Sak nr. 8
Innstilling fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Jan Simonsen og Per Sandberg om lov om opphevelse av lov av 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing (Innst.O.nr.67 (1997-1998), jf. Dok.nr.8:16 (1997-1998))

TALERE:

       Grethe G Fossum (A) (ordfører for saken):

       Dette er sjette eller sjuende gang i løpet av 17 år at Odelstinget behandler lov om forbud mot profesjonell boksing. Det er ingen ny debatt, og heller ikke er det mange nye argumenter. Etter at vi fikk forbud mot profesjonell boksing i 1981, har Fremskrittspartiet og Høyre med jevne mellomrom kommet med forslag om oppheving av forbudet mot profesjonell boksing. Hver gang en norsk profesjonell bokser skal bokse i en tittelkamp i utlandet, kommer Fremskrittspartiet med et Dok.nr.8-forslag for å få PR for sin holdning til profesjonell boksing. De har en liste med argumenter. Jeg tar dem i rask rekkefølge, selv om jeg regner med at de kommer fra Fremskrittspartiet i år også - kryss av: Det er formynderi og barnepikementalitet, Norge latterliggjøres av andre land som tillater boksing, alt man gjør i utlandet burde være tillatt i Norge, og det er et individs rett å velge å skade seg selv. Jeg tror neppe det kommer noe nytt fra forslagsstillerne i år heller.

       Det nye ved forslaget i år er faktisk det overraskende at Norges Idrettsforbund støtter Bokseforbundet i å foreslå en ny variant av proffboksing, nemlig « proffboksing light », et system hvor man går færre runder enn i vanlig proffboksing, man har større sikkerhetstiltak og mer styring av økonomien. Dette vil etter Norges Idrettsforbunds oppfatning medføre at proffboksing på norsk jord vil bli tryggere enn i f.eks andre land. Jeg tror det er utrolig naivt å innbille seg at Norges Idrettsforbund og Norges Bokseforbund kan gjøre proffboksing til en stueren idrett uten lyte i resten av verden.

       Flertallet i komiteen er ikke på noen måte innstilt på å gi noen dispensasjoner eller åpne for proffboksing i Norge. Norsk Idrettsmedisinsk Forening har gjennom Kulturdepartementet blitt bedt om å vurdere skadevirkningene av boksing i forbindelse med dette forslaget, og har kommet med drepende kritikk av profesjonell boksing. I rapportens konklusjon heter det bl.a at hjernen kan, i motsetning til andre deler av kroppen, ikke trenes til å tåle skade. Ethvert slag mot hodet innebærer en risiko for hjerneskade. Profesjonell boksing har slag mot hodet som den mest fundamentale måten å utøve aktiviteten på, og ved å sette motstanderens hjerne ut av funksjon vinnes kampen. Det hevdes også at profesjonelle boksere påføres akutte, svært alvorlige hode- og hjerneskader som ikke sjelden resulterer i dødsfall. Og konklusjonen er krystallklar: Det er medisinsk sett ingen tvil om at boksing er svært skadelig for hjernen.

       Så reises spørsmålet av Høyre og Fremskrittspartiet: Skal det være slik at vi som er lovgivere, har rett til å innta en formynderholdning overfor andre? Hvorfor skal man ikke kunne velge å gå sin egen vei også i idretten og ta de skadene som det medfører? Det finnes ganske mange eksempler på at lovgiver må trekke opp grenser for enkeltmenneskets handlefrihet. Det er ikke bare i denne saken vi støter på de utfordringene. Det er klare dilemmaer mellom en type regulering eller restriksjoner og det enkelte menneskets rett til individuell utfoldelse. Jeg synes det er interessant når både Høyre og Fremskrittspartiet i sak etter sak på en litt ekstrem måte taler for den uhemmede frihet for enkeltindividet og veldig sjelden kommer med krav om hvordan en bør oppføre seg i forhold til fellesskapet. Problemet er at slik uhemmet frihet alltid går ut over noen. Det kan ikke være en målsetting for vårt samfunn at vi skal videreformidle en holdning som innebærer at man driver en idrett hvor hovedhensikten er å skape skader i hjernen, og samtidig skal man tjene penger på det. Det henger veldig dårlig sammen med det synet som Fremskrittspartiet f.eks har på vold i samfunnet.

