TALERE:
Presidenten: Etter ynske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:
Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.
Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.
Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.
- Dette blir sett som vedteke.
Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken):
Overgrep mot barn er et sykdomstegn i et samfunn. Det er derfor av stor betydning at vi forsøker å lage lover og regler i forbindelse med slike overgrep som er slik at overgriperen føler at den straffen som blir ilagt, er en skikkelig straff.
Det er også fremfor noe annet viktig at offeret får følelsen av at hun, eventuelt han, blir tatt på alvor.
I denne saken, som Olav Akselsen har fremmet, er komiteen enig om at dette er et godt utgangspunkt for å samle oss om viktige bestemmelser.
Det første punktet handler om fra hvilket tidspunkt foreldelsesfristen skal gjelde. Dagens bestemmelse setter tidspunktet til den dagen overgrepet har opphørt. Det vil imidlertid i praksis kunne bety at saken er foreldet når offeret våger å snakke ut om det vonde. Vi ønsker å legge til rette for at det som har skjedd, ikke skal foreldes på grunn av at et barn har vanskelig for å sette ord på det som har skjedd, eller vite hva som faktisk har skjedd. Vi tror at dette er noe som modnes, og som først kan komme fram på et senere tidspunkt. Derfor går komiteen inn for at foreldelsesfristen skal gjelde fra det tidspunkt offeret har fylt 18 år.
Det andre punktet handler om at det skal tillegges vekt i skjerpende retning dersom det er utøvet vold overfor barn under 14 år. Hvorfor går vi inn for dette? Jo, fordi det foreligger en dom avsagt i Gulating lagmannsrett som viser at man praktiserer regelen når det gjelder voldtekt likt overfor barn og voksne, og fordi det faktisk skal mindre bruk av fysisk og psykisk makt til for å utøve vold overfor barn enn overfor voksne.
Det at « fare for langtidsvirkninger » innføres som straffeskjerpende moment, ser komiteen at det er vanskelig å forholde seg til for den som skal bestemme og avsi dommer. Vi viser til at det pågår et arbeid i departementet og forutsetter at problemstillingen og intensjonen i forslaget i dokumentet blir ivaretatt i departementets videre arbeid med oppfølgingen av Seksuallovbruddsutvalgets innstilling.
Det tredje punktet handler om avhør av barn. I dag kan det gå opptil fire-fem uker før denne prosessen er ordentlig i gang. Vi mener at avhør av barn skal skje innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet. Målsettingen er å greie det innen en uke. Dette forutsetter at de praktiske forholdene, som teknisk utstyr og personell, avhørsrom, kontakt med sakkyndige eller særlig skikkede personer osv., blir lagt til rette på forhånd. Politi og domstol må ha en beredskap for slike saker, slik at sakens framdrift ikke blir forsinket fordi de praktiske sider av saken ikke er ordnet. Det handler om organisering og tilrettelegging. Hvorfor så kjapt? Jo, fordi det handler om å ta vare på barnet og gi det all mulig støtte til bearbeiding av opplevelsene så snart som mulig. Barnet skal stå i sentrum, bli tatt på alvor - vi skal vise at vi tror på barnet.
På vegne av en enstemmig komite anbefaler jeg innstillingen.
Vidar Bjørnstad (A) : Bakgrunnen for dagens lovendring er å styrke barns rettsvern mot seksuelle overgrep. Til nå har en når det gjelder tolkingen av straffeloven § 192 - voldtektsparagrafen - lagt til grunn at reglene skal praktiseres likt overfor barn og voksne, dvs. at seksuelle overgrep mot barn bare kan straffes som voldtekt dersom barnet har vært utsatt for like grov vold eller trusler om vold, som når en voksen er offeret.
Vi er vel alle enige om at det skal langt mindre vold til før en gjerningsmann kan forgripe seg på et barn enn på en voksen. Uttrykket « uskyldige barn », synes jeg passer veldig bra i slike saker, for her er offeret uskyldig. Det er overgriperen som har utnyttet mindreårige, og ut fra det bør straffeutmålingen slås fast. Skal vi oppnå et bedre vern, er derfor dagens lovendring et riktig skritt for å oppnå at barn langt på vei skal få det samme rettsvern som voksne.
Når et overgrep mot et barn blir meldt til politiet, skal det tas dommeravhør eller gjøres en sakkyndig observa-
sjon av barnet. Barnet skal ikke gå og vente på dette tilbudet, men rettsstaten må og skal ha et system som er virksomt straks, helst innen en uke, men komiteen har sagt at det skal skje innen to uker. Her er hensynet til barnet og familien viktigst. Et barn skal lide minst mulig, skal ha rett til omsorg og profesjonell hjelp straks. Det er viktig å få snakke om hendelsen, og bearbeiding av følelsene er viktig for å redusere ettervirkningene.
