Oddvard Nilsen (H) (komiteens leder):

       Da sakens ordfører ikke er medlem av Odelstinget, er det blitt min oppgave å legge fram Innst.O.nr.33 fra samferdselskomiteen om lov om endringer i lov av 23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon.

       Oddvard Nilsen (H) : Når det gjelder telepolitikken i Norge og ikke minst telelovgivningen, har det, som jeg sa i mitt innlegg, gått rimelig langsomt etter vår mening. Men Arbeiderpartiet har på mange måter i posisjon tatt innover seg virkelighetens verden og gått - om enn langsomt - i riktig retning. Og Høyre har på mange måter vært støttespilleren for den liberaliseringen som Arbeiderpartiet av markedsmessige og andre grunner nok har sett det har vært helt nødvendig å gjennomføre.

       Nå opplever vi at Arbeiderpartiet har kommet i opposisjon, og da er faktisk rollene plutselig tilbake igjen til det normale. Nå er det SV og Arbeiderpartiet som fremstår som de mest reguleringsvillige partiene i denne sal, og som har overtatt den rollen som kanskje andre partier tidligere hadde, slik at det politiske bildet i Norge er blitt normalt. På den ene siden finner man altså Arbeiderpartiet og SV, og på den andre siden befinner vi andre oss, vi som ønsker mest mulig, lavest mulig og best mulig konkurranse og lavest mulig terskel for nye aktører til å komme inn. Det er interessant å registrere det, for det er faktisk et brudd med det Arbeiderpartiet tidligere i denne salen har fremstått som eksponenter for.

       Mitt spørsmål til representanten Faldet er helt enkelt: Signaliserer dette nå en ny holdning fra Arbeiderpartiet, et mer reguleringsvillig parti, et mer typisk gammeldags godt arbeiderparti?

Eirin Faldet (A) : Nei, det er ikke noe brudd, overhodet ikke.

       Dette er for øvrig en videreføring av det vi har sagt tidligere i en merknad. Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttalte der:

« Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført på like vilkår. »

       Så dette står vi faktisk sammen om - og da var det altså konsesjoner det var snakk om.

       At ting går litt langsomt, er jo hyggelig å høre, særlig fra et konservativt parti som det Oddvard Nilsen representerer.

Thore Aksel Nistad (Frp) : Arbeiderpartiets representanter begynner nå å gå tilbake til den gode gamle leksa om at de er reguleringsglade og vil ha styring på alt som er. Det var jo det representanten Faldet fra Arbeiderpartiet sa her. De vil sikre politisk styring med telekommunikasjon. Senere sier representanten Faldet at Arbeiderpartiet vil la bedrifter konkurrere på like vilkår. Hvordan henger det sammen at de vil ha flere bedrifter inn på markedet og flere konkurrenter som skal få like vilkår, samtidig som de vil ha politisk styring med dette? Dette er etter mine begreper noe som vanskelig kan la seg forene. Representanten Faldet sier også at Arbeiderpartiet vil ha lavest mulig pris på disse tjenester. Ja, det vil vi alle sammen, det. Men vi tror at skal vi ha lavest mulig pris, må vi ha konkurranse. Vi vet alle hvordan det

       var tidligere, da vi hadde ett selskap som staten drev, og hvilke priser det opererte med. Og jeg er fristet til å stille enda et spørsmål: Hvordan ville representanten Faldet klare å få lavest mulig pris hvis teletjenestene skulle være politisk styrt, som de var før i tiden?

Eirin Faldet (A) : Til det siste først: Det vi ser, er at denne utviklingen skjer kjemperaskt, og det er det Arbeiderpartiet tar innover seg. Derfor haster det. Fordi vi ønsker å stoppe useriøse aktører på dette markedet, går vi inn for 1. juli 1998.

       Det er først og fremst gjennom konsesjoner og vilkår knyttet til disse at man har godt grunnlag for å sikre telepolitiske mål, at de bli ivaretatt, og at det er seriøse aktører som etablerer seg på de viktigste områdene. Det er det som er Arbeiderpartiets holdning, og det står vi for.

       Telekommunikasjon er stadig i utvikling og det hurtig. Det er derfor til enhver tid viktig med tilpasning til regelverket, slik at vi har konkurranse, og at alle aktører stiller likt innenfor dette regelverket med hensyn til både frekvenser og internasjonale bestemmelser.

       Til slutt vil jeg påpeke at i denne saken, som i de fleste andre saker, er det viktig å sørge for en effektiv bruk av de ressurser som samfunnet har. Det skjer best ved at vi legger til rette for konkurranse.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Stortinget skal i dag ta stilling til en rekke justeringer av telelovgivningen. Det dreier seg i hovedsak om nødvendige endringer som en konsekvens av at de siste enerettene i telesektoren ble opphevet fra 1. januar. Siden da har vi hatt fri konkurranse også på det som kalles offentlig taletelefonitjeneste, eller - for å si det litt mer folkelig - vanlig telefon i vanlig telefonlinje.

       De fleste av de lovendringer vi gjør i dag, er det ingen uenighet om, og komiteen står sammen. På et par punkter er det imidlertid noe uenighet - ikke om målene, men om hvilke virkemidler som er nødvendige og hensiktsmessige.

       Det er viktig å sikre best mulig styring med utviklingen av telemarkedet. Vi har en situasjon der fri konkurranse er innført, og i en slik situasjon må vi forsøke å finne de beste virkemidlene.

       Regjeringen foreslår bruk av forskrifter, registrering av tilbydere og konsesjonsplikt for aktører med sterk markedsstilling. I tillegg gir loven hjemmel for å innføre en ordning med felles finansiering av samfunnspålagte leveringsforpliktelser.

       Loven gir grunnlag for utstrakt bruk av forskrifter. I et marked der utviklingen skjer så fort som på telemarkedet, er, som flere har vært inne på her, bruk av forskrifter det mest hensiktsmessige. Særlig gjelder dette i startfasen, den første tiden etter oppheving av monopolet.

       Loven legger opp til at alle aktører i markedet skal være registreringspliktige, og konsesjonspliktige dersom de har sterk markedsmakt. Registreringsplikten sikrer at vi har kontroll med hvem som etablerer seg i markedet. Slik sikrer vi en nødvendig kontroll, og slik får vi den oversikt over markedet som er nødvendig for en tilstrekkelig politisk styring.

       Loven legger opp til at alle aktører med sterk markedsstilling skal være konsesjonspliktige. Det innebærer at konsesjonsplikten omfatter de av aktørene som er store nok til at det er aktuelt for myndighetene å pålegge dem eventuelle spesielle forpliktelser. På denne måten bruker vi konsesjonsplikt for å nå viktige telepolitiske mål.

       Aktør med sterk markedsstilling er definert som en aktør som har en markedsandel på 25 % eller mer i det geografiske markedet hvor vedkommende tilbyr sine tjenester. Det betyr ikke at en aktør må ha 25 % av hele det norske markedet før vedkommende kan regnes som en sterk aktør. I tillegg er det i loven åpnet for at en skal kunne ta hensyn til bl.a markedsandeler som innehas av andre som virksomheten utøves eller finansieres sammen med.

       Fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er det fremmet forslag om konsesjonsplikt for alle aktører i markedet. Det blir hevdet at dette gir best styringsmulighet, størst fleksibilitet og sikrer mest mulig rettferdige konkurransevilkår. Samtidig understrekes det at alle som etter Regjeringens forslag bare skal være registreringspliktige, skal få konsesjon. Det understrekes også at det kun er de aktørene som etter Regjeringens forslag skal være konsesjonspliktige, som skal ilegges spesielle vilkår i sine konsesjoner, f.eks leveringsforpliktelser. Det sies videre at bruk av konsesjon ikke skal hemme konkurransen. Da sitter jeg igjen med et spørsmål: Hva skiller denne bruken av konsesjon fra Regjeringens forslag om registrering? Er det noen annen forskjell enn bruken av ordet « konsesjon »? Kanskje blir det mer byråkratisk, at forutsigbarheten for selskaper som vil etablere seg i det norske markedet, blir mindre, og at det dermed blir mindre attraktivt å etablere et tilbud i Norge?

       Regjeringen og regjeringspartiene har tatt konsekvensen av at vi nå har et marked med fri konkurranse. Da tar vi i bruk de virkemidlene som er nødvendige for å sikre god styring med utviklingen, samtidig som vi ikke legger ut nye hindre som fratar oss de positive effektene som denne ordningen skal ha.

       Vi kan ikke se at det på noen måte er godtgjort at mulighetene for politisk styring av telemarkedet er bedre ved bruk av konsesjon, med mindre en skal bruke konsesjonen på en måte som gir ulike aktører ulike vilkår. Da bryter en imidlertid med forutsetningene for en virksom og rettferdig konkurranse. Hvis vi hadde ment at konsesjonsplikt gav bedre styringsmuligheter, og dermed bedre muligheter for å oppfylle de telepolitiske målsettingene, ville vi gått inn for en konsesjonsplikt.

       Den lovteksten vi i dag skal vedta, gir mulighet for å innføre en ordning for felles finansiering av samfunnspålagte leveringsforpliktelser. Dette er svært viktig for å sikre at alle aktører - både de konsesjonspliktige og de som kun er registreringspliktige - skal bidra til å finansiere forpliktelser som pålegges en eller flere av de sterke aktørene. Det skal ikke være mulig å etablere seg kun i de mest lukrative delene av markedet for å « skumme fløten ».

       Fra sentrumspartienes side foreslår vi at en ordning med felles finansiering settes i verk så snart det er praktisk mulig og økonomisk hensiktsmessig.

       Stortinget har tidligere slått fast viktige målsettinger for telepolitikken:

       Jeg er overbevist om at vi gjennom de vedtak vi i dag får flertall for, legger et godt grunnlag for å nå disse telepolitiske målsettingene.

       Jeg vil legge til at jeg på vegne av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre også tar opp forslaget.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg har med interesse merket meg at representanten Kofoed-Larsen sier at det ikke må være slik at man pålegger ulike aktører ulike vilkår. Det er et interessant utgangspunkt. Min vurdering er snarere at slik Regjeringens opplegg er, innebærer det en fare for at man nettopp pålegger ulike aktører med ulike forutsetninger ulike vilkår.

       I noen sammenhenger vil det være riktig at de sterke aktørene har andre vilkår enn andre. La oss ta en tenkt situasjon, hvor en norsk aktør har 50 % markedsandel i det norske markedet, men ingen posisjon i det utenlandske markedet, mens en utenlandsk aktør har 1 % - kanskje bare 0,5 % - markedsandel i det norske markedet, men er meget sterk internasjonalt. Av Regjeringens opplegg vil det kunne forstås slik at den norske aktøren har en sterk markedsstilling og skal underlegges en langt strengere regulering enn den internasjonale aktøren, mens den internasjonale aktørens økonomiske kapasitet til å gå inn og påvirke markedsutviklingen kan være betydelig, selv om markedsandelen er minimal i det norske markedet, eventuelt er begrenset til at man har en posisjon i enkelte delmarkeder. Det er meget vesentlig at dette ivaretas, ellers vil man få en situasjon hvor man ikke får virksom konkurranse, men hvor man tvert imot får en konkurranseulempe for dem som er sterke i det norske markedet, i forhold til dem som er sterke samlet sett i sin konkurransekraft.

