Sak nr. 1
Innstilling fra justiskomiteen om forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen om lov om endring i lov av 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). (Endring av § 1 slik at loven ikke gjelder utlendinger som ankommer landet gjennom flykapring) (Innst.O.nr.44, jf. Dok.nr.8:110 (1995-1996))

TALERE:

       Anders C Sjaastad (H) (ordfører for saken): Det er neppe noen uenighet om at flykapring er en meget alvorlig handling som må bekjempes aktivt på alle lovlige måter fra myndighetenes side. Jeg behøver heller ikke å si mye om at kapring setter uskyldige menneskers liv i fare og på mange måter er blant de mest avskyelige former for kriminalitet som man kan tenke seg. Det er følgelig heller ikke noen strid om at man har behov for et regelverk og en praksis som best mulig avskrekker fra flykapring. Spørsmålet blir så: Er det foreliggende Dok.nr.8-forslag egnet til å ta vare på de ulike hensyn som må ligge bak når man ønsker å skjerpe kampen mot flykapring?

       Komiteens flertall - alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet - mener at forslaget ikke treffer, og at det vil virke mot sin hensikt og delvis vil være i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Norge er bundet av en rekke konvensjoner som vi frivillig har inngått, og som vi alltid legger vekt på å følge. Derfor blir det i seg selv et viktig spørsmål om forslaget da kan bringes i samsvar med disse forpliktelsene, og det mener altså flertallet at det ikke kan. Vi legger også vekt på at Høykommisæren for flyktninger mener at også i saker som har å gjøre med flykapring, bør det foretas individuelle vurderinger når det gjelder hvilken behandling vedkommende skal ha i forhold til spørsmål om asyl, utlevering osv.

       Det som i seg selv er viktig, er å sørge for at behandlingstiden for asylsøknader - enten den er knyttet til alminnelige asylsøknader, eller asylsøknader i forbindelse med flykapring - er så kort som mulig. Og her er det vel antakelig fortsatt noe å vinne gjennom et nærmere samarbeid mellom UDI og politiet.

       Det er interessant å registrere at FNs flyktningkonvensjon av 1951 artikkel 1F gir adgang til å utelukke personer som har begått alvorlige ikke-politiske forbrytelser, fra retten til asyl. Og det er neppe tvil om at flykapring er en alvorlig forbrytelse i flyktningkonvensjonens forstand. Det betyr således at handlingen kan lede til utelukkelse fra asylretten. Samtidig har vi i vår utlendingslov paragrafer som egentlig går lenger enn flyktningkonvensjonen når det gjelder adgang til å utelukke asylsøkere som er dømt for alvorlige forbrytelser og av den grunn utgjør en fare for samfunnet. Man kan nektes både flyktningestatus og opphold på humanitært grunnlag, så faktisk er de nåværende formuleringer i utlendingsloven mer vidtgående enn det som fremgår av FNs flyktningkonvensjon.

       Det er et viktig hensyn som forslaget i dokumentet ikke tar høyde for, nemlig at gjennom den behandling som vår lovgivning gir anledning til, vil en flykaprer kunne bli dømt til utvisning. Det innebærer at vedkommende ikke på et senere tidspunkt kan komme tilbake - overhodet ikke dersom utvisningen er permanent, og ikke før etter en viss tid hvis det er en foreløpig utvisning, altså et midlertidig forbud mot å komme inn i landet. Dette forslaget som er fremlagt, vil altså utelukke muligheten for en dom på utvisning for en flykaprer, og følgelig kan en flykaprer på et senere tidspunkt søke asyl på vanlig grunnlag i Norge.

       Nå er forslaget slik det opprinnelig ble fremlagt i dokumentet, endret under saksbehandlingen i komiteen.

       Det er mulig at det er blitt noe mer treffsikkert, men selv den nye versjonen har fortsatt lovtekniske svakheter. På den ene side kommer det nye forslaget i likhet med det opprinnelige forslaget lett i konflikt med våre folkerettslige forpliktelser, og, som sagt, det har fortsatt heller ingen spesielt god treffsikkerhet.

       I forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.38 (1995-1996), om bl.a klagenemnd, ble det innført en adgang til å gi midlertidig tillatelse til personer som har fått endelig avslag på sin søknad, når vedtaket for tiden ikke kan iverksettes. I forbindelse med behandlingen av denne saken uttalte Fremskrittspartiet i Innst.O.nr.24 (1996-1997):

       « Dette medlem mener videre at forutsetningen for å få midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse når hjemsendelse er umulig, må være at oppholds- og arbeidstillatelsen automatisk opphører straks det blir mulig med hjemsendelse, uansett hvor lang tid det måtte ta. »

       Dersom Fremskrittspartiet mener at det under enhver omstendighet er uakseptabelt å ha flykaprere i Norge, er det inkonsekvent at ikke også denne bestemmelsen blir foreslått endret.

