Sak nr. 1
Lagtingets anmerkning til Odelstingets vedtak til lov om endringer i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven) (Besl.L.nr.2 (1997-1998), jf. Besl.O.nr.25 (1997-1998), Innst.O.nr.27 (1997-1998) og Ot.prp.nr.16 (1997-1998))

TALERE:

       Morten Lund (Sp) : Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet har fremmet de endringsforslag som ble vedtatt i Lagtinget sist torsdag mot stemmene til Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Endringene i forhold til Odelstingets vedtak av 19. februar er ønsket for å få en mer presis lovtekst og for å unngå misforståelser eller forsøk på mistenkeliggjøring. Jeg vil få fremme de forslagene som står i merknadene fra Lagtinget.

       Paragrafens første og andre ledd gir en altomfattende forbudsbestemmelse om diskriminering/forskjellsbehandling både på grunn av homofil legning og når det gjelder « praktiserende » homofile. Unntaket i tredje ledd for enkelte stillinger i religiøse trossamfunn begrenses til kun å gjelde homofile som lever i homofilt samliv, dvs. i partnerskap eller med samboeravtale.

       Etter råd fra lovkyndige er ordet « og » erstattet med ordet « eller » tre steder i lovteksten for å presisere at det ikke bare er kombinasjonen homofil legning og homofil samlivsform det er forbudt å spørre om, men at det også er forbudt å spørre om eller vektlegge disse kjennetegn hver for seg.

       Ved komiteens behandling av denne saken, og ved senere behandling i Odelstinget, var det bred enighet om at homofile og lesbiske skulle gis beskyttelse mot forskjellsbehandling og diskriminering ved utlysning og ansettelser. Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre ville ha et unntak for visse stillinger i religiøse trossamfunn. Det gjelder stillinger der det er saklig grunn for denne type arbeidsgivere til å se bort fra søkere som lever i homofilt samboerskap. Disse partiene legger vekt på at det er en diskusjon i gang, bl.a i Den norske kirke, om hvorvidt homofile skal kunne inneha en prestestilling også om vedkommende lever i homofilt samliv. Disse partiene ønsker ikke å gripe inn med lovregulering i en diskusjon som dreier seg om den kristne forkynnelse i Kirken. De senere års erfaringer kan tyde på at det liberale syn i Kirken vinner fram i disse spørsmål, og at det også derfor er klokt å beholde et unntak, som nå tas inn i tredje ledd.

       Det lå selvsagt ikke en oppfordring til å stenge flere homofile ute fra kirkelige stillinger i den unntaksformulering som ble vedtatt i første omgang i Odelstinget. Og for å fjerne ethvert grunnlag for slike beskyldninger, endres nå teksten i tredje ledd i § 55 A. Arbeiderpartiet og SV er uenig i at det trengs et slikt unntak og har gjennom media gjort det kjent at de ønsker å overkjøre Kirkens homofilisyn - jf. oppslag i Vårt Land 16. januar i år - og at de ønsker å benytte denne anledningen til å gjøre det. Her er det saklig uenighet mellom partier på Stortinget, og det burde være greit. Men jeg synes det er beklagelig at representanter fra Arbeiderpartiet går svært langt i å karakterisere sine motstandere og tillegge dem andre meninger og holdninger enn det er grunn for. Jeg kan ikke skjønne at den sterke språkbruken i media, og også her i salen - i Odelstinget - er annet enn et forsøk på å kamuflere at man selv ved tidligere anledninger har gjort lite for å bedre de homofiles situasjon på arbeidsmarkedet.

       Jeg vil minne om at de homofile, representert ved Åpen Kirkegruppe og Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, i komiteens høring ønsket å bli omfattet av denne paragrafen, selv om det ble gjort et unntak for Kirken. Man uttalte at Kirken tross alt var en beskjeden arbeidsgiver i størrelse, og at de fleste tilfeller av diskriminering fantes i andre - skal vi kalle det - bransjer.

       Når det gjelder unntakene fra lovens bestemmelser om forbud mot forskjellsbehandling, vil jeg minne om at religiøse trossamfunn har hatt sine unntak helt siden 1977, på samme vis som f.eks politiske partier. Den paragrafen vi har nå, gjelder ved utlysning av stillinger. Jeg har aldri opplevd at de som formulerte disse unntakene, har blitt anklaget for uhederlige motiver. I 1994 ble det presisert av en enstemmig kommunalkomite at « seksuell legning » var av de kjennetegn ved en søker som en arbeidsgiver ikke kunne spørre om, med unntak for bl.a. Kirken som arbeidsgiver. Ut fra presiseringen av akkurat denne bestemmelsen kan Kirken i dag med loven i hånd forskjellsbehandle på grunn av kjennetegnet « seksuell legning » ved en utlysning. Men Kirken gjør ikke det. Kirken har selv innsnevret sitt unntak mer enn bla. representantene Rune Kristiansen og Anneliese Dørum fra den forrige kommunalkomiteen har gitt den anledning til - og disse representantene foreslo aldri noe annet og strengere regler for Kirken.

