Sak nr. 2
Innstilling fra forsvarskomiteen om lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) (Innst.O.nr.20 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.12 (1997-1998) og Ot.prp.nr.49 (1996-1997))

TALERE:

       Gunnar Halvorsen (A) : Jeg viser til mine generelle merknader i forrige sak. Selv om lovteksten her er atskillig mer omfattende, viser innstillingen den samme brede oppslutning om proposisjonen.

       Jeg viser til innstillingen, som går ganske bredt inn på de mest sentrale bestemmelser i lovforslaget. Jeg skal her konsentrere meg om de to punktene der det er et delt syn i komiteen.

       Under § 21 om vurderingsgrunnlaget for sikkerhetsklarering gir komiteens flertall uttrykk for at en ved tvil bør be den som skal klareres, om opplysninger om lovlig politisk engasjement. Arbeiderpartiet mener dette er prinsipielt galt, og viser til drøfting av dette spørsmålet i proposisjonen. Lovlig politisk engasjement kan aldri

       være relevant i denne forbindelse. Denne uenigheten har ingen betydning for lovteksten, som er betryggende nok.

       Det andre punktet med uenighet er mer omfattende. Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet og Høyre, står fast på forslaget til § 25, som fastslår at hovedregelen skal være at avslag på søknad om sikkerhetsklarering skal begrunnes. Det er i virkeligheten en videreføring og en formalisering av dagens praksis. Mindretallets forslag vil derfor, om det mot formodning skulle bli vedtatt, være et skritt i gal retning. Det hensyn mindretallet påberoper seg, at man ikke må gi fra seg informasjon av betydning for rikets sikkerhet eller annen skjermingsverdig informasjon, er vel ivaretatt gjennom proposisjonen og flertallets opplegg. Det faktum at andre land ikke har en praksis som vår, er i seg selv ikke noen grunn for ikke å lovfeste denne praksisen. Mindretallets opplegg vil derfor bare tjene til uheldig mystifisering av en viktig og nødvendig tjeneste. Personalpolitisk vil det bety et tilbakeskritt for dem som har sitt virke i Forsvaret.

Dagrun Pedersen (KrF) : Innst.O.nr.20, dreier seg etter Kristelig Folkepartis mening om en lovfesting og klargjøring av en allerede eksisterende praksis. I tillegg er loven utvidet til å omfatte også andre enn Forsvaret for å få et ensrettet og klart og greit lovfestet reglement å forholde seg til.

       Jeg vil bare kort, som den forrige taleren gjorde, også kommentere to paragrafer, og det er de paragrafene der vi har skilt litt lag i komiteen.

       I flertallsmerknaden til § 21 - det vil jeg presisere - står det at opplysninger må gis ved tvil hos den som det søkes sikkerhetsklarering for. På meg virker det som alminnelig logikk at hvis en er i tvil om den aktivitet en er med på, vil ha innvirkning på ens arbeid, bør en opplyse om det. Hvis en ikke er i tvil, gjør en det ikke. Det er alminnelig logikk. Jeg vil også understreke at det står « bør » og ikke « skal » i merknaden.

       Når det gjelder flertallsmerknaden til § 25, vil jeg si at det å gi begrunnelse for avslag er positivt for å gi større åpenhet i forvaltningen på et område som har vært lukket, og hvor alt, som jeg sa under forrige sak, har hatt et mystisk preg. Men en kan allikevel innskrenke en begrunnelse for en negativ avgjørelse i en klagesak hvis det er tale om prinsipper, om kildevernsmessige hensyn og hensynet til skjermingsverdig informasjon.

       Med disse merknader og klargjøringer vil vi i Kristelig Folkeparti slutte oss til den foreliggende lovtekst.

Ingvald Godal (H) : Det er brei semje om det meste i dette lovframlegget. I mitt innlegg i den føregåande saka sa eg ein del generelt om dei hemmelege tenestene. Eg vil difor i dette innlegget avgrense meg til ein del sider ved persontryggleiken.