Noe annet som skjer i dag når vi vedtar lovendringen, er at vi forlenger foreldelsesfristen når handlingen er foretatt før barnet er 14 år. Med dagens endring vil fristen for anmeldelse regnes fra den dag den fornærmede fyller 18 år.
Erfaringene har vist at det ofte kan gå svært mange år etter at overgrepene har opphørt, før det blir aktuelt å anmelde forholdet. Det kan være mange grunner til det. Mange sliter i for stor grad med skyldspørsmålet og må bli voksne for å forstå at de har blitt utsatt for overgrep. Barn er flinke til å fortrenge negative hendelser, som dukker opp igjen i voksen alder.
Skadevirkningene av overgrepet kan først melde seg for alvor i voksen alder. Mange vil mene at så lang tid etter overgrepet bør overgriperen slippe med anmeldelse. For meg er det viktig at slike grove overgrep mot barn kan bli anmeldt og straffet, ikke minst på grunn av offeret og offerets alder da overgrepet skjedde.
Jeg er glad for at en enstemmig komite har fulgt opp Olav Akselsens forslag om en endring i straffeloven som sikrer et bedre rettsvern for barn som er blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Jørn L Stang (Frp) : Fremskrittspartiet har stor sympati for forslagsstillerens initiativ til et bedre rettsvern for barn. Alle overgrep er alvorlige, men det må slås ettertrykkelig fast at barns rettsvern må sikres langt bedre enn nå via lover. Lovene må være langt strengere når det gjelder overgrep mot barn, enn når det gjelder mishandling og voldtekt av voksne. Med gjeldende lover ser det ikke ut til at barns rettsvern blir godt nok ivaretatt. I skjerpende retning går komiteen inn for at det skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år ved utøvd vold. I tillegg er det enighet om at avhør og observasjon skal foretas innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet. I de sakene som Høyesterett har behandlet de siste årene, har man fått inntrykk av at straffenivået er gått opp til i gjennomsnitt 2 1/2 års fengsel ved overgrep over flere år.
Fremskrittspartiet er av den klare mening at det skal tas langt mer hensyn til ofrene enn til gjerningsmennene. Vi kan ikke være enig i Høyesteretts holdning om generelt å være varsom med å endre straffenivået i for store sprang. Flere er enige om at straffenivået bør ses i sammenheng med Seksuallovbruddsutvalgets utredning når denne skal behandles her. Det gjør også Fremskrittspartiet. Men jeg vil signalisere her og nå at Fremskrittspartiet vil gå videre med å skjerpe strafferammene, noe som vil være med på å imøtekomme forslagsstillers intensjoner om et bedre rettsvern for barn og unge.
Etter vår mening er strafferammene for liberale på volds- og voldtektssiden. Minimumsstraffene må heves betraktelig siden seksuelle overgrep mot barn er av de verste forbrytelser man kan tenke seg.
Ågot Valle (SV) : Siden SV ikke er representert i justiskomiteen, vil også jeg si noen ord i denne saka.
Den enstemmige komiteinnstillinga er slik vi ser det, et uttrykk for en samstemt oppfatning av at alt som kan gjøres for å styrke barns rettsvern mot seksuelle overgrep, må gjøres. SV er sjølsagt enig i dette utgangspunktet, og vil støtte innstillinga. Jeg vil likevel kommentere to av forslaga.
Først til forslaget om at foreldelsesfristen ved overgrep mot barn begynner å løpe først når barnet er blitt 18 år: SV støtter forslaget, men vi kan se at det kan være noen relevante motforestillinger. Foreldelsesfrister settes fordi enkelte må kunne bli ferdig med fortida på et visst tidspunkt. Å straffes for et lovbrudd som er begått for 20-30 år siden, vil sjelden være rimelig. Lengste foreldelsesfrist er normalt 25 år når det gjelder lovverk som har en strafferamme på 21 år. For alvorlige seksuelle overgrep mot barn der lovbruddet har en strafferamme på 21 år, kan altså en sak som gjelder overgrep mot et barn på ti år, etter denne lovendringa kunne bli reist inntil 33 år etter at forbrytelsen fant sted. Men det er prinsipielt riktig at foreldelsesfristen i slike saker først begynner å gjelde når offeret er blitt 18 år. Det tar ofte lang tid før den utsatte blir i stand til å erkjenne det som har skjedd, snakke om det og så vurdere en anmeldelse. Foreldelsesfristen bør derfor ikke begynne før offeret er blitt voksen. Praktisk vil det trolig være meget sjelden at det vil bli reist sak opptil 30 år etter at overgrepet har skjedd fordi bevisføringa vil være uhyre vanskelig. Endringa vil derfor neppe få særlig praktisk betydning, men i tilfeller der det kan være aktuelt å vurdere å reise sak etter så lang tid, bør det være lovmessig mulig å gjøre det.
