Sak nr. 2
Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Ragnhild Queseth Haarstad, Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim om lov om endring i lov av 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energiloven). (Endring av § 2-3 slik at konsesjoner for varmekraftanlegg over en viss størrelse og med betydelige interessemotsetninger forelegges Stortinget) (Innst.O.nr.14, jf. Dok.nr.8:85 (1995-1996))

TALERE:

       Paul Chaffey (SV)
(ordfører for saken):

       Dok.nr.8:85 er et lovendringsforslag som gjelder en endring av § 2-3 i energiloven. Forslaget er fremmet av Ragnhild Queseth Haarstad, Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim. Siktemålet med forslaget er å skape samsvar mellom Stortingets behandling av vannkraftutbygginger og Stortingets behandling av varmekraftverkutbygginger, som f.eks gasskraftverk.

       Dette forslaget ble fremmet i slutten av april, da debatten om gasskraftverk i Norge raste som verst. På den tiden fikk vi nok det klare inntrykk gjennom media at et bredt flertall i Stortinget kunne tenke seg å støtte et forslag av denne typen, i hvert fall så kom det på trykk intervjuer med talsmenn fra Arbeiderpartiet som nokså klart gav uttrykk for det.

       Nå kan man i ettertid lure på om det var mer taktiske motiver som gjorde at man gav det inntrykket den gang, at det var et behov for å roe ned opposisjonen mot gasskraftverk i egne rekker. Det er i hvert fall slik nå at SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er de partiene i energi- og miljøkomiteen som har valgt å fremme et forslag til lovendring i innstillingen, en lovendring som skaper et lovmessig samsvar mellom vannkraftutbyggingssaker og varmekraftverkutbyggingssaker, som f.eks utbygging av gasskraftverk er. Vi i dette mindretallet mener at det er den måten man bør gå fram på for å skape en formell og forutsigbar behandlingsmåte i forhold til søknader som måtte foreligge om konsesjonsbehandling av større varmekraftverk.

       Vi i dette mindretallet har riktignok hevet grensen noe i forhold til det som forslagsstillerne foreslo, for hvor store utbyggingssakene skal være for å bli behandlet i Stortinget, fra 10 MW til 50 MW. Det er en mindre endring som ikke betyr så mye i denne sammenhengen. Det dreier seg om at vi ikke ønsker å detaljbehandle helt ukontroversielle saker i Stortinget, men ønsker en framgangsmåte der større og kontroversielle utbygginger av varmekraftverk kommer opp i Stortinget som en fast prosedyre.

       Det betyr ikke at vi ønsker at detaljerte spørsmål som går på konsesjonsvilkår og utslippsvilkår, skal behandles i Stortinget. Det Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti foreslår, er en behandlingsmåte som gjør at Stortinget skal si ja eller nei til utbyggingssaker og eventuelt også legge føringer for den videre behandlingen av utslippsgrenser, konsesjonsvilkår eller andre spørsmål som Stortinget på det tidspunktet mener kan være viktige i en samfunnsmessig sammenheng. Den videre behandlingen av detaljer knyttet til utbygging av vannkraftverk, vil som nå være opp til NVE og Statens forurensningstilsyn.

       Det oppsiktsvekkende i denne saken er etter min mening i tillegg til at det nå ser ut til at Arbeiderpartiet har snudd i forhold til å støtte en lovendring, det brevet statsråden har sendt til energi- og miljøkomiteen. I det brevet, som er vedlagt denne innstillingen, er det en del synsinger og også påstander som er såpass spesielle at det er grunn til å kommentere dem.

       For det første er det et resonnement hvor en sammenlikner utbygginger av vannkraftverk og varmekraftverk i Norge, der det fremstilles som om miljøkonsekvensene av varmekraftverkutbygginger er langt mindre alvorlige enn miljøkonsekvensene ved større vannkraftutbygginger. Det er et noe spesielt synspunkt når man vet at det ved utbygging av varmekraftverk er en del utslipp både av klimagasser og annet som gjør at om man i det hele tatt skal sammenlikne vannkraftutbygginger med varmekraftverkutbygginger, så vil jeg tro at varmekraftverk kommer dårligere ut i et totalt miljøregnskap. Vi vet også at naturinngrepene kan være svært store også når det gjelder varmekraftverkutbygginger.

