Sak nr. 8
Innstilling fra finanskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Per-Kristian Foss og Oddvard Nilsen om lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). (Endringer i delingsmodellen for å bedre rammevilkårene for aktivt eierskap og familiebedrifter) (Innst.O.nr.107 (1996-1997), jf. Dok.nr.8:75 (1996-1997))

TALERE:

       Tore Nordtun (A)
(ordfører for saken):

       Denne innstillingen, Innst.O.nr.107, har sitt utgangspunkt i et forslag fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Per-Kristian Foss og Oddvard Nilsen om endringer i delingsmodellen for å bedre rammevilkårene for aktivt eierskap og familiebedrifter. Det er først og fremst person-inntektstaket, lønnsfradraget og identifikasjonsreglene som forslagsstillerne vil endre, slik at det kan bli ytterligere lempninger på dette området.

       Jeg tror det er viktig å gå tilbake noen få år for å se hva som egentlig har skjedd. I forbindelse med skattereformen i 1992 ønsket man å få til et bedre skattesystem som kunne bidra til økte og mer lønnsomme investeringer i næringslivet, og som kunne gi bedre fordelingseffekt og mer rettferdig beskatning.

       Vi vet alle at det er den store forskjellen i marginalskatt mellom arbeid og kapital som medfører behov for delingsmodellen. Vi har i Norge behov for å beholde et høyt nivå på skatteinntektene våre for å finansiere den omfattende velferdsstaten. Dette må kombineres med et skattesystem som ikke svekker næringslivets konkurranseevne overfor utlandet. Det er disse to hensynene som er hovedbegrunnelsen for at marginalskattesatsene er høyere på arbeid enn på kapital.

       Den brede politiske enigheten rundt siste revisjon av delingsmodellen i 1995 gav håp om at hovedtrekkene i skattesystemet skulle videreføres, og at det vil sikre stabile rammebetingelser og skape ro rundt skattesystemet vårt. Kildemodellen ble beholdt, altså at beskatningen ble et uttrykk for hvilken kilde overskuddet er generert fra, snarere enn hvordan eier disponerer overskuddet, og uttaksmodellen ble forkastet. En viktig årsak til dette var at uttaksmodellen vil ha den generelle svakhet at eier kan påvirke beskatningen direkte gjennom sine disposisjoner.

       Videre ble det den gangen enighet om at taket skulle heves for de svært høye personinntektene, og at koblingen mellom formuesskattegrunnlaget og delingsmodellen skulle opprettholdes, noe som har redusert mulighetene for skattetilpasning for dem med kapital.

       Nå går flertallet i komiteen inn for en etter vårt syn omfattende endring i delingsmodellen bare to år etter at den ble grundig evaluert. Det er nå flertall for nye lempninger i modellen gjennom lavere tak, økt lønnsfradrag og utvidelse av identifikasjonsreglene og krav til aktivitet fra ektefeller. Jeg vil minne om at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var enige om å øke lønnsfradraget fra 12 til 20 % ved siste gjennomgåelse. Dette innebar da isolert sett skattelettelse for dem som ville ansette folk. Vi oppfattet det som at ordningen ville virke stimulerende på sysselsettingen, noe vi i ettertid har sett resultatene av. Ved at eiers lønn inngår i lønnsfradraget, slik flertallet nå vil, oppnås ingen slik sysselsettingseffekt, bare skattelettelse for den aktive eier.

       Flere har kritisert delingsmodellen for å gi urimelige og tilfeldige utslag. Vi skal imidlertid være oppmerksom på at delingsmodellen er utformet slik at faren for uheldige utslag, f.eks ved at det blir beregnet en for høy arbeidsinntekt, er på et minimum. Blant annet kan den aktive eier trekke ut 20 % av lønnskostnadene av overskuddet, og det er innført et tak som fungerer som en sikkerhetsventil som sikrer at den aktive eier ikke skal skatte av en urimelig høy inntekt. Dette taket er for de fleste satt til 23 G, om lag 970.000 kr, og for frie yrker om lag 3,2 mill. kr.

       Vi kan fra Arbeiderpartiets side vanskelig se begrunnelsen for at man her skal senke personinntektstaket ytterligere. Etter de dokumentene som er framlagt, er det bare om lag fjerdeparten av de delingspliktige aktive eierne som har negativ beregnet inntekt. I tillegg kan imidlertid delingspliktige framføre tidligere års negative beregnede inntekt. Dette har ført til at 68 % av de delingspliktige aktive eiere i 1994 hadde negativ inntekt før skatt. Jeg må spørre forslagsstillerne: Mener man på alvor at delingsreglene i dag medfører at mange av de delingspliktige får beregnet for høy personinntekt? Det kan jeg umulig se.

       Når det så gjelder lønnsfradraget, er begrunnelsen at det i selskap med mange ansatte antas at samdriftsfordeler kan gi en høyere total avkastning sammenlignet med den samlede avkastningen hvis de ansatte jobber hver for seg. Her ble lønnsfradraget satt til 20 % av foretakets direkte lønnskostnader.

       Nå foreslås det at man inkluderer lønn til aktive eiere i grunnlaget for beregning av lønnsfradraget. Dette er dårlig begrunnet fra forslagsstillernes side. Lønnsfradraget skal reflektere avkastning av de ansattes organisatoriske kapital i selskapet. Dette skal justere eiers beregnede personinntekt. Når eiers egen arbeidsinnsats inkluderes i lønnsfradraget, får det karakter av ren skattelettelse for aktive eiere.

       En slik ordning vil innebære skattemessig ulik behandling av ulike eierforhold. Dette vil etter vår oppfatning virke vridende i forhold til enmannsforetak, som ikke skal få en slik ordning, og lønnstakere, og kan lett gi ytterligere grobunn for en skattemessig tilpasning.

       Videre skal nå identifikasjonsreglene lempes til, noe et flertall går inn for.

       La oss se på dagens regler, som innebærer at de som identifiseres med den aktive eier, er foreldre, ektefelle, ektefelles foreldre, barn, samboere og samboers foreldre. Flertallet vil nå begrense regelen til å gjelde den aktive eiers ektefelle, samboer og mindreårige barn. Bakgrunnen for det systemet som man har i skatteloven i dag, er at det er nødvendig å begrense faren for illojale overdragelser av aksjer eller andeler for å unngå delingsplikt. Ved nå å innskrenke identifikasjonsreglene vil man fra myndighetenes side bli stilt overfor langt flere tilfeller hvor realiteten av overdragelsene må undersøkes nærmere. Det blir svært arbeidskrevende og vil i praksis føre til at mange urettmessig vil unngå deling og bruttobeskatning av faktiske arbeidsavkastninger.

       En kan heller ikke se bort fra slike forhold som vi har i delingsreglene i dag, der det er lagt vekt på et langsiktig, økonomisk interessefellesskap mellom foreldre og voksne barn.

       Fra Arbeiderpartiets side er de forslagene som nå er kommet, og det flertall de synes å få, ikke forankret i noen helhetlig omlegging av skattesystemet, og det har langt fra vært en grundig behandling av de konkrete endringene i komiteen. Vi stiller oss da undrende til at en del partier som stadig går ut og snakker om forskjellssamfunnet, og at vi må fordele på en bedre måte, nå tar til orde for en helt klart dårligere fordelingspolitikk i de skattemessige vedtak de er med på, og som vil forrykke de lange linjene vi har hatt i vår fordelingspolitikk. Det er også svært betydningsfullt at forslagene vil få negative konsekvenser både for stabiliteten i og tilliten til vårt skattesystem. Fra Arbeiderpartiet har vi derfor varslet at vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag som gjenoppretter fordelingsprofilen i vårt skattesystem.

       Presidenten: Det blir replikkordskifte

Gudmund Restad (Sp) : Representanten Nordtun beklaget seg over at vi ikke lenger står ved den enigheten vi hadde for et par år siden ved evalueringen av delingsmodellen. Til det er det å si at den ene tjenesten er den andre verdt. Jeg minner om at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i 1993 inngikk en avtale om å lovfeste en momskompensasjonsordning for viktige matvarer. Men i 1996 gikk Arbeiderpartiet sammen med Høyre om å oppheve denne loven og dermed overvelte vel 1,1 milliard kr i økt moms på brukerne av matvarer. Staten sparer da et tilsvarende beløp, noe som langt overgår provenyvirkningen av de endringene i delingsmodellen som vi i dag foretar - altså har vi fortsatt en « tilgodelapp », for å si det på den måten.

       Det kan umulig være noen overraskelse for Arbeiderpartiet at Senterpartiet nå går inn for disse endringene i delingsmodellen for å stimulere til aktivt eierskap. Det har vi alltid gitt uttrykk for at vi ønsker. Alle de tre endringene som nå foretas, var også elementer i de forhandlingene som vi hadde om delingsmodellen våren 1995, da Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti forhandlet fram en løsning. For å ta elementene i rask rekkefølge:

       Endringene i identifikasjonsregelen er i samsvar med det arbeiderpartiregjeringen selv foreslo da skattereformen ble innført i 1991, og burde derfor være fornuftige og uproblematiske.

       Grunnlaget for lønnsfradraget bør omfatte også eierens lønn, for også eieren som samvirker med andre, gir en slik organisasjonskapital som Nordtun henviser til. Sammenligningen med enmannsforetak er jo irrelevant, for den foreslåtte endringen slik at eierens lønn inngår i grunnlaget er betinget av at man har ansatte. Den nye regelen vil stimulere til at ansatte blir medeiere, og det er sterkt ønskelig.

       Når det gjelder taket for beregnet personinntekt, er det en fornuftig avveining av hvor dette taket bør ligge. Det er i dag slik at en eier som tar ut 300.000 kr i lønn, må betale lønnsskatt av det tredobbelte. Vi synes at det må klare seg om man betaler skatt av det dobbelte. Er ikke Nordtun enig i det? Tror Nordtun at aktive eiere vil finne seg i hva som helst og at de ikke sørger for å tilpasse seg ved enten reelt eller fiktivt å kvitte seg med en tredel av aksjene hvis beskatningen blir for hard?

       Spørsmål nr. 2 går på følgende: Kunne representanten Nordtun rydde litt opp i eller kanskje innvie oss litt i hvilke tanker man har om represalier? For nå har jeg forstått at melkepris besvares med delingsmodell, og delingsmodell besvares med en annen type skatt på de såkalt rike. Hva slags skatt er det man da snakker om? Er det mulig å få litt innblikk i tankene, uten å være altfor konkret selvfølgelig - det ville være å legge listen for høyt.

       Til slutt Forskjells-Norge: Det som vel er det typiske for de undersøkelsene som er gjort, er at grunnen til at 10 % av de rikeste i landet har relativt sett større utvikling i rikdom de senere årene enn tidligere, er den kraftige økningen i aksjeutbytte. Jeg vil gjerne høre representanten Nordtuns utdypende kommentarer om hvordan delingsmodellen påvirker aksjeutbyttet blant de rikeste i landet.

Tore Nordtun (A) : Det var mange omfattende spørsmål representanten Foss stilte meg. Men la meg begynne med det første. Det systemet vi har, innebærer at den store forskjellen i skattesatsene på arbeids- og kapitalinntekt, henholdsvis 49,5 % og 28 %, betyr stor fortjeneste hvis man klarer å få inntekt klassifisert som kapitalinntekt istedenfor lønn. Delingsmodellen skal motvirke dette ved at all inntekt som opptjenes gjennom arbeidsinnsats, skal skattlegges som lønnsinntekt. Det skal f.eks ikke lønne seg for f.eks en rørlegger å starte eget firma og leie ut sin arbeidskraft, med andre ord drive kontraktørvirksomhet, som følge av forskjell i skattesatser. Det er bare en del av det.

       Og når man ser på næringslivet i dag, er det noen som tør påstå at skattemodellen er til hinder for ansettelse? Jeg tror at virkeligheten viser noe helt annet, nemlig at det skattesystemet vi har i dag, har vært motiverende for å starte virksomhet og drive den videre.

       Så til represalier: Jeg skisserte ingen represalier, men jeg sa at Arbeiderpartiet vil komme tilbake til dette til høsten for å se på hvordan dette slår ut i vår fordelingspolitikk. Vi vet at skattepolitikken er et av de viktigste grepene i fordelingen i samfunnet vårt, som vi må ha et fast grep om hvis vi skal bygge videre velferdssamfunnet vårt og få utjevning mellom fattig og rik.

Einar Steensnæs (KrF) : Nå valgte representanten Nordtun en ganske offensiv tone, nærmest etter devisen at når en har en dårlig argumentasjon, bør en heve stemmen.

       Delingsmodellen er en modell formet ut etter en spesiell sjablong. Den skal være mest mulig treffsikker, mest mulig rettferdig, men samtidig bør den også være grei å administrere for skatte- og likningsmyndighetene. Derfor er det en vanskelig avveining mellom disse to hensynene, som ikke alltid går like godt sammen. Det som derimot er viktig, er at når det identifiseres klare skjevvirkninger og utilsiktet urettferdighet i modellen, bør det rettes opp så snart som mulig. Og slike skjevvirkninger og utilsiktet urettferdighet er identifisert.

       Når representanten Nordtun sier at en ikke kan se behovet for å senke taket, er det grunn til spørre representanten Nordtun om det er rettferdig at aktive eiere gjennom delingsmodellen i dag får tildelt en personinntekt som ligger langt over den faktiske inntekten. Mener representanten Nordtun at dette er med på å fremme aktivt eierskap og en oppslutning om delingsmodellen, som er så viktig?

       Vårt forslag om 12 G ligger nemlig betydelig nærmere den reelle inntekten for den aktive eier i bedriften, nemlig ca 500.000 kr, enn dagens tak på nærmere 1 mill. kr. Representanten Nordtun vil heller ikke innrømme betydningen av å ta aktiv eiers lønn inn i grunnlaget for lønnsfradraget. Dette forslaget er ikke noen gigantisk skattelette, men et veldig viktig tiltak for å gjøre det mulig å invitere aktive eiere til medarbeiderskap i sine bedrifter. Med andre ord: Våre forslag er med på å rette opp åpenbare feil og utilsiktede skjevvirkninger, og de er ikke minst et viktig bidrag til større aksept og oppslutning om delingsmodellen.

Tore Nordtun (A) : Det vil alltid være diskusjon om skattesystemet vårt, enten det gjelder kapitalbeskatning, personbeskatning, eiendomsskatt eller annen skatt. Diskusjonen om dette systemet skjer nettopp på bakgrunn av fordelingseffekten det har, og hvor viktig det egentlig er for samfunnet å få inn sine penger på en mest mulig rettferdig og god måte.

