer på at Arbeiderpartiets 900.000 kr som bunnfradrag i takstsystemet skal reguleres, når man har vist at man ikke regulerer det i noen andre sammenhenger, men lar det foregå en stille skatteskjerpelse hele veien?

       Disse beløpsendringene er oppfølging av forslag som Høyre tok opp i et eget Dok.nr.8-forslag i fjor om å inflasjonsjustere fradragsordninger.

       Jeg har til slutt lyst til å berøre noen temaer i proposisjonen fra Regjeringen. Vi støtter forslaget om å legge om det særskilte automatiske skattefradraget man får når man får grunn- og hjelpestønad. Og det gjør vi fordi vi mener det ikke er riktig at man skal ha et fradrag av denne typen, som er et fradrag for ikke-dokumenterte utgifter. Slik ordningen fungerer i dag, betyr det å fjerne dette ikke å øke forskjellene, men at en del grupper som får mindre stønad fra det offentlige ved spesielle sykdommer eller har andre særlige utgifter, ikke lenger skal få et automatisk fradrag. Men det betyr ikke at vi endrer den fradragsordningen som gjør at de kan få et fradrag hvis de har dokumenterte utgifter. Det har vi også presisert ganske sterkt i innstillingen. Vi er ikke enig i fjerning av fradraget for dokumenterte utgifter ved store sykdommer eller ved andre handikap f.eks som krever spesielle utgifter dekket. Vi synes ikke at det øker forskjellene å fjerne den ordningen som er i dag. Det er en ordning som gir et fradrag for utgifter som en rekke mennesker faktisk ikke har, og det er langt bedre treffsikkerhet i å overføre de pengene til dem som har størst behov for dem. Og det gjør vi ved behandlingen av sosialbudsjettet ved å øke grunn- og hjelpestønaden for de tyngste gruppene.

       Vi har også i denne innstillingen en oppfølging av en del av vår treleddete omlegging til kontantstøtte. Vi har foreslått å øke fradraget for pass og stell av barn med 13.000 kr, altså en maksimalgrense på 13.000 kr. Denne omleggingen er knyttet tett opp til vårt kontantstøtteforslag. I og med at vårt kontantstøtteforslag ikke fikk flertall ved behandlingen av familiekomiteens innstilling til budsjettet, kommer vi ikke til å ta opp det forslaget, men vi kommer til å gjøre som vi har gjort flere år, forsøke å få til en økning på 5.000 kr i maksimumssummen ved å støtte opp om det forslaget SV har tatt opp, som tilsvarer et forslag som Høyre har tatt opp ved flere tidligere budsjettbehandlinger.

       Lærlingforslaget som er tatt opp, er et forslag som Høyre har gitt sin klare tilslutning. Vi mener det er treffsikkert. Vi har faktisk - for å replisere til saksordførers innlegg - flere ganger tidligere foreslått å øke tilskuddssatsene. Da vi ikke har fått flertall for å øke tilskuddssatsene utover Regjeringens opplegg, mener vi at vi kan oppnå det samme nå ved å støtte et fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger. Det er en stimulans til å skape flere lærlingplasser, og det hadde jeg faktisk håpet at Arbeiderpartiet ville innse, når vi er på vei inn i et år hvor det er en stor manko på lærlingplasser i arbeidslivet, og hvor vi faktisk er i en situasjon hvor Reform 94 bidrar til at man får et A-lag og et B-lag i utdanningen ved at noen får en oppdatert læretid i næringslivet, mens andre faktisk får en mindre oppdatert undervisning på skolen. Vi ønsker ikke denne A- og B-delingen. Derfor ønsker vi flere lærlingplasser og synes at et fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger vil være bra for å stimulere til dette.

       Til slutt kostgodtgjørelse: Vi har fra Høyres side tatt opp spørsmål knyttet til de nye kravene til legitimasjon av utgifter og legitimasjon av overnatting i forbindelse med tjenestereiser, for ikke å måtte beskatte kostgodtgjørelse. Vi ser at departementet er villig til å foreta en ny vurdering av disse reglene. Vi mener at det er uheldig å vedta regler som bare medfører kostnadsøkninger for andre offentlige etater og for private bedrifter. Vi har derfor sagt at endringen bør gå i retning av å tenke mer sjablongmessig på de diettsatsene som faktisk fastsettes, og at det ikke skal være overnattingsstedet som er avgjørende for om man blir beskattet eller ikke. Vi håper at departementet ser at dette kan virke kostnadsøkende både på statens budsjetter, på kommunenes budsjetter, for de private bedriftene og derfor ikke fører millimeterrettferdigheten så langt at man fortsetter med det regelverket som ble vedtatt fra 1996.