       Flertallet deler seg i den forstand at Høyre, som ellers utgjør en del av flertallet, har et mer direkte forslag til hvordan saken skal følges opp, idet man ber Regjeringen konkret fremme forslag om lovendringer og eventuelle andre tiltak med sikte på å få en mest mulig effektiv bekjempelse av flykapring. Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at Regjeringen skal gjennomgå regler og interne prosedyrer og eventuelt foreslå lovendringer og andre tiltak. Forskjellen går altså på et « eventuelt », men etter min oppfatning er dette en ganske vesentlig forskjell, fordi vi fra Høyres side mener allerede å kunne fastslå at det er behov for å skjerpe lover og regler og praksis når det gjelder behandling av flykapring.

       Jeg vil få ta opp det forslaget fra Høyre som er varslet i innstillingen.

       Det er ikke noen enkel jus vi går inn i når vi ser på reaksjoner i forhold til flykapring. Det dreier seg om en forbrytelse som berører flere land - rent geografisk, gjennom hvor passasjerene kommer fra, hvor flyselskapet har sitt sete, hvem som eier flyselskapet, hvor kaprerne kommer fra osv. Det betyr at det er en komplisert jus som ligger til grunn når vi skal reagere. Folkeretten kommer i høyeste grad inn i bildet, og selvfølgelig internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. Disse internasjonale konvensjonene er det heldigvis et overveldende flertall i denne sal som mener det er en selvfølge at vi bør følge, og at det ikke er noen grunn til å unndra seg forpliktelsene vi har som følge av dem. Men ikke minst er det også et overveldende flertall som mener at det ikke er noen grunn til å endre disse internasjonale konvensjonene som vi har vært med på å skrive under på.

       I likhet med saksordføreren vil jeg også understreke et par virkemidler som allerede ligger der, bl.a rask behandling av asylsøknader. Det har norske myndigheter blitt bedre på, og bedre jobber man for å bli, for det er selvfølgelig veldig avgjørende her at vedkommende ikke blir i landet i månedsvis unødvendig hvis det er mulig rent praktisk å få til behandlingen av vedkommende sak raskere. Dessuten har vi rikelig mulighet ifølge vårt lovverk i dag og de internasjonale konvensjonene til å avslå en søknad om asyl eller opphold på annet grunnlag når det foreligger alvorlige ikke-politiske forbrytelser. Og det er jo i høyeste grad en flykapring. Men vi kan ikke ha noen automatikk i avslaget. Enhver søknad om opphold i landet krever en individuell vurdering etter vårt lovverk, og det er også et av grunnprinsippene i FNs flyktningkonvensjon at enhver søknad skal ha individuell behandling. Derfor kan ikke vi gå inn for Carl Ivar Hagens og Fremskrittspartiets syn, at det skal være automatikk i at vedkommende skal returneres uten å få sin sak individuelt behandlet.

       Vi mener altså at dette Dok.nr.8-forslaget ikke er noen god bakgrunn for å skulle gjennomgå reglene og prosedyrene på dette området. Men vi har den bakgrunn at det dreier seg om en alvorlig forbrytelse, så vi kan jo aldri være sikre på at vi har gjort det godt nok. Derfor går også vi i Arbeiderpartiet inn for at Regjeringen skal ha en gjennomgang av reglene og prosedyrene for å se om det er noe som kan gjøres, om det kan være aktuelt med endringer for å få til ytterligere forbedringer i reaksjonene.

       Og da er det fornøyelig å se at Høyre i sitt forslag forskutterer denne gjennomgangen som vi nå ber Regjeringen ha, og sier at en lovendring må fremmes. Ja, saksordfører sa sågar nettopp, at man fastslår at det er behov for lovendring. Og det er jo interessant at man kan fastslå et sådant behov uten, verken i merknadene eller i saksordførers gjennomgang, engang å antyde hva slags lovendring vi skal ha, hvor den skal være, hvordan den skal være, eller hvorfor vi skal ha den. Jeg tror nok at de som skal jobbe med redegjørelsen, kan være ganske glad for at det ikke blir et flertall for en sånn oppfordring som er så lite begrunnet - eller som overhodet ikke er begrunnet. Det er ikke ofte at konkurransen mellom Høyre og Fremskrittspartiet om å være den mest handlekraftige gutten i klassen i krimtimen blir så parodisk.

