| |
TALERE:
Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:
Arbeiderpartiet inntil 10 minutter, de øvrige grupper samt én av de uavhengige representantene inntil 5 minutter hver.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Dette anses vedtatt.
Første taler er Einar Steensnæs, som
vil tale på vegne av sakens ordfører.
Einar Steensnæs (KrF) : Odelstinget skal i dag ta stilling til visse endringer i forsikringsavtaleloven. Departementet har fremmet flere endringsforslag til gjeldende lov. Resultatet av komitebehandlingen er blitt at en enstemmig komite på flere punkter anbefaler at gjeldende paragrafer fortsatt skal beholdes uendret.
Jeg vil kort kommentere de enkelte paragrafer og forslag.
Departementet foreslår i Ot.prp.nr.52 (1995-1996) å endre § 13-4 annet ledd slik at de særlige begrensningene for forsikringsselskapenes adgang til ved livsforsikring å redusere erstatningsansvaret eller si opp forsikringsavtalen som følge av at den forsikrede har forsømt sin opplysningsplikt, ikke skal gjelde i like stor grad ved uføredekning som ved dødsfallsdekning.
Komiteen har etter nøye vurdering kommet til at uangripelighetsregelen i lovens § 13-4 annet ledd bør gjelde ubeskåret, og at regelen bør være lik for dødsrisiko og for uføredekning.
I høringssvarene, som delvis er gjengitt i odelstingsproposisjonen, går det tydelig fram at det er uenighet mellom forsikringsbransjen og forbrukernes interesseorganisasjoner. Komiteen har kommet til at de argumenter som fremføres fra forbrukernes side, veier tyngst, selv om den også ser forsikringsbransjens innvendinger. Med hensyn til frykten for at dagens rettstilstand kan medføre at forsikringssøkeren tar opplysningsplikten mindre alvorlig, kan dette i hovedsak oppveies ved at selskapene forbedrer sine helseerklæringskjemaer. Det er med andre ord forbrukerne som er satt i høysetet og hensynet til dem som har vært det viktigste når komiteen har gjort de ulike vurderingene.
Det må være forsikringsselskapenes ansvar å utarbeide konkrete og uttømmende spørsmålsstillinger. Eventuelle mangler som kan resultere i bevistvil, må være forsikringsselskapenes risiko.
Når det gjelder § 11-2, vil jeg bemerke at en samlet komite anbefaler en endring på dette punkt. Dette vil medføre at meldefrist som forbruker blir gjort oppmerksom på i forsikringsbevis når det gjelder skadeforsikring, også skal gjelde ulykkes- og sykeforsikring. Derfor er det i innstillingen tatt inn et nytt annet ledd til § 11-2.
Det må være et ufravikelig krav at både forsikringstaker og forsikringsselskap gir viktige og fullstendige opplysninger som har relevans for forsikringsvilkårene. Forsikring må bygge på tillit mellom partene. Dette fungerer selvfølgelig også i de fleste tilfeller. Likevel kan det oppstå problemer i svikstilfeller. Dette gjelder spesielt i de tilfeller der forsikringsselskapet ikke har overholdt sin opplysningsplikt om adgangen til nemndbehandling m.v.
Norges Forsikringsforbund understreker i sin høringsuttalelse at forsikrede som har utvist svik, ikke bør ha noe rettskrav mot selskapet. De mener at en administrativ forsømmelse i et forsikringsselskap ikke skal tillegges vekt, og legger således ansvaret over på forsikringstakerne.
Komiteen for sin del legger avgjørende vekt på opplysningsplikten om adgangen til å få prøvd sin sak i rettsapparatet. Det er viktig å understreke at ikke alle svikspåstander er berettigede. Derfor må det alltid være adgang til å få prøvd sin sak i rettsapparatet, og skal det være mulig for alle, må det opplyses om adgangen til nemndbehandling.
Komiteen har her stått overfor en avveining mellom hensynet til forsikringsselskapenes mulighet til å slippe utbetaling i enkelte svikstilfeller og alle forsikringstakeres reelle mulighet til å få prøvd sin sak.