       Min problemstilling går imidlertid også på at det vil være riktig å pålegge aktører med sterk markedsstilling å åpne sine nett osv. Fra Arbeiderpartiets side er vi imidlertid meget opptatt av at det skal være balanserte avtaler. Jeg vil gjerne høre representantens mening om hvorvidt det er rimelig at den sterke norske aktøren, Telenor, skal pålegges å tilby gunstigere vilkår ved å åpne sine nett for andre aktører i det norske markedet enn hva de andre, mindre aktørene må gjøre i forhold til Telenor. Vil det ikke være rimelig - i tråd med det representanten Kofoed-Larsen sa i sitt innlegg - at man legger balanserte avtaler til grunn, slik at man faktisk sikrer virksom konkurranse, slik som det står i loven.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Konsesjon for alle, som Arbeiderpartiet legger opp til, mener vi fortsatt ikke har noe innhold. At alle skal ha konsesjon og spesielle betingelser, mener vi er feil i forhold til å få en god regulering av telemarkedet. Kristelig Folkeparti og også de andre regjeringspartiene mener at en ordning med konsesjon, registrering og forskrifter er den beste måten å regulere telemarkedet på når vi ønsker å oppnå politisk styring over det.

       I tillegg: Fellesfinansieringen er en viktig bit når vi også pålegger konsesjon for dem med sterk markedsmakt.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er veldig vanskelig å forstå hva Kristelig Folkeparti og sentrumspartiene mener i denne saken. Er det sånn at de mener at konsesjon og registreringsplikt går ut på ett og samme? Eller er det forskjell på konsesjon og registreringsplikt? Representanten Rigmor Kofoed-Larsen argumenterte som om det var ett og samme.

       Vi oppfatter det slik at det å gi konsesjon er å gi en forhåndsgodkjenning, mens det ikke stilles noen krav i forbindelse med registreringsplikt. Hvis man ønsker å delta på markedet, kan man registrere seg. Problemet med mangelen på styringsvilje som vi nå ser fra sentrumspartienes side, vil være at det er ett selskap som er konsesjonspliktig ut fra konkurransesituasjonen i det norske markedet i dag, og det er Telenor. De andre vil bare kunne poppe opp og registrere seg og så plukke de bitene av markedet der det er mulig å tjene mest penger.

       Så sies det at det skal være 25 % markedsandel. Det betyr at det ikke er noen smågutter som er i ferd med å kaste sine øyne på det norske telemarkedet. Det er ikke noen små, familieeide bedrifter med aktive eiere som sitter og pusler på et bakrom og skal inn og drive konkurranse og utfordre Telenor! Det er internasjonal storkapital som skal inn og prøve å finne de mest lønnsomme bitene. Og de skal altså ha et betydelig konkurransefortrinn i forhold til Telenor. Det kan ikke være effektive virkemidler ut fra det man ønsker å oppnå, nemlig at det skal være like priser og like godt utbygd i lønnsomme som ulønnsomme distrikter.

       Hvis ikke sentrumspartiene klarer å komme opp med en bedre forklaring på hvorfor de gjør som de gjør - noe annet enn det som for meg høres ut som en litt naiv tro på at i det øyeblikk et selskap må skrive navnet sitt på et papir og registreres, så vil de underlegge seg telepolitiske mål i Norge - vil jeg påstå at dette er et meget alvorlig tilbakeskritt for distriktspolitikken i dette landet.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Forskrifter gjelder alle, og forskrifter setter vilkår for å delta i markedet. Det kan man justere etter som utviklingen går fram, og det hører sammen med registreringsplikten. Den gjør at Post- og teletilsynet til enhver tid har kontroll med hvilke aktører som opptrer i markedet, og det er ganske viktig.

       Konsesjon til aktører med sterk markedsmakt skal bidra til nettopp å sikre det vi alle er opptatt av, at alle landets innbyggere har tilgang til gode og rimelige grunnleggende teletjenester. Og konsesjonen skal dermed kunne være et instrument til å pålegge særskilte plikter overfor enkelte aktører for å oppnå denne viktige telepolitiske målsettingen.

       25 % markedsandel for de sterke, sier vi i utgangspunktet, men nå har jeg vel gjentatt to ganger at dette er en noe mer fleksibel ordning, og det står også i innstillingen, så det regner jeg med en kan lese der.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Det interessante er jo hvorfor Kristelig Folkeparti mente noe annet i 1996, da man sa at man var enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i markedet, noe som Arbeiderpartiet viderefører som sin linje.

       Et sentralt spørsmål for øvrig er jo: Hva er sterk markedsmakt? Kan sterk markedsmakt ensidig vurderes ut fra om man har 25 % eller ikke i det norske markedet? Eller er det slik at en aktør som bare har 1 % i det norske markedet, kan ha en meget sterk markedsmakt på grunn av at man har stor økonomisk kapasitet og har sterk markedsposisjon i andre markeder? Hvis en aktør med 10 % i det europeiske markedet kommer inn i det norske markedet og har bare 1 % her, kan man ha meget stor markedsmakt på grunn av sin mulighet til å påvirke og sette markedet, selv om aktøren i utgangspunktet har en meget liten markedsandel. Dette mener jeg er undervurdert i Regjeringens opplegg.

       La meg imidlertid komme til spørsmålet, som jeg for så vidt stilte i min første replikk, men som representanten Kofoed-Larsen dessverre glemte å svare på. Etter Arbeiderpartiets vurdering er det slik at når det skal inngås avtaler mellom de ulike partene, må utgangspunktet være at de skal være balansert mellom forpliktelsene til store og små teleoperatører. Det må bl.a innebære at i samtrafikkavtaler og tilsvarende avtaler mellom konsesjonerte og ikke-konsesjonerte operatører skal det være rett til å kreve gjensidige vilkår med hensyn til pris og ytelser. Vi mener f.eks at hvis det er slik at AT&T kommer inn på det norske markedet, må det være en rimelighet i at man skal kunne kreve likeverdige vilkår mellom Telenor og AT&T, og at det ikke blir slik at AT&T nærmest kan diktere vilkårene og ha et gunstigere sett av vilkår enn det f.eks. Telenor har.

       Og mitt spørsmål til representanten Kofoed-Larsen er: Er representanten Kofoed-Larsen enig i at det må være gjensidighet i de avtalene som her inngås om bl.a samtrafikk, når det gjelder vilkår med hensyn til pris og ytelser mellom de små og store aktørene i det norske markedet?

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF) : Først til at vi var enig i bruk av konsesjoner. Det er vi fortsatt enig i, det har jeg gjentatt nå flere ganger. Det er konsesjoner i dag, og det er vi enig i skal brukes. Men vi har aldri sagt at alle skal være konsesjonsbelagt.

       Så til om en som har 1 % av markedet kan være like sterk som en med 5 %. Det markedet har jeg også sagt noe om, at det er fleksibelt, at det er avhengig av delmarkeder og av strategisk betydning. Så det tror jeg også det er ganske stor enighet om.

       Så til avtaler mellom parter, store og små operatører, og likeverdige vilkår. Likeverdige vilkår er vi opptatt av, og det er derfor vi også ønsker konsesjon, registrering og forskrifter som en hjelp til dette.

       Dei endringane av telelova som vi diskuterer i dag, er ei fylgje av den nemnde avviklinga av einerettane. For Senterpartiet er det viktig å sikre god politisk kontroll og styring av telemarknaden ut frå den situasjonen vi har. Eit hovudmål for oss er å sikre at alle husstandar og verksemder i landet skal få eit likeverdig tilbod av høg kvalitet til lågast mogleg pris.

       Senterpartiet støttar departementet sitt framlegg om at politisk styring og regulering av telemarknaden skal skje gjennom ein kombinasjon av ulike verkemiddel - forskrifter, registrering og konsesjon. Forskriftene legg vilkåra for å delta i telemarknaden. Gjennom detaljerte forskrifter som kan justerast ved endringar i den teknologiske utviklinga, eller dersom det av andre grunnar viser seg nødvendig, kan ein styre og setje vilkår for deltaking i marknaden. Forskriftene skal gjelde for alle aktørane i telemarknaden.

       Når i tillegg aktørane skal registrerast, har Post- og teletilsynet gjennom registreringsplikta, saman med forskriftene, heile tida kontroll med kva for aktørar som opererer i marknaden. Dette vil ikkje vere ein kontroll som kjem lang tid etter at aktørane er komne inn på marknaden, men det vil vere ein kontinuerleg kontroll. På den måten kan ein sikre at aktørane i marknaden er seriøse.

       Etter lovendringsframlegget kjem krav om konsesjon i tillegg til dei generelle krava og skal brukast til å påleggje særlege leveringsplikter for å sikre viktige telepolitiske mål. Senterpartiet støttar at det er dei store aktørane i marknaden som skal bli pålagde konsesjon. Konsesjonen vil då vere eit middel for å sikre alle innbyggjarane tilgang til teletenestene. Det er òg viktig å merke seg at telelova, § 3-4, gjev heimel for å leggje konsesjonsplikt på andre dersom omsynet til oppfylling av nasjonale behov for telekommunikasjon tilseier dette.

       Men kvifor så ikkje allmenn konsesjonsplikt? Konsesjon tyder pr. definisjon særskilt løyve. Stortingsfleirtalet gjorde i førre stortingsperiode vedtak om at det skal vere slutt på einerettar, noko som inneber at alle aktørar som held seg innanfor regelverket, har høve til å delta i marknaden. Allmenn konsesjonsplikt ville då innebere at alle aktørar skulle få eit slikt særskilt løyve.

       Arbeidarpartiet og SV går inn for allmenn konsesjonsplikt, men seier samtidig klart frå i merknadene at slik konsesjonsplikt ikkje må verke avgrensande i høve til verksam konkurranse. Dei strekar vidare under at alle som tilfredsstiller dei minimumsvilkåra som er føresett fastsette i forskrift, skal få konsesjon. Desse partia brukar då ordet « konsesjon » på ein måte som ikkje inneber meir enn ei form for registrering.