       Delingsmodellen var på mange måter banebrytende, fordi man greide å skille lønnsinntekt og kapitalinntekt og få fram flere til beskatning. Det var jo veldig mange som ikke oppfattet rettferdigheten i det skattesystemet vi hadde, hvor det ble stadig flere nullskattytere. Nå greier vi å få flere fram til beskatning, og etter vår oppfatning på en rimelig og brukbar måte. Selvfølgelig er det visse ting som har måttet bli justert, og vi sier også fra Arbeiderpartiets side at vi skal være med og justere dette i det videre løp for å forsere fram fordelingseffekten. Men nå, så kort tid etterpå, bryter altså noen i det flertallet som var sammen sist, opp og går over til høyresiden. De går inn og foretar vesentlige endringer i delingsmodellen som betyr en omfordeling av kapital og inntekt, noe som vi absolutt ikke har behov for når vi ser på de statistikkene som har fremkommet.

       Så sier representanten Steensnæs at dette er ubetydelige endringer. Ja, kanskje det er ubetydelige endringer sett fra hans synspunkt, men det det egentlig er snakk om ved å senke taket, tilsvarer en minstepensjon i året.

       Til den aktuelle skattedebatten framover vil jeg peke på Senterpartiets prioriteringer, som er en helhetlig tenkning.

       Punkt 1 er: Senterpartiet står sterkt på at vi må ha redusert skatt ved aktivt eierskap i bedriftslivet. Det er et mål for Senterpartiet å stimulere til aktivt eierskap - ikke straffe det som i dag. De som engasjerer seg i egen bedrift med penger og arbeid, skal altså beskattes lavere enn de som bare setter inn aksjekapital. Dette prinsippet er noe som de aller fleste partier utenfor denne sal snakker positivt om, men når det kommer til stykket, tar en ikke konsekvensene av det. Bakgrunnen for det kan ikke være annet enn at en på tross av fine formuleringer ikke ønsker å sette slike prinsipper ut i praksis.

       Punkt 2 i vår skattepolitiske tenkning er at vi må heve grensene for skattefri inntekt og fribeløpet i formuesskatten. Dette gir større økonomisk robusthet for de mange og er en god fordelingspolitikk. Det bør være et mål for alle å medvirke til å skape flere økonomisk robuste mennesker. Små inntekter og små formuer må derfor hensyntas, slik at en kan beholde overskuddet av de inntektene og dermed bli mindre avhengig av andres økonomi.

       Punkt 3 er en økt skattlegging av kapitalinntekt for å gå i retning av hovedprinsippet: skatt etter evne, altså øke skatt på alminnelig inntekt fra 28 % til eksempelvis 30 %. Det vil medvirke til at vi kan realisere det prinsipp som vi står overfor, nemlig å få en flatere beskatning, slik at arbeidsinntekt og kapitalinntekt beskattes mer likt.

       Senterpartiets skatte- og avgiftspolitikk skal sikre det offentlige inntekter for å løse sine oppgaver på kort og lengre sikt. Senterpartiet har skatt etter evne som det overordnede hensyn når det gjelder skattesystemet. Samtidig er skatte- og avgiftspolitikken et viktig virkemiddel for å styre næringslivsutviklingen. Dette innebærer at skattereglene skal bidra til å redusere forskjellene mellom folk. I tillegg skal rammevilkårene ikke bare tillate, men stimulere til aktivt eierskap og gründerholdninger i næringslivet. Politiske partier som plasserer seg sjøl i det politiske landskap i henhold til den foreldede høyre-venstreaksen i norsk politikk, håndterer skattepolitiske spørsmål som om disse to mål var uforenlige. Skattedebatten føres som om man må velge mellom et robust skattefundament i form av et levedyktig næringsliv og de fordelingspolitiske hensyn. Senterpartiet arbeider for en restaurering av skattesystemet som skal gi en god balanse mellom disse to hensyn. Det er imidlertid avhengig av at de skattemessige endringene ses i sammenheng og iverksettes om lag samtidig om uønskede virkninger og utilsiktede signaleffekter skal unngås.

       For oss er det altså viktig å prioritere det aktive eierskap. Vi går da inn for å endre identifikasjonsreglene, bl.a slik at barn over 18 år ikke skal medregnes i kretsen av aktive eiere. Det tar vekk grunnlaget for selskapsmessige endringer for å unngå delingsreglene som gir aktive eiere langt høyere skatt. Det er i tråd med Regjeringens forslag i Ot.prp.nr.35 (1990-1991), hvor identifikasjon bare skulle skje i forhold til aksjer og andeler eid av den aktives ektefelle/samboer og barn under 18 år. I forbindelse med behandlingen i Stortinget av Innst.O.nr.80 (1990-1991) ble bestemmelsen utvidet til også å omfatte aksjer og eiendeler eid av foreldre, ektefelles/samboers foreldre og barn over 18 år. Nå er vi altså tilbake til Regjeringens forslag i Ot.prp.nr.35.

       For det andre vil vi ta inn aktiv eiers lønn i grunnlaget for lønnsfradraget. Det er samvirket mellom alle de ansatte i bedriftene som her er det sentrale, og det blir realisert.

       For det tredje vil vi senke personinntektstaket fra 23 G til 16 G. Personinntektstaket er ikke snakk om noen gjennomsnittsinntekt, men om en sikkerhetsventil, og det er en rimelig avbalansering når vi går inn for å senke det til om lag 700.000. Så her er det en samlet vurdering som innebærer at en tar hensyn til de ulike forhold som vi står overfor.

       Jeg vil da ta opp de forslag som Senterpartiet har fremmet, forslag nr. 1 på vegne av Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen og forslag nr. 3 på vegne av Senterpartiet og vil presisere at forslagene gjelder fra 1997, jf. merknadene.

       Bjørnar Olsen (A) : Så langt har denne debatten vært veldig avklarende.

       For det første sier representanten Restad i en replikk til Tore Nordtun at bakgrunnen for at man ønsker å endre delingsmodellen, er å ta hevn over Arbeiderpartiet som har gått fra en avtale om momskompensasjon.

       Så kommer et glimrende innlegg fra representanten Lundteigen som veldig godt synliggjør hvor vanskelig dette må være for Senterpartiet. Lundteigen sier at han vil fordele det slik at folk skal skatte etter evne. Derfor gir man altså skattelette til rederne og rederiene, derfor gir man nå skattelette til de rikeste som rammes av delingsmodellen.

       Så sier Lundteigen at det er viktig å skape noe som jeg ikke har hørt om før, « økonomisk robuste mennesker ». Jeg ønsker gjerne å få en forklaring på hva det er for slags mennesker, og har da in mente at Senterpartiet er gått imot alt som heter kloning.

       Så sier Lundteigen at man ønsker å redusere forskjellene mellom folk. Er det den måten man gjør det på, når Senterpartiet nå foreslår de endringer som man gjør i delingsmodellen? Og til Lundteigen: Vil det redusere forskjellene mellom folk?

       Jeg tror at vi her ser klare eksempler på Senterpartiets arbeid med skattesystemet. Man ønsker seg tilbake til det gamle skattesystemet som vi har brukt mye arbeid her i Stortinget på å komme bort fra fordi det hadde en skjevfordeling som ikke var til å leve med. Dette målrettede arbeidet fra Senterpartiet kommer man til å lykkes med hvis man fortsetter og får støtte fra andre partier i Stortinget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det som Gudmund Restad påpekte i forhold til momskompensasjonen, var et klart avtalebrudd og hvilke fordelingsvirkninger det har. Vi skal la dette ligge. Nå er det de skattepolitiske spørsmålene som er det sentrale. Senterpartiet står sterkt på det som jeg sa, skatt etter evne. Og når da beskatningen av redere trekkes inn, trodde jeg at Arbeiderpartiet ville være glad for at Senterpartiet nå har realisert at det redere tar ut av bedriftene, er penger som må beskattes, i motsetning til tidligere. At rederiene da får gunstige vilkår, er fordelaktig, det er positivt. Det var det eneste som var nødvendig og riktig, når vi vet i hvilken internasjonal konkurranse de er.

       Ellers er det tydelig problematisk for Arbeiderpartiet å ha klart for seg hva som ligger i begrepet « økonomisk robuste mennesker ». Det kan jeg fortelle litt om. Når Senterpartiet nå går inn for å heve skattefradragene både på inntekt og formue, som altså gjør at en kan beholde inntektene av det arbeid som der nedlegges, er det et godt eksempel på hvordan en sikrer at folk kan unngå å bli avhengig av andre - enten det er stat eller kapital. Når Senterpartiet videre går inn for å bedre minstepensjonistenes vilkår med 12.000 kr pr. år, er det et nytt virkemiddel i den samme retningen. Det er trist å oppleve at Arbeiderpartiet ikke kan være med på det, idet en sier det blir for kostbart, vi kan bare gjøre endringer som er mer marginale, vi vil ikke løfte den store flokk, som utgjør betydelige deler av den norske befolkning.

       Ellers er det når det gjelder forskjeller, helt opplagt at de passive eierne med Senterpartiets skattepolitikk vil få en høyere beskatning og de aktive eierne vil få en lavere beskatning, og det er å redusere forskjellene i samfunnet. Senterpartiet er ikke interessert i å gå tilbake til det gamle systemet. Det som er poenget nå, er at Arbeiderpartiet ikke ser ut til å være villig til å endre noen ting i forhold til det skattesystemet som er avtalt og vedtatt, sjøl om det i opinionen er et betydelig krav om at en må få endringer som gjør at skatt etter evne kommer langt langt høyere opp på den politiske dagsordenen.

Harald Ellefsen (H) : Selv om Senterpartiet nå er med på visse positive forbedringer av delingsmodellen for å stimulere aktivt eierskap, fremkom det ganske klart av Lundteigens innlegg at det er økt skatt som egentlig ligger partiets hjerte aller nærmest - i hvert fall Lundteigens. Jeg hørte at han brukte uttrykket en flatere skatt, hvorpå hans konklusjon var at Senterpartiet går inn for økt kapitalbeskatning. Og flatere er det jo heller ikke når Senterpartiet i andre sammenhenger har foreslått økt toppskatt. Så realiteten er at hovedskattelinjen til Senterpartiet er økt skatt i hovedsak over hele linjen. Men la nå det ligge, for det er i hvert fall et positivt element at Senterpartiet nå er med på en klar forbedring av delingsmodellen, slik at aktive eiere får en mer fordelaktig beskatning enn hittil. Det er positivt for sysselsettingen, og det er positivt for det aktive eierskap, naturligvis.

       Det er likevel et tankekors at denne forbedringen bl.a i forhold til personinntektstaket, senkningen av det til i underkant av 700.000 kr, hadde det jo vært mulighet for å få flertall for for lengst. Så når situasjonen hittil har vært så vidt utilfredsstillende som den er, skyldes det Senterpartiet, og at Senterpartiet bl.a for to år siden inngikk et forlik med Arbeiderpartiet om et langt, langt høyere personinntektstak. Nå har heldigvis Senterpartiet tatt fornuften fangen, de har sikkert sett de negative konsekvenser av sin egen politikk. Jeg vil likevel spørre Lundteigen hvorfor det har tatt så lang tid før Senterpartiet har kommet fram til denne sannhets erkjennelse. Hvorfor kunne de ikke vært med på dette for to år siden, da det også var mulighet for det? La meg samtidig tilføye at Høyre selvsagt ikke er fornøyd med det som det legges opp til her fra Senterpartiets side heller, men det er absolutt et skritt i riktig retning - som man for lengst kunne ha fått flertall for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er lenge siden jeg sluttet å tro at Høyre følger med i hva Senterpartiet sier og skriver i skattepolitikken, og denne replikken var et godt eksempel på det. Når jeg understreker at de endringer som Senterpartiet går inn for, skal skje innenfor en provenynøytral ramme, velger representanten Ellefsen å si at Senterpartiet går inn for økt skatt - altså en bevisst feilinformasjon i forhold til hva Senterpartiet står for. Det er interessant at partiet Høyre har behov for å argumentere på det nivået når en vet at det ikke er korrekt. Det som er klart, er at Høyre sjølsagt i skattepolitikken som ellers går imot enhver form for omfordeling. Høyre maser hele tida om reduserte marginalskatter, snakker aldri noe om å redusere skatten for dem som har små inntekter eller små formuer. Og i valget mellom å redusere marginalskatten eller å redusere skattene for dem som har små inntekter og små formuer, har Høyre hittil konsekvent pekt på at det er marginalskatten som skal reduseres - stikk imot den omfordelingspolitikken som Senterpartiet står for.

       Når Senterpartiet går inn for at personinntektstaket skal settes til 16 G, er det som en følge av at personinntektstaket er en sikkerhetsventil. Det er altså en unntaksregel, og det er en balansert avveiing av de hensyn som en her må ta som en del av en totalitet. Og når partiet Høyre sjøl fremmer forslag om 12 G og 20 G, avhengig av hva som er lønnsutgiftene i bedriften - og gjennomsnittet av det skulle da være 16 G - er det interessant at en velger å angripe Senterpartiets 16 G, som er mye enklere administrativt og skjærer alle over én kam, og prøver å framstille sitt forslag som langt bedre enn den avveiingen som vi har kommet til.

Eilef A Meland (SV) : Jeg vet ikke om svaret fra Lundteigen står til G - etter gamle normer - i den skattepolitiske debatt, for her opplever vi at man på den ene siden erklærer høyre-venstre-aksen som foreldet i norsk politikk, og så går Senterpartiet sammen med Høyre. Og hvis vi ser på debatten for to år siden - det var faktisk den 16. juni, samme dato som i dag - var det voldsomme angrep fra Senterpartiet på Høyre fordi de ville gå lavere enn 23 G. Nå går Senterpartiet på 16 G. Vi foretok en oppstilling i innstillingen som viser at i løpet av perioden fra 1991-92 til i dag er dette nivået, dette magiske taket som bekjennelse til den protestantiske etikk for arbeidsomhet blant aktive eiere, senket fra ca 1,5 mill. kr til 680.000 - som det nå blir. Og da gir følgende spørsmål seg: Det at Høyre og Senterpartiet står sammen i disse skattesakene, vil representanten Lundteigen si at det er tilfeldig?

       Det andre spørsmålet som oppstår etter denne debatten, er: Når man vil dokumentere Forskjells-Norge, hvorfor gir man da lettelser til 2 600 personer som tjener fra 680.000 kr og over, hvorfor danner man urettferdighet i systemet ved at en sliter som tjener 250.000 kr, får en skatteprosent på 49,5, men en som oppnår 600.000 - 700.000 - 800.000 kr får en skatteprosent på 28, flatt?

