| |
TALERE:
Presidenten: Etter ynske frå familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:
Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.
Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje vert gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegga, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
- Dette er vedteke.
Jon Olav Alstad (A)
(ordfører for
saken):
Dagens lovendringer gjennomføres først og fremst for å få et mer hensiktsmessig klagesystem for dem som ønsker å klage på media. Det blir mer effektivt og vil fortsatt bygge på en selvjustis i media. Det er jeg glad for, både fordi media tydeliggjør sitt engasjement i forhold til det etiske arbeidet, og også fordi vi ennå ikke har kommet så langt at det er et politisk behov for å gå inn og regulere dette sterkere. Det har vist seg at land som har lovbestemt dette, eller foretatt en sterkere statlig regulering, ikke har oppnådd bedre resultater enn det vi har klart her til lands - tvert imot.
Derfor foretas det i dag en sammenslåing av Klagenemnda for kringkastingsprogram og Pressens Faglige Utvalg. Dette vil være lettere for publikum å forholde seg til, samtidig unngår vi en halvstatlig ordning der en oppretter en egen stilling som medieombud i Norsk Presseforbund. Skal vi ha medieombud, bør denne ha samme status som våre øvrige ombud, men så lenge vi bygger på selvjustis, bør vi heller ikke komme med andre ordninger ved siden av.
Men det er et problem for medienes egen troverdighet at det ikke er noen som kontrollerer deres egen selvjustis. Andre yrkesgrupper som har slike selvjustisordninger, kontrolleres av pressen, men hvem kontrollerer pressen?
Det stiller veldig høye krav til medias egen integritet, og i en tid der alle oppfattes å springe i samme retning, med samme saker og samme vinkling, er dette en utfordring mediene selv må ta tak i.
Etter hvert er det viktig at ikke bare det trykte ord omfattes av etikkbegrepet. Arbeidsformer bør også være underlagt strenge etiske regler, på samme måte som fotografens og deskens jobb etter hvert har blitt viktig å sette i fokus. Jeg antar at media er i stand til både å ta den debatten og synliggjøre at en slik debatt skjer. Det handler om troverdighet. Er det en ting jeg er sikker på, er det medias uvilje mot å ha Stortinget som sitt ombud. Men da må hjemmeleksen gjøres på alle områder.
Ola T Lånke (Kr.F) : Det lovforslag komiteen har hatt til behandling, dreier seg om enkelte spørsmål knyttet til utøvelse av medieetikk. Mange vil vel være enige om at medieetikk er et viktig tema i en tid hvor mediene stadig blir flere, og derfor også deres rolle stadig mer omfattende. Den strøm av påvirkning vi hver eneste dag utsettes for gjennom ulike medieytringer, bidrar i høy grad til å forme vår virkelighetsoppfatning og prege vår identitet både som enkeltmennesker og som samfunnsindivider. Derfor blir medieetikken svært viktig og bør være gjenstand for løpende debatt også i Stortinget.
Ot.prp.nr.7 legger imidlertid ikke opp til en generell medieetisk debatt. Men det at det handler om enkelte organisatoriske spørsmål knyttet til medieetikken, betyr ikke at det ikke også ligger grundige prinsipielle overveielser til grunn for de ulike forslag. Tatt i betraktning den brede enighet det har vært i komiteen om de ulike forslag, ser imidlertid heller ikke jeg behov for noen lang debatt. Også det forholdet at to regjeringer står bak denne fremleggelsen, er en understrekning av den samme brede enighet omkring disse temaene.
Hovedinnvendingen mot dagens klage- og tilsynssystem er ikke at disse ordningene ikke blir respektert og får gjennomslag for sine avgjørelser, men at det er to forskjellige, separate systemer. Det henvises til at det for publikum virker forvirrende å ha to organer å forholde seg til, og at dette også er en av årsakene til en manglende kjennskap til ordningene blant befolkningen.