       Nå tas den presiseringen som kom i merknads form i 1994, inn i første ledd i lovteksten som omhandler utlysninger, og med det samme vide unntaket for bl.a. Kirken som arbeidsgiver. Arbeiderpartiet er med på dette forslaget, dette vide unntaket, som de har kritisert sønder og sammen i media og bl.a kalt for en katastrofe.

       Representanten Grete Knudsen har vært av de freidige i kritikken av komiteens flertall. Så har vel hun som statsråd sørget for forslag som stopper diskriminering av homofile ved ansettelser? Nei, ikke engang våren 1997 da det ble lagt fram et eget lovforslag til § 55 A fra regjeringen Jagland. Det er ikke mest ved ansettelsen de homofile diskrimineres, står det i proposisjonen som begrunnelse for at det ikke ble gitt en sånn beskyttelse. Og videre står det at det trengs en grundig vurdering og gjennomgang av regelverket før det eventuelt gis slikt vern.

       Men før dette skjedde var altså statsråd Knudsen statsråd i flere år.

       De homofiles organisasjon skrev til departementet i høringsrunden om denne paragrafen:

« Hvis myndighetene ikke skal gi klare signaler om at diskriminering ikke tolereres, vil det kunne forstås som en stilltiende aksept av slike holdninger og handlinger. »

       En sånn presisering kom altså ikke fra regjeringen Jagland, men den har nå kommet fra flertallet i Stortinget.

       Grete Knudsen og andre i Arbeiderpartiet vil fortsatt være uenig i det som nå ligger som tekstforslag fra Lagtingets flertall, og som gjelder unntaket for Kirken. En videre høylydt protest vil gi anledning til å blottstille Arbeiderpartiets passivitet overfor de homofile mens de var i posisjon.

       La meg til slutt få nevne en sak fra det forrige storting som handlet om respekten for retten til å være litt annerledes, en rett som bl.a. § 55 A skal beskytte. Arbeiderpartiet var alene om å forsvare at enkelte arbeidsgivere med tilknytning til fagbevegelsen forbyr sine ansatte å være organisert utenfor LO-systemet - til tross for det som står i § 55 A.

Sylvia Brustad (A) : Jeg finner det ikke nødvendig å si noe om lovendringene generelt, men vil konsentrere mitt innlegg om den forandring vi i dag blir invitert til å gjøre når det gjelder Odelstingets forrige vedtak i spørsmålet om Kirken skal ha en egen lovhjemmel til å kunne diskriminere homofile.

       La meg si det med en gang: Vi i Arbeiderpartiet kommer ikke til å stemme verken for dagens forslag til lovtekst eller det opprinnelige forslaget fra flertallet når det gjelder § 55 A tredje ledd. Vi vil at hele dette avsnittet skal bort fra lovteksten. Vi synes ikke det er riktig at Den norske kirke, som den eneste arbeidsgiver og organisasjon i dette land, skal ha en eksklusiv rett til å diskriminere. Og dette dreier seg ikke om, slik noen ynder å framstille det, å gripe inn i indre trossamfunn, men det dreier seg etter vår mening om om en har toleranse og respekt for at vi er forskjellige, og at vi alle sammen er like mye verdt.

       Hvis myndighetene ikke skal gi klare signaler om at diskriminering ikke tolereres, vil dette kunne forstås som en stilltiende aksept av slike holdninger og handlinger. Det vil ikke vi være med på. Alle mennesker er like mye verdt både i og utenfor Kirken, og derfor burde også vernet mot diskriminering i forhold til homofile være likt overalt.

       Det merkelige i denne saken er jo at kommunalkomiteen i utgangspunktet var enig om at mennesker ikke kan diskrimineres på bakgrunn av sin homofile legning eller samlivsform. Komiteen erkjenner at diskriminering i ansettelsesforhold på bakgrunn av homofil legning og samlivsform « er et overgrep mot den enkelte arbeidssøker ».