       I § 3-4 blir det føreslått at alle aktørane i marknaden skal kunne påleggjast finansieringsordningar som er knytte til leveringsforpliktingar for telenett og tenester. Senterpartiet ser forslaget om regulering gjennom forskrift og konsesjonsplikt berre for dei store aktørane i nær samanheng med innføring av felles finansieringsordning for leveringsforplikting for telenett og tenester. Felles finansieringsordning sikrar at alle aktørane i marknaden skal ta del i kostnadene for dei samfunnspålagde oppgåvene som berre dei største aktørane i marknaden blir pålagde. Med ei slik ordning blir det sikra at enkelte aktørar ikkje kan ta ut store gevinstar i lønsame område utan å vere med og yte økonomisk til å dekkje dei telepolitiske måla. Sentrumspartia meiner at ei felles finansieringsordning bør setjast i verk så snart det er praktisk mogeleg, og har gjort framlegg om dette.

       Ein samla komite har ein merknad om brukareigde breibandkablar, der det blir klart sagt at komiteen føreset at departementet fastset ny forskrift slik at brukarane kan få behalde eigarretten til brukareigde nett, slik det òg vart føresett ved handsaming av St.prp.nr.70 (1995-1996). § 10 som var med i den tidlegare forskrifta, sikra denne retten, men denne paragrafen er borte i dei siste forskriftene. Eg føreset som sjølvsagt at departementet merkar seg Stortinget si meining og syter for at dette blir retta opp.

       Det jeg imidlertid hadde lyst til å spørre representanten Ringstad om, er knyttet til likeverdige tilbud over hele landet. I en merknad i innstillingen konstaterer Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti at husstander og virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning til digitale nett med overføringskapasitet tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter. Man legger til grunn at myndighetene gjennom konsesjonsvilkår skal sikre likeverdige tilbud av grunnleggende teletjenester til likeverdige priser over hele landet.

       Jeg er sikker på at representanten Ringstad og jeg er enige om at innholdet i begrepet « grunnleggende tjenester » endrer seg etter hvert som den teknologiske utviklingen endres. Etter hvert som utviklingen av de ulike nettkvalitetene forbedres, innebærer det at det vil være en konkurranseforskjell mellom distrikter og sentrale strøk dersom Distrikts-Norge ikke har tilgang til nett av en slik kvalitet at de kan utføre de samme tjenester som i sentrale strøk. Jeg er derfor noe overrasket over at Senterpartiet ikke er med på den merknaden som Arbeiderpartiet og SV her har, og vil gjerne ha en redegjørelse fra representanten for årsaken til det.

Jorunn Ringstad (Sp) : Karl Eirik Schjøtt-Pedersen kom fyrst med ei forklaring på forskjellen mellom konsesjon og registrering. Det eg sa i mitt innlegg, var at Arbeidarpartiet brukar konsesjonsordninga som om den var lik registreringsordninga, i og med at på side 2 første spalte i innstillinga har Arbeidarpartiet og SV gjort det heilt klart at ein skal gje konsesjon til alle som oppfyller krava i forskriftene. Dermed blir det ut frå det Arbeidarpartiet og SV har skrive i merknadene sine, ikkje sett ekstra vilkår gjennom konsesjon. Det står klart. Eg kan sitere den setninga som eg siktar til:

« Det legges derfor til grunn at alle som tilfredsstiller de minimumsvilkår som etter Regjeringens forslag forutsettes fastsatt i forskrift, skal få konsesjon. »

       Det er altså ingen krav om noko tillegg.

       Sentrumspartia har òg sagt at i konsesjon skal ein ha ekstra vilkår, dvs. dei konsesjonspliktige får vilkår som skal oppfyllast, i tillegg til det som forskriftene seier. Om ein går tilbake til opphevinga av telemonopolet, vil det der òg gå fram at arbeidarpartiregjeringa den gongen sa at her skal ein bruke konsesjon når det er snakk om spesielle vilkår som skal oppfyllast.

       Så var det det som representanten Schjøtt-Pedersen tok opp til slutt, med likeverdige tilbod over heile landet, og at grunnleggjande tenester endrar seg. Der er vi heilt på linje. Men Senterpartiet har ikkje i nokon merknad gjort unntak for nokon av dei nye tenestene som kan kome. Vi har sagt at det skal vere eit likeverdig tilbod over heile landet, og det inneber òg nye tenester innafor telemarkedet.

Oddvard Nilsen (H) : Dette kunne nok være et fristende tidspunkt til å hovere lite grann over Senterpartiets åpenbare hamskifte fra opposisjonstilværelse til regjeringskontorer. Det mangler ikke på sitater jeg kunne ha brukt, jeg skal bare komme med to små. Det ene er hentet fra behandlingen av den nye teleloven, Ot.prp.nr.36 (1994-1995), hvor partiet sier følgende:

       « Senterpartiet ønsker fortsatt å beholde telemonopolet i Norge... »

       Går vi så et år fram i tid, til da vi behandlet meldingen om Telenor, St.meld.nr.21 (1995-1996), sies det:

« Hvis noen skulle ønske Telenor alt godt i framtiden, er det selvfølgelig vi, som hadde ønsket at Telenor fortsatt var forvaltningsbedrift, og som ønsker at Telenor også i framtiden skal ha enerett på taletelefoni og leide linjer. »

       Det er jo et betydelig gap mellom partiets standpunkt i det vi i dag behandler, og de standpunktene de da hadde. Men jeg skal ikke hovere. Jeg er fryktelig glad, for dette betyr at Senterpartiet - det Senterpartiet jeg har kjent i politisk sammenheng utenfor denne sal - er langt mer gjenkjennelig nå enn det har vært i de fire årene vi har lagt bak oss i Stortinget. Jeg skal altså ikke hovere - jeg vil bare stille ett enkelt spørsmål: Kan det nå bekreftes fra Senterpartiets side at de mener at virksom konkurranse gir gode teletjenester også i Distrikts-Norge?

Jorunn Ringstad (Sp) : Eg sa i innlegget mitt at Senterpartiet ikkje ynskte oppheving av telemonopolet, men vi tek til etterretning at eit fleirtal i Stortinget har gjort eit vedtak som fører til at telemonopolet er oppheva. Og då er spørsmålet som det kunne vere freistande å rette tilbake til representanten Oddvard Nilsen: Hadde representanten Oddvard Nilsen venta at Senterpartiet skulle oppføre seg som om eit slikt fleirtalsvedtak ikkje var gjort?

       Eg sa òg i innlegget mitt at når vi tek til etterretning at fleirtalsvedtaket ligg der, er vi opptekne av å få god styring og god kontroll med telemarknaden. Eg kunne seie det på ein litt populær måte: Vi må gjere det beste ut av den situasjonen vi har. Og då har vi gått inn og sett på kva slags moglegheiter ein har for styring og kontroll. Jo, ein har forskrifter, ein har registrering, og ein har konsesjon. Vi er heilt på linje med Arbeidarpartiet, at resultatet av det vedtaket som er gjort, må vere at ein ikkje skal ha avgrensingar om det er selskap som held seg innafor det regelverket som eksisterer. Men då har vi funne det naturleg at det skal vere nok at dei som held seg innafor regelverket, er registrerte, mens dei som er store aktørar, skal bli pålagde konsesjon. Eg vil be om at dei som har stilt spørsmål i replikkvekslinga med representanten Kofoed-Larsen tidlegare, les gjennom lovteksten, for der står svar på dei aller fleste spørsmåla som representanten Kofoed-Larsen vart stilt tidlegare i dag. Les lovteksten! Det er første bod. Når eg har sagt at vi aksepterer det vedtaket som er gjort, og vil gjere det beste ut av det, håpar vi at det som då blir resultatet, òg gjev gode teletenester til heile landet.

Kristin Halvorsen (SV) : Senterpartiets telepolitikk er et studium verdt. Maken til krumspring i løpet av meget kort tid har ikke jeg sett på nært hold i politikk på fryktelig lenge. Jeg skjønner godt at representanten for Senterpartiet behendig unngår å svare på forrige replikants spørsmål, som bad henne bekrefte om det nå var sånn at konkurransen var det som skulle sikre best mulige teletjenester også i distriktene. Det kan den nemlig ikke! Problemet med å ha en så entydig, enøyd oppfatning av konkurranse som sentrumspartiene har nå, er nettopp at man gir ulike vilkår for konkurranse, avhengig av størrelse, og det største problemet med dette er at det i en del områder i Norge ikke er lønnsomt å bygge ut tjenester som man kan drive på samme måte.

       Så sier Jorunn Ringstad at Senterpartiet ønsker å gjøre det beste ut av det. Nei, det gjør ikke Senterpartiet! Senterpartiet er på vippen i denne saken. Senterpartiet kunne ha sørget for flertall for en mye mer offensiv forhåndskontroll med vilkår som ligger i det forslaget som SV og Arbeiderpartiet har når det gjelder konsesjonsplikt. Det som Jorunn Ringstad glemmer når hun leser fra SV og Arbeiderpartiets merknader, er å lese setningen etter det hun siterte. Jeg tar med begge:

« Det legges derfor til grunn at alle som tilfredsstiller de minimumsvilkår som etter Regjeringens forslag forutsettes fastsatt i forskrift, skal få konsesjon. En allmenn konsesjonsplikt vil imidlertid gi myndighetene hjemmel til å sette vilkår. »

       Da er det opp til de selskapene som er godkjent, om de godtar vilkårene eller ikke. De som ikke godtar vilkårene, får bare la være. Det er denne typen styringsmuligheter man har for å sikre like priser og likt tilbud over hele landet.

Jorunn Ringstad (Sp) : Kristin Halvorsen sa « maken til krumspring ». Eg trur eg kan vende det tilbake til Kristin Halvorsen, for maken til måte å vri på sanninga skal ein leite lenge etter.

       La meg ta dette med konkurranse og sikring av teletenester i heile landet. Les innstillinga! Der står det at det er ved konsesjon til dei selskapa som vert pålagde spesielle oppgåver, at ein skal sikre like teletenestar til heile landet. Det er med konsesjon til dei selskapa som skal utføre desse oppgåvene, ein skal sikre like teletenestar.

       Godta vilkåra eller ikkje, vart det sagt. Arbeidarpartiet og SV har sagt rett ut at for dei som oppfyller forskriftene, skal det ikkje vere ekstra vilkår. No ser eg på side 2 fyrste spalte i innstillinga at det ikkje skal vere ekstra vilkår i ein konsesjon til ein som oppfyller forskriftene, men dersom vi les vidare og kjem til andre spalte på same sida, er det snakk om konsesjon med ekstra vilkår. Det er ikkje logikk i det som er skrive frå Arbeidarpartiet og SV; i ei spalte skal det ikkje vere ekstra vilkår, i neste spalte skal det vere ekstra vilkår. Arbeidarpartiet og SV må nesten bestemme seg for kva dei meiner.

       Det som står her frå sentrumspartia si side, er at selskap som oppfyller forskriftene og som er registrerte, skal kunne kome inn på den norske marknaden. Dersom dei ikkje fylgjer forskriftene, får dei heller ikkje vere på den norske marknaden. Det er ikkje slik at det berre er ein konsesjon som kan hindre eit selskap i å bli verande der. Dersom det blir brot på forskriftene, så er òg selskapet ute. Her må vi vere klåre over kva som ligg i brot på forskrifter og registreringsplikt, og det som Arbeidarpartiet og SV har lagt så stor vekt på, at det er konsesjon som på ein måte kan regulere dette. Det kan regulerast med forskrift og registrering.