       Flertallet i komiteen mener derfor at det er viktig av og til å regulere den enkeltes frihet for å skape holdninger mot et voldssamfunn som kan utvikles i skyggen av et proft boksemiljø.

       Jeg vil også understreke at komiteen i sin merknad har bedt departementet om å se på profesjonell kickboksing og eventuelt komme tilbake til Stortinget med et forbud mot denne - ja, jeg vegrer meg nesten for å si idrett.

Per Sandberg (Frp) : Representanten Simonsen og jeg har, som Arbeiderpartiets representant her sa, igjen lagt fram et forslag i håp om at det kanskje kunne skjedd en holdningsendring i det politiske flertall i retning av en forståelse for at man ikke hele tiden kan hindre all uønsket aktivitet eller utvikling i det samfunnet vi lever i, med lovgivning eller lovforbud. Beklageligvis er ikke tiden moden ennå, registrerer vi. Samme argumentasjon som ble brukt i 1981, brukes igjen i 1998.

       Jeg finner det litt beklagelig at motstanderne av profesjonell boksing på en måte ikke har registrert, eller jeg vil heller si ikke ønsker å se at en positiv utvikling i det profesjonelle boksemiljøet har skjedd, men at de hele tiden, i mangel av dekkende argumentasjon, bruker medienes « bakgårdsbilder » som argument for å beskytte unge norske bokseres helse i boksemiljøet.

       Den som har fulgt litt med i utviklingen innenfor profesjonell boksing, har sett at den medisinske overvåkingen er blitt mye strengere, og at også ringdommerne utfører jobben med stor årvåkenhet overfor boksernes situasjon. Det kommer også helt klart til uttrykk at boksernes trenere i dag er mye mer opptatt av boksernes sikkerhet i kampsituasjon.

       Jeg finner det derfor litt urimelig overfor våre utøvere innenfor boksesporten, som er en idrett, at de ikke skal få lov til å utøve denne i eget land, på grunn av at det i andre land, som USA og England, finnes såkalte useriøse klubber og arrangører.

       Situasjonen er jo faktisk den at lovforbudet tvinger våre idrettsutøvere ut av landet, og da er min påstand at faren er stor for at talentfulle, unge norske boksere havner akkurat i slike miljøer som flertallet her bruker som argument av hensyn til deres helse. Hvis dette er en så viktig målsetting for flertallet, ville det faktisk vært naturlig å la disse få utøve idretten sin i Norge under noe kontrollerte former.

       Jeg tror ingen på noen måte prøver å nedvurdere den rapporten som Den norske lægeforening forela komiteen. Faren for medisinske skadevirkninger eksisterer selvsagt ved boksing, i likhet med i mange andre idretter. Jeg viser her også til konklusjonen i samme rapport, som sier at alle slag mot hodet i utgangspunktet kan føre til hodeskade. Ja, selvfølgelig - men det gjelder enten det er amatørboksing, profesjonell boksing eller annen idrett. Faren for skader er til stede uansett.

       Hvis det å utsette seg for fare skulle være ensbetydende med et forbud, tror jeg sannelig samfunnet ville ha sett noe grått ut. Det er riktig som representanten fra Arbeiderpartiet sa: Det er et frivillig anliggende.

       Jeg antar dessuten at vi ville fått lignende resultater hvis en foretok testing av idrettsutøvere innenfor andre utsatte idrettsgrener, som ishockey, fotball, rugby, kickboksing - idretter som er tillatt i Norge, men som påfører idrettsutøverne mange flere skader enn tilfellet er i boksing. Dette bekreftes også delvis av det arbeidet som Thommassen gjorde i Danmark i 1979.

       Jeg kan også til en viss grad vedgå at boksing kan virke forrående på enkelte tilskuere, men hvis dette skulle være et tungtveiende argument for et forbud, burde absolutt fotball bli forbudt med øyeblikkelig virkning. Ingen steder har det vært så mye råskap, så mye vold og så mange dødsfall som innenfor fotball de siste 15 - 20 årene.