       Til slutt vil jeg få lov å ta opp de forslag som Høyre står alene om, og de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

       I SVs opplegg har vi tatt ut to vesentlige deler for å gi skattesystemet en bedre profil. Det første jeg vil trekke frem, gjelder forslaget om en betydelig økning av minstefradraget. For å gjøre skattesystemet mer progressivt må man også gi lettelser i bunnen, og da gjør vi det ved to grep: for det første ved å øke minstefradragets grense med 4.000 kr til 35 300 kr og dessuten ved å øke fradragsprosenten. Her får vi ikke følge av andre enn Senterpartiet, som for første gang har gått på en endring av minstefradraget. Jeg tror at flere partier, som ved revurderingen av toppskatten, vil følge når de ser at skattetrykket på de lavere inntektene i Norge er relativt høyt, og at vi ikke får den avstanden i skatteprosent mellom lave og høye inntekter som de fleste hyller og appellerer til, men som det er lett å påvise ikke lenger er til stede i skattesystemet.

       For det andre har SV et forslag om å øke toppskatten, ikke bare prosentvis ved gjeldende grenser - der følger vi Regjeringen - men også vårt stadige forslag om å innføre en tredje klasse, et tredje trinn i toppskatten.

       Vi registrerer med glede at stadig flere røster, en stadig bredere opposisjon fremtrer når det gjelder prinsipper og virkninger av skattereformen, som ble vedtatt i 1991. Det grunnleggende problem i skattereformen er at det man forstår - både folkelig og faglig - med skatteevneprinsippet, ikke står i forhold til en rekke av hovedreglene i skattereformen. Her gjelder spesielt det forslaget som vi opptar også i denne innstillingen, nemlig å gjeninnføre ordinær skattlegging av aksjeutbytte på mottakers hånd. Det gjelder forslag nr. 19, som er kombinert med et forslag om å annullere den såkalte RISK-metoden, slik at kapitalbeskatningen kommer mer på linje med beskatning av arbeid. En fremtidig skattereform må ikke bare inneholde en omlegging fra skatt på arbeid til skatt på bruk av ressurser og forurensning, men også en omlegging i retning av sterkere vekt på kapitalbeskatning. Det fremstår for folk at inntekt vunnet ved avkastning av kapital, er betydelig lavere beskattet, endog ikke beskattet, når de måler den i forhold til sin egen arbeidsinntekt, selv om den er på middels nivå.

       I innstillingen har SV også satt søkelyset på de økende priser for barnehageplasser, som kan komme opp i et snitt på 3.000 kr for ett barn. Her har vi i tillegg til øvrige politiske initiativ også skattepolitisk fulgt dette opp ved å legge inn et forslag knyttet til foreldrefradragets størrelse. Det har vi tidligere ikke gjort, men denne gangen øker vi beløpet for fradrag med 5.000 kr, og jeg tror at dette kan være et mulig politisk grep, som kan vinne større oppslutning etterhånden når vi ser utslagene av de økte egenandelene for barn i barnehager.

       For øvrig er vi glad for at man omsider har fått samlet et effektivt flertall for å gi fritak for arbeidsgiveravgift for lærlinger som går inn under lovverket om fagopplæring. Det har vært en lang politisk sak som begynte med et selektivt fritak for en viss aldersgruppe, men som nå blir et endelig vedtak knyttet til lærlingordningen.

       Jeg vil avslutningsvis ta opp de forslagene som SV står sammen med andre om eller alene bak. Det er forslagene nr. 19, 20, 21, 22 og i tillegg forslag nr. 23.

       Kristelig Folkeparti mener det er uheldig når flertallet på denne måten så å si heller barnet ut med badevannet i stedet for å rette oppmerksomheten mot de tilfellene der det jukses, og der en klart bryter forutsetningene som ligger til grunn for opsjonsinstrumentet. Kristelig Folkeparti vil derfor gå mot den foreslåtte endringen og fremme sitt eget forslag sammen med Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen når det gjelder utformingen av skatteloven § 42 trettende ledd.