       Og det tredje spørsmålet går på intervjuet om skatt etter evne. Til Aftenposten den 11. juni sier representanten Lundteigen følgende:

« Vi har fått en skattepolitikk som ikke tar hensyn til prinsippet om å betale skatt etter evne. Det bør være det overordnede hensyn når det gjelder skattesystem. »

       Og journalisten stiller følgende spørsmål:

« Det høres ut som en fallitterklæring for dagens skattesystem.

       - Ja, svarer Lundteigen. »

       Hvorfor har Senterpartiet sluttet seg til det skattesystemet som er en fallitt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Det er ganske klart at Sosialistisk Venstreparti på samme måte som Høyre har sine skattepolitiske kjepphester. Mens Høyre har som policy at en skal underby enhver når det gjelder skatt, har Sosialistisk Venstreparti nesten gjennomgående som policy at en skal ha høyere skatt enn andre.

       Det som jeg imidlertid trodde det var enighet om mellom Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, var at en i forholdet mellom aktivt eierskap og passivt eierskap, ønsket å prioritere det aktive eierskap, og at en i de saker som kom opp, ønsket å gå i retning av å lette beskatningen for det aktive eierskapet og samtidig, når mulighetene byr seg, gå inn på virkemidler som øker beskatningen av det passive eierskapet. Det er Senterpartiets linje og jeg håper at det også er Sosialistisk Venstrepartis linje.

       Det er ikke tilfeldig når Senterpartiet nå skaper flertall for 16 G i personinntektstaket. Det er nok slik at som subsidiær stemmegivning vil det forslaget få flertall. Det er ikke tilfeldig, og det er vi glad for. Senterpartiet er glad for at vi nå får senket personinntektstaket til 16 G, som del av en lengre strategi som går ut på å stimulere det aktive eierskapet.

       Når det gjeldet fordelingsvirkningen, har jeg sagt nå og tidligere at det er naturlig å heve skatten for alminnelig inntekt fra 28 % eksempelvis til 30 %, samtidig som den økte skatt som der kommer, gis tilbake til skattyterne i form av lavere skatt på små inntekter og lavere skatt på små formuer. Det er en skattepolitisk konsistent tanke.

       Når det så gjelder om skattesystemet i dag er en fallitt eller ikke, har jeg sagt at det er en fallitt i den forstand at det er svært langt vekk fra skatt etter evne når vi er i den situasjon at kapitalinntekter beskattes med 28 %, mens arbeidsinntekter beskattes med nærmere 50 % eller rundt der, og det står jeg fast ved.

       Høyre har hatt og har som en sentral politisk målsetting å bedre balansen mellom offentlig og privat eierskap i Norge. For Høyre betyr det bl.a å styrke det private eierskapet og de aktive eiere i små og mellomstore bedrifter. Høyre har derfor fremmet en rekke forslag med dette for øye, bl.a reduksjoner i formuesskatten.

       De forslag vi nå har til behandling i Odelstinget, Dok.nr.8:75 (1996-1997) og senere Dok.nr.8:73 (1996-1997), der det fremsettes en rekke forslag til forbedringer av delingsmodellen, er en videre oppfølging av dette arbeidet.

       Høyre har et todelt mål i de forslag til endringer som er fremmet tidligere, og som nå igjen fremmes:

       Våre forslag som vil redusere skattebelastningen, er i første rekke knyttet til å justere ned personinntektstaket til 12 G, ca 510.000 kr, for eiere i bedrifter med under 10 mill. kr i lønnskostnader, altså med ca 30 ansatte, og 20 G, ca 850.000 kr, for bedrifter med over 10 mill. kr i lønnskostnader. Dette vil særlig styrke alminnelige små og mellomstore bedrifter som i dag rammes for sterkt av delingsmodellen. Det er verdt å minne om at 80 % av landets bedrifter har mellom null og fire ansatte. Vi ser klart et tak på 510.000 kr som ønskelig, men ønsker selvfølgelig subsidiært å stemme for Senterpartiets forslag, som innebærer et tak på 16 G, ca 680.000 kr. Vi har ikke tatt avstand fra at taket går ned, men det spørsmålet representanten Ellefsen stilte til representanten Lundteigen var rett og slett: Hvorfor var det nødvendig å gå en omvei om et høyere tak først i to år for så å komme til et lavere tak? Det ble naturlig nok ikke besvart.

       Videre i Høyres forslag er det et mål å inkludere eiers lønn i grunnlaget for lønnsfradraget. Det skaper større sammenheng og logikk i regelverket. Det får vi flertall for uten subsidiær stemmegivning, altså helt og holdent støtte. Det er vi glad for.

       Videre ønsker vi å inkludere goodwill i kapitalgrunnlaget. Det vil redusere vesentlig skattebelastningen særlig for kunnskapsintensiv virksomhet, der immateriell kapital utgjør en stor del av kapitalgrunnlaget.

       Høyres forslag om å heve aktivitetskravet fra 300 til 600 timer og endre identifikasjonsreglene til kun å gjelde ektefelle/samboer og barn under 18 år, vil vesentlig snevre inn delingsmodellens virkeområde. Her får vi flertall et stykke på vei. Gjennom subsidiær stemmegivning blir de flertall for en del forbedringer.

       Ved evalueringen av skattereformen i 1995 ble det flertall for en del endringer i delingsmodellen. Det var forbedringer, ikke vesentlige, men atskillig i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag. Det er fordi vi var nødt til å gå denne omveien om et høyere tak enn nødvendig, at vi nå har et grunnlag for å foreslå vesentlige lempninger.

       Statsministeren har i denne saken vært svært aktiv og gått meget høyt på banen i forhold til endringer i delingsmodellen. Statsministeren forstår åpenbart ikke at det å legge forholdene til rette for utvikling av små og mellomstore bedrifter er nødvendig for å sikre sysselsettingen og legge grunnlaget for langsiktig verdiskaping og en distriktspolitikk som baseres på de ressurser som finnes i distriktene, og ikke på statlige overføringer.

       Statsministeren har åpenbart heller ikke forstått hva delingsmodellen går ut på, når han påstår at Høyres forslag betyr at aktive eiere skal få mindre skatt på sin lønn gjennom Høyres forslag. Realiteten med vårt forslag er at aktive eiere ikke skal ilegges høyere skatt for sitt arbeid i bedriften enn hva en ansatt i hans sted ville ha betalt. Realiteten er at dagens system ilegger eieren en tøffere beskatning, noe som igjen tapper bedriften for ressurser og svekker kapitalbasen for eierskapet. Jagland har ikke forstått at Høyres forslag bygger på at aktive, private eiere ikke diskrimineres i forhold til passive investorer.

       Høyre er glad for de endringer i delingsmodellen som det nå blir flertall for. Modellen blir bedre, men ikke god nok. Mellomspillet med det høyere taket var unødvendig. Vi føler ikke bitterhet over melkeprisen. Det er ikke bakgrunnen for vårt ønske om endringer, men rett og slett en kamp for å styrke og videreutvikle familiebedriftstradisjonen i Norge.

       Jeg tar opp forslag fremsatt av Høyre og representanten Bråthen.

       Hvis vi vurderer fordelingsprofilen i den saken som ligger til behandling, er fordelingsprofilen overhodet ikke progressiv i den forstand vi forstår begrepet. Det er ikke slik at aktive eiere skal betale skatt etter økonomisk evne. Systemet innebærer at man setter et tak ved 680.000 kr. Over dette skal de betale flat skatt på 28 %

       Da er det to former for rettferdighetsskala når det gjelder delingsmodellproblemene - den ene i forhold til lønnsmottakerne, den andre i forhold til de passive eiere. Når man nå suksessivt setter ned skatteprosenten for aktive eiere i retning av de passive eiere, oppstår det en ny urettferdighet, nemlig urettferdigheten i forhold til vanlige lønnsmottakere. Det er den flere og flere nå legger merke til, ikke minst når det blir publisert at den skattelettelse som i dag blir vedtatt, gjelder 2 600 personer med meget solid økonomi. De får en skattelettelse på i gjennomsnitt 40.000 kr, og departementet har i brev til komiteen gått nærmere konkret inn på hva dette innebærer. Det gis altså en lettelse, en svikt i inntekter til offentlig kasse på 110 mill. kr, fordelt på 2 600 personer. Vi skulle gjerne hatt det beløpet som en skattelettelse for lavinntektsgruppene, dem man gjerne omtaler som sliterne.

       Dette gjelder altså delingsmodellens beregnede personinntekt. Men det opplyses også, noe som nesten aldri kommer frem i debatten, at av alle aktive eiere er det 67 % som ikke får tilordnet noen personinntekt som er positiv. Her bør vi stoppe opp. Altså: To tredjedeler av de aktive eierne får således ikke tilordnet noen verdi av sin arbeidsinnsats som er positiv. Den er negativ! Hvorfor kan man vurdere disse aktive eierne negativt ved at de ikke får tilordnet noen personinntekt? Er ikke deres innsats i bedriften positiv overhodet?

       Her er det ikke noen oppegående protestantisk vurdering av hvordan de aktive eiernes betydning er i det pulserende næringsliv. Istedenfor å oppvurdere innsatsen for disse aktive eierne og heve taket slik at verdiskapingen de yter i bedriften, kunne kommet til syne, bidrar de borgerlige til det motsatte. De senker verdien av de aktive eiernes innsats i bedriften - først med 1,5 mill. kr nedover til 1,2 mill. kr, så til 900.000 kr og så til 680.000 kr.

       Jeg mener de aktive eierne absolutt burde protestert mot denne form for nedvurdering av deres innsats i bedriften. Den er ikke verdt mer enn 680.000 kr. Alt over det er avkastning av kapital og ikke avkastning av deres ærlige innsats, initiativ og arbeid. Derfor må jeg bare avslutte med å si at dette også kan leses som en fornærmelse, et bakholdsangrep på det private næringsliv i det hele tatt.

       - Og hvis han nå vender oppmerksomheten hit og ikke mot den tidligere finansminister, kan jeg fortsette. Skattytere mener i hvert fall ikke at det er rimelig. De føler seg presset til å avhende aksjer, slik at de kan komme seg ut av delingen og slippe å betale lønnsskatt for mer enn det de faktisk tar ut i lønn.

       La meg benytte anledningen til å tilbakevise SVs gjentatte påstander om at den som har en lønn på 1 mill. kr, nå får en stor skattelettelse. Det er feil. Tas det ut 1 mill. kr i lønn, må man betale lønnsskatt av hele millionen, helt uavhengig av hvordan dette beregnede personinntektstaket fastsettes.

       La meg også minne om at det ikke gjøres noen endringer av taket for såkalt liberale yrker, som advokat o.l. De vil fortsatt ha et tak på 75 G. Heller ikke gjøres det endringer i reglene om at skatt skal kreves etter de høyeste satser for beregnet personinntekt på mellom 75 G og 127 G. De med de virkelig høye inntektene får altså fortsatt betale høy skatt. Hvorfor framstiller da Meland det som om Senterpartiet nå går inn for store skattelettelser for de høytlønte?

Eilef A Meland (SV) : Jeg grep fatt i Senterpartiets skattepolitiske retorikk, dvs. synspunkter som gjengis i pressen og media, og synspunkter som fremmes i skriftlige innstillinger fra Stortinget. Og representanten Restad klarte ikke å motbevise min hovedpåstand, nemlig at Senterpartiet i løpet av fire år har snakket med to tunger i skattepolitikken og ikke fremmet et eneste forslag om å øke beskatningen av passivt eierskap. Det er klart og bekreftet. At det er vilje til å gjøre det, betviler jeg ikke. Men det står jo vilje til handling i det nye sentrumsprogrammet, og da må man i løpet av fire år også forvente noen forslag. Det er derfor jeg annonserer at man kan jo stemme for vårt forslag om å innføre ordinær beskatning av aksjeutbytte - såkalt blåskatt eller blårusskatt - i det minste.

       Denne kildemodellen har Senterpartiet gitt sin tilslutning til gjennom to og tre ulike skattepolitiske forlik. Trenden historisk, når vi oppsummerer, er at hvert forlik er blitt sviktet, hvert forlik har forlist ved at man i neste runde har gått ytterligere ned på grenser og tak, som har gitt lettelser i modellen. Det er den klare historiske konklusjon som vi må trekke. Og da mener jeg man har et politisk ansvar når man selv tar et oppgjør med den modellen man selv har inngått forlik om, og at man i løpet av to år erkjenner at inntekter over 680.000 kr ikke lenger skal beskattes etter ordinær skala. Det er kortsiktig når man tenker på hva det vil bety for folks oppfatning av rettferdighet i systemet.

       Hovedbudskapet blir da: Hvorfor skal næringsdrivende ha 28 % flat skatt på inntekt over 680.000 kr når vanlige lønnsmottakere har 49,5 % på inntekter på 250.000, 260.000 og 270.000 kr? Det er det som er hovedspørsmålet i offentligheten. Og det klarer ikke Senterpartiet å svare på, for de senker skattesatsen, og de løfter ikke de passive eiernes skattlegging opp. Da vil det bli større urettferdighet, og ikke mindre, slik som de går fram.

       Det har ikke manglet på sterke politiske erklæringer når det gjelder å gi småbedriftene gode rammebetingelser. Likevel har det vist seg at regler og forskrifter ofte legger økte byrder på disse bedriftene og derfor hindrer dem i en naturlig og sunn næringsutvikling. Dessverre er mange frustrasjoner for aktive eiere knyttet til delingsmodellen. Disse aktive eierne finner reglene både byråkratiske, inkonsekvente og urettferdige. Kritikken er på flere områder berettiget. På andre områder syns jeg nok kritikken er for unyansert.

       I denne saken settes det fram en rekke forslag som til sammen vil føre til at delingsmodellen blir mer treffsikker og rettferdig i forhold til aktive eiere når vedtakene her i Odelstinget blir fattet i dag. De elementer i delingsmodellen som har størst oppmerksomhet, er utvilsomt knyttet til personinntektstaket. I dag er dette taket på 23 G, dvs. opp mot 1 mill. kr. Personinntektstaket skulle være en sikkerhetsventil for å hindre at aktive eiere og personlig næringsdrivende skulle få en urimelig beskatning på næringsinntekt på grunn av at det er så stor forskjell i skattesystemet mellom skatt på kapital og skatt på arbeidsinntekt. Men den sjablonmessige fastsettelsen av personinntektstaket til 23 G har nok skapt veldig mange frustrasjoner og ergrelser. Ja, reaksjonene på denne bestemmelsen har til dels vært meget sterke.

