Sak nr. 3
Innstilling frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lov om offentliggjøring av politiske partiers inntekter (Innst.O.nr.28 (1997-1998), jf. Ot.prp.nr.10 (1997-1998))

TALERE:

       Unn Aarrestad (Sp) (ordførar for saka):

       Stortinget bad i juni 1995 om å få ei lov som sikra full offentleggjering av dei politiske partia sine inntekter. Men fyrste gongen dette spørsmålet vart drøfta i Stortinget, var alt i juli 1949, etter det som stod i Klassekampen 9. februar i år. Ein vedtok den gongen dette forslaget:

« Regjeringen anmodes om å la utrede hvilke tiltak og hvilken lovgivning som vil være nødvendig for å gjennomføre offentlighetsprinsippet når det gjelder finansieringen av de politiske partier og den politiske presse.

Saken bes forelagt neste års Storting. »

       Det er ikkje mange saker som kan syna til ei behandlingstid på nærmare eit halvt århundre, men så handlar det òg om offentleg innsyn i det mange ser på som makta sine innarste sirklar, nemleg dei politiske partia.

       Lovutkastet som nå ligg føre, byggjer i stor grad på det same mønsteret som i den danske lova på dette området.

       Til nå har det ikkje vore nokon praksis for offentleggjering av partia sine inntekter i Noreg - dette på grunn av at nåverande regelverk og eksisterande forordningar ikkje gir grunnlag for å framskaffa opplysningar om kjeldene til partia sine inntekter.

       Nå er det eit klart fleirtal i komiteen som er samd i det nye lovutkastet, og det er eg glad for. Det hadde sjølvsagt vore ynskjeleg med ei einstemmig innstilling etter så mange år. Eg trudde eigentleg at alle parti som proklamerer meir innsyn i forvaltninga, ville gått inn for dette forslaget, men slik vart det tydelegvis ikkje.

       Fleirtalet i komiteen meiner at tilskot og gåver må kunna gjevast anonymt, men at det skal gjevast opplysningar om storleiken. Det har bakgrunn i at om partia ikkje kunne motta anonyme gåver, ville det lett kunne føra til store prinsipielle innvendingar. Dette heng m.a. saman med at det ikkje er ulovleg å motta anonyme gåver til private organisasjonar og lag.

       Erfaringar frå Danmark har synt at omfanget av tilskot til partia ikkje synest å ha vorte påverka av den nye lova. Offentleg interesse rundt rekneskapa tvingar partia til å halda opplysningsplikta, syner det seg.

       Fordelinga av den offentlege partistøtta har ein valt å la eit upolitisk utval - Utvalget for fordeling av statsstøtte til de politiske partier - ta seg av.

       Ein reknar elles med at lovforslaget ikkje vil føra med seg utgifter av særleg grad for det offentlege, eller få administrative følgjer for den del.

       Senterpartiet er glad for eit mest mogleg ope forhold mellom partia og samfunnet for å styrkja tilliten til partia og dei folkevalde. Arbeidet i folkevalde organ og offentleg forvaltning skal foregå mest mogleg ope. Berre dette kan hindra at det oppstår mytar om eventuelle bindingar mellom parti, næringsliv og organisasjonar. Eg hadde håpt at alle kunne vera einige i det, men nå er det eit klårt fleirtal.

Jon Olav Alstad (A) : Dette er en sak som i det minste hvert fjerde år vekker en del interesse rundt omkring. Nå velger flertallet å pålegge innsyn i hvem som skal finansiere de politiske partiene i demokratiet vårt. På samme måten som vi har pålagt mediene å offentliggjøre hvem som er eiere, for at leserne selv skal kunne gjøre seg opp en mening om hvorvidt det har betydning for den journalistiske dekningen, pålegges altså nå partiene å oppgi hvem som yter store bidrag til dem, slik at velgerne også kan gjøre en del av de samme vurderingene.

       Saksordføreren redegjorde ganske greit for dette, og det er jo ikke noe oppsiktsvekkende med et slikt vedtak. Anonyme gaver vil fortsatt være tillatt, som det er i alle andre sammenhenger. Ergo er det vanskelig å se at dette forslaget om åpenhet vil skape noen store vanskeligheter. I Danmark har en hatt en slik praksis lenge, uten at det på noen måte har gitt seg store utslag for partiene.

       Derfor er det vanskelig å se hvorfor Høyre i denne saken først og fremst er opptatt av å fremstille dette som vanskelig. De problemene som Høyre trekker fram, er etter min oppfatning lite relevante når vi ser på de erfaringene Danmark har i denne saken. At det skal slå negativt ut, slik at enkelte partier mister finansiering, eller at det skal være en trussel mot personvernet, er nok mer konstruerte problemer enn reelle.