       Vi ser også at det eksisterer useriøse klubber innenfor miljøet. Dette betyr selvsagt ikke at disse tilstandene vil oppstå i Norge hvis profesjonell boksing ble tillatt.

       Vi ser hele tiden at norske amatørboksere går over til profesjonell boksing. Den neste blir sannsynligvis vårt største talent siden Spiker'n, nemlig Reidar Walstad, som nettopp kom hjem fra EM i Minsk med en flott bronsemedalje. Og til de største skeptikerne kan jeg opplyse om at Walstad kom hjem uten å ha blitt truffet av et eneste slag - for det er det boksing handler om.

       Jeg vil først understreke at Høyre finner ingen grunn til å betvile de medisinske langtidsskadevirkningene av boksing som Norsk Idrettsmedisinsk Forening peker på. De helsefarer som kan oppstå i forbindelse med utøvelse av profesjonell boksing, synes godt dokumentert. Faren for skade i seg selv er ikke god nok grunn til å opprettholde et forbud mot proffboksing, da det å utsette seg for fare i forbindelse med idrett både på amatørplan og på profesjonelt plan bør være en frivillig sak. Det finnes - som andre har pekt på - en rekke tillatte idrettsgrener som kan sette utøverne i fare, og som kan gi skader, både korttidsskader og langtidsskader.

       Proffboksing er tillatt i de fleste land Norge normalt sammenlikner seg med, og opprettholdelse av dagens forbud innebærer at norske boksere henvises til en karriere utenfor landets grenser. Selv sparring med fullt beskyttelsesutstyr er forbudt i Norge. Det betyr med andre ord at en amatørbokser kan bokse en full boksekamp, mens en profesjonell ikke kan sparre eller trene, selv om de benytter det samme beskyttelsesutstyret. Dette blir absurd, og bruk av politiets tid på å kontrollere dette er meningsløs bruk av politiets ressurser. Etter Høyres mening er det å gå for langt i å regulere enkeltmenneskets frie valg.

       Vi har også merket oss at Norges Bokseforbund med støtte av Norges Idrettsforbund nå ønsker å innføre en « light »-versjon av proffboksing i Norge. Vi i Høyre har tillit til at Norges Idrettsforbund og Norges Bokseforbund er kompetente til å ivareta både de rettslige, økonomiske og sportslige sidene ved eventuell proffboksing i Norge.

       Høyre var på prinsipielt grunnlag imot å innføre forbud mot proffboksing, og vi ønsker derfor å støtte forslaget om å oppheve denne loven.

Ola T Lånke (KrF) : Jeg viser til saksordfører Grethe G Fossums redegjørelse og begrunnelsen hennes for å avvise forslaget om opphevelse av forbud mot profesjonell boksing. Kristelig Folkepartis syn er i tråd med den redegjørelsen som saksordføreren nettopp har gitt.

       Innstillingen tar også godt vare på våre betenkeligheter når det gjelder profesjonell boksing, og jeg viser derfor også til denne. Jeg vil da bare knytte noen få merknader til det framlagte forslag.

       Mange vil hevde at det er mange andre idrettsgrener som også er forbundet med stor fare, ikke bare boksing. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å understreke at det er all grunn til å følge utviklingen på mange områder innenfor idretten.

       Det er imidlertid ikke uten grunn at den store risikoen for hjerneskade ved boksing er fremhevet. Jeg viser til at Norsk Idrettsmedisinsk Forening uttaler følgende til departementet i forbindelse med dette forslaget:

« Profesjonell boksing har slag mot hodet som den mest fundamentale måte å utøve aktiviteten på. Ved å sette motstanderens hjerne ut av funksjon (« knockout ») vinnes kampen. ... Nærmere 90 % av profesjonelle boksere påføres hjerneskade. »

       Med andre ord: Profesjonell boksing kommer i en særstilling når det gjelder å forvolde skader. Det er derfor all grunn til å demme opp mot en idrett hvor selve hovedformålet er å forvolde skade. Det er selvfølgelig glidende overganger mellom amatørutøvelse og profesjonell utøvelse av denne idretten, men ett sted må det gå en grense for hva vi skal akseptere av råhet.

       La oss da for all del ikke oppheve gjeldende lov. Det er en større utfordring å motvirke råheten enn å gi en åpning for enda mer av den.

