Sak nr. 1
Innstilling fra sosialkomiteen om ny lov om folketrygd (folketrygdloven) m.v. (Innst.O.nr.46, jf. Ot.prp.nr.29 (1995-1996), Ot.prp.nr.8 og Ot.prp.nr.26)

TALERE:

Ansgar Gabrielsen (H) (ordfører for saken):

       Når Odelstinget i dag debatterer Innst.O.nr.46, settes det punktum for en meget langvarig og omfattende revisjon av folketrygdloven. Det ble i 1981 ved kgl. resolusjon oppnevnt et utvalg, under ledelse av professor Kjønstad, som skulle foreta en samlet gjennomgåelse av folketrygdloven og alle de forskrifter som er knyttet til denne. Hensikten skulle være å forenkle og klargjøre lovteksten, for dermed å gjøre den mer tilgjengelig for så vel leg som lærd.

       Utvalget avgav sin innstilling i oktober 1990, etter å ha arbeidet i over åtte år. Utvalget utførte et meget grundig og ordentlig arbeid, og det var dette utvalgsarbeidet som ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av den proposisjonen som departementet så brukte seks år på før den ble fremmet for Odelstinget.

       Det har over år bygd seg opp et merkbart behov for en gjennomgang av folketrygdloven ved alle de endringene som er blitt gjort, og ved at stadig nye områder av vår sosiallovgivning er blitt inkorporert i denne loven. Det utvalgsarbeidet som lå til grunn, var meget gjennomarbeidet, selv om Regjeringen i denne omgang har valgt ikke å ta så mange materielle endringer med som det Kjønstad-utvalget la opp til.

       Det er allikevel et faktum at den foreliggende innstilling inneholder mellom 30 og 40 materielle endringer i forhold til hva som er dagens rettstilstand på dette området. De aller fleste endringene er av relativt beskjedent omfang, og er stort sett mindre justeringer og tilpassinger. Det foretas allikevel dyptgripende endringer på noen områder, som likebehandling av samboende og gifte når det gjelder tilståelse av grunnpensjon. Foreldres rettigheter ved et barns sykdom når barn er innlagt på sykehus, blir styrket.

       Det rettslige rammeverk som blir resultatet av den behandlingen Odelstinget i dag foretar, har mange positive sider. Det etter mitt skjønn aller viktigste er at vi gjennom et klarere lovverk reduserer muligheten for feilutbetalinger til dem som skal ha en eller annen ytelse fra folketrygden. Antall mennesker som skal ha en ytelse fra folketrygden, øker da også for hvert år, og er nå oppe i over 1,2 millioner.

       Rettssikkerheten for den enkelte blir ved et enklere lovverk ivaretatt på en bedre måte. Når vi også vet at nesten en tredjedel av statsbudsjettet, eller 132 milliarder kr, fordeles etter bestemmelsene i denne loven, sier det seg selv at det er viktig med enkle og praktikable regler og lovbestemmelser. Det mener jeg vi nå er i ferd med å få med den innstillingen vi nå har foran oss.

       Den foreliggende innstilling viser også at det i Norge er meget bred enighet om hvordan det nett av velferdsordninger vi skal omgi oss med, skal være. Det betyr ikke at det ikke er uenighet om hva jeg vil kalle detaljer, men hovedstrategien har bred aksept i alle partier.

       I VG 24. september 1996 var det en artikkel under overskriften « Ikke syk nok til å få hjelp ». Det var seks år gamle Charlotte som måtte sitte hjemme tre måneder i rullestol fordi hun hadde fått begge lårbena kuttet av. Etter det som er gjeldende regler, var dette avslaget riktig. Regjeringen har ikke vært villig til å endre på dette forholdet, nemlig at foreldre med barn som har vært på sykehus for en mindre alvorlig sykdom eller skade, skulle kunne stelle dem i eget hus og samtidig beholde sykepengene.

       Det er imidlertid en enstemmig komite som nå foretar vesentlige endringer hva gjelder rettigheter til foreldre med syke barn som trenger tilsyn på sykehus eller i hjemmet. Det vi ikke gjør endringer på, er de generelle ordningene som gjelder ved barns sykdom. Det som endres i forhold til dagens regler på dette området, er følgende:

       Den reformen som vi i dag gjennomfører, vet jeg vil bety svært mye for dem det gjelder. Det er mange eksempler på familier som har kommet i økonomiske problemer ved at de har hatt et dødssykt barn å pleie. Jeg er derfor glad for at vi i dag kan gjennomføre et slikt tiltak for denne gruppen foreldre. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i det håpløse dilemmaet det er på den ene side både å føle og se behovet for å være hos dem en setter høyest, og på den annen side den økonomiske situasjonen en kommer i ved et stort inntektsbortfall.

       Det har i alle år vært forskjellsbehandling av pensjonister når det gjelder grunnpensjonen, avhengig av om man har vært gift eller samboer. Nå opphever vi den diskrimineringen som det har vært av gifte pensjonister. Samboere som blir pensjonister, og som lever i et ekteskapslignende forhold, skal ikke lenger ha 21.000 kr mer i pensjon enn naboparet som er gift. Et gift par har frem til nå fått 1,5 G i grunnpensjon, mens et samboerpar altså har fått 2 G.

       Denne urettferdigheten har det ikke blitt gjort noe med tidligere. Det blir imidlertid gjort noe med den i dag ved at det for dem som blir pensjonister etter 1. januar 1998, skal være likebehandling når det gjelder tilståelse av grunnpensjon. Bak forslaget om å fjerne denne forskjellsbehandlingen står Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre. Senterpartiet har i sine merknader, på side 11 i innstillingen, sagt følgende:

       « Disse medlemmer vil derfor støtte den lovendring flertallet nå fremmer til et nytt femte ledd som betyr at samboere som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene, ikke lenger vil få høyere pensjonsytelser enn gifte. »

       I et innlegg i Adresseavisen for noen dager siden sier Senterpartiets sosialpolitiske talskvinne at det ikke forholder seg slik som denne merknaden gir uttrykk for. Det ville være nyttig om vi i løpet av debatten kunne få en avklaring på dette punktet, nemlig få vite hva Senterpartiet mener. Spørsmålet til Senterpartiet er kort og godt om den forskjellsbehandlingen det er mellom gifte og samboende med hensyn til grunnpensjon, ønskes videreført eller ei. Under alle omstendigheter blir denne diskrimineringen av gifte pensjonister opphevet hva angår tilståelse av grunnpensjon ved det tillegget som flertallet har foreslått til § 3-2 i et nytt femte ledd. Jeg vil presisere at det er ved utmåling av grunnpensjon vi har gjort samboere og gifte likestilte. Det er imidlertid et arbeid på gang i et utvalg nedsatt av departementet som skal se på alle forhold knyttet til sivilstand i forhold til trygdelovgivning på andre områder som er relevante. Komiteen har i merknader gitt signaler som peker på at vi ønsker å få en endelig ordning på disse forhold. Komiteen har bedt departementet om at denne saken blir prioritert, og at den fremmes snarest mulig.

       Ved tilståelse av uførepensjon for kvinner som har vært helt eller delvis hjemmearbeidende, oppstår ofte den situasjon at uførepensjonen blir lavere enn om hun hadde vært yrkesaktiv. Det blir oppfattet som urettferdig at personer som har samme medisinske tilstand, ikke trygdemessig skal behandles likt. Det er ikke vanskelig å forstå disse kvinnene, som ofte har hatt store omsorgsoppgaver i tillegg. Flertallet i komiteen fant imidlertid ikke denne saken tilstrekkelig belyst i proposisjonen til å kunne foreta lovendringer nå. Regjeringen blir imidlertid bedt om å utrede denne saken og komme tilbake med denne utredningen og eventuelle forslag i forbindelse med budsjettet for 1998, uten at dette flertallet dermed har forskuttert noe som helst.

       Frem til i dag har det vært slik at personer som er født uføre, har fått forskjellig uførepensjon, avhengig av om de er født før eller etter 1943. Forskjellen i pensjonsnivå har vært i overkant av 5 500 kr. Denne forskjellsbehandlingen blir nå opphevet ved at alle tilstås det høyeste beløpet, som er basert på sluttpoengtall 3,3 poeng. Det er i salen omdelt et forslag fra representantene Asmund Kristoffersen og Eilef A Meland som har med disse fødte uføre å gjøre, der det foreslås at aldersgrensen for tilståelse av denne garanterte tilleggspensjonen skal økes fra 24 år som er gjeldende rettstilstand, og som er komiteens innstilling. Forslaget fra Kristoffersen og Meland om å heve den til 26 år synes jeg er fornuftig, og det vil jeg støtte.