       Kristelig Folkeparti har i sin tiltakspakke for familiebedrifter gått inn for at dette taket skulle senkes til 12 G. Sammen med Venstre foreslår vi dette her i dag. Et slikt vedtak ville ha ført til en mer rimelig beskatning av eiere i små og mellomstore bedrifter, hvor arbeidsinntekten for den aktive eier mer typisk ligger ned mot 12 G, dvs. ca 500.000 kr, enn opp mot 23 G, dvs. opp mot 1 mill. kr. Dette forslaget er det dessverre ikke flertall for i dag. Men Kristelig Folkeparti vil subsidiært støtte Senterpartiets forslag om et personinntektstak på 16 G. Det er i hvert fall et godt skritt i riktig retning.

       Det andre viktige punktet er lønnsfradraget. Til nå har det ikke vært mulig for aktive eiere å inkludere egen lønn i beregningen av lønnsfradraget. Dette har vært en klar hindring i forhold til eiere som ønsker å ta sine medarbeidere inn i et kompaniskap og gi dem eierskap i bedriften. Et slikt medarbeiderskap vil i dag utløse delingsplikt i svært mange tilfeller og dermed økt beskatning for selskapet. Kristelig Folkeparti finner en slik bestemmelse svært urimelig, og ønsker mer aktivt å bidra til at eiere som ønsker det, kan invitere sine betrodde medarbeidere inn i et eierskap i bedriften uten at dette skal føre til en betydelig skjerpet beskatning. Ved at aktiv eiers lønn inngår i lønnsfradraget vil en her rette opp en åpenbar utilsiktet skjevvirkning ved delingsmodellen.

       Den siste regelendringen gjelder identifikasjon. Identifikasjon mellom personer som ikke har økonomisk fellesskap, er urimelig. Regelverket er i dag slik at det hindrer familiemedlemmer som ikke har noe økonomisk fellesskap, å tre inn i eierskap i samme familiebedrift for å utvikle bedriften sammen. Et slikt medarbeiderskap mellom nære slektninger vil i dag svært ofte utløse delingsplikt for selskapet og dermed økt beskatning. Dette mener Kristelig Folkeparti er urimelig. Vi ønsker å støtte opp om familiebedriftene, fordi disse bedriftene er bygd opp gjennom et langt liv - ja generasjoner - med flid og nøysomhet som viktige forutsetninger. Kristelig Folkeparti støtter hovedintensjonene i de framlagte forslagene, og vi er svært godt fornøyd med at de viktigste endringene i delingsmodellen i dag vil få flertall i Odelstinget.

       Jeg tar med dette opp forslag nr. 4, som er tatt inn i innstillingen.

       Per Olaf Lundteigen (Sp) : Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har ulike vurderinger når det gjelder person-inntektstaket, og jeg har lyst til å understreke det som representanten Steensnæs sa, at « personinntektstaket skal være en sikkerhetsventil. Jeg blir da litt forundret når han i samme innlegget refererer til mer gjennomsnittlige inntektsnivåer i forhold til næringslivet, hvor 500.000 kr ikke er noe spesielt. Senterpartiet står fast ved at det skal være en sikkerhetsventil som en del av en totalitet, og derfor vårt svar på 16 G.

       Det jeg imidlertid har lyst til å stille spørsmål om, er oppfølging av det som sentrumspartiene har vært enige om i forbindelse med langtidsprogrammet. I innstillingen til langtidsprogrammet, står det:

       « Disse medlemmer vil heve grensen for skattefri inntekt, for på den måten sette flere i stand til å leve av egen inntekt. »

Og videre:

       « Disse medlemmer vil imidlertid legge til grunn at skattlegging av formue først skal inntreffe ved en høyere formue, gjennom heving av fribeløpet i formueskatten.

       Disse medlemmer vil vurdere en tilnærming i nivået på skattleggingen av arbeidsinntekt og kapitalinntekt, og for øvrig legge opp til skatteregler som stimulerer aktivt eierskap i næringslivet. »

       Når det gjelder den siste delen, å legge opp til skatteregler som stimulerer aktivt eierskap i næringslivet, har vi gjort det som er innenfor rimelighetens grenser i forhold til de saker som vi nå har oppe til behandling.

       Når det imidlertid gjelder det andre, det som går på tilnærming i nivået på skattlegging av arbeidsinntekt og kapitalinntekt og økte fribeløp, er jeg i den situasjonen at vi ikke ser forslag fra Kristelig Folkeparti hvor en er med på det. Ser ikke Kristelig Folkeparti her sammenhengene og helheten i dette? Og mitt spørsmål er: Når vil Kristelig Folkeparti ta konsekvensen av sin merknad når det gjelder de personlige skattyterne og de passive eierne, slik at vi kan realisere denne merknaden? Vi har muligheten i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Einar Steensnæs (KrF) : Jeg vil begynne med å understreke at sentrumspartiene har klart å formulere seg sammen på viktige områder innenfor skattepolitikken. Det har gjeldt delingsmodellen, selv om vi i dag har noe nyanserte syn på personinntektstaket. Jeg vil ikke legge avgjørende vekt på 4 G og overdrive betydningen av forskjellen i våre vurderinger her. Der har det vært en nyanse i vurderinger, men den vil jeg sette nærmest i en parentes i forhold til de mange andre viktige områdene som vi er enige om.

       Derimot er jeg forbauset over at representanten Lundteigen inviterer en nær samarbeidspartner og et sentrumsparti til å komme opp på talerstolen og forklare for Odelstinget hva vi er blitt enige om når det gjelder langtidsprogrammet. Det skulle da være fullstendig klart for Lundteigen. Vi har jo sittet sammen og diskutert dette, og er enige om at dette er viktige problemstillinger som vi er innstilt på å løse sammen. Våre felles målsettinger står fast. Vi har behov for å se nærmere på hvordan dette kan gjøres uten at det f.eks vil berøre eierskap i norsk næringsliv. Jeg tenker da særlig på at en økning av kapitalbeskatningen og selskapsbeskatningen vil kunne berøre hvor norsk kapital vil gå i forhold til det viktige å sørge for at det blir investert i norske arbeidsplasser, å trygge norske arbeidsplasser, og at det blir den nødvendige kapitaltilførsel til disse bedriftene. Derfor har Kristelig Folkeparti behov for å se på hvordan virkningene av en økt kapitalbeskatning vil slå ut i forhold til disse viktige forutsetningene. Men vi er enige om i sentrumspartiene at den spenningen det i dag er i skattesystemet mellom skatt på arbeidsinntekt og skatt på kapital, bør reduseres. Vi er innstilt på å følge opp alle de signaler som er skrevet inn i langtidsprogrammet.

Eilef A Meland (SV) : Det må jo betegnes som oppsiktsvekkende at det nå er gruppemøte i sentrum gjennom at man tar replikker på hverandre om en sentrumserklæring som man åpenbart ikke er særlig enige om. Jeg vet ikke om jeg kan befri sentrumspartiene for noen av deres bekymringer, men det er helt tydelig at her er det stor spennvidde når det gjelder tolkning av kapitalskatt, passivt eierskap, aktivt eierskap og bunnfradrag. Og da er det litt artig at man eksaminerer hverandre fra denne talerstol om den erklæringen man selv er blitt enige om, og jeg føler et visst behov for avklaring som tilskuer til denne tilstanden - idyllen i sentrum.

       Kristelig Folkeparti har hatt en sympati for uttaksmodellen. I forrige periode var det med store indre problemer partiet sluttet seg til kildemodellen, og da er første naturlige spørsmål til representanten Steensnæs: Har han fortsatt reminisenser av begeistring for uttaksmodellen? Det siste er viktig nettopp fordi representanten Steensnæs har utmerket seg i de siste fire årene med sterk omsorg for de rike. Om det gjelder redere eller andre grupper, så er denne saken en lettelse på 110 mill. kr fordelt på 2 600 personer som ikke kan inngå i begrepet « de svake i samfunnet », som trenger den politis-

       ke støtte. Hvordan harmonerer denne skatteprofilen med Kristelig Folkepartis gjentatte bekjennelser om å sørge for de svakeste i samfunnet?

Einar Steensnæs (KrF) : Etter en del interessante runder med representanten Meland i replikkordskiftene, var det vel mulig å ferdigskrive mitt svar på representanten Melands replikk, for den kom akkurat på de områdene som var forventet.

       Når det gjelder vår lille runde på langtidsprogrammet, kan jeg berolige representanten Meland med å si at jeg tror forklaringen på den replikkrunden med representanten Lundteigen nok er at Senterpartiet på dette området er mer ferdigtenkt på hva de ønsker å gjøre, enn hva Kristelig Folkeparti er. Vi har nok mer behov for å gå gjennom en del av disse problemstillingene, men vi er åpne for å gå inn i den vurderingen og har fastslått det i innstillingene til langtidsprogrammet og vil følge dette opp, selvfølgelig.

       Det er riktig at Kristelig Folkeparti har sett på uttaksmodellen, og vi har som representanten Meland sa, en god del sympati for en del av de føringene som ligger i uttaksmodellen. Det som er problemet med denne modellen slik jeg ser det, er at den langt på vei løser problemet når det gjelder aksjeselskaper, men ikke på samme måte løser problemet når det gjelder personlig eide selskaper. Der har den betydelig systemsvikt som gjør at vi tross alt fant å ville holde oss til kildemodellen. Og ikke minst la vi vekt på hva næringslivet selv anbefalte Stortinget veldig sterkt og tilnærmet entydig: Vær så snill å ikke endre system på skattleggingen av aktive eiere og personlig eide bedrifter - gjør heller en jobb med å forbedre den modellen som allerede er der. Det er det Kristelig Folkeparti har gjort, og det vi har lagt opp til i denne innstillingen.

       Når det så gjelder Melands gjentatte påstand om at Kristelig Folkeparti går de rikes ærend, er selvfølgelig det en påstand som Meland også vil gjenta i neste sak. Men like fullt blir det galt, det er en helt feilaktig påstand. For det vi gjør, er å bidra til at vi skal sikre norske arbeidsplasser, vi skal sikre sysselsetting og vi skal sørge for at kapital som er ledig, går til å sikre norske arbeidsplasser. Det er det det dreier seg om, og det vil Kristelig Folkeparti fremdeles kjempe for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Jeg er enig med representanten Steensnæs når det gjelder spørsmålet om aktivt eierskap, som vi tar opp i denne innstillingen. Det er en ulik vurdering i forhold til personinntektstaket, om det skal ligge på 12 G eller om det skal ligge på 16 G, og jeg er glad for at representanten Steensnæs kalte dette en nyanse som kan settes i en parentes. Det er helt i tråd med også hva som er Senterpartiets vurdering.

       Det jeg imidlertid tok opp - og der fikk jeg ikke noe svar - er at skattepolitikken er en helhet, og at en må ha en balanse i det hele. Sentrumspartiene har avklart hovedlinjene i forbindelse med denne balansen i forbindelse med vår merknad, og det er da viktig at vi sender ut klare signaler om at den balansen skal opprettholdes. Det er opplagt at i forhold til utenlandsk eierskap vil en økning av den generelle skattesatsen utover 28 % innebære at Norges gunstige posisjon på det området blir noe endret. Men det er jo noe som ligger som en ballast og som en forutsetning i de merknadene som vi har gjort. Det er nok riktig at Senterpartiet er mer ferdigtenkt på dette området enn det Kristelig Folkeparti er, men når Senterpartiet har merknader og forslag som går inn på at en ikke skal si bastant hva som skal gjøres, men få en utredning av hva som er konsekvensene, blir vi i Senterpartiet noe forundret over at Kristelig Folkeparti ikke kan være med på det. Og den anledningen vil altså partiet få i forbindelse med debatten om revidert nasjonalbudsjett, hvor vi skal komplettere de vedtak som vi gjør i dag, for å realisere den helhet som vi står sammen om, og som Senterpartiet er den største forsvarer av.

Einar Steensnæs (KrF) : Når det gjelder Kristelig Folkepartis syn på de nødvendige endringer som bør gjøres i skattesystemet, har vi fått anledning til å gi uttrykk for det i flere dokumenter. Det viktige er jo at sentrumspartiene står sammen i innstillingen til langtidsprogrammet på en veldig tydelig måte og der angir viktige retningslinjer for hvordan disse endringene bør skje.

       Det andre er at vi i forslaget om en egen kommisjon til å utrede spørsmålet om flat skatt også har formulert tilsvarende behov for å se på hvordan endringer i skattesystemet kan fjerne de spenninger som vi i dag ser mellom skatt på inntekt og skatt på kapital.

       Endelig vil jeg henvise representanten Lundteigen til de felles fraksjonsmerknader som er skrevet inn i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, som Stortinget får anledning til å drøfte på fredag.

       Der sier vi igjen det samme, at vi har behov for å tenke igjennom endringer i skattesystemet som kan ta bort de uheldige spenningene, og som fører til urettferdigheter i forhold til en del lavtlønte grupper som verken har fått del i de lønnsøkninger de høytlønte har fått del i, eller har nytt godt av de positive endringene i skattesystemet som stort sett, dessverre, bare har kommet de rike til gode. Jeg vil også til slutt bemerke at jeg tror at også Senterpartiet vil ha noe behov for å tenke seg om. Jeg tror heller ikke at verken Senterpartiet eller representanten Lundteigen skal være for kjapp med å ha klare oppfatninger om i hvilken retning endringene i skattesystemet skal gå. Det er kompliserte og vanskelige avveininger, men de vanskelige avveiningene er Kristelig Folkeparti på bestemte premisser villig til å gå inn i. Men å anvise endringer og innstramminger i skattesystemet som f.eks skulle få virkning for 1997, er en måte å arbeide med skattereglene på som vi ikke kan gå inn for. Nå ser jeg at Senterpartiet har bestemt seg for at dette iallfall ikke skal få virkning for inneværende år, men først for skatteåret 1998.

       Når det gjelder hele denne debatten, er det velkjent at Fremskrittspartiet har hatt et helt annet syn på selve modellen for å skille kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Vi vil bare fastslå at hadde man fulgt Fremskrittspartiets råd i foregående stortingsperiode - SV var vel også innom det samme - nemlig å basere det hele på en uttaksmodell, ville en del av problemene ikke ha vært der. Selvsagt er det avgrensningsproblemer, men de tror jeg er relativt små. Det viktige er å få en modell som er rettferdig. Det er klart at det en person tar ut av en bedrift som arbeidslønn, er det han skal betale personinntektsskatt av, det øvrige må ses på som kapitalinntekt.