       Det er oppsiktsvekkende at Høyre, som har vært mest opptatt av å prate om åpenhet og offentlighet når det gjelder andre, som eneste parti nå skygger unna når det omfatter dem selv. Her inviteres Stortinget til å bidra til å fjerne mistenkelighetens lys, spekulasjoner og myter, men det er altså vårt konservative parti Høyre ikke interessert i. Det kunne vært interessant å spekulere i motivene bak det - om det er slik at en ser seg tjent med å opprettholde mytene om hvem som finansierer hvem, eller om Høyre mener de har noe å tjene på at det ikke blir åpenhet, at de fortsatt kan være med og spille på myter. Eller er Høyre redd for at enkelte av mytene om hvem som finansierer de ulike partiene, kan bli bekreftet? Men jeg skal ikke gå inn på slike spekulasjoner, som heller ikke kan bli bekreftet.

       Nå får vi åpenhet rundt et spørsmål som har bidratt til en del spekulasjoner, og den offentligheten i demokratiet vårt ønsker vi i Arbeiderpartiet velkommen.

Per Sandberg (Frp) : Jeg synes saksordfører redegjorde på en grei og redelig måte, slik at alle fakta og diskusjoner som har vært i komiteen, kom fram i lyset. Fremskrittspartiet mener også at det finnes noen kjensgjerninger, som at vi skal erkjenne at partiene mottar økonomisk bidrag fra andre enn staten, og at det er knyttet mange myter til krav som kan fremmes i en slik sammenheng. Det var også saksordføreren inne på, og Fremskrittspartiet mener også at det er viktig å ha et mest mulig åpent forhold mellom partiene og samfunnet ellers.

       Et slikt vedtak kan bidra til å fjerne mistanken og den svekkede tilliten som velgerne kan ha til dem de har valgt. Innsyn i partienes inntekter vil gjøre det mulig for enkelte å bedømme hvilke bånd som finnes mellom partiene og interesseorganisasjonene.

       Fremskrittspartiet stemte for forslaget som ble fremmet den 6. juni 1995 om å be Regjeringen legge fram et forslag som sikrer full offentliggjøring av partienes inntekter. Men vi hadde også en merknad som gikk på at det kanskje kunne være nok å sikre et innsyn - kun et innsyn - for dem som måtte være interessert i dette. Men etter vår stemmegivning i 1995 har Fremskrittspartiet kommet fram til at vi støtter den lovteksten som foreligger i proposisjonen.

Trond Helleland (H) : Høyre mener at det foreliggende lovforslag har mange svakheter. Vi mener at det er positivt at det kommer felles regler for offentliggjøring av partienes inntekter, og vil i den forbindelse - hvis noen skulle være i tvil om det - peke på at Høyre tidligere på oppfordring har offentliggjort sine inntekter. Når det er sagt, vil vi samtidig understreke at utviklingen går i feil retning dersom de politiske partiene utelukkende blir avhengige av statsstøtte.

       Ethvert parti må ha rett til å kunne påvirke sine inntekter gjennom aktiv innsats. Høyre mener at en offentliggjøring av hvem som bidrar til de politiske partienes inntekter, bryter med personvernhensyn. Den foreslåtte grense på 20.000 kr for offentliggjøring bidrar ikke i særlig grad til å forebygge dette problemet.

       Vi reagerer sterkt på at bare økonomiske kontantbidrag skal offentliggjøres. Indirekte bidrag, som f.eks at stillinger i en organisasjon stilles til disposisjon for et parti, økonomiske relasjoner og muligheter for kryssubsidiering mellom partiene og voksenopplæringsorganisasjonene med kontakter til de respektive partiene, berøres heller ikke. Jeg hørte ikke at Arbeiderpartiets representant Alstad nevnte noe om dette i sitt innlegg. Dessuten gjelder denne loven kun de politiske partienes hovedorganisasjoner. Det betyr altså at lokallag, fylkeslag og eventuelle saksopprettede organisasjoner er unntatt fra denne innsynsplikten.

       Konsekvensen av flertallets innstilling i denne saken kan bli at bidrag til politiske partier kanaliseres gjennom spesielle saksorganisasjoner eller politiske aksjonsgrupper som påtar seg ansvaret for saksmarkedsføringen. Loven omfatter bare partienes hovedorganisasjoner. Det betyr at inntekter kan kanaliseres ut til lokallag, til fylkeslag.

       Lovforslaget er med andre ord ikke på noen måte velegnet for å avdekke politiske partiers inntekter, som flertallet ønsker. Hva er da hensikten med å vedta en slik lov? Min påstand er at denne loven vil tilsløre mer enn den avdekker, og det vil ingen være tjent med. Derfor har Høyre tidligere foreslått at det hadde vært riktig med en bredere gjennomgang av de prinsipielle og praktiske sidene av politiske partiers finansiering.

       Høyre har tidligere sagt at vi ønsker å nedsette en kommisjon som skulle foreta en totalgjennomgang av alle sider av politiske partiers finansiering. Dette har departementet og flertallet ikke ønsket å gå videre med.

       Høyre vil derfor stemme mot lovens § 2 andre og tredje ledd.

Gunnar Kvassheim (V) : Det er en positiv innstilling som foreligger til behandling i dag. Det er klart for en lov om offentliggjøring av partienes inntekter, og bakgrunnen er et initiativ Venstres Lars Sponheim tok i november 1994.