       Fritaket for arbeidsgiveravgift for lærlinger er nevnt av flere, også av saksordføreren. Det er noe som er tidligere vedtatt i Stortinget, men Regjeringen har altså ikke fulgt opp dette. Jeg merket meg saksordførerens - skal vi si - forsøk på å forklare hvorfor det ikke har skjedd. Når vi ser at flere tusen lærlinger med rettigheter etter Reform 94 ikke får den tiltenkte lærlingplass de hadde løfte om og forhåpninger til, da vil nettopp et slikt tiltak med arbeidsgiveravgiftsfritak for lærlingplass kunne gi en viktig og nødvendig effekt. Jeg syns det er mer enn forunderlig at Arbeiderpartiet ikke ser dette, men gjentar argumenter vi har hørt tidligere. Det er også viktig å få en god og stabil tilgang på lærlinger for å sikre bedriftene nødvendig kompetanse og kontinuitet med hensyn til faglærte medarbeidere.

       Jeg minner også om Kristelig Folkepartis forslag i denne sammenheng når det gjelder overavskrivning av FoU-utgiftene, som særlig ville kunne imøtekomme de mindre bedriftenes muligheter for å hente inn nødvendig forsknings- og utviklingskompetanse for å sikre at bedriftenes produkter hele tiden holder den kvaliteten og det prisnivået som er nødvendig for å møte en tøff konkurranse i markedet. Samtidig vil en slik ordning kunne gi incentiver til innovasjon og nyutvikling, som er nødvendig for bedrifter som hele tiden må være i forkant av den teknologiske utvikling.

       Kristelig Folkeparti foreslår at boligspareordningen for ungdom forbedres, og da slik at årlig maksimalt beløp økes til 15.000 kr med en total ramme på 90.000 kr. Det vil bety et provenytap på antatte 90 mill. kr. Jeg syns det er synd at det ikke skal være mulig for partier som ser nødvendigheten av sparing, å finne sammen i et felles forslag på dette punkt.

       Det er flere grunner til at Kristelig Folkeparti når det gjelder sparing, har prioritert boligspareordningen for ungdom. For det første er det den alminnelige prisutvikling som gjør det nødvendig å justere disse satsene opp. Dessuten ser vi - og nå kan jeg sammenlikne med min egen situasjon da jeg som nyutdannet cand.real fra Universitetet i Oslo både møtte presset knyttet til å vedlikeholde min studiegjeld og presset med de etableringskostnader som vi måtte gjennom for å etablere en ny, ung familie - at mange unge møter i dag hverdagen med en høy studiegjeld, med høye boligpriser og med atskillig mindre gunstige skattebetingelser med hensyn til å etablere seg i boligmarkedet enn vår generasjon hadde. Derfor er boligspareordningen for ungdom et viktig virkemiddel for å lette noe av presset for de unge som skal etablere seg i dag.

       Til slutt boligskatten, som representanten Per Olaf Lundteigen var inne på. Det går klart fram av det vi har sagt tidligere og det som også står i innstillingen, at Kristelig Folkeparti ønsker å fjerne hele fordelsskatten ved å bo i egen bolig. Jeg er enig med representanten Lundteigen i at vi trenger en samlet behandling når det gjelder boligskatten, fordi boligskatten er et forholdsvis upresist ikke-etablert begrep for den trippelskatten vi har gjennom fordelsskatten ved å bo i egen bolig, gjennom formueskatten og gjennom eiendomsskatten. Etter Kristelig Folkepartis mening behøver vi ikke en slik trippelbeskatning for å ta vare på den viktige fordelingsvirkningen vi bør tilstrebe i skattepolitikken.

       Vi må ha et takstsystem. Der er jeg helt enig med Per Olaf Lundteigen, og det kan godt være at vi har uttrykt oss slik i Kristelig Folkeparti tidligere, at det har kunnet skape tvil om det takseringssystem vi er på jakt etter. Så la nå den tvilen feies til side! Vi tror ikke det blir enkelt å finne et slikt godt takseringssystem. Det blir vanskelig, men forhåpentligvis ikke umulig. Men vi tror faktisk at denne oppgaven vil bli enklere om vi i hvert fall rydder til side én av de tre skattene, nemlig fordelsskatten. Jeg er nok i begrunnet tvil om hvorvidt saksordføreren, Per Olaf Lundteigen, har funnet - så langt i hvert fall - det forløsende svaret på hvordan dette takstsystemet skal slå ut. Og da forholder jeg meg til de innspill og utspill som Per Olaf Lundteigen har plantet rundt i media på ulike steder. Men vi har i grunnen både tillit og forventning til at saksordføreren skal legge på bordet et forslag, og at vi i fellesskap, vi som ser behovet for et slikt landsomfattende, rettferdig, konsekvent og forutsigbart takstsystem, skal kunne finne fram til en slik løsning.

       Med disse ordene vil jeg ta opp det ene forslaget som Kristelig Folkeparti har reist på egen kjøl, nemlig forslag nr. 24.