       For det andre virker det som om statsråden er av den oppfatning at det som i brevet blir kalt « bygging av gasskraftverk på generell basis » - det er uttrykket som er brukt - er noe Stortinget nå har behandlet, og at all framtidig behandling av gasskraftverk i Norge er noe man kan overlate til forvaltningen, og som Stortinget ikke behøver å blande seg borti. Det er et svært oppsiktsvekkende synspunkt, og det er såpass ytterliggående, vil jeg si, at heller ikke flertallet i energi- og miljøkomiteen i Stortinget har funnet grunn til å dele akkurat den oppfatningen, heldigvis. Flertallet, og der er også Arbeiderpartiet og Høyre med, ønsker at Stortinget skal behandle hver enkelt sak prinsipielt, men de ønsker dessverre ikke at det skal settes inn i loven som en egen bestemmelse på den måten man har det i forhold til vannkraftutbygginger.

       For det tredje ser det av dette brevet statsråden har skrevet til komiteen, ut som om statsråden mener at både utslipp og diskusjonen om utslipp fra gasskraftverk og også innvendinger mot bygging av gasskraftverk som måtte komme fra fagmyndighetene under de forskjellige departementer, er noe forvaltningen skal ta seg av, og som ikke har noe i Stortinget å gjøre som en egen diskusjon. Det er et svært spesielt standpunkt. Det virker som om tilliten til Stortinget ikke er spesielt utviklet i departementet. Det får nå så være. Man bør likevel ikke skrive i brev til Stortinget at denne type diskusjoner er avklart, eller at det er fagmyndighetene, eller forvaltningen, som skal ta seg av det, og at det ikke har noe med Stortinget å gjøre. Det er grunn til igjen å minne om at et demokrati har en del spilleregler man er nødt til å forholde seg til - også hvis man er statsråd, eller en del av forvaltningen - og at et demokrati bl.a innebærer at en nasjonalforsamling bestemmer i viktige saker.

       Dette var en stor diskusjon da gasskraftverkene ble diskutert og vedtatt prinsipielt i Stortinget i vår - det var stor diskusjon og stor uenighet om framgangsmåten den gang. Det er jo bakgrunnen for at dette lovendringsforslaget blir fremmet av forslagsstillerne. Og da er det høyst oppsiktsvekkende at statsråden på denne måten bekrefter behovet for å gjøre en lovendring slik forslagsstillerne foreslår, for å sikre i lovs form at man får en forsvarlig behandling når det gjelder utbygging av eventuelle gasskraftverk også i fremtiden. Det kan man godt mislike i forvaltningen. Det er for så vidt ikke noe som angår Stortinget hva man enkeltvis går rundt og tenker og mener i f.eks. Olje- og energidepartementet, men noe helt annet er det jo å legge opp til en behandlingsmåte der man fratar Stortinget innflytelse over noen av de viktigste miljøspørsmålene vi står overfor. Mitt syn er derfor at i et demokrati er det helt sentralt at i hvert fall de viktigste og mest kontroversielle spørsmålene blir forelagt Stortinget og avgjort der, og ikke avgjort som ordinære forvaltningssaker på bakgrunn av mer generelle diskusjoner man har hatt tidligere.

       Til slutt vil jeg ta opp forslag nr. 1, fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti, som er trykt i innstillingen.

       Det som forundrer meg mest i denne saken, er ikke Arbeiderpartiets, men Høyres rolle. Jeg har skjønt at Arbeiderpartiet overhodet ikke er interessert i, eller ønsker, å ta tak i en eneste sak som ikke kommer fra departementet. Man sier i komiteens innstilling til vedtak, II, ikke at saken skal behandles i Stortinget, men at den bør behandles i Stortinget - altså at en prinsippavklaring bør gis i Stortinget før konsesjon gis.

       At Høyre slutter seg til dette, synes jeg er alvorlig på bakgrunn av at man langt på vei fraskriver Stortinget all mulighet til å ha innflytelse på dette området. Det er altså ikke opp til Stortinget, men opp til departementet hvorvidt man ønsker at disse sakene skal behandles her i dette hus.

       Flertallet viser til at brev fra statsråden datert 31. oktober dette år gjør det helt klart at eventuelle nye søknader om bygging av gasskraftverk skal behandles i Stortinget. Jeg vil gjerne at representanten Frøiland - når hun kommer på talerstolen etter meg, og hun representerer flertallet - skal sitere de avsnitt i brevet der dette eventuelt skulle komme fram. Det som står i brevet fra statsråden, er følgende:

       « For utnyttelse av gass til kraftproduksjon er det viktig å skille mellom de generelle og prinsipielle spørsmål om slik utnyttelse, og behandling av de enkelte søknader om gasskraftverk. Regjeringen har lagt fram de generelle og prinsipielle spørsmål for Stortinget i egne meldinger. Stortinget ble invitert til å ta stilling til bruk av naturgass i Norge, herunder spørsmålet om bygging av gasskraftverk på generell basis ved behandlingen av ... »

       Videre står det:

       « På dette grunnlag foretar deretter forvaltningen konsesjonsbehandlingen av de enkelte utbyggingssakene. »

       Det er altså forvaltningen som skal foreta de enkelte konsesjonsbehandlingene.

