Sak nr. 1
Innstilling fra finanskomiteen om lov om verdipapirhandel (Innst.O.nr.83 (1996-1997), jf. Ot.prp.nr.29 (1996-1997))

TALERE:

       Harald Ellefsen (H)
(ordfører for saken):

       Jeg kommer i mitt innlegg til å berøre noen av de problemstillingene som jeg - for å unngå å ta to runder - hoppet over i stortingsdebatten tidligere i dag i forhold til ulike foretaks og deres ansattes egenhandel med aksjer, fordi det også blir berørt i denne sammenheng. Jeg tar litt om det nå. Men jeg vil først si følgende:

       Det forslaget til ny lov om verdipapirhandel som Odelstinget nå inviteres til å behandle og vedta, er andre etappe av et meget omfattende og grundig lovarbeid omkring verdipapirhandel som har foregått over en periode på flere år med det siktemål å skape mest mulig betryggende og tillitvekkende rammer både rettslig og når det gjelder interne rutiner i ulike foretak. Betryggende regler og tillit til verdipapirmarkedet slik at det virker på en tjenlig måte, har vært hele hensikten. Men jeg vil først av alt si at hele poenget med den type regulering er å få gode rammer omkring en virksomhet som ikke bare er ønsket, men som er helt nødvendig for at et moderne samfunn skal kunne fungere økonomisk, fordi det er disse reglene som trekker opp rammene for på hvilken måte og under hvilke omstendigheter det skal kunne kanaliseres kapital på en så billig og effektiv måte som mulig til bedrifter som bidrar til verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det er selve nøkkelen, og det er selve utgangspunktet.

       Dette er ikke bare positive, men helt nødvendige og viktige samfunnsøkonomiske formål som man ofte taper av syne når man kanskje har veldig ensidige debatter som konsentrerer oppmerksomheten omkring enkelt-elementer og omkring kritiske og tvilsomme utvekster. Så innfallsvinkelen til hele denne lovbehandlingen har fra dag én vært å skape et slikt tillitvekkende rammeverk som jeg her har beskrevet, og på en slik måte at kontrollen er betryggende og utvekstene mest mulig kan elimineres. Og i hele denne prosessen, som går fra et lovutredningsutvalg på grunnlag av to delinnstillinger, deretter oppfølging fra Regjeringens side og omfattende høringsrunder, fikk vi da delinnstilling I fra dette utvalget, som la grunnlaget for de lovendringer i lov om verdipapirhandel som ble gjennomført her for et års tid siden, og nå altså oppfølgingen, del II. I den proposisjonen som nå behandles, er endringer og en gjennomgang av reglene om innsidehandel, meldeplikt, flaggingsplikt, tilbudsplikt, prospektkrav, derivathandel og tilsyn samt nye regler om markedsmanipulering og motregning de hovedspørsmålene som behandles.

       Til tross for at man både i media og i den politiske debatt opplever at det er politisk strid om en del av disse spørsmålene, syns jeg det er riktig å få frem at det egentlig har vært politisk enighet om hovedtrekkene og hovedelementene i det lovarbeid som vi nå nærmer oss slutten på. På de områdene hvor det er dissenser, er det også brede flertall og forholdsvis få og begrensede dissenser.

       La meg da gå direkte over til en del av problemstillingene hvor det er noen dissenser, og la meg da med en gang gå løs på problemstillingen egenhandel. Igjen er utgangspunktet både for det arbeid dette lovutvalget har gjort, det arbeidet Regjeringen har gjort og det arbeidet flertallet i komiteen har lagt til grunn, at det er samfunnsøkonomisk fornuftig og bra at både foretak og enkeltmennesker bruker sine penger til langsiktig sparing i form av at norske bedrifter får tilført egenkapital. Ergo har også flertallet med det som utgangspunkt sagt at de begrensningene man skal gjennomføre når det gjelder norske eieres mulighet til å satse sine penger på norske bedrifter, må man ha en faglig og saklig begrunnelse for. Det har ført til at et bredt flertall mener at det er behov for og nødvendig med strenge og klare kjøreregler på disse områdene så vel som behov for innstramminger. Det er årsaken til at flertallet i den innstillingen som ble behandlet i Stortinget før i dag, trakk den konklusjon at hovedintensjonene i det forslag fra SV som da ble behandlet, egentlig er fulgt opp både fra Regjeringens side og fra stortingsflertallets side. Og la meg kort skissere hvordan det skjer. Det forslag SV la frem, gikk direkte på et krav om å pålegge Regjeringen å begrense adgangen for ansatte og foretak til å drive egenhandel med aksjer i relasjon til verdipapirhandelloven. Og der har vi i dag til behandling et slikt klart forslag - som selvsagt også får klar tilslutning fra Odelstinget her i dag og senere i Lagtinget - som går direkte inn på de problemstillinger den såkalte NAT-saken og skandalen omkring den reiste. La meg her dog tilføye at den saken i ettertid har vist ganske klart at de rettslige verktøy vi har hatt til nå, heller ikke har vært så svake som enkelte vil ha det til - verken det offentlige regelverk eller den indre justis - for det har jo i ettertid vist seg at det aktuelle meglerfirmaet er blitt gjenstand for meget kraftig korreks og reaksjon fra så vel bransjens eget etiske råd som fra Kredittilsynet. Ja, Kredittilsynet har faktisk inndratt foretakets anledning til å drive videre, foretaket er under avvikling på grunn av de regelbrudd som har funnet sted. Og prosessen går sin gang fordi det kanskje fortsatt er klagemuligheter. I hvert fall har kontrollorganene grepet inn med klare reaksjoner, og så får vi se hva sluttresultatet blir i forhold til regelverket. Hva som i denne sammenhengen er viktig i forbindelse med den konkrete loven, er at de spørsmål som oppstod omkring