       En del hevder nok at det er en frivillig sak å utsette seg for farer forbundet med all slags idrett, også i amatørboksing og profesjonell boksing. Det kan jo være noe i dette argumentet. Men jeg vil likevel i denne sammenheng trekke fram den forrående og nedbrytende effekt vi vet at denne formen for idrett har. Statistikken, som gir oversikt over alvorlige hjerneskader, taler for seg selv, og Kristelig Folkeparti ønsker ikke å være med og støtte opp under en idrett som synes å ha som mål å sende konkurrenten, eller motstanderen, inn i « drømmeland ».

       Det må understrekes at begrepene idrett og helse henger nøye sammen. Boksing er og blir den eneste idretten hvor seier i mange tilfelle kan defineres som en medisinsk diagnose, hjernerystelse.

       Professor Sigmund B. Strømme ved Norges idrettshøgskole gir følgende anbefaling i en kronikk i Aftenposten den 28. mai i år:

« Alle som har en realistisk oppfatning av hjernens følsomhet . , burde stemt imot forslaget »

- altså om opphevelse av forbudet mot profesjonell boksing. Ved å stemme mot forslaget, unngår vi å støtte oppunder - jeg siterer igjen professor Strømme:

« ...to aktører som gjennom 12 runder har som mål å treffe motstanderens hode med så mange slag som mulig ... ».

       Jeg er kjent med at Norges Idrettsforbund har opprettet sin egen verdikommisjon, som legger vekt på at ord som glede, helse, fellesskap og ærlighet skal omsettes til handling innenfor idretten. Dette synes jeg høres bra ut. Profesjonell boksing er ikke et konkret eksempel på disse sentrale idrettsverdier, og Kristelig Folkeparti håper at verdier som glede, helse, fellesskap og ærlighet står sterkere enn de verdier profesjonell boksing måtte representere.

       Det blir hele tiden pekt på dette med slag mot hodet, og det er klart at det er en fare for å bli skadet når en får slag mot hodet. Ta f.eks. Reidar Walstad, som er en ypperlig norsk bokser. Han havner sannsynligvis i utlandet for å fortsette sin karriere, fordi han er så god som han er. Han kom altså fra EM uten å ha fått et treff i de kampene han gikk.

       Og jeg viser til en gjennomsnittlig fotballspiller, fortrinnsvis en midtstopper, som mottar gjennomsnittlig 60-80 støt mot hodet i løpet av en kamp. Det er i den forbindelse jeg vil spørre representanten Lånke, som tilhører et parti som har - hvis jeg får lov til å bruke uttrykket - en fotballgal statsminister: Vil Lånke se på muligheten for kanskje å forby f.eks midtstoppere å ta i bruk hodet i nærkamper innenfor 16-meteren? Vil representanten Lånke gå så langt at han forbyr fjellklatring? Vil Lånke gå så langt at han ønsker å forby ferd over både Sydpolen og Nordpolen, som krever store redningsaksjoner fra et hjelpeapparat som settes i fare fra helikopter osv.? Ser ikke Lånke at et forbud mot profesjonell boksing i Norge ikke hindrer at profesjonell boksing utføres av norske boksere, og at norske innbyggere får se profesjonell boksing så mye som de vil?

Ola T Lånke (KrF) : Jeg vet ikke om det har noen hensikt å gå så veldig mange runder og forsøke å slå knockout på representanten Per Sandberg i dette spørsmålet. Dertil er nok avstanden mellom oss for stor, slik at mine korte armer ikke strekker til. Jeg konstaterer at vi har et ganske diametralt motsatt syn i denne saken, og det får vi respektere.

       Jeg vil bare minne om det som jeg har sagt allerede, og vise til den brede ekspertise som advarer sterkt mot nettopp de skader som boksingen påfører, som jeg nevnte i mitt innlegg. Så skjer nettopp dette som er hovedformålet, for hovedformålet med denne idretten er å treffe hodet og skade mest mulig slik at man får motstanderen i gulvet, så man går ned for telling, som det heter. Det er klart at det setter denne idretten i en særstilling i forhold til andre.