       Me er her inne på eit svært viktig og sensitivt område - viktig for å hindre at det som skal vera hemmeleg, kjem uvedkomande i hende, og sensitivt fordi t.d. spørsmålet om tryggleiksklarering kan vera avgjerande m.a. for ein persons karriere. I samband med dette siste er det avgjerande for rettstryggleiken for den einskilde at vedkomande myndigheit syter for at den informasjonen som klareringa skal byggast på, er heilt korrekt, fullstendig og sann. Ein må kunna spora informasjon tilbake til kjelda og kontrollere denne. Dette kan i praksis berre sikrast gjennom gode rutiner hjå klareringsmyndigheitene og dei som er sette til å utøve kontroll, og ikkje gjennom lovparagrafar.

       Høgre kan ikkje støtte framlegget til § 25 i lovproposisjonen om at negative avgjersler i tryggleiksklareringssaker skal grunngjevast

« med mindre person- eller kildevernmessige hensyn eller hensynet til beskyttelse av skjermingsverdig informasjon er til hinder for dette ».

       Ideelt sett og ut frå omsynet til rettstryggleiken ville det utvilsamt kunna hevdast å vera ein fordel om slik grunngjeving vart gjeven. Men i og med at det er umogleg å gjeva slik grunngjeving til alle og det stundom berre ville vera mogleg å opplyse om delar av den verkelege grunnen, ville ein snart hamne i ei håplaus hengemyr med mykje ståk for alle partar - truleg til glede berre for advokatar.

       Eg syner her òg til at etter informasjon komiteen har motteke frå departementet, er det ingen land som det er naturleg å samanlikne seg med, som har ei slik ordning. I Danmark er det heimel for det, men den blir ikkje bruka i praksis.

       Etter Høgre sitt syn er ein best tent med ei ordning som er lik for alle, og der rettstryggleiken blir sikra gjennom anke til høgre instans, og ved at det stortingsoppnemnde EOS-utvalet vurderer alle avslaga.

       Med desse orda vil eg ta opp forslaget frå Framstegspartiet og Høgre.

       Den nye loven om sikkerhetstjenesten er etter SVs mening i all hovedsak god, og derfor er det også svært lite å kommentere. Jeg skal nøye meg med noen få korte innspill.

       Forsvarets sikkerhetstjeneste er den av de hemmelige tjenestene som kom best ut etter Lund-kommisjonens gransking. Men heller ikke denne delen av våre hemmelige tjenester har vist seg å fungere godt nok sett fra et rettssikkerhetsstandpunkt.

       Formålet med sikkerhetstjenesten er å hindre at personer som ikke kan utelukkes som en mulig sikkerhetsrisiko, får tilgang til graderte opplysninger. Ut fra dette formål utføres det et meget stort antall sikkerhetsundersøkelser med etterfølgende klarerings- og autorisasjonsavgjørelser. Negative klareringsavgjørelser har betydning for personers yrkesmessige karriere. Det er derfor viktig at rettssikkerhetsmessige hensyn ivaretas. Lund-kommisjonen skriver i sin rapport at regelverket gjennom mange år ikke har tilfredsstilt de krav det har vært

       rimelig å stille. Et viktig moment er det imidlertid at kommisjonens kritikk i første rekke ikke er rettet mot sikkerhetstjenesten, men mot de overordnede politiske myndigheter. Etter Lund-kommisjonens oppfatning har mangel på retningslinjer og saksbehandlingsrutiner medført en ikke ubetydelig risiko for forskjellsbehandling. Det er derfor svært viktig at vi nå får en ny lov for sikkerhetstjenesten.