       Komiteen konkluderer med at det er et sterkt behov for vern mot diskriminering ved ansettelser for lesbiske og homofile utover den beskyttelse mot diskriminering som ligger i loven i dag.

       I utgangspunktet kunne vi derfor i denne saken glede oss over at vi hadde fått et bredt flertall for et bedre vern mot diskriminering for homofile, dersom flertallet ikke hadde valgt å unnta Kirken fra dette. Nå har det i tillegg vært så mye fram og tilbake i denne saken at den nærmest har fått et farselignende preg. Den har ikke fått en behandling som bidrar til å øke den lovgivende forsamlingas verdighet.

       Nå har flertallet måttet gå tilbake på sin opprinnelige formulering. Det viste seg at den var mer restriktiv enn dagens praksis i Kirken, fordi den inkluderte alle homofile - også dem som ikke praktiserer. Men dette viser hvor galt det er når en i lovs form skal gi enkelte organisasjoner eller trossamfunn rett til å diskriminere. En ting er at dobbeltmoralen har en egen evne til å overleve og bli tolerert. Det er noe helt annet å lovfeste den.

       Flertallet overser også etter vår mening at Kirken selv har satt i gang en dialog om disse spørsmålene. Bispe- og kirkemøtevedtak viser at holdninger stadig endres, også innenfor Kirken. Selv om vi fra vår side skulle ønske at holdningene endret seg fortere, går det i hvert fall rett vei, selv om det går noe sakte.

       Foruten å erklære seg enig med biskopene i at det pr. i dag finnes ulike syn, sa Kirkemøtet seg glad for dialogen med homofile og lesbiske. Kirkemøtets anmodning « om at det blir utvist respekt for meningsforskjeller » gjelder like mye oss i Stortinget, i Odelstinget, som i samfunnet for øvrig.

       Odelstingets flertall tok ikke dette innover seg da saken var til behandling sist. Jeg tror heller ikke at flertallet har brukt tida siden da til å tenke seg godt nok om i forhold til dette. Dette handler jo grunnleggende sett om toleranse og om menneskeverd.

       I beste fall vil et nytt tredje ledd i § 55 A, slik det sannsynligvis kommer til å bli vedtatt her i dag, trenere, vanskeliggjøre og begrense at dialogen kan bli ført videre i større bredde, og i verste fall kan mesteparten av dialogen stoppe opp. Vi kan altså få en situasjon som gjør at motstanderne av homofile og lesbiske med loven i hånd kan tvinge igjennom et nei til homofile og lesbiske, uavhengig av Bispe- og Kirkemøtets anmodninger og vedtak.

       Jeg syns det er forståelig at enkelte lurer på hvilke verdier regjeringspartiene egentlig prater om. Det kan umulig være menneskeverd og menneskerettigheter når en vil lovfeste diskriminering av homofile og lesbiske. Arbeiderpartiet hadde håpet at vi hadde kommet et skritt lenger i 1998.

Lodve Solholm (Frp) : Eg skal ikkje tøye denne debatten for langt. Eg vil berre vise til grunngjevingane frå Framstegspartiet sine talsmenn for å stemme imot § 55 A første ledd andre punktum og § 55 A andre ledd under debatten i Odelstinget då denne saka første gongen blei handsama.

       Vidare vil eg vise til grunngjevingane frå Framstegspartiet sine talarar for å stemme for § 55 A tredje ledd.

       Framstegspartiet godtek dei endringsforslaga som blei vedtekne i Lagtinget. Vi vil då stemme imot § 55 A første ledd andre punktum og § 55 A andre ledd, og vi vil stemme for § 55 A tredje ledd.

Inge Lønning (H) : Representanten Brustad hevdet at regjeringspartiene og de som stemte sammen med dem, ikke hadde brukt tiden godt nok til å tenke seg om. Da er man tydeligvis i godt selskap, for representanten Brustad presterte faktisk å lese noe helt annet inn i paragrafen enn det som står der.

       Denne paragrafen handler ikke om Den norske kirke, den handler om alle organisasjoner som er arbeidsgivere. Det innebærer at den bestemmelse Arbeiderpartiet ønsker å gå inn for, som vil bruke lovgivningen til å tvinge alle trossamfunn i dette land til å følge den praksis som stortingsflertallet måtte ønske, ikke berører Den norske kirke eksklusivt. Den berører alle trossamfunn i dette land. Hvis det er det man ønsker, burde man i det minste være - og gjøre - oppmerksom på det.