       Man viser videre i brevet til at det kan være ulike syn på hva slags energibærere norsk energiproduksjon bør baseres på, og så sier man:

       « Dette er spørsmål av generell, prinsipiell art, som er drøftet i Stortinget basert på ovennevnte stortingsmeldinger og innstillinger. De føringer Stortinget her har gitt, ligger til grunn for forvaltningens behandling av de enkelte konsesjonssaker etter energiloven. »

       Klarere kan det ikke sies. Statsråden har overhodet ingen sans for at Stortinget skal blande seg opp i framtidige søknader, og flertallets henvisning til at det motsatte skulle være tilfellet, er i alle fall ikke å finne i det brevet som her er vedlagt.

       Så har altså Arbeiderpartiet og flertallet også i denne sak tatt et forbehold. Man henviser til Innst.S.nr.250 (1995-1996) om gasskraftverk i Norge, hvor man sier:

       « Av omsynet til ein heilskapeleg miljøpolitikk og den nasjonale CO₂-målsettinga vil det vera naudsynt med ei ny politisk handsaming dersom det seinare vert aktuelt å vurdera etablering av nye gasskraftverk. »

       - Altså: ikke behandling i Stortinget, men en « politisk handsaming », som man sier. Hva flertallet og Arbeiderpartiet legger i dette, vet selvsagt ikke jeg, men jeg vil gjerne få lov til å minne om at det er ikke mer enn en uke siden medlemmer av Arbeiderpartiet i denne sal anbefalte å sende forslag over til Arbeiderpartiets programkomite for « politisk behandling ». Det skal visstnok være der den politiske debatten skjer. Og det kan man jo forstå etter den iver man utviser for ikke å få saker behandlet i dette hus.

       I forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.38 (1995-1996) ble det fra flertallets side sagt at man skulle bygge gasskraftverk for eksport. I dag er det flere og flere sentrale arbeiderpartifolk som sier at man også skal bruke gasskraft innenlands. Jeg har tidligere stilt spørsmål ved hvor mange gasskraftverk man kan forvente at det skal bli bygd. Det er opplagt at dette er det ikke enkelt for noen å gi svar på, men det som vi i alle fall kan slå fast, er at det kommer til å bli flere. Det kommer til å bli mange - både for eksport og for innenlands bruk. Det kan også slås fast at Arbeiderpartiet og Høyre gjennom innstillingen i dag flytter ansvaret for norsk klimapolitikk ut av denne sal og over til NVE. Dette er beklagelig, og det er ikke minst beklagelig at Høyre er med på det.

Ranveig Frøiland (A) : Utbygging av vasskraft er regulert i energiloven, og Stortinget er sikra medverknad i sluttprosessen ved konsesjonsbehandling av saka. Så er spørsmålet: Treng dette vera like omfattande når det gjeld bygging av gasskraftverk? Etter Arbeidarpartiet si meining er det viktig at Stortinget er med på å behandla gasskraftverksaker ut frå ein heilskapleg energi- og miljøpolitikk, også sett i ein nordisk kraftmaknadssamanheng. Det har vi gjenteke fleire gonger, og vi meiner faktisk det vi seier. Fleirtalet i komiteen viser så til ein merknad der statsråden har gjort det klart at før det eventuelt blir behandla nye søknader utover dei to som departementet har til klagebehandling, skal sakene leggjast fram for Stortinget. Så spør representanten Enoksen om eg kan visa kor i brevet dette står omtala, men så les han sjølv frå brevet kor dette står, og viser til Innst.S.nr.250 (1995-1996), der fleirtalet sa veldig klart frå om at eventuelle nye gasskraftverk skulle til prinsipiell behandling i Stortinget og måtte sjåast i samanheng med ein heilskapleg energi- og miljøpolitikk. Enoksen les vidare nedover i brevet, og han siterer òg forvaltinga si rolle:

« Dette er spørsmål av generell, prinsipiell art, som er drøftet i Stortinget basert på ovennenvte stortingsmeldinger og innstillinger. De føringer Stortinget her har gitt, ligger til grunn for forvaltningens behandling av de enkelte konsesjonssaker etter energiloven. »

       Det er altså det som står i innstillinga, som ligg til grunn for forvaltinga si avgjerd. Då vi behandla gasskraftverksaka, sa fleirtalet i komiteen ja til dei to omtala gasskraftverka, men sa òg at før eventuelle nye skal byggjast, skal saka tilbake til ei politisk behandling i Stortinget.

