| |
TALERE:
Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe.
Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
- Dette anses vedtatt.
Grethe G Fossum
(A) (ordfører for saken):
Etter at Stortinget behandlet barnevernsloven sist, har det kommet en rekke henvendelser fra ulike instanser og organisasjoner hvor de ber om en lovendring med sikte på å gi barnevernstjenesten et større ansvar for tidligere barnevernsklienter over 18 år. Jeg er glad for å kunne si at takket være et meget samarbeidsvillig departement og en arbeidsom komite har vi klart å komme fram til avgivelse av innstilling på dette spesielle området i løpet av meget kort tid.
Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ungdom som har vokst opp uten sine biologiske foreldre, eller som har hatt problematiske forhold i barndommen, er en spesielt utsatt gruppe, noe som bl.a kan føre til forsinket utvikling når det gjelder det å ta ansvar for seg selv. Det er ikke uvanlig at helt alminnelig ungdom bor hjemme hos sine foreldre også etter at de har fylt 18 - 20 år, fordi de av utdannelsesmessige eller økonomiske årsaker ikke riktig klarer å stå på egne ben. Jeg tror det er enda mer problematisk for de ungdommene som har mistet hjelp og støtte fra foreldrene, og som har vært under barnevernets vinger i oppveksten. De mangler ofte det sosiale nettverket som annen ungdom har i sin egen familie og i miljøet rundt seg. Derfor er det nødvendig at andre trer støttende til når foreldrene har sviktet, selv om ungdommen har fylt 18 år. Jeg vil bare minne om at det å bli fratatt en barndom, ikke på noen måte er ungdommens egen skyld.
Tanken bak den forrige barnevernsloven var at sosialtjenesten skulle overta når ansvaret for barnevernstjenesten sluttet ved myndighetsalderen. Slik har ikke utviklingen vært, og derfor har et flertall i komiteen ønsket å heve den øvre aldersgrensen for hvor lenge frivillige barnevernstiltak kan opprettholdes utover myndighetsalderen, fra 20 til 23 år.
Det er ikke uvanlig at ungdom både innenfor og utenfor barnevernstjenesten ønsker å bestemme over seg selv. Ungdomstiden er en tid hvor det er viktig å prøve og feile, og spesielt når det gjelder det å stå på egne ben.
Landsforeningen for barnevernsbarn har bedt om at ungdom som sier nei til et barnevernstiltak etter at de har fylt 18 år, får en angrefrist. Flertallet har ikke funnet det riktig å gå inn for at man lovfester en angrefrist, men har heller støttet departementet i at fylkesmannen kan vurdere klager på barnevernstiltak i hvert enkelt tilfelle. Dette betyr at ungdommene i hele perioden får tid til å angre, og fylkesmannen må hele tiden bruke sitt skjønn for eventuelt å godkjenne tiltak for ungdommene.
Flertallet har også sett viktigheten av et planmessig og forutsigbart forhold til denne gruppen ungdom. I god tid før barnet fyller 18 år skal barnevernstjenesten i samarbeid med ungdommen vurdere de hjelpetiltak som er nødvendige etter fylte 18 år. Og dersom ungdommen samtykker, skal barnevernet utarbeide en plan for framtidige tiltak, og denne planen skal og må endres i forbindelse med ungdommens utvikling.
Det er viktig at handlingsplaner har som målsetting at ungdommen skal bli mer og mer selvhjulpen, og barnevernstjenesten må arbeide med dette som målsetting.
Til slutt: Flertallet i komiteen ønsker at departementet skal vurdere institusjonen som en slags omsorgsbase - et sted hvor det er mulig for ungdommene å feire høytider, som man kan komme tilbake til og søke råd hos o.l. Det er viktig for den type ungdom som er under omsorg av barnevernet, å føle at noen bryr seg om dem også etter at de har prøvd seg ute i verden. Jeg ber derfor om at departementet merker seg det man har skrevet om nettopp denne situasjonen, og prøver å kommer tilbake med løsninger på dette området.