       President! Det er en åpenbar misforståelse i bruken av ordet « vilkår » i to ulike sammenhenger.

       Med det forstås at når man foretar en prøving av om vedkommende skal få konsesjon eller ikke, prøver man - i motsetning til ved en registreringsordning - om vilkårene er tilfredsstilt. Er de det, vil de kunne få konsesjon.

       Så brukes ordet « vilkår » to linjer lenger ned, hvor det står:

« En allmenn konsesjonsplikt vil imidlertid gi myndighetene hjemmel til å sette vilkår. »

       « Vilkår » er her brukt i en annen sammenheng, for idet man får konsesjon, har myndighetene også det nødvendige hjemmelsgrunnlag for å kunne sette vilkår overfor selskapet. I den ene sammenhengen må man altså tilfredsstille et sett av vilkår for å kunne få konsesjon, men idet man gis konsesjon, vil myndighetene også ha hjemmel for å fastsette vilkår for hvilke forhold selskapet må tilfredsstille utover det som kreves for å få selve konsesjonen.

       Det regjeringspartiene tror, er at bare man stiller konsesjonskrav til de store, så klarer man å regulere det. I denne saken har flere talere både fra Arbeiderpartiet og SV sagt at her er det mulighet til å være forholdsvis liten på det norske markedet, skumme fløten og bare konsentrere seg om Oslo og Akershus, mens det er ett selskap, nemlig Telenor, som pålegges å ta de distriktspolitiske hensyn. På den måten undergraver man meget effektivt hvordan man kan klare å sikre pris og gode tilbud i de såkalt ulønnsomme områder, nemlig de grisgrendte strøk. Der drives det næringsvirksomhet og der bor det folk. De ønsker ISDN-linjer, og de ønsker like effektive muligheter til å ha kontakt med marked og kunder samt informasjon, som det man ønsker i sentrale strøk. Det er faktisk en forutsetning for at man kan drive næringsvirksomhet der.

       I denne saken burde det vært proppfull pressebenk og stormende interesse, fordi den er av meget prinsipiell, interessant politisk betydning. Her dreier det seg først og fremst om at sentrumspartiene - men først og fremst Senterpartiet - ikke bare har skiftet politisk tankegang og argumentasjon, men også skiftet betydelig i styringsvilje. Til sjuende og sist er det Distrikts-Norge som taper på denne deregulering i samfunnsanalyse og i ønske om styring.

       Det som er en grunnleggende forutsetning, er nettopp at vi har et mål: Det skal være like gode rammebetingelser for enkeltpersoner og næringsliv i alle deler av landet. Så blir telemarkedet deregulert, og så er det da spørsmål om på hvilken måte man kan sikre at denne målsettingen fortsatt finnes i et deregulert markedet. På hvilken måte kan man hindre at man nå får inn ikke bare småkremmere, men store, internasjonale selskaper til å skumme fløten, jafse til seg godbitene av markedet, og så er det ett statlig aksjeselskap som skal ha markedsulempene, nemlig å måtte ta de andre forpliktelsene? Det er ikke like konkurransevilkår. Det er ulike konkurransevilkår for å undergrave dem som har sikret meget lave priser i Norge - vi er jo i en særstilling sånn sett, og et godt tilbud over hele landet - vi er i en særstilling sånn sett også. Man gambler ikke med dette, man tar de hensynene i forkant og ikke i etterkant.

       Det er meget forunderlig når man husker noen år tilbake, da telepolitikken tidligere ble diskutert i denne salen. Da stod Kristelig Folkeparti sammen med SV og Arbeiderpartiet. Senterpartiet stod sammen med Rød Valgallianse, ikke bare i styringsiver, men fordi de rett og slett ikke skjønte hvordan telemarkedet fungerte. Det var ikke mangel på styringsiver som gjorde at SV den gangen var med på å deregulere restene av telemarkedet. Det var fordi vi så at de gamle styringsmulighetene vi hadde, ikke fungerte. Nå er vi på leting etter nye måter å styre den markedssituasjonen på som kan gjøre at vi når målsettingen, nemlig gode tilbud like billig over hele landet.

       Det som skjer, er at det skal stilles konsesjon antydningsvis til selskaper som har 25 % markedsandel. Men det betyr at vi kan få en situasjon der Telia, franske Telecom og flere andre store, internasjonale giganter godt kan ha 20 % markedsandel hver, til sammen over halvparten, med meget sterk konkurranse også på de områdene der Telenor tjener penger, og kan konkurrere ut Telenor fordi de ikke har forpliktelser i forhold til de såkalt ulønnsomme delene av markedet. Det er derfor av helt vital betydning at man får inn et krav om konsesjon for alle aktører, fordi man godt kan være liten for å ta for seg og undergrave de distriktspolitiske hensynene. Derfor vil konsesjon på en annen måte enn registreringsplikt innebære en forhåndskontroll med mulighet til tilleggsvilkår utover det som avgjør om et selskap er rimelig seriøst eller ikke, men som gir oss en mulighet til å styre hvordan dette skal se ut i distriktene.

       (Presidenten klubber.) Ja, jeg kunne tydeligvis snakket lenger om dette, men det er presidenten som bestemmer!

       Jorunn Ringstad (Sp) : Representanten Halvorsen snakka konsekvent om konsesjon til selskap som har 25 %, og så trakk ho fram andre selskap, som kanskje har ein mindre del av den norske marknaden. Det er ei problemstilling som har vore framme tidlegare i eit replikkordskifte. Eg har tidlegare vist til § 2-1, og eg trur faktisk eg må sitere litt frå den paragrafen. Det verkar som om dei i forsamlinga som no har hatt ordet, har lese veldig lite i den paragrafen. Fyrst er det vist til den 25 %-regelen som liksom skal vere det forslaget som er utgangspunktet. Og så står det:

« Ved beregningen skal det tas hensyn til markedsandeler som innehas av andre som virksomheten utøves eller finansieres sammen med. »

       Det er viktig å merke seg. Vidare kan eg sitere frå neste avsnitt, og der tar eg berre den siste delen:

Det skal takast « hensyn til tilbyders mulighet for å utøve innflytelse på markedsvilkårene, virksomhetens omsetning i forhold til størrelsen på markedet, i hvilket omfang virksomheten har kontroll over tilgang til sluttbrukere, virksomhetens tilgang til finansielle ressurser og dens erfaring med tilbud av telenett eller teletjeneste. »

       Her er det lista opp ei heil rekkje vilkår som det skal takast omsyn til, og som skal vurderast i tillegg til at ein har den 25 %-regelen som skal vere utgangspunktet. Men 25 %-regelen er slett ikkje absolutt når ein tek omsyn til alle dei punkta eg har lista opp. Her kan ein jo krevje konsesjon av ein som har ein bitte liten brøkdel av den norske marknaden. Kva skal i tillegg vere med, sett frå SV si side?

Kristin Halvorsen (SV) : Jeg som er fra Porsgrunn, ville aldri komme på den tanken at det bare er Oslo som er lønnsom. Tvert imot mener jeg mange deler av landet er lønnsomme, og mange distrikter står for forvaltning av viktige naturressurser og trenger samme infrastruktur som man har i sentrale strøk, for å kunne drive næringsvirksomhet.

       Det er altså ikke SV som har forandret oppfatning i denne saken. Sist den var oppe til behandling, var Kristelig Folkeparti sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og SV enige om følgende:

       « Flertallet er enig i behovet for bruk av konsesjoner ved flere aktører i telemarkedet, og mener at konsesjoner vil bidra til at konkurransen på telemarkedet vil bli ført med like vilkår. »

       Det er jo nøkkelpunktet! Hvorfor er ikke forståelsen av dette markedet den samme nå som den var da? For hvis man knytter konsesjon til en stor markedsandel, som man gjør når man snakker om 25 % - selv om det fins unntak, men da skjønner jeg ikke hvorfor man snakker om 25 % - så innfører man rett og slett stor ulikhet i konkurransevilkårene fordi man åpner de beste bitene av vårt marked, de mest lønnsomme, de mest profitable bitene av vårt marked for aktører som kan gjøre nettopp det - hente ut gevinsten, men som ikke har noen andre hensyn å ta.

       Jeg er forundret over at Kristelig Folkeparti har endret standpunkt i denne saken så fort. Jeg lurer på om det rett og slett er slik at Regjeringen sliter med å følge med på de sakene den har ansvar for selv, avhengig av partigrenser, og så har man overlatt dette til Venstre. Og Venstre har, etter min erfaring gjennom fire år, hatt et noe annet syn på liberalisering og konkurranse enn det jeg oppfatter at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har hatt.

Oddvard Nilsen (H) : Det har utspunnet seg en voldsom debatt om dette med konsesjonsplikt fra SVs side mot flertallet i komiteen. Jeg vil tillate meg å sitere § 2-1 annet punktum fra selve proposisjonen:

« Tilbyder skal normalt regnes for å ha sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25 % eller mere i det geografiske markedet hvor vedkommende tilbyr sine tjenester. »

       I neste ledd står det følgende:

       « Ved vurderingen av om første ledd annet punktum skal fravikes, skal telemyndigheten ta hensyn til tilbyders mulighet for å utøve innflytelse på markedsvilkårene, virksomhetens omsetning i forhold til størrelsen på markedet, i hvilket omfang virksomheten har kontroll over tilgang til sluttbrukere, virksomhetens tilgang til finansielle ressurser » - det siste er et svar til Schjøtt-Pedersens tidligere replikk - « og dens erfaring med tilbud av telenett eller teletjeneste. »

       Sannheten er at de forbehold som representanten Halvorsen her spør om, er tatt. Jeg må rett og slett påpeke at her hadde det vært grunn for SV til å lese loven litt grundigere enn de har gjort, før de kommer med bombastiske påstander i salen som det ikke er hold i i forhold til det som står i proposisjonen og loven.

Kristin Halvorsen (SV) : Oppslutningen om SVs telepolitikk breier om seg! Jeg må virkelig si at vi har truffet et fryktelig ømt punkt, ikke bare hos Senterpartiet, men også hos Høyre, og det skjønner jeg godt. For hvis mange av de som driver næringsvirksomhet rundt omkring i distriktene - det er muligens velgere Høyre ikke har pr. i dag, men som de antakelig ønsker å få - oppdager at Høyre går inn for noe som man kaller konkurranse og som betyr en effektiv konkurranse i de mest sentrale strøk av landet, men betyr dyrere tjenester i distriktene, da er det klart at da skal dere få trøbbel.