       Som jeg nevnte tidligere i mitt innlegg, er det 130 milliarder kr som går gjennom Rikstrygdeverket, det meste med hjemmel i den lov vi i dag diskuterer. I en etat med slike store summer i omløp er det viktig at de økonomiske rutinene og etterkontrollen av disse er så gode som overhodet mulig. Revisjon av trygdeetatens regnskaper er selvfølgelig meget viktig, slik at det ikke skal herske noen tvil om at de midlene som bevilges i dette hus til diverse formål, virkelig går til dem de er tiltenkt. Ansvarsforholdet rundt denne del av kontrollapparatet må det selvfølgelig ikke herske tvil om. Kjønstad-utvalget har en bred drøfting av disse forhold, mens Regjeringen i mindre grad berører dette temaet i sin proposisjon. Komiteen har i foreliggende innstilling ikke kommentert dette området. Riksrevisjonen har imidlertid i brev av 14. mai 1996 til Stortinget tatt opp en del forhold knyttet til revisjon av folketrygdens og trygdeetatens regnskaper. I nevnte brev sies det:

« Vi mener det er uheldig at Stortingets kontrollorgan ikke reviderer et så vesentlig område av statens utgifter. »

       Dette er et utsagn jeg som saksordfører deler, og jeg slutter meg for øvrig til de anbefalinger som fremkommer i Riksrevisjonens brev av 14. mai 1996. Jeg har også merket meg at departementet i brev av 27. september 1996 tiltrer Riksrevisjonens vurderinger av hvordan ansvarsfordelingen skal være med hensyn til revisjon. Dette synspunkt antar jeg har bred oppslutning i så vel komiteen som i Odelstinget.

       Til slutt vil jeg peke på det faktum at styret for Rikstrygdeverket nå blir avviklet. Jeg vet ikke helt hvorfor dette styret ikke er blitt lagt ned tidligere, men det faktum at det nå legges ned, tror jeg ytterligere vil klargjøre den rollefordelingen og det ansvarsforholdet som det skal være mellom departement og trygdedirektør og etaten. At styret nå avvikles uten noen form for protester, som jeg har hørt i hvert fall, det tolker jeg dit hen at tiden var overmoden for denne endringen.

       Helt til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten mot § 25-14, som gjelder forholdet til fremtidig lovgivning. Der er det en dissens i komiteen, der Fremskrittspartiet har fremmet forslaget som Kjønstad-utvalget hadde, mens Regjeringen har valgt en noe annen formulering. Flertallet i komiteen er imidlertid i merknad enig i at Regjeringen må foreta en ny vurdering av om det kan være hensiktsmessig å innta i loven eksplisitt dette med at opptjente rettigheter ikke skal innskrenkes eller oppheves. Jeg tror ikke det er noen uenighet i komiteen om realiteten og om det grunnlovsmessige vern som den enkelte innbygger har i forhold til opptjente rettigheter og det å gi en lov tilbakevirkende kraft. Komiteen vil imidlertid vente til vi får vurderingen av om dette bør uttrykkes eksplisitt før vi tar endelig stilling til det. Det betyr at vi tiltrer Regjeringens forslag til formulering enn så lenge.

       Komiteen har imidlertid valgt samtidig å behandle lovforslagene knyttet til oppfølging av vedtak fra velferdsmeldingen og endringer i stønadsordningen for foreldre med syke barn.

       Det er ikke min intensjon å bidra til en repetisjon av debatten fra i fjor knyttet til velferdsmeldingen, men jeg vil påpeke de viktigste endringer hvor det nå foreligger konkrete lovforslag.

       Arbeiderpartiet er enig i at pensjonist med yrkesaktiv ektefelle skal ha samme grunnpensjon som en pensjonist med ektefelle som selv er pensjonist. Vi mener at vurderingene av kostnadene ved enhushold og tohushold har gyldighet for begge disse gruppene og derfor bør likebehandles. Pensjonister som har ektefeller med de laveste inntektene, må imidlertid skjermes mot redusert grunnpensjon. Arbeiderpartiet mener også at det ved innføring av avkorting av grunnpensjon for pensjonist med yrkesaktiv ektefelle skal være slik at det også gjelder for samboere.

       Fra et mindretall i komiteen er det tatt opp konkret lovforslag som utvider ordningen med pensjonspoeng for omsorgsarbeid. Arbeiderpartiet er ikke uenig i intensjonen med forslaget, men mener at dette også må vurderes i forhold til andre stønadsordninger knyttet til barneomsorg, og ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag som utvider perioden med omsorgspoeng med virkning fra 1. januar 1998.

       Inntektsgivende arbeid er det viktigste fordelingspolitiske virkemiddel vi har. Arbeidslinjen, dvs. stimulering og hjelp til eget arbeid, må gjelde alle grupper. Det er særlig viktig at unge med mindre alvorlige sykdommer og funksjonshemminger gis en utdanning eller en yrkesrettet attføring som gir disse et reelt alternativ fremfor passiv trygdestøtte. Det er i denne sammenheng en må se forslaget om en presisering av de medisinske vilkår for å få garantert tilleggspensjon, hvor det skal legges større vekt på lidelsens alvorlighetsgrad. Men samtidig er forslaget om frysing av retten til garantert tilleggspensjon viktig, dvs. at unge uføre får prøve seg i arbeidslivet uten risiko for å miste trygdeytelser hvis det mislykkes.

       Med velsignelse fra forslagsstilleren vil jeg på Arbeiderpartiets vegne ta opp det forslaget fra Asmund Kristoffersen og Eilef A Meland som er omdelt i salen, hvor Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovendring som øker aldersgrensen til 26 år for garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre. Aldersgrensen har vært endret oppad flere ganger i forbindelse med pensjonistoppgjørene, sist i 1992, hvor den ble satt til 24 år. Hovedbegrunnelsen for heving av minstealderen til 26 år er å kunne omfatte dem som er under høyere utdanning eller med lang utdanningstid. Slik det er i dag, utestenges mer voksne elever og studenter. En heving av minstealderen vil omfatte flere voksne elever og studenter som blir varig uføre i studietiden eller kort tid etter utdanning og er over 24 år når uførheten inntrer.

       Ansvaret for skyssutgifter i hjemmesykepleietjenesten har vært en gjenganger i Stortinget siden i fjor høst. Arbeiderpartiet er ikke enig i at klientenes rettigheter svekkes ved at kommunene overtar det økonomiske ansvaret for denne skyssordningen. De fleste kommuner organiserer hjemmehjelpstjenester og hjemmesykepleietjenester i en samlet pleie og omsorgstjeneste. Ulik finansiering av skyssutgiftene kan bidra til en unødig oppsplitting av tjenestene og skaper generelt uryddige forhold. Ordningen kan også bidra til en mindre fleksibel bruk av personellressursene. Men Arbeiderpartiet tar til etterretning at det i dag ikke er flertall for forslaget om overføring av ansvaret for skyssutgifter, og fremmer ikke mindretallsforslag i denne forbindelse.

       Det samme forhold gjør seg gjeldende med hensyn til forslag om endringer i sykepengeordningen. Arbeiderpartiet tar også her til etterretning at det ikke er flertall for å utvide arbeidsgivers plikt til å betale sykepenger, og fremmer heller ikke på dette punktet et eget mindretallsforslag.

       Det er positivt at Regjeringen i Ot.prp.nr.26 foreslår å endre og utvide foreldres rett til omsorgspenger når de har omsorg for barn som er innlagt på sykehus for mindre alvorlige sykdommer eller skader enn det som omfattes av dagens regler. Arbeiderpartiet mener på linje med de andre partiene at foreldrene også må gis rett til omsorgspenger ved pleie av barnet i hjemmet etter at det er utskrevet fra sykehus. Det forutsettes her uttalelse fra behandlende lege om behovet for kontinuerlig tilsyn fra foreldrene i hjemmet.

       Et sentralt stikkord ved behandlingen av velferdsmeldingen var fleksibilitet og større muligheter til å kombinere arbeid og trygd. Dette mener jeg gjenspeiler seg i de konkrete lovendringsforslag, spesielt når det gjelder uførepensjon. Eksempler her er økt friinntektsgrense, utvidet frysperiode under arbeidsforsøk og landsomfattende forsøksordning med lavere uføregrad enn dagens krav på 50 %

       Arbeiderpartiet mener fortsatt at tilståelse av uførepensjon skal ha sitt grunnlag i en medisinsk lidelse som hovedårsak til redusert arbeids- og/eller inntektsevne. Vi går derfor imot forslag om oppmyking av regelverket for å gjøre det enklere å bli uførepensjonist. Her må rehabilitering og attføring være førstevalget.

       Arbeiderpartiet og et flertall i komiteen ber ellers Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1998 vurdere dagens regelverk om avkorting i uføregrad på bakgrunn av arbeid i hjemmet. Vi ser at eksisterende regler kan gi enkelte uforholdsmessig lav uførepensjon, men mener at vi ikke har grunnlag nok for å ta stilling til lovendring i denne omgang.