       Fordi vi hele tiden har vært med på forbedringer i systemet som andre har ansvaret for, vil vi selvsagt stemme for forslagene fra Høyre og representanten Bråthen, og også subsidiært og tertiært på forslagene fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, for derigjennom å demonstrere at det ikke er avgjørende for skattepolitikken hvem som sitter i regjering i dette land. Her er det altså mulig at Stortinget kan fastslå endringer i skattepolitikken uten at det er Bondevik og Jakobsen som sitter oppe i regjeringskontorene. Det er tydelig at den parlamentariske leder i Kristelig Folkeparti har behov for å få en innføring i at det er stortingsvedtakene og lovvedtakene her i Stortinget som gjelder, og de gjøres altså uavhengig av hvem som sitter i regjeringen.

       Jeg har også lyst til å si at det ville tjene debatten om dette om statsminister Thorbjørn Jagland ble undervist litt av Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen om at når det gjelder reduksjon i dette taket som her skjer, er det i den beregnede personinntekt. Det er ikke slik at det er den reelle personinntekt for alle. Selv om man beregner seg frem til en inntekt på 900.000 kr, kan det godt hende at vedkommende bare har tatt ut av bedriften 300.000 kr - så i den politiske debatt å fremstille dette som en betydelig skattelettelse for de høytlønte, er fullstendig feil. Det er en teoretisk beregning som i noen sammenhenger kan være reell og riktig, men som i veldig mange sammenhenger når det gjelder små og mellomstore bedrifter, vil være feil. Det å fremstille det som en skattelettelse, og som om det var en inntekt til ordinær beska7tning, slik statsminister Thorbjørn Jagland har lagt seg til som uvane, synes jeg han kunne heve seg over. Jeg ville satt pris på om finansministeren og den foregående finansminister kunne undervise statsministeren litt i disse tingene, så får heller andre statsråder undervise han i andre saker.

       Ellers velger representanten å presentere den feilaktighet, slik også representanten Ellefsen gjorde, at Senterpartiets forslag innebærer en økt skattlegging. Det gjør ikke det. Det er ikke noe økt skatt som ligger i forslaget fra Senterpartiet, snarere tvert imot hvis en ser totaliteten i det. Den eventuelle økningen av den generelle skattesatsen, fra 28 til 30 %, skal deles ut igjen i form av økte minstefradrag i inntekt og fradrag i formuesskatten, slik at det er ikke snakk om noen økt beskatning. Vi har gått inn for - i en sak som kommer opp senere - at vi skal utrede forskjeller i skattesatser mellom kapital- og arbeidsinntekt. Det er da interessant å få vite om Fremskrittspartiet ønsker at all skatt skal ned på 28 % - og punkt nr. 2: om Fremskrittspartiet står fast ved at en i tillegg til at alle skattesatser skal være 28 %, også skal ha økte bunnfradrag på inntekt, eller om Fremskrittspartiet også ser ut til å snu på det punktet.

Carl I Hagen (Frp) : Først til dette med regjeringens betydning og regjeringens makt. Jeg tror ikke jeg sa at det ikke spiller noen rolle. Hvis jeg sa det, så mente jeg det ikke. Jeg sa at det spiller ingen avgjørende rolle. Det har aldeles ikke den avgjørende betydning som bl.a.

       Kjell Magne Bondevik gav uttrykk for i Dagsrevyen i går. Selvsagt betyr det en del. Men så lenge det er en mindretallsregjering i Kongeriket, er det flertallssammensetninger i de enkelte saker her i Stortinget som teller. Når vi også streber etter makt, er det først og fremst for å få flere stortingsrepresentanter - for dess større stortingsgruppen er, dess færre antall andre stortingsgrupper trenger man å få enighet med for å oppnå et flertall. Det er grunnen til at man streber etter å få posisjon her. Selvsagt vil også Fremskrittspartiet ha som en målsetting å komme i regjeringsposisjon, det har vi da også alltid sagt. Vi har vært rede til forhandlinger om en politisk plattform som grunnlag for en flertallsregjering hvor vi kan delta. Det står fast. Men jeg kan også føye til at når det gjelder samarbeid mellom flere partier i regjering, må forutsetningen være at man derigjennom oppnår flertall. En mindretallsregjering av flere partier anser jeg fullstendig uhensiktsmessig - fullstendig uhensiktsmessig.

       Når det gjelder skatten, har vi foreslått nedsatt en skattekommisjon for å se på flat skatt og lik skatt mellom kapitalinntekter og personinntekter. Vi hadde ønsket en bredere sammensetning enn det innstillingen fra finanskomiteen legger opp til, altså at dette ikke bare skal gjøres av departementet. Vi tror fortsatt det hadde vært nødvendig. Vi mener i likhet med Kristelig Folkeparti, når vi skal se på skattesystemet i sin helhet, at det er behov for å se på forskjellige virkninger og hvordan det kan gjøres. Jeg viser der til det vi har skrevet i Dok.nr.8-forslaget om en flat skattekommisjon.

Eilef A Meland (SV) : Jeg vil først bemerke at Hagen spiller en rolle, men ingen avgjørende rolle når det gjelder skattepolitikken. Han har heller ikke gjort det på mange år. Derimot har Carl I Hagen, som ikke er representert i finanskomiteen, inntatt stadig nye synspunkter på de skattepolitiske prinsipper og hovedproblemstillinger. Da er det interessant å vite - få en avklaring, som han alltid skal avkreve andre - hva han selv vil svare på disse spørsmål.

       Det ryktes at det nyskrevne programmet, vedtatt på Fremskrittspartiets landsmøte, kan betegnes som en høysang til skattereformens resultater, først og fremt ved at marginalskatten gikk ned. Er det en korrekt beskrivelse at programmet inneholdt begeistrede formuleringer om det forliket Carl I Hagens parti var motstander av i 1991?

       På nyåret var partiets leder Carl I Hagen på besøk i Rogaland, og han avviste og advarte de lokale representanter for partiet mot å gå inn for forslag som uansvarlig kalles flat skatt-forslag. Har Carl I Hagen det samme synspunkt på skattesystemet som det besøket jeg refererte til i min valgkrets, gav inntrykk av?

       Og aller sist: Det står i programmet til Fremskrittspartiet at de skal avvikle all inntektsskatt. Er det korrekt? Skal det da erstattes med rene forbruksavgifter, som nettopp vil gi det motsatte resultat enn det han prøver å si fra denne talerstol?

Carl I . Hagen (Frp) : La meg først få lov til å være litt positiv til hr. Meland og si at han har helt rett i at Fremskrittspartiet ikke har spilt noen avgjørende rolle i skattepolitikken i denne stortingsperioden. Det håper vi å få gjort noe med når det gjelder rollen etter valget, hvor situasjonen kan være annerledes.

       Jeg vil ikke karakterisere noen av formuleringene i vårt program som begeistring og høysang - det er noen substantiver jeg ikke vil gå god for. Men at vi var meget godt fornøyd med det gjennomslaget 15-årig kamp også fra Fremskrittspartiets side mot de høye marginalskatter gav i skattereformen av 1992, er helt korrekt.

       Det er også helt riktig at når vi fikk marginalskatten radikalt ned, under 50 %, endret vi vår skatteprofil. Når det er oppnådd, er det jo det som er grunnen til at vi gjennom de siste to år har fremmet forslag om å redusere skatten med det samme beløp for alle, uavhengig av inntekt. Vi har gått inn for en skattelettelse på 3.000 kr i klasse 1 og 6.000 kr i klasse 2 for alle enten de tjener 100.000 kr, 1 million eller 3 millioner - nettopp den sosiale profilen. Og vi har sagt at de med høye inntekter fikk en betydelig bedret posisjon i skattesystemet når det gjelder marginalskatten, i 1992. Nå er det dem med lave inntekter vi må gjøre noe for. Noe av det samme snakket hr. Steensnæs om i sted, men han har heller ikke stemt for forslagene om å redusere skatten spesielt mye for de lavtlønte.

       Nå vet også hr. Meland at et møtereferat som står i en avis, ikke nødvendigvis inneholder alt som ble sagt på møtet. Det jeg sa under mitt besøk i hans valgdistrikt, i Stavanger, var at vi ikke ville støtte en brå overgang etter modell av Unge Høyres flate skatt. Det kunne vi ikke støtte, for det ville være uansvarlig. Vi ønsker en grundig utredning. Og jeg har sagt at skal vi få til flat skatt, er vi også nødt til å gjøre noe med de høyeste bruttolønningene i landet. De må reduseres - og da må man ha en pakkeløsning, som mange støtter - fordi man ellers får en helt gal fordelingsvirkning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) : Vi har nå kommet til den erkjennelse at det spiller en rolle hvem som sitter i regjeringen, om enn erkjennelsen er beskjeden i forhold til representanten Hagens politiske analyser. Men vi har da i denne sal fått klarhet i at i valget mellom to mindretallsregjeringer er representanten Hagens analyse at det vil være best å ha en regjering utgått fra Arbeiderpartiet framfor en regjering utgått fra sentrum - slik at det er slått klinkende klart fast.

       Det ble sagt her at det var begeistring og høysang i forhold til Fremskrittspartiets program. Det er da interessant at representanten Hagen var av de første som forkastet sitt partis program når det gjelder den dynamiske skattepolitikken. Det er jo nettopp en av årsakene til at partiet ikke har noen finanspolitisk talsmann i denne perioden. Poenget er at representanten på eget grunnlag elegant la til side hva som stod i programmet, og gikk inn for en ganske annen skattepolitikk. Vi får her presentert at representanten Hagen, som er leder av et parti som tar mål av seg til å bli betydelig i denne sal i kommende periode, ikke har noe klart syn på hvordan skattepolitikken skal utformes i neste periode - det er noe en skal vurdere. Fremskrittspartiet har ikke noen mening om hva den generelle skattesatsen i neste periode skal være, de har ikke noen mening om det er riktig å gå inn for økt bunnfradrag, eller hva politikken deres nå skal være. Det ser ut til å følge opp en viss tradisjon: En forkaster det som står i programmet, står fullstendig fristilt i forhold til det, og prater i forhold til hva velgerne ønsker til enhver tid. Hvilken trygghet har velgerne med hensyn til hva Fremskrittspartiet står for i skattesaker i kommende periode? Jeg ønsker en klargjøring, slik at vi vet hva vi har å forholde oss til i den kommende valgkamp.

Carl I Hagen (Frp) : Først til dette med regjeringen: Ja, jeg kan godt bekrefte en gang til, jeg, at jeg foretrekker dog finansminister Jens Stoltenberg fremfor en finansminister Per Olaf Lundteigen. Jeg foretrekker dog en regjering som har begynt å oppfatte markedsøkonomiens fortreffelighet, fremfor en senterpartidominert regjering som har som sin fanesak bekjempelse av alt som heter markedsøkonomi. På punkt etter punkt i nesten alle saker er det relativt åpenbart at vi på en måte er hovedmotstander til Senterpartiet. Vi står stort sett for de motsatte tingene av det Senterpartiet gjør. I alle de sakene Senterpartiet har hakket på arbeiderpartiregjeringen, har vi vært mer enig med arbeiderpartiregjeringen. Ut fra en politisk vurdering av hvem som står for det politiske innhold som ligger oss minst langt unna, ligger altså Arbeiderpartiet mindre langt unna oss enn Senterpartiet gjør. Derfor er det vi sier nei takk til en senterpartidominert såkalt sentrumsregjering. Vi sier nei takk til den fordi den i realiteten ligger til venstre for Arbeiderpartiet og ikke har noe med sentrum å gjøre. Der befinner for øyeblikket Arbeiderpartiet seg trygt og godt alene.

       Så til den generelle beskatningen: Vi har sagt at det vi nå går inn for, er å prioritere skattelettelse for dem med de laveste inntekter. Det har vi gjort i to år. Og det står i vårt program at vi vil fortsette å redusere deres skatt, enten det er i form av bunnfradrag eller i form av et fradrag i skatt - det har vi slått fast, og det vil være vår prioritering. Men vi vil ikke godta noen økning av marginalskatter og ikke mer enn ett trinn primært når det gjelder toppskatten. Det har vært vår linje de siste to år, og vi har ingen planer om å endre dette, og det står det heller ingenting om. Hovedelementet i vår skattepolitikk er å sørge for en reduksjon i skatten for dem med de laveste og midlere inntekter i inntektsskattesystemet som det nå er. Men å endre hele skattesystemet er en helt annen prosess, det er en langsiktig prosess, og det krever at man ser en rekke forskjellige ting i en helhet.

       På en helt spesiell måte klarer forslag om endringer i den skattetekniske konstruksjon som betegnes som delingsmodellen, å få fram mye av det dårligste i norsk skattedebatt. Endringer i delingsmodellen for å bedre vilkårene for aktive eiere blir gjort til en symboldebatt om millimeterrettferdighet innenfor et skattesystem som har innebygd store urettferdigheter.

       Den største urettferdigheten i vårt skattesystem er ulikheten i beskatning av arbeidsinnsats og kapitalinnsats. Det er den store forskjellen i satser for beskatning av inntekter etter hvilken kilde inntektene stammer fra, som har gitt oss delingsmodellen. Delingsmodellen er på en måte et forsøk på å justere for ulikheter man med åpne øyne har innført.

       Venstre har hele tiden vært imot delingsmodellen. Uansett hvordan man argumenterer for berettigelsen av delingsmodellen, fører den til en urimelig forfordeling til fordel for virksomheter med passive eiere framfor bedrifter med aktive eiere, i det alt vesentlige småbedrifter.

       I den mer retorikkpregede delen av debatten om delingsmodellen framstilles endringer som skattelettepolitikk overfor høytlønte. For Venstre er det vesentlig at man innenfor delingsmodellen kan gjennomføre endringer som reduserer noe av den smerten som delingsmodellen påfører delingspliktige bedrifter. Utgangspunktet er jo i realiteten det stikk motsatte: Gjennom delingsmodellen er eiere av bedrifter som selv er aktive i selskapet, skattlagt langt hardere enn det som gjelder for passive eiere i temmelig like bedrifter og selskaper. Alle som har rimelig kontakt med mennesker som selv driver en næringsvirksomhet, får en forståelse for hvordan disse virksomhetene bl.a opplever skatteregler som noe som hindrer verdiskaping og jobbskaping heller enn å stimulere til det. Hvis vi i Norge for framtida skal bygge opp et levende næringsliv i Fastlands-Norge som kan sørge for at vi skaper inntekter også etter oljealderen, kan vi ikke stelle oss slik. Det er avgjørende at vi i Norge har en forståelse for at verdier også må skapes før de kan fordeles. Å opprettholde et omfattende velferdssamfunn også i framtida forutsetter at vi kan legge til rette for et verdiskapende næringsliv som også skaper de arbeidsplassene vi vil trenge.