       Det er altså slik at denne regjeringa - det kan høyrast ut som om den ikkje har noko ønske om å behandla saker i Stortinget - har lagt saka om dei to gasskraftverka fram for Stortinget, og den bad om Stortinget si vurdering. Slik kjem dei til å gjera i framtida også. Sjølv om det kanskje blir ei anna regjering som Senterpartiet er med i - det ser dårleg ut at dei klarar å ta på seg det ansvaret det er, og få til ein politikk som den regjeringa skal føra - har eg tillit til at kvar regjering vil koma til Stortinget når Stortingets fleirtal har skrive ei tilråding som lyder slik:

« Ved bygging av varmekraftverk med ytelse over 50 MW, bør konsesjon ikke gis før saken har vært forelagt Stortinget for en prinsippavklaring. »

       Eg reknar med at alle komande regjeringar vil følgja opp dette. Eg kan i alle høve berre seia at når det gjeld Arbeidarpartiet si regjering, er det heilt klart at dette vil skje. Vi meiner faktisk det vi seier, at Stortinget skal behandla prinsippavgjerder, men når det gjeld sjølve konsesjonen, ligg det til NVE og forvaltinga å behandla den, og eventuelle klager skal avgjerast av departementet.

       Dette føler vi oss komfortable med. Vi føler faktisk ikkje at vi har kompetanse her i Stortinget til å gå i gang med denne konsesjonsbehandlinga. Eg ønskjer heller ikkje at Stortinget skal ha den kompetansen, for vi har laga eit system der det er klare skilnader mellom kven som skal driva konsesjonsbehandling, og kven som skal ta dei politiske avgjerdene. Eg føler at Senterpartiet, SV og Kristeleg Folkeparti igjen har lyst til å diskutera gasskraftverksaka på nytt og på nytt og på nytt, men, som sagt, vi føler oss komfortable med at det vert ein prinsipiell diskusjon før eventuelle nye søknader vert avgjorde. Det kan godt henda at det kjem fleire gasskraftverk - kva veit eg om framtida? Men det skal altså sjåast i ein heilskapleg miljø- og energisamanheng, og det skal òg sjåast i ein nordisk samanheng. Det har Arbeidarpartiet sitt landsmøte sagt, og det seier òg Regjeringa vår. Og det kjem vi framleis til å halda på.

       Eg ber Arbeidarpartiet sine medlemer stemma for tilrådinga slik den ligg føre, og gå imot dei forslaga som ligg i innstillinga.

Gunnar Fatland (H) : Det er ingen tvil om at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Hillgaar ved behandlingen av St.meld.nr.38 (1995-1996) Om gasskraftverk i Norge la til grunn at eventuelle nye konsesjonssøknader utover de to som da forelå, må forelegges Stortinget til prinsippavklaring før en eventuell konsesjonsbehandling blir igangsatt. På det tidspunktet var allerede debatten reist om hvor konsesjonsmyndigheten i realiteten skulle ligge, og spørsmålet var allerede da debattert.

       En del av hovedbegrunnelsene i Dok.nr.8-forslaget fra de tre partiene er i overveiende grad rene politiske spørsmål og rene politiske motiver. I realiteten snakker en om en politisk konfliktgrad. Konfliktene rundt energiproduksjon og miljøhensyn er selvfølgelig politisk begrunnet. At det kan være ulike syn på hvilke energibærere norsk energiproduksjon bør basere seg på, er også et typisk politisk spørsmål. Disse må behandles på vanlig demokratisk måte gjennom debatt og avklaring i Stortinget, helt uavhengig av om slike prosesser blir lovfestet eller ikke.

       Ellers vil jeg hevde at sammenligningen med vassdragsreguleringer er lite relevant. En vassdragsutbygging innebærer store fysiske og irreversible naturinngrep. Den berører en rekke interessekonflikter. Det gjelder arealkonflikter, grunneierinteresser, turistinteresser, fiske- og jaktinteresser, det berører spørsmålet omkring flora og fauna, det biologiske mangfold og mye mer enn det. Et gasskraftverk derimot krever lite areal. Det gir stort sett de samme estetiske forstyrrelser som en hvilken som helst annen fabrikkbygning, og utslipp til vann og luft er helt forutsigbare når en kjenner hvilken teknologi som skal anvendes, og hvilken kapasitet gasskraftverket er beregnet på. Dessuten har et gasskraftverk en begrenset teknisk levetid, anslagsvis 25 år, og kan også lett fjernes dersom det skulle være gode grunner som tilsier det.