       Men jeg sa også i mitt innlegg at vi skal se på andre idretter, for det er riktig som representanten Sandberg sier, at også andre idretter medfører skade. Han ramset selv opp en rekke av dem og henviste også til en svært fotballinteressert statsminister, som jeg gjerne skulle ha hatt med i debatten om dette. Jeg tror også han er klar over at også andre idretter - ikke minst fotball - påfører skade, og er opptatt av å begrense disse, slik at vi kan oppnå mer fair play innenfor idretten. Det tror jeg er en oppgave og en utfordring som er helt på linje med de verdier som også idrettens verdikommisjon ønsker å målbære.

       Så jeg vil bare ønske at vi kan få understreket disse verdiene enda sterkere og fortsette og kjempe mot boksesporten - i hvert fall i den utgaven som profesjonell boksing utgjør.

       I brev frå Kulturdepartementet den 12. mai i år til komiteen kjem det fram at Norsk Idrettsmedisinsk Forening går sterkt imot oppheving av forbodet mot profesjonell boksing i Noreg. I ein rapport uttalar dei fylgjande:

       « På bakgrunn av de alvorlig akutte, og ikke minst de kroniske hjerneskadene profesjonelle boksere får, er det medisinsk sett ingen tvil om at boksing er svært skadelig for hjernen. »

       Nevrokirurg Alf Tysvær ved Sentralsjukehuset i Rogaland var på høyring i komiteen og sa der at 50-60 % av boksarane har hjernesvinn eit visst tal år etter alle slaga som dei har fått mot hovudet. Det er seinskadane som er det alvorlege her. Dr. Tysvær er forresten legen som undersøkjer Ole Klemetsen i magnettomograf med visse mellomrom.

       I brevet av 2l. april 1998 frå Norsk Idrettsmedisinsk Forening, vedlagt komiteinnstillinga, kjem det fram at ved ei undersøking av nordiske og europeiske boksemeistrar synte 67 % av proffboksarane objektive teikn på hjernesvinn ved CT-undersøking. Likeins er det opplyst i det same brevet at ei undersøking frå USA synte at 87 % av boksarane hadde sjukelege forandringar ved to av undersøkingsmetodane. Alle hadde nevropsykologiske utfall. Og dette igjen kan ikkje samanliknast med typiske, fysiske idrettsskadar elles på kroppen.

       Det er rett som medlemene frå Framstegspartiet seier i komiteinnstillinga, at den medisinske overvakinga er mykje strengare nå enn for ein del år tilbake. Det gjer at ein del også ser skadane hos mange av dei profesjonelle boksarane. Det er endå mindre tvil enn før om at dette er skadeleg, dersom ein er villig til å sjå hjernesvinn som skade.

       Elles er det vel stort sett same typen hjerne folk har nå som for nokre år sidan. Ein kunne få inntrykk av at Framstegspartiet trur noko anna når dei i merknads form

« registrerer at den samme argumentasjon som ble brukt ved innføring av forbudet mot profesjonell boksing i 1981 benyttes i 1998 ».

       Når det gjeld forråing, er det nok å visa til brev av 27. januar 1998 frå professor Loland ved Noregs idrettshøgskule til Kulturdepartementet. Der seier han m.a.:

« I profesjonell boksing er det avgjørende viktig å påføre smerte og skade for å kunne vinne. »

       Og vidare seier han:

« Profesjonelle boksestjerner har høy status i deler av det idrettsinteresserte publikum, spesielt blant menn. Utbredelse av profesjonell boksing vil kunne påvirke våre grunnleggende moralske holdninger og innstillinger i negativ retning. »

       I Dagbladet den 30. mai 1998 står det å lesa etter kampen der Ole Klemetsen tapte for Reggie Johnson dagen før:

« I femte runde ble det stort og problematisk. Team Klemetsens kuttmann - lånt for anledningen fra de italienske arrangørene - jobbet frenetisk med såret. Og klarte å stanse blodstrømmen. »

       Seinare kan ein lesa i det same stykket:

« Etter åtte runder var blikket glassaktig. Verdensmesterens effektive og drepende venstre hook kom nemlig som et stempel. Gang på gang var den der over Lukkeøyes høyrearm. »