       I forbindelse med velferdsmeldingen ble det vedtatt en rekke endringer i støtteordningene for enslige forsørgere. Regjeringen har fulgt opp dette i Ot.prp.nr.8. Dette vil styrke økonomien til enslige forsørgere på full overgangsstønad og bedre oppfølgingen av enslige forsørgere i forhold til utdanning eller arbeid.

       Folketrygden har betydning for de aller, aller fleste av oss, på ulike tidspunkter og faser i livet. Undersøkelser viser at våre velferdsordninger har stor tillit og oppslutning i befolkningen. Folketrygdloven stiller krav og gir rettigheter til velferdsordningene. Det er behov for og ønskelig med et enkelt og forståelig regelverk av hensyn til mottakerne og dem som forvalter ordningene. Det vil understøtte tilliten og oppslutningen om våre velferdsordninger. Forhåpentligvis vil vi med vedtakelsen av ny folketrygdlov her i dag bidra til det, selv om den politiske dragkampen om innholdet vil fortsette.

       Proposisjonen inneholder lovendringer i henhold til det som ble vedtatt da velferdsmeldingen ble behandlet i Stortinget, bl.a lovendringer som fører til store innstramminger overfor de gruppene som har de vanskeligste økonomiske forhold i dagens samfunn. Regjeringen viderefører en politikk for økte forskjeller mellom folk. Og jeg må si det er merkelig at arbeiderpartiregjeringen fortsetter denne linjen til tross for god dokumentasjon om hvilke grupper i samfunnet som sakker akterut inntektsmessig, mens andre kan ha et kjøpegilde uten like.

       De som i første rekke blir rammet, er enslige småbarnsforeldre, og innstrammingene her er på rundt 1/2 milliard kr. Fra 1. januar 1998 vil det ikke lenger være adgang for enslige foreldre til å få overgangsstønad inntil barnet er ti år, slik de har hatt til nå. Det vil bare gjelde for tre år, og utdanningsstønaden vil bli tatt bort. Dette mener vi er helt forkastelig. Det kan føre til store vansker for enkelte enslige foreldre som trenger en utdanning for å ha mulighet til å komme seg ut i arbeidslivet.

       Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står bak denne store innstrammingen og omleggingen som skjer for aleneforeldre.

       Innstramminger skjer også i forhold til kvinner som får en lavere enkepensjon enn hva de har hatt tidligere. Før fikk de 55 % av mannens opparbeidede tilleggspensjon, mens de nå får pensjonen redusert til 45 %

       Den tredje gruppen som får strammet inn på sine ytelser, er funksjonshemmede, hvor ordningen med særfradrag faller abort. Men det er også enkelte forbedringer i forhold til funksjonshemmede, og først og fremst går de ut på at det skal bli enklere å kombinere arbeid og trygd. Uførepensjonen er tidligere strammet inn, noe vi i Senterpartiet har gått imot. Vi mener at folk som er for syke til å arbeide, ikke bør vurderes som for friske til å få uførepensjon.

       Selvstendig næringsdrivende og ikke yrkesaktive kvinner får lavere uførepensjon fordi det blir vurdert slik at de kan utføre husarbeid. Dette er et sterkt kvinnediskriminerende lovverk, som jeg ikke kan skjønne at Arbeiderpartiet vil være bekjent av. Likestillingsombud Anne Lise Ryel slår fast at denne praksis er et brudd på likestillingsloven. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og SV vil stemme imot §§ 12-8 og 12-9, slik at hjemmearbeidende blir regnet som yrkesaktive i forhold til uføretrygd. §§ 12-8 og 12-9 presiserer og forsterker loven i feil retning og stikk i strid med likestillingsloven.

       Senterpartiet fremmer, sammen med SV og Kristelig Folkeparti, forslag om en rekke tiltak for å hjelpe folk som har hatt omsorg for funksjonshemmede og sterkt pleietrengende, slik at de skal ha større trygghet og mulighet når den personen som de har hatt omsorg for, faller fra. Blant annet mener vi at disse personene må ha rett til attføring og dagpenger, slik at de har en mulighet til å omstille seg til annet arbeid etter at omsorgsperioden faller bort. Vi fremmer også forslag om at de tre pensjonspoengene man får for omsorgsarbeid, skal telle med ved tilståing av uførepensjon hvis en skulle bli ufør når en utfører omsorgsarbeid. Slik som det er i dag, er det en merkelig ordning, hvor de pensjonspoengene en får for omsorgsarbeid, ikke er likestilt med pensjonspoeng for vanlig arbeid. Vi mener at de må telle fullt ut på lik linje med pensjonspoeng en får som yrkesaktiv. Vi synes det er merkelig at Arbeiderpartiet ikke ser den uretten som her blir begått, og er med på å rette den opp ved lovendring.

       Ved behandlingen av velferdsmeldingen ble det flertall for å utrede en rekke forslag knyttet til pensjonsordningene, større fleksibilitet i forhold til pensjonsalderen og fondsbasert pensjonsopptjening. Dette skal nå vurderes av en pensjonskommisjon som er oppnevnt, og derfor har vi ikke tatt opp disse endringsforslagene nå. Men jeg vil bare minne om at Senterpartiet mener det er helt uverdig at noen skal gå på en minstepensjon som er så lav at de har store problemer med å klare seg. 86 % av minstepensjonistene er kvinner, og det er ikke uten grunn at folketrygden er kalt en « mannetrygd ».

       Senterpartiet har ønsket at staten skal ha ansvar for en mer lik pensjon for alle, en pensjon som er stor nok til at en skal klare seg på en rimelig god måte. Hvis den enkelte ønsker tilleggspensjoner utover dette, får det være den enkeltes ansvar å spare til egne pensjonsordninger. Vi har ikke fått flertall for en mer lik pensjon, men vi vil arbeide videre for at minstepensjonistene skal få en høyere pensjon. Alle vet at mange minstepensjonister har vanskelig for å klare seg økonomisk, og at det også er store forskjeller på de avgiftene enkelte kommuner krever inn. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet foreslår en innstramming av pensjonen når pensjonisten har ektefelle som er yrkesaktiv. Senterpartiet er imot en slik innstramming, men siden det blir vedtatt, mener vi at det samme også må gjelde for samboere.

       Opprinnelig forstod jeg loven slik at dette skulle gjelde bare i forhold til innstramming hvis en hadde yrkesaktiv ektefelle. Slik er det imidlertid ikke, og likebehandlingen av gifte og samboere kommer til å gjelde fullt ut i forhold til pensjonsordninger. Hvilket nivå pensjonen skal ligge på, må avgjøres i budsjettvedtak. Det vil vi se nærmere på når vi har fått resultatet av arbeidet til det utvalget som er satt ned for å vurdere fordeler og ulemper knyttet til det å være samboer eller ektepar. Alle partiene i komiteen, bortsett fra Fremskrittspartiet, har i en komitemerknad sagt at en vil avvente utvalgets innstilling før en fremmer eventuelle lovendringsforslag i så henseende.

       Ved behandlingen av velferdsmeldingen ble det også flertall for en endring i forhold til gravferdshjelpen. Nå skal det ikke lenger være lik gravferdshjelp for alle, det skal bli en behovsprøvd ordning. Senterpartiet er sterkt imot behovsprøvd gravferdshjelp. Men vi har tatt til etterretning at flertallet ønsker en slik ordning. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet og også SV har foreslått andre ordninger. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener at hvis et barn under 18 år dør, skal det gi grunnlag for 8.000 kr i tillegg.

       Ellers er det gledelig at en ved behandlingen av denne odelstingsproposisjonen har fått flertall for en langt bedre ordning for foreldre som har sjuke barn. Vi har med dagens ordning sett at flere foreldre til kreftsjuke barn har måttet gå fra hus og hjem fordi kostnadene ved barnets sjukdom har vært så store. Det fremmes nå lovendringsforslag som gir det offentlige ansvar for 100 % sjukelønn uten tidsavgrensing, også når barnet er hjemme i en mellomfase eller etter en behandling på sjukehus, slik at det ikke skal bli så økonomiske belastninger på familien i tillegg til at de har store sorgproblemer som følger med det å ha et sjukt barn.

       Til slutt vil jeg ta opp de forslag som Senterpartiet fremmer eller er medforslagsstillere til, bortsett fra forslag nr. 1, som er trukket. Senterpartiet vil også støtte forslag nr. 10 fra Kristelig Folkeparti, forslag nr. 14, fra Ansgar Gabrielsen, og forslag nr. 15, fra Asmund Kristoffersen. Vi har ikke tatt stilling til om aldersgrensen for garantert tilleggspensjon skal være 26 år.. Det er mulig at den må være høyere, men det vil vi se på når saken kommer tilbake til Stortinget til endelig behandling.