Som konsekvens av dette foreslår Regjeringen at Klagenemnda for kringkastingsprogram nedlegges, og at Pressens Faglige Utvalg heretter vil være et felles klage- og tilsynsorgan for presse og kringkasting. Mye taler for at dette er en klok løsning. Dette innebærer at mediebransjens egne etiske regler, slik de er nedfelt i « Vær varsom »-plakaten, legges til grunn for klage- og tilsynsordningen.
Regjeringen har i proposisjonen drøftet spørsmålet om innføring av et slikt selvjustissystem kontra etablering av en ren offentlig klageordning. Når Regjeringen har gått inn for selvjustissystemet, er det først og fremst fordi den tror det vil være den beste løsningen. I tillegg vil det i påvente av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid være uklokt å foreta en drastisk regulering av forholdet knyttet til ytringsfrihet og personvern.
Fra Kristelig Folkepartis side mener vi det er vel verdt å prøve ut en selvjustisordning også i forhold til kringkasting. Det betyr ikke at det ikke kan være aktuelt å komme tilbake med andre tiltak dersom situasjonen skulle vise seg å kreve det. Er det noe område det er nødvendig å følge utviklingen nøye på, er det nettopp på dette feltet. Dersom det viser seg at en slik selvjustisordning kan bidra til bevisstgjøring og enda større ansvarlighet i de ulike mediene, er intet bedre enn det.
Med disse generelle bemerkninger og under henvisning til de merknader vi er med på i innstillingen, vil Kristelig Folkeparti slutte seg til den fremlagte proposisjonen.
Trond Helleland (H) : I likhet med de foregående talere skal jeg være kort, og jeg skal ikke på langt nær bruke 10 minutter.
Høyre er godt fornøyd med den innstillingen som nå foreligger om endringer i kringkastingsloven vedrørende medieetikk. Spesielt godt fornøyd er vi med at de partiene som før har lansert tanken om et medieombud, nå har forlatt tanken, eller i hvert fall parkert den, og overlater dette til pressens selvjustis. Dette mener Høyre er riktig.
Pressens Faglige Utvalg overtar nå som klageinstans for Klagenemnda for kringkastingsprogram. Det er positivt at pressens eget fagorgan, PFU, nå får hånd om alle klager, det være seg på artikler, radio eller TV. Det er imidlertid en sak jeg vil legge til. Det er viktig å understreke at klager spesielt på fjernsynsprogram må vurderes ut fra andre kriterier enn for avisartikler. Dramaturgi, musikk og andre elementer som blir lagt inn i fjernsynsprogrammer, kan være med på å påvirke et program i en spesiell retning, og må også være en sak som PFU legger vekt på når det behandler klager på ulike TV-program.
Ellers sier Høyre seg som sagt godt fornøyd med denne innstillingen, og vi slutter oss til de merknadene som flertallet har.
Ågot Valle (SV) : Vi slutter oss i dag til forslaget til endring av loven, men vi stiller likevel spørsmålet: Hvem skal vokte vokterne - altså den rolle som også media og pressen skal ha? Er det sånn at ansvaret for god medieetikk skal ivaretas av redaktøren og være et redaktøransvar og et redaktøransvar alene? Eller er det sånn at samfunnet må sette grenser for hvor langt media kan gå i ytringsfrihetens navn, og at det ansvaret må ivaretas på en sterkere måte?
Det er et tema nå, og det var et tema da Stortinget behandlet mediemeldinga, Media i tida. Den gangen ville flertallet at det skulle utredes en ordning med medieombud og lovfesting av presseetiske regler. Nå mener flertallet at en ordning med medieombud er unødvendig, eller - som foregående taler sa - det er parkering av denne ordninga. Vi i SV er ikke enig i at en skal parkere denne ordninga. Vi mener at et medieombud vil gi publikum en enda klarere adresse, en tydeligere dør, når de skal klage. Men vi mener også at utviklinga ikke tilsier at den sjøljustis media utøver, er god nok. Jeg vil sitere fra Barneombudets høringssvar. Barneombudet sier:
« Denne utviklingen er preget av stadig sterkere konkurranse, mer pågående journalistikk, med mer personifisering av nyheter og med glidende overganger mellom informasjon og underholdning ».