       NAT-saken, knyttet til at et meglerforetak i forbindelse med en emisjon ble anklaget for å tildele onkler og tanter og venner og forretningsforbindelser aksjer som kundene ikke fikk, jo går direkte også på problemstillingen hvordan man skal forholde seg hvis det i forbindelse med aksjeemisjon er en overtegning. Her blir nå resultatet at det rett og slett blir et lovforbud mot å kunne kjøpe aksjer i forbindelse med emisjoner hvor det er slik overtegning - både for foretak og for ansatte. Det syns jeg er en riktig og faktisk også en god og fornuftig løsning, for uansett om dette kan forklares og forsvares og man kan legge inn forutsetninger i forbindelse med emisjoner, er det klart at denne type tildelinger lett vil kunne komme i strid med kundenes interesser og i høy grad bidra til å svekke tilliten også til verdipapirmarkedet.

       La meg tilføye at det er akkurat dette spørsmålet i forbindelse med emisjonene som nå knyttes til denne lovbehandlingen. Gjennomgangen av disse spørsmålene har på en god og tankevekkende måte avdekket at det har vært veldig store hull og mangler ved både lovverk og forskrifter, men, viste det seg, ikke først og fremst i forhold til verdipapirforetakene - skjønt det også der har vært mangler, slik denne lovbehandlingen viser. Gjennomgangen har faktisk vist at for en del finansforetak har lovgivningen vært mangelfull når det gjelder å gi hjemmel for skikkelig regulering av egenhandel. På andre områder har kanskje lovhjemlene vært der, men forskriftene har vært mangelfulle. Det som da er konsekvensen - og det er ingen tvil om at diskusjonen omkring NAT-saken har stimulert til det - er at det nå i disse dager legges siste hånd på to omfattende sett forskrifter i regi av Finansdepartementet og Kredittilsynet med sikte på å få mer tilfredsstillende og klare kjøreregler i forhold til egenhandel. Parallelt med det har altså - som også Eilef A Meland var inne på i stortingsdebatten - Kredittilsynet på Finansdepartementets anmodning utarbeidet et omfattende utkast til et lovforslag der man tar for seg ulike sider av egenhandelproblematikken, og da langt utover problemstillingen verdipapirlov, faktisk over hele området så å si, fra ordinære verdipapirforetak til forsikringsselskap, verdipapirfond, porteføljeforvaltere, pensjonskasser osv. Og det var på tide. Men det lovforslaget vil man nok ikke ha noen mulighet til å få realitetsbehandlet i denne perioden; det har nettopp gått ut på høring med tre måneders frist, og jeg tar det for gitt at Regjeringen - uansett hvilken regjering det måtte være - på et eller annet tidspunkt i løpet av høsten vil komme tilbake til Stortinget med en lovoppfølging av dette. Det er hva jeg har å si om den problemstillingen nå, og jeg henviser for øvrig til innstillingen.

       Et flertall i komiteen der både Høyre og Arbeiderpartiet er med, faktisk hele komiteen unntatt Senterpartiet, SV og RV, ønsker å åpne for en dispensasjonsadgang - ikke et dispensasjonspålegg, men en dispensasjonsadgang - for departementet til å kunne gjøre unntak fra egenhandelsbestemmelsene i forhold til norske filialer i utlandet, forutsatt at man der er undergitt andre og betryggende regler som ivaretar tilsvarende formål som dem man ønsker å ivareta med det norske regelverket. Jeg har ikke tenkt å forlenge dagens debatt ved å drive polemikk mot mindretallet, men konstaterer at det her er et prinsipielt skille - som det også fremgikk av de voteringene vi hadde i Stortinget - eller kanskje ikke egentlig så mye et prinsipielt skille, men i hvert fall i konklusjonen et skille mellom et mindretall som består av SV, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og RV, som ønsker å gå til det skritt egentlig å forby fullstendig ansattes adgang til å drive egenhandel med enkeltaksjer, men samtidig ha en viss adgang for foretak til fortsatt å investere i aksjer, og et flertall som ønsker strenge og mer restriktive regler, men som ikke ønsker å gå så langt som det mindretallet skisserer på det punktet. Jeg skal som sagt ikke drive noen polemikk her, men bare peke på at der har vi altså skillelinjene.

       Det er en hel rekke punkter i innstillingen hvor det foreligger dissenser, og jeg har ikke tenkt å gå gjennom alle disse. Det vil føre for langt, og jeg vil der henvise til innstillingen, men jeg vil tillate meg å kommentere noen av dissensene.