       Den type debatt vi har i dag, viser tydelig en av de viktige skillelinjer i norsk politikk. På den ene siden står de ikke-sosialistiske partier samlet om forslag som skal bedre vilkårene for dem som tør satse og klarer å skape en arbeidsplass for seg selv og kanskje noen til. På mange måter er dette noe av det viktigste mennesker kan gjøre for å bidra til et samfunn preget av større trygghet og å bekjempe ødeleggende arbeidsledighet.

       På den andre siden står de sosialistiske partiene, som tilsynelatende er mer opptatt av fordeling av verdier enn av at det skal være vilkår for å gjøre det mulig å skape disse verdiene. Gjennom retorikk om skattelette for høyinntektsgruppene bruker man det allmenne rettferdighetshensyn, som de aller fleste av oss har stor sympati for, til en argumentasjon som rammer direkte dem som tør satse på egne bedrifter.

       Venstre er opptatt av å legge vilkårene best mulig til rette for aktivt eierskap og familieeide bedrifter. Da kan vi ikke ha et system som entydig stimulerer til mer passivt eierskap og tilpasninger som svekker familieeide virksomheters muligheter til å videreføres som familiebedrifter. For folk som har en viss kjennskap til den store underskogen av bedrifter som ikke minst står for mye av sysselsettingen i landet utenfor Oslo-gryta, er også dette viktig i et distriktspolitisk perspektiv.

       Ikke minst på denne bakgrunn er det tydelig å se hvordan dagens justeringer i delingsmodellen også er god sentrumspolitikk. For sentrumspartiene er det viktig å legge til grunn at vi skal opprettholde et levende næringsliv også i utkantene. Et gammelt sentrumsslagord har alltid vært at « smått er godt ». Delingsmodellen er en skattekonstruksjon som signaliserer det stikk motsatte.

       Venstre er en del av det flertallet som på flere punkter forbedrer delingsmodellen. Og på det området som har fått størst oppmerksomhet, nemlig personinntektstaket, vil også Venstre bidra til subsidiær stemmegivning som gjør at Senterpartiets forslag vil bli vedtatt.

       Jeg er enig med representanten Sponheim i at problemet er de store forskjellene i satser. Representanten Sponheim sier at det er Venstres standpunkt at en uttaksmodell er løsningen, og det er et standpunkt som jeg har betydelig forståelse for. Uttaksmodellen er en modell som Venstre i lang tid har forfektet, og jeg vil stille et spørsmål i tilknytning til det. Det er rimelig greit å realisere uttaksmodell i forhold til aksjeselskaper eller selskaper som er en egen økonomisk juridisk enhet. Derimot, i forhold til de mange personlige sjølstendig næringsdrivende er spørsmålet om uttaksmodell langt mer komplisert. Kunne representanten Sponheim gi hovedtrekkene i hvordan en uttaksmodell skulle gjennomføres for sjølstendig næringsdrivende?

       Og videre: Skatt er en helhet, og vi har spørsmål om progresjon, vi har spørsmål om de generelle skattesatser, og vi har spørsmål om fradrag. Når vil Venstre avklare sitt syn på spørsmålet om endring av den generelle skattesatsen på 28 % og spørsmålet om å øke de generelle fradrag i bunnen for inntekt og formue, slik at vi altså får en mer rettferdig beskatning? Muligheten ligger i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og vi ønsker å få en avklaring i løpet av denne perioden av hva som er Venstres konkrete standpunkter nå til disse viktige spørsmålene.

Lars Sponheim (V) : Jeg har hatt gleden av å diskutere disse spørsmålene med representanten Lundteigen ved flere anledninger utenfor denne sal, og jeg kan jo bekrefte at jeg tror vi har ganske like oppfatninger av hvordan delingsmodellen virker. Delingsmodellens psykologi er at en på en måte skal straffes for å gjøre noe av det etter mitt skjønn - og jeg tror etter representanten Lundteigens skjønn - mest fornuftige en kan gjøre, nemlig eie og jobbe i samme bedrift, så å si ha den samme skitt under neglene som sine ansatte og ikke sitte langt vekk og fjernstyre bedriften sin og belønnes for det. I dag fungerer delingsmodellen slik at jobber en ikke i egen bedrift, belønnes en for det - istedenfor å belønne for å gjøre det man burde gjøre, og slik burde vi dreie skattesystemet.

       Venstre har gått inn for en uttaksmodell hele tiden. Venstre har ved flere anledninger i denne sal fremmet forslag om å innføre en uttaksmodell for AS'er eller for selvstendige juridiske enheter, som representanten Lundteigen sa, fordi det er der det er mulig å gjøre det, så lenge en har dette store skattespennet mellom skatt på kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Det er det teknisk fullt mulig å gjøre, og derfor har Venstre tidligere fremmet forslag om det, uten å ha fått tilslutning til det. Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, er det helt åpenbart at vi får ikke løst problemet med delingsmodellen før vi får en betydelig flatere satsstruktur. Det er den eneste måten å gjøre det på. Det viktige er å få fram at enhver tilnærming mellom skattenivåene, som for selvstendig næringsdrivende er 52,5 i toppen og 28 % i den andre enden, vil ta vekk mye av smerten ved delingsmodellen. Derfor er det rett vei å gå. Derfor har Venstre også sagt at vi er klare til å utrede dette nærmere, bl.a gjennom det som blir vedtatt samtidig med revidert nasjonalbudsjett på fredag, nemlig å utrede hvordan vi kan få ikke bare en flat skatt, men hvordan vi kan få en flatere satsstruktur i skattesystemet vårt som tar vekk mye av denne smerten med delingsmodellen. Og det bør være vel kjent for alle, også for representanten Lundteigen, at det har vært etablert Venstre-politikk i lang tid å arbeide mot et skattesystem med en flatere skatt, og det vil vi fortsette å gjøre. Derfor er de tanker som Lundteigen allerede nå er klar til å gå ut i mediene med, tanker som Venstre åpenbart er villig til å diskutere nærmere med representanten Lundteigen.

       Når Odelstinget i dag vedtar lavere personinntektstak, innsnevring av kretsen som identifiseres med den aktive eier, samt utvidelse av lønnsfradraget i delingsmodellen, er det etter mitt skjønn positivt. På mange måter er denne foreløpig siste runde bortimot en endelig bekreftelse på at de krefter som hele veien har hevdet at delingsmodellen er en umulig konstruksjon, hadde rett. For hva er det nå egentlig som står igjen av de prinsipielle overlegninger som i sin tid ledet til juvelen i skattekronen? Det er lite, det.

       For meg virker det som om man nå i hovedsak holder fast ved skinnet av en modell for ikke å lide det endelige prestisjetap. Store deler av det opprinnelige innhold er borte. Man har fått høyere lønnsfradrag ved flere endringer, og grunnlaget for fradraget er blitt bredere. Vi har hatt flere runder med endringer i identifikasjonsreglene. Vi har fått valgfri kapitalavkastningsrate - riktignok bare nedover, men likevel. Vi har hatt flere runder hvor ulike modeller for personinntektstak er lansert, og hvor nye skattepolitiske prinsipper er innført - sistnevnte jf. skatt etter yrkestittel, som ble en realitet etter Innst.O.nr.72 (1994-1995), avgitt og behandlet våren 1995.

       Alle disse vedtak er å regne som uthuling av skattegrunnlaget og i all hovedsak i favør av skattyter, i utgangspunktet noe jeg personlig ikke har noe imot så lenge alternativet, en likestilling av skatt på kapitalinntekt og lønnsinntekt som ville eliminert behovet for deling, ikke har nødvendig politisk støtte. Realitetene påkaller pragmatisme. Men det er ikke problemfritt.

       Historien etter vedtaket om skattereformen av 1992 viser at det aldri vil bli ro omkring delingsmodellen. Nå i dag varsler Arbeiderpartiets skattepolitiske talsmann, Tore Nordtun, igjen nye runder som følge av dagens vedtak. Han sa - fritt sitert - noe i retning av at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med forslag som gjenoppretter fordelingsvirkningene i skattesystemet. Det er foruroligende, men aldeles ikke oppsiktsvekkende. Vi må forvente nye runder om delingsmodellen relativt snart, kanskje den første allerede til høsten. Dette er med respekt å melde ikke forsvarlig. Kanskje bør de partier som i sin tid sikret flertall for delingsmodellen, nå se bort fra prestisjen og en gang for alle samle seg om å avvikle denne og se etter alternativer som kan fungere - om de ikke velger en modell som den jeg ønsker meg, så i hvert fall en modell som skattemessig likebehandler selskaper med samme selskapsform.

       Et lite hjertesukk avslutningsvis: Tenk om debatten om skattesystemet kunne ha dreid seg om realiteter, om hvordan skattesystemet kunne bevirke best mulig utnyttelse av samfunnets samlede ressurser, hvordan man på best måte kunne eliminere effektivitetstapet i skatteinnkrevingen osv. - tenk om dette kunne fortrenge fordummende retorikk og symbolpolitikk! Det hadde politikken tjent på, det hadde skattebetalerne tjent på, og det hadde vi som nasjon tjent på. Dessverre har jeg ingen illusjoner om at det skal skje i min tid, men fromme håp må det være lov til å gi uttrykk for også her i huset.

Statsråd Jens Stoltenberg : Dette har vært en lærerik debatt. På nytt har vi fått bekreftet at det overhodet ikke finnes noen felles borgerlig skattepolitikk. Flere av de borgerlige partiene er opptatt av å gi store skattelettelser, mens sentrumspartiene i hvert fall ikke er interessert i å redusere det samlede skattenivået. Og så har vi en gang til fått bekreftet at det heller ikke på noen måte foreligger noen felles skattepolitikk for sentrumspartiene. Venstre snakker om å flate ut skatten, å ha et flatere skattesystem, mens Kristelig Folkeparti og Senterpartiet snakker om et mer progressivt skattesystem, økt overtidsskatt og høyere marginalskattesatser dels ved å foreslå økt toppskatt og dels ved å foreslå økt skatt på alminnelig inntekt. Men så er ikke engang Senterpartiet og Kristelig Folkeparti enige, for Senterpartiet ønsker å øke skatten på alminnelig inntekt eller nettoinntekten fra 28 til 30 %, som betyr noe sånt som 10 milliarder kr i økt skatt for det aller meste på arbeidsinntekter. Det er ikke Kristelig Folkeparti klare til å si ja til. Derimot er Kristelig Folkeparti helt klare til å si ja til økt skatt på bruttoinntekten på personinntekt ved å øke toppskatten og dermed øke overtidsskatten. Her spriker det i absolutt alle mulige tenkelige retninger, og i tillegg til det er man ikke engang enig om hva slags skattesystem man skal ha. Noen snakker om uttaksmodell, og andre snakker om delingsmodell, så det er praktisk talt ingenting når det gjelder skattepolitikk, de er enige om i sentrumspartiene.

       Det er alvorlig fordi skattepolitikken er en veldig viktig del av den økonomiske politikken. Et forutsigbart, effektivt og rettferdig skattesystem er nødvendig for å sikre bedriftene gode rammevilkår. Det bidrar til økt sysselsetting og økt lønnsomhet. Det bidrar til at landets ressurser blir utnyttet på en god måte. Det bidrar til større rettferdighet gjennom likebehandling og gjennom at de som har mest, yter mest.

       Gjennom skattereformen fra 1992 ble det foretatt store endringer i skattesystemet i Norge. Skattegrunnlaget ble utvidet, og skattesatsene ble senket. Vi fikk en større grad av likebehandling mellom lønnstakere og næringsdrivende, og usosiale skjevheter og hull i skattesystemet ble fjernet.

       Dette har norske bedrifter tjent på, dette har norske lønnstakere tjent på - og bedriftene har tjent enten de er store eller små. Stabilitet, likebehandling og lave skattesatser har vært med på å styrke norsk næringsliv og dermed også sysselsettingen og fordelingen.

       Skattereformen var et bredt politisk kompromiss. Arbeidet ble startet av en arbeiderpartiregjering, videreført av en borgerlig regjering, for til slutt å bli fremmet av en ny regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Det ble skapt bred politisk enighet om det nye systemet. Ingen partier fikk det akkurat som de ville, men enigheten om skattereformen var i seg selv viktig fordi den la grunnlaget for et forutsigbart og stabilt skattesystem.

       Skattereformen innebar at den maksimale skatten på lønn ble redusert til under 50 %. Samtidig ble skattesatsen for næringsinntekter og bedrifter redusert til 28 %. Dette er blant de laveste skattesatsene for bedrifter i hele den vestlige verden.

       Forutsetningen for å ha en slik lav skattesats er at det er et bredt skattegrunnlag, uten store hull og fradragsmuligheter. I tillegg er det nødvendig å ha et system som skiller arbeidsinntekter fra bedriftenes inntekter.

       Det er nettopp dette som er hensikten med delingsmodellen. Den sikrer likebehandling mellom lønnstakere og andre grupper, dvs. næringsdrivende og bedriftseiere. Modellen omfatter nesten en halv million skattytere. Da delingsmodellen ble etablert, ble den kalt « juvelen i skattekronen ». Det var det ikke Arbeiderpartiet som sa, det sa Høyres daværende skattepolitiske talsmann, Johan C. Løken. Siden den gang har Høyre stort sett kritisert delingsmodellen, som de selv karakteriserte som en juvel.

       Delingsmodellen bygger på enkle regler som skal dekke et stort mangfold av næringer og bedrifter. Reglene sikrer at næringsdrivende og bedriftseiere som arbeider i bedriften, også betaler toppskatt og trygdeavgift, slik lønnstakere må gjøre. Det skjer ved at det blir beregnet en personinntekt som skattlegges som arbeidsinntekt.

       I det siste har vi fått høre at disse reglene er urimelige, og at de særlig skaper problemer for små og mellomstore bedrifter. Det er feil. Det er gjort mange evalueringer og analyser av delingsmodellen, og de viser tvert imot at systemet er gunstig for bedriftene.

       Så over til det som var dagens tema, og som jeg hadde håpet at finansministeren hadde brukt litt mer tid på. Framtredende representanter fra Arbeiderpartiet sier stadig at de ønsker å stimulere til aktivt eierskap, men i praktisk politikk gjør partiet det stikk motsatte. Dagens skattesystem, med kun 28 % selskapsskatt og skattefritt utbytte er en klar favorisering av det passive eierskapet. Så langt er det ikke noe som tyder på at Regjeringen akter å foreslå forandringer når det gjelder dette faktum.