       Med det samme jeg står her, vil jeg også knytte to ord til forslaget som ble lagt på bordet vårt i morges, forslag nr. 3, fra Carl Ivar Hagen. Vi ser igjen at denne representanten har en beundringsverdig evne. Han leser avisene om morgenen og ser hva slags gode ideer han kan få der, og så kaster han så inn et lettvint forslag i stortingssalen senere på dagen. - Det har han gjort denne gangen også. Forslaget hans har lite med saken å gjøre, det dreier seg om blindpassasjerer på skip, og vi behandler flykaprere. Men det de to sakene har felles, er for det første at begge forslagene kommer fra Carl Ivar Hagen, og for det andre at begge forslagene dreier seg om at utlendingene må vekk fra landet vårt. Og ingen av de to tingene er jo noen nyhet for noen av oss.

       Men til realitetene i forslaget hvor han foreslår at det skal innføres bøter, er det bare det å si at det er i grunnen ganske unødvendig, for det er jo sånn at blindpassasjerene er skipets nasjons ansvar uansett om skipet ligger ved norske eller andre havner. Så jeg kan heller ikke se at det forslaget på noen måte er hensiktsmessig for å imøtekomme et alvorlig problem.

       På den ene siden har vi Fremskrittspartiet, som med rette ser et problem, nemlig hvordan man mest effektivt kan bekjempe flykapring, men som ikke har noen respekt for det som Ane Tømmerås selv nevnte, vanskelig jus, og forsøker å snekre paragrafer som ikke treffer. Så har man den andre ytterlighet, som Ane Tømmerås selv representerer, som selvfølgelig ikke tør å snekre jus, men heller ikke tør å mene noe før Regjeringen har ment noe.

       Fra Høyres side forsøker vi å gjøre to ting, nemlig på den ene side å ha en oppfatning om at vi står overfor et vanskelig problem som man trenger å ta tak i, men vi har samtidig den respekt for vanskelig jus at ikke vi forsøker å snekre lovparagrafer. Det er altså mulig å ha en oppfatning og samtidig be f.eks. Justisdepartementets lovavdeling om assistanse. Men jeg forstår at representanten Tømmerås ikke ønsker å mene noe som helst før hun har fått råd fra Regjeringen. Jeg tar det til etterretning.

Ane Sofie Tømmerås (A) : Så langt som vi mener noe, har Høyre og Arbeiderpartiet, og for så vidt også Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, faktisk felles merknader i denne saken. Vi er alle enige om at det er et alvorlig problem, at Regjeringen bør ta tak i dette og se om man kan gjøre noe ytterligere utover det man i dag gjør. Det mener vi felles.

       Så sier flertallet at dersom det er behov for lovendringer eller andre endringer for å ta tak i dette, ja så må Regjeringen gjøre det. Mens det Høyre sier, er at her må man ha lovendringer før man har hatt en gjennomgang. Og det er da jeg spør meg: Hva mener Høyre? Hva slags lovendring ønsker Høyre? Da må jeg ærlig talt si at jeg har mer respekt for Fremskrittspartiet som sier at den lovendringen ønsker vi, det ønsker vi å forandre på, når de først sier de ønsker en lovendring. Å gå hen å si at her skal vi forandre reglene uten engang å si hvilken lov man ønsker forandring i, hva man ønsker, hva som er formålet eller målet - det synes jeg virker ganske søkt.

       Så sier representanten Sjaastad at vi ikke tør å mene noe. Det er greit å ville mene noe, men hva mener Høyre da, utover det vi alle er sammen om å mene - at det er et alvorlig problem og at man må gripe tak i det for å se om man kan gjøre noe.

       Det er greit å tørre å mene, men det er veldig bra at det er en substans og et innhold i den meningen man framfører. Her framfører Høyre en mening - hvis man kan kalle det det - som er fullstendig tom for innhold, og det har jeg ikke den helt store respekten for.

Carl I Hagen (Frp) : Representanten Tømmerås gav meg et kompliment i sitt innlegg som jeg gjerne vil takke for, nemlig at det er en klar linje og fasthet hos Fremskrittspartiet når vi ved forskjellige anledninger tar opp forslag for å begrense en uønsket innvandring til Norge under dekke av asylinstituttet. - Vi er altså konsekvente, og det er vi fornøyd med at hun påpekte.