Komiteen har altså falt ned på forbrukernes side og avviser de foreslåtte endringer til §§ 4-14 og 13-13.
Til § 19-10 har komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, sluttet seg til den foreslåtte endring av denne paragrafen.
Til slutt vil jeg nevne at et flertall i komiteen - alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet - vil be Regjeringen vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør - dette på bakgrunn av det faktum at ordningen i forbindelse med skadetaksering i dag reguleres ved at selskapet selv velger takstmann. For å ivareta alles interesser kan en uavhengig klagenemnd i enkelte tilfeller være tjenlig.
Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling.
Karin Lian (A) : Saksordfører har nå redegjort for komiteinnstillingen, og den skal ikke jeg gjenta. Jeg skal bare ha en kort kommentar til B i innstillingen i forslag til vedtak. Der skal Arbeiderpartiet stemme mot dette punktet. Vi fra Arbeiderpartiet mener at en klagenemnd ikke nødvendigvis er det mest hensiktsmessige tiltak. De erfaringer vi har gjort etter orkanen på Vestlandet i 1992 og etter flommen på Østlandet i 1995 viser at når takstmenn har god kompetanse, kan disse forebygge kritikk av takseringsordningen. Dette vil igjen medføre en mest mulig rettferdig erstatning. Jeg anbefaler Arbeiderpartiets representanter å stemme mot B.
Presidenten: Det er registrert. Presidenten vil annonsere at han etter
Stortingets forretningsorden vil foreslå at dette blir sendt Stortinget, og
at voteringen i så fall må skje i Stortinget. Jorunn Hageler (SV) : For SV er det
svært gledelig at Odelstinget i dag ikke gir sin tilslutning til endringer
av forsikringsavtaleloven som ville svekket forbrukernes rettigheter. Men
flertallet vil endre § 19-10. SV er uenig i det og vil stemme imot.
SV er bekymret over utviklinga innen
forsikringsbransjen, der vi gjennom media blir gjort kjent med at personer
nektes forsikring fordi de etter forsikringsselskapenes mening veier for mye
- eller veier for lite.
SV er også svært bekymret over
funksjonshemmedes problemer i forbindelse med forsikring. Stadig flere av
dem får avslag på søknad om forsikring eller opplever at premien de må
betale, er så høy at livs-, uføre-, og skadeforsikring blir uaktuelt.
Fra SVs side frykter vi at
solidaritetstanken som ligger bak forsikring, er i ferd med å pulveriseres.
Dette er svært betenkelig og må bekjempes, ellers blir det bare enkelte
supermennesker som kan få forsikring til en anstendig pris, mens andre med
en eller annen lyte ikke vurderes som verdig av forsikringsselskapene. En
slik utvikling vil SV kjempe imot.
Statsråd Anne Holt : I 1989 fikk vi en ny forsikringsavtalelov som innebar
en total revisjon og modernisering av den tidligere
forsikringsavtalelovgivningen fra 1930. Et hovedformål med den nye loven
var å sikre forbrukernes stilling, som andre har vært inne på her, både i
forbindelse med avtaleinngåelsen og under skadeoppgjøret. Samtidig la man
vekt på at reglene skulle virke preventivt, og at de ikke måtte komme i
strid med solidaritetstankegangen innen forsikring.
I Ot.prp.nr.49 (1988-1989) om ny
forsikringsavtalelov ble det understreket følgende:
« Det store flertall av forsikringstakere som tar vare på sine verdier og opptrer lojalt overfor selskapet har et rimelig krav på at de ikke gjennom premiebetalingen må være med på å betale erstatning til forsikringssvikere og andre som opptrer grovt klanderverdig. »
Man la på denne bakgrunn opp til et strengt reaksjonsmønster overfor forsikringssvik. En slik linje fikk uttrykkelig støtte fra den daværende forbruker- og administrasjonkomiteen.
Etter at den nye forsikringsavtaleloven nå har virket i seks og et halvt år, synes erfaringene med loven jevnt over å være gode. Det har imidlertid på enkelte punkter oppstått uklarheter og utilsiktede virkninger som har gjort det nødvendig for Justisdepartementet å foreslå visse endringer.