Så til forslag til nytt fjerde ledd i § 239 med regel om at avhør av barn i seksuelle overgrepssaker skal skje raskt: Det er et forslag som SV virkelig hilser med stor glede, for det kan få stor betydning for barns rettsvern. Det er viktig å bedre etterforskinga, noe som er av sentral betydning for å bedre barns rettsvern. Hensynet til barnet og familien tilsier at avhør bør skje raskt. Men også muligheten til å oppklare saka tilsier kort frist for avhør av barn.
SV vil støtte komiteens enstemmige innstilling.
Olav Akselsen (A) : Eg skal berre koma med nokre korte merknader sidan eg er forslagsstillar.
Sjølv om eg ikkje får fullt gjennomslag for punkt i mitt opphavlege forslag, opplever eg likevel at komiteen støttar meg fullt og heilt når det gjeld intensjonane i forslaga mine. Det er det viktigaste, og eg er sjølvsagt glad for den støtta. Eg er òg glad for det som me kan lesa i innstillinga. Eg synest at alle innlegga hittil i debatten har spegla av det viktigaste, nemleg at me må prøva å få eit lovverk som i best mogleg grad kan ta vare på barn som har vore utsette for slike overgrep.
Då eg i si tid fremja desse konkrete forslaga, var det fordi eg hadde fått mange tilbakemeldingar om at dagens regelverk ikkje tok godt nok vare på barn sine interesser på dette området. Målet må sjølvsagt vera at barn skal ha det same rettsvernet som vaksne personar. Me veit alle at barn og vaksne reagerer ulikt i den same situasjonen, og dette må etter mi meining speglast av i lovverket, slik at ein tar spesielle omsyn til barn sin måte å reagera på.
Me har i denne salen gjort ei rekkje vedtak dei siste åra for å betra lovverket når det gjeld overgrep mot barn. Likevel opplever me altså at lovverket ikkje tar godt nok vare på barn som offer. Lovverket er laga på dei vaksne sine premissar, og barn som blir utsette for overgrep, blir kanskje utsette for overgrep i dobbel forstand: først av ein vaksen person sin ukontrollerte attrå, deretter av eit « vaksent » lovverk som ikkje tar vare på barn sine interesser. Som stortingsrepresentantar og lovmakarar må det heile tida vera vår oppgåve å betra lovverket slik at barn sine interesser blir tatt betre vare på, og slik at skadeverknadene av overgrep blir minst moglege.
Som sagt: Dei forslaga eg har fremja, har eg fremja på bakgrunn av reaksjonar frå borgarar som meinte at det her var klåre manglar i lovverket. Når det gjeld fristen for avhøyr, har ein ikkje slik frist i dag. Eg trur ikkje det har si årsak i vond vilje, men grunna manglande frist tar det i enkelte tilfelle lang tid før barnet blir kalla inn til avhøyr. Regelen i dag er at medan ei slik sak er under etterforsking, men ikkje har kome så langt at barnet er kalla inn til avhøyr, skal ein helst ikkje snakka med barnet om det som har skjedd, for å unngå at barnet, og dermed seinare bevisføringa i saka, blir påverka. Eg trur me alle kan førestella oss kva det vil ha å seia for dei foreldra som er i ein slik situasjon at barnet deira blir utsett for ei grufull hending og dei ikkje kan få snakka med barnet om dette eller trøysta og rettleia det i ein vanskeleg situasjon. Og korleis barnet reagerer, kan me vanskeleg tenkja oss etter at dei først har vore offer for eit overgrep og dernest blir avviste av foreldra sine når dei ønskjer å ta opp denne vanskelege situasjonen. Derfor er eg svært glad for at me no får ein fast regel. Og sjølv om justiskomiteen har funne behov for å ha ein lengre frist enn det eg i utgangspunktet foreslo, meiner eg det viktigaste er å ha ein frist. Eg håpar i alle fall at alle vil prøva å trekkja ned tidsbruken mest mogleg.