       Det har blitt mykje debatt rundt forslaget om likestilling mellom ektefellar og sambuarar når det gjeld alderspensjonsutbetaling. Det er graverande at ei slik ordning, slik det no blir etter fleirtalets meining, inneber at alle partar kjem dårlegare ut ved at ein no gjer ei avkorting i grunnpensjonen til både ektefelle og sambuar som har sjølvforsørgjande ektefelle/sambuar. Dette inneber at nok ei gruppe vil få lågare pensjonsytingar i eit Noreg der ein elles er opptatt av å fokusere på vår aukande velstand og dei store overskota som vi har frå oljeinntektene.

       Det er på tide å sjå på heile pensjonssystemet på ny for å få slutt på dei uverdige tilhøva mange pensjonistar i dag må leve under. Personar som lever i einpersonshushald, har i dag dei vanskelegaste økonomiske tilhøva av alle pensjonistane, og pensjonssystemet må no leggjast opp slik at denne gruppa får betra sin økonomiske situasjon vesentleg.

       Ei anna gruppe som no etter vårt skjønn blir svikta, er dei einslege forsørgjarane. Når Arbeiderpartiet slår seg saman med Høgre og Framstegspartiet for ytterlegare å svekkje ei gruppe som levekårsgranskingar viser allereie har sakka akterut, er det nokså graverande, og det rammar også i høg grad barna i desse familiane. Det er heilt uakseptabelt at vi ikkje kan sørgje for praktiske og økonomiske ordningar som tryggjar kvardagen for eineforsørgjarar og barna deira. Det er ikkje noko problem at ein går på overgangsstønad i ti år. Det er 2 % som gjer det, og truleg har dei andre problem enn at overgangsstønaden varer i ti år. Det som er problemet med fleirtalet si innstilling, er kombinasjonen av å kutte ned talet på år og kutte i forhold til barns alder. Det vi ser, er at ei veksande gruppe kombinerer arbeidsinntekt og overgangsstønad. Dei brukar overgangsstønaden som ei slags lita tidskontoordning - akkurat det som gjer at kvardagen for desse familiane kan gå i hop, akkurat det som gjer at dei f.eks kan rekke skulefritidsordninga, akkurat det som gjer at dei kan rekke å vere der når barnet kjem heim. Ordninga med overgangsstønad gjev eineforsørgjarane høve til å bli sjølvhjelpte og forhindrar i dei aller fleste høva at ein skaper varige sosialhjelpsmottakarar. Den ordninga fleirtalet no legg opp til, vil på ingen måte føre til ei styrking av situasjonen for einslege forsørgjarar.

       SV har også fremma forslag om å utvide høve til utdanningsstønad. Ved i dag å gje stønaden slik at det berre er mogleg med opptil tre års yrkesretta utdanning, avgrensar ein eineforsørgjarane sitt høve til ei utdanning som fører til noko anna enn låglønnsyrke. Mange treårige utdanningar fører til inntekt som er utilstrekkeleg for familiar med ein forsørgjar, samtidig som mange av desse yrka er både fysisk og psykisk belastande over tid. Mange høgskuleutdanningar er no i tillegg utvida til fire år som norm. Utdanningsstønad i tilstrekkeleg tal år gjev eineforsørgjarane høve til god utdanning med stabil økonomi og dermed tryggare økonomiske forhold for dei barna som skal vekse opp.

       Folketrygdlova skal følgje oss frå vogge til grav og vere det trygge tryggleiksnettet frå start til slutt. Det er i tillegg til å vere dyrt å leve også dyrt å døy, og den stønaden til gravferd som folketrygdlova gjev, gjer at mange kjem til kort når dei skal ta eit siste farvel med sine nærmaste, og det blir opplevt som uverdig hos dei dette gjeld.

       Einskilde grupper blir ramma ekstra hardt, og SV meiner at det må ytast ein tilleggsstønad til gravferd til minstepensjonistar og trygda utan vesentleg formue.

       Det er tidlegare peika på at pensjonssystemet ikkje fungerer tilstrekkeleg. Ein av konsekvensane er at minstepensjonistar og trygda har så låg inntekt at dei får store problem med å dekkje utgifter til gravferd, sjølv med den stønaden som blir gjeven i dag. Desse utgiftene har sprunge frå stønaden for lenge sidan, og vi ser stadig eksempel i avisene på kva prisar det no er i dei ulike kommunane ved dei forskjellige gravferdsbyråa som har det som jobb å hjelpe til ved død og gravferd.

       I tillegg er det også viktig å sikre at barn under 18 år og foreldre eller forsørgjarar til barn under 18 år får same type tilleggsstønad.

       Eg tar så opp dei forslaga som SV er medforslagsstillar til, og også våre eigne forslag, nr. 8 og 9, på side 31 i innstillinga. Elles vil SV subsidiært støtte Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti på det punktet som gjeld gravferdsstønaden.

       1. januar i år var det 30 år siden folketrygdloven trådde i kraft. Nå feirer vi jubileet med å vedta en ny og mer moderne versjon av loven. Jeg tror fortsatt ikke loven vil bli allmenn folkelesning, dertil er den fortsatt for omfattende og komplisert. Men språkbruken er blitt forenklet og mer moderne, og oppbyggingen av loven er blitt greiere, slik at det antagelig blir lettere å finne fram i loven. For saksbehandlerne i trygdeetaten som skal forvalte loven, vil jeg tro at den nye loven er blitt mer lesbar enn den gamle. Faren for å fatte uriktige vedtak elimineres også når loven blir enklere. Det er også av betydning at en del forskrifter nå innarbeides i selve loven.

       Regjeringen foreslo svært få materielle endringer i den første proposisjonen den la fram. Komiteen har imidlertid innarbeidet også to tilleggsproposisjoner i innstillingen, der endringer i samsvar med velferdsmeldingen bl.a er tatt inn.

       Kristelig Folkeparti er ikke enig i alle de endringer som fremmes som oppfølging av flertallsinnstillingen til velferdsmeldingen. Vi fremmer derfor på disse områdene forslag alene eller sammen med andre partier i samsvar med de standpunkter vi har hatt i velferdsmeldingen.

       Utenom sakene fra velferdsmeldingen er det få endringer i forhold til gjeldende folketrygdlov. Men de endringene som gjøres, er vesentlige, og jeg vil trekke fram to områder som vi i Kristelig Folkeparti er særlig opptatt av.

       For det første: Kristelig Folkeparti har endelig nå fått gjennomslag for et meget viktig prinsipielt syn: Gifte pensjonister skal ikke lenger diskrimineres i forhold til samboende med hensyn til pensjon. I dag mottar samboende pensjonister over 20.000 kr mer pr. år i pensjon enn pensjonistektepar. Det finnes det ikke noe rettferdighet i. En slik endring burde selvfølgelig ha kommet for lenge siden, men først nå har det altså lykkes å samle et flertall bak dette rettferdighetskravet.

       Det er viktig å understreke at ingen nåværende samboende pensjonister vil få redusert pensjonen sin som følge av Odelstingets vedtak i dag. Det er ikke snakk om å gi vedtaket noen form for tilbakevirkende kraft. Men for fremtiden vil ikke noen samboende par kunne hente ut mer grunnpensjon om de lar være å gifte seg - eller sagt på en annen måte: Ingen pensjonistektepar behøver lenger å føle at de må betale i form av lavere pensjon fordi de velger å være gift!

       Men Kristelig Folkeparti er ennå ikke i mål når det gjelder dette spørsmålet. Vi ser det som avgjørende viktig å få hevet pensjonen til 1,7 grunnbeløp i stedet for 1,5. Det er nemlig det forholdstall OECD har beregnet for grunnkostnadene i en husholdning der to personer bor sammen. Målet for Kristelig Folkeparti er derfor å få hevet grunnpensjonen både for ektepar og for samboere til et slikt nivå. Kristelig Folkeparti vil igjen fremme forslag om en slik økning i grunnpensjonen og regner da med at de partier som mener at pensjonen bør følge grunnkostnadene i husholdningen, vil støtte forslaget.

       Det er imidlertid beklagelig at komiteen samtidig går inn for å redusere grunnpensjonen til pensjonister som har en yrkesaktiv ektefelle. Det betyr at mange vil få mindre å rutte med enn de har regnet med de første årene som pensjonist. Dette er en lovendring Kristelig Folkeparti ikke kan støtte. Jeg vil gjøre oppmerksom på at vi i innstillingen står som medforslagsstiller både til et forslag som støtter denne lovendringen, og til et forslag som ønsker å beholde dagens regelverk. La meg derfor gjøre det klart at Kristelig Folkeparti ikke vil endre gjeldende regelverk på dette området og derfor er medforslagsstiller bare når det gjelder § 3-2 nytt femte ledd, som altså gjelder den tidligere omtalte samboere/gifte-problematikken. Når det gjelder fjerde ledd derimot, står vi sammen med Senterpartiet og SV, slik det også fremkommer av innstillingen.