       Den andre påstanden fra representanten Brustad, om at det å vedta den nye formulering til siste ledd i paragrafen, ville trenere eller vanskeliggjøre den dialog som pågår i Den norske kirke, fremtrer for meg som den rene meningsløshet.

       Det som ville stanse enhver dialog, er hvis stortingsflertallet ved lovgivningens hjelp påtvinger Den norske kirke en praksis som flertallet i Kirkens organer i øyeblikket ikke er villig til å akseptere. Det ville også føre til at holdningene innad i Kirken ville komme til å endre seg i stikk motsatt retning av det Arbeiderpartiet ønsker. Dette er så vidt elementær psykologi at det er nesten flaut å måtte gjøre oppmerksom på det.

       Det politiske problem som har ligget under striden om utformingen av lovparagrafen, er hvorvidt det er Stortingets oppgave gjennom lovgivningen å gripe inn i de indre forhold i trossamfunn for å dekretere hvilken praksis disse skal føre. Hvis man skal være konsekvent på dette punkt og følge det resonnement som representanten Brustad gjorde gjeldende, ville det innebære at stortingsflertallet også måtte vedta at f.eks den romersk-katolske kirke, som er det største kirkesamfunn i verden, må opphøre med å diskriminere kvinner når det gjelder adgangen til embeter i denne kirke. Ved et slikt vedtak ville den norske nasjonalforsamling skille seg ut som virkelig enestående i denne verden. Men det ligger faktisk i sakens natur at hvis det resonnementet representanten Brustad førte for å begrunne sitt standpunkt, virkelig skal ha gyldighet, må det gjennomføres med en slik konsekvens.

       Det er viktig å innse at av og til er der kolliderende hensyn - i dette tilfellet hensynet til religionsfriheten på den ene siden og hensynet til ønsket om minst mulig diskriminering i alle sammenhenger på den andre siden. Det hører med til problemene i denne verden at man ikke alltid kan få både i pose og sekk, og da er man nødt til å foreta en avveining mellom de ulike hensyn. Etter mitt skjønn er religionsfriheten et av de helt fundamentale goder i vår kulturtradisjon. Derfor bør man ikke i utrengsmål ved lovgivningens hjelp forsøke å forandre det indre liv i trossamfunn.

       Når det så gjelder spørsmålet om dette vedtaket vil vanskeliggjøre prosessen i Den norske kirke, mener iallfall de innen Den norske kirke som kanskje har et annet syn enn flertallet, i de fora hvor dette har vært behandlet, at det vil gjøre det. Jeg synes også det er ganske selvsagt at når Odelstinget vedtar i lovs form at man fortsatt kan diskriminere, vil det bety at man vanskeliggjør prosessen i Den norske kirke. Men jeg konstaterer at Høyre er mer opptatt av å beskytte det indre liv i trossamfunn, altså religionsfriheten, og at man velger å gjøre det.

       Jeg skjønner at Høyre har problemer med dette ut fra de signaler som har kommet i denne saken. Men jeg synes ikke at religionsfrihet eller inngripen i det indre liv i trossamfunn er et godt argument for å forsvare diskriminering verken overfor homofile og lesbiske eller overfor andre grupper.

       Dette dreier seg ikke bare om Den norske kirke, men det dreier seg også om Den norske kirke, og det regner jeg med at Inge Lønning er enig med meg i.

Inge Lønning (H) : Jeg kan bekrefte at den siste antagelsen er riktig. Det var også derfor jeg undret meg over at representanten Brustad i sitt første innlegg konsekvent omtalte paragrafen som om den utelukkende dreide seg om Den norske kirke. At den misforståelsen er oppklart, bør vi vel begge være tilfreds med.

       La meg også få peke på at det er en grunnleggende speilvending av hva denne paragrafen egentlig dreier seg om. Når representanten Brustad sier at man « med loven i hånd » kan innføre en praksis som i dag ikke finnes. Det er simpelthen ikke riktig. Denne loven hjemler ingen praksis som i dag ikke finnes.

       Det som derimot er riktig, er at hvis Arbeiderpartiet skulle få gjennomslag for sitt standpunkt, ville man med loven i hånd kunne tvinge gjennom en endring av praksis i samtlige trossamfunn i dette land. Det er det jeg for min del mener er prinsipielt på kollisjonskurs med den religionsfrihet som Grunnloven hjemler i § 2. Og det forbauser meg at ikke Arbeiderpartiet som et seriøst parti har gjennomtenkt forholdet mellom religionsfrihetsparagrafen i Grunnloven og det man her faktisk går inn for å instituere av lovgivningspraksis.