       Det ene punktet - og der må jeg medgi at jeg også for egen del egentlig har vært sterkt i tvil - gjelder innsidereglene i forhold til den såkalte klareringsplikten. I dag er det et regelverk som innebærer at hvis man er såkalt primærinnsider, f.eks sitter i styret i et børsnotert selskap og ønsker å kjøpe eller selge aksjer i det selskapet, så klarerer man det med administrerende direktør. Det foreslås nå avskaffet, men i kombinasjon med en innstramning av reglene i forhold til presis og fortrolig selskapsinformasjon. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt en viss tvil i forhold til denne endringen, men registrerer at det stort sett har vært enighet om at disse reglene fjernes. Først og fremst tror jeg at det er fornuftig at de fjernes, fordi de i dag lett kan fungere som en sovepute. Man søker om en klarering - kanskje ville det være lett for en administrerende direktør å gi en slik klarering som kanskje ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt - hvorpå den som får klareringen, trekker den konklusjon at da er alt i orden. Så det man egentlig foretar her, er, slik jeg oppfatter det, ikke egentlig en svekking, men en innskjerping av den enkeltes ansvar i slike spørsmål, slik at man verken kan stille andre i en uheldig situasjon ved å måtte gå god for en annens informasjonstilfang, eller har den situasjon som man har i dag - for det kan lett fungere som en sovepute.

       Det er heller ikke noen tvil om - det fremgår av innstillingen - at flere av oss har vurdert det slik at på ett punkt fungerer nok innsidereglene i dag slik at mange aktive eiere, gründertyper osv., unnlater å gå inn i bedriftsstyret, fordi det er slik at det i lange perioder av året er et totalforbud mot å kjøpe eller selge aksjer i den bedrift hvor man sitter i et styre. Men flertallet i komiteen har kommet fram til - ja, det gjelder faktisk en enstemmig komite - at det er så vidt klare betenkeligheter ved å gjøre noe med dette, ved å myke det opp, at vi står fast på dagens regler. Her legger vi betydelig vekt på at akkurat i de perioder da dette totalhandleforbudet gjelder, vil ofte situasjonen være slik at det overfor styremedlemmer i et selskap vil foreligge informasjon om utviklingen f.eks i regnskapene som lett kan gi grunnlag for at styremedlemmene rammes av de generelle innsidereglene. Så i praksis vil dette handleforbudet også kunne være en betryggende ordning for det enkelte styremedlem. Men flertallet i komiteen har bedt departementet om kontinuerlig å vurdere dette spørsmålet. Det er klart at dette er noe som hindrer aktive eiere i å gå aktivt inn i den bedriften de kanskje har særlige forutsetninger for å være med i styringsorganet i, noe vi opplever at flere aktive eiere står fram og sier, og da er det noe man ikke bare kan avfeie. Dette bør etter hvert som man høster ytterligere erfaring, følges og granskes av departementet.

       Så litt omkring reglene om tilbudsplikt og opsjoner: Et flertall støtter Regjeringens forslag om at tilbudsplikt utløses når man har kjøpt 40 % av aksjene i et aksjeselskap, mens reglene i dag er 45 %. Å gå ned til 40 % er det enighet om. Og så ber man departement om kontinuerlig å vurdere dette. Man ønsker bl.a å beskytte de øvrige aksjonærer, slik at ikke en stor mindretallsaksjonær skal kunne erverve seg for lett kontroll over et selskap. Et mindretall går der et skritt videre og vil ha 33 %. Jeg skal ikke kommentere det ytterligere.

       Men det er en side av dette som jeg synes det er viktig å gjøre finansministeren spesielt oppmerksom på. Der foreslås det ikke noen endring i forhold til Regjeringens forslag fra komiteens side, men en samlet komite peker på en uheldig side ved dagens regelverk som går midt inn i problemstillingen omkring bruk av såkalte opsjoner. Nå vil ikke jeg gå så langt som til å beskrive opsjoner som et uvesen. I visse situasjoner kan det være helt berettigede og legitime instrumenter i en moderne økonomi. Men i ikke så få situasjoner vil en opsjon, som er en avtale om en rett til å erverve aksjer, i praksis fungere som tilnærmet lik utøvelse - om ikke formelt, så reelt - av eiermyndighet. Når man har beskyttelsesmekanismer i lovverket for å sikre ryddige, betryggende og skikkelige forhold, vil man med andre ord lett kunne fristes til å omgå den type regelverk ved å kjøpe seg opsjoner i tillegg til de formelle eierandeler man har, og det ser man nå i forbindelse med bl.a de børsraidene som foregår innenfor finanssektoren, hvor sågar en institusjon der staten er majoritetseier, er en skikkelig drivkraft. Men i denne sammenheng ser vi det i forhold til tilbudsplikten, og der gir nå en enstemmig komite uttrykk for at her bør kjøp av opsjoner, rettigheter til å eie aksjer, egentlig sidestilles med eierandeler i relasjon til reglene om når tilbudsplikt skal utløses, altså denne 40 %-regelen.

       Det hadde ført for langt for finanskomiteen nå i vårinnspurten å gå inn på dette og rette opp loven på dette tidspunktet, bl.a fordi en endring av den aktuelle lovbestemmelse også ville ha utløst en del andre lovendringer, men en samlet komite henstiller nå departementet om å gå igjennom denne saken på nytt, og komme tilbake til Stortinget med de nødvendige lovforslag for å foreta en endring som her kan gi et mer betryggende lovverk. Men vi innser selvsagt at det også er en ting som må utstå til høsten.