       Finansministeren er også avvisende til de forbedringer i delingsmodellen som i dag blir vedtatt, og som reduserer noe av den diskrimineringen av aktive eiere vi i dag ser. Mitt første spørsmål til finansministeren blir derfor: Når vil Regjeringen komme med konkrete forslag som kan stimulere til aktivt eierskap, og hvilke håndgrep vil da være aktuelle? Mitt andre spørsmål blir: Mener finansministeren at det er rimelig og rettferdig at en aktiv eier som tar ut 300.000 - 350.000 kr i lønn, likevel må betale lønnsskatt av det tredobbelte beløp? Mitt tredje spørsmål er: Mener finansministeren det er ønskelig at ansatte i en bedrift blir medeiere i bedriften? Hvis svaret er ja, hvorfor da ikke gå inn for at også eierens lønn skal inkluderes i grunnlaget for lønnsfradraget? Hvis det ikke skjer, vil jo de ansattes medeierskap resultere i redusert lønnsfradrag og dermed økt skatt.

       Og så endelig mitt fjerde og siste spørsmål: Hva er forklaringen på at den nåværende arbeiderpartiregjering ser annerledes på identifikasjonsreglene enn det arbeiderpartiregjeringen i 1991 gjorde? Det vi foreslår nå, er å identifisere kun ektefelle, samboer og barn under 18 år, nettopp slik Harlem Brundtland-regjeringen foreslo i 1991.

Statsråd Jens Stoltenberg : Hele spørsmålsstillingen til representanten Restad bygger på at delingsmodellen er dårlig for norske små og mellomstore bedrifter. Det er altså feil. De aller fleste - flertallet av - de aktive eierne, får jo ikke beregnet personinntekt overhodet. Så er det noen som får en beregnet personinntekt under 700.000 kr - de vil fortsatt få akkurat det samme med det taket flertallet her foreslår. Og så er det ca 2 600 aktive eiere og næringsdrivende som altså har en beregnet personinntekt over 700.000 kr, eller 16 G - det er de som nå får lettelser. Og det er helt ubegripelig at når vi snakker om et skattesystem som deler noe sånt som 3 500 skattytere, skal det å gi lettelser til 2 600 - 2 700 personer være det som forandrer systemet fra å være et system som tar livet av små og mellomstore bedrifter, til å være et system som er fordelaktig for små og mellomstore bedrifter. Det er heller ikke de små bedriftene som får skattelettelse! Det er de større bedriftene som får skattelettelse, fordi, slik jeg har redegjort for i brev til finanskomiteen, det er en helt entydig sammenheng mellom den høye beregnede personinntekten og alminnelig inntekt. Det mellompartiene og det borgerlige flertallet nå gjør, er ikke å gi lettelser til de små bedriftene - de kommer jo allerede innunder taket - de gir lettelser til de store, de som har de største inntektene. Og det gjør de på en måte som undergraver hele delingsmodellen. I tillegg foreslår de da økte skattesatser på alminnelig inntekt og sier at det er til fordel for små bedrifter! Det er ikke mulig å forstå.

       La meg også føye til at man godt kan stille retoriske spørsmål om hva en eier skal gjøre hvis han tar ut 300.000 kr i lønn og i tillegg får beregnet personinntekt. Problemet er jo at hvis man reduserer det taket, vil de som har mulighet til det, velge å ta ut så mye som mulig av bedriften som utbytte, fordi det gir 28 % skatt, mens det som tas ut som lønn, gir 50 % skatt. Det er det som er hele problemet med forslaget fra mellompartiene som vi behandler i Stortinget i dag.

Per-Kristian Foss (H) : Det er vel i og for seg ikke noe nytt at Høyre og de tradisjonelle sentrumspartiene, iallfall slik de engang var, ikke er enige i alt og ett i skattepolitikken - at Høyre har vært et skatteletteparti, mens de andre også har vært opptatt av det man kaller provenynøytralitet, altså å gi med den ene hånden og ta igjen med den andre hånden. Det er ikke noe nytt. Men det nye i denne debatten er at vi har fått et åpent gruppemøte i stortingssalen mellom sentrumspartiene i en diskusjon ikke bare om skattenivå, men om skattesystemet. Her får jeg vise til en analyse fra representanten Meland - vi har det til felles at vi ikke er en del av dette interne gruppemøtet - og hans analyse er helt korrekt når han sier at Senterpartiets argumentasjon - ikke forslag, men argumentasjon - og uttalelser til Aftenposten er en bønn om et radikalt, helt nytt skattesystem i realiteten mer tilbake til det gamle enn det vi nå har.

       Til finansministeren har jeg bare lyst å si at nå må Regjeringen snart bestemme seg: Er delingsmodellen den ultimative provokasjon mot Regjeringens fordelingspolitikk, eller er den akseptabel? Denne sak er jo faktisk slik at statsministeren var nær ved å fremsette kabinettspørsmål i media, i foredrag utenfor Stortingets sal.

       Nå sier finansministeren at det er jo ikke så mange det gjelder, det er jo bare noen få. For å komplettere bildet: Finanskomiteens leder, Arbeiderpartiets Bjørnar Olsen, sa i et debattprogram i radioen nylig at Regjeringen ikke kan akseptere de vedtak Odelstinget nå står nær ved å gjøre - jeg gjentar: ikke kan akseptere. Hva er da alternativet? Går Regjeringen av, eller kommer den med nye skatter som gjør at den likevel kan akseptere den? Jeg vil da utfordre finansministeren til å fortelle hvilke nye skatter han planlegger i fall Regjeringen da ikke skulle gå av. Det spørsmålet vil jeg ikke stille til finansministeren, det er ikke naturlig. Men spørsmålet om hva slags skatter som da skal gjenopprette fordelingseffekten og gjerne gjøre den bedre, kunne det være interessant om finansministeren ville slippe ut noen synspunkter på allerede i denne debatten.

Statsråd Jens Stoltenberg : Arbeiderpartiets vurderinger av det forslaget som nå ser ut til å få flertall, har vi gitt uttrykk for i innstillingen, der våre representanter bl.a varsler at Regjeringen allerede ved budsjettbehandlingen til høsten vil komme med forslag som kan bidra til å rette opp de skjevhetene og svakhetene som blir vedtatt i dag. Og statsministeren vil på fredag redegjøre nærmere for de forslagene Regjeringen arbeider med.

       Det er riktig at denne lettelsen, ved å senke delingstaket, i og for seg berører få mennesker. Det er også et uttrykk for at man ikke kan fremstille det som avgjørende for små og mellomstore bedrifter å gi lettelse på 100 mill. kr til i underkant av 3.000 mennesker - en lettelse som tilsvarer omtrent en minstepensjon til hver av dem, til mennesker som har noen av de høyeste inntektene i Norge - at det i seg selv ikke er så mange mennesker og heller ikke er så stort provenytap. Det alvorlige er at det er enda et angrep på en modell som prøver å lage et system for å skille beregning av næringsinntekt fra arbeidsinntekt, og dermed undergraver hele skattemodellen som har gjort det mulig å ha et gunstig skattesystem for norske bedrifter. Det andre er selvfølgelig at forskjellsbehandlingen i forhold til lønnstakere blir mer alvorlig i den forstand at det blir mer fristende å omorganisere seg fra å være lønnstaker til å være en eller annen form for næringsdrivende, når man altså får det taket så lavt at også store grupper lønnstakere begynner å komme inn i et område der de kan tjene store penger på å drive med ren skattetilpasning ved å organisere seg om til en slags kontraktør og selge sine tjenester som næringsdrivende istedenfor å bli beskattet som lønnstaker. Det er det som er det alvorlige med det som nå skjer, fordi det altså undergraver en modell som skulle sikre forutsigbarhet i det norske skattesystemet, og som det borgerlige flertallet nå nettopp gjør uforutsigbart, og dermed undergraver de en viktig del av rammebetingelsene for norske bedrifter.

Einar Steensnæs (KrF) : Representanten Gudmund Restad stilte en rekke spørsmål til finansministeren. Jeg kan ikke se at finansministeren på tilfredsstillende vis har svart på disse spørsmålene, og jeg vil benytte anledningen til å utdype Restads synspunkter.

       Poenget med skattereformen var jo i sterkere grad å kunne likestille beskatningen av lønnstakere i forhold til personlig næringsdrivende. Det var en svakhet med skattesystemet før 1992. Når en da identifiserer problemer som gjør at det kan påvises at næringsdrivende beskattes mye hardere enn vanlige lønnstakere, mener ikke da finansministeren det er viktig øyeblikkelig å gå til nødvendige justeringer, i tråd med intensjonen bak skattereformen?

       I brev til finanskomiteen sier finansministeren:

« Senket tak gir særlige skattelettelser til eiere med svært høye inntekter fra sin bedrift ».

       Det er grunn til å stille to spørsmål. For det første: Hvor mange aktive eiere er det som har en inntekt over 700.000 kr? Og for det andre: Mener ikke finansministeren at hvis det viser seg at en urettmessig har skattlagt aktive eiere altfor høyt, bør en uansett gå til nødvendige justeringer, selv om dette skulle føre til skattelette?

       Så sier også finansministeren at dette er en gigantisk skattelette bare til de høytlønte. Det vil jeg sterkt motsi. Lønnsfradraget, som er et av forslagene som er tatt inn i denne saken, vil åpenbart først og fremst være til nytte for de små og mellomstore bedriftene. At en aktiv eier får anledning til selv å ta med sin egen lønn inn i lønnsfradraget, vil åpenbart være til fordel først og fremst for de små og mellomstore bedrifter, hvor et aktivt medarbeiderskap vil være aktuelt.

       Helt til slutt: Jeg legger også merke til at finansministeren skiller mellom sterkt å fraråde og å fraråde. Når det gjelder lønnsinntektstaket, vil han i dette tilfellet ikke sterkt fraråde, han vil bare fraråde. Ligger det en nyanse i finansministerens uttrykksform?

Statsråd Jens Stoltenberg : Det er åpenbart at mye av uenigheten i denne saken skyldes helt ulike oppfatninger av virkeligheten. Mens representanten Steensnæs mener at noe av problemet er at næringsdrivende beskattes mye hardere enn lønnstakere, så er vi helt uenig i den beskrivelsen av virkeligheten.

       For det første er det jo slik at de overhodet ikke kan beskattes mye hardere enn lønnstakere. Vi snakker om hvor stor del av næringsdrivendes inntekt som skal beskattes som lønnstakerinntekt i den forstand at kapital- og næringsinntekt skattlegges med 28 %, og så er det en del som skal skattlegges med toppskatt og trygdeavgift, slik alle lønnstakere betaler. Det er ikke snakk om å skattlegge næringsdrivende mer enn lønnstakere, men det er snakk om at en del av næringsdrivendes inntekt skal skattlegges som lønnstakerinntekt.

       For det andre er det altså slik som mange talere har påvist, at 2/3 av aktive eiere overhodet ikke får beregnet noen personinntekt. For dem spiller delingsmodellen i det hele tatt ingen rolle i forhold til om de skal betale skatt som lønnstakere. De aller fleste andre kommer jo godt under taket på 700.000 kr eller 16 G, som også dere er for. Så er det en gruppe på 2 600 personer som er blant dem som har den største alminnelige inntekten - det er ikke noe teoretisk beregnet inntektsbegrep - på godt over 1 mill. kr, blant de rikeste menneskene i Norge, som Kristelig Folkeparti ønsker å gi 64.000 kr i skattelette pr. person. Det er umulig å påstå at det er viktig for små og mellomstore bedrifter, simpelthen fordi det store grosset av små bedrifter overhodet ikke er med i den gruppen. Det er de største bedriftene dere vil gi skattelette til. Det er altså de med størst antall ansatte og den største alminnelige inntekten som nå får en skattelette på 100 mill. kr på deling. Det er dårlig næringspolitikk, det er dårlig fordelingspolitikk, men det er også dårlig skattepolitikk fordi det undergraver et system som har gjort det mulig å ha 28 % skatt for norske bedrifter, som er gunstig, og som har bidratt til nyskapning og nyetablering, ikke minst av små og mellomstore bedrifter i Norge de siste årene. Hvis det stod så dårlig til med små og mellomstore bedrifter, er det rart at det blir så mange flere av dem under Arbeiderpartiets regime.

       Per-Kristian Foss (H) : Det som er hovedpoenget ved de endringer som nå foretas i delingsmodellen, og som klart går i en retning som Høyre har ønsket lenge, allerede fra innføringen av delingsmodellen i 1992 og i særlig grad ved revisjonen av delingsmodellen i 1995.

       Poenget med lettelsene er å redusere den urettferdige forskjellsbehandling som ligger mellom en bedrift med aktiv eier og en bedrift som ikke har aktive eiere, men spredt eierskap og en ansatt ledelse. At det skal være forskjell, er de fleste enige om, men det er graden det dreier seg om. Forskjellen bør ikke være større enn den lønn en eier ville tatt ut hvis man måtte ha ansatt en leder i hans sted. Da er det en provokasjon å si at en slik antatt lønn f.eks skal ligge på 2,5 mill. kr. Det var Regjeringens forslag for to år tilbake. Når finansministeren nå snakker om at vi må ha forutsigbarhet i delingsmodellen, er det i strid med alle faktiske forhold. Det var regjeringen Harlem Brundtland som i 1995 fremmet det mest drastiske avvik noen gang fra delingsmodellens vedtak etter skattereformens innføring i 1992. Da fremmet man et forslag om å øke personinntektstaket fra ca 1,2 mill. kr til godt og vel det dobbelte. Det ble ikke vedtatt, men det var iallfall et forslag, og det gikk jo stikk i strid med den forutsigbarheten finansministeren nå taler om.

       I realiteten står vi nå foran en ganske betydelig forbedring av delingsmodellen. Det er jeg glad for. Vi har ikke nådd helt frem, sett med Høyres øyne, men det er et godt skritt i riktig retning. Vi ser det som et ledd i en strategi for å bedre forholdene for og bedre inntjeningen i små og mellomstore bedrifter. Det er riktig at veksten har vært stor også der i de senere år, men inntjeningen er fortsatt lavere, og egenkapitalandelen er fortsatt for lav i denne bedriftstype.

       Videre i vår strategi er tanken at vi skal redusere arveavgiftene slik at eierskifter, generasjonsskifter i familiebedriftene blir lettere å gjennomføre uten å måtte ta for mye penger ut av bedriftene, dernest en gradvis reduksjon og deretter avskaffelse av formueskatten som ledd i en strategi for å bygge grunnlaget for familieeide små og mellomstore bedrifter i Norge.