       Når det gjelder CO₂-utslippene, må disse selvsagt avveies mot klimapolitiske mål, og det vil selvfølgelig være en viktig del av en prinsippavklaring, slik det var det da vi debatterte St.meld.nr.38.

       Det samme gjelder NOx-utslipp og spillvarme, men disse må også konkret avveies mot mulige skadevirkninger i anleggets influensområde på faglig basis. Og det er Stortinget som fastlegger de overordnede rammer for hvilke klima- og utslippsmål som faginstansene skal ha som arbeidsgrunnlag.

       Som vi også er kjent med, har NVE nå gitt konsesjon for Naturkrafts gasskraftprosjekter på Kollsnes og Kårstø etter at Miljøverndepartementet, SFT og Direktoratet for naturforvaltning m.fl. har funnet små, men akseptable skadevirkninger.

       CO₂-spørsmålet diskuterte Stortinget før konsesjonsprosessen var gjennomført. Hadde Stortinget vært konsesjonsmyndighet i disse sakene, så er det min uærbødige påstand at både Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og SV fortsatt ville stått på sitt nei-standpunkt. Dette illustrerer på en god måte at saken i realiteten dreier seg om politiske standpunkt og motiver, helt uavhengig av det saklige og faglige utgangspunkt. Og jeg tror ikke det ville ha hatt noen særlig stor innvirkning på disse partienes syn på gasskraftverk om de ved behandlingen av St.meld.nr.38 hadde vært kjent med at SFT, f.eks på side 10 i sin rapport, skriver at et gasskraftverk neppe vil forverre forsuringsgraden lokalt i nevneverdig grad, altså et faglig klart uttrykt synspunkt på at dette ikke representerer de store skadevirkninger. Jeg tror ikke det ville ha påvirket standpunktet til de nevnte partier.

       Med utgangspunkt i at også forslagsstillerne begrunner sitt forslag om lovfesting av konsesjonsprosessen, eller Stortingets innvirkning på den, med å henvise til at en skal behandle denne type spørsmål, altså varmekraftverk, på linje med konsesjonssaker etter vassdragsreguleringsloven, har jeg, nær sagt for moro skyld, sett tilbake på en av de vassdragssakene som Stortinget senest behandlet. Det gjelder Nord-Trøndelags elektrisitetsverks søknad om å få bygge ut i Meråker. Det er en vasskraftutbygging i størrelsesorden omtrent som Alta-kraftutbyggingen. Og når en ser i dokumentet hvilke detaljerte opplysninger som Stortinget her håndterer - og som Stortinget blander seg opp i, eller tar stilling til - i forhold til hva faginstansene har gitt som anbefaling, er det sannelig ikke lite detaljeringsnivå. Og det endte da opp med et forslag til vedtak:

« Stortinget samtykker i at Nord-Trøndelag elektrisitetsverk får tillatelse til regulering av øvre del av Stjørdalsvassdraget og utbygging av kraftverk i Meråker, og i samsvar med proposisjonen og denne innstilling. »

       Tilrådingen fra Olje- og energidepartementet ligger ved som vedlegg. Dette viser at intensjonen, i hvert fall slik det er begrunnet i forslaget, langt på vei var å gjøre Stortinget til den reelle konsesjonsmyndighet også for gasskraftsaker, selv med de store forskjeller, som jeg har forsøkt å få fram, som det er mellom vassdragsreguleringer og varmekraftutbygging.

       Så har Høyre i innstillingen tatt opp en helt annen problemstilling, og det gjelder de rollekonflikter og habilitetsproblemer som kan oppstå i gjeldende konsesjonsprosesser, særlig i forhold til statseide konsesjonssøkere. Det var jo en viktig del også av forhåndsdebatten omkring gasskraftverkene at Naturkraft sitter med offentlige eiere, og at statsråden indirekte og direkte er generalforsamling for samtlige av disse. Et annet eksempel på slike rollekonflikter kan være Statoils funksjon i forhold til forvaltningen av SDØE-andeler i en tid der Statoil som selskap har store interesser i utenlandsk oljeproduksjon og utvinning, samtidig som de skal forvalte statens interesser, som kun er knyttet til norsk sokkel. Her ligger det helt åpenbare rollekonflikter, som en ikke uten videre kan avvise.