       La meg så si noen få ord om en annen viktig sak i innstillingen. Det gjelder de forbedringer som nå gjøres både for foreldre som har døende og svært alvorlig syke barn, og foreldre som har barn med mindre alvorlige sykdommer som de må på sykehus for. Når barna er syke, er det en stor påkjenning for foreldrene også. Da er det viktig at de får mulighet til å være sammen med barna på sykehuset. Jeg er for min del glad for at hele komiteen her går lenger enn Regjeringens forslag og utvider dette til også å gjelde nødvendig rekonvalesenstid i hjemmet etter sykehusoppholdet.

       Hele komiteen går også inn for å ta bort tidsbegrensningen for dem som har ansvar for svært alvorlig syke barn, og at de skal få fulle sykepengerettigheter så lenge det er nødvendig. Det er ikke så mange foreldre dette gjelder, men det er en viktig sak for dem som berøres. Det skulle være unødvendig at foreldre i slike situasjoner må bekymre seg om økonomi i tillegg til alle andre bekymringer.

       Så til noe av det som ble tatt opp i velferdsmeldingen. De endringer Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet nå får gjennomført for enslige forsørgere, er drastiske. Det skal heretter vanligvis ikke gis overgangsstønad i mer enn tre år. Det betyr, sagt med andre ord, at en enslig mor må ut i full jobb når barnet fyller tre år. Det går ikke engang an å være i deltidsjobb kombinert med noe overgangsstønad. Kristelig Folkeparti er enig i at en skal stimulere aleneforsørgerne til aktivitet og hjelpe dem og stimulere dem til å ta utdanning og bli selvforsørgende, men det kan en gjøre uten å gå så drastisk til verks. De forsøk som er gjort i trygdeetaten for å aktivisere enslige forsørgere, viser gode resultater. Det nytter å gjøre noe også uten økonomisk tvang.

       Etter Kristelig Folkepartis mening er ikke velferdsordningene overfor enslige forsørgere noe velegnet område å foreta innstramminger på. De enslige mødrene er tross alt en av de grupper i samfunnet som ifølge levekårsundersøkelser har det aller knappest økonomisk. Vi fremmer derfor en rekke forslag som vil gi denne gruppen bedre levevilkår.

       Det har også skjedd en rekke innstramminger i uføretrygdordningen de senere årene. Kristelig Folkeparti mener at dette har gått altfor langt. Det er ikke et velferdssamfunn verdig at folk blir kasteballer mellom trygdekontor og arbeidskontor. Men realiteten er at enkelte opplever at de får nei til uføretrygd fordi de er for friske, og nei til hjelp til å få arbeid gjennom arbeidskontoret fordi de er for syke. Dette håper jeg det nå blir en slutt på.

       Gifte hjemmearbeidende kvinner behandles annerledes enn yrkesaktive i forhold til uføretrygd. Mange av disse kvinnene opplever av den grunn avkortet uførepensjon hvis de blir uføre. Dette ønsker Kristelig Folkeparti å endre slik at også disse kvinnene, som ofte har gjort et omfattende, viktig omsorgsarbeid i hjemmet, skal få fulle uførerettigheter. Kvinner som er hjemme med omsorgsoppgaver, får heller ikke medregnet pensjonspoeng for omsorgsarbeid etter omsorgsperioden dersom de blir uføre mens de er hjemmearbeidende og ikke har vært yrkesaktive tidligere. Dette er en stor urettferdighet overfor disse kvinnene. Kristelig Folkeparti fremmer derfor forslag også om å rette opp dette.

       Videre fremmer Kristelig Folkeparti forslag om at foreldre som er hjemmearbeidende med omsorg for egne barn, skal få medregnet 3 pensjonspoeng årlig til barnet blir ti år. Selv om det ennå ikke synes å være flertall for et slikt forslag, er det et skritt i riktig retning når komiteflertallet går inn for å utvide denne retten til åtte år fra 1. januar 1998.

       Til slutt: Trygdelovutvalget foreslo at det skulle tas inn en bestemmelse i loven om at opptjente rettigheter ikke kan innskrenkes eller oppheves. Dette er en viktig problemstilling, og det er et prinsipp som også er blitt ytterligere aktualisert etter at to høyesterettsdommer som kom i høst, var inne på denne problematikken. Regjeringen følger i proposisjonen ikke opp dette forslaget fra Trygdelovutvalget. Kristelig Folkeparti ser at det kan være behov for å ha nettopp en slik bestemmelse i loven. Flertallet i komiteen ber departementet vurdere denne saken på nytt. Kristelig Folkeparti stiller seg bak en slik anmodning og vil derfor avvente en vurdering på dette punkt.

       Jeg tar opp forslag der Kristelig Folkeparti er forslagsstiller alene eller sammen med andre, så langt disse forslagene ikke er tatt opp av andre talere.

       Jeg skal videre i mitt innlegg kun kommentere de lovendringsforslag som Fremskrittspartiet har fremmet.

       Først til sikring av opptjente rettigheter i folketrygden:

       I NOU 1990:20, Forenklet folketrygdlov, fremmer Trygdelovutvalget forslag om at opptjente rettigheter i folketrygden ikke kan innskrenkes eller oppheves. Fremskrittspartiet er enig i Trygdelovutvalgets forslag om at opptjente rettigheter ikke ved senere vedtak skal kunne innskrenkes, noe som skjedde for et betydelig antall uføretrygdede da Odelstinget i 1990 endret G og reduserte pensjonsprosenten fra 45 til 42. Fremskrittspartiet stemte den gang mot lovendringsforslaget med henvisning til Grunnloven, som vi mente ikke tillot den lovendringen. Fremskrittspartiet mener det således er nødvendig med et sterkere rettsvern for pensjonistenes opptjente rettigheter. Høyesterettsdommene mot Borthen og Thunheim i 1996 viser til fulle at det er nødvendig med et sterkere rettsvern for opparbeidede rettigheter i folketrygden, I Trygdelovutvalgets innstilling side 107 peker utvalget på at eksempelvis Vest-Tyskland, Østerrike og Italia har et grunnlovsvern for trygderettigheter. Det burde etter min mening også vært slik i Norge, men vi har ikke tatt opp det forslaget i innstillingen og ikke fremmet noe grunnlovsendringsforslag. Vi har derimot fremmet forslag om at opptjente rettigheter ikke kan innskrenkes eller oppheves.

       Det er etter min mening uakseptabelt at allerede opptjente og tilståtte pensjoner skal kunne reduseres av Odelstinget. En slik praksis skaper usikkerhet og svekker folketrygdens troverdighet i befolkningen. Uten en slik rettighetsfesting kan en ikke stole på folketrygden, og jeg har registrert at Norsk Pensjonistforbund i brev datert 12. ds. støtter dette forslaget fra Fremskrittspartiet.

       Så til renter ved etterbetaling og tilbakebetaling av ytelser fra folketrygden:

       I henhold til någjeldende lovs § 15-8 kan renter ved tilbakekreving beregnes med 0,5 % pr. måned fra det tidspunkt feilutbetalingene skjedde, mens det i någjeldende lov ikke gis renter for etterbetaling av ytelser fra folketrygden - etterbetalinger som skyldes feil fra folketrygden. I likhet med Trygdelovutvalgets anbefaling mener vi i Fremskrittspartiet at det ikke skal betales renter verken ved etterbetaling eller tilbakekreving av for meget utbetalte ytelser. På denne bakgrunn fremmer Fremskrittspartiet følgende ny lovtekst til § 22-17:

       « Trygden gir ikke renter ved etterbetaling av ytelser.

       Trygden kan ikke kreve renter ved tilbakekreving av ytelser etter § 22-15. »

       Jeg mener det er et godt prinsipp at en avstår fra rentebelastning begge veier. Noe annet er urimelig, og for mange ganske uforståelig. Ifølge Trygdelovutvalgets merknader har Rikstrygdeverket i praksis i svært liten grad benyttet seg av muligheten til å pålegge renter ved tilbakebetalinger av for store utbetalte ytelser. Fremskrittspartiets lovforslag vil således i store trekk være i tråd med gjeldende praksis.

       Så til fjerning av pensjonsforskjellen mellom gifte pensjonister og samboende pensjonister:

       Ved en beklagelig glipp fra min side er Fremskrittspartiet i innstillingen tatt med på et forslag om å frata samboende pensjonister ca 20.000 kr i pensjon fra 1. januar 1998. Intet er fjernere fra Fremskrittspartiet enn at partiet skulle være med på dette tyveriet fra samboende pensjonister som et flertall i Odelstinget nå vil begå. Feilen kunne vært rettet før innstillingen gikk i trykken, men verken komiteens leder eller saksordfører var villig til å foreta denne rettelsen, selv om det tidligere har vært praktisert at åpenbare misforståelser fra avgivelsen og frem til trykkingen tidligere har vært rettet opp - både i denne komiteen og i den forrige sosialkomite jeg var medlem av.