       Så noen få ord omkring spørsmålet om eierbegrensninger i de såkalte opsjonssentralene: Det er et punkt hvor et bredt flertall i komiteen foreslår en endring av Regjeringens opplegg. Jeg tror ikke det er en endring som Regjeringen er misfornøyd med - på ingen måte. Det er kanskje ting som ikke har blitt så grundig vurdert under forberedelsen, men en nær samlet komite foreslår at det innføres en eierbegrensningsregel på 20 %. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det er en formulering i innstillingen som ikke er dekkende for den faktiske situasjon i dag, og det er en henvisning på side 52 til at det i dag er bestemmelser i vedtektene til Norsk Opsjonssentral, som er den eneste opsjonssentralen av denne art i det norske marked, om at « ingen enkeltaksjonær kan stemme for mer enn 10 % av aksjene ».

       Slik var det riktignok for noen uker siden, men etter hva jeg har fått opplyst, er denne vedtektsbestemmelsen nå endret, og det er formodentlig vedtektsendringer som nå er til behandling i Kredittilsynet og departementet. Men det understreker bare ønskeligheten av og fornuften i at vi nå får et lovverk som gir denne eierbegrensning, og da knyttet til de prinsipielle betenkeligheter man ser ved at en aktør i verdipapirmarkedet også er dominerende eier i opsjonssentralen, som - som sagt - er den eneste opsjonssentralen i markedet. Men vi har lagt inn en dispensasjonsadgang for departementet, fordi det vil være situasjoner hvor en dispensasjon faktisk kan være ønskelig for å styrke konkurransen, for å styrke mangfoldet - hvor man ikke har denne type rollekonflikt. Men det som nå har skjedd på vedtektssiden i opsjonssentralen, indikerer bare at det nå var fornuftig fra komiteens side å legge opp til en slik eierbegrensning. Da har man i hvert fall gitt seg selv den tid man trenger for å områ seg for eventuelt å vurdere disse spørsmål i større bredde.

       Problemstillingen omkring motregning har vært mye fremme i debatten. La meg her bare kort henvise til at det er en enstemmig komite som i forståelse med departementet - finansministeren nikker - her går inn for at også såkalte valutaspotkontrakter blir inkludert i denne motregningsadgangen. Konsekvensen av det er at de store norske valutabankene vil få samme mulighet som vanligvis også store internasjonale banker i utlandet har, til å kunne inngå avtale om en slik risikobegrensning som denne type motregningsavtale innebærer. Det vil gjøre at norske banker blir mer likestilt med de store internasjonale banker i konkurransen når det gjelder disse spørsmål, gjennom at man gis mulighet for å redusere sin risiko. Jeg tror vi alle kan være glad for at vi klarte å få dette på plass nå og ikke skjøv det ytterligere fram i tid.

       Så har vi et punkt i innstillingen hvor vi i ulike sammenhenger har hatt en viss meningsforskjell i Stortinget knyttet til hvorvidt ulike forvaltningsorganer skal tillegges myndighet som tradisjonelt tilhører politiet og påtalemyndigheten. Regjeringen hadde et forslag om å innføre et nytt sanksjonsmessig virkemiddel i forbindelse med lov om verdipapirhandel ved at man på en enklere måte enn i dag skal kunne utferdige et forelegg om såkalt vinningsavståelse - som en sivilrettslig reaksjon, men egentlig sterkt beslektet med strafferettslige sanksjonsmidler. Denne sanksjonsmyndighet foreslår Regjeringen at Kredittilsynet skal bli tillagt. Under høringen har det kommet flere innvendinger mot dette, bl.a fra Økokrim på et prinsipielt grunnlag. Det er interessant å merke seg at hele komiteen, unntatt Arbeiderpartiet, faktisk foreslår at denne hjemmel for vinningsavståelse opprettholdes, men at myndigheten ikke gis Kredittilsynet, men i stedet til Økokrim, ut fra en rettssikkerhetsmessig betraktning, men også ut fra den vurdering at vi mener at det at Økokrim har denne myndigheten, snarere kan være egnet til å styrke enn egentlig å svekke den preventive effekt av dette virkemidlet.

       Jeg tror jeg hopper over de øvrige dissenser og tillater meg å anbefale komiteens innstilling på alle punkter.

       La meg si at det vi nå gjør i Odelstinget, er å gjennomgå siste del av lov om verdipapirhandel. Etter denne gjennomgangen og de endringene vi nå gjør, er jeg minst like overbevist som jeg var etter den forrige gjennomgangen, om at det knapt kan finnes noen sektor i det norske samfunnet som er så detaljregulert i lov og forskrift som denne sektoren. Det betyr at det arbeidet vi nå er i ferd med å fullføre, har stor betydning både for denne sektoren og for dem som bruker de tjenestene som denne sektoren står for.

       Det er naturligvis slik at den siste tids hendelser i verdipapirmarkedet i Norge har preget debatten omkring denne siste delen av lovgjennomgangen. Jeg ser at av de mulige alternative endringer som departementet og også komiteen har diskutert som aktuelt å gjøre, har nok forholdene som er avdekket det siste halvåret i norske finans- og meglernæringer, gjort at de strengeste alternativene som tenkes kan, er tatt fram og brukt i dette lovforslaget.