       Jeg fatter og begriper ikke hvorfor flertallet snakker om 25 % hvis det er slik som Oddvard Nilsen sier, at hvis man snakker om 1 % eller 2 % av det totale markedet, men vurderer det ut fra hva som er et delmarked, så er det krav til konsesjon! Hvor snakker dere om 25 %? Hvorfor står det i innstillingen at flertallet er enig i at 25 % skal betraktes som en såkalt « sterk markedsstilling »? Jeg fatter og begriper ikke annet enn at også Høyre begynner å få et forklaringsproblem og ser at det kan være mange samfunnshensyn som går tapt i en tankegang rundt hva det er å ha markedsandeler og antydninger om 25 % markedsandeler som sterk markedsmakt, som gjør at man er dårligere skodd, har ikke godt nok på beina i forhold til ønsket om å styre dette sånn at man sikrer likt tilbud, like priser over hele landet.

       Det som nok overrasker både meg og store deler av Stortinget, er at partier som tradisjonelt har ønsket en politisk styring på dette området, nå går i mot å bruke de politiske styringsredskap som faktisk er til stede, og det gjelder ikke minst Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

       Så har vi i flere runder nå fått redegjort for at kravet om 25 % markedsandel ikke er absolutt - nei, det er det relativt enkelt å lese ut av proposisjonen og sågar også lovteksten. Men det er ikke bare slik at det står i merknadene til proposisjonen, men man lovfester 25 % normalt som « sterk markedsstilling ». Det er vel ikke slik at man gjør det hvis man ikke mener noe med det. Men det vi har fått avklart gjennom innlegg fra store deler av flertallet i denne debatten, er jo at 25 % skal ikke gjelde hvis det er snakk om selskaper som har en sterk markedsposisjon utenom Norge, 25 % skal ikke gjelde i forhold til bare det totale markedet, det skal også være snakk om delmarked, osv. Og det naturlige motspørsmålet er selvfølgelig: Hvem er det da disse 25 % skal gjelde for? Det kunne vært interessant å få en redegjørelse om hvem som ville være i den situasjonen at det man her lovfester som normalen, skal være dem det gjelder for. Uansett må man med rimelighet kunne legge til grunn at det ikke er slik at hele markedet skal komme inn under denne såkalt sterke markedsstillingen, og på den andre siden går altså et flertall i mot at det skal være allmenn konsesjonsplikt. Det er altså grupper imellom her, men det er meget flytende hvor denne grensen går. Jeg tror også flertallet kunne kommet rundt en alvorlig avgrensningsproblemstilling dersom man hadde sluttet seg til Arbeiderpartiets og SVs forslag om en allmenn konsesjonsplikt.

       Arbeiderpartiet har for sin del lagt til grunn at vi ønsker å ta i bruk ny teknologi, vi ønsker konkurranse innenfor telesektoren, vi ønsker det for å få lave priser, vi ønsker det for å få en teknologisk utvikling, osv. Men det er ingen motsetning - bl.a til representanten Thore Aksel Nistad - mellom å ønske en konkurranse innen telesektoren, slik Arbeiderpartiet bl.a fra regjeringsposisjon har lagt til grunn, og det å ha en til dels sterk politisk styring av hva som skjer innen sektoren. Jeg tror vi med bred penn kan slå fast at vi hadde ikke hatt et digitalt telenett til alle husstander over hele landet dersom det ikke hadde vært en politisk styring som hadde resultert i det. Vi får ikke tilgang til ISDN-linjer over hele landet dersom vi ikke har en politisk styring som sier at Telenor faktisk skal levere det. Derfor er den politiske styringen helt avgjørende for å ha et likeverdig tilbud selv om man har konkurranse, og konkurranse må her gjelde med rammer. Min bekymring er at man gjennom det opplegget som skisseres i denne proposisjonen, legger opp til en ulik konkurransesituasjon snarere enn at man legger opp til det som her kalles for en « virksom konkurranse ».

       Jeg har lyst til å kommentere fire momenter i tilknytning til denne innstillingen: For det første legger Regjeringen og flertallet i Stortinget til grunn at det bare skal være konsesjonsplikt for dem med såkalt « sterk markedsstilling ». Her har både jeg i tidligere replikkrunder og andre fra Arbeiderpartiet lagt til grunn at vi fra Arbeiderpartiets side er uenig i denne begrensningen. Vi mener at behovet for politisk styring av utviklingen i telemarkedet, hensynet til de telepolitiske målene, hensynet til virksom og rettferdig konkurranse tilsier at det bør være en allmenn konsesjonsplikt. Det mener vi også er videreføringen av det som flertallet i Stortinget tidligere har lagt til grunn. Så har vi understreket at dette skal ikke forhindre virksom konkurranse, og vi har lagt til grunn - som representanten Ringstad har vært inne på - at de som tilfredsstiller minimumsvilkår, selvfølgelig skal få konsesjon, men man kan altså sette vilkår.

       Vi har fra Arbeiderpartiets side også understreket at vi mener at Regjeringens opplegg ikke tar tilstrekkelig hensyn til at en aktør kan ha stor betydning for prisdannelsen og tilbud i markedet, selv om operatørens markedsandel er relativt liten. Det kan gjelde både ved en sterk posisjon i enkelte delmarkeder, og om operatøren har en posisjon i markedet utenom Norge som gir operatøren en sterk konkurransekraft.

       Jeg synes det er viktig å understreke at virksom konkurranse ikke ivaretas ved ensidig å legge begrensninger på dem som har sterk markedsstilling i det norske markedet. Det kan tvert imot gi en skjev konkurransesituasjon, slik jeg har beskrevet det i tidligere innlegg. Arbeiderpartiet er også opptatt av at det skal være seriøse aktører, og vi mener at det er en fordel å få avklart seriøsiteten før man går inn i markedet, og ikke i ettertid, slik en registreringsordning nødvendigvis må legge til grunn.

       Så til spørsmålet om de næringsmessige og distriktspolitiske hensyn. Det må være en ambisjon at Norge skal være en ledende nasjon både når det gjelder kvaliteten på tjenestene og med hensyn til lave priser. Tele- og IT-tjenester av høy kvalitet er meget viktig for næringslivets konkurranseevne. Jeg vil understreke at det er viktig for utviklingen av telekommunikasjonstilbudet i Norge at Regjeringen og reguleringsmyndighetene legger til rette for en konkurranse som gir incentiver til innovasjon og investeringer som utnytter teknologiske muligheter for utvikling av et moderne tjenestetilbud for det norske markedet. Samtidig er det viktig at vi legger til grunn at vurderingen av hva som er grunnleggende teletjenester, må endres i tråd med den teknologiske utviklingen. Tilgang til infrastruktur med bl.a bånd av tilstrekkelig bredde og kvalitet vil kunne være avgjørende for konkurranseevnen til næringslivet i Distrikts-Norge. Derfor har Arbeiderpartiet og SV understreket at husstander og virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning til digitale nett med overføringskapasitet tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter, man har bedt Regjeringen vurdere hvordan ISDN-tilknytning kan sikres for abonnenter over hele landet, osv.

       Jeg finner det oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen sier at det ikke er mulig å forutsette at tilbudet til enhver tid er likt over hele landet. Det er en passiv holdning som jeg tror det vil være veldig skadelig å legge til grunn.

       Så til spørsmålet om finansieringen av de samfunnspålagte leveringsforpliktelsene. Komiteen har her merket seg at Regjeringen har sagt at den vil komme tilbake til et såkalt USO-fond i løpet av året. Jeg er glad for at et flertall i komiteen har understreket at alle operatører som deltar i telemarkedet, skal være med og dekke utgifter for ulønnsomme leveringsforpliktelser for telenett og teletjenester. Arbeiderpartiet mener at å komme tilbake til dette på et senere tidspunkt, eventuelt i løpet av året, vil være en for sen gjennomføring. Vi mener det er avgjørende å få dette fram raskt, og foreslår derfor at Regjeringen legger fram en ordning for å sikre delt finansiering av leveringsforpliktelser som kan settes i verk snarest mulig og senest fra 1. juli 1998.

       La meg også understreke at det må være utgangspunktet at de forpliktelsene som etter Regjeringens opplegg gjennom konsesjon pålegges den eller de største aktørene, ikke må være så tyngende at disse får vesentlige byrder i forhold til konkurrentene. Det må også være slik at Regjeringen og reguleringsmyndighetene tilstreber at byrder forbundet med spesielle oppgaver, tilbud til ikke lønnsomme deler av markedet m.v., så langt det er mulig legges på alle betydelige aktører i markedet eller kompenseres gjennom økonomiske utjamningsordninger. Dette er etter vårt syn viktig for ikke å få en skjev konkurranse hvor de som i utgangspunktet er sterke på det norske markedet, faktisk pålegges en konkurranseulempe. Dette er også utgangspunktet for at vi fra Arbeiderpartiets side mener at det skal være et balansert forhold mellom forpliktelsene til små og store teleoperatører. Det skal bl.a innebære at de som etter Regjeringens fremlegg vil være konsesjonerte operatører i samtrafikkavtaler og tilsvarende avtaler med ikke-konsesjonerte operatører, skal ha rett til å kreve gjensidige vilkår med hensyn til pris og ytelser. Jeg tolket representanten Kofoed-Larsen slik at hun gav tilslutning til at det skal være likeverdige vilkår. Det må være slik at de store ikke skal kunne utnytte sin posisjon. Men det må også være likeverdighet mellom de store og de små, slik at de små ikke kan pålegge de store deltakelse i avtaler som gjør at det faktisk blir konkurranseulemper for dem som allerede er etablert i det norske markedet - de som her defineres som sterke markedsaktører.

Sverre Myrli (A) : Det har så langt blitt dratt opp en del prinsipielle problemstillinger omkring norsk telepolitikk i debatten i dag. Jeg vil i mitt innlegg berøre et annet område som etter min mening også er av prinsipiell betydning, eierretten til det meste av kabel-TV-nettet i landet vårt - ledninger som går inn i stua til hver enkelt, eller det som på fagspråket kalles bredbåndsnett. Det er nemlig i stor grad brukerne - vi sjøl - som eier disse netta etter min oppfatning. Det er viktig at myndighetene sikrer eiere og brukere av netta kontroll og eierrett. Dette er en stor ressurs som det er viktig å ha styring over. Borettslag, velforeninger osv. vil sjøl kunne kreve anbud fra ulike leverandører - uten at det trengs å bygge nye nett - hvis denne kontrollen og eierretten sikres. Ikke minst er boligkooperasjonen med Norske Boligbyggelags Landsforbund i spissen og Norges Velforbund opptatt av disse prinsipielle problemstillingene. Ved behandling av St.prp.nr.70 (1995-1996), Avvikling av resterende eneretter i telesektoren, sa derfor et flertall i den daværende samferdselskomiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, SV og Kristelig Folkeparti, at en forutsatte at brukerne skulle beholde eierretten til kablene de eier, og at dette skulle bli sikret i den videre utviklinga.