       Høyre har igjen vist til disse konfliktene og har også vist til de muligheter som foreligger for at det kan komme forpliktende internasjonale klimaavtaler som kan legge nye premisser for hvordan søknader om konsesjon for større varmekraftverk politisk og prosedyremessig bør behandles. Derfor har vi også fremmet et forslag, der vi ber om at en foretar en vurdering av hvordan slike søknader i framtiden bør behandles, hensyn tatt til ryddighet når det gjelder habilitetsspørsmål og mulige fremtidige klimapolitiske forpliktelser.

       Arbeiderpartiet har imidlertid i sine merknader ikke uventet avvist denne problemstillingen. De sier bl.a.:

« Det er ikke rettslig adgang til å foreta noen forskjellsbehandling av konsesjonssøkere uansett eierskap. »

Og Arbeiderpartiet hevder videre at

« det ikke foreligger noen sammenblanding mellom konsesjonsutøvelse og eiermyndighet ».

       Formelt sett er selvfølgelig dette riktig, men forholdet er jo at det ikke er den formaliserte sammenblanding vi snakker om, men det er den uformelle og den eventuelle politisk motiverte sammenblanding, eller mistanken om at slik sammenblanding finner sted, som er problemet. Dette ble til fulle belyst og dokumentert da gasskraftdebatten var på det heteste i vår og i sommer, i og med at dette var en problemstilling som svært mange tok opp gjennom innlegg i pressen, og redaksjonene i ulike aviser tok også dette opp og pekte på de habilitetsproblemene som kunne oppstå. Det betyr selvsagt ikke at en kan vise til at det formelt er tilrettelagt for det og bevisst tilrettelagt for det, men, som sagt, det er den uformelle sammenblanding som her kan være problemet. Det ville vært en stor fordel for alle parter hvis det var mulig å gjøre dette på en ryddigere måte, og på den måten fjerne den typen mistanke, som jeg er overbevist om i de fleste tilfeller er ubegrunnet.

       Høyre har i forbindelse med denne diskusjonen, som vi har vært innom mange ganger før, vist til at det mest ryddige selvsagt ville være at staten solgte seg ut av statlig forretningsvirksomhet og på den måten løste disse habilitetsproblemene og rollekonfliktene gjennom at en rett og slett fjernet grunnlaget for dem. Men slik som den politiske sitsen er i Stortinget for tiden, er det, som sagt, i denne sal dessverre ikke - i hvert fall ikke foreløpig - gehør for det forslag som vi har fremmet før.

       Til slutt vil jeg få lov å ta opp det forslaget fra Høyre som er tatt inn på side 4 i innstillingen, forslag nr. 2.

       Det er i dag stor skilnad på handsamingsmåten når det gjeld vasskraftverk og varmekraftverk. Dette er ein skilnad som det er vanskeleg å sjå ei god grunngjeving for. Bakgrunnen er nok i første rekkje at energilova er utarbeidd med tanke på heilt andre energisaker enn gasskraftverk og i ein annan historisk samanheng, m.a. gjeld det handsaming av konsesjonar for kraftliner. Men det er stor skilnad på kraftliner og gasskraftverk. Eg synest det er noko oppsiktsvekkjande at fleirtalet ikkje legg meir vekt på denne skilnaden.

       Eg ser at fleirtalet meiner at konsekvensane for miljøet og naturgrunnlaget er større og meir varige ved utbygging av vasskraft, og at det føreset Stortingets medverknad og godkjenning når det gjeld kva for vassdrag som kan verta utbygde og såleis få konsesjon. Fleirtalet meiner at den same trongen ikkje er til stades når det gjeld konsekvensane for det globale miljøet. Dette minner meg om at det er mest naudsynt å ha ein omfattande og demokratisk prosess når det gjeld det ein ser, medan det ein ikkje ser, t.d. global oppvarming, treng ein ikkje same deltaking i. Som kjent slepp gasskraftverk ut CO₂, som medverkar til drivhuseffekten.

       Dette er noko av den same tankegangen som har vore brukt i høve til miljødumping i sjøen, men alle veit at det også trugar miljøet. Nei, fleirtalet sine miljøargument mot dette framlegget er gammaldagse og held ikkje ved eit kritisk søkjelys på dei. Det er lite oppmuntrande i miljøsamanheng å sjå at eit fleirtal av dei folkevalde meiner at lovverket ikkje skal ta omsyn til at vi no er inne i nye problemstillingar knytte til miljø og naturinngrep, og at fleirtalet meiner ein ikkje treng demokratisk medverknad og kontroll i slike saker, noko ei lovfesting ville sikra.