       Helt kort: Det er ett punkt - som også saksordføreren til slutt var inne på - der Arbeiderpartiet står utenfor komiteflertallet. Det gjelder punktet om vinningsavståelse. I relasjon til det representanten Meltveit Kleppa sa i Stortinget litt tidligere i dag, vil jeg som bakgrunn for det jeg nå skal si, vise til at verken forrige gang vi behandlet dette eller nå er det en liberalisering av lovverket som foretas. Det var det ikke forrige gang, og det er det ikke nå. Det er klart at det også for Arbeiderpartiet fins enkelte prinsipielle grunner for å være tilbakeholden med å gi - i dette tilfellet - Kredittilsynet mulighet for å foreta vinningsinndragelser når ulovligheter har skjedd i handelen med verdipapirer. Når vi likevel gjør det, er det for å gi Kredittilsynet mulighet til å håndheve og iverksette tiltak i forhold til de ulovligheter og uregelmessigheter det måtte oppdage i sitt arbeid. Men det er naturligvis slik at Kredittilsynet og de som er berørt av den gjennomgangen vi foretar, etter Arbeiderpartiets syn skal ha den samme rettssikkerhet, omfattes av den samme bevisbyrde og ha den samme ankeadgang som Økokrim hadde. Vi mener at å gi Kredittilsynet en slik mulighet vil virke preventivt for dem som opererer i denne bransjen - som representanten Meltveit Kleppa sa var « ein fortenestedriven bransje » - der hurtige gevinster og raske penger var virkemidlet og drivkraften for dem som drev i den.

       Når det gjelder å dempe denne lysten, er jeg litt forferdet over at Senterpartiet ikke ville være med på å gi Kredittilsynet mulighet for å bruke vinningsinndragelse for å oppnå det.

       Til slutt vil jeg ta opp det forslaget Arbeiderpartiet har i innstillingen på akkurat dette punktet.

       Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Det er mogleg at eg no ikkje var merksam nok, men eg synest vitterleg at representanten Olsen sa at den endringa som vart gjord i regelverket i juni 1996, ikkje representerte ei liberalisering. Det synest eg går klart fram både av Bjørnar Olsen sitt innlegg den gongen, og av dei vedtaka som vart gjorde. Eg ville berre gje han høve til å klåra opp i det.

       Når det gjeld å gje mynde til sanksjon ved vinningsavståing til Økokrim, er fleirtalet si grunngjeving at det er ei skjerping i forhold til Regjeringa sitt forslag, og at det vil ha ytterlegare preventiv verknad i forhold til om Kredittilsynet skulle ha det myndet.

       I tillegg vil eg - sidan eg fyrst tok replikk - gje representanten Olsen høve til å utdjupa eit punkt som han i det heile ikkje var inne på. Det gjeld det forslaget som ligg her om unntak når det gjeld krav til prospekt, altså krav til dokument trekte opp for selskap som skal reisa kapital. Der vil Arbeidarpartiet gjera unntak for norske selskap som ferdar ut verdipapir i utanlandske marknader, frå norske krav til prospekt. Av og til vil det vera det einaste kravet som gjeld. Det vil då vera ein ekstra tryggleik, t.d. i område der verdipapirmarknaden er lite utvikla. Synest Bjørnar Olsen det er trygt at det t.d. vert gjort unntak for Statoil frå det norske kravet om prospekt ved investeringar i Asia?

Bjørnar Olsen (A) : Jeg mener fortsatt det jeg sa i mitt innlegg, og det jeg også sa i fjor i denne saken. Det var ikke noen liberalisering av norsk lovverk på dette området som skjedde da. At enkelte partier i denne salen setter likhetstegn mellom det å tilpasse norsk lov- og regelverk til EØS-lov og EUs regelverk - for derigjennom å kunne ha samhandel med disse landene, noe vi er traktatforpliktet til - og liberalisering, har vi levd med en stund i denne salen, og det tror jeg vi bare må leve med i tiden framover også.

       Representanten Meltveit Kleppa var i sitt innlegg i Stortinget også inne på at det som var avdekket i verdipapirhandelen det siste halve året, var et resultat av denne liberaliseringen. Men det kan heller ikke være riktig, for de lovendringer og forskriftsendringer som var på plass i fjor sommer i Odelstinget, hadde virkning fra 1. januar 1997. Og da er det forunderlig for meg at man allerede i januar 1997 har så klare lovovertredelser som dem som ble avdekket i denne bransjen. Jeg mener at en del av det vi gjorde i den forrige runden om lov om verdipapirhandel, og en del av det vi har gjort i denne runden, innebærer skjerpelser i krav om lov og forskrifter for denne sektoren. Men jeg tror likevel det er nødvendig at denne sektoren har en lov og forskrift i Norge som gjør oss konkurransedyktige, og at vi har et marked på dette området som er åpent for konkurranse fra liknende foretak i andre land.

       Arbeidarpartiet ser ikkje annleis på derivat enn på aksjar og andre verdipapir. Det går fram av Regjeringa si framstilling. Dei tek ikkje omsyn til kompleksiteten i derivatmarknaden eller den samfunnsmessige risikoen som derivathandel kan innebera. Kundane, anten det er kommunar, pensjonskasser eller andre, har ofte lite høve til å sjå på førehand dei fylgjene ein derivathandel kan ha. Senterpartiet meiner derfor det trengst særleg strenge reglar for derivathandel.