Jeg vil med dette anbefale lovforslaget på det varmeste.
Ågot Valle (SV) : Den heving av aldersgrensen for å opprettholde frivillige tiltak etter barnevernsloven som Odelstinget etter alt å dømme vil vedta i dag, er først og fremst viktig for alle de ungdommene dette gjelder. For barnevernsbarna er ungdomstiden, sett som en kvalifiseringsperiode til det å bli voksen, i realiteten langt kortere enn for andre ungdommer. Nils Arne Berger i Landsforeningen for barnevernsbarn har pekt på at barnevernsbarn faktisk skal være voksne når de er 18 år, og at det betyr at de skal være selvstendige etter å ha tilbrakt et liv i uselvstendighet som klienter. Fram til nå har det vært slik at barnevernsbarn har kunnet få forlenget vedtak til de ble 20 år hvis de har kunnet framlegge et eller annet problem som virker diagnostiserende eller spesielt vanskelig.
De fleste andre unge fortsetter å bo hjemme hos foreldrene til i hvert fall begynnelsen av 20-årene, og de har et nettverk rundt seg som kan gi støtte i en fase av livet da det skjer mange store og til dels drastiske forandringer i livssituasjonen. Det var også saksordføreren inne på. For barnevernsbarn som har bodd i institusjon, betyr det å bli 18 år at man må flytte ut, at man blir plassert på kommunal hybel og får økonomisk stønad fra sosialkontoret. Det finnes ingen nettverk som gir disse løvetannbarna støtte.
Når flertallet på Stortinget nå går inn for å utvide aldersgrensen for ettervernstiltak til 23 år, er SV opptatt av at det ettervernet vi nå får, blir noe de ungdommene som skal bruke det, kan bruke praktisk. Vi må få et ettervern som tar ungdommene på alvor, og som ikke bare blir ettervern for dem som kan framlegge spesielle diagnostiske problemer. Vi må komme bort fra at ettervern til ungdom over 18 år er noe som gis bare hvis de kan gjøre sin egen livssituasjon og bakgrunn ille nok. Barnevernet skal også kunne forberede ungdommene på den voksne tilværelsen, bl.a med oppbygging av nettverk utenfor institusjon. Det må gis råd, veiledning og støtte i forhold til bolig, utdannelse, jobb og andre ting som ungdommen ønsker seg.
SV har både i det ordinære statsbudsjettet for 1998 og nå i revidert nasjonalbudsjett foreslått lagt inn ekstra midler til å styrke barnevernet, og da også ettervernet og kompetanseheving, noe både Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere og Landsforeningen for Barnevernsbarn var opptatt av skulle skje når ettervernet nå blir utvidet og får et annet innhold. Når det utvidede ettervernet nå skal praktiseres, er det viktig å lage ettervern som ivaretar ungdommene sjøl, og som er lagt opp individuelt etter deres ønsker og valg. Vi må i større grad enn i dag tilpasse ordninger til den enkelte, med respekt for dem som ønsker et forlenget ettervern.
Når resten av odelstingsproposisjonen skal behandles til høsten, vil SV også se nærmere på andre deler av barnevernslovgivningen med det for øye at denne lovgivningen skal gjelde barnevern og kanskje i mindre grad foreldrevern.
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Odelstinget skal i dag handsama ein del av forslaga i Ot.prp.nr.61 (1997-1998), om lov om endringar i lov om barnevernstenester og lov om sosiale tenester. Dei endringsforslaga Stortinget skal handsama, gjeld tiltak for tidlegare barnevernsklientar over 18 år.
Barnevernslova gjeld i utgangspunktet for born under 18 år. 18-årsgrensa i barnevernslova er i samsvar med myndigalderen. Det kan derfor ikkje treffast vedtak om tiltak etter barnevernslova for ungdom som er over 18 år. Er tiltak sette i verk før ein ungdom fyller 18 år, kan ein likevel etter gjeldande lov halda fram med tiltaka inntil ungdommen fyller 20 år. Med unntak av tiltak for ungdom med alvorlege åtferdsvanskar kan ein berre halda fram med tiltak om ungdomen sjølv samtykker til det.