Og videre:
« Uten å være altfor pessimistisk er det realistisk å vurdere denne utviklingen dithen at et rendyrket selvjustissystem ikke i tilstrekkelig grad vil kunne sikre hensynet til individets personvern. Igjen vil det være åpenbart at barn og barneskjebner er stoff som « selger ». »
Denne utviklinga bunner sjølsagt i at mediene er kommersielle bedrifter, hvis basis er økonomisk overskudd. Spekulativ personfokusering, også tramping på enkeltindivider, helst i store bokstaver på første side eller i første oppslag, er dessverre stoff som selger, og det er stoff som vil sikre eierne mer profitt.
I dag vil ikke vi i SV foreslå oppretting av et medieombud. Vi vil faktisk gi ordninga med sjøljustis en sjanse, enn så lenge. Men vi lover å følge utviklinga nøye, og vi lover også å komme tilbake ved behandlinga av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid. Vi oppfordrer sterkt Regjeringa til å gjøre det samme, og jeg har faktisk den tiltro til en kulturminister som også har vært opptatt av markedsmekanismer og de problemer utøvelsen av markedsmekanismene fører til også i media.
Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg er glad for at Stortinget i dag vil gi sin tilslutning til forslaget om endringer i kringkastingsloven.
Forslaget er lagt fram på bakgrunn av den utredning Stortinget bad om ved behandlingen av mediemeldingen våren 1993. I utredningen, som er trykt som NOU 1996:12, Medieombud, ble det foreslått å opprette en ordning med medieombud i regi av Norsk Presseforbund. Et flertall gikk også inn for en lovregulering av ordningen.
Høringen viste jevnt over en klar motstand mot gruppens forslag, særlig fra pressens egne organisasjoner.
Regjeringen går i denne omgang ikke inn for å opprette et medieombud. Medieetikk bør i utgangspunktet være et ansvar for mediene selv. En ordning med selvjustis i pressen er klart å foretrekke, så lenge den ivaretar enkeltmenneskers personvern i forhold til mediene på en tilfredsstillende måte. Pressens Faglige Utvalg blir i dag stort sett respektert og får gjennomslag for sine avgjørelser. Jeg kan dessuten vise til at generalsekretæren i Norsk Presseforbund i dag utfører mange av de oppgaver som var tiltenkt et medieombud. Generalsekretæren, tidligere Gran og nå Kokkvold, har ved bruk av initiativretten etter min mening ivaretatt sin funksjon på en meget tilfredsstillende måte. Regjeringen kan derfor ikke se at det er dokumentert noe behov for offentlig regulering på dette området.
Det er imidlertid uheldig at vi nå har ulike medieetiske klage- og tilsynsordninger for trykt presse og kringkasting. Det foreslås derfor at Pressens Faglige Utvalg blir etablert som et felles klageorgan for presse og kringkasting. Dette betyr at Klagenemnda for kringkastingsprogram blir nedlagt.
Representanten fra SV, Ågot Valle, stilte spørsmål om hvem som skal vokte vokterne. Til det vil jeg si at jeg vil presisere at Regjeringen vil følge utviklingen nøye med tanke på behovet for regulering. Det vil i den
ne sammenheng bli gjennomført en undersøkelse om medieetikkens status i Norge. Regjeringen imøteser dessuten Ytringsfrihetskommisjonens arbeid, som også representanten nevnte, og som kan kaste verdifullt lys over de viktige spørsmålene omkring forholdet mellom ytringsfrihet og personvern som vi i dag drøfter. Jeg er glad for at Stortinget slutter seg til en konklusjon hvor vi får en lovendring som satser på selvjustis. Så håper jeg det vil vise seg å være hensiktsmessig at pressen tar utfordringen, slik at vi slipper å komme tilbake med forslag om medieombud. Jeg har tillit til at pressen gjør det.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.
(Votering, sjå neste spalte)