       Det som gjenstår som et spenningsmoment, er hvem som skal betale for de lettelser som nå blir innvilget, og på hvilken måte. Finansministeren avklarte at Regjeringen vil komme med enkelte svar i debatten om revidert nasjonalbudsjett på fredag, altså Stortingets siste debattdag. Men det som er interessant, er også at sentrumspartiene har varslet en støtte til mulige forslag for å gjenopprette provenyet, altså for å ta igjen med den ene hånden det man nå har gitt med den andre.

Kristin Halvorsen (SV) : Det var representanten Carl I Hagen som fristet meg til å ta ordet, og det skal jeg gjøre i bare en liten kort merknad, fordi hele Stortinget nå tripper etter å komme i gang med Lund-debatten.

       Det er tydelig at Fremskrittspartiet nå regner med at de får en stor og betydningsfull gruppe i neste storting. Fremskrittspartiets leder sa at de ville ha avgjørende betydning. De tar mål av seg til å få avgjørende betydning for skattepolitikken. Da er det viktig å arrestere Carl I Hagen for en meget kreativ gjengivelse av eget program.

       I Fremskrittspartiets program står det:

« Fremskrittspartiet har som mål å fjerne all skatt på inntekt og i størst mulig grad basere statens nødvendige inntekter på skatt ved forbruk. »

       Det er et meget omfattende punkt i Fremskrittspartiets program. Hva betyr det? Det betyr at skatteinntekter opp til 150 milliarder kr skal tas inn med økt moms. Hagen må jo forklare umiddelbart hvor mye han skal øke momsen for å klare å få de kronene i kassen? Det er av veldig stor interesse for en masse folk som går rundt i Norge og tror det skal bli gull og grønne skoger hvis Fremskrittspartiet får litt mer makt. Minstepensjonistene skal få en tusenlapp i måneden, men den blir jo spist opp fra dag én hvis Fremskrittspartiet får gjennom skattepolitikken sin. De som virkelig har grunn til å juble, er de som får skattelette fra Hagen i bøtter og spann - de kommer til å gå med overskudd - mens alle som har lite fra før, kommer til å gå med et gedigent underskudd hvis Carl I Hagens skattepolitikk blir en realitet.

       Det står også masse annet interessant der når det gjelder skattepolitikk. Det står f.eks.: « Progressiviteten i skatte- og avgiftssystemet fjernes. » Prinsippet om skatt etter evne skal altså ikke bare dempes, det skal fjernes. Og hvis ikke følgende sitat kan beskrives som en høysang til et skatteforlik som gav de høytlønte i Norge betydelige skattelettelser, og som innførte et system som gjør det sånn at en vanlig rengjøringshjelp nå betaler høyere prosentskatt enn de som har inntekt fra kapital, så vet ikke jeg. Jeg skal gjerne lese setningen:

« Fremskrittspartiet har med glede merket seg at maksimal skatt på lønns- og næringsinntekt i løpet av få år er redusert fra vel 80% til ca 50%, og at skatt på kapitalinntekt er redusert fra vel 70% til 28%. »

       Det må vel kunne betegnes som en rimelig høysang. Dette er bare til Stortingets orientering, fordi et parti som tar mål av seg på å ha avgjørende innflytelse på skattepolitikken i løpet av neste periode, må vel fortjene å bli tatt på alvor, og må fortjene å få belyst alle sider ved sin skattepolitikk, særlig fordi en masse folk som har lave inntekter, tror at det blir kroner i kassen dersom Hagen får det som han vil.

Statsråd Jens Stoltenberg : La meg bare kort komme med en kommentar til representanten Foss, som mente at det var « en provokasjon » at regjeringen Harlem Brundtland i sin tid foreslo et tak i delingsmodellen på 2,5 mill. kr, fordi det var provoserende å påstå at eiere av små og mellomstore bedrifter - delingsbedrifter - skulle ha en lønnsinntekt eller personinntekt på 2,5 mill. kr. Det er jo å snu saken fullstendig på hodet. Det er veldig stor forskjell på det å fastsette tak og det å påstå at alle har en lønn eller inntekt opp til det taket. Jeg tror at det blant aktive eiere og selvstendig næringsdrivende er en veldig stor fordeling mellom dem som har høy, de som har lav og de som har middels inntekt - noen tjener mye og andre tjener lite blant dem som blant lønnstakere. Så det vi snakker om, er ikke hvorvidt vi mener at alle skal tjene det som nå er foreslått å være taket, 16 G, men det vi snakker om, er: Hva er det rimelige taket i forhold til hva som er toppinntekter blant disse folkene? Og akkurat som det finnes mennesker med lønnsinntekter på opp mot 1 mill. kr og over det, så kan man ikke utelukke at det finnes noen næringsdrivende som på en rimelig måte skal tilordnes en person-inntekt, en lønnsinntekt på f.eks. 1 mill. kr. Og det er det vi snakker om - topptaket - ikke hva vi tror er en slags gjennomsnittlig inntekt for en eier av en liten eller mellomstor bedrift. Tvert imot viser hele delingsmodellen at delingsmodellen gir som resultat at de aller fleste aktive eiere ikke får tilordnet noen personinntekt, og det tyder på at om det er noe med delingsmodellen, så er den kanskje for liberal, ikke for stram.

       Det er altså en 3.000 personer som får tilordnet en inntekt over 700.000 kr, og det er de 3.000 personene et flertall på Stortinget nå mener det er veldig viktig får skattelette, slik at vi får flere små bedrifter, selv om de da faktisk ikke er eiere av små bedrifter, men av de større bedriftene. Hovedpoenget er at det har blitt en voldsom økning i antall små og mellomstore bedrifter i Norge de siste årene med et skatteregime der vi har hatt en delingsmodell, men vi har hatt en skattesats på 28 %. Det som nå skjer, er at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og andre borgerlige partier snevrer inn skattegrunnlaget og øker skattesatsene. Da er vi på vei tilbake til det gamle skattesystemet, og det er ingen tjent med - aller minst norske bedrifter.

Carl I Hagen (Frp) : La meg først takke representanten Kristin Halvorsen for at jeg fikk låne hennes eksemplar av Fremskrittspartiet utmerkede program, i og med at jeg ikke hadde med meg mitt eksemplar hit. Jeg hadde ikke regnet med at Fremskrittspartiets program skulle være et slags hovedtema i en debatt, men det satte jeg stor pris på.

       Men at Kristin Halvorsen begynner å ta opp konkurransen med statsminister Thorbjørn Jagland når det gjelder dikterier om hva vi står for, det hadde jeg ikke helt forventet. Så la meg lese litt i sammenheng fra dette programmet. Her står det:

« Fremskrittspartiet har som mål å fjerne all skatt på inntekt og i størst mulig grad basere statens nødvendige inntekter på skatt ved forbruk. »

       Dette dreier seg altså om skatt på inntekt til staten. Og skatt på inntekt til staten er aldeles ikke 150 milliarder kr. Da tar hun i tilfelle med all den direkte inntektsskatt til Kommune-Norge. Hvis hun var i tvil, kunne hun lese litt lenger ned, hvor det står:

« La primærkommunene selv fastsette sitt skatte- nivå. »

       Altså er det slik at det forsatt skal betales skatt på inntekt til kommunene. Det er toppskatten - i hvert fall i personbeskatningen - som er statsskatten, og den er vel på 12 - 14 milliarder kr, og vi har sagt at vårt langsiktige mål er å fjerne den. Men det er et langsiktig mål, og som jeg sa tidligere i dag: Hvis vi skal ha en flat skatt, skal det være fordi vi også får til en helhets pakkeløsning hvor man kan få en reduksjon i de høyeste bruttolønningene. Man må altså se dette i en helhet.

       Når det gjelder helsevesenet, eldreomsorgen, sykelønnsordningen, ønsker vi dette finansiert ved en øremerket trygdepremie basert på inntekt, og den må være proporsjonal. Vi ønsker pensjonene finansiert ved en øremerket pensjonspremie både fra lønnsmottakere og fra arbeidsgivere som også er proporsjonal, men med et tak. Det er de tingene som først og fremst danner grunnlag for å finansiere alle utgifter i helsevesenet, i eldreomsorgen og til pensjoner, og så får man se hva man da skal ha av skatt i tillegg. Når man ser dette som en helhet og går gjennom det grundig, får man et helt annet bilde av hva virkningen totalt sett vil bli for skattyterne. Men jeg vil gjerne fjerne den myten som man har prøvd å få fram, at vi vil fjerne all skatt på inntekt. Det gjelder skatt på inntekt til staten, og det er ikke mer enn rundt ca 14 milliarder kr og en helt annen størrelse. Og så glemmer man at man i dag over skatten finansierer utgifter til folketrygden, som vi vil finansiere på en annen måte, i et lukket, øremerket folketrygd-system, som er delt i to deler, og hvor vi har laget en helt ny ordning for å finansiere arbeidsledighetstrygden, som for noen år siden også var en stor utgift.

       Nå registrerer jeg at Fremskrittspartiets skattepolitikk er at den skal fastsettes av kommunene - og det kommer sikkert til å bli en veldig beroligelse for folk - og dernest at den skal fastsettes automatisk gjennom at de som bruker penger gjennom systemet, skal bruke så mye de vil, og så fastsettes skatten automatisk som et resultat av det. Det vil sikkert også bli en stor beroligelse for folk som har den tro at helsesektoren blir billigere og billigere å drive. Nei, det er langt fra det store stiftelsesmøtet og partiets opprinnelige navn, men vi får komme tilbake til det i neste periode når programmet forhåpentligvis skal begynne å virke.

       La meg bare avslutningsvis si til statsråden at jeg opprettholder uttrykket at Regjeringens forslag om å øke personinntektstaket i delingsmodellen til 2,5 mill. kr var en provokasjon. Det ble det da også faktisk sagt av flertallet i denne sal, og Regjeringen fikk ikke til noen økning av personinntektstaket, men en reduksjon av det fra 1,2 mill. til 0,9 mill. kr. Da begynner jeg å lure på: Hvor går smertegrensen egentlig for denne regjeringen? For en reduksjon fra 2,5 mill. til 0,9 mill. kr var akseptabelt, men med en ny statsminister stiller man nær kabinettspørsmål ved en reduksjon fra 0,9 mill. til 680.000 kr. Jeg må dessuten si at det er iallfall et brudd med - og derfor brukte jeg uttrykket « provokasjon » - tanken om forutsigbarhet når man går til så drastiske endringer som Regjeringen i sin tid gjorde i delingsmodellen.

       Det er viktig at taket ikke skal være et uttrykk for et gjennomsnitt, men det blir ikke noe mindre urettferdighet for de aktive eiere når de skal sammenlikne seg med en nabobedrift som er aksjeselskap med spredt eierstruktur, dersom det bare gjelder noen få av dem som får denne urettferdigheten over seg. Dessuten er den beregnede personinntekten ikke en inntekt man tar ut, men noe man pålegges å ta ut og får til beskatning. Det er en vesentlig forskjell.

       Finansministeren sammenlikner stadig de aktive eiere med lønnstakere, men det er et annet sammenlikningsgrunnlag som er vel så riktig, og det er å sammenlikne de aktive eiere med de passive eiere. Finansministeren ser helt bort fra den diskrimineringen som oppstår for de aktive eiere i forhold til de passive eiere. Jeg viser her til det jeg sa i en tidligere replikk.

       Så viser finansministeren til at det er bare 2/3 av de aktive eiere som får beregnet personinntekt. Ja, det skyldes at når de har tatt ut en lønn, så er ikke overskuddet større enn at det ikke engang dekker kapitalavkastningskravet som vi i Stortinget har fastsatt. Det er forklaringen på at det ikke blir beregnet personinntekt, og det skyldes at bedriften går relativt dårlig. Men det hjelper ikke dem som blir diskriminert, selv om det bare skulle være 2 600 som får en beregnet personinntekt over 700.000, at det er 2/3 som overhodet ikke får beregnet personinntekt. En må se på dem som blir rammet av delingsmodellen, og her er det altså slik at det er en urimelig diskriminering av aktive eiere.

       Endelig hevder finansministeren at det kun er de største bedriftene som får glede av den foreslåtte skattelettelsen. Han fokuserer stadig bare på personinntektstaket og vil ikke kommentere det langt viktigere grep som gjøres, nemlig at eiers lønn skal inkluderes i lønnsfradraget. Det kommer de små bedriftene til gode. Eierens lønn i en bedrift med 100 ansatte er en pølse i slaktetida - det betyr ingenting - men i en liten bedrift med tre -

       fire ansatte utgjør faktisk eierens lønn en stor del av lønnsmassen og har derfor stor betydning for hvordan bedriften beskattes. Jeg synes at man må fokusere på det også, og viser til at det er en god balanse i det som nå foreslås av flertallet, sentrumspartiene pluss Høyre, som går inn for dette.

       Så er det blitt hevdet at dette er så urimelig i forhold til fordeling. Men det er det ikke. Det som nå foreslås, er å avskaffe en urimelighet som altfor lenge har fått eksistere, denne beskatningen av opptil tre ganger det vedkommende tar ut i lønn - som om det var lønnsinntekt. En som tar ut 300.000 - 350.000 kr i lønn, blir etter dagens regler beskattet som om han tok ut det tredobbelte, og det kan umulig være rimelig. Vi har for Senterpartiets del i hvert fall anvist en måte - og det gjelder også andre av sentrumspartiene - for å bedre fordelingsprofilen i det videre arbeidet med skattesystemet.

       Jeg må bare få lov til å konstatere at Per-Kristian Foss nå har lansert seg selv som konkurrent til Kristin Halvorsen og Thorbjørn Jagland når det gjelder å fortelle historier fra Fremskrittspartiets program og tidligere hendelser. Hr. Foss har kanskje ikke oppfattet at i et politisk parti, i hvert fall i Fremskrittspartiet, er det landsmøtet som er det høyeste organ, og når landsmøtet fatter et vedtak for å endre det tidligere programmet, er det det siste landsmøtevedtaket som gjelder. Det er helt korrekt at Fremskrittspartiets landsmøte har endret skattepolitikken på enkelte områder, særlig profilen, etter at resultatene av skattesystemendringene i 1992 kom. Vi i Fremskrittspartiet forholdt oss altså til det nye landsmøtevedtaket, mens representanten Bråthen har forholdt seg til det opprinnelige programmet, som Fremskrittspartiets landsmøte senere har endret. Det er normal praksis i et politisk parti.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet, og debatten i sak nr. 8 er dermed avsluttet.

       (Votering, se side 955)