       Så argumenterte hun i realiteten hele tiden mot vårt lovforslag i dokumentet, og det er for så vidt naturlig. Men jeg kunne tenke meg å spørre henne om hva hun da mener om det forslaget som er tatt opp av Fremskrittspartiet i komiteinnstillingen, og som jeg senere vil ta opp her i salen, idet vi har droppet det opprinnelige forslaget fordi det har vært relevante juridiske innvendinger mot det. Det skulle være interessant å høre hvorledes representanten ser på det vi nå har tatt opp i innstillingen, for alle innvendingene mot det opprinnelige kan ikke gjelde dette.

       Så til det at jeg leser avisen og tar opp dagsaktuelle saker: Jeg velger å ta det også som en kompliment. Det kan være greit av og til at man i denne salen diskuterer dagsaktuelle saker og ikke bare gamle. Nå har vi for annen gang - det er ikke bare i dag, men for en stund siden også - fått et skip til Karmøy med masse blindpassasjerer som ønsker å komme inn i riket. Det medfører konsekvenser for politi, det blir utgifter, det blir saker, man må passe på at de ikke kommer i land osv. Er det ikke da naturlig, hvis man har den holdningen at man vil begrense denne muligheten til å smugle seg selv inn i landet, at man ber Regjeringen begynne å vurdere forskjellige tiltak? Vi har gitt noen eksempler i vårt forslag, men hovedinnholdet i forslaget er å be Regjeringen fremme forslag som begrenser ankomsten. Hvorfor er det så galt å ta opp slike dagsaktuelle problemer etter hvert som de dukker opp?

Ane Sofie Tømmerås (A) : Som jeg sa i innlegget mitt, går vi imot også det omformulerte forslaget i innstillingen, først og fremst fordi det vil bryte med våre forpliktelser ifølge internasjonale konvensjoner. Dersom vi går inn for en konsekvent regel som automatisk sier at er du flykaprer, skal du ikke få din søknad behandlet, men bare utvises fra landet, da bryter vi internasjonale konvensjoner på to punkter. Det ene er at enhver som søker om asyl eller opphold på annet grunnlag, har rett på en individuell behandling. Det andre forholdet er at det dessuten kan tenkes at vi ikke har noe valg. Det kan tenkes at det er umulig å kvitte seg med vedkommende, til tross for at han står for en ugjerning, til tross for at han står for en forbrytelse vi alle tar avstand fra. Det kan tenkes at det ikke fins noe land å returnere vedkommende tilbake til. Vedkommende kan være statsløs, eller det kan ligge andre forhold til grunn som teoretisk og hypotetisk kan være vanskelig å tenke seg, men som i praksis vel kan oppstå. Derfor mener vi at det er en praktisk umulighet å skulle være så kategorisk i en lovregel, ved siden av at det altså vil bryte med FNs flyktningkonvensjon. Det er ikke vi interessert i å gjøre, men det overrasker meg jo ikke at Carl Ivar Hagen og Fremskrittspartiet er det.

       Når det gjelder komplimentene, er jeg glad for at de faller i god jord. Det er derfor de gis, så det er hyggelig.

       Jeg er også helt enig i at det er bra med ethvert bidrag til mer dagsaktuelle debatter og å få mer dagsaktuelle saker inn i denne salen. Men det som er litt synd å se, er at iveren blir så stor at forslagene som kommer inn, er for lettvinte, og evnen ikke strekker til.

       Hr. president! Jeg hadde bedt om replikk.

       Representanten Tømmerås går alltid høyt oppe på banen - ja, enkelte vil si at hun av og til forsvinner over den motsatte dødlinje. Hun uttalte bl.a at Høyre skulle ha mening « tom for innhold ». Det man altså gjør, er å påpeke et problem. Man er enige om, faktisk, at det er behov for å gjennomgå lover og regler, og jeg kan konkret nevne at i Andrawes-saken så vi at selve behandlingen tok uendelig lang tid. Da kommer vi altså til den konklusjon at det er behov for visse endringer.

       Nå har selv stud. jur. Tømmerås innrømmet at dette er vanskelig jus. Med en slik kompetanse burde man være villig til å erkjenne at f.eks. Justisdepartementet vil kunne klare å finne frem til hvilke lovparagrafer som det ville være hensiktsmessig å endre på i forhold til det problem man står overfor. Jeg som en skarve statsviter føler meg ikke kompetent til å håndtere denne vanskelige jusen, men jeg registrerer jo at andre føler seg fullstendig kompetent til det, pluss å dele ut karakteristikker til andre.