       Loven foreslås ikke bare å omfatte Forsvaret, men hele kommunal- og statsforvaltningen, samt bedrifter og andre som leverer varer og tjenester til forvaltningen i forbindelse med sikkerhetsgraderte anskaffelser. Med dette vil loven omfatte det som er den reelle situasjon i dag. Det er selvsagt viktig at loven tar høyde for det som er dagens situasjon, og SV foreslår derfor ingen endringer av loven på dette punkt. Men som en mer prinsipiell betraktning kan en selvsagt spørre om det er nødvendig at loven skal favne så vidt som den faktisk gjør, og inkludere f.eks kommunesektoren. Dette vil kunne ha som konsekvens at flere dokumenter vil bli unntatt fra offentlighet. I tillegg er SV generelt skeptisk til å videreføre det en kan kalle militære lover, til det sivile samfunn.

       Et annet spørsmål er om det er behov for så mange sikkerhetsklareringer som en i dag har. Det er et problem at det i dag er en tendens til å stille krav til strengere sikkerhetsklarering enn det som strengt tatt er nødvendig. Etter det jeg har fått opplyst, ble det i 1996 foretatt klarering av hele 94.000 personer. Det er vanskelig å lage klare lovformuleringer for å få antall sikkerhetsklareringer ned, men SV mener at tallet i dag er for høyt. I dag skjer det en masseklarering, men det er viktigere å intensivere kontrollen av de personer som har tilgang til de største hemmelighetene.

       Det er bra at det nå lovfestes i § 20 at det i forbindelse med sikkerhetsklarering ikke skal « innhentes, registreres eller videreformidles opplysninger om politisk engasjement ». En liknende streng formulering finner en i lovens § 21, hvor det står:

       « Politisk engasjement, herunder medlemskap i, sympati med eller aktivitet for lovlige politiske partier eller organisasjoner og annet lovlig samfunnsengasjement, skal ikke ha betydning for vurdering av en persons sikkerhetsmessige skikkethet. »

       Men ser en på det som Lund-kommisjonen avslører, viser det seg at strenge begrensninger i instruks og lovverk ikke nødvendigvis har vært nok. Det er praksis i registreringen som er det viktige, og SV mener det er absolutt nødvendig at lovens paragraf tolkes etter lovens bokstav. Tillater en utglidninger på dette punktet, er en raskt tilbake til de tilstander som ble sterkt kritisert av Lund-kommisjonen.

       La meg også kort kommentere de to dissenser som finnes i dagens innstilling. Når det gjelder den første dissensen om politisk engasjement og annet lovlig samfunnsengasjement, der Arbeiderpartiet er i mindretall, støtter SV Arbeiderpartiets syn. Det er etter mitt skjønn et paradoks det flertallet her skriver, at en kan drive politisk virksomhet så mye en vil, men hvis en er i tvil, skal en opplyse hvilket politisk parti en sympatiserer med. Det er jo en selvmotsigelse i det, og Arbeiderpartiet representerer her den sunne tradisjonen.

       Når det gjelder den andre dissensen, i § 25, støtter vi naturlig nok flertallet, men jeg er ikke akkurat overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet her velger å dissentere.

       SV har altså i forbindelse med dagens innstilling ingen alternative forslag, men det var nødvendig med en begrunnelse fordi vi ikke er representert i komiteen, og derfor ikke har kunnet gi uttrykk for vårt syn i innstillingen.

Tron Erik Hovind (Sp) : Senterpartiet ser positivt på at vår nasjonale sikkerhetstjeneste nå blir regulert av en egen lov.

       Lovens formål er å « legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser » gjennom utøvelse av forebyggende sikkerhetstjeneste. Det er også lovens formål å « ivareta den enkeltes rettssikkerhet » samt « trygge tilliten til og forenkle grunnlaget for kontroll med den forebyggende sikkerhetstjeneste ». Det nye i denne loven i forhold til dagens praksis er at forvaltningen på kommune- og fylkesnivå også skal omfattes av loven samt bedrifter og andre som leverer varer og tjenester til forvaltningen.