Mange barnevernsborn er i ein utsett og sårbar situasjon i forhold til andre ungdomar når dei gradvis skal læra seg å stå på eigne bein. Dei manglar ofte den støtta som dei fleste ungdomar har i familie og heimemiljø. Av denne grunn har Regjeringa lagt fram forslag til lovendringar som inneber ei utviding og styrking av barnevernstenesta sitt ansvar for denne gruppa ungdomar.
For det fyrste er det foreslått å utvida aldersgrensa for kor lenge ein kan halda fram med frivillige tiltak, frå 20 til 23 år. Det har vist seg etter at gjeldande lov tredde i kraft 1. januar 1993, at ein del av dei ungdomane dette gjeld, har behov for tiltak frå barnevernstenesta også etter 20-årsalderen. I dag må tidlegare barnevernsborn over 20 år som ikkje klarar seg utan hjelp frå det offentlege, få denne hjelpa frå sosialtenesta. For somme vil dette vera ei god løysing, men ikkje for alle. Dersom den beste løysinga for den einskilde er at barnevernstenesta fylgjer opp, gir endringa no høve til dette også for ungdom over 20 år. Forslaget inneber derfor ei delvis forskyving av ansvar frå sosialtenesta til barnevernstenesta for denne gruppa.
For det andre er det foreslått ei presisering i gjeldande lov som inneber at tiltak kan endrast undervegs til andre tiltak som er omfatta av barnevernslova. Føremålet med forslaga er at ungdomane gradvis skal kunna klara seg på eiga hand. Det er derfor viktig at tiltaka blir utforma i samsvar med dette, og at tiltaka kan trappast ned, t.d. frå fosterheim til støttekontakt etter kvart som ungdomen blir moden til å klara seg meir på eiga hand.
For det tredje er det foreslått at barnevernstenesta i samarbeid med ungdomen i god tid før han eller ho fyller 18 år, skal vurdera om ein skal halda på plasseringa. Dette forslaget gjeld ungdom som har vore under omsorg av barnevernstenesta, og som bur i fosterheim eller institusjon når dei nærmar seg 18 år. Dersom barnet samtykker, skal barnevernstenesta i desse høva utarbeida ein plan for framtidige tiltak.
Eg trur at dei forslaga som no er fremma, vil sikra eit betre vern for barnevernsborn over 18 år enn den gjeldande lova. Eg er glad for at det er eit stort fleirtal som stør forslaget. Eg har også merka meg fleirtalet sitt synspunkt når det gjeld institusjonane si rolle som omsorgsbase og støttefunksjon, og vi vil sjølvsagt vurdera dette og eventuelt koma tilbake til Stortinget med ei slik sak.
Eirin Faldet (A) : Innledningsvis vil jeg gi honnør til en enstemmig familie- kultur- og administrasjonskomite, som i dag kommer barnevernsbarna i møte. Men når det er sagt, vil jeg i høyeste grad rette ros til barnevernsbarna selv. De har virkelig stått på og vært åpne om den situasjonen mange av dem befinner seg i.
Jeg skal aldri glemme den åpenhet beboerne på Fagertun hybelhus har møtt oss med. Det er jo slik at den som har skoen på, vet hvor den trykker. Eller sagt på en annen måte, i tråd med dagens lovendring: De vet best hva de trenger av oppfølging og nærhet som i årevis har levd på livets skyggeside.