       Vårt samfunnssyn tek utgangspunkt i menneska og den menneskelege produksjonen som den drivande krafta i utviklinga. Vi påstår at det prinsipielt sett ikkje skjer direkte eller varig verdiskaping i finansmarknaden, men at finansinstitusjonane yter viktige tenester overfor verdiskapinga. Frå 1987-krakket til i dag er dei internasjonale aksjekursane tidobla. Kontrollspørsmålet er: Er dei faktiske verdiane i føretaka tidobla? Er det her samsvar mellom aksjekurs og verdi? Det har eg vanskeleg for å tru. Det vert påstått at samla verdi av derivathandelen i verda er fire gonger større enn samla BNP. Det fortel om svært luftige verdiar, og om kor stor risiko og fare for skade for uskuldige utanforståande dette kan vera om bobla sprekk. Senterpartiet ynskjer ein regulert marknad med regelverk både for oppgangs- og nedgangstider. Vi meiner at dagen sitt regelverk ikkje rekk til i så måte, heller ikkje etter dei innstrammingane som Regjeringa no foreslår.

       Ei spesiell form for verdipapir er såkalla varederivat. Dette er enkelt sagt spekulasjon i råvarer som f.eks kraft, korn, sukker osv. Dette er varer med stor samfunnsmessig verdi. Det er basisgode som kan vera avgjerande i ein eventuell krisesituasjon. Vi meiner det er uforsvarleg å tillata ukontrollert spekulasjon i varederivat. Den einaste varederivathandelen av noko omfang i Noreg er kraftmarknaden. Vi er generelt motstandarar av børsomsetjing av grunnleggjande samfunnsgode som f.eks kraft. Derfor har vi gått imot den norsk-svenske kraftbørsen Nord Pool av den grunn. Vår uro, ei uro som òg mange andre har lufta, er at det ligg svære latente tap i kraftbørsen. I fagbladet Energi nr. 5/1997 står fylgjande å lesa:

       « Ikke noe annet råvaremarked har så store prisendringer som kraftmarkedet. Det gjør dette markedet til et eldorado for rene tradere som henter kronene fra handel i markedet. »

       Regjeringa føreslår heller ikkje i denne omgang regulering av rammevilkåra for varederivat.

       Vi meiner at fylgjene av børskrafthandelen må analyserast. Erfaringane så langt strekar under behovet for forbod mot annan varederivathandel, og vi fremjar forslag om det i dag. Det undrar meg at det berre er SV og RV som kan støtta eit slikt forslag.

       Denne innstillinga omhandlar mange tema. Ei rekkje personar har reist kritikk mot rammevilkår for norske aktørar i verdipapirhandelen, òg innan bransjen sjølv. Senterpartiet meiner det er grunn til å stille spørsmål om Regjeringa har teke desse signala godt nok.

       Før dagens lovendringar uttala, ifylgje Dagens Næringsliv den 24. januar 1997, Magne Haga i Skandinaviska Enskilda Banken fylgjande:

       « Internasjonalt har Norge et stempel som cowboy-marked. Den siste tids skandaler har ikke bidratt til å svekke mistanken om at Norge ikke alltid er en rettferdig markedsplass. Tilsynet bør innføre regler for hvordan meglerhusene skal struktureres. »

       Senterpartiet har fremja mange forslag til innstrammingar i lovverket. Eg skal ikkje no gå gjennom alle dei. Grunngjevinga framgår av merknadene under dei ulike kapitla. Eg viser òg til mitt innlegg i Stortinget tidlegare i dag om eigenhandel og etiske retningsliner. Men eg vil gjerne streka under at når Bjørnar Olsen påstår at eg sa det er endringane i lovverket i førre runde som har medført alle dei skandalane som det i ettertid har vore, så gjekk mitt ordval på at det for eit år tilbake vart gitt signal om ei liberalisering frå 1. januar 1997, som var ein klar beskjed òg til dei uryddige deltakarane i denne marknaden om at her var det friare fram enn før.

       Det har vore interessant i arbeidet med denne saka på nært hald å fylgja saksordføraren sitt arbeid, hans veksling mellom Høgre sin ideologi og hans eigen bakgrunn og haldning. Vi er svært nøgde med at det på nokre punkt frå Høgre si side har vore gjennomslag for kontrolløren og politijuristen meir enn ideologen.

       Vi har fått fleirtal for forslaget om at Økokrim og ikkje Kredittilsynet skal ha høve til å iverksetje vinningsavståing. Vi er prinsipielt imot at forvaltninga skal ha utvida høve til å bøteleggja folk. Vi er dessutan opptekne av å unngå sanksjonsformer som gjev inntrykk av at eit brot på regelverket innan finansmarknaden er mindre alvorleg enn andre lovbrot.

       Dagens Vårt Land fortel at eit etikkstudium i Bergen er avlyst på andre året på rad. Det kan vera eit av fleire eksempel på at den auka interessa for etikk kan vera eit forbigåande motefenomen. Dess viktigare er det med eit regelverk som er klart, og med strenge sanksjonar.

       Vi har òg fått gjennomslag for at ein einskild aksjonær ikkje skal kunna dominera ein oppgjerssentral. Det er viktig for å sikra uavhengige clearingfunksjonar.

       Til slutt vil eg ta opp dei forslaga som Senterpartiet er medforslagstillar til.

Einar Steensnæs hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Representanten Meltveit Kleppa har tatt opp de forslag som hun refererte til.

       Odd Holten (KrF) : Verdipapirhandel er et komplisert område for de fleste av oss. Området er lite tilgjengelig for ikke-spesialister. Derfor må en forvente at de som opererer i dette markedet, har ryddighet og troverdighet i arbeidsformen. Ikke minst må god forretningsskikk ivaretas.