       I 1977 gjorde Bispemøtet sitt - i ettertid sett - famøse homofilivedtak. Vedtaket innebar at det var greit at homofile er homofile, bare de ikke praktiserer. Dette vedtaket ble altså gjort for over 20 år siden. Siden den gang har det vært en dialog innad i Kirken, og debatt om lesbiske og homofiles situasjon i samfunnet for øvrig.

       I debattene om denne saken, både forrige gang den var i Odelstinget og i Lagtinget, har flere av de andre partiene vært utrolig opptatt av å definere diskriminering i Kirken som Kirkens « indre anliggende ». Hvis dette er viktig for det flertall som ønsker å inkludere homofilt samliv i § 55 A tredje ledd, burde man ha holdt seg langt unna.

       Bispe- og kirkemøtevedtak viser at holdninger stadig endres, også innenfor Den norske kirke. Det er nok å vise til de meningsutvekslingene og holdningene som kommer til uttrykk i de forskjellige vedtak på Kirkemøtet i 1997 sammenlignet med de overveiende og til dels bastante antiholdningene på Kirkemøtet i 1995. Det samme gjelder innholdet i Bispemøtets vedtak i 1995, sammenlignet med det vedtak biskopene gjorde i 1997. Vi må også kunne håpe på tilsvarende holdningsendringer i menigheter og blant ansatte i Kirken i tiden fram mot bispe- og kirkemøtene både i år og også senere år.

       Stortingsflertallet slår fast klart og tydelig at politiske myndigheter ikke skal blande seg inn i Kirkens indre anliggender. Hvis dette skal være en konsekvent holdning, må Stortinget også avstå fra å gi lover for de samme indre anliggender, nemlig holdninger, meninger og praksis.

       Bispemøtet i 1995 delte seg i et flertall på 8 mot 3 når det gjaldt spørsmålet om å « endre nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv ». Et enstemmig bispemøte vedtok i 1997 bl.a følgende:

       Med det foreliggende forslag til utforming av § 55 A tredje ledd vil stortingsflertallet tilsidesette denne fellesuttalelsen. Videre bidrar man også til å vanskeliggjøre biskopenes mulighet til å arbeide for endring av praksis.

       Kirkemøtet i november 1997 gjorde følgende enstemmige vedtak:

«Kirkemøtet erkjenner at det er ulike syn i kirken på dette spørsmålet og ber om at det blir utvist respekt for meningsforskjeller. Kirkemøtet sier seg glad for den dialog som pågår i kirken, og ser at det er viktig at forholdene legges til rette for at denne dialogen kan bli ført videre i større bredde.»

       Det stortingsflertallet nå gjør er å velge side i det de samtidig er så opptatt av å kalle « Kirkens indre anliggende ». Man tar parti for det som er flertallet innen Kirken pr. mars 1998, og ser ikke at dette bidrar til å sette et offentlig stempel på den diskriminerende politikk mange i dag arbeider for å endre innenfor Kirken. Kirkemøtets anmodning om « at det blir utvist respekt for meningsforskjeller », gjelder i like stor grad Stortinget som samfunnet for øvrig.

       Stortingsflertallet sier til de krefter som arbeider for endring, at de ikke har støtte fra Stortinget, og man blander seg dermed med stor kraft inn i dialogen og prosessen som pågår. I beste fall vil et vedtak, slik flertallet nå foreslår, forpurre, vanskeliggjøre og begrense at « dialogen kan bli ført videre i større bredde ». De lovendringer i arbeidsmiljøloven § 55 A som nå, i endret form, er til behandling i Odelstinget, er i tillegg fremdeles direkte pinlig.

       Siden 1982 har Norge i mange forskjellige sammenhenger og i internasjonale fora talt og stemt for resolusjoner og anbefalinger som på det kraftigste fordømmer diskriminering av lesbiske og homofile. Anbefalingene har også dreid seg om forbud mot diskriminering ved ansettelser og i arbeidsforhold.

       Når flertallet i Odelstinget i det hele tatt har gått inn for å opprettholde § 55 A siste ledd, er det å tale med to tunger. Vi fordømmer diskriminering av lesbiske og homofile i arbeidslivet og i internasjonale sammenhenger, samtidig som flertallet i Odelstinget går inn for at man skal kunne diskriminere i Norge.