       Nåverande statsminister har tidlegare karakterisert opsjonsbruken til toppleiarar i næringslivet som eit uvesen, og da synest eg det er grunn til å minne om ei utsegn frå ein av Thorbjørn Jaglands forgjengarar, nemleg tidlegare arbeidarpartileiar Kyrre Grepp. Han snakka om eit samfunnsonde, som er omtrent det same som eit uvesen. Han sa at eit samfunnsonde reduserer ein ikkje, det utrydder ein! Det var da eit anna samfunnsonde enn opsjonsvesenet. Men eg synest det er grunn til å minne om at Arbeidarpartiet her brukar tid og krefter på veldig kompliserte reglar for å redusere uvesenet, i staden for å vere med på å utrydde det, slik RV fremma forslag om i Stortinget i januar i år. Men når uvesenet førebels skal behaldast, vil RV subsidiært støtte forslaget om å redusere det.

       Det andre punktet eg vil nemne, gjeld oppheving av særfrådrag for mottakarar av grunn- og hjelpestønad, altså ei skatteskjerping for folk som er funksjonshemma og har rett til grunn- og hjelpestønad. Det er absolutt noko av den mest usosiale skattelovendringa som ein kan tenkje seg. Det illustrerer veldig godt klasseprofilen på det som Regjeringa nå går inn for. Raud Valallianse er blant dei partia som er djupt ueinig i ei slik endring av skattesystemet.

       Derimot fremmer RV sjølv to forslag til forandring av skattereglane; det gjeld første setninga i § 78 nr. 1 i skattelova. Begge forslaga handlar om å foreslå skattelette for pensjonistar som er i det inntektsområdet som ligg like over minsteytingane frå folketrygda. Det eine forslaget RV fremmar, går ut på at ein skal forandre lovteksten slik at særfrådraget, som ein del pensjonistar har rett til, medverkar til å redusere skatten også for dei som ligg i området nedst nede mot minsteytingane, altså folk som har inntekter på nokre titusen over 67.000 kr. For dei er det slik i dag at dei har særfrådraget på den lønnsoppgåva som dei får tilsendt frå trygdekontoret i januar, men det er den einaste plassen dei har særfrådraget. Det blir nulla ut i praksis. RV foreslår å forandre lova slik at verknaden av særfrådraget medverkar til å redusere skatten deira, slik meininga er med særfrådraget. Det er å halde folk for narr å halde oppe ordninga slik den er i dag.

       For det andre foreslår RV ei endring slik at ein skal få avvikla den nåverande ordninga, som faktisk betyr at dei nest fattigaste pensjonistane, dei som har ei inntekt frå 67.000 kr og opp mot rundt 125.000 kr for einslege personar, er den skattytargruppa i Noreg som har den aller høgaste marginalskatten. Det er eit mishøve som kanskje ikkje er tilsikta, det veit eg ikkje. Men det er i alle fall slik at dei må betale ein marginalskatt på 55 % av den inntekta dei har utover det skattefrie beløpet på 67.000 kr. Det er etter RV sitt syn djupt urimeleg og heilt i strid med prinsippet om progressiv skattlegging at den nest fattigaste skattytargruppa skal ha den aller høgaste marginalskatten.

       Ut frå dette vil eg ta opp RVs mindretalsforslag, som er gjengitt i innstillinga. Eg vil nok ein gong etterlyse dei andre partia som seier dei er veldig opptatt av minstepensjonistane og deira levekår, og av dei som ligg ned mot minstepensjonistinntekt. Når skal dei andre partia bli med på å ta fatt i dette spørsmålet og vere med på å prøve å få gjort slutt på at dei nest fattigaste pensjonistane skal ha den aller høgaste marginalskatten i Noreg? Eg er heilt open for at det kan gjerast på andre lovtekniske måtar enn slik RV foreslår. Men skal andre parti verke truverdige, må dei kome på banen og bli med og fremme forslag til alternative måtar å gjere det på.

       Det er også bakgrunnen for at det som i Venstres alternative budsjett var hovedgrepene i skatteopplegget for neste år, som er knyttet til overgangen fra rød til grønn skatt, og som i og for seg kunne ha fått sin lovtekniske oppfølging i enkelte elementer av dette lovforslaget, ikke er fremmet, ut fra det resonnementet at vi ønsker ikke - iallfall som hovedregel - å bidra til at elementer i dette skal løsrives fra den viktige sammenhengen at dette er et reelt skifte og ikke bare en merskattebelastning. Derfor er det i og for seg flere forslag som kunne vært fremmet i denne sammenhengen. Det ble ikke gjort; det er bare vist til det samlede opplegget som kom fram i finansinnstillingen og ved behandling av B.innst.S.nr.1.