       Senterpartiet støtter prinsippet om størst mulig åpenhet i forvaltningen og legger derfor vekt på at denne lov kun må benyttes i forbindelse med sikkerhetsømfintlig informasjon, f.eks i forbindelse med beredskapsplanlegging i fylker og kommuner. I den ordinære drift skal bestemmelsene i offentlighetsloven legges til grunn. Men slik utviklingen er nå, med at kommuner og fylker får større ansvar i beredskapssammenheng, er det riktig at loven på dette feltet utvides også til disse forvaltningsområder.

       Lovens hovedformål er at den skal benyttes til å motvirke trusler mot « vitale nasjonale sikkerhetsinteresser ». Dette har til nå ikke vært lovregulert, men lovforslaget bygger på den praksis som har vært benyttet til i dag. Loven er relativt detaljert for at den ikke skal fremstå som en ren fullmaktslov. Vi føler det er riktig at Stortinget går relativt langt i å utforme detaljene på dette feltet, da en her både berører forholdet til enkeltindivider og spørsmålet om åpenhet i forvaltningen.

       Det er sentralt at en i den utøvende sikkerhetstjenesten ikke nytter mer inngripende midler enn strengt tatt nødvendig i forhold til den sikkerhetsrisiko en står overfor.

       Når det gjelder gradering av dokumenter, må en ikke gradere høyere enn nødvendig og ikke for lengre tid enn nødvendig. Graderingen skal i alle fall falle bort etter 30 år. I forbindelse med sikkerhetsklarering vil vurdering av enkeltpersoner ikke bli startet opp før egenopplysningsblankett er utfylt og den aktuelle person er klar over at informasjoner innhentes. Lovlig politisk virksomhet skal på ingen måte brukes som begrunnelse for

       avslag på sikkerhetsklarering. Vi har vurdert det slik i komitesammenheng at vi for å unngå tvil på dette området i en flertallsmerknad er med på å legge et ansvar på den som skal sikkerhetsklareres, ved at det er vedkommende som skal vurdere om det er tvil til stede, og eventuelt ta et initiativ overfor sin overordnede og informere om den virksomhet han driver. Det skal ikke granskes i forhold til den lovlige politiske virksomheten som han faktisk er deltaker i, men det er en oppfordring til den som det søkes klarering for, om å ta et initiativ hvis vedkommende mener at det er tvil til stede.

       Flertallet og mindretallet har endt opp i samme konklusjon når det gjelder lovtekst. Vi har litt forskjellige resonnement, men vi har kommet fram til den samme lovteksten.

       Vi er også med på en flertallsmerknad om § 25 når det gjelder begrunnelse for eventuelt avslag på sikkerhetsklarering. Dette mener vi er riktig ut fra hensynet til åpenhet i forvaltningen, og også ut fra hensynet til rettssikkerheten for den som blir berørt. Men vi understreker også i flertallsmerknaden at hensynet til kildevernmessige forhold og skjermingsverdig informasjon kan ha betydning for omfanget av begrunnelsen som gis for en eventuell negativ avgjørelse i en klagesak.

       Vi legger også til grunn at den foreslåtte lovtekst i grove trekk er i samsvar med den praksis som gjelder i dag. Derfor blir forslaget fra mindretallet en innstramming i forhold til dagens praksis. Det mener vi er feil vei å gå i en situasjon der en prøver å tilstrebe større åpenhet. Selv om en del av våre nære allierte ikke praktiserer begrunnelse ved avslag på sikkerhetsklarering, bør ikke det være noe argument for at vi ikke skal gjøre det. Men vi står altså fast ved at hensynet til kilder og skjermingsverdig informasjon kan avgrense omfanget av den begrunnelsen som gis.

       På dette grunnlag vil vi i Senterpartiet anbefale lovteksten slik den er foreslått av flertallet i komiteen.

Harald Hove (V) : Siden heller ikke Venstre er representert i forsvarskomiteen, vil også jeg komme med et par merknader. Jeg vil først si noen få ord om spørsmålet om sikkerhetsgradering av dokumenter og forholdet til offentlighet og offentlighetsspørsmål.