Ane Sofie Tømmerås : Det er kanskje nettopp fordi jeg er stud. jur., at jeg har innsikt nok til å forstå at når man står overfor et problem, er det ikke sikkert at en lovendring alltid er det som er sesam sesam for å komme fram til en løsning. Det overrasker meg at en representant fra partiet Høyre er så til de grader lovtro og har så til de grader tro på at en lovendring er det som skal til for at man med et knips kommer fram til en god løsning. I Arbeiderpartiet mener vi altså at vi her trenger en gjennomgang for å se om noe kan gjøres, og det kan faktisk tenkes at det er enkle tiltak, enkle interne prosedyrer, som kan gjøres på en bedre måte, nettopp for å korte ned saksbehandlingstiden, som var det punktet representanten Sjaastad nå tok opp. Jeg har liten tro på at vi vil få kortere saksbehandlingstid om vi får en lovregel som sier at saksbehandlingstiden skal være kortere. Det overrasker meg at en representant fra Høyre har en så fast tro på at det absolutt er en lovendring som skal til. Men så utelukker vi heller ikke på dette området - nettopp fordi det er komplekst, og nettopp fordi det er vanskelig - at det kan trenges lovendringer, men vi slår det ikke fast før man har hatt en gjennomgang, at det er det som er det store sesam, sesam for å få det til.

       Jeg ville ha trodd at praksis når det gjelder å gi opphold til personer som ankommer Norge ved hjelp av flykapring, ville ha fått Fremskrittspartiet til å avstå fra å fremme sitt forslag. Forslaget er jo også, etter flertallets syn, delvis i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Det er også verdt å merke seg at Fremskrittspartiets medlem i komiteen tar til følge at det er fremkommet juridiske argumenter imot forslagets utforming. En skulle tro at det ikke skulle være uenighet om at vårt land skulle følge folkerettslige forpliktelser også når det gjelder å behandle eventuelle asylsaker i forbindelse med flykapring.

       Det er imidlertid viktig å understreke behovet for at behandlingen av disse sakene skjer så raskt som mulig. Det er grunn til å merke seg at utlendingsmyndighetene har kommet langt i arbeidet med å korte ned behandlingstiden for kurante asylsøknader.

       Flertallet har i innstillingen vist til at det har vært drøftet internasjonalt i hvilken grad flykapring kan være grunn til å utelukke personer fra rett til asyl. Flykapring kan etter FNs flyktningkonvensjon av 1951 utvilsomt være en alvorlig forbrytelse. Handlingene kan således lede til utelukkelse fra asylretten. Jeg synes likevel det er klokt å lytte når FNs høykommisær for flyktninger anbefaler at hver sak av denne karakter blir behandlet individuelt.

       Utlendingsloven gir adgang til å nekte å gi asyl bl.a til flyktninger. Det gjelder flyktninger som er en fare for rikets sikkerhet, eller som er dømt for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for samfunnet. Regelen omfatter mer enn at det foreligger omstendigheter som angitt i flyktningkonvensjonens artikkel 1F, og flykaprer som omfattes av regelen, kan både nektes flyktningestatus og opphold på humanitært grunnlag.

       Flertallet i komiteen er enig i at særlig samfunnsfarlig kriminalitet etter en konkret vurdering bør kunne utelukke en person fra retten til asyl. Det er grunn til å merke seg at etter flertallets syn er flykapring en forbrytelseskategori det er naturlig å betrakte i dette lys.

       Flertallet finner det riktig og nødvendig å gjennomgå norske regler og retningslinjer ved behandlingen av asylsøknader fra asylsøkere som kommer til landet gjennom flykapring.

       Hovedregelen bør være at flykapring er en utelukkelsesgrunn. Det er imidlertid grunn til å understreke at utelukkelse må skje etter en konkret vurdering.

       Senterpartier er, sammen med flertallet, enig i at det foreliggende forslag avvises med den begrunnelse som er nedfelt i innstillingen. Vi mener flertallets anmodning om å foreta en samlet gjennomgang av de rettsregler og den administrative praksis som følges på området, vil bidra til å skjerpe kampen mot flykapring.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Flykapring er som dei andre også har sagt, ei svært alvorleg kriminell handling. Den set tilfeldige og uskuldige liv i fare, den skapar angst i høve til den internasjonale trafikk, og den utset spesielt borgarar frå land som USA og Israel for fare. Det kostar milliardar å kontrollera personar og bagasje i alle land, og det gjer trafikken meir ineffektiv. Flykapring er ei avskyeleg terrorhandling, som Kristeleg Folkeparti naturlegvis tar skarp avstand frå. Kristeleg Folkeparti er likevel av den meininga at det er riktig og føremålstenleg at retten til asyl er forankra i internasjonale konvensjonar, og vil ikkje foreta lovendringar som undergrev avtaler som er inngåtte i det internasjonale samfunnet. Slike avtaler forplikter rettsstatar over heile verda, og folkerettslege forpliktingar kan og må vi ikkje bryta.