       Den andre føresetnaden for å sikra stortingshandsaming etter vassdrags- og reguleringslova er knytt til konfliktnivået. Det kan ikkje vera nokon tvil om at konfliktnivået er til stades i fullt monn i spørsmål som gjeld bygging av gasskraftverk. Dette burde tilseia stortingshandsaming og såleis ei endring av energilova.

       Kristeleg Folkeparti meiner denne saka også dreier seg om tilhøvet mellom storting og regjering. Regjeringa og Arbeidarpartiet ønskjer tydelegvis ikkje noka innblanding frå Stortinget i desse sakene. Difor skal NVE kunne gje konsesjon åleine. Dette framlegget om endring i energilova går ikkje ut på - eg presiserer det i høve til det representanten Frøiland sa tidlegare i debatten - at Stortinget skal gje konsesjon, men heller seia ja eller nei til prosjekt ut frå dei opplysningane som er til stades. Det er framleis NVE som skal gje konsesjon og fastsetja konsesjonsvilkåra, medan SFT skal gje løyve til utslepp.

       Stortinget skal inn i prosessen på same måten som ved bygging av vasskraftverk. Kristeleg Folkeparti kan ikkje sjå at det er nokon prinsipiell skilnad mellom vasskraftutbygging og varmekraftutbygging. Vi meiner derimot at det er viktig å få eit lovverk som legg opp til lik handsaming i konsesjonssaker på energisektoren. Det er oppsiktsvekkjande at Høgre og Arbeidarpartiet ønskjer å halda på ein slik ulikskap i lovverket.

       Utbygging av varmekraftverk er etter vårt syn så viktig at Stortinget må vera med i handsaminga. Det legg også fleirtalet opp til gjennom sitt framlegg til vedtak II, men då er det vanskeleg å skjøna at fleirtalet sin motstand mot lovfesting er så bastant. Ein ønskjer å leggja opp til ein parlamentarisk praksis, men ein slik prosedyre står langt sterkare om den er lovfesta. Då er ein sikra at det vert stortingshandsaming.

       Denne saka kom opp i samband med at Regjeringa ville gje konsesjon til to gasskraftverk etter energilova. Eg finn grunn til å peika på at Stortinget ikkje har gjeve noka generell fullmakt til konsesjonshandsaming og godkjenning av alle dei kraftverka som eigarar og forvaltning ønskjer. Det kan synast som om det er tvil om statsråd Grete Faremo sitt svar til Stortinget kan tolkast slik, som streka under av representantane Enoksen og Chaffey. Eg har likevel merka meg at talspersonar i Arbeidarpartiet har sagt at eit tredje gasskraftverk må opp til handsaming i Stortinget før konsesjon vert gjeven, og at ein no lagar eit prinsippframlegg. Arbeidarpartiet og Regjeringa må no seia frå om dette er rett, og eg vil spørja statsråden om det er slik at handsaming av eit eventuelt tredje gasskraftverk ikkje vert starta opp utan handsaming i Stortinget.

       Eg føreset faktisk at svaret på dette spørsmålet er ja. Men er svaret ja, er det enda meir uklårt for meg kva som er gale med lovframlegg om ein slik handsamingsmåte. Det burde tvert om vera sjølvsagt.

       I pakt med demokratiske tradisjonar Kristeleg Folkeparti ønskjer å stå for, og av omsyn til likskap i lova mellom vasskraftverk og varmekraftverk tilrår eg Kristeleg Folkeparti sine medlemer å røysta for mindretalet sitt framlegg om endring i energilova.

Lars Sponheim (V) : Siden jeg er en av forslagsstillerne og Venstre ikke sitter i denne komiteen og dermed kan gi sitt besyv med, skal jeg gjøre det herved.

       Denne debatten og disse spørsmålene handler om miljøpolitikk og demokrati - miljøpolitikk fordi energipolitikk generelt og all kraftutbygging i Norge på forskjellige måter har hatt store konsekvenser for natur og miljø. Sånn er det også med den helt nye satsingen på utbygging av gasskraftverk i Norge. Men miljøkonsekvensene er annerledes når vi snakker om gasskraftutbygging, og tilsynelatende ikke like åpenbare for alle.