       Det vil følge av en sikkerhetsgradering etter lovens § 11 også sikkerhetsgraderingen « begrenset », at dokumenter undergitt gradering vil være unntatt fra offentlighet etter offentlighetsloven § 5 a, og undergitt taushetsplikt. I forhold til offentlighetsspørsmål er det derfor av relativt liten interesse om man benytter streng eller mindre streng gradering. Det vil i så fall ha interesse i forhold til andre spørsmål enn det.

       Det er gledelig når det hevdes i Ot.prp.nr.49- og sikkert med rette - at lovformuleringen i § 11, også den knyttet til « begrenset », er strammere enn formuleringen i den tidligere sikkerhetsinstruksen. Det innebærer i prinsippet en utvidelse av adgangen til å la dokumenter, og dermed opplysninger, være offentlige. Det er en gledelig utvikling. Det vises i denne sammenheng til § 6 i offentlighetsloven. Denne bestemmelsen innebærer at man i prinsippet kan unnta fra offentlighet dokumenter som ikke er undergitt sikkerhetsgradering, men at man da i alle tilfeller vil ha adgang til meroffentlighet.

       Jeg har et ønske om å be forsvarsministeren om å sørge for god informasjon til dem som anvender lovens regler, om at her har det skjedd en innstramming med hensyn til å skulle bruke graderingen « begrenset ». Det er nok ofte i offentlighetssammenheng et klart poeng å gi informasjon, fordi den holdning nå engang lett kan gjøre seg gjeldende at man for sikkerhets skyld setter « begrenset » eller « unntas fra offentlighet », hvilket er en lite god praksis og lite heldig praksis, av mange grunner.

       Når det gjelder de to andre spørsmålene hvor det er dissens i komiteen, må jeg si at når det gjelder § 21, registrerer jeg at uenigheten som kommer til uttrykk i merknaden, overhodet ikke er knyttet til noen lovtekstformulering. Da blir det en uttalelse av høyst begrenset verdi. Det betyr faktisk at jeg ikke finner grunn til å ta standpunkt til om jeg her ville tilhørt flertallet eller arbeiderpartifraksjonen i komiteen.

       Når det gjelder § 25, hvor det er en reell uenighet knyttet til lovteksten, støtter selvfølgelig Venstre flertallet i komiteen og går dermed inn for at det skal gis en begrunnelse til vedkommende ved negativ sikkerhetsgradering.

       Jeg syns jo - om enn med fare for å bli tatt til inntekt for mitt sivile yrke - at det blir litt lettvint når Ingvald Godal sier at dette bare skulle være til glede for advokater. Jeg har faktisk et ønske om å understreke at advokater normalt - med enkelte kjedelige unntak - opptrer på vegne av klienter som har et behov. Man skal faktisk her være opptatt av klientene og deres behov og ikke det som eventuelt måtte være knyttet til advokatene.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Som den statsråd som har det overordnede ansvar for sikkerheten i hele statsforvaltningen, er jeg tilfreds med at en enstemmig komite i all hovedsak har sluttet seg til forslaget til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste. Lovforslaget følger opp Stortingets uttalelser i 1995 om nødvendigheten av å lovregulere sikkerhetstjenestens virksomhet. Lovreguleringen må også anses som en naturlig og nødvendig oppfølging av den politiske prosessen i kjølvannet av Lund-kommisjonen. Lovens materielle innhold er, slik jeg ser det, godt forenlig med Stortingets behandling av Lund-kommisjonens rapport.

       Sikkerhetstjenestens oppgaver er defensive og rettet mot å gjennomføre passive tiltak som er egnet til å motvirke trusler mot rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Formålet med virksomheten er å sikre informasjon, installasjoner, materiell og personell mot fremmed etterretningsvirksomhet, sabotasje og terrorhandlinger.