       Flykapring er dertil meir eit internasjonalt enn eit nasjonalt problem, og det er viktig at vi samarbeider tett med andre land for å få slutt på denne kriminaliteten. Både norsk lovverk og internasjonalt regelverk opnar klart for adgangen til å avvisa asylsøknader frå personar som har gjort seg skuldige i alvorlege kriminelle handlinger. Kristeleg Folkeparti er einig med fleirtalet i at flykapring er ein « forbrytelseskategori » der det er naturleg å avvise asylsøknad, så der treng vi ikkje nytt tillegg i utlendingslova. Det er også viktig nettopp å kunne benytta ein strafferettsleg sanksjon som utvising for dei som er komne inn i landet via flykapring. Utsending frå landet med første fly etter flykapring, som forslaget i Dok.nr.8:110 inneber, vil ikkje ha ein tilstrekkeleg karakter av utvising. Utvising kan vera varig og hindra seinare innreise til landet. Kristeleg Folkeparti synest som fleirtalet at dette er ein uheldig konsekvens av den føreslåtte lovendringa sjølv om det er klart at intensjonen ikkje var slik i forslaget. Eg registrerer då også at Framstegspartiet har fremja eit nytt forslag om at kaprarane no skal handsamast som normalt i vårt regelverk, men med ein gjeven konklusjon om utvising. Vi meiner altså at det ikkje er nødvendig å konkludere på førehand, sjølv om det er regelen, at kaprarar vert utviste.

       Kristeleg Folkeparti er svært bekymra for at flykapring i framtida i aukande grad også skal ramma eit lite land som Noreg. Oslo er sett på verdskartet. Det har fått konsekvensar for vår luftfart, og kan få det i ytterlegare grad.

       Eg har stussa litt på ein av Høgre sine merknader, der dei seier at straffesak og soning må skje « i det land som mest direkte berøres av handlingen ». Eg kan ikkje sjå anna enn at det er det landet som flyet landar i og der dramaet går føre seg, som kapringa får mest direkte følgjer for. Men eg kan ikkje tenkje meg at kvart fly som måtte verta dirigert til Oslo av ein flykaprar, skulle vera vårt problem åleine. Det er derfor gunstigast at internasjonale reglar om utlevering vert følgde der ein finn det tenleg.

       Kristeleg Folkeparti er derfor einig i fleirtalsforslaget, som skil seg berre kosmetisk frå Høgre sitt forslag om at Regjeringa skal gå gjennom reglar og interne prosedyrar « med sikte på å få en mest mulig effektiv bekjempelse av flykapring ». Dersom lovendring er nødvendig, vert desse naturlegvis fremja for Stortinget.

       La meg først før jeg glemmer det, få lov å ta opp to forslag. Det er forslag nr. 2 i innstillingen, og det er forslag nr. 3, som er omdelt på representantenes plasser.

       Jeg har med en viss forundring merket meg flere uttalelser både fra representanten Apelthun Sæle og representanten Tømmerås. Det er mulig at de har rett, og at det er jeg som er helt på jordet. Det har faktisk skjedd noen ganger. Jeg har hele tiden oppfattet det slik at de internasjonale konvensjoner, og særlig FNs flyktningkonvensjon, gir Norge som land en rett til å innvilge asyl til andre lands borgere uten at det andre landet skal ha adgang til å komme med noen represalier overfor Norge, at Flyktningkonvensjonen ikke innvilger individer noen rettigheter. Men både Apelthun Sæle og Tømmerås har uttalt seg som om internasjonale konvensjoner gir individer rettigheter vis-à-vis signatarmaktene. Det er mulig, som sagt, at jeg tar feil. Jeg synes det vil være naturlig om den fungerende justisministeren oppklarte hvilken paragraf i Flyktningkonvensjonen av 1951 det er som gir et individ rett til å få behandlet sin asylsøknad hos et av signatarlandenes myndigheter. Det er mitt konkrete spørsmål til den fungerende justisministeren. Det er også mitt konkrete spørsmål til Apelthun Sæle og Ane Sofie Tømmerås: Hvilken paragraf i Flyktningkonvensjonen er det som sikrer et enkeltindivid rett til å få sin søknad behandlet hos en signatarmakt? Hvis det ikke kan svares på noen minutter nå, så ville jeg sette pris på om i hvert fall den fungerende justisministeren kunne bekrefte at han vil sende oss en skriftlig redegjørelse omkring dette viktige spørsmålet.