Dei andre forslaga meiner eg har vore godt tatt vare på i dei andre innlegga her. Men eg vil kommentera ein ting Ågot Valle sa. Eg forstod det slik at ho støttar forslaga, men likevel sa ho at det var viktig å bli ferdig med fortida, som faktisk er ein av grunnane til at eg har ønskt å utsetja foreldingsfristen, fordi det òg må vera mogleg for offera å bli ferdig med fortida. Svært mange opplever i dag at saka deira ikkje kan fullførast fordi tida har gått ut, medan naturen fungerer slik at det tar tid før skadeverknadene kjem fram. Det bør igjen speglast av i lovverket. Så vidt eg veit, har me ein liknande paragraf når det gjeld offera for asbestskadar. Det tar svært lang tid før asbestskadar kan påvisast, og før i tida blei desse sakene forelda før skaden blei påvist. Etter mi meining kan slike saker samanliknast, fordi skadar etter overgrep mot barn ofte kjem opp lenge etter at overgrepet har skjedd. Eg håpar at det regelverket som Odelstinget no vedtar, kan betra barn si rettsstilling, slik at fleire får tatt eit oppgjer med fortida si.
Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg tar til etterretning at justiskomiteen nå foreslår å endre enkelte bestemmelser i straffeloven og straffeprosessloven med sikte på å bedre barns rettslige vern ved seksuelle overgrep.
La meg først si at kampen mot seksuelle overgrep mot barn er et felles anliggende, og at jeg er svært opptatt av at rettsreglene må utformes slik at barn sikres en best mulig beskyttelse. Jeg vil likevel peke på at de lovforslagene som justiskomiteen nå går inn for, kan ha enkelte uheldige konsekvenser.
Lovteknisk er det problemer knyttet til flere av forslagene i Dok.nr.8:35. Jeg er derfor tilfreds med at forslaget om at « fare for langtidsvirkninger » skal regnes som « betydelig skade », ikke blir fulgt opp.
Men fremdeles rokker endringen av voldtektsbestemmelsen etter mitt syn ved grunnleggende strafferettslig begrepsbruk og ved den innbyrdes sammenheng med andre straffebestemmelser. Uttrykket « vold » i straffeloven § 192 må allerede etter gjeldende rett tolkes relativt: Spørsmålet er ikke hvilken styrke volden har, men hvordan volden har virket. Hvis et barn blir tvunget til utuktig omgang ved bruk av mildere former for vold, er dette voldtekt selv om volden ikke ville vært alvorlig nok til å tvinge en voksen kvinne til utuktig omgang.
Ved at saker der fornærmede er under 14 år, etter forslaget skal trekkes særlig fram, kan en ledes til å tro at begrepet ikke har en slik relativ karakter. Det kan få som konsekvens at begrepet tolkes strengere i situasjoner der andre særlig forsvarsløse personer enn barn er fornærmet, og det er etter min mening ikke heldig.
For det andre kan det være grunn til noen kommentarer til framgangsmåten som er blitt fulgt i denne lovsaken. Vi befinner oss ikke her i et rettstomt rom. Jeg tror derfor at lite ville vært tapt ved å vente til Seksuallovbruddsutvalgets utredning blir lagt fram for Stortinget i form av en odelstingsproposisjon. Tvert imot kan mye vinnes ved en helhetlig behandling av disse spørsmålene. Jeg viser her til at det var en del av Seksuallovbruddsutvalgets mandat å vurdere om de begreper og grensedragninger som er brukt i straffelovgivningen, passer i saker om seksuelt misbruk av barn. Det er ennå for tidlig å si om behandlingen av Seksuallovbruddsutvalgets utredning vil lede til andre bestemmelser på området enn det justiskomiteen nå foreslår, slik at vi på kort tid får oppleve å ha tre forskjellige rettslige løsninger - eller iallfall regler som er utformet ulikt - på samme rettsområde.
Jeg tillater meg også å peke på at relevante instanser ikke er blitt hørt. Lovforslagene vil bl.a ha virkninger for domstoler, advokater, politi og påtalemyndighet. Særlig forslaget om å la fristen for å foreta dommeravhør/observasjoner gjelde to uker fra anmeldelse er inngitt til politiet, kan ha visse konsekvenser for politi og påtalemyndighet. En slik løsning er ikke nødvendigvis den beste ut fra etterforskningstaktiske hensyn og vil heller
ikke alltid være til beste for barnet. Jeg legger derfor til grunn at det kan legges vekt på slike hensyn når man gjør bruk av den reservasjonen som komiteen har tatt inn i endringsforslaget.
Barns rettssikkerhet er viktig, og seksuelle overgrep rettet mot barn er et alvorlig anslag mot barnas menneskeverd. Derfor vil dette også stå sentralt i oppfølgingen av Seksuallovbruddsutvalgets innstilling, og jeg er glad for at storting og regjering i så måte har et felles anliggende.
Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 1.