| |
TALERE:
Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik:
Arbeiderpartiet inntil 10 minutter, de øvrige grupper samt en av de uavhengige representantene inntil 5 minutter hver.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Dette anses vedtatt.
Jorunn Hageler (SV) (ordfører for saken):
Da partnerskapsloven ble vedtatt for snart fire år siden, var det stor oppmerksomhet rundt saken i media og her i huset. Debatten i både odelsting og lagting var spennende og omfattende, med mange svært gode innlegg. Jeg nevner f.eks innlegget til Jo Benkow.
Jeg har en sterk følelse av at den samme interessen og gløden ikke vil prege dagens debatt. Forslagsstillerne, Bondevik og Sollie, utfører bare et pålagt pliktløp, som ingen andre ser særlig grunn til å vie oppmerksomhet. Forslagsstillerne kommer ikke med nye argumenter i forhold til det som ble fremført i forbindelse med behandlinga av loven. Det er ingenting som tyder på at deres forslag om å oppheve loven blir vedtatt, selv om både Høyres og Senterpartiets gruppe stilles fritt. Flertallet i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, halve Høyres fraksjon og Roy N Wetterstad, avviser forslaget.
Da Norge fikk sin partnerskapslov i 1993, hadde Danmark allerede sin. Etter 1993 har både Grønland, Sverige og Island fått partnerskapslov. Mange andre land, som Finland, Nederland, Spania, Brasil, Australia og Hawaii, er kommet langt i arbeidet med å få partnerskapslov.
Norge høster stor anerkjennelse i mange internasjonale sammenhenger for det arbeidet som er gjort for å likestille homofile og lesbiske og heterofile, både ved å være første land i verden med egen anti-diskrimineringsparagraf i 1981 og ved å få en egen partnerskapslov i 1993.
Partnerskapslovgivningen i Norge og i Norden vies også stor oppmerksomhet fra forskere og hovedfagsstudenter i både inn- og utland. Utviklinga går i retning av større anerkjennelse av homofilt samliv og dermed deres behov for lovregulering. Dette mener flertallet i komiteen er positivt, og flertallet kan ikke se at argumentene som forslagsstillerne fremfører om at partnerskapsloven skulle svekke ekteskapets stilling i det norske samfunnet, er riktige. At mange ekteskap går i oppløsning i våre dager, må forklares med langt andre forhold enn at noen mennesker lever i homofile parforhold, enten de er regulert eller ikke.
Kjell Magne Bondevik (KrF) : Lov om registrerte partnerskap representerer etter Kristelig Folkepartis syn et klart prinsipielt brudd med norsk lovtradisjon. I vår kultur har vi alltid gitt det heterofile ekteskapet en positiv særstilling også i lovverket, ikke minst av hensynet til en trygg ramme for barnas oppvekst.
Partnerskapsloven fikk en form som gjør den til en ekteskapslovlignende lov, ved at den innførte alle ekteskapslovens rettigheter bortsett fra på et par punkter. Partnerskapsloven førte til at ca 800 lovparagrafer i ca 120 lover som regulerer forholdet mellom ektefeller, fikk rettsvirkning for registrerte homofile partnere. Det viser litt av omfanget av loven.
De fleste partier understreker at ekteskapet er en grunnleggende enhet i samfunnet og den naturlige ramme rundt barnas oppvekst. Med en slik grunnholdning er det unaturlig å ha en partnerskapslov. Kristelig Folkeparti mente og mener at det var sterkt beklagelig at Regjeringen i sin tid fremmet et slikt forslag, og at det fikk flertall, riktignok et knapt, i så vel odelsting som lagting.
Mye av debatten om partnerskapsloven har gått på behovet for en forståelse for de homofiles livssituasjon. Jeg er enig i at det er mye opp igjennom vår historie som det er grunn til å sette fingeren på. Det er nødvendig med en større innlevelse og forståelse for de homofiles situasjon, og det er i møte med slike at begrep som omsorg og respekt blir satt på prøve. Men det betyr ikke at en skal akseptere det etiske syn som ligger til grunn for loven og for homofilt samliv. Selv om jeg ut fra et kristent etisk syn er imot homofilt samliv, betyr selvsagt ikke det at jeg ønsker å straffeforfølge mennesker som ser på det og lever annerledes. Men det leder ikke automatisk til at en skal ha en partnerskapslov som regulerer et slikt samliv omtrent på linje med det heterofile ekteskapet.