       Loven vil etter min mening etablere et moderne rettsgrunnlag for å motvirke morgendagens sikkerhetstrusler, styrke rettssikkerheten for norske borgere og sikre grunnlaget for demokratiskpolitisk kontroll.

       Det er særlig viktig å få på plass et lovgrunnlag for personellsikkerhetstjenesten. Ikke minst skyldes dette hensynet til den enkeltes rettigheter. De rettsstridige forhold som Lund-kommisjonen påviste, skyldtes bl.a et mangelfullt og uklart regelverk. Det er derfor nødvendig i lovs form å fastlegge de viktigste prinsippene for behandling av sikkerhetsklareringer og hvilke forhold som kan tillegges vekt i den forbindelse. Loven vil innebære at man nå får et felles regelverk for både Forsvaret og den sivile forvaltningen. Den vil medføre en styrket rettsstilling for den enkelte, bl.a ved at den som undergis sikkerhetsklarering, i større utstrekning enn tidligere skal informeres om utfallet og få en begrunnelse for avgjørelsen, som igjen vil medføre at klageadgangen blir mer reell. Et mindretall i komiteen har gått inn for at klareringsnektelser ikke skal begrunnes. Etter mitt syn vil dette innebære et tilbakeskritt når det gjelder rettighetene til den som skal klareres. Lovens begrunnelsesplikt formaliserer kun gjeldende praksis. I de fleste saker gis det i dag begrunnelse. Det åpnes imidlertid for at begrunnelsen kan unnlates når sterke hensyn taler for det.

       Loven vil bidra til å redusere antallet klareringsinstanser. Dette vil øke likebehandlingen og forutberegneligheten i systemet og sørge for at den enkelte klareringsmyndighet opparbeider tilstrekkelig erfaring til å kunne treffe riktige avgjørelser. Etter mitt syn bør det være mulig å redusere antallet klareringsmyndigheter fra dagens ca 150 til godt under tredjeparten.

       Loven vil for øvrig bidra til vesentlig mer åpenhet om sikkerhetsklareringssystemet. Forsvarssjefen har i påvente av et lovgrunnlag liggende klart et nytt utfyllende regelverk om personellsikkerhet som vil innebære en vesentlig forbedring i forhold til dagens regler.

       Når det gjelder sikkerhetsgradering av dokumenter, legger lovforslaget opp til en innsnevring av vilkårene for når opplysninger kan hemmeligholdes. Dette vil bli fulgt opp i de utfyllende bestemmelser som skal gis. Vilkårene for å sikkerhetsgradere dokumenter i forvaltningen er i dag for skjønnsmessige, og det er grunn til å tro at dokumenter sikkerhetsgraderes i unødig grad. En viktig utfordring for Nasjonal sikkerhetsmyndighet, dvs. forsvarssjefen og Forsvarets overkommando/Sikkerhetsstaben, vil være å videreutvikle og forbedre analysene av hvilke opplysninger som bør beskyttes av hensyn til vitale nasjonale sikkerhetsinteresser, og gi retningslinjer som kan sikre en ensartet og korrekt praktisering av sikkerhetsgradering.

       Sikkerhetsloven vil således gjennom strammere vilkår medvirke til Regjeringens arbeid for mer åpenhet i forvaltningen. På den annen side innføres det strengere straffebestemmelser og en lovbestemt taushetsplikt for de opplysninger som det åpenbart fortsatt er nødvendig å hemmeligholde av hensyn til rikets eller alliertes sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser.

       Den gjeldende sikkerhetsinstruksen gjelder formelt ikke i kommunene, slik andre har berørt før i kveld. Lovforslaget gjør at denne utilfredsstillende rettssituasjonen nå rettes opp. Men jeg vil understreke at dette i praksis ikke vil få særlig betydning, fordi man i kommunal sektor også i dag - i mangel av formelle regler - legger sikkerhetsinstruksen til grunn for å beskytte sensitive opplysninger som beredskapsinformasjon o.l.