       Et mangeårig arbeid av Verdipapirhandellovutvalget er avsluttet ved at Norges Bank og en rekke høringsinstanser i hovedsak stiller seg positiv til utvalgets forslag og vurderinger.

       Regjeringens forslag til endring av lov om verdipapirhandel kommer i en tid hvor det spesielt er blitt avdekket behov for justering og innstramming av dagens lovgivning. Det foreslås endringer som direkte griper inn i innsidehandel, meldeplikt, flaggingsplikt, tilbudsplikt, prospektkrav, derivathandel og tilsyn samt nye regler om markedsmanipulering og motregning av enkelte typer derivatkontrakter.

       Skal verdipapirhandelen fylle sin hensikt, må det være tillit til funksjonsmåten. Ikke minst må reglene utformes slik at også ikke-profesjonelle investorer kan være markedsaktører, og slik at alle deltakere gis de samme informasjoner om verdipapirene og har klar tillit til prisfastsettelsen. I denne forbindelse er det svært viktig at verdipapirforetakene har tilstrekkelig uavhengighet, slik at kundenes interesser ivaretas på en best mulig måte. Spesielt er det viktig å unngå at informasjon misbrukes. Misbruk kan føre til en undergraving av verdipapirmarkedet, med tilhørende vilkårlig fordeling av inntekter og gevinster.

       Flertallet, inklusiv Kristelig Folkeparti, legger nå opp til en ytterligere innskjerping av egenhandel når det gjelder foretak og deres ansatte - dette for å forhindre at det oppstår en forfordeling hvor kundenes interesse ikke ivaretas på en god nok måte. I § 9-2 foreslås det spesielt en presisering av de alminnelige krav til god forretningsskikk, slik at det av loven uttrykkelig fremgår at kundenes interesser skal gå foran foretakets interesser.

       En samlet komite foreslår at lovens formål skal være å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv handel. I denne forbindelse slutter komiteen seg til Kredittilsynets uttalelse om at slike overordnede samfunnsbetraktninger også skal vektlegges når lovens formål skal anvendes i den konkrete lovtolkning.

       § 8-6 i verdipapirhandelloven tar for seg ansatte i verdipapirforetak som normalt har innsyn i eller arbeider med foretakets investeringstjenester. På dette punkt mener Kristelig Folkeparti det er behov for en innskjerping ved at de ikke skal kunne erverve finansielle instrumenter for egen regning.

       En samlet komite er enig i at den sentrale bestemmelsen om forbud mot innsidehandel opprettholdes - dette for å opprettholde tilliten til et ordnet og effektivt verdipapirmarked.

       Skal verdipapirmarkedet fungere tilfredsstillende, må det være et ufravikelig krav at det ikke foregår innsideinformasjon som skaper ulike muligheter for kjøp og salg i markedet.

       Innstillingen omhandler også handleforbudet, hvor flertallet samtykker i at det foretas endringer i innsidereglene som innebærer at meldeplikten skjerpes samt at sanksjonsreglene for Kredittilsynet utvides, likeså kravene til innrapporteringsrutiner. Alt dette vil bidra til en mer fullstendig informasjon til markedet, som igjen fører til bedre tilsyn.

       En samlet komite slutter seg til departementets redegjørelse vedrørende ugyldighet, sanksjoner og straff.

       Videre er en samlet komite enig i at reglene om meldeplikt skal fremgå av verdipapirhandelloven - dette for å skape klarhet, oversikt og tillit. Likeså slutter komiteen seg til kravene til god forretningsskikk og forbud mot urimelige forretningsmetoder, herunder forbud mot kursmanipulering.

       Proposisjonen redegjør for omfanget av flaggingsplikten, hvor en samlet komite henleder oppmerksomheten på børsnoterte opsjoner, som også bør omfattes av flaggingsplikten.

       Kristelig Folkeparti har som forutsetning at de endringer som nå foretas når det gjelder lov om verdipapirhandel, strammer inn tidligere lovgivning på en hensiktsmessig måte slik at tillit og ryddighet i verdipapirmarkedet ivaretas, og at forholdene legges til rette for en stabil økonomisk utvikling, som igjen styrker sysselsettingen og øker velferden.

Eilef A Meland (SV) : Den 30. april har Dagens Næringsliv førstesideoppslaget « Aksjer for 100 millioner vekk ». I firmaet Noka Securities, som ble erklært konkurs, er det avdekket famøse finansdisposisjoner. Av de tapene som Noka ble påført, var en vesentlig del på såkalt short-salg av aksjer. Denne salgsformen ble tillatt ved årsskiftet i henhold til verdipapirhandelloven fra juni 1996.

       Denne transaksjonsformen var et ledd i liberaliseringen av verdipapirlovgivningen i 1996. § 4-7 har den talende tittel « Formidling av salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier ». Denne raffinerte form for spekulasjon går ut på å selge aksjer man ikke har eiendomsrett over, i forventning om et kursfall. I så fall kan megleren etterpå kjøpe de solgte aksjene til lavere pris, og derved innkassere en forhåpentligvis betydelig kursgevinst. I Nokas tilfelle skjedde det motsatte. Kursen steg, med det fatale resultat det fikk for firmaet og berørte kunder.

       Dette eksempel kan tjene som inngang for å problematisere de liberaliseringsvedtak som ble fattet for et år siden.