       Den 31. oktober 1996 vedtok Samferdselsdepartementet ei midlertidig forskrift om alternative telenett.I §10 i denne forskrifta går det fram at eierne av beboernetta sjøl kan velge leverandør av teletjenester og kringkasting, og at leverandørene ikke skal ha herredømme over kapasiteten utover det det er inngått avtale om. Dette var altså ei midlertidig forskrift. Så fastsettes det permanent forskrift den 5. desember i fjor. Der er den nevnte § 10 om de brukereide netta, tatt ut til tross for at Samferdselsdepartementet i sitt høringsutkast, som ble sendt ut den 29. august, altså kun få måneder i forvegen, hadde det med. Jeg skal ikke i dag spørre om hvorfor det var med i høringsutkastet fra departementet, det veit jeg ganske godt, men jeg er forundret over at det ikke var tatt med da forskrifta endelig skulle fastsettes.

       I brev til Arbeiderpartiets stortingsgruppe av 30. januar i år skriver departementet at den nye forskrifta sitt virkeområde er bestemmelser om offentlig nett og tjeneste, og at beboernett er nett som etter sin art faller utenfor den nye forskrifta sitt virkeområde. Ja, det er delvis riktig, men bestemmelsen kunne - og etter min oppfatning burde - ha vært med også i den nye forskrifta. Resultatet er nemlig at fra 1. januar i år har vi ikke lenger noen forskrift som regulerer eierretten til det jeg fortsatt håper vi kan kalle bruker- og beboereide nett. Jeg er derfor glad for at en enstemmig komite til slutt gikk inn for Arbeiderpartiet sine formuleringer nå ved komitebehandlinga, hvor en forutsetter at departementet fastsetter ny forskrift, slik at brukerne beholder eierretten til beboereide nett.

       Jeg anmoder departementet og statsråden om å merke seg dette, at det følges opp, og at ny forskrift snarest mulig vedtas, slik at vi sikrer det prinsipielle i dette, nemlig at folk sjøl beholder eierretten til netta som de sjøl gjennom årtier har vært med på å bygge opp.

Statsråd Odd Einar Dørum : Debatten her i dag viser at det er bred enighet om målene i telepolitikken. Det er enighet om å sørge for at leveringsforpliktelsene for grunnleggende tjenester til alle deler av landet blir videreført, og at brukerne skal få tilbud om bedre og billigere tjenester enn tidligere.

       Innstillingen som behandles her i Odelstinget i dag, og lovendringsforslagene som ligger til grunn for innstillingen, markerer avslutningen av ti års skrittvis kontrollert deregulering med skiftende regjeringer.

       Jeg nøler ikke med å karakterisere prosessen som vellykket. Det har vært bred politisk enighet om de valg som har vært truffet på teleområdet i denne prosessen, selv om man undervegs har drøftet hvordan utviklingen best skulle skje, og hvordan virkemidlene best skulle tas i bruk.

       Ved å innføre konkurranse bidrar vi til at målsettingene i telepolitikken kan nås gjennom en mest mulig effektiv bruk av ressursene som settes inn i telekommunikasjonssektoren.

       Når det gjelder konsesjonsplikt, framkommer det en uenighet som dreier seg om hvordan man best kan regulere aktører uten sterk markedsstilling for å nå målsettingene. Jeg vil gjerne si det på følgende måte: Det virker som om mindretallet i håp om å splitte regjeringspartiene har funnet på en ordbruk og senere er skuffet over at man ikke får klaff på dette. For det er nemlig slik at Regjeringen ønsker å styre gjennom en forskrift og en rettstilstand, gjennom å ta telemarkedet på pulsen og å ta i bruk konsesjon med de særskilte plikter som følger av det, når det er dekning for det. Det er tilbørlig beskrevet i paragrafen og lest fra denne talerstolen gjentatte ganger, bl.a av representanten Jorunn Ringstad. Regjeringen foreslår at tilbydere med sterk markedsstilling skal pålegges konsesjonsplikt. Øvrige tilbydere skal ha en registreringsplikt, men den baserer seg på en forskrift og på norsk lov. Det er ikke slik at rettstilstanden oppheves fordi om man vil melde seg inn på telemarkedet. Man er forpliktet av loven.

       Jeg er glad for at flertallet i komiteen slutter seg til prinsippet om konsesjonsplikt for tilbydere med sterk markedsstilling.

       Til Arbeiderpartiet vil jeg gjerne si at Regjeringens forslag på dette punkt i hovedsak er i tråd med det forslag som Jagland-regjeringen i sin tid sendte på høring. Høringsrunden gav heller ingen støtte til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstrepartis nåværende forslag i saken.

       Den nødvendige fleksibiliteten er sikret gjennom Regjeringens forslag. Dessuten legger Regjeringens forslag opp til en regulering som harmonerer med WTO-avtalen og forpliktelser som vil følge av EØS-avtalen. Og jeg går ut fra at det bl.a for Arbeiderpartiet er slik at de har tenkt å følge EØS-avtalen.

       Jeg mener at det ikke er noen grunn til mindretallets uro for at små tilbydere med betydning for prisdannelsen i det norske markedet kan komme til å operere uten den nødvendige styring. Slike tilbydere vil bli regulert via forskrift. Det er dessuten tatt høyde for at tilbyderne skal kunne inkluderes blant de konsesjonspliktige ved behov for individuell regulering. Stortinget kan stole på at vi kommer til å føle markedet, vi kommer til å følge med, og vi kommer til å bruke det styringsverktøyet vi har når vi ønsker det, og når det er dekning for det. For tilbydere der det ikke er behov for å pålegge individuelle rettigheter og plikter, vil et formelt krav til konsesjon føre til at konsesjonsdokumentet blir uten reelt innhold. Jeg vil gå lenger: Det vil føre til en byråkratisering, og jeg sitter og undres på om det ikke er det byråkratiserende genet hos Arbeiderpartiet og SV som dukker opp i iveren for denne bestemmelsen. Man er i prinsippet for konkurranse, men har gjerne med såpass mye byråkrati på kjøpet at man kan lure på hva sluttresultatet blir. Da er det bedre å stole på konkurransen, føle den, og slå til med verktøyet når det er nødvendig å gjøre det. Det er å styre på en tøff måte. Og det blir jo ikke mer styring fordi om man gjentar ordet « styring » ørten ganger fra Stortingets talerstol. Det blir heller ikke mer styring ved å gjøre som representanten Halvorsen: å gjenta med polemisk styrke hva som åpenbart er galt hos regjeringspartiene og flertallet.

       Jeg vil gjerne presisere at ordningen med registreringsplikt vil gjøre det lettere for nye aktører å komme inn på markedet. Når telemarkedet går fra en enerettsituasjon til en konkurransesituasjon, er det ønskelig at nye aktører får lettest mulig adgang til å etablere seg. Men det må ikke da tegnes et bilde som om det er rettsløshet i Norge. Forskriften innebærer en rekke forpliktelser, ja en kunne nesten kalle forskriften en form for « konsesjon light ». Det er ikke slik at en kan gå inn på dette markedet og oppføre seg uavhengig av norsk konkurranselovgivning, man er nødt til å følge denne rettstilstanden.

       Regjeringen tar dermed sikte på å skape balanse mellom to forhold: sikker, god og rimelig tilgang for brukerne, og enkel og grei markedsadgang for tilbyderne. Det siste er ment å skulle hjelpe til med å bidra til det første.

       Når det så gjelder fellesfinansiering, blir den gjeldende leveringsplikten nå pålagt videreført i konsesjon til Telenor.

       Levering av ulønnsomme samfunnspålagte tjenester kan være tyngende for en tilbyder. Jeg er derfor glad for at komiteen faktisk enstemmig går inn for at man i vurderingen av slike tjenester må ta med tanken på konkurransesituasjonen. Departementet legger opp til å foreta en utredning i løpet av året. En ordning med felles finansiering av leveringsforpliktelser vil bli satt i verk så snart det er praktisk mulig og økonomisk hensiktsmessig.

       Finansieringsordningen må bygge på prinsippet om forholdsmessighet. Pr. i dag ville det uansett være Telenor som ville måtte betale inn mest siden Telenor har mesteparten av markedet. Så det å innføre denne avtalen i dag, ville vært en særskatt på Telenor og virket stikk motsatt av det som hevdes i argumentasjonen fra komiteens mindretall. Prinsippet om forholdsmessighet ville nå ført til at man får en « Telenor til Telenor »-betalingsordning. Poenget må være at den som har leveringsforpliktelsene, får betalt solidarisk av alle, når det er grunnlag for det. Jeg mener derfor at administrasjonskostnadene ved en slik ordning pr. i dag, og så raskt som Arbeiderpartiet og SV ønsker det, ville ført til at vinningen gikk opp i spinningen.

       Når det gjelder hvilke tilbydere som er aktuelle bidragsytere i en eventuell finansieringsordning, vil jeg framheve at også tilbydere uten en sterk markedsstilling bør bidra. Jeg mener dessuten at alle tilbydere av tilgang til offentlig nett og offentlig taletelefoni er aktuelle bidragsytere, slik det også er understreket fra komiteen.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er bekymret for Telenors konkurranseevne dersom ordningen med delt finansiering ikke settes i verk så snart som mulig, og senest fra 1. juli i år. Arbeiderpartiet foreslår dette til tross for at arbeiderpartiregjeringen i St.prp.nr.70 (1995-1996), Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren, foreslo at kostnadsfordelingsordningen skulle vurderes i 1998 med tanke på innføring fra 1999. Her er det ingen annen forklaring enn at Arbeiderpartiet har skiftet fra regjering til opposisjon. Det er ikke virkeligheten som har endret seg, men det er den virkeligheten at et parti har gått fra posisjon til opposisjon - og at opposisjonspartier muligens ser lettere på å pålegge forpliktelser på sittende regjeringer. Jeg vil si det slik: En forhastet utredning kan gi et lite veloverveid resultat. På et så viktig og omfattende område kan en presset tidsplan i seg selv framstå som å bidra til konkurransevridning.

       Det kan bli aktuelt å vurdere anbudskonkurranser når nye aktører får etablert seg og framstår som stabile alternativer i markedet. Foreløpig ser Regjeringen det slik at det er nødvendig med erfaring fra andre tilbydere for å finne ut om det kan foreligge noe godt alternativ til Telenor som tar tilstrekkelig hensyn til brukerne og deres behov for stabilitet. Regjeringen vil derfor vente med eventuelle anbudskonkurranser til et senere tidspunkt.