       I en tid med økt åpenhet på en rekke områder i samfunnet er det et paradoks at det ikke har vært åpenhet når det gjelder partienes inntekter. Partiene og interesseorganisasjonene skal ivareta ulike samfunnsfunksjoner. Organisasjonene skal maksimere sine medlemmers interesser, mens partienes oppgave først og fremst er å ivareta helheten. Tilliten til partiene er basert på dette.

       Vi vet at flere partier - de fleste - mottar gaver og bidrag fra andre enn staten, og det er mange myter knyttet til at det skal kunne stilles krav med hensyn til de gavene som gis. Innsyn gjør det mulig for den enkelte å bedømme selv hva slags bånd som finnes mellom partiene og interesseorganisasjoner og andre aktører i samfunnet.

       Loven skal bidra til å sikre uavhengighet og integritet for de folkevalgte som helhetsforvaltere og ikke som aktører som har avgrenset ærend.

       Det har vært uklarhet om mulige koblinger mellom interesseorganisasjoner, lobbyister og partiene, og det har bidratt til å svekke de folkevalgtes makt og dermed demokratiet. Den loven som nå skal vedtas, bidrar til å bringe klarhet i disse forhold.

       Høyre har vært skeptisk til loven, til tross for at partiet den senere tiden har vist økt interesse for åpenhet og hatt et engasjement rundt det på ulike områder. Jeg synes det er påtakelig at man ikke ønsker å bidra til økt åpenhet her. Det er mulig at en burde ha gått enda lenger, og det er mulig at det bør tas flere grep. Men det er ikke et argument mot at en har kommet i gang med en oppgave som første gang ble tatt opp i 1949, og som det burde ha vært funnet en løsning på for lengst.

       Det er selvsagt mulig å finne argumenter mot den lov som diskuteres i dag, men det er sjelden at en finner så få og saklig svake argument som i denne saken. Det er omkostninger ved åpenhet, men poenget er jo at omkostningene ved å fortsette dagens praksis er enda større. Det er den avveiningen som flertallet har vist vilje til å ta på en ryddig måte.

       Høyre leter etter motargumenter, slik det gjøres på alle områder i samfunnet når det fremmes forslag om økt åpenhet. Og det er jo nettopp viljen til å ta den avveiningen og velge åpenhet som må være dynamikken for å bringe fram den prosessen med økt offentlighet som nå er på gang, og som Høyre for øvrig pleier å være så opptatt av.

       I Danmark har en hatt en tilsvarende lov, og erfaringene derfra er gode. Jeg er overbevist om at det vil bli resultatet også i Norge, og det er inspirerende for Venstre å få en så positiv mottakelse av vårt initiativ og vårt forslag.

Trond Helleland (H) : Både representanten Kvassheim og representanten Alstad trekker i tvil Høyres motiv for å gå mot to ledd i lovens § 2. Vi stemmer nemlig for en offentliggjøring av politiske partiers inntekter - det som er listet opp i første ledd i § 2. Det vi går imot, er den delen av lovparagrafen som sier at når det gjelder

       bidrag som overskrider 20.000 kr, skal beløpet og tilskuddsyterens navn oppgis i regnskapet. Det har sammenheng med at det er enkelte bidragsytere som ønsker å være anonyme, og vi mener at de må ha mulighet til det. Det som naturligvis vil kunne skje, det er ikke til å legge skjul på, er at slike bidragsytere da heller vil kanalisere sine bidrag til fylkesorganisasjoner eller spesielle saksorganisasjoner. Jeg kan ikke se at det løser noe som helst. Derfor har Høyre ønsket en totalgjennomgang av de politiske partienes finansiering, og det er merkelig at flertallet ikke kan være med på å nedsette en kommisjon som kunne se på alle sider ved de politiske partienes finansiering. Jeg finner det ikke spesielt merkelig at Arbeiderpartiet går imot det, for der vet vi at det foregår en utstrakt kryssubsidiering og et utstrakt utlån av ansatte fra andre organisasjoner i tjeneste for Arbeiderpartiet. Men jeg synes det er rart at andre partier ikke går inn for det.

       Og så avslutter representanten på en måte som jeg synes bare bekrefter at Høyre her er interessert i å holde liv i en del myter som de har vært med å skape selv. Denne « utstrakte kryssubsidiering » som Arbeiderpartiet skulle gjøre bruk av, har jeg litt vanskelig for å finne hold for i virkeligheten. Jeg kunne gjerne tenke meg å få det dokumentert av representanten når slike beskyldninger settes fram.

Trond Helleland (H) : Vårt forslag om å sette ned en kommisjon som kunne gå gjennom alle sider ved de politiske partiers finansiering, er nettopp det rette svaret på det siste utfallet fra representanten Alstad. Jeg vil derfor anmode representanten Alstad og Arbeiderpartiet om å komme tilbake til dette og gå sammen med Høyre for å få en totalgjennomgang av de politiske partienes finansiering - også de indirekte finansieringskildene, som jeg vil hevde Arbeiderpartiet har rikelig tilgang på.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om replikk, og fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 198 f.)