Det lovforslaget som Odelstinget i dag har til behandling, inneholder, foruten en del endringer av rent teknisk og språklig art, tre forslag til materielle endringer i forsikringsavtaleloven. Et fellestrekk ved disse forslagene er at de har som formål å motvirke en utilsiktet og uønsket mulighet som enkelte regler i dag gir til å spekulere mot selskapene og på denne måten å oppnå utbetalinger på de øvrige forsikringstakernes bekostning.
Som komiteen peker på i sin innstilling, må selskapenes og samfunnets interesser i å bekjempe spekulasjon mot selskapene veies mot hensynet til forsikringstakerne og deres muligheter til å ivareta sine rettigheter. Det har også vært et sentralt siktemål for departementet under proposisjonsarbeidet å ivareta balansen mellom disse hensynene.
Jeg er tilfreds med at komiteflertallet støtter forslaget om å endre § 19-7 om forbehold for utbetaling av ytelser til etterlatte ved tegning av kollektiv livsforsikring. Samtidig registrerer jeg at det ikke er oppslutning om å endre den såkalte uangripelighetsregelen i § 13-4 og reaksjonsregelen i §§ 4-14 og 13-13.
Som komiteen peker på i sin innstilling, er det et grunnleggende prinsipp i forsikringsavtaleloven at en forsikringssøker skal gi riktige og fullstendige opplysninger når han eller hun skal tegne forsikring.
Forsikringsavtaleloven § 13-4 annet ledd oppstiller en særlig begrensning i selskapenes adgang til å påberope seg mangelfulle opplysninger ved livsforsikring. I motsetning til hva som tidligere var vanlig i selskapenes forsikringsvilkår, gjelder begrensningene ikke bare dødsfallsdekning, men også uføredekning. Regelen griper derfor lenger enn hva som var intensjonen med den, og kodifiserer tidligere praksis.
Så til §§ 4-14 og 13-13: De gjeldende bestemmelsene i disse reglene fastsetter at selskapet skal gi forsikringstakeren/den forsikrede opplysning om den adgang som foreligger til å kreve nemndbehandling av en tvist med selskapet. Denne opplysningsplikten overfor forbrukeren er så viktig at selskapet mister sin rett til eventuelt å bli fritatt for ansvar dersom det har forsømt opplysningsplikten. Slik loven lyder, gjelder denne regelen også til fordel for en som har fart fram med svik. Justisdepartementet er av den formening at å la svikeren oppnå rett til erstatning som følge av en informasjonssvikt hos selskapet vil kunne føre til svært støtende resultater.
Som det fremmes i komiteens merknader, er det samtidig viktig å gi sviksmistenkte reelle muligheter til å imøtegå selskapenes anførsler. Jeg vil i denne sammenheng understreke at den endringen som departementet har foreslått, ikke innebærer noen begrensning i den plikten som selskapene har til å informere om nemndbehandling når det gjør sviksinnsigelser gjeldende. Det departementet har foreslått, er å begrense den strenge reaksjonsregelen overfor selskaper som ved en feil har latt være å opplyse om nemndadgangen når de har påberopt seg svik. Jeg konstaterer imidlertid at komiteen her ikke støtter denne endringen.
Avslutningsvis vil jeg knytte noen få kommentarer til komiteflertallets oppfordring om å vurdere en uavhengig klagenemnd for vurdering av takstspørsmål i forbindelse med skadeoppgjør. Reglene om taksering og skjønn er nedfelt i selskapenes forsikringsvilkår og er ikke lovregulert. Dersom man ønsker å se nærmere på forhold knyttet til taksering, bør det foretas en bred gjennomgang av gjeldende ordning før man tar stilling til eventuelle lovgivningsbehov eller andre tiltak. Før man har foretatt en slik gjennomgang, er det vanskelig å ha noen formening om en klagenemnd vil være et hensiktsmessig tiltak.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.
(Votering, se side 372 f.)