       Jeg er fullt på det rene med at norsk utlendingslov gir en slik rettighet til individer. Men norsk lov kan faktisk endres av denne forsamling. Og man kan ikke skylde på internasjonale konvensjoner hvis det er slik at norsk lov er den eneste som gir slike rettigheter, for den kan vi i tilfelle rette på.

       Jeg er glad for at alle sammen i hovedsak ser ut til å være enige om fordømmelsen av flykapring, at man ikke har noen sans for det. Jeg synes at den fordømmelsen burde være så sterk, selv om vi ikke får tilslutning til vårt opprinnelige forslag, som jeg skal innrømme kanskje ikke var godt nok utarbeidet juridisk. Hvis vi fikk en forpliktende erklæring fra justisministeren - det kunne det også være interessant å få i dette møtet - om at hvis vi vurderer å fremme forslag i lovs form, vil vi kunne påregne å få juridisk bistand - gratis sådan - fra Justisdepartementets lovavdeling, også for enkelte stortingsgrupper, ikke bare komiteer, så vil vi selvsagt kunne forsikre oss mot slike forhold i fremtiden. Men underveis, etter hvert som argumentene har kommet, har vi i komiteen endret vårt forslag. En del av de argumentene som er brukt imot, har selvsagt ingen relevans i det hele tatt.

       Vårt forslag til § 8 nytt tredje ledd i utlendingsloven lyder:

« Oppholdstillatelse kan ikke gis til personer som ankommer riket etter å ha kapret et fly. »

       Dette har ingen ting med utvisningsspørsmål å gjøre. Det har ingen ting med andre ting å gjøre. Det sier bare at oppholdstillatelse - og ordet oppholdstillatelse er definert i loven og medfører en rettighet for et individ - kan ikke gis til flykaprere. Det har ingen ting med disse andre tingene å gjøre. At det er andre praktiske problemer, er vi på det rene med. Men det det betyr, er at det ikke kan gis oppholdstillatelse til dem som kommer til riket gjennom flykapring.

       Så til forslag nr. 3, hvor hovedhensikten er å få Regjeringen nå til raskest mulig å se på den nye ankomst- og adkomstmuligheten til Norge, som sikkert etter hvert også vil dreie seg om organisert menneskesmugling, nemlig blindpassasjerer. Det er åtte som nå er kommet til Karmøy, og hvis de får asyl, er det helt åpenbart at det vil bli langt flere som bruker denne metoden.

       Vi vil gjerne få lover som gjør det vanskeligst mulig. Vi er klar over at det allerede er regler som gjør at både kaptein og sjøfolk prøver å stoppe blindpassasjerer. Men vi trenger kanskje noen flere, slik at vi får intensivert arbeidet med gjennomsøkning av skip som skal til Norge, før de forlater den havnen de kommer fra.

       Jeg mener det må være opplagt at Flyktningkonvensjonen gir rettigheter til det enkelte individ, men disse rettighetene er ikke knyttet til noe forutbestemt land. En flyktning fra et hvilket som helst land har rett til å få behandlet sin søknad om asyl i det første trygge land som vedkommende kommer til. Det betyr at hvis vedkommende hopper over en del trygge land, så foreligger det en mulighet også for norske myndigheter til å sende ham tilbake til det landet hvor han oppholdt seg først, der vedkommende burde ha presentert sin søknad. Derfor har vi regler for praksis i forhold til dette også i tilknytning til utlendingsloven og forskriftene til loven. Men dette er regler som håndteres også ut fra retningslinjer fra bl.a. Høykommissæren for flyktninger og andre internasjonale institusjoner for hvordan slike saker skal behandles.

       Dermed er det da slik at selvsagt har ikke Norge eksklusivt noen forpliktelser i forhold til Flyktningkonvensjonen som er annerledes enn det som andre land har. Men det er helt åpenbart at Flyktningkonvensjonen i sitt utgangspunkt gir individet rettigheter til å få behandlet sin søknad i det første trygge land vedkommende kommer til.