       På mange måter er det nok sånn nå i Norge at den store vannkraftutbyggingsepoken er over. I all hovedsak vil videre vannkraftutbygging handle om opprusting av eksisterende anlegg. Men energipolitikken blir på ingen måte mindre viktig enn tidligere. I praksis vil flertallets avvisning av mindretallets forslag bety at viktige deler av den folkevalgte styring med det vi kan kalle « tilbudssiden » i energipolitikken, etter hvert kan forsvinne. Dette innebærer dermed i realiteten et linjeskifte i forholdet mellom politiske myndigheter og kraftforsyningen.

       Men det er også demokratihensyn som ligger til grunn for forslaget om å gi Stortinget som folkevalgt organ en større rolle i debatten om eventuell framtidig videre utbygging av gasskraft i Norge. Forslaget, som nå er avvist av komiteflertallet, er et forsøk på å bevare en sterkest mulig folkevalgt styring med investeringsbeslutningene i energipolitikken. Demokrati kan, som det påpekes av mindretallet i innstillingen, kanskje være en mindre effektiv beslutningsprosess. I det minste gjelder dette om man utelukkende måler effektivitet i forhold til hvor raskt det er mulig å komme fram til en beslutning. Samtidig er det, ikke minst fra den nye regjering, sterkt vektlagt at åpenhet og demokrati skal få prege beslutningsprosessen. Derfor er det skuffende å se hvordan Arbeiderpartiet i denne saken ikke synes å ha tatt sin egen regjerings signaler på alvor.

       Det er Venstres grunnleggende oppfatning at det bare er gjennom demokratisk arbeid miljøkampen kan vinnes. Da er det av avgjørende betydning at folkevalgte organ i størst mulig grad får muligheten til å ha beslutningsrett i vedtak med store miljømessige konsekvenser. Alternativet blir fort avmakt og fallende engasjement, noe som på sikt kan svekke grunnlaget for å drive miljøpolitikk. Da er det ikke særlig tillitvekkende når flertallet i innstillingen uttaler følgende:

       « Debatten rundt gasskraftverk knytter seg mere til valg av virkemidler innenfor en helhetlig energi- og miljøpolitikk. »

       Og dette er flertallets argument mot at Stortinget skal få en større rolle å spille i forhold til utbygging av gasskraftverk. Det må nettopp være denne type konkrete avveininger innenfor miljø- og energipolitikken som burde avklares politisk i den konkrete sak.

       Norge er blant verdens største forbrukere av energi. Og vi ligger i verdenstoppen når det gjelder CO₂-utslipp. Alle som vil se, og som vil ta miljøutfordringene på alvor, forstår at dette er blant de største miljøproblemene vi har. Da blir det faktisk litt for enkelt å skyve hele dette sakskomplekset, som går rett til kjernen av disse utfordringene, over på konsesjonsmyndigheter og forvaltning. Vi kan ikke politisk skyve ansvaret for disse valgene fra oss. Og vi kan ikke gjemme oss bak at dette er teknikk og ikke politikk. Gjør vi det, svikter vi noen av de viktigste oppgavene våre som politikere. Det er bare politisk det er mulig å vurdere hvilke alternativer vi har, hvilken mer langsiktig utvikling vi ønsker å legge til rette for.

       Flertallet i komiteen har samlet seg om at Stortinget skal få eventuelle nye gasskraftkonsesjoner til vurdering i form av en prinsippavklaring. Det er ikke helt klart hva som ligger i dette. Det er på bakgrunn av erfaring grunn til å frykte at hovedhensikten med en slik framgangsmåte er å søke avklaringer i Stortinget i forkant av at alle relevante fakta er gjort tilgjengelige. Det var for så vidt dette vi opplevde forrige gang Stortinget fikk saken om gasskraftutbygging til behandling. Stortingsmeldingen ble faktisk behandlet samme dag som høringsfristen i konsesjonssaken gikk ut. Det burde ikke overraske noen at det i det minste var en god del av oss som reagerte på nettopp den fremgangsmåten.

       Det er vanskelig å se hva som egentlig ligger til grunn for flertallets avvisning av det forslaget vi i dag har til behandling. Hensiktsmessighetsbetraktninger blandes sammen med forsøksvise prinsipielle resonnementer, uten at dette gir noen av delene særlig større tyngde. Hovedinntrykket flertallet etterlater seg, er holdningen at enkelte saker nok er for viktige til å overlate til politikerne å ta stilling til. Ikke minst når det gjelder saker med så store miljøpolitiske konsekvenser, er en slik holdning sterkt å beklage.

       Venstre vil i voteringen støtte mindretallets forslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er slutt.