       Det er vel kjent fort alle partier at Fremskrittspartiet i mange år og i ulike sammenhenger har fremmet forslag

       om å fjerne den forskjellsbehandlingen som vi i dag har når det gjelder utbetalinger av pensjon til henholdsvis gifte pensjonister og samboende pensjonister. Senest i B.innst.S.nr.11 (1996-1997) fremmet jeg på vegne av Fremskrittspartiet slikt forslag.

       Fremskrittspartiet kan ikke akseptere at en likestilling med hensyn til pensjonsutbetaling mellom pensjonistektepar og samboende pensjonister skal skje ved å redusere de nåværende riktige pensjoner til samboende pensjonister. Pensjonen er en rettighet i folketrygden som er individbasert i henhold til kontraktsforhold som arbeidstaker har stått i og betalt for, og skal ikke kortes ned i forhold til den sosiale status en har valgt å leve i, det være seg ekteskap eller samboerforhold.

       Jeg beklager at Kristelig Folkeparti nå synes å få gjennomslag for sitt moralsk betingede rettferdighetsbegrep. At partiet Høyre gir sin støtte til dette, er ikke særlig overraskende. Langt mer overraskende er det at Arbeiderpartiet her er med på et vedtak som i fremtiden fratar samboende pensjonister 20.000 kr i året. Det kan ikke bli enkelt for Arbeiderpartiet å begrunne dette vedtaket for sine samboende velgere.

       Det må være tillatt i denne forbindelse å vise til en uttalelse fra stortingsrepresentant Solveig Sollie til en av telemarksavisene, der hun insinuerer at mennesker velger samboerskap utelukkende med tanke på en høyere pensjonsutbetaling ved oppnådd aldersgrense. Dette er med respekt å melde temmelig grovt. Kan en ikke med en slik uttalelse fornemme en moralsk straffende pekefinger? Selv om også vi i Fremskrittspartiet prioriterer ekteskapet som samlivsform, har vi også uinnskrenket respekt for menneskets likeverd og menneskenes selvbestemmelsesrett - også når det gjelder valg av samlivsform. Det er enkelte mennesker som har svært stor respekt for å avgi et løfte for Gud og mennesker om at en skal være trofast til livets slutt, og av den grunn velger samboerskap fremfor ekteskap. I mange samboerpar har begge tidligere vært gifte, og de har derfor naturlig nok en viss redsel for å gå inn i et nytt ekteskap for raskt. Kirken legger heller ikke forholdene særlig godt til rette for gjengifte. Menneskenes valg bør vi alle respektere, ikke fordømme.

       Det foreliggende forslag, som dessverre synes å bli vedtatt, går som tidligere nevnt ut på å frata samboende pensjonister 20.000 kr i året fra 1. januar 1998. Jeg tolker dette slik at flertallspartiene mener at den pensjonen som gifte pensjonister i dag har, er tilstrekkelig. Hvis ikke, hadde jo flertallet støttet Fremskrittspartiets forslag, som over en toårsperiode ville gitt pensjonistektepar samme pensjon som samboende pensjonister i dag oppebærer - altså en pensjonsøkning på ca 20.000 kr.

       De av oss som har en nær og bred kontaktflate også til pensjonistektepar og samboende pensjonister, vet at svært mange av disse har en meget anstrengt økonomi og må forsake meget av det velferds- og kulturtilbud som vi andre nyter godt av, for å få endene til å møtes. Når vil flertallspartiene fremme forslag om høyere pensjon til begge samlivsformer, eller er de nå tilfreds med å ha straffet de samboende pensjonister på pengepungen?

       Sluttelig vil jeg be sosialministeren i sitt innlegg nærmere kommentere den definisjon av samboende som er tatt inn i innstillingen, og som lyder slik:

« To personer som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin del av huset. Det kan gjøres unntak for personer som bor i hver sin boenhet i et hus med mer enn fire selvstendige og klart atskilte boenheter. To personer som vanligvis har felles bolig, regnes som samboerpar selv om de midlertidig bor atskilt. »

       - Hvordan skal dette kunne praktiseres?

       Til slutt tar jeg opp de forslag fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

       Einar Steensnæs (KrF) : Jeg skal ikke kommentere representanten Alvheims klage over moraliseringen i Kristelig Folkeparti. I kveld i hvert fall syns jeg han stort sett stod for den selv.

       Men jeg syns det er grunn til å utfordre Fremskrittspartiet til å bestemme seg for om de ønsker å prioritere familien og ekteskapet, som representanten Alvheim sa, eller om de fortsatt ønsker å vedlikeholde den urettferdighet som har vært til nå mellom pensjonister som lever i samboerskap, og pensjonistektepar. For å være konkret: Er det slik at Fremskrittspartiet forsvarer at to par på vei ut i pensjon får ulik pensjon avhengig av hvordan de velger å bo sammen? De som lever i et ekteskap, vil med dagens regler få 20.000 kr mindre i pensjon enn de som velger å leve i samboerskap. Mener representanten Alvheim at det er en rettferdig ordning? Og er det å prioritere ekteskapet, slik som Fremskrittspartiet hevder?

John Alvheim (Frp) : Rettferdig blir det først når ektepar og samboende pensjonister får en individuelt utbetalt pensjon. Det er en slik kontrakt man inngikk med folketrygden da man begynte sitt yrkesaktive liv. Det er kun det som er rettferdig.

       Det som er dypt urettferdig, er det som for Kristelig Folkeparti nå - ikke bare nå, men dette har de sikkert ment hele tiden - er viktigst, å få fjernet disse 20.000 kr fra de samboende pensjonister, men ikke å øke pensjonen for ektepar. Det ligger det ikke noe forslag om i innstillingen. Så her er det moral som er ute og går, og man kan ikke bruke denne typen moral til å fremme det monogame ekteskapet. Jeg prioriterer også det. Men i denne sammenhengen har vi med enkeltmennesker å gjøre, vi har med frie mennesker å gjøre, og vi har å

       gjøre med en rettighet vi alle har krav på i folketrygden, også de samboende.

       Derfor er dette forslaget og det vedtaket som gjøres her i kveld, totalt urimelig. Det er bortimot mer enn sosialistisk: Bare alle blir like, spiller det ingen rolle hva resultatet er.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg skal bare ta opp noe av det Alvheim sa som enten er en åpenbar misforståelse, eller som han ikke har skjønt.

       Først til det som går på renten, og det forslaget Fremskrittspartiet har om at det ikke skal kunne kreves rente. Det som står i forslaget fra Regjeringen, som komiteflertallet har tiltrådt, er at trygden kan « fra utbetalingstidspunktet kreve renter med 0,5 prosent pr. måned ved tilbakekreving av ytelser etter § 22-15 », som Alvheim sa, men han føyde ikke til resten: « første ledd første punktum ». Og hva står det i § 22-15 første ledd første punktum? Det står:

       « Dersom et medlem har mottatt en ytelse etter denne loven i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbakebetalt. »

       Det er kun i de tilfellene at det er svikaktighet som ligger til grunn for at vedkommende har fått for mye, at trygdeetaten har en hjemmel for å kreve rente. Alvheim fremlegger det som at enhver trygdeytelse som er blitt feilutbetalt, kan tilbakekreves med rente. Det er kort og godt feil.

       Det andre jeg kunne tenke meg å kommentere, går på en sammenblanding når det gjelder samboende og gifte og det som står i § 3-2 i lov om endringer i folketrygdloven. Alvheim blander inn § 1-5 i folketrygdloven og spør sosialministeren om dem som bor i samme hus osv., men det har ingenting med det å gjøre. Det som står i § 1-5 om sivilstand, har vært rettstilstanden i tre-fire år, og har ikke bydd på problemer i forhold til dette. Det har ingenting med tilståelse av pensjon å gjøre, etter den unntaksbestemmelsen vi nå har lagt inn som nytt femte ledd i § 3-2.

John Alvheim (Frp) : Til det siste først: Jeg skal besvare det med et spørsmål og et eksempel. Hvis jeg nå var alene og hadde et hus og leide ut en del av huset til en kvinne som vanlig leieboer, skulle altså jeg og denne kvinnen betraktes som samboende?

       Når det gjelder muligheter for å ta rente for for mye utbetalt pensjon som skulle vært mottatt ikke engang i « god tro », men ha vært svindel, slik som jeg oppfatter det, har vi jo et annet lovverk som tar seg av kriminalitet og svindel. Jeg synes praksisen så langt viser at det er unødvendig å ha i lovverket at man skal kunne avkreve 0,5 % rente for for mye utbetalt pensjon. Det er veldig greit å ha lovverket i tråd med praksis.