       Når det gjelder beboereide nett, er det ingen ting som endres i forhold til eiendomsretten og rettstilstanden ved en forskrift. Grunnen til at det ikke ble tatt med av Regjeringen, er at man sa at dette vil bli regulert i en egen forskrift for ikke-offentlige nett. Men det komiteen har sagt, er helt uproblematisk og vil selvfølgelig bli fulgt opp av Regjeringen. Men det er ikke slik at rettstilstanden oppheves ved en forskrift. Den er der, beboerne kontrollerer det, og nå kommer det for sikkerhets skyld antagelig inn i to forskrifter.

       Når det gjelder ISDN, er jeg enig i målsettingen om å sikre tilbud for abonnenter i hele landet, og jeg har merket meg komiteens ønske om en nærmere vurdering av hvordan ISDN kan sikres for abonnenter over hele landet. Jeg går ikke nærmere inn på dette, bortsett fra å si at Telenor har omfattende planer, hvor de tar sikte på å dekke størsteparten av landet i løpet av en fem-seksårsperiode - de dekker 90 % allerede i dag.

       Regjeringen foreslår å endre telelovens formålsbestemmelse for å framheve at virksom konkurranse er et sentralt virkemiddel for å nå de telepolitiske målene. Her foreslår representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet å endre formålsbestemmelsen slik at den blir lik konkurranselovens. Til dette vil jeg påpeke at hensikten med de to lovene ikke er sammenfallende, og at formålsbestemmelsene derfor ikke bør være identiske. For å si det på en annen måte: Den lovgivning som går på Post- og teletilsynet, er mye mer presis og effektiv når det gjelder å drive regulering innenfor telemarkedet enn det som går på generell konkurranselovgivning pr. i dag.

       Det er også reist en debatt om tilsynets uavhengighet. Regjeringen har her lagt fram et forslag som skal gjøre Post- og teletilsynet mer uavhengig av Samferdselsdepartementet. Forslaget innebærer at Post- og teletilsynet i saker av konkurransemessig betydning skal treffe avgjørelser på et faglig selvstendig grunnlag uten å kunne instrueres fra Samferdselsdepartementet.

       Når det gjelder Fremskrittspartiets og Høyres alminnelige habilitetsbetraktninger på dette punkt, vil jeg framheve at uansett hvilket departement eller tilsyn som fatter avgjørelser i telesaker, er Regjeringen et kollegium med en felles telepolitikk. Dersom Regjeringens forslag til uavhengighet for Post- og teletilsynet blir vedtatt, vil Post- og teletilsynet stå langt friere i forhold til sitt departement i fagsaker enn det Konkurransetilsynet i dag gjør i forhold til Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

       Regjeringen vil uansett følge utviklingen på telemarkedet nøye, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med forslag dersom det trengs. For å si det presist: Vi er villige til å styre når det trengs, men det blir ikke mer styring selv om ordet konsesjon blir gjentatt veldig mange ganger fra denne talerstolen fra representanter fra både Arbeiderpartiet og SV.

       Mener statsråden det er noen problemstillinger i forhold til EØS-avtalen med det forslag som Arbeiderpartiet sammen med SV fremmer? Svaret på det er et åpenbart nei, det er ingen problemer i forhold til EØS-avtalen.

       For det andre: Hva mener statsråden er igjen av de 25 % etter de presiseringer, eller ikke-presiseringer, som bl.a talsmenn fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre har kommet med i denne debatten? Eller er statsråden enig i at det under denne debatten har fremkommet vesentlige presiseringer i forhold til at 25 % nærmest blir unntaket mer enn regelen?

       For det tredje: Statsråden snakker om byråkrati. Er det mer byråkrati at man må starte en varslingsprosedyre for å ta bruk konsesjonsvirkemidlet enn at alle som kommer inn på markedet, vet at de har en konsesjon hvor den nødvendige hjemmel for å sette vilkår allerede ligger? Jeg føler meg overbevist om at byråkratiet er større i det tilfellet hvor man må etablere varslingsprosedyrer med en vurdering av hvem man skal kunne sette vilkår i forhold til, enn når man har hjemmelen umiddelbart for alle som kommer inn på det norske markedet.

       For det fjerde - spørsmålet om særskatt på Telenor. For å si det veldig forsiktig: Dette er jo ikke riktig. Hvis det er slik som Dagens Næringsliv skriver, at Telenor har 81 % markedsandel og andre aktører har 19 %, innebærer det at 81 % av innbetalingen til et slikt fond kommer fra Telenor, mens Telenor er den eneste som svarer til de forpliktelsene som det her er snakk om, og som eventuelt skal ha ut 100 %. Det er selvsagt ikke snakk om en særskatt, men det er snakk om en betaling for de ytelser Telenor gir.

       Til slutt spørsmålet om beboereide nett. Er det slik at en midlertidig forskrift er videreført, eller er det slik at en midlertidig forskrift er avviklet? Med andre ord - i vurderingen av rettstilstand: Gjelder det i dag forskrifter som sikrer beboerne de rettigheter de hadde i forhold til den midlertidige forskriften, eller ikke? Hvis det ikke er det, er rettstilstanden faktisk endret.

       Helt til slutt: Jeg håper statsråden har merket seg det som bl.a representanten Kofoed-Larsen sa i sitt innlegg om likeverdige vilkår. Jeg forutsetter at statsråden derfor legger til grunn at det skal være balanserte forhold mellom forpliktelser til små og store operatører, og at departementet legger det til grunn i den videre politikk.

Statsråd Odd Einar Dørum : Rettstilstanden for beboereide nett endres ikke ved forskrift. Men det er rett at dette ikke ble med i den forskriften som nå er fremmet, for det skulle komme en egen forskrift som skulle ta det med. Nå har stortingskomiteen bedt om at det skal tas med i forskriften for offentlige nett. Da vil det skje. Sannsynligvis vil det komme i to forskrifter.

       Når det gjelder internasjonal situasjon, er det slik at dersom man skal følge de regler som nå er implementert i norsk rett, som er underveis mot norsk rett, må man for å ha en konsesjon med særskilte forpliktelser, ha en spesiell markedsstilling. Skal man da ha en allmenn konsesjon, vil man komme i strid med dette med mindre man har en spesiell markedsstilling. Og derfor gjentar jeg poenget mitt: Å innføre en allmenn konsesjon uten mulighet til på forhånd å gå inn med spesielle reguleringer, er en byråkratiserende ordning. Her er representanten Schjøtt-Pedersen antakelig uenig, men jeg holder fast på at det er byråkrati. Jeg har lang erfaring med å bekjempe Arbeiderpartiets byråkrati, mens representanten Schjøtt-Pedersen har lang erfaring med å forsvare det. Så vi får bare konstatere at vi står på hver vår side av en politisk skillelinje i synet på byråkrati.

       Når det gjelder leveringsforpliktelser, følger vi dette selvfølgelig nøye. Vi følger nøye det som skjer på telemarkedet. Vi vet at det er mange som nå har registrert seg hos f.eks. Telia og Tele 2, men vi vet ikke hvor mange som de facto tar det ut. Det vil vi sikkert få innsikt i i de kommende månedene. Og vi vil komme tilbake med eventuelle forslag når det er nødvendig, for vi har til hensikt å føle dette på pulsen og ikke lene oss tilbake. Vi tar telemarkedet på pulsen for å være med, og vi ønsker at det skal være en seriøs utredning av en fellesfinansiering. Jeg gjentar: Det vil ikke være mulig å gjøre det innen 1. juli. Det mente Arbeiderpartiet mens de satt i posisjon. Det mener vi også etter å ha kunnet se i de samme skuffene og sjekket akkurat den saken.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er litt forunderlig å høre på statsråden i denne saken, for på den ene siden svinger han seg til de store høyder i kampen mot byråkratiet, og på den andre siden argumenterer han som om det som står i lovtekstens § 2-1, er nøyaktig det samme som det SV og Arbeiderpartiet argumenterer for. Sånn går det ikke an å argumentere med troverdighet i en debatt.

       Jeg tror det er to ting som på en måte skiller vannene her. Det ene er ønsket om å ha en effektiv styring som et virkemiddel for å nå et mål: like priser og like tjenester over hele landet. Det andre er vurderingen av hvordan dette markedet faktisk fungerer. Jeg synes at statsråden kortslutter litt når han sier at hvis man innfører en avgift nå som skal gå inn til et fond, og som skal sikre de ulønnsomme tjenestene, rammer man ensidig Telenor. Men i dag har Telenor 80 % av det totale markedet, men 100 % av ansvaret for de ulønnsomme tjenestene i distriktene. Så Telenor ville jo ha vunnet på en sånn ordning så snart den ble gjennomført.

       Det andre er at jeg synes det virker som om sentrumspartiene og Regjeringen mener at det er noen små tuslete bedrifter som driver på et bakrom i et naust, som er de som skal nå skal utfordre Telenor. Men det er det ikke. Det står bl.a i et svar som komiteen har fått fra departementet, at erfaringene fra andre land som har avviklet eneretten i telesektoren, tilsier at det tar noe tid før de nye aktørene opparbeider seg et grunnlag for å kunne være med i finansieringen. Dette er altså store internasjonale konserner, som tar en liten bit av markedet i Norge, men som har mye større finansiell styrke enn det Telenor har. Jeg får ikke det til å henge på greip. Jeg får ikke en klar analyse av hvordan markedet faktisk fungerer, til å henge på greip med den politikken som Regjeringen foreslår.

Statsråd Odd Einar Dørum : Det som henger på greip for meg, var at SV tok et for dristig skritt i forrige runde da de gikk inn for full konkurranse. De har nå behov for å ta det inn, og det gjør de da gjennom en manøver sammen med Arbeiderpartiet - og det henger ikke på greip for meg. Det er mye mer renhårig det de partier gjør som faktisk stemte imot konkurransen, og som sier at når vi først skal ta den på alvor, så skal vi forholde oss til at det er det som er utgangspunktet, og deretter skal vi styre.

       Det er her skillelinjene går i saken. Vi har partier, spesielt SV, som i sin tid i prinsippet gikk inn for konkurranse og solgte det sterkt politisk. Så får man anger, og så spør man: Tror man at Regjeringen ser på dette som en slags pølsebodeier som kommer inn fra Frankrike eller USA og konkurrerer? Selvfølgelig er det ikke det. Selvfølgelig skjønner vi at denne konkurransen er tøff, selvfølgelig skjønner vi at i den konkurransen skal vi følge med, ta den på pulsen og bruke de styringsverktøyene vi har, når vi skal. Det kommer vi til å gjøre, og derfor har vi, med tidligere erfaringer bl.a når det gjelder energilovgivningen, stått på fra første stund for å se utviklingen i markedet. I det øyeblikket utviklingen i markedet sier at vi skal gå over til å bruke spesielle vilkår ved konsesjon, kommer vi til å gjøre det. Det er samtidig slik at vi kommer til å utrede fellesfinansieringsordningen så snart det er praktisk mulig, og den skal også bli iverksatt så snart det er økonomisk grunnlag og dekning for det. Her må antakelig opposisjonen stole på at Regjeringen ikke har tenkt å lene seg tilbake og se på situasjonen. Vi har tenkt å følge den, og vi har tenkt å bruke de styringsverktøyene vi har.