       Partnerskapsloven har om kort tid femårsjubileum. Da Stortinget i 1993 vedtok denne loven, gav man en klar aksept av lesbisk og homofilt samliv. I og med den paragrafen som nå er til behandling, gjør vi altså det stikk motsatte etter at fem år er gått. Kjærlighet mellom to mennesker og forpliktende samliv foreslås nå straffet, med muligheter for utestengelse fra arbeid innen trossamfunn. Det gjelder også innen Den norske kirke. Når en går til angrep på menneskers kjærlighet til hverandre, må vi spørre oss selv om hvilket samfunn vi er i ferd med å lage lovregler for. Som den eneste gruppe mennesker i Norge skal ikke, i følge flertallet her, lesbiske og homofile kunne arbeide i trossamfunn. Flertallet i denne saken har gått inn for å lovfeste retten til å diskriminere en av de største minoritetsgruppene i Norge ved ansettelser i visse typer stillinger.

       I SV undrer vi oss over hva som virkelig er grunnen til at vi skal ha en anti-diskrimineringslov med rett til å diskriminere. Dette framstår som ganske paradoksalt i et land som nylig har fått en egen menneskerettighetsminister.

       I Stortingets spontanspørretime 4. mars sa statsråd Hilde Frafjord Johnsen at tvangsekteskap er « overgrep mot kvinner », og at Regjeringen har en klar holdning på dette området. Hvordan kan en forsvare at en gruppe mennesker skal tvinges til ikke å inngå forpliktende samliv med et annet menneske dersom en ønsker å arbeide i Den norske kirke?

       Jeg oppfordrer Odelstinget til å stemme for forslaget fra SV og Arbeiderpartiet, som vil åpne for en mulighet til å rette opp den uretten som nå er i ferd med å begås.

       Det er en meningsløs tolkning at flertallet i Odelstinget med dette tar stilling til den interne debatt som pågår i Den norske kirke. Jeg går ut fra at representanten Reikvam kjenner mitt standpunkt i den debatt som har foregått i Den norske kirke, og jeg har ingen problemer med å stemme for dette forslag og fortsette å kjempe innad i Kirken for at man skal slutte med å legge restriksjoner på de homofiles adgang til å inneha kirkelige stillinger. Jeg er ikke engang i stand til å skjønne at noen kan se noen selvmotsigelse i det.

Rolf Reikvam (SV) : Inge Lønning fortsetter med sin retorikk. Han. har « sympati » for oss osv. Det faktiske forhold er at i og med den paragrafen som flertallet nå går inn for, og som vil bli vedtatt, vil Kirken fortsatt kunne diskriminere personer som lever i homofilt samliv. Og det er for så vidt det som er poenget: De kan opprettholde og fortsette med den praksis som de har drevet med i lang tid! Vi vil prøve å endre den praksisen, og det er grunnen til at vi ønsker å få inn dette siste leddet i § 55 A. Og det hadde jeg inderlig håpet at Inge Lønning også hadde fått med seg.

       Med andre ord: Flertallet erkjenner at diskriminering i ansettelsesforhold på bakgrunn av homofil legning og samlivsform er « et overgrep mot den enkelte arbeidssøker ». Men så kommer dobbeltmoralen: Kirken skal unntas! Regjeringspartiene som snakker om verdier, om menneskeverd og menneskerettigheter, legaliserer diskriminering av homofile og lesbiske. Det som vil skje i praksis i det ganske land, er at disse partiene gir grønt lys for et yrkesforbud mot homofile. Resultatet av hele lovreguleringen blir at vi vil få en lov som kanskje er langt verre enn om vi ikke hadde hatt noen lov i det hele tatt når det gjelder stillinger innenfor Den norske kirke.

       Kirkemøtet i 1996 oppfordret til å ha samtaler om dette spørsmålet innenfor Kirken, og det er nå samtaler i gang ute i menighetene. Denne lovteksten kommer som et slag i ansiktet mot dem som tok kirkemøtet på alvor. Vi i Arbeiderpartiet tror at det ikke er til gagn for Kirken at dette stridsspørsmålet nå fastlåses i et vedtak der den ene av de to partene får lovfestet medhold i sitt syn. Det er mange innen Kirken som ønsker likestilling mellom homofile og heterofile - i alle kirkelige stillinger.

       Dyneløfting var et populært ord for noen år tilbake. Etter hvert har de fleste innsett at slike kontrolltiltak ikke

       er spesielt gode. Nå vedtar Stortinget en ny lov, der dyneløfting igjen kan bli aktuelt dersom en skal søke en stilling i Den norske kirke.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet, til sak nr. 1.

       (Votering, se side 209)