       Så snakker man om at man skal prøve å heve grunnbeløpet for ektepar til 1,7 i forhold til anbefalingen fra OECD. Jeg er ikke interessert i OECD. Jeg er interessert i en rettferdig pensjonsutbetaling. Den skal være individuell, enten man lever i ekteskap eller man lever i samboerskap.

       Raud Valallianse er dessverre det einaste partiet som frå første dag har sagt tvert nei til både det som blir kalla arbeidslinja, og det såkalla solidaritetsalternativet. Lovendringane for eineforsørgjarane handlar om å lage nye, store hol i det tryggingsnettet som overgangsstønaden har vore for damer som blir åleine. Den moderate auken i storleiken på overgangsstønaden er i mange

       kommunar allereie oppeten av andre utgiftsaukar. Eg tenkjer på auka utgifter til straum, til barnehage osv. I Oslo er frikort til legebehandling oppheva frå årsskiftet, og kommunal tilleggspensjon står for fall. Slike kommunale utgiftsaukar blir grunngitt med dei inntektskutta kommunane får som følgje av vedtak i Stortinget og Regjeringa i tråd med solidaritetsalternativet. Derfor er Regjeringa sitt forslag om ein viss auke i overgangsstønaden berre eit spel for galleriet. På budsjettet gir da også Regjeringa sitt forslag ikkje større utgiftsauke for staten enn det som ein ventar blir spart ved at færre får rett til stønad. Arbeidarpartiet følgjer det gamle prinsippet om å mate den svoltne katta med katta sin eigen hale. RV sitt forslag er at overgangsstønaden skal vere 2,5 G, altså grunnbeløpet.

       Konsekvensen av det som blir vedtatt i kveld, er at mange framleis må gå på sosialkontoret, eller at løysinga blir å prøve å finne seg ein mannleg forsørgjar eller ikkje skilje seg frå den ein lever saman med, sjølv om det er god grunn til det, eller ein må gå over til andre former for privat forsørging.

       Arbeidslinja har gitt ny næring til myten om einslege forsørgjarar som late, passive snyltarar på samfunnet. Men røyndomen er at eineforsørgjarar har brukt nesten heile dette århundret for å få godkjent den situasjonen dei er i, at dei skal ha rettar, og at dei faktisk gjer eit viktig omsorgsarbeid. Eineforsørgjarar har slåst seg fram til like rettar, anten dei er ugifte mødre frå starten, fråskilde eller enker med barn i ein viss alder.

       Eg synest at innstillinga er gjennomsyra av ein tankegang som seier at det kvinner har av arbeid og omsorg i heimen, er passivt og dermed ingenting verdt, og at berre inntektsgivande arbeid er aktivt. Det går til og med så langt som at ein eineforsørgjar skal straffast til åtte vekers karantene dersom ho sjølv vel å slutte i eit arbeidsforhold og anten ikkje ønskjer å oppgi grunnen, eller at grunnen ikkje kan godkjennast av byråkratiet.

       Same kva eineforsørgjarar vel, blir det feil. Er dei heime med ungane sine og lever av overgangsstønad, er dei passive sofaslitarar. Om dei tar utdanning, er dei også snyltarar på skattebetalarane sine pengar, fordi dei slepp så store studielån som andre.

       Kjernen i ordninga med utdanningsstønad er at utdanninga må godkjennast og falle inn under kriteria om lengd, yrkesretting og også kva slags utdanning ein har frå før. Med andre ord - dersom ein hjelpepleiar ønskjer ny utdanning, f.eks fordi ho ikkje kan kombinere skiftarbeid med barneomsorg åleine, eller er heilt utsliten på grunn av tungt arbeid, kvalifiserer ikkje det ho til utdanningsstønad sidan ho allereie har ei utdanning. Eg er forundra over at ingen i sosialkomiteen tok fatt i dette.

       Utdanningsstønadsreglane er alt innskjerpa. Det som nå skjer, er at makta brukar likskaps- og rettferdsargument for å ta frå eineforsørgjarane moglegheitene til høgare utdanning. Når Regjeringa og hennar allierte seier at dei skal stimulere eineforsørgjarar til aktivitet, blir det ganske hult at dei ikkje eingong skal få velje kva dei skal utdanne seg til, og kva dei vil arbeide med.

       Eg har brukt tida her til å argumentere mot dei innskrenkingane som rammar eineforsørgjarar, fordi det er dei som er blinka ut til å vere dei første som får merke arbeidslinja i praksis. Arbeidslinja betyr at det er fleire som blir utan arbeid, og som også blir utan retter. Dette er eit direkte utslag av ein av arbeidslinjas læresetningar, som kort og enkelt seier at dess verre det blir for folk som ikkje har arbeid, og dess verre det blir å vere utan arbeid og samstundes ikkje vere såkalla aktiv arbeidssøkar, dess lettare blir det å senke det generelle nivået på lønnsrettar og faglege rettar.

       Til slutt skal eg ta opp RVs forslag som er omdelt. Så vil eg seie eit par ord om avstemminga. Av arbeidsmessige grunnar har ikkje RV utarbeidd eigne forslag til alle delar av lova, men vil stemme mot dei endringane som går i feil retning, dvs. i arbeidslinjas retning, og stemmer subsidiært for mindretalsforslag som gir betre trygderetter enn det fleirtalet står for.

       Jeg konstaterer at komiteen i hovedsak slutter seg til forslagene i de framlagte proposisjonene. Komiteens innstilling preges for øvrig av ryddighet og god håndtering av disse tre ulike proposisjonene.

       Folketrygden er et viktig fundament i den norske velferdsstaten. Folketrygdens budsjett utgjør rundt 30 % av statsbudsjettet. Om lag en fjerdedel av befolkningen lever i dag av trygdeytelser. Forholdet mellom folketrygden og landets borgere reguleres av et omfattende lov- og forskriftsverk som er viktig for oss alle.

       Forslaget til ny folketrygdlov bygger på Trygdelovutvalgets omfattende utredning og høringsuttalelsene til denne. Utvalget pekte på at dagens lov er en teknisk sammenføyning av eldre lover, uten at regelverket er gjennomgripende bearbeidet og harmonisert. Folketrygden har dessuten vært under konstant utvikling siden den ble vedtatt i 1966. Sammen med forskriftene inneholder loven bortimot 1.000 paragrafer, som til dels er sterkt preget av tunge og gammeldagse formuleringer med mange henvisninger. Regelverket har etter hvert blitt svært vanskelig tilgjengelig for folk flest og tungvint å praktisere for trygdeetaten.

       Som sosialkomiteen uttaler i innstillingen, har det åpenbart vært et behov for en systematisk og grundig gjennomgang og forenkling av folketrygdens regelverk.

       Forslaget til ny folketrygdlov er en kodifisering av folketrygden og er altså ingen ny sosialreform. Det er lagt stor vekt på å gjøre folketrygdens regelverk så oversiktlig som mulig. Loven er disponert slik at kapitlene kommer etter hverandre i en logisk rekkefølge, og det er videre lagt vekt på å gjøre regelverket mer leservennlig. Det er også benyttet et så enkelt språk som mulig for å uttrykke lovens innhold. Målet med den nye loven har vært å utforme regelverket på en slik måte at det blir lettest mulig å finne fram i og forstå for den enkelte, og at det blir enklest mulig å praktisere for trygdeetaten. Det synes jeg egentlig vi har lyktes med, og jeg er glad for at komiteen er enig i det.

       Den gjeldende folketrygdloven er i stor grad en fullmaktslov. Det er vanskelig å finne fram til de forskrifter som er relevante i det enkelte tilfellet, og det kan være vanskelig og problematisk å danne seg et bilde av hva de går ut på. I den nye loven er de viktigste forskriftsbestemmelsene innarbeidet. Loven får dermed mindre preg av å være en fullmaktslov. Også dette konstaterer jeg at komiteen synes er bra.

       Jeg vil ta et eksempel. I dag er det rundt 25 forskjellige sett med forskrifter på sykepengeområdet. Disse forskriftene er nå innarbeidet i den nye folketrygdloven, slik at man finner alle relevante regler som gjelder sykepenger i selve loven.

       Med den nye folketrygdloven er den samlede tekstmengden likevel blitt betydelig mindre. Samtidig gjør loven det enklere for folk flest å finne fram til de aktuelle reglene og kunne sette seg inn i dem. Folketrygdloven er dermed blitt den informasjonskilden den skal være for brukerne, og også et godt styringsmiddel og arbeidsredskap for trygdeetaten.