       Jeg tror også vi kan konstatere at i denne debatten håpet opposisjonen på å skille regjeringspartiene fra hverandre ved et grep. Så klarte de ikke det, og det fører til betydelig lydstyrke hos mange, og det fører selvfølgelig til et betydelig engasjement i denne debatten. Jeg vil bare konstatere at representanten Halvorsen og representanten Myrvoll ikke har lyktes. Regjeringen står samlet, og den taler med én stemme - og den er uttrykt i innstillingen til Stortinget i dag.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg må medgi at statsrådens innlegg i denne debatten har vært rimelig oppsiktsvekkende, og jeg finner derfor behov for å gjøre noen presiseringer.

       For det første oppfatter jeg ikke SVs innlegg i det hele tatt som å være knyttet til noen grad av anger. Som jeg også sa i mitt innlegg tidligere i dag, er det fullt mulig å ønske konkurranse i telesektoren og samtidig si at vi har behov for en nasjonal styring. Vi oppnår ikke å ha et likeverdig teletilbud over hele landet dersom vi ikke har en politisk styring av sektoren. Det jeg konstaterer, er at når Regjeringen, med tilslutning fra Høyre og Fremskrittspartiet, i dag ikke ønsker å ha hjemmel for å ta i bruk så sterke virkemidler som det Arbeiderpartiet og SV har lagt til grunn, begrunner statsråden det med at man ikke ønsker byråkrati. Da stiller jeg enda en gang

       spørsmålet: Er det mer byråkrati å si at samtlige som kommer inn og skal være aktører på det norske markedet, skal ha en konsesjon som gir hjemmel til å stille vilkår, enn det å si at alle som er på det norske markedet, kan komme i en posisjon hvor man kan starte en prosedyre, hvor man kan ende med å stille vilkår, uten å vite når slike vilkår skal bli stilt, hvor man må igjennom en varslingsprosedyre i forhold til selskapene, og en prosedyre hvor disse vilkårene etter hvert blir utmeislet? For meg er det ingen tvil om at det siste er klart mer byråkratisk, uten at det er et avgjørende poeng.

       Statsråden sier så i sitt innlegg at en forskrift ikke endrer rettstilstanden. Når i all verden er han kommet til den konklusjonen? Selvfølgelig endrer en forskrift rettstilstanden. Dersom forskriften ikke gjelder lenger, er ikke den rettstilstanden til stede som den forskriften fastla. Og dersom man fastsetter en annen forskrift, så oppstår en annen rettstilstand. Det er både statsrådens og departementets rett og plikt å utforme forskrifter med bakgrunn i det lovverk som gir dem hjemmel til det, men det er klart at det gir en rettstilstand som er annerledes enn en forskrift som har et annet innhold.

       Så ber jeg statsråden bekrefte at det ikke er noen motsetning når det gjelder Arbeiderpartiet og SVs forslag i dag i forhold til EØS-avtalen. Jeg går ut fra som en selvfølge at vi er enig om at det er ingen problemstilling, selv om statsråden insinuerte det i sitt innlegg.

       Så blir igjen spørsmålet: Hva blir så igjen av de 25 % av normaltilstanden som ligger i lovteksten i dag? Etter at store deler av flertallet i dag har presisert at 25 % ikke skal gjelde verken i det tilfellet eller det tilfellet eller det tilfellet, så framstår det mer som en unntakssituasjon enn som normalsituasjonen.

       Så sier statsråden at når det er nødvendig, vil man komme tilbake med en finansieringsordning. Jeg går ut fra at vi raskt kan være enig om at vi i dag har en situasjon hvor de samfunnspålagte tjenestene utøves av Telenor, mens alle er med og høster inntektene i det norske markedet. Det betyr kort sagt at vi pr. i dag har en situasjon der ett av selskapene alene bærer kostnadene og det som er felles samfunnsfunksjoner, mens alle selskaper har muligheter for å trekke ut de inntektene som er i markedet.

       Jeg følte behov for å avklare disse forholdene, for jeg må si jeg ble rimelig overrasket over formen på statsrådens innlegg.

Kristin Halvorsen (SV) : Nei, overrasket over formen på statsrådens innlegg ble jeg vel egentlig ikke. Jeg kjenner Dørum fra før og kan vel bare konstatere at når formen er omtrent som så, betyr det at dette er en sak som sentrumsregjeringen har slitt med. Det kan man jo se av alle måter saken har blitt behandlet på, den ble utsatt en uke osv. - og særlig på bakgrunn av Senterpartiets historie i denne saken.

       Dørum skulle liksom ha det til at det var en spesiell anger i SV over tidligere håndtering av denne saken. Tvert imot! Jeg er jammen stolt av at SV har en telepolitikk hvor vi ønsker å styre for å oppnå samfunnsmessige mål, men vi skjønner også at den teknologiske utviklingen gjør at man må ta et annet standpunkt enn det Senterpartiet gjorde ved forrige korsvei. Det var ikke politisk vilje til styring som var deres hovedfane den gang, det var mangel på forståelse av hva som faktisk skjedde teknologisk. Det var troen på at det gikk an å vedta seg bort fra Internett, kabel-TV, call back-tjenester og i det hele tatt - det går ikke. SV er et moderne parti, vi ønsker å bruke den nye teknologien, vi ønsker at den skal være tilgjengelig på det ytterste naust til den samme pris som man finner i de sentrale områdene, og det er grunnen til at vi både ønsker å ta i bruk den nye teknologien og styre den ut fra samfunnstjenlige mål.

       Da statsråden var så ivrig og svingte seg til de virkelig store høydene, glemte han å svare på det jeg spurte om, og jeg vil gjerne gi statsråden en ny mulighet.

       Hva er grunnen til at Regjeringen og departementet har den holdning nærmest å gi inntrykk av at de selskapene som nå kommer inn med markedsandeler på telesektoren, er selskaper som trenger tid for å bygge opp finansiell styrke, når det er de store internasjonale konsernene som begynner å ta biter av vårt marked? Hva er grunnen til at en sier at dette vil være et konkurransehinder for Telenor, når Telenor har 80 % av markedet, men 100 % av de såkalt ulønnsomme tjenestene, eller av ansvaret for å betjene de områdene av landet der de store internasjonale aktørene ikke vil kaste seg rundt for å hole profitten?

Statsråd Odd Einar Dørum : La meg først konstatere at representanten Kristin Halvorsen feller en ganske nådeløs dom over deler av SV - som var delt i denne saken da den var oppe sist - i de kommentarer hun har om det moderne telemarkedet. Men jeg konstaterer at dommer gjerne kan komme i ettertid. Jeg vil svare henne på følgende måte: Vi har selvfølgelig ikke i departementet noe naivt forhold til konkurranse. Vi ønsker at den skal komme i gang, og vi kan forsikre om at dersom det utvikler seg slik at det blir skjevheter, vil vi bruke styringsverktøyet. Det har jeg sagt før, og det gjentar jeg nå. Dette er da også svar på spørsmålet fra representanten Schjøtt-Pedersen.

       Når Schjøtt-Pedersen så spør meg om det er i strid med EØS-avtalen å ha en konsesjonsordning som, slik jeg forstår Arbeiderpartiet og SV, i praksis ikke har innhold på de fleste punkter, vil jeg svare: Nei, det tror jeg ikke det er. Men jeg fastholder at det er byråkratiserende. Så får det da være en uenighet mellom oss. Det jeg sa i mitt innlegg, var at dersom man skal kunne pålegge bestemte forpliktelser, må man definere det ut fra en markedsposisjon. Generelt i internasjonale fora er det definert med 25 %, men så også ved en rekke andre situasjoner: Man kan ha en nisjeposisjon i markedet, og man kan ha en finansiell styrke som gjør at man går inn. Vår posisjon er at vi skal følge med på telemarkedet, følge med på hvordan konkurransen utvikler seg. Så skal vi gå inn med styringsverktøyet når vi mener at det er grunn for å gjøre det. Det vi har vært redd for, er å starte med så mye byråkrati at dette ikke utvikler seg. Om dette er

       det da selvfølgelig politisk uenighet, og det er kun virkeligheten som fra nå av kan avgjøre hvem som har rett, og hvem som har vilje til å styre. Jeg kan forsikre om at vi er villig til å styre, både ut fra de reglene som ligger i forskrift, i konsesjon - når det er dekning for det - gjennom maksimalpriser og gjennom fellesfinansiering når vi har utredet det og funnet grunnlag for å bruke det. Det er min posisjon.

       Så til slutt om beboereide nett: Det jeg mente å si, var at selve den grunnleggende eiendomsrett til disse nettene, altså hvem eierne kan forholde seg til, ikke endres ved en forskrift. Vi mente at disse nettene skulle vært med i en annen forskrift - med et annet navn - enn den som ble fastsatt i desember. Stortingskomiteen mener at det skal være med der, og det vil da selvfølgelig bli gjennomført.

Eirin Faldet (A) : Jeg tar ordet bare for å si at jeg synes det ville være litt trist hvis det nå henger igjen det inntrykk hos statsråden at Arbeiderpartiet og SV har gått inn for konsesjon for å splitte Regjeringen. Arbeiderpartiet står for den telepolitikken vi har ført gjennom mange år, og vi er stolt av den. Vi ønsker det beste for et marked som gjør at landet vårt kan bringes tettere sammen, og vi ønsker at alle skal ha like muligheter uavhengig av hvor de bor i landet.

       Når det gjelder splittelsen, har jeg lest i avisen at det klarer aktørene i Regjeringen sannelig best selv!

Jorunn Ringstad (Sp) : Når vi no vonleg nærmar oss slutten på denne debatten, kan eg slå fast at den for ein stor del i dag har dreidd seg om nokre få punkt i den endringa som skal skje i telelova. Det har gått på felles betalingsordning, og det har fyrst og fremst gått på konsesjon/ikkje konsesjon.

       Jeg er enig med Jorunn Ringstad i at det er interessant å se at Arbeiderpartiet har utviklet standpunkter fra forrige gang eneretten på nettet var til behandling. Men det som er av størst interesse - hvis man virkelig går disse innstillingene etter i sømmene - er studiet av Senterpartiets skiftende syn når det gjelder telepolitikken, for større krumspring er vanskelig å se. Det er interessant å se at Arbeiderpartiet i denne saken er i ferd med å nærme seg SV. Vi utvikler den politikken vi har stått på før. Fra å stå sammen med RV, går Senterpartiet over til å stå sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Og Kristelig Folkeparti som tidligere var enig med Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om konsesjon, er i samme selskap. Dette er en meget viktig politisk sak å analysere, fordi jeg tror dette har større betydning enn bare i spørsmålet om telepolitikk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet.

       Jorunn Ringstad hadde her gjeninnteke presidentplassen.