Det er behov for å sikre visse rettigheter for alle som har en felles husholdning og som ikke er dekket av ekteskapsloven. Dette kunne en ha gjort gjennom en utvidelse av husstandsfellesskapsloven. Den gjelder som kjent for alle som har etablert en felles husholdning. Dersom det hadde vært en mulighet for å etablere et flertall mot partnerskapsloven ved å gå en slik vei, hadde Kristelig Folkeparti vært villig til en slik lovendring, men det har åpenbart ikke kunnet føre fram.
Den partnerskapslov som Stortinget tidligere har vedtatt, er etter Kristelig Folkepartis syn ikke i samsvar med det verdigrunnlag vårt samfunn hittil har bygd på når det gjelder familie og ekteskap. Dette er uheldig i en situasjon hvor ekteskapets og familiens stilling også på andre måter er under sterkt press.
Det kan selvsagt være riktig som saksordføreren sier, at denne loven i seg selv ikke er det avgjørende for oppløsningstendensene vi ser når det gjelder familie og ekteskap. Men den er et av flere element som virker holdningsskapende og da i en gal retning.
Kristelig Folkeparti er skuffet over at det bare er representanten Hallgrim Berg i komiteen som støtter vårt forslag om å oppheve loven. Jeg konstaterer at Høyre, som ellers vil være et verdikonservativt parti, ikke har noe partistandpunkt i denne saken lenger. Det samme gjelder for Senterpartiet, som stiller sine representanter fritt. Dette må Kristelig Folkeparti bare registrere, og konstatere at vi er det eneste partiet som inntar et klart standpunkt mot loven.
Sakens utvikling viser også at når en lov først blir vedtatt, så virker den lett holdningsskapende, og det blir vanskeligere å forandre den, slik som f.eks med abortloven. Men det er dermed ikke sagt at det standpunktet som nå har fått flertall, er mer korrekt, riktig, av den grunn. Det som har blitt en juridisk rett, betyr ikke nødvendigvis at det er moralsk rett.
Flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, SV og representanten Nakkim fra Høyre, viser til at nå er det flere land som har fått eller er i ferd med å få en slik lov. Men det er jo ikke noe bevis for at en lov er rett, at flere gjør det! Senterpartiet viser i komitemerknadene til at de er prinsipielt imot at en lov skal ha tilbakevirkende kraft. Ja, men Kristelig Folkeparti ønsker ikke å gi loven tilbakevirkende kraft. Vi har tvert imot i Dok.nr.8:106 (1995-1996) sagt følgende:
« Loven har vært i funksjon en tid og en del homofile par har inngått partnerskap i henhold til loven. Det legges til grunn at disse får beholde de rettigheter og plikter som loven har gitt dem. »
Vi foreslår altså ikke tilbakevirkende kraft.
Loven har virket i relativt kort tid. Hvis den skal oppheves, må det skje raskest mulig, og derfor har
Kristelig Folkeparti nå fremmet dette forslaget. Andre har sagt at selv om denne loven ble vedtatt, betydde ikke det aksept for at homofile skulle få adoptere barn. Nå vet vi at det kravet er kommet med full tyngde bl.a fra homofiles organisasjoner, og jeg antar at det vil være det neste som blir tatt opp i Stortinget. Jeg tror ikke jeg trenger å være stor profet for å forutsi det, selv om både statsråden den gangen og representanter som var avgjørende for flertallet, motsatte seg det.
La meg til slutt ta opp det forslag som er fremmet i innstillingen fra Kristelig Folkeparti og representanten Hallgrim Berg.
Presidenten: Representanten Kjell Magne Bondevik har da tatt opp det forslaget han refererte til.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.
(Votering, se side 373)