De av oss som selv har barn, vet at vi har barn hele livet. Omsorgen stopper ikke den dagen barna fyller 20 år. Barn bør en faktisk ha hele livet. Men mange av dem vi i dag drøfter, har ikke hatt denne tryggheten, og når de ber om å få beholde kontakten med voksenpersonene ved barnevernsinstitusjonene, som har betydd nettopp den tryggheten de tross alt har, bør vi lytte. Som Tor Willy så fint uttrykte seg:
« Vi trenger de voksne, jeg trenger litt mer kontroll, bare det å vite at det er noen der. Det er ikke barnevernets penger jeg er ute etter. Det er de folka som jobber her jeg vil ha mer av. »
Ole Anders sa det slik:
« Mange tror de er voksne som 18-åringer. Men jeg tror alle ungdommer på vår alder trenger noen voksne å snakke med, uansett hva slags bakgrunn de har. »
Når vi i dag vedtar å heve den øvre aldersgrense for hvor lenge frivillige tiltak kan opprettholdes utover myndighetsalderen, fra 20 til 23 år, vet jeg at mange på Fagertun hybelhus vil være fornøyd.
Jeg vil imidlertid understreke behovet for likhet. Det er viktig at ungdom som bor på samme barnevernsinstitusjon, får samme tilbud fra sine respektive kommuner. I den forbindelse bør det tydeliggjøres at fylkeskommunen har et ansvar for oppfølging, slik at det ikke utvikles forskjellsbehandling beboerne imellom.
Hvis det skulle vise seg at loven får utilsiktet negativ virkning nettopp fordi fylkeskommunen ikke har et tydelig nok ansvar, håper jeg at vi som politikere vil bruke den ekspertisen vi har, og lytte til barnevernsbarna selv. Det er de som er eksperter på dette, og vi kan sannelig ha godt av å lytte til dem.
Per Sandberg (Frp) : Jeg vil først få lov til å rette opp en dårlig jobb fra min side - kall det gjerne det. Fremskrittspartiet går ikke imot § 4-15 fjerde ledd og § 9-4 annet ledd, slik det står i innstillingen. Det er en feil fra meg. Det er kun endringer om å øke aldersgrensen fra 20 til 23 år Fremskrittspartiet går imot.
Det er derfor vi ikke støtter innstillingen fullt ut i denne saken, med den bakgrunn at vi mener det i dag finnes muligheter i systemet for at ungdom kan være i barnevernets varetekt fram til fylte 20 år. Det mener vi bør være nok. Vi vil advare mot å utvide barnevernets virkeområde til også å gjelde eldre ungdom. Det er kanskje heller på tide at barnevernet ved omsorgsovertakelse ser på resultatene, er seg sitt ansvar bevisst og fokuserer mer på den jobben de gjør, hvorvidt den er riktig i forhold til at de barna man tar omsorg for, får den hjelpen til selvhjelp man ønsker å oppnå.
Det er også riktig som KS påpeker, mener Fremskrittspartiet, at det er en dårlig attest til barnevernet hvis det medfører riktighet at det er hipp som happ for utgiftssiden om det kommer en utvidelse eller ikke. Da tenker de selvsagt at utgiftene uansett kommer på sosialbudsjettet. Da mener vi at barnevernet ikke har oppnådd resultat med i forhold til formålet. Dette bekrefter vel delvis at dagens behandlingsmønster ikke bidrar til at barnevernsbarn blir selvhjulpne. Da er ikke en utvidelse riktig medisin, mener Fremskrittspartiet.
Landsforeningen for barnevernsbarn sier også at barnevernet ikke er rustet til å jobbe med ungdom. Da mener vi oppriktig talt at det er meningsløst å utvide aldersgrensen fra 20 til 23 år.
Jeg vil også peke på argumentet om at dette ikke gjelder så mange ungdommer. Det er nevnt 200-300. Poenget er selvsagt at dette er 200-300 ungdommer for mye. Vi kan ikke fortsette en utvikling hvor vi konsentrerer alle oppgavene rundt å reparere skader som er oppstått
på grunn av systemfeil i samfunnet. Vi må i mye større grad sette inn ressursene eller tiltakene overfor årsaksforholdene, det som ligger til grunn for at noen av våre ungdommer havner i denne situasjonen. Den debatten håper jeg virkelig vi kommer tilbake til i sammenheng med at resten av proposisjonen skal behandles til høsten.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.
(Votering, se side 474)