       Så reiser representanten Hagen et spørsmål om juridisk bistand fra Justisdepartementets lovavdeling for de enkelte partier under utarbeidelse av forslag. Jeg vil si det er en allmenn praksis i forholdet mellom regjering og storting at alle partiene som en del av komitebehandlingen av de ulike forslag som reises, får den hjelp og støtte som de trenger. Jeg tror ikke noen har prøvd å lage noe politisk poeng av at noen forslag som blir stilt, enten som Dok.nr.8-forslag eller på annen måte, ikke alltid er juridisk formelt korrekt. Den politiske diskusjonen gjelder den politiske ambisjonen med det lovforslag som legges fram. Et lovforslag skal jo ikke virke i et vakuum. Et lovforslag skal virke i et politisk samfunn og være en av de styringsmekanismer som det demokratiske samfunnet har overfor samfunnets borgere. Så jeg tror representanten Hagen og det partiet han tilhører, kan være trygg på at hvis de føler behov for hjelp og støtte i forbindelse med komitebehandling av ulike saker, vil de få det av Justisdepartementet og Justisdepartementets lovavdeling, hvis det er snakk om lovtekniske spørsmål.

       Jeg tillater meg til slutt å si at det er klart at Norge må ikke være et land som i internasjonal sammenheng framstår som et land som tilbyr spesielt vern til flykaprere etter gjennomført kriminell handling. Det vil da lett kunne bli slik som enkelte flyselskap og enkelte ansatte i flyselskapene hevder, at det på mange måter vil kunne

       trekke flykaprere til Norge. Norge må derfor ha rettsregler og praksis i forhold til å håndtere flykaprere som er i overensstemmelse med internasjonale rettsregler og konvensjoner og internasjonal politisk oppfatning om hvordan dette problemet skal bekjempes. På den annen side må vi sørge for at vi holder de hevdvunne rettsprinsipper i Norge høyt hevet, og at folk uansett har krav på en rettferdig behandling av sine søknader og også i de rettsprosesser som skal følge som en konsekvens av deres handlinger.

       Han gav uttrykk for en mening og et synspunkt på hva Flyktningkonvensjonen medfører. Mitt spørsmål dreide seg mer om identifisering av de bestemmelser i Flyktningkonvensjonen som gir dekning for meningen, og det fikk jeg ikke svar på. Jeg har forståelse for at man kanskje har problemer. Jeg har lest ganske mye i Flyktningkonvensjonen for å finne akkurat det fungerende justisminister mener står der, og her trenger jeg altså åpenbart bistand. Så jeg ville ha satt pris på om fungerende justisminister kunne bekrefte at han vil sørge for at det blir utarbeidet et lite notat i departementet. Jeg tror kanskje også andre representanter ville satt pris på dette, slik at vi ikke får politiske debatter basert på eventuelt feilaktige oppfatninger av den bestående konsekvens av Flyktningkonvensjonen. Jeg vil altså diskutere politiske spørsmål med andre partier uten at vi skal diskutere forbi hverandre fordi vi har en forskjellig forståelse. Så jeg vil be fungerende justisminister bekrefte for Odelstinget at det i Justisdepartementet vil bli utarbeidet et notat som klargjør hvilke paragrafer som gir et individ rett til å få en asylsøknad behandlet i et land. Da vi laget utlendingsloven, var det helt klart at den gikk langt lenger i retning av å gi individet rettigheter enn det Flyktningkonvensjonen tilsa. Det er jeg fullt klar over. Men det er altså en norsk bestemmelse.

       Til det andre spørsmålet. Jeg takker også her for redegjørelsen, som jeg er vel kjent med. Spørsmålet dreide seg om vi også av og til kunne få bistand fra lovavdelingen til Dok.nr.8-forslag, altså private lovforslag, som ikke er gjenstand for komitebehandling før de blir fremmet.

Statsråd Jørgen Kosmo : Jeg kan ikke med 100 % sikkerhet si hvilken artikkel i Flyktningkonvensjonen det vises til, men jeg har den bestemte oppfatning at det er 1 A. Men hvis det ikke skulle være tilfellet, skal jeg garantere at representanten Hagen skal få et notat fra Justisdepartementet der dette fremgår.

       Til det andre spørsmålet må jeg si at det er ganske god tilgang på juridisk ekspertise i dette landet, og samtlige partier har jo statsstøtte for å drive sin politiske aktivitet. Jeg tror ikke man skal bruke Regjeringens apparat til annet enn å støtte opp om Stortingets arbeid. Hvis Regjeringens apparat skulle brukes til å støtte opp om ulike partiers prosesser, tror jeg kanskje vi ville få problemer med å holde arbeidsbelastningen innenfor et rimelig omfang. Men jeg kan godt anbefale en rekke jurister som sikkert vil være tilgjengelig for Fremskrittspartiet mot rimelig betaling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 387)