       Og til slutt står det:

« Det eneste jeg » - altså Ole Klemetsen - « tenkte på var å slå ham til helvete. Men: - Jeg klarte det ikke. »

       Med desse sitata, dersom dei er nokolunde i nærleiken av sanninga, skulle det vera nok dokumentert at me må ta klar avstand frå profesjonell boksing i Noreg. Derfor går Senterpartiet klart mot oppheving av lova av 12. juni 1981. I tillegg kan det verta slik at dersom ein opnar for profesjonelle kampar, kan i prinsippet alle profesjonelle forbund arrangera kampar i Noreg - dette igjen på grunn av EU sitt prinsipp om fri konkurranse.

       Siden vi innførte forbudet i 1981, har norske boksere bokset profesjonelle kamper. Det har ikke hindret at norske boksere får lov til å delta i profesjonelle stevner, så poenget er at et norsk forbud mot profesjonell boksing verken hindrer at norske boksere får bokse profesjonelt, eller at innbyggerne i Norge får se profesjonell boksing. 1,1 million norske seere så den siste kampen til Ole Klemetsen, så det er ikke noe poeng i seg selv. Det peker også Bokseforbundet og Idrettsforbundet på. Situasjonen er slik i dag at det nytter ikke med noe forbud, for profe-

       sjonell boksing eksisterer, uavhengig av hva Norge har gjort i den sammenheng.

       Så til boksing og at undersøkelsen og rapporten fra Lægeforeningen ikke kan sammenlignes med noen andre idretter: Jeg var inne på det i mitt forrige innlegg, men Thommassen i Danmark gjorde en undersøkelse i 1979, der han sammenlignet fotballspillere og boksere. Det er den eneste undersøkelsen som foreligger, og der var det ingen forskjell. Jeg påstår derfor at hvis vi gjør undersøkelser på boksere, på fotballspillere, ishockeyspillere og de som driver andre former for krevende idrett, vil vi få det samme resultatet. Det betyr selvsagt at 60 % av våre idrettsutøvere har en hjerneskade, men det betyr ikke at bare proffboksingen står for det. Det finnes innenfor alle andre idretter. Poenget må derfor bli at det lovforbudet som eksisterer i dag i Norge, er unødvendig.

Unn Aarrestad (Sp) : Det verkar jo så enkelt at eg ikkje er mottakeleg for opplysningar, i alle fall ikkje når det gjeld idrettsskadar.

       Men eg må jo seia at det som representanten Sandberg syner til - ei undersøking frå 1979, altså for nesten 20 år sidan, når det gjeld forholdet mellom fotball og boksing - held ikkje nå. Den gongen hadde ein korkje magnettomograf eller CT-undersøkingar. Nå syner undersøkingane klart - det finst ikkje tvil - at ved boksing er det så og så stor fare for bl.a hjernesvinn og andre hjerneskadar.

       Eg må jo seie at dette er noko som ein kanskje heller ikkje oppdagar første tida etter ein har slutta med boksing, men det kan koma ti, tjue eller tretti år etterpå, og det er klart bevist at det er ein skikkeleg auke og ein mykje større prosent blant proffboksarar - vel og merke proffboksarar - enn blant idrettsfolk elles. Eg trur verkeleg på dette. Det burde fleire gjera, og derfor vil me ikkje ha det i Noreg.

       Jeg vil bare gi en kort kommentar til en merknad og noe som også Grethe Fossum - saksordfører og hovedtalsmann for Arbeiderpartiet - pekte på, nemlig dette med kickboksing. Det er helt klart at departementet vil følge opp flertallets krav om å se på dette og vurdere om loven av 1981 dekker kickboksing. Og jeg skal love at hvis det viser seg at loven ikke dekker denne type boksing, vil vi selvfølgelig eventuelt komme tilbake til Stortinget med et forslag om forbud også når det gjelder kickboksing.

       Ellers har jeg hørt det ble sagt her at det er farer i alle idretter, og det er jo farer overalt. Livet er jo egentlig ganske farefullt. Men det er ingen annen såkalt idrett som har som sentralt mål å slå ned motstanderen - knockout - og det er det dette handler om etter min mening, en avansert form for vold.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 474)