       Det som jeg allikevel meget kort vil rette oppmerksomheten mot, er et par forslag som Venstre er med på, og som er ganske viktige i det som virkelig er en av våre hovedutfordringer. I en tid da alt går så bra som det gjør i landet akkurat nå på grunn av store oljeinntekter, er det viktig sterkere og klarere å berede grunnen for det vi skal leve av i framtiden når vi ikke har fullt så store oljeinntekter og fullt så høye oljepriser, nemlig et fastlandsbasert næringsliv som kanskje mer er tuftet på bruk av billig hjernekraft enn på bruk av billig annen kraft - slik framtidens næringsliv sannsynligvis kommer til å være. Da er det to forslag her som er viktig.

       Det ene forslaget har vært omtalt av flere talere, og gjelder spørsmålet om opsjonsreglene som er til behandling - § 42 trettende ledd. Nå er det slik at opsjonsregler er det ikke bra å snakke om om dagen. Like fullt handler det i denne sammenhengen om et forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen som åpner for at opsjoner kan brukes for alle ansatte i en bedrift. Hvilke tilfeller er det da vi snakker om, og hva er det vi mener med opsjoner i denne sammenhengen? Det gjelder en type bedrifter som nå er i ferd med å vokse veldig i landet, sånn litt skjult i forhold til den offentlige debatt, nemlig en masse små, kunnskapsbaserte teknologibedrifter med én eller noen få ansatte, og som alle tror og mener kommer til å utvikle seg til å bli viktige arbeidsplasser for Norge framover. Men så er det sånn at en er svak i fødselen. Det er vanskelig å drive fram disse bedriftene i konkurranse med etablerte bedrifter som har lønnsevne til å betale markedsprisen for den høyt kvalifiserte arbeidskraften som trengs i en del av disse bedriftene.

       Hvis vi ønsker disse bedriftene, må vi søke etter virkemidler som bidrar til at de i utgangspunktet svake bedrifter evner å holde på sine ansatte. Dette er bedrifter som langt på vei har kapitalen sin plassert i hodet til de ansatte. Det er kanskje flere måter å gjøre det på, men en måte er å binde dem til bedriftene ved nettopp å gi dem adgang til å bli medeiere i bedriften over tid - det som i økonomisk slangspråk kalles å ta del i bedriftenes oppside. De vil være villig til å gå i bedriften for en lavere lønn enn markedet ellers vil betale for deres arbeidskraft, mot at de får ta del i den verdiøkning som ligger i den bedriften de er med å utvikle i kraft av det de har av kunnskap. Når litt av denne voldsomme, negative støyen rundt begrepet opsjonsavtaler kanskje har lagt seg, bør et sånt forslag være noe for alle å snuse på - nemlig hvordan vi skal kunne hjelpe mange av disse små kunnskapsbaserte bedriftene gjennom fødsel og barndom til de evner å betale for den arbeidskraften som de trenger. Derfor er Venstre med på forslag 1, som er veldig forskjellig fra tankegangen bak å ha et opsjonsregelverk som åpner for at noen få næringslivsledere kan få millioninntekter denne veien.

       Forslag 3 handler om å gi bedriftene adgang til å utgiftsføre mer enn de faktiske utgifter de har, når det gjelder å investere i mennesker og ny kunnskap - altså forskning og utvikling. Det trekker i og for seg i samme retning, og gjør det mulig for bedriftene å investere i framtiden ved at det blir skattestimulert til det.

       Til slutt: Det ble sagt noe om Venstres holdning til boligskatt av Senterpartiets skattepolitiske talsmann, Lundteigen, som også er ordfører for boligskatten som kommer til behandling sannsynligvis i vårsesjonen. Det er, for å fjerne all tvil om det, åpenbart at Venstre er imot den såkalte fordelsskatt for bolig. Når det gjelder de andre skattearter som rammer bolig, vil vi selvsagt ta stilling til det når det foreligger dokumenter til behandling i Stortinget. Det at det er blitt reist en debatt både av Grønn skattekommisjon og av det såkalte Zimmer-utvalget når det gjelder eiendomsskatt, og at vi i utgangspunktet bør være så åpne at vi er villig til å diskutere sider ved dette, bør ikke være grunnlag for å forskuttere noe standpunkt, i hvert fall ikke for Venstres del, når det gjelder den framtidige eiendomsskatten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet og debatten er avsluttet.