       Kort tid etter at forslaget til ny folketrygdlov ble lagt fram i fjor, ble velferdsmeldingen behandlet her i Stortinget. Hovedbudskapet i meldingen er at velferdssamfunnet skal videreføres og videreutvikles. Regjeringen mener at velferdsordningen bidrar til den enkeltes frihet og trygghet, og til å skape sosial og økonomisk stabilitet og rettferdig fordeling i samfunnet. Vi ønsker å slå ring om folketrygden, men legger ikke skjul på at vi står foran store utfordringer med tanke på den framtidige finansieringen av de samlede pensjons- og tjenestebehov. Befolkningsutviklingen tilsier at det vil bli langt flere pensjonister noe ut i neste århundre. Disse vil ha opptjent rettigheter til høyere pensjoner i folketrygden enn dagens pensjonister. Samtidig vil de også etterspørre mer og bedre helse- og omsorgstjenester.

       Departementet har fulgt opp stortingsbehandlingen av velferdsmeldingen med en egen proposisjon om endringer i forslaget til den nye folketrygdloven, som også behandles i dag. Målet om hjelp til selvhjelp er nedfelt i den nye formålsbestemmelsen i loven. I Ot.prp.nr.8 (1996-1997) er dette konkretisert i en rekke forslag som har til formål å søke å gi og beholde arbeidstilknytning for mennesker med helsemessige og/eller sosiale problemer av ulik art. Det er et viktig velferdsmål. Økt verdiskaping er dessuten nødvendig for å makte framtidige forpliktelser i folketrygden og på helse- og omsorgssektoren, samtidig som en opprettholder en rimelig fordeling av goder og byrder mellom generasjonene på lang slikt. Arbeidslinjen er derfor helt sentral i Regjeringens strategi for å skape best mulig trygghet og velferd for den enkelte, jevn fordeling av velferd og et varig grunnlag for våre velferdsordninger.

       Jeg går ikke i detalj inn på alle de enkelte lovforslagene, men nevner at mange uførepensjonister har en betydelig restarbeidsevne som kan komme til nytte i arbeidslivet. Det er derfor viktig å legge til rette for at flere får mulighet til lønnet arbeid gjennom en kombinasjon av arbeid og trygd. Regelverket skal stimulere til arbeid og arbeidstilknytning for personer i yrkesaktiv alder som har helse og muligheter til inntektsgivende arbeid. Det skal bli lettere å gå tilbake på uførepensjon hvis arbeidsforsøket ikke lykkes.

       Jeg nevner også at forslaget i velferdsmeldingen om å legge om stønadsordningen for enslige forsørgere følges opp etter de signaler vi fikk fra flertallet i komiteen. Hensikten er delvis å stimulere enslige forsørgere til arbeid, utdanning og selvforsørging og delvis å bedre inntekten til dem som har overgangsstønad. Lange stønadsperioder kan vanskeliggjøre senere selvforsørging. Det er ønskelig å forbedre enslige forsørgeres økonomi i barnets første leveår. Satsing på kvalifisering til arbeidslivet og tiltak for å styrke eller etablere bånd til arbeidslivet er investeringer som kan sikre varig bedring av de enslige forsørgeres økonomi.

       Jeg har merket meg at komiteen ønsker en ny vurdering av spørsmålet om å ta inn i loven en regel om å sikre opparbeidede rettigheter. Som kjent fulgte ikke departementet opp Trygdelovutvalgets forslag til en slik bestemmelse. Årsaken var at Justisdepartementet i sin høringsuttalelse mente at utvalgets forslag var uklart både i innhold og rekkevidde. Departementet vil ta saken opp til vurdering. I den forbindelse vil det bli lagt vekt på å vurdere mulighetene til å klargjøre Trygdelovutvalgets forslag. Eventuelt kan det være aktuelt å avgrense bestemmelsen til pensjoner, idet det da kan være enklere å gi den et klart innhold. De to dommene i Høyesterett om overgangsordninger ved pensjonsendringene i 1992 vil naturlig inngå i vurderingsgrunnlaget.

       Jeg merker meg også at komiteens flertall ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag som utvider den perioden det kan godskrives pensjonspoeng for omsorg av små barn fra seks til åtte år. Dette vil jeg følge opp, slik at endringen kan tre i kraft fra 1. januar 1998.

       I Ot.prp.nr.8 ble det foreslått at grunnpensjonen til pensjonist med ektefelle som har egen inntekt, skal reduseres til 75 % av grunnbeløpet, slik det gjøres når begge ektefeller er pensjonister. Komiteens flertall fremmer forslag om at grunnpensjonen også skal reduseres for samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene. Jeg synes saksordføreren på en god måte har gjort rede for forholdet mellom ulike sider i

       loven, men opplegget skal praktiseres på tilsvarende måte som barnetrygden, dvs. at det fullt ut baseres på egenerklæring, og at det ikke foretas noen etterkontroll.

       Dette innebærer at vi fra neste år får to forskjellige typer samboerbegrep i folketrygden. Den ene gruppen er de som har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre. Disse likestilles fra 1994 fullt ut med ektefeller, dvs. at de får redusert grunnpensjon, men at de har rett til alle familiebaserte ytelser, som etterlattepensjon, avledet tilleggspensjon og ektefelletillegg.

       Den nye gruppen samboere blir imidlertid bare likestilt med ektefeller når det gjelder avkortet grunnpensjon. Jeg er enig i at man foreløpig ikke går lenger enn dette. Regjeringen har som kjent satt ned et utvalg til å utrede de problemstillinger samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser. Utvalget vil også se på problemet med to forskjellige typer samboere i folketrygden. Utvalgets arbeid er forventet å bli ferdig innen 1. juli 1998. Regjeringen følger opp utvalgets arbeid etter at innstillingen er avgitt og har vært på høring. Da vil disse spørsmålene kunne bli behandlet i sin fulle bredde.

       Sosialkomiteen mener at de foreslåtte utvidelser av foreldrenes rett til stønad ved barns sykdom ikke går langt nok. Det er ikke vanskelig å ha forståelse for argumentasjonen. Dette gjelder for barn som har vært innlagt på sykehus etter at barnet er utskrevet og fortsatt har behov for omfattende tilsyn og pleie. Komiteen går også inn for å oppheve begrensningen for hvor lenge foreldrene kan få pleiepenger ved svært alvorlig sykdom og å heve kompensasjonsgraden. Sosialkomiteens forslag innebærer en betydelig forbedring av foreldrenes rett til stønad fra folketrygden ved barns sykdom. Da det i årets budsjett ikke er lagt inn midler til å dekke utgiftene til disse forbedringer, skal de først tre i kraft fra 1. januar 1998.

       Jeg har ellers merket meg at komiteens flertall har forståelse for at enkelte deltidsarbeidende eller hjemmearbeidende ektefeller som søker om uførepensjon, mener de får en uforholdsmessig lav pensjon. Denne problemstillingen er vi innstilt på å komme tilbake til i tråd med det som er holdningen og oppfatningen i komiteens merknad.

       For å oppsummere det vi har arbeidet med i lang tid, vil jeg understreke at etter mitt syn sitter vi nå med en ny folketrygdlov som gjennom formålsparagraf ikke minst illustrerer at vi nå har fått en lov som kan være en god rettesnor for det vi vil oppnå med folketrygden vår i årene framover.

       John Alvheim (Frp) : Hvis jeg hørte riktig, uttalte sosialministeren nå i sitt innlegg at departementet på nytt ville vurdere å bedre rettssikkerheten i forbindelse med opparbeidede rettigheter i folketrygden. Mitt enkle spørsmål i den sammenheng er: Hvilket tidsperspektiv snakker vi her om? Når vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et eventuelt forslag om å sikre rettighetene på en bedre måte enn tilfellet er i nåværende lovgivning og i innstillingen? Det var det ene spørsmålet.

       Det andre spørsmålet, som jeg også i mitt innlegg bad sosialministeren kommentere, er: Kan sosialministeren si noen få ord om definisjonen av dette å være samboende?

Statsråd Hill-Marta Solberg : Når det gjelder det første spørsmålet, å vurdere rettssikkerheten rundt trygderettigheter, avventet jeg naturligvis behandlingen i Odelstinget i dag og merker meg det som er uttrykt fra komiteen gjennom merknad om at man ønsker dette vurdert. Det er ikke mulig for meg i dag å gi et klart tidsperspektiv, men departementet vil ta fatt på dette så snart som mulig og ikke bruke mer tid enn nødvendig for å komme tilbake til problemstillingen, selv om vi alle nok innser at den er ganske omfattende.

       Når det gjelder dette med samboerskap, synes jeg saksordføreren uttrykte det ganske klart. Han viste til samme praksis som man har når det gjelder utmåling av barnetrygd, dette med ekteskapsliknende samboerskap, og man har i tillegg lagt inn en bestemmelse om at samboerpar må ha bodd sammen i minst 12 av de siste 18 månedene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet i debatten.