       I forhold til gjeldende instrukser utvider sikkerhetsloven adgangen til å foreta såkalt monitoring - dvs. avlytting og avlesing av telefoner, telefakser osv. - utenfor Forsvaret. Monitoring er et viktig forebyggende sikkerhetstiltak som har et pedagogisk formål, og som bare retter seg mot tjenstlig kommunikasjon. Sikkerhetstjenesten har ansvaret for sikkerheten også utenfor Forsvaret, og det er derfor etter min mening ikke gode grunner som taler for at f.eks en telefaksmaskin kan avleses i Forsvaret, men ikke i et departement. På den annen side reiser monitoring rettssikkerhetsmessige betenkeligheter. Derfor er det i loven bestemt at det er opp til hver enkelt virksomhet å avgjøre om - og hvor lenge - monitoring skal gjennomføres. I tillegg skal alle ansatte på forhånd underrettes om at monitoring vil bli foretatt, og hvor lenge den vil pågå.

       Sikkerhetsloven vil bidra til å rette oppmerksomheten mot ytterligere å utvikle tjenesten som en profesjonell og nasjonal sikkerhetstjeneste. Loven tar bl.a sikte på å gjøre tjenesten bedre i stand til å møte morgendagens potensielle sikkerhetstrusler som følge av økt internasjonalisering og den raske utviklingen innen informasjonsteknologien. Det internasjonale sikkerhetssamarbeidet og samarbeidet med bl.a den operative og offensive sikkerhetstjenesten - Politiets overvåkingstjeneste - må videreføres.

       Som ledd i oppfølgingen av sikkerhetsloven vil det være en prioritert oppgave både for tjenesten selv og Forsvarsdepartementet å sikre at sikkerhetstiltakene avpasses etter det til enhver tid gjeldende trusselbilde, den sikkerhetspolitiske utvikling og samfunnsutviklingen for øvrig. Det vil også være nødvendig å avveie de konkrete tiltakene mot hensynet til enkeltpersoners rettigheter.

       Siden det ser ut til at jeg er den siste på talerlisten i kveld, skal jeg ærlig innrømme at det har vært en spesiell og god opplevelse å være til stede under de to debattene i Odelstinget i dag, etter å ha opplevd sjøgangen og bølgene rundt oppnevningen av Lund-kommisjonen, dens arbeid og senere høringene i forbindelse med innstillingen og til sist stortingsbehandlingen av den. Debattene i dag har vist at vi kan nå fram til et felles lovgrunnlag med en felles forståelse i all hovedsak, både når det gjelder etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens arbeidsområder.

Ingvald Godal (H) : Eg vil gjerne få lov til å slutte meg til det siste som statsråden sa, og eg håpar det ikkje vil forstyrre biletet av den sommarstilla som me har fått på dette området etter dei harde vinterstormane som me har hatt før. Men i samband med den usemja som er i denne saka om dette med grunngjeving og ikkje grunngjeving, finn eg det på grunnlag av det som er sagt frå enkelte talarar, nødvendig å seia lite grann.

       Det vart snakka om tilbakeskritt. Då vil eg peike på at likskap for lova er eit nokså fundamentalt prinsipp i norsk rettspraksis. Her innfører me då eit prinsipp der somme skal få grunngjeving, andre skal ikkje få det. Dei

       som ikkje får grunngjeving, vil gå rundt med eit stempel på seg og vil føle ein stor utryggleik: Kva er eigentleg dette for noko - han fekk ein grunn, eg fekk det ikkje. Eg trur at det vil vera uheldig, og at det vil føre til ting som eg nemnde i det fyrste innlegget mitt, som me kunne unngå dersom me heldt oss til likskap for lova i denne saka og forsterka ankeretten med det som er innført, nemleg at det stortingsoppnemnde EOS-utvalet skal sjå på alle negative avgjersler i slike saker. Eg trur det ville vera den beste ordninga, og den ville vera lik for alle.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 107 f.)