       I foreliggende innstilling har Senterpartiet, SV og RV foreslått å reversere utvalgte deler av disse vedtakene, bl.a short-salg, lån av finansielle instrumenter, egenhandel og kredittgivning. Ingen av forslagene ser ut til å oppnå flertall. Vi kan imidlertid konstatere med glede at Regjeringen for det første viderefører en relativt restriktiv linje med regeltilstramminger når det gjelder innsidehandel. Dessuten har flertallspartiene fra fjorårets behandling innsett at det er nødvendig med klare bestemmelser om kursmanipulasjon. Den gang ble vi avvist med begrunnelsen om at tiltak mot manipulasjon av kurser kunne skje ut fra krav om god forretningsskikk. Nå innføres en egen lovparagraf, § 2-6, med spesifiserte formål.

       SV betrakter de foreslåtte flaggingsregler som utilstrekkelige. I et åpent marked er det behov for strenge bestemmelser med pålegg om meldeplikt ved erverv av aksjeposter i et selskap. Med støtte i høringsuttalelser foreslås plikt til flagging ved kjøp av hver 10 %. I tillegg bør det innføres en separat meldeplikt når en aksjonær passerer de strategiske grenser for kontroll, for det første en tredjedel for negativ kontroll, og for det andre to tredjedeler for oppnåelse av vedtaksmessig kontroll.

       En rekke selskapsoppkjøp med etterfølgende fusjoner og forsøk på fiendtlige overtakelser for øvrig har aktualisert spørsmålet om hvilken eierandel som bør utløse tilbudsplikt overfor de øvrige aksjonærer i selskapet. Hensikten med tilbudsplikten, som ble lovregulert i 1989, er å sikre disse aksjonærene i en situasjon hvor en større eiergruppe overtar den reelle kontrollen i selskapet. Departementet foreslår å redusere grensen for eierandel fra 45 % til 40 %. Flere av høringsinstansene, bl.a. Norges Bank, Oslo Børs og Sparebankforeningen har pekt på at denne grensen er for høy i internasjonal sammenheng og dessuten ikke konsekvent i forhold til andre lovregler.

       Det avgjørende argument for mindretallet for å anbefale en lovfestet prosentgrense på 33 1/3 % er imidlertid at reell kontroll over et selskap kan oppnås ved en langt lavere eierandel enn de 40 % som nå foreslås, med flertall fra Høyre og Arbeiderpartiet. La oss ta et eksempel:

       RGIs oppkjøp av Aker-aksjer viser tydelig hva slike prosentgrenser betyr for kontrollen og skjebnen til de øvrige aksjonærer. Det er derfor uforståelig at flertallet ikke vil innse denne sammenhengen i moderne bedriftsliv. En lavere nedre grense for tilbudsplikt bidrar til spredt eierskap og kan forhindre mindretallsdominas over selskapets verdier. I sin fyldige høringsuttalelse skriver Norges Bank følgende om dette temaet:

       « En aksjonær med reell selskapskontroll, som ikke er underlagt tilbudsplikt, vil kunne tappe verdier fra minoritetseierne gjennom fusjoner/fisjoner eller kjøp/salg av selskapets aktiva til egne selskaper til priser som ikke reflekterer de antatt reelle verdier. »

       Kanskje noen kjenner seg igjen i denne beskrivelsen?

       Med de norske reglene legges det til rette for selskapskontroll hvor eiergruppen slipper å betale prisen for den styringsretten de har erobret med under 50 % eierandel.

       Av de europeiske land som har innført tilbudsplikt, er prosentgrensen gjennomgående fastsatt til 33 1/3 % eller endog lavere. SV mener at Arbeiderpartiet og Høyre her gjør en feilvurdering også ut fra eierkonstellasjonene på Oslo Børs, hvor den store utenlandsandelen i stor grad er forvalterregistrert, dvs. at en del av aksjene er erklært døde. Når innflytelse ikke gjøres gjeldende i selskapene, senkes grensen for kontroll. Som en formildende omstendighet kan imidlertid flertallsmerknaden leses som en bekjennelse av en stigende tvil under arbeidets gang. Det er derfor helt naturlig at de indirekte ber departementet om å bli befridd for denne tvilsomme tilstand.

       Til slutt noen overveielser om den politiske filologi som kan identifiseres i denne proposisjonen, semantikken i politikken. Verdipapirbeskjeftigelse og - virksomhet rangeres ikke høyt på den ideologiske skala over produktiv samfunnsnytte. « Papirgevinster » og « penge-flyttere » er en ekskluderende og nedsettende betegnelse. Nå kalles det « finansielle instrumenter », adoptert fra språkbruken innenfor den industrielle sektor, som folkelig er høyere ansett og anerkjent. Samtidig er alle verdiforestillinger om spekulanter nøytralisert i teksten. Nå er begrepet « aktører », som ikke utfolder manipulasjon av aksjekursene i en odiøs betydning av ordet, men i teksten heter det « kurspleie », som om det var en hensynsfull gjerning overfor medmennesker på et marked med omsorgsvirksomhet.

       I vår tid er det blitt en vanlig uttrykksmåte å si at politikk er et verdispørsmål. Denne saken har vist at det også er et verdipapirspørsmål, hvor holdninger og samfunnssyn materialiseres i klare regler og standpunkt om bestemmelser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten er avsluttet.

      
Eirin Faldet gjeninntok her presidentplassen.